tirsdag 14. november 2017

Med inkubator på Tøyen, vår nye potemkinkulisse.



Ordfører i Olso, Marianne Borgen, SV, og programleder – i bydelen, ikke i NRK - Kjersti Grut, ser ut til å være ganske normale personer på filmen. D-vitamin og B 12 depotene synes å være fylt opp til randen og under full kontroll.
De virker så tett inn på virkeligheten, liksom, disse menneskene. Det går så bra så. Hvis detaljer er blitt oversett eller ikke forutsett eller tatt i betraktning, - så pytt pytt. Det skal gå seg til likevel. Noen nye utvendige veggmalerier, please? Se, hvor fint det er blitt. Trivsel? Hvorfor ikke?
Få på litt mer rapp, tenker NRK. Det er i rappen man finner sannheten, den pure, uforfalskede, opprinnelige og autentiske. Rappen forteller nemlig alt om virkeligheten. Det synges om kjærlighet og skuffelser. Drømmer om å overta, komme på høyden, - det er de andres skyld, alt, som, går, galt. Dette er ren triumfalisme, både sett fra NRK’s side og fra rappernes side. WinWin. Hvem har noe å tape?
Ungdomshus for de mellom 12 og 16? Nei, det glemte «vi» i farten. «Programmet» har sviktet, (ikke «prosjektet», nei, et «prosjekt» er nå blitt et ladet ord man ikke vil assosieres med, «program», det er tingen nå, et godord, et koseord, et ord ungdommen kan leve med og som nå anses som et nytt semantisk instrument for å booste selvbildet).
- Vi må har med midler, mer dugnad, mener ordfører Marianne Borgen i hodet sitt. (Hun er så hyggelig og imøtekommende at det sprudler av godhet her, ingen tvil om det).  Borgen mener at vi kanskje ikke har lyttet nok til den voksne ungdommen. (Har hun sviktet her? Nei, høres ikke sånn ut. Det var bare en programglipp, må vite).
«Alle for en, en for alle, hører vi». Besluttsomheten en påfallende. Ordfører Borgen lover alle, ikke bare rapperne, at her må vi ha mer tilskudd. Alle for en, en for alle lyder det, fra rapperne og fotballgutta. I bakgrunnen.

De frivillige gjør en fantastisk innsats på Tøyen. Det er enighet om at man løfter Tøyen, løfter bydelen ut av historien, så å si.
Fotballklubben – og rappegjengen – Sterling, har imidlertid bare fått kr 140 000, av de mange millionene som er kommet et steds fra og som nå risler ned i stride strømmer over bydelen.
Manna from heaven? (Hvilen himmel? og for hvem?). Barn har fått nye tilbud. Noen goder tilflyter, altså, goder fra «de gode», her i landet. Hjelpere. Støttepersoner. Frivillige. Velmenende. Emosjonelt korrekte. Servile? Oh, no.
– Men hva med oss voksne ungdommer? kommenteres det fra rapper-siden. (Ja, hva får de? Hva har de fått?). Disse ungdommene er friske, stadig smilende, sterke. Rappende. Solskinnsmennsker. Beundringsverdige. Flotte ungdommer. Skulle tro at de allerede som 12 åringer hadde et professorat i marketing of Self -  selvpromotering. Gruppepromotering. Hvilket underskrives av NRK-teamet, som noe positivt, noe vi skal være glade for, alle som en og en for alle, alle for en. For alt dette er investeringer for et fremtidssamfunn vi vil ha, (som en professor på et annet program på msm sa)!.
Men, å huff da: Aggresjonen bare stiger, forsikrer den profesjonelle, litt dystre, men likevel helt ut selvkontrollerte og emosjonelt korrekte lederen for en del av gjengene, (politikontroller virker ikke annet enn til voksende irritasjon og tydeligere frustrasjon, opplyses det, fra sikre kilder).

«Forferdelig at noen familier må flytte til nye og bedre leiligheter», bare Allah får vite hvor. Det var korte frister for å flytte. Man har gode minner herfra. Synd. Trist. Anklagende. Men veldig små barn er begynt å caste dop. Selger dop. Andre bare går og «loker». Nye mobiltelfoner i sikte! Og takk for det! Hundrelapper i stedet for 20 kroner i lommepenger er bedre, for de som lar seg friste til short-cuts, i godhetens rike, på Tøyen. Det er saker det, gett. (Fordømmes, selvsagt, i hvert fall indirekte, forsiktig, - man må lese det ut av tonefallet - og til dels på mimikken - på stemmene som innfanges).
Nyoppussede og nybygde leiligheter i området går for skyhøye priser. Området er med andre ord populært. Folk kommer inn med tjukke lommebøker. Man opplever en lekker eller vakker kvinnelig eiendomsmeglere med eiedomsmelgersmil og profesjonell ynde, og med en rumpe mange sikkert vil kunne misunne henne, i korte skjørt, i sving med å rette til puter på en sofa i en visningsleilighet, v den helt lekre sorten. Alt skal bli lekkert med Tøyen fra nå av, får vi inntrykk av.  
Men så kommer poenget: Her fins også filantropi. Ekte medmenneskelighet. Det er sikkert folk født med to eller flere hjerter, unormale, med andre ord, som NRK ikke får i fkus, men som er der, i bakgrunnen, som akk for en ressurs i nærområdet. Folk som kommer med en kake til folk, men da folk som har en kake fra før, ifølge den profesjonelle lederen, ansatt av kommunen, eller staten, som virker oppgitt over hjertemenneskenes hjertelighet og givervilje. Religiøs bakgrunn ukjent. Irrelevant. Han har et veltrimmet skjedd. Han er mandig. Han har autoritet i gjengen. Alt er betryggende. Vi er i gode hender. Men: Vi klarer dette, men bare litt bedre med litt flere og større tilskudd.

Joda, et nyord introduseres, fint skal det være: Nobolagsinkubator! Ah, ha. Et medisinsk grep om tingene, javel. Sosiale entrepenører, verdifullt, stimulerende. Her brukes stimulanter, det skal vær sant. Man tildeles penger – lommepenger - , ikke lønn. For heavens sake.

Det foregår områdeløfting, forsikres det, om man ikke har fått det med seg fra før. Områdeløfting? Hvorfor ikke ansiktsløftning? Når livet likevel kun er estetikk. Veggmalerier, store malerier, over hele husvegger, gavler, gjør folk stolte, sier ordfører Borgen og er veldig stolt, ja, så stolt at man skulle tro hun hadde malt disse «skrikene» selv, disse glorete nødropene myndigheten nå betaler for.
Man aner legitimiteten av en pågående klassekamp. Her er alt fokus rettet på grupper, ikke på enkeltindivider. Og ikke på religion, tvi våre. Her fines egentlig ingen tydelig uttrykt moralforståelse, heller, et ansvar som påligger individene. NRK beskriver, deskriberer ikke, selvsagt, stupid. Det er klassemotsetninger som får pilene til å peke nedover, forklarer noen, som holder fast i marxismens falitt, den enkelte borger skal slippe å ta seg sammen. Slik oppfatter i hvert fall Raymond Johansen, Ap, det. Han deltar ikke i dokumentaren, men alle vet hva han mener: Fler tilskudd er ikke bare et must, tilskudd er bra. Det dreier seg her om å utjevne klasseforskjeller og klarer vi det, klarer vi alt, selvsagt. Bydel Nordstrand, ett eller annet, trenger også store tilskudd og de må komme raskt. Kong Midas i mente.
«Piken på broen» opprinnelig av Munch, er imitert på en vegg, med en mann med store, hysteriske, lidende øyne, åpen unn, selvsagt, på broen. Og dette tilfaller så bydelen, som en verdiforøkning, nærmest helt av seg selv, for free, of course, men likevel for penger, masse penger, støtteordninger, løft og løfter, hånd i hånd. Garanti for morgendagen og kommende tider. Det er et urokkelig credo.

Et maskinelt, fabrikklignende, automatisert, statisk lekeapparat med runde, skarpe kanter, i stål, vises frem, (allerede litt rustent, svakt mosegrondd og uggent med små gresstuseter rundt, å se til, det kombinerer moderne kunst med hverdagslig bruksrett).
Men ungene uteblir. Ungene vil ikke leke der. Kunstverket er for tungt, kaldt og klossete, dette. Men: Noen klossmajorene har sagt at slik skal det være, på Tøyen, som må løftes, - men hvor høyt? Grensen settes til enhver pris. Itte’no knussel her. Klossmajorer plasserer ut koranklosser på Karl Johan, pyntet med lyng og blomster. For å sikre oss alle trygghet. Til høy pris. Som et bolverk, mot hva?

Vi aner en underliggende uro, en bryggende aggresjon vokse seg ut av dokumentaren selv. Noe får man da med seg! Men intet genuint bekymmer kan leses ut av dokumentaren og deltakere.
Ja, vi skal se noe positivt i dette. Og her er virkelig potensiale for så mye og så mangt, og for så mange. Til og med i aggresjonen, skal vi se det positiver, samfunnsoppbyggende, som synes å måtte stimuleres frem, for at den i det hele tatt skal kunne kanaliseres og sublimeres, anses tydelig som noe positivt, frisk, nytt og kjærkomment. Berikende, javisst. Her skal man ikke gå mye og lenge arbeidsløs fremover. Aggresjonen, et positivt tilskudd, nedenfra, ikke ovenfra, jo, forresten ovenfra også. I tillegg. Aggresjon er kreativitet, noe vakkert. Økende aggresjon en utfordring, kanskje, men aldri et problem.
Men fra nå må vi bare stole på at flere mer håndfaste og aktuelle rent materielle tilskudd ovenfra skal forsterke positive tendenser. Det er noe vi kan gjøre noe med alt dette, altså.
Som professor i antropologi Unni Wikan sa det: - Dette kan vi gjøre noe med (om omskjæring, æresdrap osv).

Kostelig kommentar på document fra Hanne Tolg i dag:

«Eiendomsmegleren viste oss, blant annet, hvor trendy det er blitt å bo på Tøyen. Den ene puten ble flyttet 2 cm til venstre for de som ikke fikk med seg det.
Marianne Borgen (SV) som sto bak initiativet for områdeløftet som startet i 2013. Hun syntes ikke det var noe nederlag at tilstandene var gått fra ille til verre. Tross alt var det jo blitt så mange fine veggmalerier og sånt. Hun var overrasket over at det skortet på fritidsklubbtilbud.
Hm. Det går egentlig fremover, ser du. Det tar bare tid. 20-30 år eller noe sånt. Snart er det andre områder som er minst like ille som Tøyen. SV’ere har alltid mye tid og andres penger når ujevnheter skal glattes ut.
Kjersti Grut tok over jobben som programleder for Områdeløft Tøyen i mai i år:  – Mitt inntrykk er at folk er fornøyde og at Tøyen har blitt et bedre sted å vokse opp på, sier hun.  – Vi er kjent med at det er et manglende tilbud for ungdom fra 16 til 23 år. Det er noe vi må ta med oss inn i den videre programmeringen av programmet nå framover, sier Kjersti Grut».


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar