ABB's dødsens tilregnelighet ...

For snart halvannet år siden tok vi oss en tur på by’n for å nyte noe å spise og drikke og ved nabobordet vårt satte det seg ned en fyr som virket både rolig, harmonisk og interessant og med Lacost genser, dyre joggesko og bomullsklær, en typisk vestkantungdom og nesten som en hvilken som helst bygutt.

Det var med andre ord en ung mann med et oppegående selvbilde og en tasty stil vi hadde fått til nabo, en mann det ikke virket avskrekkende å slå av en prat med, sett fra vår side. Men ikke uten forbehold: Han virket litt mutt, litt underfundig, litt stiv og inni seg, men likevel kontaktsøkende, på et vis, om enn beskjedent.

Og ganske riktig: Han spurte høflig og rolig med lav stemme og på ”fint” språk om vi kunne anbefale noe på menyen, og vi anbefalte husets and. Han hadde tydeligvis lagt merke til at han var blitt lagt merke til av oss og at vi var av det nysgjerrige og sosiale slaget, som mennesker.

Han sa at kineserne var gode kokker og at vi hadde mye å lære av kinesisk og japansk matskikk og kultur forøvrig, men også at vi nordmenn burde lære oss å videreutvikle vårt eget kjøkken, baser mer på norsk landbruk.

Vi nikket og sa vi var helt enige. Vi skjønte snart at denne unge mannen hadde en viss subtil form for selvironi og dette innbød bare mer til å bli kjent med ham. Han hadde ingen talevansker og virket ikke spesielt hemmet eller skeptisk til nye mennesker, han fikk oss lett på gli inn i samtalen.

Etter en flaske dyrere rødvin begynte herren å snakke mer om seg selv i særdeleshet og bli mer fortrolig med oss enn vi hadde ventet og vi lot ham snakke, for det var tydelig at han likte å snakke, om seg selv og sine prosjekter. Og sine ideer, eller visjoner.

Han fortalte nokså blygt til å begynne med at han hadde
- svært gode kommunikasjonsferdigheter, og egentlig var han en sosial kjempesuksess, og at han var en ledertype, og til og med en sosialt dominerende skikkelse, og med eksepsjonelle ferdigheter …

Han snakket også om  
- ”folket mitt” – oss nordmenn -  og at han hadde vært innom FrP hvor han hadde gjort det- eksepsjonelt bra en stund …

Han arbeidet nå med et kompendium, fortalte han, og at han hadde skrevet det med en slik kvalitet at en som leser det automatisk vil radikaliseres.

Vi syntes fyren var ganske lun og morsom, egentlig,  og han virket ikke særlig intens eller innpåtrengende, snarere bedagelig høflig, men vi så at han ikke var helt moden, enda han kunne være rundt de 30. Vi syntes det var sjarmerende. Og slettes ikke urovekkende på noen måte. Han hadde sin personlige måte å snakke på. Han tok seg god tid. Mumlet ikke, men snakket heller ikke for høyt. Han konsentrerte seg og blikket var ikke flakkende. Han virket veldig trygg sosialt. Han hadde tydeligvis en viss erfaring, og et visst forretningstalent og dette fascinerte oss, men uten at vi så for oss at vi noen gang  ville kunne komme til å bli noen nesegruse beundrere av ham. Snarere tvert i mot, til det var han ytre og overfaltisk sett for ordinær og for langt innenfor normalområdet, for å si det sånn. Han var med andre ord ikke uendelig interessant og overtalende, men så var jo dette også et første møte. Han følte seg fram. Vi tok det ikke for gitt at han ga alt han kunne skilte med av talenter. Han var en smule forbeholden, han tenkte vel kanskje at vi ”ikke var verdt det”. Men han hadde oss altså der og da på limpinnen ...

Han virket kort sagt svært ærlig og direkte og full av ungdommelig pågangsmot og drømmer om å bli noe stort. Noe vi i seg selv ikke kan klandre ham for, men snarere anse som "lovende".

Han sa:

- Jeg vil bli ideologisk leder, eller ny regent i Norge, - den perfekte ridder, som skal redde Europa, plumpet han ut, men siden det lå et lite smil på lur, tolket vi denne popøsiteten som  retorikk for å holde oss i strekk mer enn som en kjedelig konstatering av fakta.  

Vi la albuene på bordet og hakenene i hendene og nikket fordomsfritt. Vi tenkte: Man skal jo ha ambisjoner her i livet. Det er lov. Ja, det kan være sunt for sjelen og til og med virke personlighetsskapende.

Vi likte måten han fortale om seg selv på, men vi hørte egentlig ikke så nøye etter hva han sa, men fokuserte mer på måten han sa det på, en måte som hadde noe barnslig over seg, riktig nok, men som samtidig var fascinerende, ikke minst fordi vi så at han var et menneske som forsøkte å bli seg selv og finne sin nisje her i verden, og slikt skal man jo ikke forakte … det kunne ligge mye kreativitet i frimodigheten hans.

Han kom nå inn på sitt konkrete virke. Han sa at han hadde hatt ulike forretningsprosjekter som hadde kastet av seg sinnssykt mye penger…

Så bra for ham da, tenkte vi og så på hverandre. Vi unte denne unge mannen en fremtid. Vi tenkte ikke at han hadde vrangforestillinger av grandios natur, men vi så at han hadde ideer om egen suverenitet, knyttet til det skriftlige arbeidet, og forestillinger om verkets overordnede betydning.

Men vi trodde ham ikke da han bedyret at det ville bli fremtidig borgerkrig her i landet og maktovertagelse i Europa.Vi lo litt medfølende med ham der og da og han lot ikke til å ta seg nær av det, snarere tvert imot.

- Jeg har lett etter sannheten etter annen verdenskrig, sa han plutselig, en sannhet som han mente holdes skjult. Han ble litt alvorligere nå og det smale smilet antok plutselig en annen form, en mer stivnet form.
Han sa også: - å se en favorittserie på TV er bra for den revolusjonære kampmoralen.

Javisst, sa vi, nå litt oppgitte av denne ungdommelighet. Om han bløffet eller ikke, det kunne vi ikke avgjøre der og da, men vi skrev det på kontoen for livlig fantasi og et litt umodent forsøk på å være viktig og i sentrum, men han fortalte så at han siden 2009 fryktet at hans telefon kunne ha vært avlyttet.

Han begynt så å bruke en del ord som kanskje kunne virke truende eller fremmd på noen, ord som - dehumanisering, preventiv krig, potensielle forrædere, henrettelser, militære klær, utslette, eliminere, og maktelitens krigsforbrytelser.

- Det foregår borgerkrig i landet, sa han, enda  litt mer alvorlig nå før. – Vi må reorganisere den politiske skalaen, og det vil gi sympati og støtte fra flere millioner europeere … -  Operasjonen uttrykker min kjærlighet til mitt eget folk og land, og  vil bidra til å bli kvitt ondskapen i landet, sa han. - Jeg har ofret meg for folket mitt, sa han dypt. Jeg vil gi kommende revolusjonære en fremgangsmåte til lignende handlinger.- Det kan bli aktuelt å henrett individer som forråder Norge. Det dreier seg ikke om drap, men om henrettelser …

Vi skjønte at han snakket om borgerkrigen som han mente ville komme og vi tenkte: Hvor mye fantasi har vel ikke ungdommen, hvor mye da Vinci har de ikke lset, og hvor mye Holy Grail, Holy blood  … vi forsøkte å smile velmenende til ham, for ikke å fornærme ham med kalde blikk. Vi tenkte: Denne mannen har et litt for voldsromantisk bilde av situasjonen og seg selv. Vi var inne på tanken om at dette kunne dreie seg om et menneske som hadde hatt mentale problemer, men ikke så alvorlige at han var farlig, verken for seg selv eller andre. Vi gikk ut fra at han kanskje hadde besøkt skolepsykologen noen ganger, verre var det nok ikke.

Han snakket nå mer om martyrium, edel rolle, befri, tilgivelse, edle motiver, offer, gave og frelser om seg selv og sine oppgaver og at han skulle befri Europa fra tyranni, - alene, og  føre krig mot alle de vesteuropeiske regimene. Og gi militante nasjonalister et verktøy til maktovertagelse i Europa. Han var medlem av  Knights Templar, sa han, som ville få  mandat til å fungere som krigsforbryterdomsstol. 

- Vi er i ekte krig, "forsikret" han. - Det foregår etnisk rensing i landet. Noen fører krig mot alle de vesteuropeiske regimene og det er  kulturmarxisten esom  infiltrerer, hjernevasker og ødelegger det etnisk norske.

Han nevnte så navnet på noen personer som vi ikke husker nå og som han kalte  forrædere. Og så sa han at han var en perfekt ridder og nominert som leder for det han kaller Det konservative vokterråd, som skal styre landet etter maktovertagelse.-  Jeg tar sjelden feil, sa han, - jeg har ekstraordinære egenskaper. Jeg leder gjennom eksempelets makt. Jeg er villig til å ofre meg for en edel sak … jeg kjenner den sannheten som er skjult for andre -  det foregår borgerkrig i landet. 

- Jeg skal gjenskape kongedømme i Norge, hørte vi nå, og det var på dette stadium i samtalen at vi begynte å bli litt trette. Vi planla å forlate stedet om litt og la ham sitter der å fabulere for seg selv.

- Jeg tilhører en forfulgt minoritet, sa han. Antakelig for å holde på oss som sårt trengte tilhørere.

Han var nå tydelig beruset etter 2 flasker vin. Han mener nå at det norske folk blir forfulgt og drept og at det er overhengende fare for eget og andres liv. Han  mener 15 % av befolkningen støtter ham og at  hans kjærlighet er overutviklet, han er faktisk er en pioner i en europeisk borgerkrig.

Og nå sa han noe vi lo nesten høyt av:

- Det er sannsynlig at jeg skal bli ny regent i Norge med navnet Sigurd Korsfareren den II …-  Jeg arbeider allerede med konkrete løsningsforslag som skal forbedre vår norsk-etniske, genetiske pool, utrydde sykdom, og redusere skilsmisseraten.- ser for seg reservater, DNA-testing, og massefabrikker for fødsler.

Videre:

-Jeg ligner litt i legning på Osama Bin Ladden og Nelson Mandela, forstår dere sa han og smilte bredt.

Vi så at han ikkehelt trodde på hva han selv sa og det var et godt tegn. Riktig nok ante vi at vi hadde med en mytoman unge mann å gjøre, men ikke sykelig mytoman. Han var bare litt for mye inne i fantasiene sine. Han så at vi lo av ham og ikke tok ham alvorlig, men at vi tross alt hadde latt oss underholde, rett og slett for å være hyggelige.

-  Jeg representerte Den europeiske motstandsbevegelsen, sa han, men nå er det på tide å komme seg hjem …

Og så ba han om regningen, betalte med cash og forsvant etter å ha håndhilst på oss begge med anerkjennede, men ikke særlig vennskapelige blikk.

Vi fikk inntrykk av at han hadde mye mer å fortelle, men at han ikke ville bruker mer tid på oss.
Og så gikk vi hjem og la oss.

Vi snakket ikke mer om saken før etter at det smalt i Regjeringkvartalet i Oslo.

Det viste seg rast at her hadde vi med ”vår” unge, elegante, lille mytoman å gjøre. Først litt etter litt gikk det opp for oss hvor feil vi hadde tatt av ham.

Hvordan kunne dette være mulig? Hvorfor ”så” vi ikke tegningen umiddelbart? Vel, det er kanskje ikke så vanskelig å forklare: Vi var ikke ute for å observere ham og vi hadde ikke noe på ham. Vi så ham med uproffe øyne og lot han så å si komme ”til sin rett” uavhengig av våre mulige fordommer. Vi lot ham frembringe seg selv på et hvitt, blankt ark.

Og Hvorfor vi skriver dette? Jo, blant annet for å frem hvor vanskelig det er å diagnostisere et menneske, spesielt når man ikke kan vite om dette mennesket har vært til behandling tidligere og her er vi ved poenget: De 4 rettpsykiaterne som har uttalt seg har en helt konkret kontekst å vurdere ham ut fra. De kan ikke fri seg fra dette. Alle deres vurderinger og konklusjoner farges av det som faktisk har skjedd og hva vi nå alle vet.
Ville psykiaterne har tenkt det samme som oss hvis de hadde møtt ham på samme måte som vi gjorde? Ville de ha konkludert med ”ingen fare”?

Vi vet ikke - og ingen vil noen sinne få vite - , men det er grunn til å tro at de ville ha tenkt i noenlunde samme bane som vi gjorde, nemlig at fyren riktig nok fremsto som litt for fantasifull, litt for direkte og litt for makaber. Ikke mange unge menn på samme alder i dagens Norge ville ha snakket som han og om de samme tingene. Men samtidig: Det var noe uskyldig kreativt over skrytet hans og samtid noe søkende, famlende, nølende, - egenskaper som gjorde ham litt mer enn normalt interessant der og da, men altså uten av vi kunne trekke for dystre konklusjoner. Vi fant ingen grunn – på grunnlag av alt det han sa og fortalte - til å ringe politiet og det tror vi ikke noen av psykiaterne hadde gjort heller. De ville ha glemt sine kategorier og skjemaer og definisjoner der og da.

Men sier vi ikke da at vi tror at ABB var tilregnelig?

Jo, det er det vi sier. ABB’s uttalelser isolert sett ga ingen grunn til å gjøre ham utilregnelig.
Bør vi forandre mening nå når vi vet hvilken udåd han har begått?

Ikke slik vi ser det. 

Men, et urovekkende spørsmål dukker nå opp i sinnet:

Hva hvis den unge mannen hadde vært en alvorlig muslim med langt skjegg og uten alkohol, uten underfundige smil og små latterutfall?

Ville vi ha ringt politiet eller varslet noen, på noen måte?

Vi vet ikke. Kanskje. 

Men tilbake til ABB :

Hvordan ville vi ha vurdert ham som ufaglærte i fengselet, en uke etter massakren, og hvis vi da visste om den, og hvis vi da først fikk høre ham fortelle akkurat det han hadde fortalt oss på restauranten?

Ville vi da ha tatt i betraktning at han nettopp hadde vært igjennom et helvete og at han var oppspilt og ute av seg og fullstendig klar over at han nettopp hadde ødelagt sitt eget liv og ikke bare ofrenes liv? Ville det ikke ha vært naturlig for oss å ta i betraktning etterreaksjonene og at disse i seg selv ville innebære en viss form for galskap, eller mulighet for å være gal, der og da?


Ville vi da ha vurdert dette som en "formildende" omstendighet med hensyn til vår diagnose? Ville vi forstått at han nå var mye "galere" enn ved vårt nabobord? Ville vi ha tatt i betraktning at dette var en spesiell anledning og at denne ikke i seg selv ikke ga noe godt grunnlag for å vurdere hans generelle personlighet og tilregnelighet ellers? Ville vi ikke ha gått ut fra at det nå ved denne anledning var helt "normalt" at ABB fortalte det han fortalte om seg selv? Er det med andre ord ikke normalt å oppføre seg helt unormalt (og derfor utilregnelig) etter det  marererittet fra det virkelige livet han nå nettopp hadde vært igjennom?

Vi bare spør. Vi har ikke noe svar. Men vi tror altså at ABB er tilregnelig og at reaksjonene og uttalelsene hans etter masskaren var helt "naturlige", tatt i betraktning det vanvidd han hadde stelt i stand, et vanvidd som han visste ville følge ham og forfølge ham resten av livet.  


Og dette blir altså vårt lille bidrag til å avklare hvor forvirrende og samtid klar hele saken er med hensyn til tilregneligheten eller ikke.

Obs: (Alt over er basert på vår helt subjektive fremstilling, en fremstilling som er en helt og holdent fiktiv fremstilling. Vi har aldri møtt ABB. Vi har rett og slett skrevet det for om mulig å bli litt mindre forvirret og for om mulig å få større klarhet i premissene for hva vi i det hele tatt skal mene både om ABB selv, hele rettssaken og mediadekningen. Vi har ikke hatt noen annen grunn og har ingen intensjon om annet enn å forsøke å se tingene ut fra en litt annen vinkel og et litt annet perspektiv enn de de sakkyndige psykiatere må se det i og legge til grunn.

Vi vil presisere her at alt det ABB fortalte "oss" i stykket over baserer seg på hva ABB faktisk har sagt eller gitt yttrykk for under deler i den psykiatriske obeservasjon av ham som er foretatt og faktisk gjengitt i media og på visse nettsteder, i dette tilfelle document.no. 

Vi har imdlertid forkortet og sortert en del som ledd i dramatiseringen og for å få få frem poenger som ellers ikke kommer frem i media.)