Islamiseringen av det kollektive følelsesliv.

Følelsene og følelseslivet vårt alene er nå den eneste virkelige grunnkapital nordmenn eier og har. Vi har snart ikke annet. 

Men den vil koste oss dyrt. 

Vi lider primært av følelsestyrt kjærlighet. Og vi kan ikke rose oss selv for dette. En kjærlighet som skaper forvirring på ting og i kirker og streder og som nå består mer i rykk, napp og nykker enn i langsiktige, fundamenterte investeringer.  

Nordmenns våteste drøm er å vise for hele verden hvor følsomme og empatiske vi er, hvor ekte og dypt vårt følelsesliv stikker og hvor høye moralske standarder vi har. Det kan ende i ulykken, dvs. i Kalifatet, på litt sikt.

Nordmenn hater forskrifter og lover og kan ikke leve uten at vi forandrer dem og at vi bytter dem ut både tidt og ofte, vel -  iallfall alle de lover og regler som gjelder ”utlendingene”, de fargerike, de som nærer vårt følelsesliv og næringsliv og som vi ikke kan klare oss uten, dvs. følelsene.

De akker over seg nå disse Hylland Eriksen’er, disse Eide’r og disse Eger’e. De er den følelsesmessige avant-garde her i landet, eliten, de som stiller seg foran og i spissen i kampen for våre våre dagers emotivisme, og for at vi skal ha et hysterisk følelsesliv her i landet, - alt i den tro at dette både er moralsk og helsemessig riktig.

Det de ikke skjønner, disse følemenn,  er at de undergraver både kulturen vår og tradisjonene våre. De ønsker ikke å se at dette vil komme til å rakne en dag, og da for fullt alvor, den dag da vi står der uten ”svarte” penger og en kultur som er ribbet for alt annet enn profetens lov og imamens messing fra pulpiten i moskeene og muezzinens innkalling til bønn fra toppen av minaretene. De driver snikislamisering disse, de legger til rette for proftens sterke hånd skal få fotfeste, uten at de vil det, desto verre for dem og oss …

De har en uhyggelig makt over folket disse emotivistene. Og de er mange og innflytelelsesrike, ja, altfor mange. De diregerer vårt kollektive følelsesliv diss. De stiller gjeren opp til intervjuer, gjerne flere om gangen, og media kaster seg over dem og intevjuer dem og gråter sammen med dem, som om dette skulle være den eneste syndsforlatelse som var å få tak i her i landet og den eneste skyldsforlatelse som var mulig å oppdrive her. Det er begredelig.

Dette er det narcissistiske samfunn i full blomst. Vi er som et tre som nå står der i sin grønne prakt, på toppen av sin modenhet og skjønnhet. Men vi ser ikke at bladene allerede er begynt å gulne og bli tørrere. Snart går det ikke lenger saft gjennom stammen. Vi er i ferd med å hugge av roten under oss, med det ene formål og kunne fremstå for hele verden – og spesielt for alle verdens muslimer – som den eneste, grønne og uskyldige planten i verden. En meget følelsesmessig plante. En plante som drives av nestekjærlighet og bare det. Fremtidskjærlighet er et ord som ikke eksiterer i det norske vokabular. Fremtidige generasjoners vel og vel ligger fullstendig i mørke. Vi overlater til de kommende generasjoner å betale for dette følelsesgilde som nå utspiller seg dag for dag, år for år, uten at noen gir seg og begynner å tenke.

Vi er i ferd med å begå sosialt og kiollektvt  selvmord nå. Det er snart ikke en enste person i verden som ikke kan få opphold med full pensjon her, enten det dreier som om lovlige eller ulovlige flyktninger.

Vi har gjort oss til et lovløst land i den hensikt å å overby alle rettferdighet som finnes i hodene og i hjertene over og på hele kloden. Vi skal være best, så lenge det varer. Men vi har allerede gjort oss til fant. Og vi vet det bak hvitøyet, innerst inne. Vi vet det, men vil ikke gjøre noe med det. Allerminst virkelig å ta det virkelig innover oss, bli klar over det, bearbeide det. Det hjelper ikke at Oljefondet nå kjøper opp de beste bisnisstrøkene i sentrum av London for flere hundre milliarder. 

For hva vil ikke skje hvis Maria Amelie (Medina Selem?) ikke får bli?

Vi burde heller spørre oss selv: Hvilke signaler sender vi ut og hva forteller vel ikke dette om oss som folk og kultur til resten av verden?

Naive nordmenn, sier verden. De ser det, alle som en, over hele verden, bare ikke hos oss selv, i stua, på sofaen, i demonstrasjonstogene. Nei, sier nordmenn. Det er vi som er de største følelsesmenneskene. Dere andre har ikke sjans, ikke peil. Vi har mer følelser enn noen andre, gjentar vi. Våre emosjoner er mer verdt enn andres. Våre visjoner er bedre enn resten av verdens. Vi er det beste folket, sier nordmannen, (akkurat som profeten anbealer alle muslimer å si og tenke), og så lar han det skure og forventer at kommende generasjoner skal betale kalaset ved å måtte utholde all den diskrimnering og fattigdom som tenkes kan, når den tid kommer, bare vi her og nå får blitt de emotivivister vi nå i denne fasen nærmest har gjort oss tvangsforpliktet på å være og bli for all fremtid, så lenge vi kan. Vi er blitt en nasjon av tvangsnevrotikere og selvdiggere som ikke har annet å holde oss til og forholde oss til enn vårt eget følelsesliv. Det er den truende sannhet som bare de færreste tør se. Ingen vil si noe om det.

 

Men dette  er jo en fattig trøst for alle de som kommer etter. Både muslim som ikke-muslim. Vi er i ferd med å legge til rette for og oppildne til strid og splid, fattigdom og nød, borgerkriger og blodsutgydelse de neste hundre årene. 

Hva skyldes det? 

For å si det enkelt: Det skyldes at vi gir etter for og åpner sinn og hjerte for visse kretser av  kjendiskåte, flotte, forførende og begavede kjendiser. Og hvem er disse,  som vi nå alle – tvangsmessig og i mangel av andre talenter – bare må underkaste oss og beundre mer og mer for hvert år som kommer, for at vi ikke skal føle oss utenfor og beklemt?

Jo, vi skal her legge frem et oppsett, et referat av hva de sier disse menneskene, disse vi nå har gjort oss til sprellemenn , disse vi nå velger å la styre vårt dyrebare følelsesliv. Vi skal la dem slippe til med sine paroler her. Vi skal belyse dem med det de selv sier og som er blitt så viktig også for oss andre å si, og, ja, føle. For føle må vi, vi må føle med dem og tenke akkurat som dem, for det er jo disse vi vil beundre og være bekjent av, som de øyeblikks og følelsesmeneskene vi nå engang har blitt og som vi ønsker å være, for enhver pris.

Det er ved å vise frem at vi i det hele tatt føler og tror på noe i dette landet, at nordmannen nå til dags føler seg bra og vl tilpass. Ikke noe annet kan få nordmenn til å føle seg mer ”in” og mest på den moralskt riktige side nå enn når vi uforbeholdent hyller disse kjendisene og den ”visdom” de står for og uttrykker. 
Men dt er en hake ved det: Vi gir oss dem i vold  ene og alene ut fra frykt, - frykten for at vi ikke skal føle nok. Defor må vi føle og tro at vi tenker, akkurat som dem. I virkeligheten tenker vi ikke i det hele tatt lenger her i landet. Tanken er forlangst vraket til fordel for følelsen, nykken, smaken, behaget – og viljen til makt gjenom å bli populære, ja, nettopp, populære, og det kan vi ikke være og bli uten å være følelsesmessige. Ellers kan vi risikere å bli moralsk flådd og hundset, baktalt, utstøtt og forlatt, hvis ikke regelrett drept, hvis vi ikke underlegger oss.

Vi tenker ikke lenger med fornuften og hodet her i landet. Vi gir en god dag i rett og plikt og tilstår alle mennesker de rettigheter de ikke har krav på, og da også helt uten at vi krever at det skal ytes gjenytelser av noen monn og tilsvarende plikter. 

Vi begir oss inn i alt dette det uten å kny. Vi underkaster oss kjendisene uten å spørre. Vi tør ikke tro at de er sosialister eller kommunister. Vi kan ikke forestille oss at de har skyggesider, at deres politikk vil føre oss inn i semre tilstander, at de vil sage av den gren vi sitter på.Vi kan ikke få oss til å tro at nettopp disse blide, snille og velmenende menneskene er noe annet enn hva de gir seg ut for i øyeblikket, nemlig kun snille og gode, der og da. 
De er jo enkeltmennesker: Vi kan ikke tillate oss å assosiere med Gulag eller arbeidsleirer med disse menneskene. Fremtiden kan jo ingen spå om, trøste vi oss med. Og før de har ”gjort det”, må alle ansees for å være uskyldig. Vi har med følelsene våre forutdømt til å være uskyldge allere i utganspunktet. Så derofr lar vi dem drive på med å forføre oss og lokke oss til å tro det de selv drlmmer om, nemlig UTOPIA, et paradis på deres premisser, ut fra deres gudsforlatte og materialistiske ideologi. At disse har sluttet seg til ideologier som før eller senere vil vise seg å knuse enhver mulighet for å kunne utvise ekte følelser og et politisk system som i fremtiden vil knuse all sann kreativitet og alle sanne visjoner, vil vi ikke skjønne.  Det ligger utenfor det våre følelser tillater. Vi kjøper det de gir seg ut for her og nå og i øyeblikket uten å blunke. Vi føler at de er snille og greie. Vi greier ikke annet, vi har ikke innarbeidet i oss forsvarsmekanismer bygd på rasjonelle overveielser i et større perspektiv. Vi tar dem derfor på ordet og protesterer med dem nå over hele landet. Vi ser ikke at vi i samme slengen gjør det nesen umulig å styre her i landet. Vi ser ikke at vi gjør Statsministeren til en demon, et menneske som ikke kan føle, et menneske tom for empati, et menneske vi ikke kan tåle, et menneske som har mindre verdi, ja, mindre enn nettopp vår verdi. At noen skulle tenke på juss , allmennprevensjon og konsekvenser av verdivalg er nå nesten utenkelig å tenke seg. Det vil ikke stå seg, bare. Det strider mot følelseslivet vårt  å tenke sånn. 

Og da kan vi jo heller ikke tenke økonomisk på lang sikt. Heller ikke religiøst kan vi tillate våre følelser å tenke. Det kommer ut på ett hvilke religion som skal ligge i bunn for verdivalgene fremover. Den ene relgionen kan være like god som den andre. Det fins ingen Gud, innbiller vi oss, og derfor er det lov å føle alt man bare ønsker og vil, til en vill, helt etter lyst og behagsprinsippet, og nå er altså vårt største behag nettopp blitt å føle mest mulig, for et menneske som har levd hos oss ulovlig i mange år, og som ikke har snakket helt sant om bakgrunnen og grunnen for dette.  Vi har erstattet Gud med vår følelser og selvbeskrivelser av oss selv som "nødvendig gode" og dermed også som "nødvendig uskyldig" eller helt uten synd.

Vi slutter oss – utrolig nok - uten forbehold og uten å tenke til uttalelser og  fromme ønsker som disse, uttrykt av noen av våre mest aktede kjendiser for noen år tilbake, den gang da det gjaldt de afghanske asylsøkerne som slo opp telt i sentrum av hovedstaden og nesten sultet seg i hjel till opphold utenfor Domkirken:

Martin Hagfors: Vi trenger flere anstendige og høflige mennesker i Norge ...
Øystein Greni: Er vi i krig ..., må vi støtte dem som blir rammet.
Tore Renberg: ... situasjonen i Kabul har berørt meg sterkt, det er fattigfolk som blir skadelidende ..., regjeringen bør ta inn over seg situasjonen ...
Karin Slaatsveen: Mennesker på flukt ... har krav på beskyttelse
Trond Kirkvaag: De som har behov ... må Norge fremfor noen gå i bresjen for ...
Monica M. Ifejilika: ... de er blitt ofre for en prestisjesak. ... Norge er veldig fiendtlig ...
Samsaya: ...har plikt å hjelpe! Det er din karma ...
Marthe Valle: Norge har sjansen til å gå foran med et godt eksempel ...
Jon Michelet: Regjeringen må la nåde gå for rett hver gang den lar prinsipprytteriet ta overhånd ...

Klaus Hagerup: Det er ikke nok med et menneskelig ansikt ...
Odd Børretzen: Et anstendig land tar imot mennesker som er i fare selv om det er upraktisk.
Kristin Jensen: Det gjør meg riktig forbanna at Regjeringa mangler respekt for mennesker som bare ønsker å leve i trygghet ...
Erling Borgen: Krigsnasjonen Norge bør føle et spesielt moralsk ansvar ...
Hanne T. Asheim: Løftene om ikke å sende noen tilbake må ikke brytes ...
Bibbi Børresen: Det er ingen skam å snu ...
Don Martin: Bjarne Erna Hanssen burde vært satt på første fly ...
Definite: Vi kan ikke støtte ramponeringen av Afghanistan og så tvangssende flyktninger dit
Reidar Kjelsen: Jeg synes nordmenn burde oppføre seg som om de var verdt 5 kg gull!

Svein Tindberg: Norge bør ta imot langt flere ...
Tron Øgrim: Send ingen flyktninger hjem til Bush's og SV's krig.
Bertrand Besigye: Regjeringens endelige løsning er utkastelse. Ifølge folkevett er løsningen bare en: Omfavnelse!
Rolf Groven: Norge burde ha et stort nok hjerte for dere! Bli hos oss!
Sara Johnsen: Jeg skulle ønske det var lettere å dele
Vigdis Hjort: Forsvaret er gjort til et utenrikspolitisk instrument ...., tvil bør komme asylantene til gode.

Chico: Myndighetene må la afghanerne bli og få leve.
Magdi: Hva hadde du følt om du hadde flyktet og landet du kom til mente at du ikke hadde grunn til å flykte?
Jan Erik Vold: Den som kan, skal hjelpe, det står i alle de hellige skriftene ...
Knut Nærum: Det skal ikke være mulig å sultestreike seg til å bli ..., Hansen må sette hardt mot hardt: Spis til alle afghanerne har reist.
Elizabeth Eide: I vinter frøs folk i hjel i Kabul, FN bl a har bidratt til skyhøye husleier ...: I humanitetens navn: La dem få bli!
Gro Dahle: Norge burde kunne invitere andre til å dele våre goder.
Christer Torjussen: Når skal Norge slutte med å leke trangsynt dørvakt?
Vinni: ... innvandringspolitikken er altfor drøy, noe som er tullete ...
Tommy Lee: Norge er med på å invadere Afghanistand,- det er utviklingshjelpen sin det ...
Haddy Nje: Sultende mennesker på vår egen domkirkeplass må ha gjort noe med oss ...
Sidsel Mørk: ... vær deg selv nok! Norge feirer Ibsen på mange måter ...
Eli Rygg: Det er et Vi på jorda, ikke bare et meg og et Oss.
Kohinoor: Jeg må si solidariteten lett heller til mennesker som har reist fra hus, hjem og familie ...
Dag Solstad: Det vi aller mest trenger nå er en regjering som har storsinn!
Thomas Robsahm: Norsk flyktningepolitikk gjør at jeg angrer at jeg stemte på regjeringen
Lars Poverud: ... vi må åpne hjertene våre og slippe dem inn ...

Anna Blix: Regjeringa må vise ansvar og la alle afghanerne bli.
Henriette Steensrup: Ikke send afghanerne ut av landet!
Gert Nyggårdshaug: Den norske selvgodheten blir stadig større ...
Hans Rotmo: Norge er i krig ... og må rydde opp i konsekvensene.
Ingvar Hovland: Støtte ... er en kamp for vår egen verdighet.
Lisa Tønne: Det er en utrolig føkka verden ...
Runar Eggesvik: Det er trist at en rødgrønn regjering fører en hjerterå politikk.
Elling Borgersrud: ... afghanerne har klart å heve sin sak opp på nasjonalt nivå mot alle odds!
Aslak Borgersrud: Det er for jævlig med en asylpolitikk som dreper uskyldige mennesker ...

Fadlabi Muhammed: Jeg mener at det er retten til ethvert menneske å bo hvor han vil på denne jorda!
Ingrid Olava: Stopp Norges inhumane og skjødesløse behandling ...
Martine Aurdal: Det er ikke mulig å sultestreike seg til opphold...., men det burde ikke vært nødvendig heller.
Margrethe Olin: De rødgrønne har sviktet ...
Øystein Dolmen: Fri flyt av kapital og fri flyt av flyktninger er to sider av samme sak.

Bare to personligheter i den store enqueten skiller seg ut fra gruppebildet:

Tore Turell: ..."ikke la oss ta imot dem som kommer for å snylte på vår naivitet!"

Shabana Rehmann: "Med støtte og ønske om frihet, rettferdighet og et verdig liv til våre afghanske brødre og søstre."

(Enqueten sto å lese i Klassekampen da sulten var på det verste).

Stalin-prosess mot Schau i SV

Morten Schau ble i kveld ”ekspedert” fra SV. Han har ikke lenger tillatelse fra ”sentralkommiteen” til å representere SV Nordstrand, Oslo, eller for den skas skyld partiet på landsbasis.  Han har tådt over visse ukrenkelige granser. Han betraktes som  en fare for partiet og en trussel mot den ideologi partiet representerer. Det er ironisk det hele.

Grunnen er at Shau han har meldt seg inn i SIAN, en organisasjone som er (høyre)ekstermt islam- fiendlig ifølge sjefsideologen Per Østvold i SV. Det er herved blitt forbud for sv’ere å forsvare demokratiet på den måten Schau mener er best, ifallfall bedre enn å bli sittende i sv og faktisk  bidra til og føre en politikk som vil tjene islams og islamismenes sak bedre enn noen annen organisasjon eller noe annet parti kan gjøre og bidra til her i dette landet.  

SV beviser dermed for hele verden at man ikke ønsker å se de autoriære og fascistoide grunntrekkene i islamismen og islam som sådan. Partiet har dermed vist sitt sanne ansikt, et ansikt som ikke lar seg drive av annet enn ”lengsel etter det totalitære”. SV klarer ikke den mentalkunst det er ikke å være et parti med sterke totalitære tilbøyeligheter. Partiet har avslørt sitt egentlige vesen, et vesen som egentlig er antidemokratisk og menneskefiendlig.  Det er blitt et parti for "de rene", dvs. for pakistanere, hvis land Pakistan oversatt til norske er Det rene landet. SV kan trygt melde seg inn i Islam-folkeparti (på verdensbasis). Det er der de hører hjemme.

Vi håper med dette at pariet har fått nok en spiker i sin likiste. Partiet er ifølge prognoser på vei under sperregrensen og ut av norsk politikk. Sentralkommitens beslutning i kveld burde forsterke tendensen mot undergangen for partiet, (men omvendte mirakler kan fortsatt skje).

Vi benytter anledningen til å spørre Østvold om han vil ekskludere medlemmer som har følgende tilbøyeligheter og som er enige i følgende:

Vi skal ikke kritisere stalinist-leninnistene,  de kunne bli fornærmet av det og påføre dem mental skade og dette er moralsk forkateslig og derfor ikke tillatt å bidra til.

Vi skal ikke si noe nedsettende om maoistene, - for de kunne komme til føle seg fornærmet eller krenket.

Vi skal ikke forbanne og påpeke Pol Pots forbrytelser mot menneskeheten, - for det kunne få uheldige konsekvenser for arbeidet for de fattige her på jorden.

Vi vil også spørre Østvold om han er enige i følgende paroler: 

Vi skal ikke forbanne Hitler og nazistene, - det er fordomsfullt, intolerant og vil bare fremme nazisime.

Vi vil så spørre sjefsideologen hvorfor han eventuelt  går inn for at flest mulig mennesker i dette landet skal følge partiets sentralkommando og ikke avvike en tomme fra følgende påbud som er ufravikelig og avfattet en gang for alle i partiets partiprogram:  

  

Vi skal ikke kritisere islam, - for det er er intolerant, fordomsfullt, stigmatiserende, høyreekstremt og nazistisk og dessuten forkastelig, dumt, umoralsk, ufint og ondsinnet. 

Løgnen som alle muslimer blir ansvarlige for og må betale for.

Islam er en dødskult og en løgnkultur med store ambisjoner:  Alle folk og alle nasjoners underkastelse. Den gjør alle sanndru muslimer personlig og solidarisk ansvarlig for alle de løgner andre mindre sanndru muslimer lokkes til å lyve, - med deres guds og deres profets velsigelse og vage løfte om Paradis, parret med forsikring om at alt forutbestemmes av Allah. 

Og dette er ikke en spøk eller en remse og en floskel.  Det er en døds-realitet.  Det er en dødsalvorlig plikt samtlige muslimer har på seg helt fra fødselsøyeblikket. De må alle bidra til målet skal de være sanne og gode muslimer. Både de som lyver og de som ikke gjør det.Og de som ikke vet at de har både en rett og plikt til det, hvis det skulle tjene islams. Allah og profetens sak.

Hver eneste Id - eller Eid - muslimer feirer og hver pilgrimsferd til Mekka muslimer foretar, bærer bud om en dyp, seriøs og gjerne blodig  farget intensjon om ekspansjon på islams premisser. Det er konkret snakk om erobring. Det er en strategi pålagt dem av en gud de påstår er "Gud", men som ikker det, og en profet som hevdet at han var profet, men som aldri var det. 

Det er snakk om en falsk, brutal og megaloman mann og manipulator som ikke gikk av veien for å ty til de skjendigste av metoder for å nå sine mål.

Vi skal derfor bl a være forsiktige med å ønske muslimer generelt "god id (eid) " f eks, (slik vi sier "god jul" til nordmenn flest), slik det er blitt gjort av en programleder i NRK TV. Det vil bety at vi godtar deres "gud" som jevbyrdig med "vår gud", enten denne betraktes som "død" eller er levende.

Hver eneste bønn en muslim ber, bekrefter for ham selv at han er på rett vei og at alle andre går veien mot helvete og Allah’s forkalstelse til dom og tortur i ild, at han står høyere på en menneskelig rangstige enn alle andre som ikke deler hans nesegruse beundring og dyrking av sin ”gud”. En muslim skal ikke innbille seg annet enn at han født til å dominere og herske over alle som ikke underlegger seg og tror på ”profeten” OG Allah – (Allah er profetens alter ego, de ”likestilles”, i Koranen selv).

Muslimene har Allah’s garanti for at de er "det beste folket".

Og dett er ikke noen overdrivelse, et påfunn eller en fordom å si og mene. Nei, det er bare slik det er, i all sin ondkskap, i all sin realitet og all sin fylde. Det er ikke til å komme unna eller bortforklare. Det er sannheten, bedyret av enhver muslim selv, fordi det er blitt fortalt ham av den løgnaktige profeten og Allah (ikke Gud), at slik er det og at slik SKAL og MÅ det være. 

For det står i Koranen.

En muslim SKAL ofre egne og andres liv og eiedom for å fullføre den islamske imperialisme. Det er ikke til å komme bort fra. Det er ikke til å bortforklare. Det står i skriftene som alle muslimer er bundet av og som de ikke kan fri seg fra, uten å risikere å måtte bøte med livet, av sine egne trosbrødre. 

Frafall i islam straffes med døden, akkurat som krenkelse av ”profeten” og dette at man assosierer Allah med andre guder, (innbilte, metafysiske  eller faktiske). 

Kan noen motstride dette? Vil muslimer kunne avvise dette og vise - ut fra skriftene - at slik er det IKKE, at en slik påstand er feilaktig og falsk?

Overhodet ikke.

Sier man at islam ikke vil og ikke MÅ søke verdensherredømme, kaller man i samme øyblikk alle muslimer her i dette landet - som i alle land verden over - for løgnere og bedragere, i sin tro. Det hjelper ikke at visse muslimer avviser alt dette og virkelig mener at de ikke føler seg forpliktet av dette perspektivet, og at islam følgelig ikke er slik. Men kan vi tro at de her da snakker sant, når tekster i deres hellige skriftene selv  påbyr det motsatte av hva de helst ikke vil tro og håpe på og føle seg forpliktet på?

Forteller man muslimer at skriftene deres kan forandres og tilpasses tid og sted, ja, vår tid og vårt sted, så lyver og bedrar man, ikke bare seg selv, men også muslimene.

Fins det muslimer som ikke tror på Allah? Fins det muslimer som ikke tror på den allahianske himmel?

Fins det muslimer som tror at de er forpliktet til – under trussel om ild og dom hvis plikten ikke oppfylles - å elske jøder og kristne? Fins det muslimer som elsker ateister og folk som ikke har noen "bok" med hellige skrifter, folk som ikke tror på gud og absolutt ikke vil tro på Allah OG profeten?

Svaret er nei. Hvis man sier noe annet, er man enten en feiging eller en forrykt, en idiot som lar seg styre av grove illusjoner og farlig naivisme. Skal muslimer anstrenge seg for å bli venner med jøder og kristne?

Nei. De skal ikke engang det. Det er tvert imot en plikt for muslimer IKKEå bli venner (ordentlige, gode, intime venner) med ateister, jøder og kristne.

Sier muslimer at islam betyr fred? Ja, de sier det. Og mange muslimer tror det, jobber for det, ser det gode i det. Men fred for alle? Kan muslimer påvise at Allah og profeten vil ha fred for alle mennesker som ikke er muslimer? Er plikten alle muslimer har til å delta i jihad  nå avlyst en gang for alle?

Kan noen si at dette er tilfelle - så lyver man og bedrar seg selv og alle muslimer, muslimer som aldri vil finne på helt å underlegge seg islam og den falske profeten, ja, den falske guden Allah (ikke Gud).

Dette er valget vi har, vi vestlige: Vi kan enten fortsette å importere islam og importere grufullhet i all sin tyngde, en grufullhet som nok vil vise seg  om ikke mange årtier, eller vi kan bevisstgjøre oss selv gjennom de neste ti år, og så håpe på at folk og politikere skjønner alvoret.  Hvilket vi på ingen måte kan håpe på blir tilfellet. De kommer til å sove seg over stupet. De blinde vil lede de blinde. De vil trekke oss alle med i dragsuget. Den foreliggende ”våpenvile” vil være over. Den evige krig vil starte. Og den vil være total. Vil vi ”den totale krig”?

Folket må bevisstgjøre seg selv. Nedenfra. For dette er den eneste måten vi kan bidra til å fri oss fra  Norges endelikt og skjebne på som følge av at vi lot islam vokse seg sterk og stadig sterkere og så sterk at den innga seg selv illusjoner om at den kunne ta over for alvor. For da er løpet virkelig kjørt.

Og den dag kommer. Vær ikke i tvil om det. Den dagen vil komme.

Skal vi stole på muslimer som sier at de vil fred? Ja, det skal vi. Men hvorfor det? Jo, fordi de ved å si det er halveis mot målet til å frasi seg sin ”religion”.

Men hva med den lovlig løgnen, den guddommelig tillatte løgnen, taqiyya? Kan vi håpe på at muslimer frasier seg og fordømmer denne guddommelige og evige ”ordning”?

Ja, det kan vi, hvis vi samtidig holder fast ved fornuften som ledestjerne og kompass. For det kan ikke være fornuft for muslimer å la seg for all fremtid bli ansvarliggjort  alle for en for for alltid for slike løgner, brukt i Allah’s navn. 

Muslimer må før eller senere fri seg fra det og fremstå som individer som faktisk ikke finner seg i å bli stilt til ansvar og assosiert med andre muslimers ”guddommelige tillatte” løgner. Løgner som oppfordres til av Allah. Som muslimer feilaktig anser er ”Gud”.

Vi tror at mange muslimer i Vesten før eller senere  vil innse dette og ta konsekvensene av dette og at de før eller senere i store ”flokker” vil frasi seg denne retten de har hatt fra Allah selv til å bedra. (Mange muslimer vet ikke engang at "den lovlige løgnen" finnes i islam, og godt er det, og la oss ta dette med i betraktningen når vi snakker om eller forholder oss til våre gode venner blant muslimene!)

Det vil nemlig tjene alle muslimer, men mest de som frasier seg ”retten” offentlig og helst i skriftlig form i form av ett eller annet manifest eller erklæring som de forplikter seg for all fremtid til å være bundet av.

For bare en gud som kan godtat dette uten å true med straff i ilden – og pålegger enhver muslim å drepe for islam i Allahs navn - er en gud som virkelig ”holder”. For muslim så vel som for u-muslim.   En gudstro og en religion som binder de troende på en slik måte taqiyya binder alle muslimer, er en religion og en tro ethvert menneske bør søke å frigjøre seg fra. Når selve religionen og gudstroen tillater løgn, blir alle de troende  holdt solidarisk ansvarlige for slike løgner fordi løgnen vil hefte også for alle de som snakker sant og er oppriktige av hjertet og uten vilje til og motivasjon for løgn og bedrag i seg.

La oss i oppriktghet og med mot og sannferdighet si det vi mener til muslimene. Bare da kan ”dette” gå godt i fremtiden.

Koransurer som begunner rett til å lyve: 3. 28 og 16. 106 


Ibn Kathir: Taqiyya er tillatt helt til dommens dag. Hvis noen muslim presses eller føler seg tvunget inn i vantro sammen med de vantro, så kan han gjøre det for å bevare seg selv, eller ikke.

En beslektet doktrine er kitman hvor man sier det som faktisk er sant, men ikke forteller alt det som er tilfelle, i den hensikt å villede, hvilket da åpner for løgn.

Om taqiyya på wiki her 

Nettavisen sprer selvhat og selvforakt.

Nettavisen har en artikkel nå i julen, - om fordommer mot islam i Vesten. Selvfølgelig uten å ta for seg fordommer mot annerledestenkende og annerledestroende i muslimske land. Her uttaler Kari Vogt seg - og hun er religionshistoriker - og vi har ikke sett noe verre tull enn hva denne nå lirer av seg, sammen med Nettavisen, og det attpåtil i selv julehelgen…

http://www.side3.no/article3051309.ece

Et sitat fra artikkelen:

”En av bakgrunnene for tanken om at muslimene ønsker å islamisere verden ligger i en annen feilaktig oppfatning:

«Islam tolererer ikke andre religioner»

"Dette er en eldgammel konflikt mellom kristne og muslimer, som ifølge Kari Vogt daterer seg tilbake til korstogenes tid hvor spenningsforholdet mellom islam og kristendom var høyt. Begge sider fordømte hverandres religioner, men tror du det var muslimene som var verst?

Nope, det var de kristne. Det var ifølge Vogt fullt mulig for en kristen å leve i et muslims land, men umulig for en muslim og å leve i en kristen nasjon. De kristne godtok ingen andre enn sin egen religion, og fordømte både islam og jødedommen.

I koranen minnes muslimer stadig på at de ikke er de eneste som tror på Gud. Jøder og kristne kalles «bokens folk» som betyr at de verdsettes som et folk som har fått åpenbaringer fra den samme guden de tror på. På samme måte heter det i koranen at muslimer ikke bare skal beskytte sine moskeer, men også ivareta klostre, synagoger og kirker.”

Det som er riv rusk her er for det første at konflikten mellom kristne ikke skriver seg fra korstogstiden. Konflikten begynte mye før, med Muhammed selv, som levde og virket nærmere 300 år før korstogene begynte.  Helt fra begynnelsen av er den nedlatende tonen overfor jøder og kristne tydelig til stede. De skal i ilden. De er forutbestmt til et liv i helvete. Og dette er et historisk og uomtvistelig faktum, spesielt ifølge muslimene selv. Det er bare å sjekke Koranen. Selv om kristne blir betegnet som ”bokens folk” og ”gudstroende”, er ikke de kristne å stille på samme nivå som muslimer som tror på Allah, (ikke Gud). Muslimer er derfor de beste folka. Og dette er en klar og uforanderlig ”beskjed” fra Allah selv, (ikke fra Gud).

Korstogene var desssuten et svar på muslimsk terror og kan betraktes som en eneste lang forsvarskamp mot muslimsk inteloranse, okkupasjon og imperialisme. 

De kristne var ikke verst. Hun har intet grunnlag for å si det motsatte. Nestorianske kristne støttet til og med muslimer i deres ekspansjon og koptiske kristne lot muslimer som strømmet inn i Egypt i fred, etter kort tids motstandskamp. Kopterne samarbeidet også med muslimene mot bysantinerene. De behandlet muslimene meget bra, for å si det mildt. Med tiden viste det seg at muslimene ikke aktet å behandle kopterne så bra som de fra sin side hadde behandlet dem. Det viser seg den dag i dag at muslimer behandler både bokens folk og andre folk med forakt, for å si det mildt.

Behandlet de kristne i Spania muslimene dårlig?

For et diabolsk spørmål, for et tåpelig spørsmål. Det må være spurt av et spesielt idiotisk menneske, et menneske som ikke har forstått noe som helst og som lever i en farlig drømmeverden som heller vil straffe og fordømme islamkritikere – og hele kristendommen - heller enn islam proper, en religion som bærer alle teng på å ha et djevelsk utspring.

Ja, spanjolene behandlet muslimer dårlig, hvis dårlig betyr at de kristne klarte å drive de fleste av muslimene ut, etter at de i 400 år hadde vært okkupert og etter å ha blitt undertrykt, forskjellsbenadlet og hånet  og segregert på det groveste. Filsofen og jøden Maimonides forteller at ingen har behandlet jøder dårligere enn muslimene i Spania og ellers i verden. Og hva med de kristne? Mange av dem valgte heller å bli martyrer enn å finne seg å bli behandlet som annenrangs borgere i eget land og som om de skulle ha en underlegen Gud, en Gud som på alle måter – ifølge islam - var mer tilbakestående enn den Allah muslimene selv tilba, en ”gud” som liksom skulle være større enn den kristne Gud og Hans Sønn, Jesus Kristus, og Den hellige Ånd, Den ene treenige Gud.

Poenget er at de kristne gjorde opprør mot muslimsk okkupasjon i hele Europa hvor slik okkupasjon ble forsøkt og hvor den faktisk var skjedd. Man kan ikke si at de kristne burde ha funnet seg i den muslimske okkupasjon og behandlet muslimene bedre enn de gjorde, ved å forsøke å drive dem ut.

Og hva med de stadige forsøk fra muslimene på å erobre stadig flere kristne områder i Europa? Skulle motstanden mot den islamske fremrykning og forsvaret av Wien i 1683 mot en muslimsk styrke på 200 000 mann bli karakterisert som dårlig behandling av muslimer i Europa?

Å påsta at kristne holdninger overfor muslimer skulle skyldes noe fundamentalt og ”intrisic” i den kristne religionen er en helt ut feilaktig påstand. Muslimske holdninger overfor annerledstroende er dermiot helt ”intrinsically” nedfelt som en guddommelig forordning i Koranen.  Det forholder seg med andre ord omvendt av hva man skulle tro. Det finnes ikke noe i de muslimske skriftene som skulle tilsi at en muslim vil kunne si og mene at her ”finnes verken jøde eller kristen, verken kvinne eller mann, verken slave eller fri – for alle er like overfor Gud”, slik vi finner det uttalt i Bibelen, den ene kjærlige Guds ord.

I islam er det Allah selv som setter opp muslimer på en pidestall og beorder at muslimer skal anse seg for ikke bare å være et hakk bedre i forhold til andre menneker, nei, også i forhold til Allah skal muslimene se seg som bedre enn alle andre. En kristen, derimot,  vil aldri kunne hente hjemmel i Guds ord for å kunne betrakte seg bedre i Guds øyne enn andre som ikke tror på den kristne Gud.  

Og dessuten: Hvor fantes det muslimer i de landene som islam selv overfalt og invaderte med sverd og vold av alle slag før dette skjedde? Hvor i all verden kunne kristne ”behandle” muslimer hvor det ikke fantes muslimer?

Hvis man ikke ser at den islamske imperialisme hadde noe å gjøre med hvordan kristne behandlet muslimer i de okkuperte områdene, ja, da ser man ikke mye. Da er man tvert imot ikkeseende og blind.

Nettavisen er ikke sann. Og det er heller ikke Vogt. Det er helt utrolig.

Allah vs. Gud - den avgjørende forskjellen.

Mens Gud i kristen tro  kalles Fader  og Sønn, må islam nøye seg med abstrakte prinsipper eller

attributter som Rettferdig, Barmhjertig, Allvitende osv for å få en anelse om hva guddommen eller Allah dreier seg om, ikke hvem Gud er som en som trer frem og viser seg for mennesket

Mens den kristne Gud er en personlig Gud og Herre og bundet i tilknytning til mennesket og naturen i og med  sin skapelse, og det bildet han puster inn i det, sine løfter og sine pakter med mennesket, er "gud" i Islam vilkårlig, fjern og utilnærmelig.

I kristentroen inngår mennesket pakt med en personlig åpenbart Gud. I islam inngår mennesket pakter med upersonlige prinsipper eller ord (forsikringer) og attributter. 

Den kristne Guds personlige vilje med, - og plan for -,  det enkelte menneske er kjent og åpenbart. I islam er en slik vilje og en slik plan for det enkelte menneske totalt fraværende.

Mens den kristne Gud vil at alle skal bli frelst, er det klart at Allah vil at bare noen skal bli det og at Allah vil at et ukjent antall ikke skal bli frelst. Frelsen avhenger av Allahs vilje (til enhver tid).

Mens den kristne Gud inngår i dialog med mennesker, kjører  "gud" i islam en ovenifra- og –ned-kommando som vanskeliggjør – for ikke å si - umuliggjør enhver form for egentlig personlig gudsforhold.

Mens Gud for den kristne deltar i den troendes bønn, så holder alltid Allah distansen til den bedende med en utilnærmelige opphøydhet i forhold til menneskene og menneskeheten.

Gud i kristentroen lover ikke den troende mer frelse etter jo mer han ber. Det gjør Allah.

Den kristne Gud virker i bønnens "kvalitet", dvs. ut fra hvor oppriktig bønnen er, hva som fremsies eller tenkes og føles og i hvilken grad den som ber har tillit til at Gud ser, lytter og agerer. Allah krever først og fremst oppriktighet i forhold til kollektivet av trofaste, og kvantitet og "regel"-riktighet for både den enkelte og kollektivet for at bønnen skal ha frelsesvirkning.

Frelse i kristentroen er først og fremst en stedfortredende redning fra en sikker fortapelse som følge av  en enste og dessuten nedarvet grunnsynd i Edens have, - arvesynden. Det ligger for mennesket å synde. I islam har mennesket bare ”glemt” synden, mennesket er først og fremst svakt, ikke synder, radikalt sett.  Frelse i Islam er først og fremst dette å bli muslim, dvs et menneske plassert i den uskyldstilstand det ikke er å være jøde eller kristen. Ved å bli muslim kommer man i fithra, dvs uskyldstilstanden. Kristne og andre ikke-muslimer ødelegges av miljøet og hindrer dem i å være naturlige muslimer.

Mennesket i kristentroen er et trengende og skapelsesavhengig vesen som ikke kan frelse seg selv. Mennesket i Islam kan til en viss grad frelse seg fra Allahs dom hvis Allah ikke ombestemmer seg eller allerede har bestemt noe annet.

Mennesket er syndig i kristentroen. I islam fikk "overtrederne" i en overjordisk Edens have

tilgivelse for sine "overtredelser". Det fins ingen arvesynd i islam. Mennesket er ikke ur-syndig, men bare veikt. 

Mennesket tilbys en stedfortreder som dør stedfortredende og som fungerer som en talsmann på vegne av mennesket overfor Faderen på dommens dag i kristentroen. Dette er en umulighet i islam hvor mennesket står alene med hva det har lagret opp i vektskålene overfor Allah. (En tradisjon i slam hevder imidlertid at Muhammed vil gå mellom eller legge inn god-ord på dommens dag, for de hanmener er fortjent til frelse. Men også her antydes det likevel at Allah nok har det siste ordet).

Den kristne har en Gud som i menneskets øyne har gjort seg tydelig en gang for alle ved å fornedre seg og bli fornedret inntil døden. I sin menneskenatur tror Jesus dessuten virkelig at ”Faderen har forlatt Ham. I islam er Allah den som alltid og for alle mennesker til enhver tid lar seg beskrive som Den som er større enn …

Den kristne har en Gud som har ofret seg på menneskets vegne en gang for alle. Islams Allah påbyr mennesket å ofre seg selv – sitt liv og sin eiendom - for Allah og Islam, uavkortet og uten tidsbegrensning, det er det som ligger i at  man underkaster seg, hvilket betyr islam.

Kristus har vist seg i historien og tatt på seg alle menneskers sykdommer og lidelser. Allah står over historien og " blander" seg ikke inn i den annet på den måten at han opprettholder verden så lenge han vil, at han ser alt og er allestedsnærværende og dessuten alltbestemmende, samtidig som han er konkret taus i forhold den enkeltes skjebne både i dette livet og i det neste. Dette samtidig som at han er nærmere mennesket enn menneskets egen pulsåre, en egenbskrivelse som kan oppfattes som en konstant dødstrussel.  Man kan spørre: Mente Allah at skapningen virkelig var god da han hadde skapt himmel og jord og alt som var på den?

I kristentroen tilbys muligheten for å tro i full forvissning på det man håper på, men ikke ser. Selve troen er at man har evig liv, (Johannes 3. 16).

I Islam kreves det for frelse at den troende kjenner Allahs forskrifter og at han følger Allahs påbud og forbud slik de er åpenbart i Koranen av den,- etter eget sigende-, syndige profeten Muhammed som døde en helt naturlig død i 932 e. Kr.

I kristentroen blir man frelst ved fullt ut å stole på Guds løfte om frelse ved at Han ga sin eneste og unike sønn som løsepenge for mange. I islam kan man ha et visst mer eller mindre velbegrunnet håp om frelse på Dommens dag hvis man etterlever Allahs forordninger og ikke svikter fellesskapet av de trofaste som følger den rette lære, dvs. islam.

Synden for den kristne er en felleskapssynd eller en "demokratisk synd" hvoretter alle står som likemenn og like syndige overfor Gud. Synden for en muslim tilmåles den enkelte fra fødsel til død delvis ut fra hva den troende tenker, sier og gjør i forhold til fellesskapet av trofaste, delvis ut fra hva Allah har forutbestemt eller bestemmer seg for underveis, uavhengig av hva den enkelte foretar seg, ber om, tenker, håper på og føler hvis det skulle behage Allahs absolutte vilje. Allah oppfattes dog av de aller fleste muslimer som den som har bestemt alt på forhånd.

Frelsen i kristendommen tilbys ikke bare gjennom Guds og Kristi ord, men like viktig: Gjennom Jesu historiske og faktiske gjerning både som "kommet i kjød" og som selve Ordet som ikke kan skilles annet  ved en formalitet fra Gud selv. Allah tilbyr  en begrenset og relativ "frelse" gjennom ord som formidles av en skapning, engelen Gabriel, en skapning som kan ta feil i kraft av at han selv er en skapning som kan være underlagt fristelser, og dermed ikke til å stole på.  

Jesus navn betyr JHWE frelser, Jeshua, og Jesus kaller Gud Far. Jesu’ vesen er at Han som Gud frelser. Han er og virker  frelse. Allah, som navn, har ingen betydning i seg selv, verken som kallenavn eller vesensnavn, og utsier ingenting verken om hans frelsesvilje eller frelsesevne eller om hans kjærlighet overfor verden og menneskene. Allahs kjærlighet forutsettes, kanskje,  i islam, men er fraværende som attributt hos Allah eller som et dynamisk prinsipp i vesensbeskrivelsene av ham.

Det er i kristentroen mulig, forsvarlig og bejaet av Gud selv å tale om Gud teleologisk, at vi skal påkalle Hans navn og at vi kan benytte oss av og forholde oss til den 3. personen i Gud: Den hellige Ånd.

At vi kan tale teleologisk om Gud betyr, at det er gitt grønt lys for å tillegge Gud å bruke virkemidler og ha målsettinger. Derfor kan den kristne si at Den hellige Ånd ble utsendt for at vi skulle ha en talsmann og en veileder. Denne veilederen ble sendt til de troende etter Jesu død og himmelfart. Vi kan si at Gud og Jesus sender Den hellige ånd for å trøste oss og veilede oss og for at vi kan bli bekreftet i vår tro. Dette er en utenkelig tanke i islam. Det er utenkelig at Allah skulle nedlate seg til å oppsøke mennesker på jorden i deres daglige virke, så å si, på et personlig og persons-villet plan. Aller mest dette utenkelig i islam at Allah skulle kunne inkarnere seg, dsv. dåta seg menneskelig natur, komme i kjødet, bli menneske, ja, mann.

Allah synes å foretrekke at hans budskap oppfattes som gitt en gang for alle og at menneskene ikke trenger mer veiledning og trøst enn det som står Koranen og som er nedskrevet i sunna og hadith, pluss gjerne noen lovfortolkninger der hvor Koranen selv tier. Allah overlater derfor menneskene til sin ensomhet og ensidige fortolkning av etiske og juridiske spørsmål. Det er ingen gjensidig og kontinuerlig Allah-mennesket- fortolkning av Allahs vilje i islam. Hovedtolkningen er gitt og kan ikke tillempes menneskets skiftende vilkår og fornuft, radikalt sett. Ny innsikt trengs ikke. Medmennesket trenger ingen veileder eller Hellig Ånd på veien. Underkastelsen, dvs islam selv, er selv veien.

Fordi Allahs vilje tier i forhold til mange problemområder i menneskelivet og fordi det da blir svært vanskelig å uteske Allah's vilje, ligger det mer naturlig for mennesket under islam  å forholde seg passivt observerende til all menneskelig nød og fordervelse enn i kristentroen.

(Eksemplene er legio!)

I kristentroen byr Gud mennesket: Du skal elske din neste som deg selv, Du skal hedre din far og din mor, Du skal holde hviledagen hellig, Du skal ikke misbruke Guds navn, Du skal ikke stjele, drive hor osv. Under Islam er det viktigere at du ikke gjør mot din neste det han ikke vil at han skal gjøre mot deg.

Islam har ikke noe forbud mot å misbruke Guds navn eller å arbeide på hviledagen. Siden Gud under Islam aldri hviler, skal heller ikke mennesket hvile.

Siden Allah står over alt og alle, trengs intet bud om ikke å vanhellige Hans navn. Det går nemlig ikke an å vanhellige noen eller noe som er så opphøyd eller distansert at det ikke lar seg vanhellige.

Dette betyr at mens Jesus Kristus stimulerer, ja, kommanderer, til aktivt å elske, så stimulerer Allah til passivt å avvente. Jesus Kristus "stoler" på det riktig nok syndige, men likevel  empatiske og kreative menneskets forsøk på aktivt å bygge opp kjærlighetsrelasjoner. Kristus     stimuler derfor mennesket til prøving og feiling og å gjøre alt det kan for å kanalisere ut en aktiv form for kjærlighet mellom mennesker både ved konkret  å avhjelpe og direkte forebygge  både fysisk og psykisk nød. Dette perspektivet er fraværende i Islam selv om muslimene pålegges av Allah å gjøre alt som står i ens makt for å styrke det muslimske felleskapet og vedlikeholde dette og den enkeltes muslims forhold til dette fellesskapet.

Den kristne må selv finne ut av hvordan han best mulig kan hjelpe sin neste. Muslimen bys ved Allahs taushet og insistering på den korrekte rituelle praksis – ortopraxis -  åpne seg minst mulig for verden og menneskene utenfor den helt nære krets av lojale "brødre" i troen.

I kristentroen er Gud i oss, iblant oss og "over" oss. Den kristne kan ikke løpe fra, gjemme seg eller  stue bort Gud som om han ikke eksisterte eller handlet med oss. Gud er Fader, Sønn og Helligånd, Han er i oss, iblant oss og utenfor oss. Gud er ingen engstelig betrakter, en iskald observatør eller en ikke-tilstedeværelse i det hele tatt. Han deltar til enhver tid og overalt i oss, iblant oss og ved siden av oss. Det bekrefter Hans kontinuerlige omtanke, Hans uendelige fleksibilitet og Hans absolutte besluttsomhet og velvilje i forhold til skaperverket Hans og mennesket både som individ og person.

Islam vektlegger på ingen måte det personlig perspektivet, men legger ensidig vekt på det individ-baserte kommandoforholdet. Ingen bønne-dialog er i prisippet mulig, selv om menneskelig nød nok får muslimer til å påkalle Allah som om han var en nær venn eller en hellig person som aktivt engassjerer seg i den enkelts ve og vel, og frelse fra dyp nød.

Den kristne lar seg hele veien rettlede av Den hellige Ånd, som blåser dit Den (Han eller Hun) vil. Dette gjør at den kristne i perioder av anfektelser tilsynelatende må klare seg uten veiledning fra Herren. Den kristne kan da henvise til sin dåp som jo er bekreftet som et avgjørende og fullverdig frelsesverk av Faderen selv. Dåpen redder dermed den kristne fra følelsen av å være forlatt av sin Veileder, Herre og Mester. Han vet at det finnes en objektiv, villet  og absolutt frelsesgjerning som er foretatt en gang for alle i og med  ett eneste offer som allerede er forelagt uten overhodet at det kan regnes som den enkelte kristnes egen fortjeneste, vedkommendes egne (lov)gjerninger.

Muslimen har ingen mellommann å støtte seg til, ingen absolutt og objektiv "engangsforeteelse" gitt og ment for å redde mennesket og dermed menneskeheten en gang for alle. Den ”synd” en muslim måtte gå, er en sak mellom Allah og vedkommen og ingen andre.

For den kristne blir Guds personlighet avgjørende. For muslimen blir det Allahs absolutte enhet som er avgjørende. Den kristne Gud har gjort seg antropomorf. Allah på sin side har fjernet seg og vil alltid fjerne seg og være absolutt fjern fra enhver antropomorfi. Antromoforfisering av Allah er synd og å hevde at Allah har en Sønn er en dødssynd.

Den kristne Gud har gått på jorden, Han har spist og drukket og blitt tatt på av mennesker. Ja, Gud har berørt og tatt på mennesker. Under Islam er dette ikke bare en forkastelig tanke, det er regelrett blasfemi og dertil en blasfemi  som sidestilles med dette å forlate Islam. Straffen for dette er døden.

Når man allikevel snakker om Allahs ansikt, Hans hånd osv, må dette i Islam tolkes abstrakt eller som allegorier. Ja. Allah gjør seg til allegori – en abstrakt forelling - for mennesket. Kristus gjør seg på den annen side og i kristendommen til   metafor for oss, dvs. at Han overfører gratis menneskets synd på Seg selv. Kristus døde for syndere idet han påtok seg deres synd og skyld.

Den kristne kan ikke bemektige seg sin Gud eller styre Guds hånd nettopp fordi Gud er en Person. Gud lar seg ikke binde av menneskets syndige natur. Ikke som Jeg vil, men som Du vil, sier Menneskesønnen som lærer mennesket å be: Skje Din vilje! Komme Ditt rike!

Det ligger i dette å være person at en er nær, at en viser seg, at en reagerer og at en agerer.

En person kan også dra seg ut av synsfeltet. Det betyr ikke at personen forsvinner.

Slik er det med Den hellige Ånd. Den blåser dit den vil, men det betyr ikke at den blir borte for godt.

Mennesket kan imidlertid føle seg forlatt idet det glemmer at det kan sette sin lit til Gud.

At Den hellige Ånd blåser dit den vil, gir mennesket et håp om igjen å kunne bli bevisst Åndens nærvær og dette at Gud har muliggjort for mennesket at det stadig kan la seg fylles av dette nærvær og dets konkrete virke. Det betyr også at Gud er aktiv i sin kjærlighetsgjerning overfor mennesket. Den kristne kan i trygg visshet og forventning bruke sin tålmodighet til å vente på at Herren kommer tilbake og slår opp telt hos ham på ny.

For den kristne trer Den hellige Ånd, som er Gud, alltid frem for mennesket personlig og som en person, dvs. en Gud som kjenner menneskets kår og som vet at mennesket ikke er en maskin eller et instrument som kan brukes kynisk og respektløst til sitt eget forgodtbefinnende.

I den grad Gud bruker mennesket for sitt formål, så er det som ledd i en større frelsesplan og alltid på menneskets premisser, med alle begrensninger mennesket har. Mennesket står fritt til ikke å si: Amen!

Mennesket står i enslags forhandlingsposisjon overfor Gud, (takket være Jesu stedfortredende lidelse og bort-takelsen av den menneskelige synd). Gud gjør dermed mennesket til  person. Det kan man neppe med større overbvisning (teologisk) si i islam.

Jesus som GUD i Koranen.

I Koranen fremstilles Jesus som en ”nesten-Jesus”, en heller dårlig etterligning i forhold til den Jesus Kristus som tegnes i Det nye testamente, - det er iallfall førsteinntrykket - vi kan nesten si at Koranen tegner et nesten kraftløst bilde av Jesus. Han når ikke opp til Muhammed. 

Men likevel: En Jesus som dog fikk privilegiet - fremfor Muhammed - å bli tatt rett opp i den allahianske himmel, tror muslimer, (ikke den treenige Guds himmel) - en mulighet som Muhammed aldri fikk.

Jesus skal sogar komme tilbake derfra  en dag for å slå ned Antikrist og  dømme, ja, Gud vet hvem, - kanskje til og med Muhammed.

Det er alltid noe halvt og skyggeaktig i Koranen når det kommer til å beskrive hvem Jesus var. Den treffer ikke blink, den ”skyter” under, den treffer ikke ”mål”. Jesus står igjen som en skygge av seg selv, nesten avmektig, og selvsagt underlagt den store profeten som alle muslimser skal etterligne, helst i ett og alt, - vi kan bare nevne Muhammeds tannpirker: Muslimer skal også bruke tannpirkere, akkurat slike og på samme måte som profeten brukte dem for 1400 år siden. 

(Man kan lure på om tannbørste og tannkrem er halal eller ikke, og ikke vet jeg, jeg overlater glatt slike alvorlige og ortodokse spørsmål til fatwaeksperter, hvor de nå enn måtte befinne seg, og om det nå skulle stå mellom liv og død for noen muslimer og få et korrekt svar eller ikke, på disse intrikate spørsmål).

Jesus er ifølge Koranen imdlertid litt av en mirakelmaker. Han skaper – som  lite barn - fugler av død leire, blant annet. Slik sett står han langt over profeten Muhammed i begavelse. Jesus er dessuten også uten synd, en tilstand profeten bare kan se langt etter. For det står i Koranen selv at profeten syndet, og den uavvendelige konklusjon av dette må da bli at han var en synder, med andre ord: Ikke uten synd,  slik Jesus var det, selv om profeten ikke sjelden ble  tilgitt aldri så meget av Allah der og da, og ofte fikk ordnet det slik at Allah forandret sitt eget uforanderlige budskap ved å komme med nye løfter og påbud som skulle erstatte tidligere løfter og påbud, når det passet seg slik for Muhammed, og når det passet seg slik for Allah, (eller var det kanskje kun ensidig fra Muhammeds side?).

Vi skal ikke gå inn på alle de abrogasjonene som Koranen foretar, dvs. Allah foretar i Koranens utvikling i følge med vår profet her.  Det kan være nok å si f eks at Allah sørget for  å erklære Muhammed uskyldig i ekteskapsbrudd, selv om Koranen forteller at det var nettopp ekstekspasbrudd og troskapsløfte profeten begikk. 

At muslimer her allerede bør begynne å lure eller stille spørsmål om hva som virkelig foregikk på Muhammeds tid, er et "naturlig" spørsmål de fleste "naturlige" mennesker bør stille seg, nei, ikke bare det: Man bør ikke bare stille seg det, ut fra noen intelektuelle pliktfølelse begrunnet i ønske og nødvendighet av å komme til bunns i saker og ting, nei, man behøver bare å følge sitt naturlige anlegg for i det hele tatt å stille slike spørsmål, alle mennesker gjør det selv om de ”bør” det eller ikke, - men oppfordres man til å gjøre dette og tillates denne form for naturlighet i den muslimske tradisjon og kultur? 

Nei, det ser ikke sånn ut. Det ligger mentale sperringer i veien, sperringer som den muslimske tradisjon selv sørger for skal foreligge. Det ligger i sakens natur. Profeten har for muslimer flest forutsetningsvis intet dårlig på samvittigheten og det kan derfor heller ikke stilles spøsmålstegn ved noe denne profeten foretok seg, sa eller tenkte. Det ligger for en muslim - for å si det direkte - utenfor det sømmelige å gjøre dette. Selv om man skulle komme til å påpeke at dette dreier seg om sirkelargumenter av noe tvilsom og håpløs karakter. 

Spørsmål om profetens sømmelighet sømmer seg ikke, noe man ikke kan tillate seg. Man stiller ikke spørsmål hva angår det (tilsynelatende) evige frelsesbudskap muslimer velger å leve under og virke i, og påvirke andre under. 

Profeten blir av mange muslimer sett på ikke bare som en hellig person, men også som nærmest guddommelig. Ja, man ”venererer ” over store deler av den muslimske verden profeten nettopp som om om han var en guddom selv, eller eneste mellomann mellom mennesket og Allah. 

Det står imidlertid ikke noe om at muslimer skal gjøre dette, nei, snarere tvert imot, det står nemlig at Muhammed var et helt vanlig menneske og et menneske som til overmål aldri gjorde noe noe som kan ligne på mirakler, slik vi finner Jesus gjøre i Det nye testamentet. Muhammed var selv stolt over at han nettopp ikke var noen "mirakelmann".

Nei, Muhammed holdt seg til det verdslige, innenfor det jordiske (med et par unntak, han beøskte himmelen, for eksempel, og foretok en reise gjennom luften til Jerusalem, men det er en annen ”cup of tea”, en ”cup” som en av Muhammeds egne koner, til og med, har gitt uttalelser om, uttalelser, ifølge hadith,  som gjør at man trygt kan ta denne himmelreisen med en klype salt og vel så det, og en ”cup” som var av et helt annen slag enn den ”cup” Jesus mått utholde og bære, og den Han bar, med sitt liv som innsats, etter å ha blitt torturet, og etter å ha dødd av det, for hele menneskehetens frelse).

Gjør alt dette Muhammed til en person som så å si har en høyere rang innenfor Gud og mennesker enn Jesus har og hadde?

Ifølge muslimer, ja, men hvilket grunnlag har de for å hevde dette? Står det i Koranen? Går det frem av andre skrifter eller tradisjoner innen islam?

Man skulle tro at det var tilfelle, slik muslimer ”dyrker”  sin profet. Han sies direkte å være alle menneskers forbilde, for kvinne som for mann, selv om kvinner i ikke ubegreset utstrekning dessverre ikke har mulighet for å etterligne ham fullt ut, alt dette også i henhold til Allah’s beskjeder til menneskeheten via den bok som alltid har ligget i den (allahianske) himmel og som alltid vil gjøre det, mirakuløst, uten mulighet for å kunne tilpasses eller forandres, for ikke å si: Forbedres, verken av ham selv eller noe annet mennesket. Ja, allerminst av Muhammed selv. Som er død og gravlagt. Og da som en synder, ifølge ham selv, bare for her å understreket dette nok en gang.

Hva så med Jesus? Jesus er ikke gravlagt, ifølge autoriteter på spørsmålet innen islam. (Det fins unntak her som overalt ellers, men disse lar vi ligge, for slike som hevder dette, mangler tilstrekkelig autoritet til at muslimer flest om noen år vil godta og rette seg etter slike påstander, men, men … ).

  

Men hva mer er det med Jesus, som skiller ham – i betraktelig, for ikke å si vesentlig og helt avgjørende grad – fra profeten?

Jo, for å si det kort: Jesus – og her skriver vi arabisk på norsk – Jesus:  ”uhi – al –matwa”.

Dette er i sannhet en "veldig" måte å uttrykke seg på, en måte som faktisk bare kan tillegges Guds måte eller mulighet for å gjøre det som disse ordene betyr. Og hva betyr de?

”uhi – al – mawta” betyr å ”oppvekke de døde” og det er det bare Gud som kan, dette er en evne som bare kan tillegges eller tilskrives Gud, ingen annen. Det fremgår av Koranen selv.

Muhammed er her utelukket fra å ha en slik evne og det påstås da heller ikke en eneste gang i de muslimske skriftene at Muhammd vekket noen opp fra de døde.

Men gjorde Jesus det, ifølge Koranen, dvs. Allah’s ord, dvs. ifølge ”sannheten” selv?

Ja, det gjør det. Spørsmålet må besvares bekreftende. Saken er derfor klar. Stridsspøsmålet er avgjort. 

En ny tid kan begynne for muslimer: 

Fordi Koranen selv sier at Jesus ”vekket opp døde”, må det stå helt tindrende klar for enhver at Jesus i Koranen faktisk tilskrives egenskaper som bare Gud kan besitte og inneha (for ikke å si: Være), ifølge Koranen selv. 

Koranen bruker nemlig de ovenfor nevnte arabiske termer kun om Allah (for tilfellet Gud), og ikke om noen andre. Altså ingen andre enn Jesus. Jesus sidestilles dermed med Gud, hvilket man ikke kan si at Koranen gjør med Muhammed.

Saken om Jesus som Allah (en betegnelse som logisk nok må brukes av arabiske kristne, som kan kalle Allah for FAR, hvilket er umulig for muslimer) er dermed løst. 

Freden kan begynne, striden er slutt og frelsen for alle avklart, forvisst  og bedyret en gang for alle.

Det er tydelig at det er Jesus som er "større enn", i hvert fall "større enn" profeten Muhammed.

Om det herkser ingen tvil.

Ikke rart at muslimer i Norge nå i julen feirer jul som aldri før til ære bl annet for Jesus, om enn ikke slik han fremstilles fullt og helt i Det nye testamentet, men slik han oppfattes av Allah i Koranen.

Det burde være en begynnelse. Så la oss gå ut fra og tro det, inntil noe annet viser seg.

Muslimer har ut fra dette intet annet valg enn å begynne å tro på og dyrke Jesus som Gud og ikke bare som en profet med rang etter Muhammed. Skal muslimer tenke slik Allah tenker om Jesus og beskriver Jesus i Koranen, bør de faktisk bli kristne, som alle tror at Jesus er Gud, nettopp slik han beskrives i Koranen sett ut fra det som kommer frem ovenfor. 

Hvis de ikke begynner å gjøre det, vil de faktisk stille seg vantro til Allah's egne ord, og det er etter tradisjonell lære en dødssynd for muslimer. 

Det tryggeste for muslimer - med hensyn til spørsmålet om hvem som kommer til himmelen eller paradis - vil derfor være å bekjenne at Allah vet best, nemlig at Jesus er større enn Muhammed. Hvis de da samtidig vil innrømme at det ikke finnes noe grunnlag for å si at kristne har forfalsket evangeliet om Jesus Kristus, så har muslimer faktisk ingen annen sjanse enn å bli kristne, alle som en.

(For de som absolutt må ha koranhjemler for det som påstås ovenfor, kan jeg anbefale boken Kristne og Muslimer av Johan Bouman. Vi tar med noen koransurer for tilfellet: 3. 43, 75.39, 3. 26, 22.6, 41. 39 og 42,7 – alle lest i sammenheng. )

 Tillegg:

I Koranen, sure 3. 135, står det: Hvem andre enn Gud kan tilgi synder?

 Her har vi det altså igjen: Hvis Jesus kan tilgi synder, Mark 2. 7, må han da ikke likestilles med Allah, dvs Gud slik Jesus i kristentroen blir?

Om dette vil man kunne begi seg inn i labyrinter av semantisk og "ontologisk" flisespikkeri. 

Det gjelder derfor å skjære gjennom. For kristne er det avgjørende at det er Gud som tar initiativet når det gjelder å tilgi. Kristne kan vite hvilken stilling de har overfor Gud. 

For muslimer er det bare å håpe på at Allah en gang skal tilgi, den troende muslim
avskjæres dermed fra full frelsesvisshet, se sure 26. 51, 26. 82, sml 14. 42 og 66. 8.
 

Koranen bekrefter Bibelens sannhet og historiske fakta

Muslimer skal tro på Allah og åpenbaringene som ble gitt til Abraham, Ismael, Isak, Jakob og stammene og den som ble gitt til Moses og Jesus og profetene, de skal ikkegjøre noen forskjell på dem, ( Sure 2. 136).

Likevel gjør muslimer i dag nettopp forskjell på disse åpenbaringene og det blir hårdnakket hevdet at Bibelen er blitt tuklet med, fordreid og forandret i forhold den opprinnelige ”utgave”. (Deedat: Is the Bible God’s Word p 7).

En muslimsk lærd sier: ”Faktum er at det originale Ord fra Gud er bevart verken av de kristne eller jødene. Koranen derimot er bevart uten at noe er utelatt eller forandret”. (Ajijola: The Essence of Faith in Islam).

Dette til tross for at Koranen selv benekter at det har funnet sted noen slik ”korrupsjon”, men tvert imot bekrefter sannheten av de bibelske skrifter slik de har foreligget hele tiden. Koranen går til og med så langt at den truer med straff for dem som hevder noe annet, se sure 35. 25 og 40. 70/71.

Koranen slår dessuten fast at Maria, Jesu mor, trodde på alle Guds bøker og at Torahen eksisterte i sin sanne form på den tid Jesus levde og virket. Koranen bekrefter at Gud lærte Jesus Torahen og at Evangeliet (Det nye testamentet) vitner om Torahens sannhet, (sure 5. 49). 

Ut fra dette kan det konkluderes ut fra Koranen selv med at Bibelen måtte betraktes som Allah’s sanne ord både av jøder og kristne på Muhammeds tid.

Koranen byr  ”Bokens folk”  å stå fast ved Loven og Evangeliet og åpenbaringen som kom til dem fra deres Herre, (sure 5. 68).

Noen muslimer hevder da at de jødisk-kristne skriftene ble forandret etter Muhammeds tid, men disse har neppe Koranen med seg i og med at denne sier at Koranen selv nettopp sikrer at dette er tilfelle.

Koranen vokter selv over Bibelen og ordet som er brukt for dette er muhaimena, (sure 5. 48).

Koranen sier heller ikke at jøder og kristne resiterer og leser falske skrifter, i høyden bare at jødene korrumperte disse ved høytlesing fra dem på Muhammeds tid. Dette kan igjen tolkes dithen at det var jødene som korrumperte hva Muhammed hadde sagt!

Ord for korrumpere på arabisk er tahrif, lawa, kitman og tabdhil. Ingen steder i Koranen brukes disse ordene om hva kristne eventuelt skulle ha gjort med skriftene. Jødene blir imidlertid i tillegg beskyldt for å ha ”twisted their tounges”. De blir på 4 steder i Koranen beskyldt for å endre på ordlyden, (sure 2. 75, 4. 46, 5. 13/41). Dette betyr imidlertid ikke at jødene forandret selve teksten i de hellige jødiske skriftene. Det er likevel trolig at noen jøder i Arabia på Muhammeds tid ikke ville lese opp fra skriften bestemmelsene om steining av kvinner for utroskap, (Deuteronomy 22. 22-27). Beskyldningne i Koranen gjelder derfor ikke alle jøder, men bare et utvalg, under henvisning til helt konkrete tilfeller og enkeltpersoner på Muhammeds tid.

At Torahen på Muhammeds tid ikke ble ansett som korruptert  fremgår av hadith selv i og med at Muhammed selv ber om å få lest opp for seg nettopp fra Torahen.  Abdullha ibn Abbas (d. 687)

hevder imdlertid at ”bokens follk” har forandret eller fordreid på tekster og skrevet visse ting ”for egen hånd”.

Mange muslimer har vært uenig med Abbas. De kan f eks vise til at Muhammed selv ble advart mot å tvile på ”bøkene” i Bibelen, se sure 32. 24. Imamen Fakhr al-Din Razi (d. 1210) hevdet at tharif bare refererte til meningen, ikke til teksten selv. Jalaluddin Suyuti (d. 1500) sier at Torahen  og Evangeliet er i samme stand og renhet som de engang var da de ble sendt ned fra himmelen. Sha Wali Allah (d. 1762) istemmer i dette. En annen muslimsk lærd, Rashid Rida, sier at ”essensen i deres (Bokens folk) religion … er ikke forvridd til den grad at rettledning fra deres skrifter er fullstendig blokkert”.

Andre lærde mener at korrupsjonen henviser til de kristne og jødiske apokryfe tekstene. Atter andre mener at det er selve  tekstens mening som det er blitt fusket med. 

Muslimske lærde som har bekreftet Bibelens integritet er bl a Ibn Khaldun, Ar-Razi og Al-Ghazzali med flere (se s 79 i The Bible ande the Qu’ran av Steven Masood, som dette innlegget bygger på).

Det står i Koranen at ingen kan forandreGuds ord. Hvis jødene gjorde akkurat dette, betyr det at Koranens påstander ikke er pålitelige og dette vil bli oppfattet som blasfemi av muslimer. Det kan da konkluderes med at Torahen og Evangeliet var tilgjengelige på Muhammds tid og for Muhammed akkurat som de foreligger i dag. Jødene og de kristne kan derfor med rette hevde at deres skrifter er pålitelige. Muslimer kan derfor trygt stole på ALT hva som står i både Det gamle og Det nye testamentet. Som alle andre kan det.

Når vi så i dag vet  via vitenskapelig bevisbare fakta om Biblen, kan det ikke være tvil om at muslimer som fortsatt vil påstå at Biblen er korrumpert, tar feil. Og dette bare i seg selv kan gi et enormt antall mennesker et enormt viktig håp for fremtiden, i og med at det tvinger muslimer til å være mer åpne og mer respektfulle overfor Guds ord i sin helhet, slik Koranen og Allah selv også påbyr enhver muslim å gjøre.

Muslimer verden over kan derfor trygt og uten dårlige samvittighetskvaler underskrive på den muslimske frihetserklæring eller 

Pro muslim declaration of independence

http://neitilislam.blogspot.com/2010/09/muslimsk-frihetserklring.html

DET VILLE UTEN TVIL FRA VÅR SIDE HA GAVNET EN HEL VERDEN FOR ALL FREMTID