Ordfører i Olso, Marianne
Borgen, SV, og programleder – i bydelen, ikke i NRK - Kjersti Grut, ser ut til å være ganske normale personer på filmen. D-vitamin
og B 12 depotene synes å være fylt opp til randen og under full kontroll.
De virker så tett inn på virkeligheten, liksom, disse
menneskene. Det går så bra så. Hvis detaljer er blitt oversett eller ikke
forutsett eller tatt i betraktning, - så pytt pytt. Det skal gå seg til
likevel. Noen nye utvendige veggmalerier, please?
Se, hvor fint det er blitt. Trivsel? Hvorfor ikke?
Få på litt mer rapp,
tenker NRK. Det er i rappen man finner sannheten, den pure, uforfalskede,
opprinnelige og autentiske. Rappen forteller nemlig alt om virkeligheten. Det
synges om kjærlighet og skuffelser. Drømmer om å overta, komme på høyden, - det
er de andres skyld, alt, som, går, galt. Dette er ren triumfalisme, både sett fra NRK’s side og fra rappernes side.
WinWin. Hvem har noe å tape?
Ungdomshus for de mellom 12 og 16? Nei, det glemte «vi» i
farten. «Programmet» har sviktet, (ikke «prosjektet»,
nei, et «prosjekt» er nå blitt et
ladet ord man ikke vil assosieres med, «program», det er tingen nå, et godord, et
koseord, et ord ungdommen kan leve
med og som nå anses som et nytt semantisk instrument for å booste selvbildet).
- Vi må har med midler, mer dugnad, mener ordfører Marianne
Borgen i hodet sitt. (Hun er så hyggelig og imøtekommende at det sprudler av
godhet her, ingen tvil om det). Borgen
mener at vi kanskje ikke har lyttet nok til den voksne ungdommen. (Har hun
sviktet her? Nei, høres ikke sånn ut. Det var bare en programglipp, må vite).
«Alle for en, en for alle, hører vi». Besluttsomheten en
påfallende. Ordfører Borgen lover alle, ikke bare rapperne, at her må vi ha mer
tilskudd. Alle for en, en for alle lyder det, fra rapperne og fotballgutta. I
bakgrunnen.
De frivillige gjør en fantastisk innsats på Tøyen. Det er
enighet om at man løfter Tøyen, løfter bydelen ut av historien, så å si.
Fotballklubben – og rappegjengen – Sterling, har imidlertid bare fått kr 140 000, av de mange
millionene som er kommet et steds fra og som nå risler ned i stride strømmer
over bydelen.
Manna from heaven?
(Hvilen himmel? og for hvem?). Barn har fått nye tilbud. Noen goder tilflyter, altså, goder fra «de gode», her i landet.
Hjelpere. Støttepersoner. Frivillige. Velmenende. Emosjonelt korrekte. Servile?
Oh, no.
– Men hva med oss voksne ungdommer? kommenteres det fra
rapper-siden. (Ja, hva får de? Hva
har de fått?). Disse ungdommene er
friske, stadig smilende, sterke. Rappende. Solskinnsmennsker. Beundringsverdige.
Flotte ungdommer. Skulle tro at de
allerede som 12 åringer hadde et professorat i marketing of Self - selvpromotering.
Gruppepromotering. Hvilket underskrives av NRK-teamet, som noe positivt,
noe vi skal være glade for, alle som en og en for alle, alle for en. For alt
dette er investeringer for et fremtidssamfunn vi vil ha, (som en professor på
et annet program på msm sa)!.
Men, å huff da: Aggresjonen bare stiger, forsikrer den
profesjonelle, litt dystre, men likevel helt ut selvkontrollerte og emosjonelt korrekte
lederen for en del av gjengene, (politikontroller virker ikke annet enn til voksende
irritasjon og tydeligere frustrasjon, opplyses det, fra sikre kilder).
«Forferdelig at noen familier må flytte til nye og bedre
leiligheter», bare Allah får vite hvor. Det var korte frister for å flytte. Man
har gode minner herfra. Synd. Trist. Anklagende. Men veldig små barn er begynt
å caste dop. Selger dop. Andre bare
går og «loker». Nye mobiltelfoner i
sikte! Og takk for det! Hundrelapper i stedet for 20 kroner i lommepenger er
bedre, for de som lar seg friste til short-cuts,
i godhetens rike, på Tøyen. Det
er saker det, gett. (Fordømmes, selvsagt, i hvert fall indirekte, forsiktig, - man
må lese det ut av tonefallet - og til dels på mimikken - på stemmene som
innfanges).
Nyoppussede og nybygde leiligheter i området går for skyhøye
priser. Området er med andre ord populært. Folk kommer inn med tjukke
lommebøker. Man opplever en lekker eller vakker kvinnelig eiendomsmeglere med eiedomsmelgersmil
og profesjonell ynde, og med en rumpe mange sikkert vil kunne misunne henne, i
korte skjørt, i sving med å rette til puter på en sofa i en visningsleilighet,
v den helt lekre sorten. Alt skal bli lekkert med Tøyen fra nå av, får vi
inntrykk av.
Men så kommer poenget: Her fins også filantropi. Ekte
medmenneskelighet. Det er sikkert folk født med to eller flere hjerter,
unormale, med andre ord, som NRK ikke får i fkus, men som er der, i bakgrunnen,
som akk for en ressurs i nærområdet. Folk som kommer med en kake til folk, men
da folk som har en kake fra før, ifølge den profesjonelle lederen, ansatt av
kommunen, eller staten, som virker oppgitt over hjertemenneskenes hjertelighet
og givervilje. Religiøs bakgrunn ukjent. Irrelevant. Han har et veltrimmet skjedd.
Han er mandig. Han har autoritet i gjengen. Alt er betryggende. Vi er i gode
hender. Men: Vi klarer dette, men bare litt bedre med litt flere og større tilskudd.
Joda, et nyord introduseres, fint skal det være: Nobolagsinkubator! Ah, ha. Et
medisinsk grep om tingene, javel. Sosiale entrepenører, verdifullt,
stimulerende. Her brukes stimulanter,
det skal vær sant. Man tildeles penger – lommepenger - , ikke lønn. For heavens sake.
Det foregår områdeløfting,
forsikres det, om man ikke har fått det med seg fra før. Områdeløfting? Hvorfor
ikke ansiktsløftning? Når livet
likevel kun er estetikk. Veggmalerier, store malerier, over hele husvegger, gavler,
gjør folk stolte, sier ordfører Borgen og er veldig stolt, ja, så stolt at man
skulle tro hun hadde malt disse «skrikene» selv, disse glorete nødropene
myndigheten nå betaler for.
Man aner legitimiteten av en pågående klassekamp. Her er alt
fokus rettet på grupper, ikke på enkeltindivider. Og ikke på religion, tvi våre. Her fines egentlig ingen
tydelig uttrykt moralforståelse, heller, et ansvar som påligger individene. NRK
beskriver, deskriberer ikke, selvsagt, stupid. Det er klassemotsetninger som
får pilene til å peke nedover, forklarer noen, som holder fast i marxismens
falitt, den enkelte borger skal slippe å ta seg sammen. Slik oppfatter i hvert
fall Raymond Johansen, Ap, det. Han deltar ikke i dokumentaren, men alle vet
hva han mener: Fler tilskudd er ikke bare et must, tilskudd er bra. Det dreier
seg her om å utjevne klasseforskjeller og klarer vi det, klarer vi alt,
selvsagt. Bydel Nordstrand, ett eller annet, trenger også store tilskudd og de må
komme raskt. Kong Midas i mente.
«Piken på broen» opprinnelig av Munch, er imitert på en vegg,
med en mann med store, hysteriske, lidende øyne, åpen unn, selvsagt, på broen. Og
dette tilfaller så bydelen, som en verdiforøkning, nærmest helt av seg selv, for free, of course, men likevel for
penger, masse penger, støtteordninger, løft og løfter, hånd i hånd. Garanti for
morgendagen og kommende tider. Det er et urokkelig credo.
Et maskinelt, fabrikklignende, automatisert, statisk lekeapparat
med runde, skarpe kanter, i stål, vises frem, (allerede litt rustent, svakt mosegrondd
og uggent med små gresstuseter rundt, å se til, det kombinerer moderne kunst
med hverdagslig bruksrett).
Men ungene uteblir. Ungene vil ikke leke der. Kunstverket er
for tungt, kaldt og klossete, dette. Men: Noen klossmajorene har sagt at slik
skal det være, på Tøyen, som må løftes, - men hvor høyt? Grensen settes til enhver pris. Itte’no knussel her. Klossmajorer
plasserer ut koranklosser på Karl Johan, pyntet med lyng og blomster. For å
sikre oss alle trygghet. Til høy pris. Som et bolverk, mot hva?
Vi aner en underliggende uro, en bryggende aggresjon vokse
seg ut av dokumentaren selv. Noe får man da med seg! Men intet genuint bekymmer kan leses ut av
dokumentaren og deltakere.
Ja, vi skal se noe positivt i dette. Og her er virkelig potensiale
for så mye og så mangt, og for så mange. Til og med i aggresjonen, skal vi se
det positiver, samfunnsoppbyggende, som synes å måtte stimuleres frem, for at
den i det hele tatt skal kunne kanaliseres og sublimeres, anses tydelig som noe
positivt, frisk, nytt og kjærkomment. Berikende, javisst. Her skal man ikke gå mye
og lenge arbeidsløs fremover. Aggresjonen, et positivt tilskudd, nedenfra, ikke ovenfra, jo, forresten ovenfra
også. I tillegg. Aggresjon er kreativitet, noe vakkert. Økende aggresjon en
utfordring, kanskje, men aldri et problem.
Men fra nå må vi bare stole på at flere mer håndfaste og
aktuelle rent materielle tilskudd ovenfra skal forsterke positive tendenser.
Det er noe vi kan gjøre noe med alt dette, altså.
Som professor i antropologi Unni Wikan sa det: - Dette kan
vi gjøre noe med (om omskjæring, æresdrap osv).
Kostelig kommentar på
document fra Hanne Tolg i dag:
«Eiendomsmegleren
viste oss, blant annet, hvor trendy det er blitt å bo på Tøyen. Den ene puten
ble flyttet 2 cm til venstre for de som ikke fikk med seg det.
Marianne Borgen (SV)
som sto bak initiativet for områdeløftet som startet i 2013. Hun syntes ikke
det var noe nederlag at tilstandene var gått fra ille til verre. Tross alt var
det jo blitt så mange fine veggmalerier og sånt. Hun var overrasket over at det
skortet på fritidsklubbtilbud.
Hm. Det går egentlig
fremover, ser du. Det tar bare tid. 20-30 år eller noe sånt. Snart er det andre
områder som er minst like ille som Tøyen. SV’ere har alltid mye tid og andres
penger når ujevnheter skal glattes ut.
Kjersti Grut tok over
jobben som programleder for Områdeløft Tøyen i mai i år: – Mitt inntrykk er at folk er fornøyde og at
Tøyen har blitt et bedre sted å vokse opp på, sier hun. – Vi er kjent med at det er et manglende
tilbud for ungdom fra 16 til 23 år. Det er noe vi må ta med oss inn i den
videre programmeringen av programmet nå framover, sier Kjersti Grut».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar