Det får være måte på barnsligheter. Millionene ser ut til å
rulle inn til en organisasjon – NOAS - for å skaffe (ulovlige) asylanter mer og
gratis rettshjelp, bl a.
Kampanjen – og initiativet - oser av selvgodhet og forakt, i
en skjebnesvanger blanding. (Intet er farligere for utøverne her!)
Joner, og Austenaa (på TV2 tidligere i kveld), stråler rolig og salig av selvtilfredsstillelse. Av suksessen de tror er i havn, - et gigantisk bedrag, fordi hele greia fremstiller det som om det norske folk i samlet tropp, nærmest, vil ha Listhaug dratt ned av taburetten og ned i møddinga, for godt, i Norges historie. Donorer oppfordres å sende beløpene til NOAS som så vil sende takkebrev til Listhaug personlig, på privat adresse! Og donasjonene bare strømmer inn i tusentalls, sikkert over all forventing.
Joner, og Austenaa (på TV2 tidligere i kveld), stråler rolig og salig av selvtilfredsstillelse. Av suksessen de tror er i havn, - et gigantisk bedrag, fordi hele greia fremstiller det som om det norske folk i samlet tropp, nærmest, vil ha Listhaug dratt ned av taburetten og ned i møddinga, for godt, i Norges historie. Donorer oppfordres å sende beløpene til NOAS som så vil sende takkebrev til Listhaug personlig, på privat adresse! Og donasjonene bare strømmer inn i tusentalls, sikkert over all forventing.
Men har folket talt? Nei, da, bare de voksne barna som har talt, de som ikke
forstår at selv barn kan gjennomskue dette teateret og det uforbeholdne og
infantile hylekoret som er satt i gang. Ekte barn forstår forskjellen på å spille moralsk overlegen og dette å drive redelig og saklig politikk. Voksne forstår at denne godhetsfarsen er råbarka, reinspikka stålpolitikk, et uttrykk for fortvilelse fordi "guden Stalin", deres egentlige redningsmann, er død, men som de forsøker å gjenopplive i ny skikkelse, denne gang som Jesus, eller den genuine Gode samaritan, en rolle de glatt tilriver seg selv, for å kunne bli dyrket, akkurat som Stalin ble det i sin tid, før hans skrekkregime ble avslørt for 20-30 år siden. Ekte barn skjønner at dette godetsstykke bare er et spill for galleriet og ikke annet et - flaut - forsøk på apoteose, selvforherligelse, i form av politikk skjult i kulissene. Det er snakk om subtile manipuleringmekasnismer satt i sving, bevisst, rått og uten saklig skånsel, et eneste stort, men mislykket forsøk på karakterdrap på Sylvi Listhaug og hennes person.
Bak pengestrømmen finner vi en slu kampanje som skyver et
lite barn foran seg, et afghansk barn som blir sendt tilbake til sitt hjemland,
i henhold til norsk lov, - alt for å oppnå politiske poenger og personlig berømmelse,
i det pågående allmenne mesterskap om å være best, det vil si: Være bedre enn
bare god, for det holder ikke lenger å være god.
I dag skal man være hyper- god, dvs guddommelig. Man tiltar
seg magiske, overnaturlige krefter i krigen mot «de onde». Man skal være en
hypermagiker, en tragisk skikkelse, en som ikke vet at han er både onde og
tragisk. En person som ikke går av veien for å bruke andre personer som
brekkstang for å øke sin egenverdi uten å spørre, ved ubedt å tilrive seg en maktposisjon
som falsk fullmektig, full av mindreverdsfølelse, usikkerhet og megalomani som
han er, men som han ikke makter å gjennomskue, fordi selvinnsikt for slike
mennesker er farligere en nøkken.
Det bekymrer ikke denne organisasjonen, og vedkommende som
står bak den, og satte det hele i gang, det minste, at noen må ta ansvar og
følge landets lover, regler og legitime forskrifter. Nei, tvert imot: De ser
Sylvi Listhaug som en fiende, som noe ondt. De setter seg dermed opp over ikke
bare sunn fornuft, men også over de valgte representanter for folket. De er
despoter. De setter seg over systemet. De tar det som en selvfølge at de står
over loven. Hverken personlig eller politisk langsiktig ansvar fins ikke i
vokabularet til slike folk. De tror at de tar ansvar ved å opptre uansvarlig.
Et selvbedrag uten like. Og et bedrag som tar sikte på å forføre visse folk,
som utrolig nok ikke skjønner hvor dupert de er, og at de lar seg manipulere av
ren demagogi. Her kommer neppe hensynet til de stakkars barna i første rekke.
Her drives det politikk under dekke av
godhet, tvilsom godhet, tvilsomme beveggrunner.
Ja, man skal ikke bare være god av realisme og fornuft i dag,
men derimot fylt til randen av emosjoner, følelser og svermeri og hvor man gir
seg sine nykker i vold og gjør det til en kunstform, en kunstart man venter seg
all applaus for. Og dacapo på dacapo. Den puerile tørsten etter oppmerksomhet er en
kilde som aldri går tom i slike manierte psyker. Den er selvforsterkende, den
kan ikke overleve uten kronisk bifall, ja, selv falskt bifall tas imot med den
største «ydmykhet» og velvilje.
Men det man i virkelighetens verden gjør, er å hauge
illusjon på illusjon over sitt hodet, illusjoner som til slutt blir et
Damoklessverd, dvs at deres skjebne henger i en tynn tråd, men uten at de tør
innse det.
Den kunstneriske dumskap i dette tilfelle kunne ikke vært
mer tåpelig og fordummende. Begrepet personlig og kollektivt ansvar og
konsekvenstenkning eksistere ikke i slike små og ynkelige godhetstyranner,
tyranner som lever av å gi folk dårlig samvittighet hvis man ikke føler den
rette følelsen og har de rette emosjoner for mennesker og saker, emosjoner og
følelser – nykker og vilkårlighet – som bare de har, fordi de er uangripelige
og truer med tårer og snufs hvis ikke alt og alle danser etter deres pipe. Åh,
nei, disse driver ikke følelsesmessig utpressing. Åh, nei, du.
De er stornarcissister disse, fullstendig oppslukt av å
markedsføre sin tåredryppende (mangel på) seriøsitet som realpolitikk, men som ikke
er annet et skalkeskjul for deres egen frykt, eller angst, og egendumhet. Vikarierende
motiver, åh, nei du, de finnes ikke i Joners og NOA’s Ann-Magrit Austenaa’s
forestillingsverden. De forstår ikke at de kan mistenkes for kun å være ute
etter å mæle sin egen kake. For kun å kunne skinne, noen sekunder til, i deres
eget, private store kosmiske drama, hvor de er sikker på å vinne idet store
slaget mellom godt og ondt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar