Normalt å bli litt vel mye gal?

Det var svært normalt av ABB å bli litt vel mye gal i møtet med de to første psykiaterne som undersøkte ham og som kom frem til diagnosen som gjorde ham strafferettslig utilregnelig, og altså ”gal”.

Elizabeth Skarsbø  Moen i VG har en oppsiktsvekkende enkel forklaring på ABBs galskap: Hun skriver den 23. april – etter å ha fulgt med på hans forklaringer for retten -  at hun ikke tror at ABB hatet Arbeiderpartiet, journalister, og hele det norske samfunnet på grunn av innvandring og multikulturalisme.

”Jeg tror han først og fremst ble forbanna fordi han ikke lyktes med å bli rik” skriver hun. Etter tap på aksjespekulasjoner, må hele varden ha rast sammen for ham. ABB er en klassisk fremmedgjort mann. Han klarte ikke å knekke kodene sosialt eller i yrkeslivet. Identifikasjon med er ren nasjon kan være en ”løsning” dersom det å skape en personlig, selvstendig identitet er for vanskelig …" skriver hun.

Greit nok, forsåvidt og til en viss grad. Men her er det selvsagt mer som ligger under og bak. ABB er mer sammensatt enn det media nå vil fremstille ham; media henter derfor inn all slags ekspertise til å analysere alle sider ved ABBs liv, helt ned i minste detalj.

At ekspertisen gir flertydige og delvis sprikende og forvirrende bilder av ABB, er helt forståelig. Mange av analysene er imidlertid overflatiske og preget mer av moralsk harme og fortvilelse enn saklig, distansert og ”objektiv” tilnærming.  
Den vanlige observatør står igjen med et valg: Enten dømme ABB nord og ned der og da, enten han er tilregnelig eller ikke, eller så stille seg avventende, i håp om ABB som mysterium skal åpenbare flere og dypere sannheter om mennesket og livet sett i et litt større perspektiv enn det det snevre media- , underholdnings - og tilskuerperspektivet tillater. 

At Moe’s forklaring på ABB verken er tilstrekkelig eller nødvendig, antydes i Kristen Renwick Monroe og Lina Haddad Kreidis analyse:

” … fundamentalister ser ikke på seg selv som individer men mer som symboler … ”. De advarer motå forholde seg til … fundamentalister som rasjonelle aktører … som kan predikeres ut fra tradisjonelle ”kost-fordel modeller”.  ”  … fundamentalisme bør ikke betraktes som et hvilket som helst sett av politiske verdier som kan kompromitteres eller forhandles over slik som trossystemer eller ideologiske systemer som f eks sosialisme eller kommunisme, hvor tradisjonelle liberale regler for politisk diskurs og samhandling er anerkjent (og tatt for gitt: min tilføyelse). ” … fundamentalisme henter næring fra en helt annen politisk bevissthet og identitet … en identitet som omfatter alle livsaspekter og som ikke respekterer noe skille mellom det private og det politiske”.

Så langt alt greit. Forklaringene gir oss flere biter i det store puslespillet som er ABB, som individ. Men isolert sett, er de ikke på langt nær tilstrekkelig til å forstå ABB i noen tilfredsstillende dybde.

Hva er det vi ikke ser og hva er det som hittil ikke er omtalt, gransket, analysert og diskutert, utenfor fagmiljøene?

Den mest innlysende svikten i debatten om ABBs sjel – eller personlighet eller mangel på sådan – er  fraværet av viljen til å gå inn på de kognitive aspekter ved ABBS mentale strukturer. Hans logiske evner eller hans evner til å følge sin aksiomatiske eller innebygde logikk helt ut, utelates konsistent og konsekvent nærmest fullstendig i helhetsbildet.

Hva jeg mener? Vel, noe i denne retning:

En normal menneskehjerne er en hjerne som naturlig er avskåret fra sin egen biologisk-genetiske konstitusjons potensiale for ikke bare  å aktivere uendelige logiske rekker, som f eks matematiske utregninger eller historiske hendelser, men også for å aktivere ”rekker” som på en deterministisk eller rigid, men likevel stålklar måte slår ut i konsekvent og konsistent handling, i vårt tilfelle her: I konkrete terrorhandlinger begått ut fra en logisk begrunnet ideologi eller et logisk orientert tankesystem. 

For å ta noen eksempler fra vår nære historie som kanskje kan vise hva vi mener:

"Den neste verdenskrig vil sørge for at ikke bare reaksjonære klasser og dynastier, men også hele reaksjonære folkeslag forsvinner fra jorden overflate". (Engels 1849).

I et slikt perspektiv blir folkemord et fullt akseptabelt virkemiddel. Engels (så det som) noeposistivt, noe anbeflelsesverdig, et fremskritt. (Øystein Sørensen).

"Marx lære er altbeseirende fordi den er riktig. Den er fullstendig og harmonisk og gir menneskene et helstøpt livssyn som er uforenlig med enhver overtro, enhver reaksjon, ethvert forsvar av den borgerlige undertrykkelse" (Lenin, 1913). (Marxismen er "riktig", og den beseirer alt fordi den er riktig ... Ø. Sørensen).

"Vi må trekke med oss 90 millioner av de 100 millioner som utgjør befolkningen i Sovjet-Russland. Hva resten angår, har vi ikke noe å si til dem. De må utslettes" (Zinovjev til Lenin 1918).

"Vi sier at vår moral er fullstendig underordnet hensynet til proletariatets klasskamp. Vår moral er utledet av interessene til proletariatets klassekamp" (Lenin 1920). (Det fins ikke noe virkemiddel som kan være moralsk forkastelig dersom det tjener proletariates interesser, Øystein Sørensen).  


"I alle stridsspøsmål ... så overlates siste ord til Sentralkommiteen. Dette betyr at vi har spart enorme mengder av tid og energi" (Trotskij).

Vi er alle født med dette potensiale i oss, vi er alle litt ”geniale idioter” eller ”idiot savant”, som det heter, men vi blir ikke alle matematikere eller logikere. 

Men vi kan bli en slags moralske savanter, moralske idioter, idioter med begrunnelser som sett i et visst perspektiv er uangripelige, nettopp fordi de forekommer oss så logisk konsistente og derfor sanne.  De lyser så å si av seg selv fordi de er så "inderlig" vanntett koherente.

Den geniale idioten i oss kan utløses i ekstreme situasjoner og da trigge ekstremt horrible gjerninger, men hvor vi viser til den logikk som ligger under og som i seg selv er en del av den begrunnelsen som brukes for å forklare – både mekanisk og moralsk - de groteske handlingene.  

Vår krystallklare logikk blir her selve begrunnelsen for og eneste nødvendige  avgrensing av  vår moral.

Hvorfor?

Jo, fordi vår tids aksiomatiske paradigme er den store psykologiseringens paradigme: Vi klarer ikke å gi andre forklaringer enn psykologiske. Alle andre forklaringer blir usikre, sprikene og skremmende forvirrende. 

Ved å forklare alt ut fra et psykologisk ståsted og med et psykologisk begrepsapparat – eller sosiologisk for den del  - tror vi at vi finner et nødvendig felles multiplum som vi kan leve med og som vi blir mer trygge, mer rolige og mer enige i. 

Alle andre innfallsvinkler blir utilstrekkelig og finner ikke gjenklang i enkeltindividenes hjerter. Alt annet enn ”feel good” blir forkastet og ja, fordømt. Å holde hodet kaldt og fremheve de rent kognitive aspektene som forutsetning for å kunne danne oss et tilnærmet saklig totalbilde, blir betraktet som mistenkelig og uten empati med ofrene, ja, som nærmest inhumant. 

Vi har dermed gjort psykologisering til den ene sikre fundament for bedømning eller vurderingskriterium både av situasjonen, og av individet ABB. 

Inkludert – oss selv.

Men psykologisering er i sitt vesen ikke noe annet enn bagatellisering og banalisering av mennesket, hvem det nå enn måtte være. Hvor mange ganger har vi ikke brukt termer som følelsesløs, u-empatisk, psykotisk, nevrotisk for å få et poeng i våre karakteristikker i visse situasjoner av venner og bekjente, som til tider har passert en grense? 

Psykologisering er en forflating av alle ting og personer. Den bagatelliserer og banaliserer. Den illustrerer bedre enn noe annet  den grunnleggende disrespekt vi bærer i og med oss, den underliggende forakt for andre enn oss selv, en forakt som når som helst kan slå ut i lys lue. 

Den gjør oss til uskyldige og ufarlige, vi bruker den magisk som et verktøy for å beskytte oss, og under ligger det grunnleggende behovet vi har for at intet ondt skal vederfares nettopp oss og den oppfattelsen av oss selv som hører med, som usårbare, fordi vi jo "er" rettferdige allerede i utgangspunktet, rettferdige og gode av fødsel og natur.

Psykologisering illustrerer i tillegg vår forakt for all psykologi, ironisk nok. Vi tror ikke på sjelen. Men vi tillegger hverandre altså sjelelige egenskaper. Som materialister, naturalister eller ateister.

Dette er skummelt. Uhyre farlig. Og tragisk. Og det er blir vår egen bumerang mot oss selv. Vår syndige natur. Den som bommer på målet.

Men:

ABB vil ikke ha status i form av penger og posisjon, beundring for kremmertriks og rendyrket, egosentrisk materialisme. 

(Han sier i skrivende stund at han riktig nok kan se seg selv som en ”forretningsmanns-narcissist”! Han er ingen einstøing, sier han. Han har sosiale ferdigheter, han har drevet firma med 7 ansatte!). Men dette er sekundært for ham. 

Han vil med andre ord mer enn gjerne transcendere dette snevre perspektivet  og han vil ha noe mer og mer sikkert. Noe mytisk mer ”lødig”. 

Han vil ha et garantert ettermæle, tror jeg, gjennom herostratisk berømmelse, pluss viraken og fortjenesten for å ha utført en dåd, i dydig lydighet mot sitt ideelle mål. 

Han ønsker å bli ansett som frelser og redningsmann. Han har – på en forvridd måte – ofret alt.

Hvorfor tolker vi ABBs følelser som ren sentimentalitet og som ikke noe mer enn forsøk på å forstørre sin egen innbilte fortreffelighet og et selvbilde som allerede fra før av var mer enn bare litt inflatert, stormannsgalt og grandiost?

Hvorfor projiserer vi et edelmodig sinn over på en norsk kvinne som for noen år siden beundret Arafat og til og med lot seg avbilde gråtende i sympati med ham ved hans grav? 

Hvorfor tror vi automatisk at hennes gråt var mer altruistisk og god og derfor mer rettferdig, rasjonell og moralsk på den riktige siden enn den gråt ABB hengir seg til?

Hvorfor er det umulig for oss å fantasere oss til at ABBs tårer var ekte tårer i empati og sympati med alle de kristne riddere som sto opp for hva de trodde på og anså helt nødvendig for Europas og den kristnes verdens fremtid og frelse? 

Hvorfor er det umulig for oss å se en ”edelt motiverte gråt” her? Hvorfor forstår vi ikke at ABB kan tenke på, og leve seg inn i, alle de ofre disse ridderne måte utholde for sin tro og sin sak?

Hvorfor er det så godt mulig for oss å si at ”ABB kom fra en flokk” når vi aldri ville ha funnet på å bruke det samme bildet på de muslimenske terroristene fra Pakistan som smilende gikk rundt på det mest prominente hotellet i Bombay og drepte for fote først, for så målrettet å oppsøke  jøder både der og utenfor selve hotellet? 

Hvorfor er det sa vanskelig for oss å si at også disse kom fra en flokk? Hvorfor er det så umulig for oss å se at de ikke bare kom fa en flokk, men også fra en flokk med et ”sikkert” fundament”, nemlig en guddommelig nedsendt befaling man aldri kan gjøre til forhandlingsgrunnlag, men som troende under alle omstendigheter nettopp MÅ ta for uforanderlig  pålydende og absolutt juridisk, kulturelt, kontekstuelt og politisk bindende?

Hvorfor forsto vi ikke Baruch Goldstein som for egen maskin drepte 29 muslimer i en moske den 25. februar 1995? 

Han hadde syv barn og var medlem av en gruppe på rundt 20 000 medlemmer. Gruppen brukte jødiske hellig skrifter for å begrunne sine handlinger. Goldstein var på et hellig oppdrag, men opererte på egenhånd, så vidt jeg vet. Ingen andre ble dømt for medvirkning og dette ville kunne gi Goldstein en ekstra fordel i det hinsidige. 

Poenget er at Goldstein var alt annet enn ensom. Han hadde familie og mening med livet, men oppdraget var altså større, det hellige kallet, Guds påbud. Ut fra gruppens tolkning.

Goldsteinville nok aldri ha kunnet si at han var født i et fengsel og at det var likegyldig i hvilket fengsel han satt, slik Breivik sa.

Kan ABB ha lært noe her? Kan han likevel ha hatt aktive medhjelpere og er henvisning til Knights Templar kun en avledningsmanøvre, for bedre å kunne skjerme sine medsammensvorne? 

I så fall vil også ha kunne påberope seg en fortjeneste ”i det evige”. Det er edelt å spare sine kamerater når man er ute på hellige og livsfarlige, nærmest "guddommelige" oppdrag. Man kan sikre seg beundring og hyllest av slikt.  

”Jeg er født i et fengsel og har levd et helt liv i fengsel. Om jeg sitter i isolat på Ila eller Skøyen eller Frogner spilleringen rolle” sier ABB.

Noe slikt kunne ikke Bombay-morderne ha sagt. De ville ha referert til sin gruppe og sin tro, til det sted hvor nettopp friheten - og ikke fengselet - er. Det sted som fremfor  alt gir, tar og krever mening, absolutt mening, og dermed i seg selv selve frelsen og selve målet, som slaver av Allah på denne jord.  

Alt dette er fraværende som fundament for ABB. Han måtte derfor dikte seg opp et fundament i sin egen indre verden, i en fiktiv dialektisk relasjon til en verden utenfor ham selv som han aldri fikk noe personlig forhold til. 

Han hadde ikke noen ortodoks kristendom å holde seg til, ikke noe gjennomarbeidet gudsbilde, ingen konkret kristen lære. Han måtte derfor gjøre seg selv til en guds stedfortreder eller med arbeider her på denne jord, men da ikke i et kristuskompleks, men i et judaskompleks, om enn ikke bevisst,og da som en mystisk eller genuint tragisk konsekvens.  

Han ble helten i egne øyne som i egne øyne var sikker på at han kunne redde, (vår kultur), men ble ”ved et skjebnens lune” til den som nettopp drepte den - AUF'erne blant andre -  som kunne og ville redde oss.  

Det var dette Judas innså, før han fullførte sin egen tragedie og gikk og tok livet av seg.

Ikke at jeg vil at ABB skal ta livet av seg, men det jeg håper er at den ”kulturen” han ville redde reiser seg selv opp fra de døde i ham og redder ham, til syvende og sist. 

(ABB greide ikke å drepe vår kultur, derfor vil den også overleve, nettopp til tross for massedrapet).

Fra en generell tendens i vår verden henimot individualisering eller atomisering til det som er farligere : Virtualisering (et nytt ord jeg har konstruert for anledningen, tror jeg. Hvis dette ordet er brukt på samme måte som jeg bruker det her, håper jeg noen kan korrigere meg ved å legge inn en kommentar).

ABB er selv kjødeliggjøringen av vår tids kultur og vår tids tendens mot ekstrem individualisme, subjektivisme, solipsisme, den som har muliggjort tingliggjøring og fremmedgjøringen av mennesket i mest ekstreme grad. 

Ingen andre kulturer har muliggjort potensialitet for total virtualisering av mennesket enn vår kultur i dag. Vi er aldri blitt fristet mer til å gjøre oss virtuelle – eller uekte - for hverandre enn nå. 

Vi gjør hverandre nå heller ikke bare til ting eller objekter og verktøy, nei, vi gjør hverandre til  intelligente aktører i form av illusjoner, en farlig utvikling … hvor mange gutter sitter ikke på gutterommene rundt omkring med PC’ens vidunderlige evne til nettopp å virtualisere oss alle, inkludert oss selv ? … ja, inkludert oss selv.

Som virtulle personer står vi igjen kun som størrelser overfor hverandre, noe mer enn bare ting og individer, rett nok, men noe mye mindre enn som virkelig personer.

Men, for å utfylle bildet og tragedien:

Hvorfor er det umulig for oss å tilregne ABB en absolutt selvutslettende offervilje for sin sak, og at det han gjorde derfor var høyverdig holdning, ja, eksemplarisk og uttrykk for den høyeste moral og den høyeste dyd, nemlig den å gi sitt liv for å redde andre?

Selvsagt fordi: Vi ER ikke i krig, verken med Ap eller islam, her i landet. 

ABB har forvekslet en metafor med virkeligheten selv. Vi kan snakke om islamsk invasjon, mene mener det metaforisk. Islam er i krig med Vesten, men vi mener det metaforisk her i landet: 

Krekar er ikke i krig mot Norge og den enkelte nordmann.

Jo, ABB kom fra en flokk med meninger og holdninger, men han kom ikke fra en flokk med guddommelige og klare, objektive svar en gang for alle.

Han kom ikke fra et miljø med personlige møter og kontakter, relevant for ”saken”, et miljø i mellompersonlig diskurs og dermed et miljø med mulighet for selvkorrigerende mekanismer.

Han kom i høyden fra en vagt oppfattet flokk som han internaliserte til å bli en form for kommandosentral i sin egen, private og isolerte psyke. 

Han kunne ikke peke på noen konkret religiøs og derfor absolutt bindende konstitusjon som grunnlag for sin motivasjon. 

Han måtte til syvende og siste finne fundamentet i seg selv og det er dette vi som norsk paradigme forholder oss til. Mangelen på forankring i objektive verdigrunnlag tvinger oss til å se ABB som en ekstrem-narcissist uten lødig og objektiv forankring i noe annet enn ham selv og hans virtuelt baserte indre virkelighet. 

Det er dette perspektivet som gjør det så lett for oss å hobbydiagnostisere ham som ufølsom, kald og uempatisk.

Men det er som rettspsykiateren Jo Erik Brøyn sier: Hadde han vist slike egenskaper som soldat under Balkankrigen, kunne han ha blitt en helt …

Må vi kunne tro at Hitler hadde godkjent ABB som mer enn bare normalt stridsdyktig før en tilsvarende operasjon under WWII? 

Ville ABB etter søknad blitt tatt opp som en potensiell særdeles velegnet kandidat til operasjoner mot de tyske okkupantene? Ville man ha ansett ham som en plussvariant og derfor som et kjærkomment medlem i ”klubben” eller på "skauen"?

Hadde jeg vært ABB etter massakren, hadde det rablet ikke bare litt for meg. 

Jeg ville ha forandret meg nokså grundig fra det øyeblikk jeg ble tatt hånd om av myndigheter og psykiatere. Jeg ville ha blitt litt mer gal enn normalt gal under slike omstendighetene. (Tok psykiaterne forresten tilstrekkelig  hensyn til dette?) 

Jeg ville med stor sannsynlighet ha mistet mye av balansen, men jeg ville neppe ha mistet min indre kjerne av normalitet, selv om jeg hadde latt meg drive over streken. 

Jeg hadde ikke først og fremst forsøkt å være saklig og kronologisk vanntett. Jeg hadde hatt for mange bilder i hodet, for mye å fortelle på kort tid. Jeg ville ha blandet sammen fortid og nåtid, motiv og handling, ja, antakelig opptrådt nokså usystematisk, forvirret og sprikende i alle mine forklaringer. 

Jeg ville ha referert til en virkelighet hvor vinkler på en og samme hendelse ville kunne blandes inn i andre vinkler, andre referansepunkter. Jeg ville ha vinglet mellom storhetstanker og forferdelige depressivt traumatiske reaksjoner. 

Jeg ville ha vært i opprør og fortvilelse, jeg ville ikke ha tatt det så nøye med å beskrive i detalj alt som hendt. Jeg ville ha hatt store problemer med å konsentrere meg, jeg vill ha lagt på litt og trukket litt fra her og der. 

Jeg ville under observasjonen ”tillatt” meg å tro at jeg nå virkelig hadde skrevet meg inn i historien, om en på en ufyselig plass i den. Jeg ville ha vært fristet å føle meg "satt over" kontakten med mitt indre, isolerte følelsesliv, som jeg under alle omstendigheter vill ha hatt ev viss grunnleggende og gjennomgående forakt for allikevel. 

Jeg ville ha gitt inntrykk av å være ufølsom og jeg ville ikke ha bedt om nåde eller tilgivelse, selv om jeg så at det jeg hadde gjort var galt, sett i kontekst av det norske paradigme, slik det nå er. 

Jeg ville ha vært fristet til å gjøre meg grandios, fordi jeg jo på forhånd hadde sett at nettopp den sak jeg trodde på var grandios nok i seg selv, dvs. stor og større enn meg selv og derfor verdt å kjempe for, med alt jeg hadde, ikke bare av midler, men også av status og sosiale relasjoner og preferanser generelt, og intelligens og kreativitet.

Mn jeg ville hele tiden ha gått ut fra at psykiaterne i sin hverdagsbegrensede og rutinemessige horisont ikke forsto noe som helst av alt dette. 

Jeg ville i utgangspunkt ha vært full av forakt for dem. Og så ville jeg ha håpet på at jeg kunne manipulere dem i sin middelmådighets begrensing til fordel for meg selv og saken, litt etter litt …

Så hva er et menneske?

Vi lar svaret bero inntil videre ….