De anonymes bidrag og betydning

«Prisen for årets absolutt pinligste og ynkeligste innlegg bør gå til fire anonyme kvinner med feiende flotte titlers utmelding i Dagbladet», skriver Nina Hjerpset-Østli på HRS i dag, her

Kommentar:

Det kan være mange grunner til å være anonym, blant annet alkoholisme, en tilstand som kvalifiserer til medlemskap i AA og vel også på debattfora, uten noen direkte årsakssammenheng her.

Men som anonym alkoholiker blir du ikke bare akseptert, har jeg hørt, men også beundret. Det er som om alkoholikerne fyller en synergifunksjon som øker i stedet for å redusere områderadiusens virkningskarakter henimot det målbart positive. Det hadde vært fler alkoholiker her i landet uten muligheten for å være aktiv og bekjennende anonym. På samme måte ville det ha vært langt færre som hadde selv de mest elementære kunnskaper om islam her i landet i dag om det ikke hadde vært for at så mange hadde muligheten for og benyttet anledningen til å uttale seg og kommentere anonymt.

Nå fins det i praksis faktisk fora hvor man kan være anonym samfunnsdebattant uten at noen tar anstøt av det, samtidig som retrettmulighetene står åpne. Man kan så å si krysse sine spor ubemerket.

I praksis kan det også være slik at disse anonyme faktisk har selvironi og selvinnsikt nok til ikke å være så skråsikre på seg selv og som derfor – i sin sunne generøsitet – overlater podiet til mer selvsikre, talentfulle, kreative og intelligente aktører som da tilstås å ta inn over seg hele dramatikken hva angår ros, trusler og ris. Antakelig for noen til en høy pris både individuelt og i deres miljø for øvrig.

Begge grupper bidrar til en helt nødvendig utvikling. De anonyme er antakelig svært takknemlige for dem som tør å «komme ut av skapet» uten forbehold, idet de vet hvem de er og vet hva de står for og som forsvarer det de tror på, og som da toner flagg ved å heise og løfte frem  klart ufobiske og derfor helsebringende personlige tendenser.

Men dette vet også de anonyme. Selv tilhører jeg de ufobiske anonyme som mottar helsekost både fra anonyme og «nyme» debattanter. Jeg tror vi trenger hverandre, de anonyme mest, og derfor kan de «nyme» trygt gå ut med hvem de er, for de er garantert støttespillere i fleng og all den sympati de er verdt, for de gjør en uforlignelig god jobb og en jobb samfunnet ville ha kollapset av uten at noen var så helstøpte og gode at de påtok seg denne jobben, og alle disse vanvittige hentydninger, anklager og slibrigheter som kastes mot dem av barbarene på venstresiden.

Det kan være mange grunner til anonymitet, bl a annet at man kanskje er modigere enn folk flest, i forhold til de handikap man måtte ha, og dette må da samtidig ses i forhold til alle de som til grader gjemmer seg bak sin likegyldige nøytralitet og som aldri deltar eller gjør seg til kjenne og samtidig innbiller seg at de kan føle seg stolt av det og som tror at dette gir dem en høyere moralsk posisjon.

For det er en kjensgjerning at nettfora som HRS og document neppe ville fått så stor innflytelse hvis det var krav om full identifisering i det offentlige rom. De psevdonymes kreative er opp gjennom historien alltid blitt tilstått en viktig funksjon mht utviklingen av ytringsfrihet og demokrati, i hvert fall der tilløp til demokrati var mulig. Det er nok tilfelle at det merkelig nok er i helt moderne tid at sensuren har vært sterkest og det frie ordet mest fryktet, ta f eks tsarens Russland, jakobinernes Frankrike for ikke å nevne Det tredje riket og mang fler mer eller mindre «tette» despotier.

De anonyme og psevdonyme vil imidlertid alltid kunne bidra direkte til å verne nettopp om demokratiets kjerneverdier, så derfor: Vær våken, vær anonym med god samvittighet og la dem som tror vi er feige, tro hva de vil. De vet de trenger oss og vi vet at vi trenger dem og at vi simpelt hen ikke kunne ha klart oss uten dem. 

Og dessuten: Bare det at de anonyme finnes, burde fortelle våre representanter i styre og stell på alle nivåer - spesielt i MSM -  noe om relasjonen mellom det usunne spenningsnivået som de selv  har skapt og de røykvarsler som sendes ut og opp og som de nå i stadig større grad bør begynne å tolke og ta hensyn til på alvor. Hvis ikke vil de muligens bli slukt opp av de anonyme eller psevdonyme, alt etter hva man skal kalle dem.

Generelt skal man ikke undervurdere de anonymes bidrag samlet sett. Deres bidrag utgjør underskogen under det ruvende intellektuelle kroneteppet i storskogen og det kvantitative element i den samlede diskurs og samfunnsdebatt. De noble på toppen serverer ikke bare stimulerende tanker og formulering og bidrar med fakta og beregninger, nei, de stimulerer og med deres overbevisning, mot, styrke og kvalitet. Man skal dessuten ikke undervurdere de anonyme som et provokativt lodd på pressvekten overfor den type elite som ser konspirasjoner mot islam og seg selv som såkalte intellektuelle i nesten annenhver ytring nå til dags, hvor nå den uttrykks og uansett hvordan den fremføres.

Vi trenger oss begge, for å si det kort. Vi er avhengig av at alle trekker i trådene, selv om noen av trådene skulle være usynlige. Vi skal jo også huske på at de mest betydningsfulle litterære bidrag til fremskrittet nettopp ble skrevet av folk som var og ville være  anonyme, ta f eks de fleste forfattere i Det nye testamentet, bare for å ta ett eksempel. De forsto godt at det var ordet i seg selv som ville bli avgjørende, ikke deres egen private person. Det sto med andre ord mye på spill. Det var de ordet ble tatt i mot av og det gode budskapet de internalisert utviklingen mot større frihet og frelse som til syvende og sist ble avgjørende.

Til slutt: Valg vinnes ved anonym stemmegivning i vårt land. Hemmelig stemmegivning er med andre ord avgjørende, og hemmelig  er et annet ord for anonym.

Dessuten: Det er faktisk farlig å ytre seg i dagens samfunn og alle vil skjønne hvorfor. Bare dette å nevne islam i en privat setting og blant slekt og venner kan avføde et skred av kulde og forsøk på utfrysing. Følelse står mot følelse, emosjon mot emosjon. Usikkerhet mot usikkerhet. Angst mot angst. For noen er tålmodigheten slutt, for andre er det viktigst å få beholde den bedagelige ro nær sagt koste hva det vil. Hvis alle aktørene skulle være «nyme», og antallet av dem stige betraktelig, vill kanskje myndigheten ha fått virkelig trøbbel med å passe på oss alle sammen. Det er da kanskje bedre at de passer kvalitativt bedre på de få enn dårligere til sammen på de mange og ikke fullt så noble.

Det viktigste bidraget er all den informasjon og alle de små analyser de anonyme kan bidra med som støttespillere for de store «kanonene». Og her ytes en imponerende innsats, all ære verd. Rent emotive reaksjoner og ytringer spredt for å såre og krenke, derimot, har også sin funksjon. Debattene kan lære mye under veis, både om seg selv og andre, som ikke vil dem så vel. Det kan bli nødvendig å stålsette seg eller bli herdet. For det vil komme andre tider, motsetningene vil spisse seg til, intriger og vold i det åpne rom bli merkbare på en helt annen måte og i en helt annen form enn den vi har sett til nå. Vi kan snart få termometermålere som ikke tåler den temperatur som til nå har latt seg registrere på nettfora. Vi kan få folk i begge leire som ikke viker unna for noen metode som kan utrydde folk som tidligere bare var motstandere, men som når den tid vil bli oppkonstruert til livsfarlige fiender.

Jeg har registrert en viss tendens og vil her trekke frem et eksempel fra et forum som forresten krever fullt navn for de som ønsker å delta i debattene det inviteres til. Jeg former det slik at jeg sammenfatter situasjonen ved å lime sammen visse bruddstykker til et lite hele på følgende måte:

Det fins mang måter å gjøre seg høy og veldig interessant på i egne øyne. Det fins platte måter, dumme måter og subtile måter og mange som virkelig tror at de er noe, klarer ikke å motstå å mobbe på det de tror er en ekstra forfinet måte for å kunne si noe de virkelig tror er noe virkelig viktig, betydningsfullt og klokt på.

Mange av disse debattantene forstår ikke hvor ondsinnede de er og hvilken usikkerhet og hvilke mindreverdskomplekser som driver dem. De turer frem som om de fra naturens side var utstyrt med et diplomatpass som ga dem immunitet og rett til å forbryte seg uten å bli straffet for det, i enhver sammenheng. De har klart å skaffe seg høyere utdannelse og dette mener de gir dem rett til å anse seg for mer verdifulle enn andre. De tåler som regel ikke kritikk, de vil ikke innse det når de blir satt på plass som undermålere og de vil ikke slutte med å gjøre det så surt for andre som mulig. De forstår ikke at de er avhengig av å opprettholde dette selvbildet og de bruker derfor uforholdsmessig mye tid på å forsøke å dukke andre med de mest forfinede og met utspekulert ironiske formuleringer, i den tro at denne stilen – som de har lagt seg til - i seg selv kan frikjenne dem for all mistanker om personlighetsforstyrrelser.

Men de røper seg i detaljene. Som når de slenger dritt og mistenksomhet rundt seg uten at det finnes noen reell grunn for det. De gjør det da av pur skadefryd og med stor tilfredsstillelse, og de klarer ikke å motstå det, og de klarer ikke å slutte med det. De er blitt avhengige av det.

Og dette lyser lang vei av dem, uten at de ser det selv eller forstår noe av det. De fortsetter ufortrødent som de stevner. De ser ikke engang muligheten for at de kan oppfattes som direkte komiske. De er egentlig farlige, ikke bare for seg selv, men for de fleste fora de oppsøker og etter skarve evne deltar i. De kan godt ha en IQ over det normale, men det hjelper dem ikke: De er og forblir dumme.

Det er ofte mennesker med høy utdannelse som bruker denne teknikken. De deltar ofte på nettdebatter og tror de bidrar ikke bare med gullkorn, men også med en personlighet som de tror i seg selv krever den største av beundring og at alt av det de sier og skriver er av like stor verdi, og at det de forsøker å bidra mer selvsagt har større verdi enn det som produseres av meningsmotstandere og folk som de da ikke kan stryke oppover ryggen og servilisere seg under. De er selvsagt flinke til å smiske, men totalt uten evne til å forstå at det er lett å gjennomskue deres ynkelige skuespill. De innynder seg uten mulighet for å forstå at de blir foraktet.

Jeg vil hente frem ett eksempel, et par linjer av et innlegg på en debattside som jeg mener vil illustrere hva jeg mener. Det er i seg selv et så lite og unnselig innlegg at man burde ignorere det og glemme det, for i seg selv har det ingen verdi. Det har imidlertid verdi som en påminnelse om at «djevelen ligger i detaljen» og at betydningen av det – om ikke for annet enn å kaste lys over hvor ynkelig et hele kan være – er at det i miniatyr viser et fenomen som er mye større og som ligger under mye av den aktivitet som utfolder seg i våre dager på det som til og med kan karakteriseres som anstendige diskusjonsfora.

Innlegget lyder som følger:

Jeg tror ikke du klarer å erte opp …  mer, selv om du prøver så godt du kan. Aner jeg et snev av abstinens når det blir for stille? Men, men - siden dette er en tulletråd, så bare tull i vei videre, du. Det er dog tvilsomt om noen gidder å leke mer med deg.

Det er meg her og nå en utfordring og en slags ære å ha mulighet for å kunne svare på denne ikkeanonyme debattantens innlegg  om «mine» abstinenser, som han i verste meningsfylde antar eller antyder «jeg» har, sett fra hans side og antakelig ut fra  egne inntatte erfaringer, erfaringer som primært må bygge på sanseerfaringer, altså primært erfaringer som primært ikke er intellektuelt betingede.

«Jeg» fortsetter: Jeg har selv en anelse om hvilken type abstinenser du kan tenke på, for jeg tror at du henter frem den medisinske termen nettopp fordi du selv har kjent den på kroppen, hvilket jeg ikke har.

Jeg er klar over at du er meget opptatt av å fortelle folk hva de skal mene og hva du mener selv, men også at du er mindre engasjert i å fortelle deg selv og andre hvorfor det er så om og gjøre at de ikke bør mene det og det og at de skal mene det og det og at de ikke bør mene det og det - og så videre, nærmest i det uendelige, sett ut fra vår tids oppfatninger av begrepet tid.

Jeg mener du fortjener en seriøs og gjennomtenkt reaksjon i det jeg faktisk bekymrer meg litt over det faktum at det kan se ut for at du godter deg over at […] og andre ikke vil leke med meg lenger her i denne tråden, for det du sier her kan tyde på at du kanskje er på vei tilbake i tid, så og si, samtidig som du konstaterer som normativt for fremtiden at dette er en lek som ingen med det kaliber du forguder, kan nedlate seg til å ta i.

Jeg svarer deg derfor i undring over at du så åpent og ærlig tør å svare på andre menneskers vegne, og undring over at du i det hele tatt er i stand til å mobilisere så mye undermåls akademiske skadefryd du her formulerer så yndig og samtidig tydeligvis så overbevisende og sannhetsbekreftende overfor deg selv. Det er nesten rørende å se hvilken barnslig iver du strider til verket med.

 

Men OK, Oh Djei, takker fro at du dropper innom av og til. Du bringer med deg en velkjent odør, en duft man kan venne seg til. Du er innafor med en fot, eller to (føtter) av og til,  men det er som regel av kort varighet, imponerende som dette er, i seg selv. Du lykkes som regel med å sette dine små spor, som du uttrykker i vage eller beskjedne ord, riktig nok, og så er det bare å vente til neste gang, som kommer, så sikkert som du trenger en utløsning eller en avløsning eller noe, eller et avtrede ett eller annet sted, et offentlig sted hvor du kan sette deg ned å gjøre ditt fornødne uten frykt for konkrete eller kroppslige reaksjoner. Av og til sletter du dine spor, riktig nok, ved å bli slettet. Men la nå dette ligge for nå. Du føler sikkert at hensikten er nådd uansett, for av og til kan det være nok bare å få åpnet døren på gløtt i et sekund eller to, stanken vil være på vei inn og legge sitt slør over innekosen.

Det er, som du vet, god plass i guds åpne natur. Men der trives du visst ikke. Du er ikke offentlig nok der. Du føler deg mer anonym på et offentlig sted hvor du bare kan blotte deg for et begrenset antall forbipasserende. Her på forumet kan du nå langt fler, ved å spre mer, av ditt innerste.  Man kan sette seg ned nærmest hvor som helst, bare man er fjernt nok fra folk og mennesker og at man er blyg nok til å forrette i det skjulte, eller i det minste i det diskrete, om ikke annet.  Hvilket er det du gjør. Men ikke helt: Du dropper f eks ut ved å droppe inn på denne tråden. Og du gjør det i full offentlighet.

Dessuten - og dette er nesten rørende vakkert -  så argumenter du ikke, når du du stikker innom. Ingen vet liksom hvorfor du kommer og ingen vet hvorfor eller hvor hen du går. Du bare kommer, gjør, går og legger igjen visittkortet, uten begrunnelse og nærmet uten refleksjon, slik naturmennesker ofte gjør, ute i det grønne,  helt i pakt med naturen, for ikke å si i pakt med deres natur – som de ikke har i våre dagers sjargong - som mennesker betraktet. Jeg mener du – derimot – gjør det i pakt med din natur. Eller verre: Din hårdt tilkjempede konstitusjon, som du paradoksalt nok er blitt manipulert inn i, uten at du maktet å stå i mot og klarte for egen maskin å gjennomskue av hva den ideologien du så beleilig ble offer for gjorde med deg – og gjorde deg til. (Jeg vil spare deg for å avsløre dine psykopatiske trekk, det overlater jeg til andre å gjøre, om de orker, for antakelig er du ikke syk, din tilstand vil ikke la seg hele, du er låst og nyter det, til og med, det går jo frem av din metodikk her på forumet, for den som evner å se).

Ja, du bare gjør det, uten forklaring, uten begrunnelser og uten bortforklaringer, eller innforklaringer, så å si. Du kan i så måte minne ikke så lite meget om «den edle ville», som er så beundret for tiden. Og som forunderlig nok for mange er blitt selve rollemodellen på scenen i dag, nest etter profeten, da, selvsagt.

«Nature over matter, you know». Eller kanskje bedre:. Nature over etiquette? «Mind over matter» er en matter sagablott i dag, vet du.

Frimodig, ikke sant, Oh Djei?

På engelsk snakker man ofte og flertydig om å droppe noe, noe man holder på og helst ikke vil slippe, før det måtte sømme seg, eller før man glemmer seg, rett og slett, og da slipper man kort og godt helt uforvarende noen «droppingser» her og der, du vet. Enten frivillig, eller helt plutselig uten forvarsel, men alltid i all beskjedenhet. Det ligger liksom i menneskers og dyrs intuisjon dette, det er medfødt, og for menneskene kalles dette ofte for skikk og bruk. Solipsister kaller dette skikk-og-bruk-for meg-og- helst – bare -  meg og meg, Oh Djei.

I ditt tilfelle synes det meste av det du foretar deg å være vel planlagt og dermed et bevisst regissert foretak. Du opererer med andre ord med velberådd hu, ja, nesten med forsett, vil jeg tro, så systematisk som du er, og så grundig. Mønsteret blir tydeligere og tydeligere.

På norsk snakker man heller om små, runde og ofte sorte «perler», i naturen, for ikke å være så direkte og ufin, som det kan oppfattes som, på engelsk. Betydningen er imidlertid klar i begge tilfeller: Man legger fra seg noe, ofte nesten helt lydløst, men det sitter altså en slags umiskjennelig duft – om jeg tør si -  igjen i stua, eller tråden, etter slike droppingser, som det kan være vanskelig å lufte ut, hvis man da skulle ha behov for det og man ikke har blitt altfor uvant med det.

De fleste tror at perler kan varme, vet du. Og da hjelper det ikke om man tar feil. Man tror bare at det er sånn og lever godt med det. Og da er det intet å tilføye, for å si det sånn. Man godtar i sin uskyld at perler ikke alltid kastes for svin, med andre ord.

Så jeg skal ikke tilføye noe mer om dette, her og nå. Men jeg vil bare nevne: Glem ikke at jeg har copyright på dette. Opphavsrett. Så hvis du skulle ville bruke dette imot meg rundt neste hjørne, så må du ikke glemme å spørre meg om lov først.

OK, Djei?

Oh, happy Djei, forresten.

Sluttbemerkning: Kommentarer og personlige, ondsinnede kommentarer rettet mot enkeltpersoner kan ofte lukte vel så ille på åpne debattfora som lukkede og der hvor de anonyme opererer. Noen av de mest ondsinnede aktørene kan uten å bli stoppet, slettet eller satt på plass for subtile personangrep uten at de debattansvarlige, dvs moderatorene, griper inn, hvis bare innlegget er formulert på en ironisk og ikke direkte ærekrenkende måte. I denne sammenhengen har forumene mye å svare for. De lar seg lure, kanskje, men de er likevel ansvarlige for det som skjer, særlig når det blir tydelig at noen aktører slipper langt billegere unna enn andre fordi de skilter en ideologisk forankring som ligger nærmere den ideologien de selv tilhører enn den de andre, de som oftere blir slettet f eks på grunn av personangrep, tilhører. Egentlig er dette en skam for redaksjonene, men dette synes ikke å affisere dem, og dette bare legger stein til byrden, noe de heller ikke kan fatte, dyktige som de er til å gå i forsvar for det de tror på og som binder dem, og uansett hvilket vanvidd og psykopati de er villige til å stå opp for og støtte.

Det er i det hele tatt svært forunderlig og urovekkende å være vitne til hvor langt enkelte debattanter er villige til å gå med en selveksponering som de fleste ville ha skydd, men som disse likevel nærmest triumferer over å kunne bidra med, i sitt selvbestaltet "opphøyde" selvbilde.

Ikke minst for å unngå slike personlig relasjoner, er det - og vil være det - viktig å beholde et stort og generesøst åpent rom for anonymitet på nettet. Om ikke for å redusere trykkokereffekten og "froskesyndromet" en smule, i hvert fall.