For å begynne med et par småstore nøtter for «nuts»:
https://neitilislam.blogspot.com/2025/03/litt-elementr-gresk-klarhet.html
Hva med denne latinen?: Caesar Gallos vicit, Caesar vicit Gallos, Gallos vicit Caesar, vicit Caesar Gallos, vicit Gallos Caesar – alle disse påstandene på latin betyr akkurat det samme: Cæsar erobret gallerne (jeg utelater apostrofer og bøyningsmarkører, men du forstår hva jeg mener, og se denne, for en gresk illuminasjon, se linken over, vanskelig å oversette korrekt og forstandig?):
Også dette til inspirasjon: Vansker med å forstå forskjellen på en oversettelse med en annen oversettelse av de samme ordene? Eksempel:
«Nei, vi har ikke engang hørt om at Den hellige er blitt gitt», og:
«Nei, vi har ikke engang hørt at det finnes en Hellig Ånd». (Dette er NIV’s måte å si det på – etter 1974. I 1973 sto det setningen over. Jeg henter her fra Richard B. Gaffin, Jr, 1979.
Gaffin taler sterkt for å se pinsehendelsen for en unik engangshendelse som ikke kan eller skal gjentas, dette i motsetning til de fleste karismatikere av i dag, se:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/tungetale-takeprat-fra-helvete.html hvor jeg trekker på Charismatic Reality Check av Howard W. Bolt, 2016. (Jeg kunne forresten også henvise til minst 30-40 andre akademisk lødige og fagteologisk virkelig interessante bøker om dette emnet).
Før jeg går enda videre, eller enda lenger: Det skal vanskelig gjøres å finne en norsk oversettelse fra grunnspråkene som ikke vil ha det til at «loven» det her er snakk om ikke står skrevet «i hjertene», og ikke «over eller på hjertene». Dette sier selvsagt mye om hvor «inderlig» alt fortsatt skal være i Norge, til manges direkte ubehag, fordi det utelukker en annen måte å se tingene på, hvilket i seg selv bidrar til å svekke kristendommens naturlige plass i landskapet av i dag og fremover.
James R. White minner oss på at Joh. 3.16 sier «God so loved his elect … », ikke «så høyt har Gud elsket … », men so, altså, (dvs. på denne måten) - et vesentlig annet perspektiv, som de «norske bibeloversettelsene ignorerer, kanskje av gammel vane, eller i irrasjonell frykt og angst for noe». Det var på denne måten Gud elsket, altså, at Han … osv, er en mye bedre oversettelse iflg. White, i The Potter’s Freedom av 2009.
Til og med på Hanvold-kanalen har man våget seg inn på noe:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/kjrligheten-er-ikke-strst-av-alt-pa-tv.html
https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/delegger-kjrligheten-kirken.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2011/03/ateisme-et-beinrangelsprak.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/nar-kjrligheten-blir-despoti.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/06/paris-i-flammer-stre-om-brenning-biden.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/noen-som-har-det-rett-med-kjrligheten.html
I The New Oxford Annotated Bible, 2018, står det: Did you receive the Holy Spirit when you became believers? They replied: No, we haven’t even heard that thre is a Holy Spirit», 1992.
Obs: I en lærebok i gresk heter det f eks: hippos betyr en hest. o hippos betyr hesten. Men f esk o Paulus og Paulus betyr begge Paulus! Når det refereres til den kristne Gud, er det valgfritt a si o theos og bare theos (Gud) … however, NT use is inconsistent and we must often supply the definite article in English where it does not occur in Greek …
I Passion Bible, 2020, som ofte brukes i karismatiske kretser: We’ve even not herd of a Holy sprit, (Apgj.19.2). Rom 2. 13 f utlegges slik: … whenever people who don’t posess the law as their birthrighet commit sin, it still confirms that «a law» is present in their conscience. … it demonstrates that the requirements of the law is woven into their hearts. They know what is right and wrong for their conscience validates this «law» in their heart … (ikke verst, heh?).
Og så: Forstår du forskjellen på å si at «Ånden er skrevet på våre hjerter» og «Ånden er skrevet i våre hjerter?
Det er dette siste jeg skal befatte med primært med i denne posteringen, men først: I den bibelutgaven jeg nettopp nevnte, står det: But this is the covenant that I will make with the house of Israel; and I will be their God … and I will put my law within them, and I will write it on their hearts (her forsynes vi med lødig kommentar i Passion Bible, altså). (Se Salme 51. 11 og Rom 2. 15 i ulike bibelutgaver).
I grunnteksten på gresk finner vi: grapton en tais kardiais – så, er det: I eller på eller over?
Nå: For å ta et utsnitt sitater fra en norsk hel-ved professor i teologi:
… Så gikk det opp for Luther at Gud gir syndsforlatelse i Adams fall. til den som tror på den frelsen Gud allerede har gjort ferdig i Jesus Kristus. Men omvendelseslæren er ikke entydig i luthersk tradisjon – mennesket må gis hjelp til å finne hvile i Evangeliet.
Det å bi frelst er å gå fra død til liv og dette må forstås i lys av lære om syndefall og frelse. Ved Jesus Kristus kom livet og lyset som Gud opprinnelig skapte mennesket for, tilbake, Rom 5. 12 ff. Hele menneskeheten var innesluttet i Adams fall; vi fødes inn i verden som åndelig døde, som syndere og under Guds dom. Ved troen på Jesus Kristus flyttes mennesker bort fra dommen. Dette skjer ved omvendelse, som også har en subjektiv side, dette at man får en følelse av å gå fra død til liv. Men mennesket må også overbevises om sin sanne stilling i forhold til Gud, slik at man får behov for frelsen og det må åpenbares for dem. Og dette kan bare skje i møte med Guds ord og Guds lov, som fremstår som betingede løfter. Saken er at loven ikke har den virkning å oss som vi gjerne tror. I stedet for å gi kraft og liv, fører den mennesket inn i den åndelige dødsprosessen. Man forsøker å bli levende kristne ved å følge diverse oppskrifter, metoder eller bud, men dette fører til det motsatte av det forventede. Hvis de da ikke få hjelp kan det ende med åndelig havari.
Luther gjenoppdaget en gammel sannhet, nemlig at loven ikke er gitt for å gjøre oss levende, som et middel til frelse, men for å ta fra oss troen på at vi kan bli slik Gud krever.
Gud vil føre oss inn i en ny situasjon som gjør det mulig for ham å gi oss sin frelse, Gud vil skape troen i oss; han vil «legge oss inn» i Jesus død og oppstandelse. Han vil regne Jesu død og oppstandelse som din død og Jesu lovoppfyllelse.
Hva er tro? Melanchthon sier at tro er tillit og fortrøstning. Mennesket har en en ulykksalig tendens til å tenke at viljen bestemmer over troen og at troen er en funksjon av viljen. Men det er ikke viljen som bestemmer over troen, men troen som bestemmer over viljen.
Når tillit oppstår mellom mennesker kommer den som en umiddelbar følge av det inntrykket noen gjør på oss. Vi velger ikke å ha tillit til noen, tilliten bare kommer.
Den felsende troen skapes av budskapet om at Jesus døde og oppsto for at vi skulle unnslippe Guds dom over våre synder og få et evig liv i ham. Jesus ble reist opp fra de døde fordi han ved sin rettferdighet hadde fått retten til evig liv.
Det er nødvendig for å besitte lovens rettferdighet for å få det evige livet og denne rettferdigheten er uoppnåelig for oss … Guds rettferdighet er noe Gud gir synderen, den troende ikles Jesu rettferdighet og dette kvalifiserer for oss til det evige liv, - kanskje trenger vi å oppdage denne sannheten på nytt? (Fritt etter professor i teologi Arne Helge Teigen, 28.08. 14).
Kommentar: Er det ikke dette enkelt og vakkert, og sterkt? Og mildt og lettfattelig? Her kreves for frelse ingen helbredelse, ingen tungetale. Men noe for folk flest i dag? Jeg spør bl a med tanke på den karismatiske «hanvoldkanalen», som vi har hatt mange poseringer om. Gjelder fortsatt leksen: Brød og sirkus til folket? Og så ferdig med det … ?
Teigen etterlyser «Den reformatoriske gjenoppdagelse». Men vil folk i dag forstå hvor vakkert og stort og virkelig betydningsfull reformasjonen var og det som Teigen skriver er?
Det virker ikke slik. Folk søker noe mer «håndfast», mer seier, flere mirakler, mer Bingo og Lotto, et mer selvbetjenende budskap – vi er blitt for rastløse og unødig engstelige, og misfornøyde med det enkle, som jo er det største og sterkeste.
Poenget: Hva hvis folk ikke har samvittighet eller forstår hva samvittighet kan innebære? Hva hvis ingen mennesker føler at de har en forpliktelse til å følge Guds bud? Hva hvis ingen vet hva «bud» er og om de i det hele tatt eksisterer – eller at de mener at «bud» ikke bør eksisterer, hvis de fins? ? Hva hvis alle er enig om at synd ikke finnes?
Teigen tar utgangspunkt i Luthers tårnopplevelse og hvor Luther der forstår at han ikke trenger «å gjøre noe» for å behage Gud, annet enn å ta Ordet på ordet: Nåden er gratis.
Luther konstitueres av et spesifikt menneskesyn, et spesifikt verdisyn, en egen virkelighets- og gudsoppfatning (kanskje helt typisk for sin tid, i hvert fall på «bør»-planet).
Hva hvis alle i dag mener at vi ikke trenger å gjøre noe annet enn å tilfredsstille egne og andres – spesielt verdslige – behov?
Vi kan minne om Aristoteles: Ved siden av direkte, vitenskapelige, bevis, er det fornuftig (rational) å akseptere sannhet ved å være åpen for ikke-beviste eller ubeviselige påstander og meninger (opinions) som de med fagkunnskap har, de eldre, de vise, - som over mange generasjoner har fungert som de som har forsvart og voktet sannheten hos alle de ulike stammene … (David Marshall, s 79 i True Reason, Confronting the Irrationallity of the New Atheism, 2012/2013, av Gilson og Weitnauer).
Om litt kommer vi til et moderne forsøk på å løse paradoksene her, fra katolikken «Budzi». Det spørs om forsøket har noen sjanse til å lykkes, se under.
Se denne nifse, sett i sin helhet:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/09/hanvold-og-morken-en-nifs-samlet.html
Se om Nero - pussig eller urovekkende nok - :
https://neitilislam.blogspot.com/2024/09/var-skurken-kamela-eller-helten-trump.html
Om Finney:
https://neitilislam.blogspot.com/2023/04/marlboro-man-markedsfring-eller-misjon.html
Om Dødeboken, Hanvold og Napoleon Hill:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/09/om-hanvold-med-visse-andre-og-ddeboken.html
Avanzini, Hanvold, DnK mm:
https://neitilislam.blogspot.com/2023/12/den-norske-kirke-ikke-lenger-helt-norsk.html
Om kjempekaniner, Hanvold og Avanzini:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/03/om-hanvold-belgiske-kjemepkaniner-og.html
Om De ti bud, bl a:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html
Se: Søndag 25. mai 2025: Oppladning til neste postering - Sproul m fl:
https://neitilislam.blogspot.com/2025/05/oppladning-til-neste-postering-sproul-m.html
Og så til ham jeg kaller «Budzi», i Written on the Heart, 1997, se også hans What We Can’t Not Know, av 2003:
… Man kjente til den loven som var skrevet over hjertene, slik som hos stoikerne, Euripides etc, … den gnager like fullt på hjertene, men i dag, med hoder fylt av sofistikerte tanker som forteller at rett og galt blir oppfunnet i ulike kulturer som er ulike overalt, så mistror nyhedningen sin egen samvittighet og anser skyldfølelser som en slags sykdom som psykiatrien kan helbrede.
Paulus skriver: Når hedningene som ikke har loven, gjør det som er av naturen (physei), gjør det loven krever, så er de en lov i seg selv; selv om de altså ikke har loven, fordi de da viser at loven er skrevet over deres hjerter, og at også deres samvittighet bærer vitnesbyrd om dette i og med at de både forsvarer eller anklager dem, Rom 2. 14-15.
Og dette er den lyse side av saken. Skriften hevder at den alminnelig åpenbaring er formørket, mer presist sagt, at vi har formørket den ved vårt opprør mot den som har åpenbart denne loven.
Alle har syndet og kan ikke leve opp til Guds herlighet, Rom 3.23 og heller enn å akseptere Gud som vår Gud, vil vi heller være Gud selv, Gen. 3. 1-6. For å lykkes med dette, holder vi nede sannheten; vi later som om vi ikke egentlig vet hva vi i virkeligheten vet. Rom. 1. 18-19. Og slik formørker vi eller perverterer vi den viten Gud selv har gitt oss. «For selv om mennesker kjente Gud, så priste de ham ikke og takket Ham heller ikke, slik at deres tanke ble fåfengte og deres dåraktige hjerter ble formørket … de ville ikke beholde sin kunnskap fra Gud og gav seg over gjøremål de ikke burde foreta seg og de ikke bare fortsetter å gjøre disse tingene, men i tillegg så priser de dem som gjør dem … Derfor er selve hjertet som Gud har skrevet sin lov på blitt fremmed overfor seg selv. Hjertet er svikefullt, det er uhelbredelig, sier Jeremia 17.9. Hvem kan forstå det? Det trenger derfor å bli «overskrevet» på nytt, og denne gangen med en transformerende kraft, 31. 33, og før dette blir gjort, ved tro på Jesus Kristus, så oppdager eller erkjenner vi vi denne loven mer ved å betrakte konsekvensene av lovbruddene enn ved å se dem gjennom en klar samvittighet, ja, vi ser helt bort fra samvittigheten, selv nå vi trenger den aller mest. Vi er vredens barn, av fallen «natur», Ef 2.3.
Hva så med den naturlige loven? Vel, den er skrevet på hjertets tavler og dette gjelder oss alle, som Thomas av Aquinas sa, ikke bare når det gjelder vår selvrespekt, men også hva angår kunnskapen. Det er imidlertid langt fra dette å vite noe til det å erkjenne det; mennesket preges av «fornektelse» og å erkjenne at vi vet er nå blitt et spørsmål om tro.
Vi må unngå to fallgruver: Vi må ikke tro at det ikke nytter å reflektere over den naturlige loven … noen protestanter hevder at da Paulus skrev om loven som var skrevet over våre hjerter, endatil over hedningenes hjerter, så mente han bare at de var seg bevisste sin skyld, ikke at de var bevisste om hva som var riktig å gjøre. Men dette kan ikke godtas, etter «Budzis» mening. … apostlene forutsatte alltid at de forberedte hedningene for Evangeliet, budskapet om frelse, på samme måte som loven ble forberedt via Moses til jødene. Paulus lærer ikke at det som er skrevet over hjertene ikke gir noe mer enn en vag bevissthet om synd; han hevder tydelig at det som er skrevet der, er lov.
Det andre mistaket er å gå ut fra at doktrinen om den naturlige loven kan «bevises» via filosofiske metoder … jo mer vi vi lærer, desto flinkere blir vi til å rasjonalisere. … Det som ligger utenfor Skriften kan imidlertid bare rettferdiggjøres ved hjelp av Skriften … bare i lys av Evangeliet. Doktrinen om den naturlig loven blir best fundamentert ikke ved å studere naturen uavhengig av Gud’s ord, men i Guds ord selv.
Hvilken nytte har vi så av den naturlige loven? Jo, det viktige er, at dens bruk av den alminnelige åpenbaring, ligger i apologetikken, dette å kunne bekrefte det håp vi går og bærer på. Vi er faktisk avhengige av å referere til den naturlige loven. Selv om vi har steinhjerter, så er loven fremdeles skrevet over våre hjerter og de er ikke så lett å «overskrive» som fienden tror.
Vi kommer nok ikke langt med bare å proklamere: «Bibelen sier» … Men vi kan komme et stykke på vei med å proklamere ekstrabibelske sannheter som vi kjenner, med bibelsk autoritet, kunnskaper også ikkekristne vet eksisterer … men de vil ikke ha noen felles grunn å bygge på likevel; men kirken vet ikke hva ord som ånd, kjærlighet og tilgivelse betyr uten henvisning til Bibelen og Jesu liv, død og oppstandelse … det er historien om Jesus som gir troen innhold … Hvis Karl Barth hadde fortalt hele sannheten, så kunne det ikke være noen egentlig dialog med ikkekristne. Barths tese er ikke komplett. Vårt point of contact er blitt etablert av Gud via allmenn åpenbaring, slik at samvittigheten bærer vitnemål mot mennesket selv: vi må først lære å kunne det som allerede er kjent, og så må vi lære hvordan denne viten blir fortrengt; vi må lære hva som er skrevet på våre hjerter, så kan vi lære hvordan dette virker på oss, og dette er nært knyttet til de filosofiske analysene av den naturlige loven … (f eks De ti bud, ifølge Luther). (Se ellers rundt på bloggen om Barth og hans store innflytelse på moderne teologi og humaniora, for så vidt).
Moderne etisk tenkning forutsetter at syndens problem i hovedsak er et kognitivt spørsmål; det påstås at vi ikke vet hva som er rett og galt og forsøker å finne ut av det; men teorier om den naturlige loven antar derimot at problemet hovedsakelig er av volitional art; at det har noe med vår tilstand i forhold til viljen; vi vet, men øsker at vi ikke vet; vi ønsker å forbli i uvitenhet slik at vi kan gjøre som vi ønsker.
Hvordan kan vi da avdekke teksten og hjertets muligheter eller beskaffenheter (devices)? Ved selvransaking? Nei. Ikke mange av oss er ærlige nok … vår analyse er forankret i Guds Ord, ord med kraft å rive ned våre selvbedrag … Test alt, sier Paulus, 1 Tess 5, 21.
Budzi’s fulle navn er for øvrig: J. Budziszewski.
Kommentar: Som i behandlingen av Teigen over, ser vi hvor enkelt både Luther, Aquinas og Budzsi tenker og snakker: Han vet noe, han kjenner til noe like enkelt som stort -fordi det er det som står i Bibelen og er hva Gud sier. Men det er dett enkle og store som blir «for mye» og for fremmed og derfor skremmende og håpløse for moderne mennesker – det kan selvsagt ende i katastrofe, og de forklaringen på den er at vi ha forkastet vår tro, selv fundamentet, både for tanken og emosjonen.
Folk vil heller ha mer magi og mer lidelse; vi beherskes (i hvert fall forsøksvis) av hypermagikere og derfor servilt betingede emosjonelt korrekte lederskap på så mage områder. Og vi øyner ingen fluktvei tilbake – til fremtiden! Og dett er på en måte blitt vår skjebne, vårt – sørgelige, begredelige - lodd, som alle vet kommer, men som alle likevel benekter vil komme og som man derfor skyr, fornekter og benekter angår og vil komme til angå akkurat oss, stadig mer og mer. Selv ikke våre barnebarn inngår i noe regnstykke her. Vi har på en måte forhåndsabortert dem, allerede. Det blir for vondt å tenke på.
For å få mer tak på alt dette:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/tre-superviktige-artikler-pa-hrs.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/redaktr-johannes-morken-nok-engang.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/03/litt-elementr-gresk-klarhet.html
https://neitilislam.blogspot.com/2017/12/nade-i-islam-id-eid-og-jule-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/tilfyelser-om-hypermagi-og-hypermoral.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/om-endetiden-og-guds-to-viljer.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/om-en-metafysikk-i-krigens-tid.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/heksebrenniing-og-koran-brenning.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html
Mer fra Teigen:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2022/06/the-war-on-west-douglas-murray.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/06/antifa-i-marcuses-nihilismens-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2023/04/mer-om-det-store-selvbedraget.html
http://neitilislam.blogspot.com/2022/05/hvor-lenge-skal-vesten-vre-darligere.html
http://neitilislam.blogspot.com/2022/12/ytringsfriheten-er-utryddingstruet.html
http://neitilislam.blogspot.com/2023/10/sannheten-fom-forlot-gaza-en-samling.html
http://neitilislam.blogspot.com/2024/10/de-vet-ikke-at-de-er-helfrelste.html
http://neitilislam.blogspot.com/2024/02/vil-du-ha-den-store-oversikten-som-kan.html
http://neitilislam.blogspot.com/2024/05/treenigheten-dens-utrolige-letthet-i.html
http://neitilislam.blogspot.com/2023/03/ayn-rand-kant-og-det-ondeste-menneske.html
Denne er supplert med sitater fra The War on the West av D Murray, se linken over: Også om Herder:
http://neitilislam.blogspot.com/2023/01/nar-og-hvorfor-begynte-vi-hate-eller.html
En bok jeg kan anbefale er «Det er innover vi må gå» av psykolog Ole Jacob Madsen, 2014. Det er ikke godt å si om tittelen er ensidig ironisk eller om den inneholder noe mer, kanskje en betimelig kritikk av «selvhjelpslitteraturen». Jeg hørte litt overflatisk på et annet program på NRK hvor Madsen så vidt blir nevnt og det programmet forkynt en slags forsiktig anerkjennelse av Napoleon Hill, som lærer hvordan man kan tenke seg rik, en yndet tanke for bl a Jan Hanvold, som jeg har belyst betraktelig annetsteds, se linkene. Jeg har nevnt Hill tidligere, men det irriterer meg at jeg ikke finner igjen programmet på NRK. Jeg har ikke tid! Og dessuten: Kan det være så farlig da! I det nevnte programmet blir Madsen nevnt nærmest kun som en eldre kuriositet … se:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Og, fra Chr. Panza’s penn, bl a dette:
… Mennesket består av lidenskaper eller behov og «ditt selv» er alltid forutinntatt. Du kan ikke annet enn å projisere dine meninger og dine egne verdier ut på og over på omgivelsene og verden.
Fordi stadig skiftende erfaringer innebærer å utvikle ulike behov eller lidenskaper, vil du stadig måtte spørre deg selv om hvem du virkelig er, hvem du er, er alltid et åpent spørsmål.
Selv om du alltid «er» - for hvert øyeblikk – et gitt perspektiv, kan du aldri reduseres til akkurat det perspektivet. Din identitet er aldri «fixed», eller fastlagt en gang for alle og stadig nye perspektiver vil alltid utgjøre atter nye perspektiver …
https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/pico-della-mirandola-menneskeverdet.html
En etter min mening veldig god artikkel fra Minerva, her i sitatutdrag, Minerva ca 290725:
Det frelste blikket – Om å leve i sannhet, Paul Aage Aasheim
… To tekster, skrevet med noen måneders mellomrom av redaktørene Nils August Andresen og Hilde Sandvik, skriver om en urovekkende utvikling. Den ene tar utgangspunkt i koranlesningen under et arrangement på langfredag i Kampen kirke, den andre i hvordan religiøst språk brukes av politikere til å fremme lydighet.
… leser man dem sammen, trer en felles uro frem – en uro som gir gjenklang i Václav Havels «De maktesløses makt». Sett i sammenheng kan de begge leses inn i en europeisk dannelsestradisjon der sannhet og frihet er uløselig knyttet til språkets integritet. Kanskje er disse liberale verdiene viktigere enn på lenge.
Kommentar: Jeg har selv vært inne på Havel:
https://neitilislam.blogspot.com/2013/12/uthulingen-av-ytringsfriheten-og.html
… utgangspunkt i hendelsen langfredag i Kampen kirke: For langfredag ble det lest fra koranen under et arrangement i Kampen kirke. Anledningen var en «livssynsåpen samling for Palestina». Han spurte: hva slags endring som har funnet sted i Den norske kirke – og hvorfor mange troende ikke lenger kjenner seg igjen i det som formidles fra prekestolen.
… En kirkelig debatt som ikke lenger handler om Kristus i sentrum, Ordet alene. Det har blitt en kirke som i økende grad markerer seg politisk – men uten å anerkjenne det som politikk. I stedet rammes kritikk inn som mangel på nestekjærlighet. Andresens hovedpoeng er ikke å kritisere ønsket om å vise solidaritet med sårbare grupper, men å påpeke at selv nestekjærlighet forutsetter et verdensbilde. …
… som Andresen skriver: For den som ikke er bevisst hvor mange politiske antagelser som ligger til grunn for bruken av begrepet nestekjærlighet, kan det være vanskelig å se at man allerede har gjort mange valg.
Implisitt i all nestekjærlighet finnes politiske fortellinger som legger premissene: Hvilke ofre ser vi? Hvem tillegges ansvar for lidelsen? Hvilke tiltak fremstår som meningsfulle eller nødvendige? Slike fortellinger former ikke bare hvordan nestekjærligheten praktiseres – men også hvordan den forstås.
«Når disse fortellingene er uartikulerte, men gis konklusjoner som utbasuneres som kristne dyder, oppstår en kløft til trosfeller med andre politiske antagelser. Det blir lett å tenke: De mangler nestekjærlighet.»
… Den norske kirke, der man i stadig mindre grad snakker om synd som noe som angår hverdagslivet til hver enkelt av dem som kommer til kirken. I stedet er synden i kirken i dag i stadig større grad nettopp politisk.»
Andresen … : Når synd gjøres til et spørsmål om politisk standpunkt, forsvinner det som i kristen tro er grunnleggende menneskelig – at synden gjelder alle. Vi er alle syndere overfor Gud, Skaperen.
Når moralske språket løsriver seg fra dette fellesmenneskelige utgangspunktet, reduseres tro til lojalitet, og kirken til et politisk meningsfelleskap. Den former seg i økende grad etter egne miljøer og ideologiske preferanser, snarere enn å speile bredden i folket. …
Taler Kirken sant?
Ekko i sommervarmen
… Hilde Sandvik skrev om noe som ved første øyekast så helt annerledes ut. I teksten «Jeg kjenner det frelste blikket. Det gjør meg urolig.» tar hun utgangspunkt i utviklingen i USA, Russland og Europa – og advarer mot hvordan religion i økende grad brukes som maktstrategi. Ikke først og fremst av troende selv, men av politikere. Ikke bare i illiberale regimer, men også i liberale demokratier. Hun advarer mot en sekulær naivitet: tendensen til å forsvare religiøse uttrykk uten å se hvordan troens språk kan bli redskap for skam, kontroll og underkastelse.
… Sandvik peker på en annen bevegelse: Fra personlig tro til politisk orden. Fra nåde til norm. Hun skriver ikke om koranlesning i norske kirker – men hun stiller et lignende spørsmål: Hva skjer når det religiøse språket blir politisk – og ingen lenger ser det som et problem?
«For vi har vært her før. Religionen har alltid hatt to
ansikter: det ene vendt mot det hellige og det menneskelige, det andre vendt
mot makt og kontroll. Når liberalere romantiserer religion som identitet og
kulturarv, uten å forstå dens potensial for underkastelse, spiller de
autoritære krefter i hendene».
Hun understreker at kritikken ikke er rettet mot tro i seg selv. Hennes uro gjelder hvordan troens språk kan brukes som verktøy for skam, disiplinering og underkastelse. Og hvordan sekulære liberalere bidrar til denne utviklingen, ved å romantisere religion som kulturarv uten å se dens potensial for kontroll.
… «Min kritikk handler ikke om personlig tro. Den handler om når troen kobles til makt, og når det skjer et skifte: fra religion som indre overbevisning til religion som ytre norm og politisk styringsverktøy. Da er vi ikke lenger i trosfrihetens rom. Da er vi i maktens.»
Kommentar: Jeg har skrevet mye om red Johanne Morken i Stefanus alliansen og Magasinet der.
Morken jobber med statsstøtte for «trusfrodomen», hvor den nå enn måtte mangle, bortsett fra i Norge, etter hans vurdering. Jeg synes det går klart frem av Morkens artikler, som jeg har kommentert mange av, at han rammes av Hilde Sandviks påpekning: Morken ser ikke at han egentlig ikke snakker om «trusfridomen», men om makten, noe han har vist i praksis på en særdeles ufin, uklok og umoden måte (men fortsatt med statsstøtte):
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html
Artikkelen fortsetter:
Her blir tro ikke et privat anliggende, men en kollektiv infrastruktur for skyld og sosial disiplin. Sandvik minner om at selv velmenende idealer kan bli redskaper for makt – særlig når de ikke fremstår som makt.
«Jeg har pekt på at religiøs retorikk – i ulike kontekster – blir brukt som et maktverktøy. De aller fleste troende bruker ikke troen slik.»
Kommentar: Her kommer Johannes Morken inn i fokus, implisitt:
Her møtes Andresen og Sandvik – i en felles uro. De stiller hver sin versjon av det samme spørsmålet: Hva skjer når troens språk løsriver seg fra sitt kjerneinnhold og får en politisk eller ideologisk funksjon? … Sandvik viser hvordan mennesker med makt – især politikere – bruker det religiøse språket som verktøy for kontroll og lydighet.
De maktesløses makt – Charter 77
Det er i skjæringspunktet mellom språk, makt og moral at Václav Havel blir relevant … Begge uttrykker en uro over hvordan religiøst språk brukes, ikke som tro, men som strategi – til å signalisere lojalitet, forme offentlig moral og skape tilhørighet gjennom ritualer.
Ikke ulikt det Havel beskrev i sitt berømte essay «De maktesløses makt», skrevet i 1978 i et Tsjekkoslovakia gjennomsyret av ideologisk lydighet. Denne innsikten har også noe å si til oss i dag som lever i et liberalt demokrati.
Kommentar: Se om Havel i vår postering her:
https://neitilislam.blogspot.com/2013/12/uthulingen-av-ytringsfriheten-og.html
… Det rituelle språket skaper en illusjon av samtykke. Det er ikke lenger sannhet som gir ordene kraft, men forventningen om deltagelse. Dermed blir den som nekter å spille spillet – som insisterer på å bruke språket ærlig – en trussel, selv uten å rope høyt.
… Havel: «Ideologi er en falsk måte å forholde seg til verden på. Den gir mennesket en illusjon av identitet, verdighet og moral – samtidig som den gjør det lettere å gi avkall på dem. Som bærer av noe overindividuelt og objektivt, gjør den det mulig for mennesker å bedra sin egen samvittighet og skjule både sin egentlige posisjon og sin lite ærefulle modus vivendi – ikke bare for omverdenen, men også for seg selv.»
… Det handler ikke om tro, men om hvordan troens språk virker. Havel skriver: «Denne grense, der ‘livet i sannheten’ opphører å være ‘bare’ en fornektelse av ‘livet i løgn’ (...) er stedet der det begynner å fødes noe man kunne kalle ‘samfunnets uavhengige åndelige og sosiale og politiske liv’.»
Dette «uavhengige livet» er ikke en motkultur i radikal forstand. Det er ikke revolusjonært. Det oppstår, skriver Havel, når mennesker begynner å leve på en annen måte: ærlig, ansvarlig – og med et språk som forsøker å bety noe. Andresen og Sandvik representerer, på hver sin måte, denne holdningen. De advarer mot en offentlighet der språkets funksjon ikke lenger er å uttrykke sannhet, men å fremme lojalitet.
… Et vendepunkt i Havels tekst er når han retter blikket mot Vesten. Han skriver: «Mennesket er i Vesten riktignok utstyrt med mange personlige friheter og garantier som er ukjente for oss, men disse frihetene og garantiene er til slutt til ingen nytte; man blir bare et offer for ‘egenbevegelsen’ og ute av stand til å bevare sin identitet (...).» Friheten i Vesten blir hul hvis den ikke følges av ansvar og sannhet. Målet, skriver han, er å bli «et verdig og ansvarlig medlem av ‘polis’». Medborgerskap er ikke bare rettighet – det er en forpliktelse.
Her berører Havel det Edmund Burke kalte «samfunnets moralske vev» – en tapt forståelse av at språk, tradisjon og moral er bærere av fellesskap. Burke så ikke tro og tradisjon som motsetning til modernitet, men som dens forutsetning. Burkes forsvar for nedarvede forforståelser, moralske instinkter og tradisjon – ikke som uvitenhet, men som akkumulert visdom – gir gjenklang i Havels vekt på moralsk ansvar. For Havel, som for Burke, handler det om mer enn politikk: Det handler om den indre friheten som gjør mennesket i stand til å leve i sannhet. (Spør Morken om dette! ... ).
Og nettopp her skiller Havel seg fra Michel Foucault. Der Foucault ser språket som en strukturert form for makt – alltid sirkulerende, alltid normativt – insisterer Havel på at det finnes noe bakenfor: en menneskelig verdighet, en moralsk kjerne. Språket er ikke bare maktens redskap. Det kan også være frihetens.
…. Med hvordan vi taler. Med hva vi sier. Med hvilket språk vi tillater i offentligheten.
Kyrie … (Man skulle tro at Paul Aage Aasheim her taler direkte til Johannes Morken: Hvilket språk tillater vi … ifølge Morken? Se: https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/morken-samlet-til-na.html pluss link over til «skrudde sinn».
Vi skrev litt om Hilde Sandvik her:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/05/hurra-hurra-for-hilde-sandvik.html
Og, ikke minst, her:
https://neitilislam.blogspot.com/2025/07/trump-finner-tammy-ikke-ut-fra-konomi.html
Se hele på Minerva her:
https://www.minerva.no/essay-ideer-religion/det-frelste-blikket-om-a-leve-i-sannhet/477534
Se også:
Fosli - Gaza:
https://www.facebook.com/share/16imK4XtVX/
Hannni, Gaza:
https://www.facebook.com/share/19X5JTsrjp/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar