mandag 21. november 2016

Der narcissister forgudes - kampanjen mot Sylvi Listhaug




Det får være måte på barnsligheter. Millionene ser ut til å rulle inn til en organisasjon – NOAS - for å skaffe (ulovlige) asylanter mer og gratis rettshjelp, bl a.
Kampanjen – og initiativet - oser av selvgodhet og forakt, i en skjebnesvanger blanding. (Intet er farligere for utøverne her!)

Joner, og Austenaa (på TV2 tidligere i kveld), stråler rolig og salig av selvtilfredsstillelse. Av suksessen de tror er i havn, - et gigantisk bedrag, fordi hele greia fremstiller det som om det norske folk i samlet tropp, nærmest, vil ha Listhaug dratt ned av taburetten og ned i møddinga, for godt, i Norges historie. Donorer oppfordres å sende beløpene til NOAS som så vil sende takkebrev til Listhaug personlig, på privat adresse! Og donasjonene bare strømmer inn i tusentalls, sikkert over all forventing.
Men har folket talt? Nei, da, bare de voksne barna som har talt, de som ikke forstår at selv barn kan gjennomskue dette teateret og det uforbeholdne og infantile hylekoret som er satt i gang. Ekte barn forstår forskjellen på å spille moralsk overlegen og dette å drive redelig og saklig politikk. Voksne forstår at denne godhetsfarsen er råbarka, reinspikka stålpolitikk, et uttrykk for fortvilelse fordi "guden Stalin", deres egentlige redningsmann, er død, men som de forsøker å gjenopplive i ny skikkelse, denne gang som Jesus, eller den genuine Gode samaritan, en rolle de glatt tilriver seg selv, for å kunne bli dyrket, akkurat som Stalin ble det i sin tid, før hans skrekkregime ble avslørt for 20-30 år siden. Ekte barn skjønner at dette godetsstykke bare er et spill for galleriet og ikke annet et - flaut - forsøk på apoteose, selvforherligelse, i form av politikk skjult i kulissene. Det er snakk om subtile manipuleringmekasnismer satt i sving, bevisst, rått og uten saklig skånsel, et eneste stort, men mislykket forsøk på karakterdrap på Sylvi Listhaug og hennes person. 

Bak pengestrømmen finner vi en slu kampanje som skyver et lite barn foran seg, et afghansk barn som blir sendt tilbake til sitt hjemland, i henhold til norsk lov, - alt for å oppnå politiske poenger og personlig berømmelse, i det pågående allmenne mesterskap om å være best, det vil si: Være bedre enn bare god, for det holder ikke lenger å være god.
I dag skal man være hyper- god, dvs guddommelig. Man tiltar seg magiske, overnaturlige krefter i krigen mot «de onde». Man skal være  en hypermagiker, en tragisk skikkelse, en som ikke vet at han er både onde og tragisk. En person som ikke går av veien for å bruke andre personer som brekkstang for å øke sin egenverdi uten å spørre, ved ubedt å tilrive seg en maktposisjon som falsk fullmektig, full av mindreverdsfølelse, usikkerhet og megalomani som han er, men som han ikke makter å gjennomskue, fordi selvinnsikt for slike mennesker er farligere en nøkken.
Det bekymrer ikke denne organisasjonen, og vedkommende som står bak den, og satte det hele i gang, det minste, at noen må ta ansvar og følge landets lover, regler og legitime forskrifter. Nei, tvert imot: De ser Sylvi Listhaug som en fiende, som noe ondt. De setter seg dermed opp over ikke bare sunn fornuft, men også over de valgte representanter for folket. De er despoter. De setter seg over systemet. De tar det som en selvfølge at de står over loven. Hverken personlig eller politisk langsiktig ansvar fins ikke i vokabularet til slike folk. De tror at de tar ansvar ved å opptre uansvarlig. Et selvbedrag uten like. Og et bedrag som tar sikte på å forføre visse folk, som utrolig nok ikke skjønner hvor dupert de er, og at de lar seg manipulere av ren demagogi. Her kommer neppe hensynet til de stakkars barna i første rekke. Her drives det politikk under dekke av  godhet, tvilsom godhet, tvilsomme beveggrunner.  

Ja, man skal ikke bare være god av realisme og fornuft i dag, men derimot fylt til randen av emosjoner, følelser og svermeri og hvor man gir seg sine nykker i vold og gjør det til en kunstform, en kunstart man venter seg all applaus for. Og dacapo på dacapo.  Den puerile tørsten etter oppmerksomhet er en kilde som aldri går tom i slike manierte psyker. Den er selvforsterkende, den kan ikke overleve uten kronisk bifall, ja, selv falskt bifall tas imot med den største «ydmykhet» og velvilje.
Men det man i virkelighetens verden gjør, er å hauge illusjon på illusjon over sitt hodet, illusjoner som til slutt blir et Damoklessverd, dvs at deres skjebne henger i en tynn tråd, men uten at de tør innse det.
Den kunstneriske dumskap i dette tilfelle kunne ikke vært mer tåpelig og fordummende. Begrepet personlig og kollektivt ansvar og konsekvenstenkning eksistere ikke i slike små og ynkelige godhetstyranner, tyranner som lever av å gi folk dårlig samvittighet hvis man ikke føler den rette følelsen og har de rette emosjoner for mennesker og saker, emosjoner og følelser – nykker og vilkårlighet – som bare de har, fordi de er uangripelige og truer med tårer og snufs hvis ikke alt og alle danser etter deres pipe. Åh, nei, disse driver ikke følelsesmessig utpressing. Åh, nei, du.

De er stornarcissister disse, fullstendig oppslukt av å markedsføre sin tåredryppende (mangel på) seriøsitet som realpolitikk, men som ikke er annet et skalkeskjul for deres egen frykt, eller angst, og egendumhet. Vikarierende motiver, åh, nei du, de finnes ikke i Joners og NOA’s Ann-Magrit Austenaa’s forestillingsverden. De forstår ikke at de kan mistenkes for kun å være ute etter å mæle sin egen kake. For kun å kunne skinne, noen sekunder til, i deres eget, private store kosmiske drama, hvor de er sikker på å vinne idet store slaget mellom godt og ondt.
Joner gjør seg høy på sentimentalitet og forakt for demokratiet, uten selv å ta noe som helst ansvar enn dette simple, nemlig ved kynisk å skyve et lite barn foran seg som mentalt eller symbolsk skjold. Han innbiller seg at han er en blinkende ridder i godhetens og lysets tjeneste.  Han tror at han skal slippe unna med dette, han tror han gjør seg selv uangripelig og at han via dette stuntet og denne dumflinkheten og idiotkreativiteten øker sitt sarte kunstnersinns verdi på det globale godhetsmarkedet, som han vil finansiere ved å legge tyngre skattebyrder på vanlig folk.






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar