Appell natten før valgdagen

Som det så spøkefullt heter: Allah skal med.

Ap var svært «presis» med dette slagordet, og de har sannsynlig vært svært heldige med det: For Alle skal jo med. Ingen tør å si at det eksisterer noen som absolutt ikke skal med. Så her var det Knock out i første runde.

Men «appellen» som ligger her, kan misforstås, hvis man ikke er helt forrykt og en blant alle de andre forrykte, som på død og liv skal med og som for alt i verden skal bli som «oss», som altså tilhører de utvalgte, som skal med: Man spør seg ikke hvem som skal med, om man vil være med, eller ikke, men kort og godt: Alle skal med. (Det er svært autoritært tenkt, men dette nekter man seg å reflektere over, for i det man skulle komme til å reflektere, vel, så er man ikke med, garantert).

Man spør seg heller ikke om hvem som skal med til hvor eller hvordan, for alle skal med, over alle hauger, bortenfor måne og sol. Shangri la!  Ach, der har vi det, cluet, den store forløsning, av de utvalgte? – vi kan ikke dy oss, ha medynk.

Alle skal med – dvs Allah skal med - er et uttrykk for at man egentlig ikke vet hverken frem eller tilbake, hverken opp eller ned. Bare at alle skal med. (Sammen med Allah).

Det lyder det jo så flott, da, og innyndende, ikke sant, pretensiøst, ja, empatisk, ja, visjonært, om man kan og vil. Skråsikkert, men for guds skyld – eh, Allah’s skyld - ikke nevn fanatisk, manisk, maniert og beyond.

Hadde det altså ikke vært for at dette vanvittige slagordet allerede for lenge siden har fått en slagside, og at skuta har tatt inn vann lenge, og for det at skuta nå allerede ligger på havets bunn, (forhåpentlig vis), for den som måtte se og forstå det, og ønske det, idet man feirer at alle som skulle med faktisk har overlevd og er i full fistel og vigør, og selvsagt, og stadig og på ny og ny på vei mot nye utopier, som ikke lar seg realisere, til steder som ikke eksisterer, steder foruten navn og steder hvor befolkningen lever på subsidier og drømmer, og kun på det, alle som en, og dype, kroniske illusjoner, fordi alle skal med, uten unntak, uten forbehold, og uten hensyn til realiteter av noe slag, men kun på permanente behov for halleluja, hele dagen lang, til ære for Allah, eh, alle, som skal med.

Det heltragiske i dette er at de ikke ser at det de nå i dag ikke kan realisere, altså utopia, det har faktisk eksistert og kommer faktisk til å bli realisert på nytt: Sovjet, Kina, Tyskland, you name it, bare spør Lenin, Stalin, Polt Pot, Mao, Muhammed, Osama, Qaradawi, Baghdadi, de realiserte alle Utopia, stedet som virkelig var, - et helvete - , i motsetning til hva et utopia egentlig er: En aldri oppnåelig himmel som for utopister, derimot, nettopp alltid vil være et ikke- beskrivbart helvete, men likevel høyst realt sted, som de alle, som var med, og kommer til å være med på, ikke vil se, altså aldri vi se for å lære noe av.

Til U-topia med dem, alle mann alle! De har selv allerede valgt det.

Nå flykter mange tidligere Ap-sympatisører fra Ap over i andre partier, hvor de kan fortsette å si at Alle skal med, mens det de egentlig mener og tenker er at Allah skal med, - eller omvendt, eller inkludert - , hvis de ikke er helt tette i pappen, da.

Så hjernevasket må man ha grunn til å regne med at mange aktuelle «Ap-flyktere» er blitt opp gjennom de siste 40 årene. De både frykter og flykter fra Allah, nå, kanskje, men aller mest flykter de fra seg selv, på en måte, og derfor nekter de nå å støtte og å virkelig være og leve blant alle som skal med.

For en erkjennelse eller omvendelse er vel ikke dette? Skremt, til slutt, av alle og enhver, altså, og av Allah, til og med, som selvsagt er med! Skremt til servilitet, en hedersbetegnelse for de servile. Islamoservilitet.

 Men hvis det de egentlig har ment hele tiden er at Allah også skal med, vel, og fortsatt mener det, vel, da forstår vi bedre hvor landet ligger, og at det de egentlig har gjort, er å underlegge seg Allah bare mer og mer, kanskje helt uten å være klar over det, til og med, på nytt og nytt, og med stadig større styrke, altså, islamoservile som de har vært, hele tiden, alle sammen.

Den skremmende tanke her er at dette kommer de til å fortsette med, innenfor sine nye partier og blant sine nye kamerater og forsamlinger av «hellige», i et fremtidig helvete, som de selv bereder veien for. De kommer til å bøye seg i stadig større grad og med stadig større intensitet. For slik går det når Allah skal med.

Ap, SV, KrF, V og Rødt har egentlig alle sammen samme slagord, som ikke uttales høyt, men som gjelder reelt: Allah skal med.

Med andre ord: Allah ser deg. Det fins intet sted hvor Allah ikke ser deg. (Sagt av muslimer i Norge foran Stortinget). Det fins intet du gjør som Allah allerede har befalt deg å gjøre, tenke og føle.

For med Allah er det Ingen vei utenom. Ingen vei tilbake. Ingen vei frem.

Det oppsiktsvekkende burde være at de nye partiene ap-flykterne nå kommer til, vil ønske disse hjertelig velkommen. For også hos dem er Allah nå med. I aller høyeste grad.