Med korset høyt hevet fra øst, med lav røst.

I dag en kommentar til en artikkel på document.no hvor en ortodoks prest fra Russland holder en tale om Europa sett i tidsperspektiv: Her en liten innledende oppsummering:

Ifølge tall fra EU-byrået Frontex kom det mer enn 1,8 millioner innvandrere til EU bare i 2015. [1] Tall fra FNs internasjonale migrasjonsrapport viser at antallet innvandrere i Europa har økt fra 49,3 millioner mennesker i 2000 til 76,1 millioner mennesker i 2015. [2] Ifølge forskning fra FNs internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM) vil 1,3 prosent av verdens voksne befolkning, hvilket utgjør 66 millioner mennesker, i løpet av neste år reise til andre land for å bosette seg der permanent. Omtrent en tredjedel av denne gruppen – 23 millioner – legger allerede flytteplaner. 16,5 prosent av de spurte blant potensielle innvandrere svarte at deres foretrukne land var Storbritannia, Tyskland og Frankrike. [3]

I østeuropeiske land ser vi en motsatt trend, særlig i Russland. En meningsmåling Levada-senteret utførte i Russland i juli, viste en kraftig nedgang i andelen ateister og ikke-troende i Russland, fra 26 prosent i desember 2015 til 13 prosent i juli 2017. [

antallet kristne i Europa konsekvent vil falle: fra 560 millioner mennesker i 2015 til 501 millioner innen 2050. [6] Beregningene fra Pew Research Center er mer pessimistiske, og forutsier en nedgang i antallet kristne i Europa fra 553 millioner personer i 2015 til 454 millioner mennesker innen 2050. [7]

Hans hellighet patriark Kirill av Moskva og hele Russland nevnte dette i januar 2017:

    «Det fundamentale bruddet med den tradisjonelle livsformen – og jeg snakker nå om … den åndelige og kulturelle selvbevisstheten hos folket – var bare mulig fordi noe svært viktig var forsvunnet fra folks liv, først og fremst personene som tilhørte eliten.

Jeg tror helt bestemt at et Europa som har gitt avkall på Kristus, ikke vil være i stand til å bevare sin kulturelle eller åndelige identitet.

Stefan Löfven nylig at alle prestene Svenska kyrkan burde være forpliktet til å forrette kirkelige vielser for likekjønnede par. Han la til at

    «jeg ser her paralleller til jordmødre som nekter å utføre aborter. Hvis du jobber som jordmor, må du kunne utføre abort, ellers må du finne deg noe å gjøre annet … Det samme gjelder prester.»

her

Vet Europa hva hun har gjort? Svar, både ja og nei. Men er vi kollektivt ansvarlig for denne synden?

Akkurat som den enkelte tysker som ikke var nazist og som ikke gjorde noe galt under nazismen ikke kan ilegges ansvar for hverken individuell eller kollektiv skyld, bortsett i praksis demokratisk bestemt over skatteseddelen, er den oppfatning nærmest enerådende at europeere enkeltvis ikke stilles til ansvar, at utviklingen – mot nihilisme - derfor ligger utenfor vårt ansvarsområde, og at utviklingen ikke har påvirket den enkeltes tro, eller vantro, og at ansvaret for utviklingen derfor pålegges noe helt annet, eller noen helt annen.

Hvem har så ansvaret? Det må bli ateismen, den allmenne likegyldighet og manglende forståelse av hva kristendommen er og manglende forstand på hva reell gudstro er, generelt.

Det ligger i den kristne tradisjon å se mennesket som en fallen skapning. Men: Ikke noe er mer fremmed for politikere, kulturpersonligheter, fagforeningsledere, visse kapitalister, visse prester og andre akademikere å tro at mennesket ligger i synd og derfor trenger frelse, dvs evig frelse, en frelse som bare kan gis og mottas ved tro, ikke overtro, ikke tro eller vantro fundamentert på vage ønsker eller intense behov for garantier for å kunne utføre eller oppleve mirakler, umiddelbar helbredelse osv.

Der man avskaffer synden, vil man før eller senere begynne å avlive syndere, dvs ikke bare kristne, men også f eks fostre. Et syndefritt samfunn er et misfoster som kun fremmer destruksjon og selvoppløsning. Et unntak – sett snevert - er under nazismen, som fordømte abort, men selv gjorde seg skyldig i utilgivelige gjerninger. Nazistene syndet, men hvor kan fordømmelsen av nazismens ugjerningen finne sitt grunnlag annet enn nettopp i det ontologiske fenomenet synd?

Poenget er at kristendommen har utviklet seg til den rake motsetning av seg selv. Også kristendommens fundament blir i dag i vide kretser oppfattet som fundamentalt ateistisk og at det ikke kan være annerledes.

I EU på topp-planet sosialt og nedfelt i EU’s konstitusjon er det forbudt og belagt med straffereaksjoner mot ministre som måtte erklære homofili praksis som synd:

«The Civil Liberties Committee of the European Parliament has rejected Italy's commissioner, Rocco Buttiglione, just weeks before taking office. Critics say his views on gays and women run contrary to those of the EU. Does it matter if he believes homosexuality is a sin?

Italy's nominee for the EU Justice Commission has caused a stir in Brussels before even stepping into office. During a close vote on Monday, the Civil Liberties Committee of the European Parliament voted against Rocco Buttiglione after comments made in Parliament last week referring to homosexuality as a "sin" and the traditional role of women in the household».

Antall kristne i Europa står omvendt proporsjonalt på antall muslimer og det sier seg selv at jo større antall, jo større makt og innflytelse. Hvem bærer størst ansvar for Europas fremtid: Ministeren eller de som «avskaffet» ham og alt det han står for?

Svaret er enkelt og kan ikke være annerledes. Vi så hvor ufattelig brutal og skadelig f eks kommunistenes undergraving av ekteskapet i Sovjet-perioden var, spesielt for kvinner.  Kommunistene drepte kanskje over 200 000 prester over noen årtier. Folket sank ned i bunnløst mørke, i et mørke hvor man først kunne se lysglimt da det slo sprekker i Muren og frykten for troen og kristendommen nok engang i historien kunne gjøres til skamme.

Europa derimot, kan ikke håpe på noen sprekk i Muren. I stedet vil «maurerne» ta over, og hverken frimurere eller andre murere – eller malere, for den saks skyld - vil kunne stoppe ytterliggere mørklegging, heller ikke ved ytterligere fargelegging.

Erkebiskop Hilarion har ikke mistet alt håp for Europa. Han ser kanskje ortodox kristendom som en viktig del av redningen. Jeg tror han har rett hvis han mener at stadig fler og fler europeere vil konvertere til ortodox kristendom, jeg vet faktisk om flere som har gjort det. Den har vært gjennom mye og likevel overlevd og får altså nå stadig flere tilhengere, eller troende. "Vår egen" kristendom har derimot implodert inn i ateisme og reell håpløshet og nihilisme, en i stor grad styrt utvikling ovenfra, men ikke ovenfra skylaget. Selv katolsktroende ministre blir utskallet fra viktige poster i EU-systemet. Ateismen blir stadig mindre tolerant og stadig mer lukket, samtidig som den altså er på fremmarsj i Europa, i motsetning til hva som skjer i Russland.

Den røde fare for oss er over og de røde faner for russerne er nedkjempet. Vi står ved en korsvei og i dette krysset er det at den ortodoxe kirke hever korset som en vei ut av uføret Europa har ført seg selv inn i.

Visste profeten hvem engelen Gabriel var? Eller var han virkelig i villrede?

Flere vers i Koranen forteller at det var Allah selv som sendte ned Koranen til Muhammed. Sure 3.3, 4. 105, 4. 113, 32. 21, 42. 17, 76. 23.

I sure 26. 192-194 og 16. 102 påstås det at Muhammed mottok budskapet fra «den hellige ånd».

I sure 53. 2-18 og sure 81. 19. 24 leser vi imidlertid at Koranen eller inspirasjonen til den ble levert personlig av «den ene mektige i makt».

Andre steder heter det at det var engelen Gabriel som bragte Koranen ned inn i Muhammeds hjerte, sure 2. 97. I sure 15. 8 får vi vite at det egentlig ikke var Allah selv, «den hellige ånd» eller Gabriel som overleverte inspirasjonen, men engler, i flertall.

I sure 27. 91 heter det at «Jeg er blitt beordret til å tjene Herren i denne byen … og jeg er blitt beordret til å være blant dem som bøyer seg i islam – underkastelse – for Allah. Man kan spørre: Hvem er det som taler her? Er det «forfatteren» eller Allah? Hvordan kan slike påstander ha eksistert i en bok fra himmelen som eksiterte før skapelsen? (Fra G J O Moshay – Whos is this Allah?)

Appell natten før valgdagen

Som det så spøkefullt heter: Allah skal med.

Ap var svært «presis» med dette slagordet, og de har sannsynlig vært svært heldige med det: For Alle skal jo med. Ingen tør å si at det eksisterer noen som absolutt ikke skal med. Så her var det Knock out i første runde.

Men «appellen» som ligger her, kan misforstås, hvis man ikke er helt forrykt og en blant alle de andre forrykte, som på død og liv skal med og som for alt i verden skal bli som «oss», som altså tilhører de utvalgte, som skal med: Man spør seg ikke hvem som skal med, om man vil være med, eller ikke, men kort og godt: Alle skal med. (Det er svært autoritært tenkt, men dette nekter man seg å reflektere over, for i det man skulle komme til å reflektere, vel, så er man ikke med, garantert).

Man spør seg heller ikke om hvem som skal med til hvor eller hvordan, for alle skal med, over alle hauger, bortenfor måne og sol. Shangri la!  Ach, der har vi det, cluet, den store forløsning, av de utvalgte? – vi kan ikke dy oss, ha medynk.

Alle skal med – dvs Allah skal med - er et uttrykk for at man egentlig ikke vet hverken frem eller tilbake, hverken opp eller ned. Bare at alle skal med. (Sammen med Allah).

Det lyder det jo så flott, da, og innyndende, ikke sant, pretensiøst, ja, empatisk, ja, visjonært, om man kan og vil. Skråsikkert, men for guds skyld – eh, Allah’s skyld - ikke nevn fanatisk, manisk, maniert og beyond.

Hadde det altså ikke vært for at dette vanvittige slagordet allerede for lenge siden har fått en slagside, og at skuta har tatt inn vann lenge, og for det at skuta nå allerede ligger på havets bunn, (forhåpentlig vis), for den som måtte se og forstå det, og ønske det, idet man feirer at alle som skulle med faktisk har overlevd og er i full fistel og vigør, og selvsagt, og stadig og på ny og ny på vei mot nye utopier, som ikke lar seg realisere, til steder som ikke eksisterer, steder foruten navn og steder hvor befolkningen lever på subsidier og drømmer, og kun på det, alle som en, og dype, kroniske illusjoner, fordi alle skal med, uten unntak, uten forbehold, og uten hensyn til realiteter av noe slag, men kun på permanente behov for halleluja, hele dagen lang, til ære for Allah, eh, alle, som skal med.

Det heltragiske i dette er at de ikke ser at det de nå i dag ikke kan realisere, altså utopia, det har faktisk eksistert og kommer faktisk til å bli realisert på nytt: Sovjet, Kina, Tyskland, you name it, bare spør Lenin, Stalin, Polt Pot, Mao, Muhammed, Osama, Qaradawi, Baghdadi, de realiserte alle Utopia, stedet som virkelig var, - et helvete - , i motsetning til hva et utopia egentlig er: En aldri oppnåelig himmel som for utopister, derimot, nettopp alltid vil være et ikke- beskrivbart helvete, men likevel høyst realt sted, som de alle, som var med, og kommer til å være med på, ikke vil se, altså aldri vi se for å lære noe av.

Til U-topia med dem, alle mann alle! De har selv allerede valgt det.

Nå flykter mange tidligere Ap-sympatisører fra Ap over i andre partier, hvor de kan fortsette å si at Alle skal med, mens det de egentlig mener og tenker er at Allah skal med, - eller omvendt, eller inkludert - , hvis de ikke er helt tette i pappen, da.

Så hjernevasket må man ha grunn til å regne med at mange aktuelle «Ap-flyktere» er blitt opp gjennom de siste 40 årene. De både frykter og flykter fra Allah, nå, kanskje, men aller mest flykter de fra seg selv, på en måte, og derfor nekter de nå å støtte og å virkelig være og leve blant alle som skal med.

For en erkjennelse eller omvendelse er vel ikke dette? Skremt, til slutt, av alle og enhver, altså, og av Allah, til og med, som selvsagt er med! Skremt til servilitet, en hedersbetegnelse for de servile. Islamoservilitet.

 Men hvis det de egentlig har ment hele tiden er at Allah også skal med, vel, og fortsatt mener det, vel, da forstår vi bedre hvor landet ligger, og at det de egentlig har gjort, er å underlegge seg Allah bare mer og mer, kanskje helt uten å være klar over det, til og med, på nytt og nytt, og med stadig større styrke, altså, islamoservile som de har vært, hele tiden, alle sammen.

Den skremmende tanke her er at dette kommer de til å fortsette med, innenfor sine nye partier og blant sine nye kamerater og forsamlinger av «hellige», i et fremtidig helvete, som de selv bereder veien for. De kommer til å bøye seg i stadig større grad og med stadig større intensitet. For slik går det når Allah skal med.

Ap, SV, KrF, V og Rødt har egentlig alle sammen samme slagord, som ikke uttales høyt, men som gjelder reelt: Allah skal med.

Med andre ord: Allah ser deg. Det fins intet sted hvor Allah ikke ser deg. (Sagt av muslimer i Norge foran Stortinget). Det fins intet du gjør som Allah allerede har befalt deg å gjøre, tenke og føle.

For med Allah er det Ingen vei utenom. Ingen vei tilbake. Ingen vei frem.

Det oppsiktsvekkende burde være at de nye partiene ap-flykterne nå kommer til, vil ønske disse hjertelig velkommen. For også hos dem er Allah nå med. I aller høyeste grad.