Nei til islam: Anders B B og vår emosjonelle dissonans

Tenk hvis: Det er forbudt og straffbart å si og mene følgende, (se under):

”Kvite skapar overlegne samfunn. Ikkje berre er andre inkapable til å skapa det me kan, dei kan ikkje eingong oppretthalda det”

http://gatesofvienna.blogspot.com/2009/12/surviving-coming-crash.html

"Den einaste måten europeisk sivilisasjon på lang sikt kan blomstra er dersom me ha store område spesielt for folk av overvegande europeisk avstamming. Der dette ikkje lenger er tilfellet må desse gjenopprettast. Idear er viktige, men kultur er primært ein konsekvens av gen”.

http://gatesofvienna.blogspot.com/2011/05/preparing-for-ragnarok.html

Me treng å forstå at demokrati er eit verkty for å oppnå ein spesifikt mål, ikkje eit mål i seg sjølv.”

http://democracyreform.blogspot.com/2010/05/those-following-news-these-days-cannot.html

Det er fint med væpna kamp dersom EU ikkje blir oppløyst, ”multikulturalismen” avskaffa og muslimsk innvandring stoppa. Man er i sin fulle rett å slutta å betala skatt, å oppfatte lovene som illegitime og å ”gjera det som trengst for å verna om eigen tryggleik og sikra nasjonal overleving.”

http://www.brusselsjournal.com/node/1980

”Islam og dei som praktiserer islam må bli totalt og permanent fjerna frå alle vestlege land”. (Fjordmans utheving)

http://sheikyermami.com/2010/12/17/fjordman-why-islam-must-be-expelled-from-the-west/

Kommentar:

Mannen som kommer med disse bemerkningene og disse nokså - isolert sett - fastlåste påstandene, skal jeg ikke nevne navnet på. Mannen skrev en artikkel for ca 10 år siden hvor han la frem Fjordmanns uttalelser.

Er det forbudt og straffbart og si og mene det som står over, og det som tillegges Fjordmann, med referanse til faktiske uttalelser?

Mange vil si ja og tenke ja og ønske det med. Fordi det bør være sånn – ut fra sirkelargumentasjon, altså. Og, viktigere: Fordi ens emosjoner tilsier det. Man setter da sine emosjoner opp som formell og konstitusjonell norm, regel og lov, og dette innebærer så t politiet skal iverksette loven, fengsle den mistenkte og overtale via retorikk og skarp og suggestiv juss domstolene til å dømme.

Men domstolene kan ikke finne noen hjemmel for å dømme vedkommende som sier og mener det, og den mistenkte må da slippes fri og ingen straff ilegges.

Når det gjelder forfatteren, som jeg lar stå anonym, så kan jeg ikke - ut fra det han skriver og formulerer - si at han er tilstrekkelig nyansert og villig til å ta inn over seg samtidig formildende og korrigerende momenter når det kommer til det generelle bildet han tegner overfor sitt publikum. Det synes viktigere for forfatteren å få stemplet Fjordman som rasist og nazist, enn å få frem de begrunnelsene basert på fakta og ikke på konspirasjonsteorier, Fjordmann faktisk bygger på. Han lar ikke godt nok slippe til de stemmene som har påvirket Fjordmann. Han lar dem ikke komme til ordet. Han fortrekker heller å lukke øynene. Og det er betenkelig i seg selv. Men ok, det var ikke hans anliggende her ...

Dette er fakta – i denne saken - slik de er i dag. Merkelig, forresten, at jo mer venstresiden i dag ønsker av mindre religion, jo mer får de ...

Jeg vet ikke om vedkommende som sa og mente det han sa, og som er gjengitt over, Fjordman, altså, mener og sier det samme i dag, ca 10 år etter at han sa og skrev og mente det, for litt over 10 år siden. Han kan han skiftet mening nå, blitt mindre «ekstrem» i tidsåndens servilt betingede emosjonelle øyne. Men det jeg skriver her er ment å være en utfordring på tenke- og føle-planet. Jeg gjør oppmerksom på at vedkommende blir kalt rasist og at han på mang måter anses som en folkefiende, en person som må deplattformes og bli cancelled», ja, glemmes for godt, hvis ikke tidsånden i ny og ne og når det passer seg slik for «etablissementet» og hente ham og hans meninger, formuleringer og holdninger frem, slik at man kan fortsette å kunne kjæle med sin «prygelknabe» eller syndebukk så lenge det tjener «elitens» politiske interesser. Han har skrevet bok om sine opplevelser etter 22. 07, Vitne til vanvidd.

Jeg skal ikke omtale den her, og hverken dømme eller frikjenne, mitt anliggende er her noe mer underliggende, noe dypere, om mulig, og noe mer filosofisk abstrakt, men like fullt meget konkret i sine ringvirkninger på tanken og diskursen generelt. Jeg er interessert i rammeverkene, tankeforutsetningene og paradigmene i og rundt ulike abstrakte rammeverk og betraktninger.

For mitt eget vedkommende, i yrkessammenheng, kan jeg legge frem et nærmest utrolig omfang av eksempler på hvor jeg har kunnet se, erfare og bokføre at «politiske emosjoner» har enorm makt og at hvor emosjonene har overtatt sinnet fullstendig, der er konsekvensen i alle relasjoner destruktive, uten unntak. Og det er derfor jeg kan snakke om servilt betinget emosjonell korrekthet. Den er mer skjebnesvanger enn «den politiske korrekthet» som angår overflaten mer enn det virkelig emoverende indre livet i personlighet og sinn.

Dramatisk poeng: Mange mener at vedkommende må holdes direkte ansvarlig for Anders B B’s handlinger, da han utførte udådene i Regjeringskvartalet og på Utøya.

For de som måtte mene dette: Er det ikke litt rart, da, å gjøre et menneske ansvarlig for udådene ikke har sagt eller gjort noe straffbart?

Nei, vi er ikke ferdig med Breivik ennå og vi kommer ikke til å bli det på mange, lange år. Det kan pågå i et kontinuum som vil "vare oss" de neste 150 årene, minst. Om hundre år er allting glemt, gjelder ikke. Punktum.

Forfatteren bak ordene i innledningen er ikke blitt dømt og han er heller ikke tiltalt. Han går med andre ord fri. Staten har dermed ingen grunn til å betrakte ham som en rasist i straffelovens mening. Hvis politi og andre myndigheter hadde ment at forfatteren hadde skrevet og gjort noe som stred direkte mot gjeldende «rasismeparagrafer», ville selvfølgelig forfatteren bli trukket inn for domstolene.

Det forfatteren skrev, i mangel av tiltale, kan derfor ikke anses som noen fare for landet og folk og heller ikke for rikets sikkerhet. Hvis det hadde vært tilfelle, ville det ha blitt reist tiltale mot forfatteren. Men myndighetene gjør det ikke, og man kan spørre seg hvorfor. Jeg ser imidlertid ingen grunn til at myndighetene skal bringe rasismeanklagene her inn for rettssystemet.

Mange i folket vil imidlertid at myndighetene skal gjøre det, og at det burde være en plikt for alle til å mene dette, selv om ingen blant folket har reist krav om dette. Men de ønsker altså å gå lengre enn myndighetene. De vil at deres egne verdivalg og egne emosjoner skal stå over loven. I grunnen ønsker folk rettsløse eller kaotiske tilstander. For dette er prinsipielt kaos og kaosmakeri, eller krisemaksimering. Det er som om flertall aksepterer at det opprettes en folkedomstol, med en påfølgende – teny folkelig og umiddelbart legitimert - rent summarisk dom.

https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html

Er vi på vei til at dette skal bli en realitet? Er det mulig at de reelle vigilante befinner seg på venstresiden og følgelig ikke på det som kalles høyresiden?

Fakta synes å bekrefte at det er på venstresiden folk er mest villig til å få straffet forfatteren. Man må da mene at det forfatteren skrev, mente, følte og sa er farlig for land og folk, at ved å straffe vedkommende, så vil myndighetene effektuere legitime allmennpreventive og individualpreventive hensyn.

I praksis ser man tegn på stor vegring, se f esk denne:

http://neitilislam.blogspot.com/2021/06/erwin-kohn-makt-bak-ord.html

Et eksempel på hvor umulig dette kan føles og sees og oppleves, se om det jeg kaller Stanghelles paradoks her:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/03/den-muslimske-terroristen-psykotisk.html

Det ser ut for at vi må leve med, og ikke kan være uten å leve med paradokser, dikotomier, dilemmaer og kontradiksjoner, både logiske og mentale kontradiksjoner. Vi lever i ulevelige tider, på en måte, på mange måter i en ulvetid, men vi lever godt i det og av det, «for now». Hvor mange oljemilliarder har vi på bok? Når kan vi få en siste olje, det siste oljefat? Vi tenker binært og bivalent og er konstant ambivalente. Men det går så bra så, og bedre skal det bli. Ja, i islam tenker man – uten problemer – dualistisk: De som er innenfor er innenfor og de som er utenfor, ja vel, de er utenfor. Bokstavelig talt, etter boka.

Tillegg: Et paradoks står på vrangen til det som oppfattes som forventet og til det «folk» antar som innenfor «det normale», det man kan se, forstå og løse, og der vanskeligheten for tanken synes ikke å være overkommelig. Et paradoks ses på som tull eller spinn, en klok dåres tale, noe tåpelig og som en knute man ikke engang bør prøve seg på å løse – til egen eller andres fordel. Det står for det uløselige, men oppfattes like vel som veldig nær sannheten, kanskje fordi tilværelsen i seg selv jo er «uløselig» og mange er jo de som mener at eksistensen selv er paradoksal, ja, absurd, dvs meningsløs. Men dem om det.

Et dilemma anses gjerne som en situasjon hvor de mulige valg man foretar oppleves som like ubehagelige.

Vår tid mares både paradokser og dilemmaer.

Anders B B opplevde kanskje at svært mange mennesker han kom i berøring med eller «fikk med seg» via media etc for ham kun var skremmende ensomme, uten frekvenser som nådde inn til ham, og uvitende om det som på en måte var viktigere rent objektivt sett, og mennesker som da kun hadde en overordnet dygd og det var å «realisere seg selv».

Samtidig hadde det kanskje ikke ligget på ham at dygder – og med dem selvkontroll etc - faktisk kan læres, ved oppøving og påkobling til kjent og utprøvd tradisjon. Her har vi sikkert mye å lære av Aristoteles og Aquinas.

Vi var i utgangspunktet alle små eller større utgaver eller varianter av Luther og lutheranismen. Vi var blitt sosialdemokrater der gode gjerning var tilstrekkelig for frelse, i seg selv et paradoks, etter de teologiske lærene. Jo mer – systematisk - godt vi gjorde for andre, for nesten, jo bedre var vi som mennesker og derfor mer verdt frelsen. Fagforeningene og sosialdemokratene som politisk kraft hjalp oss inn i frelsen, ikke fremmet av og fokusert så mye på av kirken, først og fremst, den er og var passé i et slikt perspektiv. Gjerninger bestemte frelsen både for ens egen del og for de andres del. De som ikke maktet gjerningene, ble frest via vår egen godhet, vårt overskudd, vår evne og vår salige vilje til å hjelpe. Vi gjerninger kunne vi frelse oss selv, på egenhånd, - eller ved egen-ånd - , og hjelpe til frelse ved vår mellomkomst via konkret og høyst materielt fokusert fordelingspolitikk. (I skvis mellom alt dette ligger fristelsen og oppfordring til å la seg styre av ubevisste behov for hypermagi og for å underlegge oss SAP og unnfly det jeg kaller det juridico-religico paradigmet).

Kanskje var det dette som var «tilværelsens uutholdelige lettet» for Ander B B. Ingen vet og vi får vel aldri noen svar som vise vei her, men man kan jo bare spekulere.

Kanskje var Anders B B’s psyke iboende disponert for det groteske, heslige, morbide og grøsseraktige? At han var spesielt «begavet» for det? Kanskje var han biologisk født med naturlig reseptorer for dette og at han da faktisk var som en robot som bare utførte ordre? Kanskje var han bare en svamp som ikke kunne annet enn å suge til seg sølevann og gift, og som skydde alt rent vann og god medisin?

Vi vet ikke. Men han må like vel ikke anses som et mysterium, et ord som tilhører det religiøse. Det er bedre med ordet «monster». En enkel forklaring kan være at ander B B var av en type som ikke maktet å leve i og med paradokser og absurditeter, og som aldri kunne erkjenne reelle dilemmaer, men som for enhver pris måtte få utløsning i det som for ham representerte «klarhet» og «enkelhet»?

Og alt dette gjør oss på en måte schizofrene eller schizoide, eller kompartimentaliserte, bare for å nevne noen nøtter, som vi velger å leve med, ved mentalt uten å leve med og i dem - vi setter oss bare på gjerdet, og vips så er problemet både løst og utsatt, helt til fremtiden banker på døren og vi muligens kan være for redde til åpne, både for våre emosjoner og alt annet vi måtte fobe for, eller emovere for eller imot, stekt imot, eventuelt, irrasjonelt nok, eller ikke. Vi går bare lenger og lenger ned i spagaten, eller ut på viddene. Hvem vil hjelpe oss opp og eventuelt: Tilbake? No return, til lykken, sorry, hvis krybben blir tom og hestene bites … Så hva med: Den som vil leve lykkelig, han kan leve lykken foruten (Olav Duun)?

Hørt om «Buridan’s ass»? Vi kan nemlig komme i skade for å overrasjonalisere: Eselet befinner seg mellom to lekkerbisker og kan ikke bestemme seg for hvilke av dem som ut fra fornuften er mest fornuftig å tygge tak. Eselet tror virkelig at det er irrasjonelt å velge og derfor helt rasjonelt ikke å foreta seg noe som helst. Er det der vi er?

For å ta et lignende, metafor-anvendelig eksempel, på engelsk: «The prisoner will be hanged at dawn, by next Saturday at the latest, and will no know in advance the day on which the sentence is to be carried out. It sounds bad, but the wily prisoner has a train of thought: The hanging can’t be on Saturday because I would know that in advance if I were still alive on Friday. But it can’t be then, because I would know that if I was still alive on the Thursday … and so on. (Etter Ben Dupré).

Paradokser kan være sunne argumenter som tilsynelatende leder til kontradiktære eller uakseptable konklusjoner.

«Det fins ingen hel sannhet; alle sannheter er halvsannheter. Å forsøke å gjøre dem til helsannhter, er å engasjere djevelen», sa Alfred North Whitehead i 1953.

Når det gjelder dyrevelferd, og i denne forbindelse: eksperimentering, har det vært vanlig å arbeide ut fra tre grunnleggende prinsipper:

Omplasser dyrene der det er mulig med alternativer …

Reduser antall dyr til et antall som vi kan trekke sikrere statistiske data ut fra

Erstatt gamle eksperimentteknikker for å redusere dyrs lidelser

Og dette var en metafor selvsagt, en metafor for … tenk selv, som Kant sa.

Fornuften er emosjonenes slave, tror jeg David Hume sa en gang, hvis ikke flere. I dag er dette faktisk sant, men sagt litt sterkere: det er emosjonene som i dag ikke bare styrer fornuften, emosjonene definerer hva som er fornuft i det hele tatt. Fornuften er forduftet som begrep. Den eksisterer faktisk ikke. Og det er her vi er ved cruxet, det objektive crux.

Vi lever i dag mer enn noen gang her: For eksempel vet røykeren at det medfører helsefare å røyke. Denne konflikten mellom atferd («jeg røyker») og kunnskap («det er helseskadelig å røyke») vil ifølge Festinger skape en dissonanstilstand. her Festinger snakker for øvrig også om emosjonell dissonans.

Vi lever og må leve med kognitiv dissonans. Hva med emosjonell dissonans?

Den er tykkere enn noen tåke. Men vi fortsetter med å tro at vi er emosjonelt korrekte, dvs: Detter å være servilt betinget emosjonelt korrekte er blitt doxologisk, aksiomatisk eller apodiktisk. Uten at folk skjønner bæret.

Se denne: Motstridende følelser i jobben kan gå ut over helsa:

Enkle grep på arbeidsplassen kan forebygge problemet. Les intervju med forsker og les erfaringer fra en virksomhet.

– De skal alltid være hyggelige og imøtekommende, men samtidig holde tilbake egne følelser. Noen ganger kan denne konflikten bli for stor. Dette kaller vi emosjonell dissonans, forteller Anne-Marthe Rustad Indregard. her

Arbeidstakere som opplever at ledelsen er oppmerksomme på hvordan de har det, blir i mindre grad utmattet av å håndtere følelser i jobbsammenheng. Andre studier ved STAMI har vist at sosial støtte også virker beskyttende på utvikling av symptomer på angst og depresjoner, søvnproblemer og ryggproblemer. Det er et viktig forebyggende element.

– Sosial støtte kan for eksempel være at man har kollegaer som lytter når du har problemer i arbeidet og som er villig til å hjelpe når det trengs, forklarer Indregard og fortsetter.

Kommentar: For en trøst å vite – og ikke vite! Å ikke vite at man vet, er kanskje bedre enn å vite at – og det - man ikke vet. Som nok en leser vil forstå, forsøker jeg konsekvent her på bloggen å se emosjoner i et mye bredere og nok dypere filosofisk perspektiv og innenfor videre rammer og rammeverk. Jeg håper det er fler enn meg som er interessert i å se det slik og forstå hvorfor jeg mener det er helt nødvendig.

Noen er altså klar over problemet, for så vidt, men ikke over at problemet er virkelig stort, massivt og bekymringsskapene i seg selv, problemet som begrep altså, emosjonell korrekthet som begrep. Det er nemlig altomfattende i dag, det griper inn over alt, dominerer debattene og setter seg som ekstra hjerteklaffer i det politiske sinn som i dag behandler alt ut fra sitt eget privat kollektivt betingede emosjonelle hegemoni. Fordi mann i gata forlanger det, kan vi si, og fordi det servilt emosjonelt korrekte faktisk er mannen i gatas forlengede fangarm.

Vi har tidligere her på bloggen kommet inn de grunnleggende og tradisjonelle logiske problemene eller førsteprinsippene. Ett av dem sier: A kan ikke være A og ikke-A samtidig. Prinsippet er selvforklarende og selvinnlysende, men i forhold til f eks islam, kan vi – ser det virkelig uvirkelig sett – «godt» leve med den forestilling at Islam er både islam og ikke-islam på samme tid og på samme måte.

Men så har vi: In logic, the law of excluded middle (or the principle of the excluded middle) states that for every proposition, either this proposition or its negation is true. ... The principle of bivalence always implies the law of excluded middle, while the converse is not always true.

Ta denne: Dawkins: «Darwins teori – om artenes utvikling - forklarte at alt liv oppsto spontant, uten innblanding fra Gud».

Dawikins begår «the fallacy of the excluded middle”. Han utelukker muligheten for Gud.

Og det er her vi er, enten vi vil eller ikke. Det skaper mentale traumaer, uansett hvor likegyldig, letargiske eller uimotakelige for virkeligheten visse av oss er, og de er mange. Det oppstår et reelt problem: Enten er det sant at Allah og Gud er identiske, eller så er de ikke identiske. De fleste av oss i skrekk for «the fallacy of the excluded middle” skjelver fromt i servilt betinget emosjonell korrekthet når vi sier at de kan være like og ikke like på en og samme tid og på en og samme måte.

Tilbake til mitt hovedanliggende: Anders B B.

Anders B B forsto ikke hva demokratiske spilleregler eller konstitusjoner er for noe. Og der kan han mye til felles med IS.

Han tror at demokratisk argumentasjon betyr grønt lys for bruk av vold, ja, at massemord uten forutgående lov og dom, er legitime muligheter, (en force majeur, ja vel, men en falsk, innbilt, megaloman betinget force majeur). En «majeur» i det fullkomment solipsistiske. Han forstår hverken innebyrden av det fundamentale: Prinsippet om lov og dom.

Han setter seg utenfor og over loven og dens identitet, den essens eller substans. Han er ikke bare hjemløs i demokratiet, men også hjemmelsløs og uten autoritet – og jeg tror han visste det, det var dette han begrunnet sin perverterte «legitimitet» med, forskrudd som dette er.

Anders B B var en despot i tanke og gjerning, og av «karakter» og personlighetstype, vil jeg si. Vi andre er både ambivalente og bivalente, men vi er primært emosjonelt servilt betinget korrekte og dette gjelder spesielt i forholdet til Allah og Gud.

Anders B B ville være despot, uten forbehold, umiddelbart, - i så måte kan han minne om kalifen som var okkasjonalist og som tok livet av sine rivaler fordi «Allah» ville det:

Se nærmere om kalifens begrunnelse her og hvordan mange mennesker i dag begrunner eller hjemler sine emosjoner, holdninger og handlinger – det er skremmende:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Anders B B er det de gamle grekere kalte a-kratisk, ikke demo-kratisk, dvs han var skremmende veik på dygd. Han er faktisk uten dygd eller dyd, som det også heter, virtue, på engelsk, og avledet av vir på latin, dvs mandig, sterk og modig.

Han fundamentere hele seg og alt på selvtilstrekkelighet, på sitt fravær av sunne, ekte og kreative emosjoner, på indre liv og frodighet, kort sagt. Fraværet av emosjoner betinger så de emosjoner han mener seg å agere på, som legitimeringsfundament. Han er slik sett emosjonelt korrekt «by default», den farligste av alle former for servilt betingede korrekte emosjoner. Og dette i par med det han selv må oppleve som høyverdig intellektuell virksomhet, som et uttrykk for den høyeste fornuft, det høyeste klarsyn, de mest nødvendige visjoner. Her har vi med et drepende, kaldblodig, nådeløst og sinnssykt intellekt å gjøre, men et intellekt som forsøkte å døyve eller styre de ekte, dypere emosjonene, synteresis, om man vil, den dypere formen for samvittighet, (hvis samvittighet her er det rette ordet).

Her mangler det ironisk nok impulskontroll i all planleggingen som måtte til. Det hele skulle være perfekt, eller korrekt! Impulsen – «forløsningen» - ble selve målet, eksplosjonene bare virkemidlene. Her er det ikke snakk om noen objektiv forsoningslære. Forestillinger om «det fullkomne» - dette å bli et fullt og helt menneske og en sann person? Neppe. Det perfekte avspeiler det tankemessig statiske, det fullkomne det virksomt dynamiske og derfor kreative.

Det perfekte er aldri noe varmt og fleksibelt personlig; det fullkomne slår så å si ut i sin fulle blomst. Se denne om de fire årsaker: https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/et-lite-kosmos-eller-avbilde-for-i-dag.html

Det perfekte tenderer mot isolasjon og solipsisme; det fullkomne mot det personlig integrerte hvor man har god kontakt med sine følelser og følelsenes konstituerende agenser: Emosjonene.

Det var perverterte og totalfortrengte emosjoner som her var i spill. Et intet som forsøkte å skape noe. https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/en-ikke-servilt-betinget-emosjonelt.html

Men et intet kan ikke skape noe, det kan bare ødelegge, gnage ned, destruere. Og bare i den grad og på den måten kan intet eksistere. Vi ser det i ateismen: Her er Gud intet!

Det Anders B B fryktet mest av alt var argumenter, men tragisk nok brukte han sin logos – som egnetlig ikke kan gå tapt - i forarbeidet, og sin fornuft. I og med utførelsen, var han i sine «emosjoner by default»s vold. Det avgjørende argument var det taues og «nøytrale» «das Tat», (en oversettelse av von Goethe av «i begynnelsen var Ordet», eller logos).

Anders B B vil bli beundret og dyrket av alle, om så publikusm skulle tvinges til det. Han krevde å bli dyrket – han prøvede vel kanskje å kreve virrkelig vennskap? Han forestilte seg selv som Regent. For det trengte han «all makt». Han ville stå over pavene i Middelaldren, Leviathan og alle konger av guddommelig nåde, og spesielt over Media:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/dagens-paveforkynnelse.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

Om makt-media, som også lider av storhetsforestillinger, bl a:

http://neitilislam.blogspot.com/2015/09/hjelperen-den-rasjonelle-den-flsomme-og.html

Se om machiavelli-media og eneveldet:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hadia-tajik-knuser-morken-og-horn.html

Ensomhet gjør ofte kald, skremmende kald, og gjerne mørk, hvis den har brutt alle relasjoner til de dypere, sunne emosjoner og til virkelige personer, til «du». Da streber den etter makt, gjerne via depresjon, en depresjon som må erstattes av aggresjon og eksplosjon, et tomrom som må fylles, koste hva det koste vil, for depresjoner er ikke bare endogene og eksogene, de er relasjonelle. Depresjoner er parasitter på relasjoner, det som gjør oss til mennesker, faktisk.

Konsekvensene kan gjerne bli større tomhet, mer kulde: Det «emoveres» bra. Jo mer fob, jo bedre. Man tror mer svakhet betyr og innebærer mer makt og styrke. Det er noe anorektisk over det:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/en-fortsettelse-pa-det-glade-vanvidd-om.html

Anders B B var servil, var han primært sadomasochistisk?: Han underla seg sine destruktive knipper av fraværende og ødelagte, destruktive, emosjonsstrukturer. (Noen vil vektlegge den rent sadistiske siden, den psykopatiske siden, mangelen på empati og innlevelse.) Anders B B manglet genuin innsikt. For all svakhet dette innebar, måtte han kompensere, og dette ga så forestillinger om uovervinnelighet. Han mente han hadde «vitenskapen» på si side. Han siterte villig vekk intellektuelle som han kunne bruke som alibi, som «stepping stones». For et grådig mindreverdskompleks? Han hadde intet forhold til en personlig Gud, en kjærlig, nåderik og frelsende Gud. I så måte kan man øyne Allah i bakgrunnen – Allah kjenner ikke begrepet kjærlighet, bare sin egen Vilje, for kjærlighet kan binde, og Allahs hånd kan ikke styres av noe annet enn hans egen selvtilstrekkelige vilje. For en kulde – eller hva?

http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/delegger-kjrligheten-kirken.html

Jeg er her fullt klar over det problematiske av å beskrive «den perfekte storm». Jeg nærmer meg «stormens øye» og kan lett bli oppslukt i dragsuget. Men slik er demokratiet og demokratiets stemmer. Det er lov å være rasist i dette landet, innenfor de lovbestemte rammer. Stemmer som Fjordmans kan ikke anses hverken som årsak eller utløsende faktorer for Anders B B udåd. Han ord var neppe i fullt monn gnisten som tente luntene. Demokrati må leve med risikoen for at ord kan trigge vold. Vårt demokrati ser ut til å leve i beste velgående hva angår det noen kan oppleve som oppleste og vedtatte doktriner om positiv diskriminering av andre enn muslimer, ordrer, forordninger, påbud og forbud, av Allah i moskeene. Islam er iboende dualistisk.

https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/hvorfor-det-er-umulig-reformere-islam.html

Er det kanskje rasisme å hevde det? Islam sier det jo selv, i klare ordelag, som ikke kan strykes eller forandres.

Anders B B siterte i sitt eget kompilatoriske manifest fra Bar Y’or og bl a Ole Jørgen Anfindsen som hadde skrevet Selvmordsparadigmet hvor han uttrykte sterkt skepsis til innvandring m m. Men folk og myndigheter flest er kloke nok til å forstå at disse forfatterne og islamkritikerne ikke kan beskyldes for å ha «nødet» eller forårsaket Anders B B til å gjøre det han gjorde. Anfindsen er nå etter mange år med å tvile seg bort fra kristendommen kommet seg inn til islam, hvor han da altså kan nyte det privilegium å være beskyttet av islams dualisme. Og hvor den gjelder absolutt, i det det minste i islamske idealsamfunnet, som alle muslimer er forpliktet til å realisere: En regel for muslimer, en annen for ikke-muslimer. Anfindsen kan føle seg trygg mot angrep fra muslimens side, og ikke minst fra islamkrikernes side, i og med den massive fobi for islamkritikk venstresiden nå synes å ha lykkes med å etabler som et pradigmatisk, kategorisk imperativ.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/hvem-er-det-som-er-mest-villig-til.html

Er Anfindsen nå blitt en servilt betinget emosjonelt korrekt aktør i diskursen?

I dag forsøker de servilt betinget emosjonelt korrekte å lage regler som gjelder ulikt for ulike. Det ligger en dualistisk lengsel i dette, en lengsel etter det totalitære. De ikke-korrekte og spesielt islamkritiske skal ut av bildet; det skal ha minst mulig innflytelse og dermed ha minst mulig rom for å føle og tenke. De skal skammes ut. Man skulle tro at også disse allerede er blitt muslimer og iboende dualistiske. Her er Allah på ferde, vår du sikker …

Det var mangel på sunne, dype og gode emosjoner – og relasjoner - som fikk Anders B B til å myrde, ikke ordene, ikke tankene og ikke meningene. Slike sunne emosjoner gir trygghet og mot. De utgjør forutsetningen for dygdene, de er ikke resultatet av dem. Det var ikke ensomheten som drepte; det var misunnelsen på folk som kan leve kreativt med sin ensomhet. Det var hevnen over manglende evne til å konfrontere egen ensomhet på en dydig måte som utløste skredet. Ander B B manglet alt, det hele: Kjærligheten, tilhørigheten, nåden og troen. Han så ingen annen utvei enn at «might makes right» og her er han et stjerneeksempel til avskrekkelse. Han så seg selv som identisk med sine manglende emosjoner.

Sokrates mente at ingen kunne gjøre det onde hvis man bare visste hva det var og innebar. Han mente at onde valg kom av uvitenhet og på en måte stemmer dette med Anders B B, hvis vi ser stort på det. Jeg vi si at det var uvitenhet om sine egne gode emosjoner og gudsbildet i seg, og den loven som Gud skrev på hjertene. Det var mangel på viten om de genuine emosjoner som drev ham. Men dette frikjenner ham selvsagt ikke. Sokrates ble berømt for å ha sagt at han egentlig ikke visste noe … men Anders B B er ingen Sokrates.

Aristoteles var ikke enig. Han mente at visse komponenter i sinnet var iboende disponert for destruktivitet. Han mente at dyder kunne læres og innøves, slik at destruksjonen – akrasia - kunne begrenses i sin utfoldelse.

https://neitilislam.blogspot.com/2014/09/de-nye-sofistene.html

Mer om sofismen:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html

Et must: Mer om Sokrates, som tilsto, og Aristoteles, sofismen og tingenes essens:

https://neitilislam.blogspot.com/2015/11/islam-uten-essens-tolkere-uten-essens.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/demokratiske-motkrefter-demagogene-vil.html

Om bl a Lock, Hume, Hobbes, Rousseau og consciencia og synteresis her:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html

Om bl a om Derrida, Caputo, Nietzshe og mange flere:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html

Følelser er nå blitt alle tings mål, ikke mennesker:

https://neitilislam.blogspot.com/2016/09/uthengelsen-av-rollnes-og-storhaug-en.html