Jødinne og mediamenneske Mona Levin i skvis

Nehmat Alai Sha Ali Sha, som er imam i Central Jamaat- Ahl- e Sunnat-moskeen i Oslo, - et ”sted hvor man bøyer seg eller falle ned for Allah, som er hva moske betyr, og som har over 5000 troende, dvs slaver for Allah og profeten Muhammed -, sier bl a til Dagsavisen:

-Folk mangler kunnskap fordi de har fått informasjon fra mediene, og mediene skriver bare negativt om islam. Jødedommen har mer mediekontroll.

Han kvitterer også på et spørsmål om hvorfor tyskerne (han må mene nazistene) drepte jøder (i så stort antall)at  det er fordi jødene er urolig folk … Hva i all verden?Drepte tyskerne jøder fordi de var urolige?

Det mest utrolige med dette utsagnet er at media, som har behandlet saken, til nå ikke reiser dypere og mer omfattende og komplekse spørsmål omkring akkurat denne begrunnelsen for hvorfor jødene ble forsøkt utryddet av Hitler.
Seriøse religiøse spørsmål og problemstillinger forutsettes å ligge for høyt for vanlig folk. Kvaliteten på medias dekning blir deretter, nemlig demonisk overflatisk og et verk av Satan selv, både på kort og lang sikt.

Det er sikkert fordi media ikke tør. De sier de ikke har tid, ikke har plass, at de heller vil selge og presenterer noe som folk kan fordøye, og fordi man ikke vil spre frykt.

Men hvorfor tør de ikke, egentlig? Fordi at dette å se dette komplekset i sin fulle kontekst ville ha tatt pusten fra leserne og plassen fra media og fordi de fleste tilleggsspørsmål om dette fra journalistens side muligens ville ha ledet imamen inn på den virkelige begrunnelse for uttalelsen – og imamens holdning - finner man i Koranen, islams hellige bok, og ikke noen andre steder.

I 1300 år før Hitler hadde allerede muslimene en guddommelig forordnet og uforanderlig hjemmel for sitt jødehat opp gjennom sin historie og for alle prognomene mot jødene som er blitt igangsatt i Allah og profetens navn i de muslimsk erobrede land.

Mona Levin reagerer sterkt ( Dagen 18. 01.13) på det imam Nehmat Alai Sha sier:

- Det er utrolig skummelt at imamen i den største muslimske moskeen i Norge iser dette. Nå får han jo si hva han vil, for vi har jo ytringsfrihet her i landet, men at han tror at dette er all-right å si dette i Norge i dag, at det er grobunn for slike tanker og syn, er det skumle. Han tror han får folk med seg ved å sette minoriteter opp mot hverandre ,men forstår ikke hvor mange muslimer han setter i forlegenhet når han hevder at mjødisk mediamakt skyldes og utdannelse. Snakk om å sette sin egen kunnskapsløshet i system. Vet han ikke hvor mange muslimer som i dag fyller universiteter og høyskoler? Hvor mange som tar journalistutdannelse og gjør utmerket arbeid i alle medier? Han burde lære seg norsk …  

Hva er det Mona Levin ikke får sagt her?

Jo, blant annet detter, at for en muslim (spesielt på det nivå man her må relatere seg til), så står den sikre kunnskap som flyter – kun - av Koranen, sunna og de ”harde” hadithene” langt over i verdi og betydning, enn hva annen kunnskap en muslim måtte konfronteres med eller forholde seg til.

Den kunnskap islam formidler – spesielt om annerledestroendes generelle verdi som mennesker i Allah og profetens øyne – har en verdi som i alle tilfeller og sammenhenger har forrang fremfor den verdi muslimene måtte tilegne seg fra andre  kilder eller annetsteds fra, hvor verdiene på de samme objekter  settes helt annerledes. Og dette kommer av at Allah og profeten har forordnet en evig dualisme mellom muslimer og andre, et skille som er uforanderlig og ikke til å forhandle om, fordi det ikke kan være annerledes.  Det hjelper ikke at et slikt argument er tåpelig og utilstrekkelig på alle måter: For den ekte muslim har Allah, profeten og Koranen en uforbeholden forrang og et ubetinget fortinn når det gjelder å kunne nå den evige frelse i Paradis.

At universitetene og høyskoler nå befolkes i stadig større antall av flinke muslimer, vil ikke rokke en tøddel på dette faktum. Men heller ikke dette vil bli forstått.

Nedenfor legges inn noen megetsigende sitater fra prominente muslimer fra moderne tid, alle forteller sitt, men hva de forteller vil ikke synke inn i folks bevissthet, nettopp fordi man antakelig kan si at befolkningen og spesielt media og dagens elite kan sies å lide av en metaforisk fobi for islam og muslimer:

”Jøder er jøder. Om de er arbeiderpartiet eller Likud, så er jødene jøder. Det fins ingen moderate blant dem og de er alle løgnere. De er alle ute etter å forfalska sannheten, mens vi er de som har sannheten … de er terroristene. De er det som burde slaktes og drepes, slik Allah befalte: Bekjemp dem: Allah vil torturere dem med vår hjelp og skal ydmyke dem og Allah vil hjelpe dere å overvinne dem og slik lindre de troendes sjeler … jødene er som en fjær: Når du setter foten på den, vil den ikke bevege seg. Men hvis du løfter eller beveger foten fra den, så vil den skade og straffe deg … det er forbudt for dere å vise noen medynk med jøder, og dette gjelder overalt og i alle land. Før krig mot dem overalt hvor dere finner det tjenlig. På ethvert sted dere finner dem: Drep dem!” : Sheik Ahmad Abu Halabaya på et opptak fra Gaza i 2000 i Gaza City moske.

”Hvis jødene skulle overlate Palestina til oss, ville vi da begynne å elske dem? Selvsagt ikke. Vi kommer aldri til å elske dem. Absolutt ikke. Jødene er vantro – ikke fordi jeg sier det, og ikke fordi de dreper muslimer, men fordi Allah sa: ”Jødene sier at Uzair er Allah’s sønn, og de kristne sier at Jesus er Guds Sønn. Og dette kommer fra deres egne munner. De tar etter det som ble sagt av de vantro fra før. Måtte Allah bekjempe dem. Hvor forvridde de er. Det er Allah som sier at de er vantro. Dere bør først av alt tro at jødene er vantro og at de er våre fiender. De er fiender ikke fordi de okkuperer Palestina. De ville ha vært fiender uansett om de okkuperte noe land eller ikke. Allah sa: De troendes mest fryktsomme fiender er jødene og flergudsdyrkerne … dere skal vite (må tro) at jødene aldri vil slutte med å bekjempe og drepe oss. De kjemper ikke for å ta i besittelse land og sikkerhet, slik de hevder, men for religionen deres … og slik er det. Vi skal vite at vår kamp mot jødene vil vare uendelig og den vil ikke ta en ende før det siste slaget står … dere skal vite at vi skal kjempe, slå og tilintetgjøre dem, inntil det ikke fins en eneste jøde mer på jorden. Og det er ikke jeg som sier dette. Profeten sa: Dommedag vil ikke komme før dere nedkjemper jødene og dreper dem. Jødene vil da gjemme seg bak trær og steiner, og trærne og steinene vil rope ut: ”Åh, muslim, slave av Allah, det gjemmer seg en jøde bak meg, kom og drep ham – bortsett fra Gharqad-treet , som er det treet som tilhørere jødene”. Jeg hører at de er i ferd med å plant mange av disse trærne nå.  Og når det gjelder dere jøder  - Allah’s forbannelse hiler på dere. La Allah’s forbannelse hvile over dere, dere hvis forfedre var aper og griser. Dere jøde har sådd mye hat i hjertene våres, et hat vi overfører til våre etterkommere … dere vil ikke overleve så lenge det finnes en igjen av oss … måtte Allah’s forbannelse være over dere … åh, Allah, måtte han bringe forbannelse, straff og lidelser  over dem. Vi ber deg, Allah, om å omskape dem igjen slik at muslimer kan glede seg over at de på ny er blitt aper og griser. Dere jordens svin! Dere dreper muslimer med det kalde svinet (blodet) deres … : Egyptisk lærd Muhammed Hussein Ya’qoub på Al-Rama tv i januar 2009.

Det er muslimene som er Moses’ arvinger, pbh, og arvinger til den virkelig Tora, den som ikke er blitt endret. Muslimer tror på alle profetene, inkludert Abraham, Moses, Jesus og Muhammed … , hvis Moses etterfølgere er blitt lovet en rett til Palestina i Toraen, så er muslimene den mest verdige nasjonen til denne retten …Kom, la meg fortelle deg hvem jødene er. Jødene har løyet om Skaperen og skaperverket. Jødene er profetmordere og de bryter overenskomster og Allah sier om dem: Hver gang de lover å holde noe under ed, så vil noen av dem bryte den; de fleste av dem er vantro. Dette er jødene: Utsugere og krigshissere. De vil frata deg alt, både denne verden og religionen. Profeten sa: Enden vil ikke komme før muslimene og jødene bekjemper hverandre til jøden gjemmer seg bak et tre og en stein. Da vil treet og steinen si: Å, du muslim, det gjemmer seg en jøde bak meg, kom og drep ham. Den som påstår at det vil bli varig fred mell0m oss og jødene er en vantro.(Osama bin Laden, sitert og oversatt fra The World upside down, s 167 ff, av Mellanie Phillips).

Og tenk over hva Ibn Warraq sier:

"Flerkulturalistene mangler evne til kritisk tenkning og de er i dypere forstand mer rasistiske enn de rasistene de hevder å bekjempe", s 501  ... og "det finnes moderate muslimer, men islam i seg selv er ikke moderat. Islam er en fascistideologi. Det er ingen forskjell på islam og islamsk fundamentalisme ... ikke en vesensforskjell" (Hvorfor jeg ikke er muslim s 514).

al-Bannas adopsjon av fascistiske prinsipper: 

1) Førerprinsippet, hvor alle medlemmer i Broderskapet skal avlegge en personlig ed til al-Banna. 
2) Organisasjonen skal oppfattes som en avant-gard. 
3) Kultens fokusering på døden som instrument. 4) Demokrati skal tjene som instrument for maktovertakelse. 
5) Tydelig antisemittisme eller kamp mot jøder som jøder.

al-Banna: Degradering og tap av ære er et resultat av kjærlighet til denne verden. Derfor: Gjør klar for jihad og begynn å elske døden … døden er en form for kunst, den mest sublime form for kunst når den utøves av en dyktig kunstner.

Abdullah Azzam, bin Ladens lærer: Historien blir ikke skrevet annet enn i blod. Ære bygges ikke opp til sine høyder uten hodeskaller. Ære og respekt kan ikke bygges på et fundament annet enn av lik og krøplinger. (s 154 i Sørensen, Hagtvedt og Steine: Høyreekstremisme).

Og her følger selve basisen og det urokkelige fundament for de holdninger og verdier som altså får sitt tydelige uttrykk til den dag i dag i form av det som den norske imamen sier, og om noen nå skulle få seg til å spørre, spørre: Er ikke disse surene opphevet av Allah og profeten selv, da?

Til dem vil jeg svare: Spør den enkelte muslim selv, og opplev om vedkommende vil svare bekreftende.

Her er fundamentet:

2. 40 : 40Israels barn, kom i hu den nåde som Jeg har vist dere! Oppfyll deres pakt med Meg. Jeg oppfyller Min del overfor dere. Så frykt Meg. 41 Tro på det Jeg har åpenbart, som stadfester det som før er blitt dere til del. Vær ikke de første til å avvise det. Selg ikke Mitt ord for en billig pris! Meg skal dere frykte! 42 Kle ikke sannheten i løgn og skjul den ikke når dere vet bedre. 43 Forrett bønnen, gi det rituelle bidrag og bøy dere sammen med dem som bøyer seg. 44 Pålegger dere andre fromhet og glemmer dere selv? Og det mens dere leser skriften? Forstår dere da ikke?

2. 75 Kan dere håpe på at disse vil tro dere, når en del av dem allerede har hørt Guds ord, og så forvrir det etter at de har oppfattet det, enda de vet bedre?

76 Når de møter de troende, sier de: «Vi tror.» Men når de er alene med hverandre, sier de: «Har noen fortalt dem hva Gud har åpenbart for oss, slik at de kan argumentere med det mot oss overfor Herren? Forstår dere da ikke?»

77 Er de ikke klar over at Gud vet om det de hemmeligholder og det de kunngjør?

78 Blant dem finnes vanlige folk, som ikke kjenner skriften, men bare sine egne håp og formodninger.

79 Så ve dem som skriver skriften med egne hender og sier: «Dette er fra Gud,» for å selge det for en billig penge. Ve dem for det deres hender har skrevet! Ve dem for det de har pådratt seg!

80 De sier: «Ilden rører ikke oss mer enn noen få dager.» Si: «Har dere noen avtale med Gud? I så fall, Gud bryter aldri sitt løfte. Eller sier dere noe om Gud som dere ikke har kunnskap om?»

2. 63 Da Vi sluttet pakten med dere, mens Vi hevet fjellet over dere: «Hold godt fast ved det Vi har gitt dere, og husk dets innhold, – at dere må bli gudfryktige.» 64 Men etterpå vendte dere dere bort, og hadde det ikke vært for Guds velvilje og Hans nåde, ville dere vært fortapt.65 Dere vet hvordan det gikk med dem som overtrådte sabbatsbudet? Vi sa til dem: «Bli til frastøtende aper!» 66 Dette gjorde Vi som et avskrekkende eksempel for både samtid og ettertid, og for de gudfryktige til oppbyggelse.59 Si: «Dere skriftens folk, laster dere oss bare for at vi tror på Gud, og på det som er åpenbart for oss, og tidligere? De fleste av dere er i sannhet ugudelige!» 60 Skal jeg fortelle om en gjengjeldelse verre enn som så fra Gud? Det gjelder dem som var under Guds forbannelse og mishag, som Han gjorde til aper og svin og avgudsdyrkere! Disse var verre stilt, og mer på villspor fra den rette vei. 61 Når de kommer til dere, sier de: «Vi tror.» Men de kom inn i vantro, og de hadde den med da de gikk ut. Gud vet godt hva de skjuler.62 Du ser mange av dem kappes i synd og fiendskap og urettmessig tilegnelse. Sannelig, tarvelig er det de gjør!63 Hvorfor forbyr ikke rabbinerne og de skriftlærde deres syndige tale og urettmessige tilegnelse? Sannelig, tarvelig er det de bedriver!

64 Jødene sier: «Guds hånd er lukket.» Nei, deres hender er lukkede, og forbannelse hviler over dem for det de sier. For Hans hender er vidåpne, og Han gir slik Han vil! Det Herren har åpenbart deg, vil øke oppsetsighet og vantro hos mange. Og vi har satt fiendskap og hat mellom dem til oppstandelsens dag. Men så ofte de tenner krigens flamme, så slukker Gud den. De tilstreber vold og ufred på jorden, men Gud liker ikke urostiftere.

65 Men om skriftfolket hadde trodd og vist gudsfrykt, ville Vi utvisket deres misgjerninger, og ført dem inn i lykksalighetens haver. 66 Hadde de overholdt loven og evangeliet og det som er åpenbart dem fra Herren, ville de fått spise av alt både over og under jorden. Det finnes blant dem en gruppe som viser måtehold, men de fleste av dem gjør det som er forkastelig. 67 Du Sendebud, forkynn det som er åpenbart deg fra Herren! Om du ikke gjør det, har du ikke båret frem Hans budskap. Gud vil beskytte deg mot menneskene. Gud veileder ikke vantro folk. 68 Si: «Dere som har mottatt skriften, dere har intet å fare med før dere overholder loven og evangeliet, og det som er åpenbart dere fra Herren!» Det som er åpenbart deg fra Herren, vil nok bare øke oppsetsighet og vantro hos mange, men fortvil ikke over det vantro folk!

69 De som tror, og jøder, sabeere og kristne, de som tror på Gud og på dommens dag og gjør det som er rett og godt, over dem skal ingen frykt hvile, ei heller sorg. 70 Vi inngikk pakt med Israels barn, og Vi sendte dem sendebud. Men hver gang et sendebud brakte noe som ikke passet dem, holdt de noen for løgnere, og drepte andre. 71 De trodde ikke det ville bli noen prøvelse, blinde og døve! Så vendte Gud seg mot dem i nåde, men på nytt var mange av dem blinde og døve. Gud følger med i hva de gjør! 2. 174: 174 De som skjuler noe av skriften som Gud har åpenbart for dem, og tuskhandler med den for en billig penge, de skal få fylle sin buk med ild, og Gud vil ikke tale til dem på oppstandelsens dag, ei heller rense dem. Det venter dem en smertelig straff.135 De sier: «Bli jøder eller kristne, så dere kan finne rett vei!» Si: «Nei, heller Abrahams, Gud-søkerens religion. Han var ingen avgudsdyrker!»136 Si: «Vi tror på Gud, på det som er åpenbart for oss, og for Abraham og Ismael, Isak, Jakob og stammene, på det som ble gitt Moses og Jesus og profetene fra deres Herre. Vi gjør ingen forskjell på noen av dem, og vi har hengitt oss til Ham i tjeneste.»137 Og hvis de tror på det samme som dere tror på, så er de på rett vei. Men hvis de vender seg bort, så skaper de splid. Gud er tilstrekkelig for deg mot dem. Han er den Hørende, den Allvitende.138 Guds tiltrekningskraft! Hvem har en vakrere tiltrekningskraft enn Gud? Vi vil være hans tjenere!

139 Si: «Vil dere strides med oss om Gud? Han som er vår Herre, og deres Herre? Vi har våre gjerninger, og dere deres. Vi er Ham oppriktig hengivne!»140 Kanskje vil dere si: «Abraham, Ismael, Isak, Jakob og stammene var enten jøder eller kristne.» Si: «Kjenner dere bedre til dette enn Gud? Hvem er mer urettferdig enn den som skjuler et vitnesbyrd han har fått fra Gud?» Sannelig, Gud overser ikke hva dere gjør! 70 Dere som har fått skriften, hvorfor fornekter dere Guds ord som dere selv bevitner? 71 Dere som har fått skriften, hvorfor pakker dere sannheten i løgn, og skjuler sannheten, når dere vet bedre? 72 En gruppe av skriftens folk sier: «Tro på det som er åpenbart for de troende om formiddagen og fornekt det om ettermiddagen, så kanskje de faller tilbake.73 Ha ingen tiltro til andre enn dem som følger deres religion!» Si: «Den sanne ledelse, Guds ledelse, viser seg i at andre mottar tilsvarende det som dere har mottatt! Ellers ville de kunne strides med dere for Herrens åsyn.» Si: «Gavmildheten er i Guds hånd. Han gir derav til hvem Han vil. Gud er storslagen, allvitende.

74 Han velger for Sin nåde hvem Han vil. Guds er den største gavmildhet.» 6. 6 Si: «Dere som er jøder, om dere påstår at dere er Guds venner fremfor andre mennesker, så ønsk dere da døden, om dere snakker sant!» 44 Du har vel hørt om dem som ble gitt en del av skriften? De kjøper villfarelse, og vil at dere også skal fare vill.

47 Dere som har mottatt skriften, tro på det som Vi har åpenbart, som stadfester det dere allerede har, før Vi utvisker ansiktstrekkene og snur dem bak frem, eller Vi forbanner dere, slik Vi forbannet sabbatsovertrederne. Guds bestemmelse blir iverksatt.

(Fra Bergs oversettelse av koranen. Jeg lar i denne sammenhengen hans oversettelse av Allah med Gud stå, men må minne om at Gud og Allah ikke er identiske guder, snarer tvert imot)

"Eichmenn" og "Eichkvinner" i vår midte i dag.

Hanna Arendt: Konsentrasjonsleirene er radikalt onde. Men det radikalt, fysiske onde er samtidig ikke bare et fysisk onde, men den psykiske likvidering av mennesker ...

Den største konsentrasjonsleiren i dagens verden har mange porter som delvis er åpne mot omverden og som det strømmer mange mennesker ut og inn gjennom hver dag. Frivillig eller ufrivillig. 
Men det er en innhegning hvor det store flertallet holdes i beinhard disiplin og i kontinuerlig press og frykt, og hvor straffene for å bryte ”husordensreglene” håndheves med største presisjon og forutsigbarhet, og med de grusomste av metoder, - overraskende nok til stor forlystelse for store deler av de innbragte, - og de av Allah og Muhammed som kalles de utvalgte av Allah’s nåde, og med hans velsignelse.

Et paradoks? Og hvordan er det mulig at dette får fortsette?

Ja, det er et paradoks, men et paradoks til å meditere over og som er til å forklare og forstå. Det er bare å slå opp og lese i Koranen.

Over portene inn og ut av denne enorme leiren står det på begge sider med store, kalde og jernharde ord:

Her er ingen tvang i religionen.

Det kan tolkes som: Arbeit macht Frei.

Det er neppe stor forskjell på disse ”appellene”, for begge påstander er like demonisk utpønskede og begge har bare en hensikt: Å forføre, kue, håne, skremme, for å gjøre folk til slaver - som Allah og profeten byr folk å være og bli - og for å kunne undertrykke. Og for at noen skal kunne utbytte på det groveste, i sin sadistisk sinnsro.

Den muslimske verden er en innhegning, en eneste stor og voldsom konsentrasjonsleir, et område på jord som bebos av over 1. 3 milliarder stort sett fattige og helt- eller halvtanalfabetiske mennesker.

Og dette skjer i vår tid. Og det får lov å utfolde seg og ekspandere. Det blir stadig flere innbyggere i denne konsentrasjonsleiren. Og ingen ser ut til å ville gjøre det som trengs for å stoppe det, (hva nå det måtte være ... ).

I denne leiren foregår det daglig systematisk og på en ufattelig stor skala av ”guddommelig” legitimerte krenkninger, trusler, voldtekter og mord på en gruppe forsvarløse mennesker, nemlig kvinnene her, mens utenverden for øvrig  står utenfor innhegning og bare ser inn på uhyrlighetene, uten å foreta seg noe som helst, med den begrunnelse at de – for det første – ikke er sine medmennesker moralske  voktere.

For det andre, så tenker ofte disse menneskene som står utenfor og  som lever i frihet, og som selv er beskyttet av egne normer, regler og lover som gjør de handlinger og overgrep som skjer inne i leiren både moralsk forkastelige og ja, klart straffbare, at dette ikke bør skje, fordi de innser at de selv ikke ville har det slik, og derfor skal ikke de som er innestengte ha det slik heller. Og dette er prima facie helt naturlig og riktig å tenke og føle.

De fleste av oss som står utenfor forstår at det trengs sterkt preventive instrumenter for å hindre at slike bestialske overgrep og mord som utføres inne i leiren på uskyldige.

Vi forstår det og ønsker ikke at det skal forekomme. Og det er kanskje en begynnelse.

En tredje begrunnelse far de som står utenfor og godt plantet i frihet er at den ene kultur ikke er den annen lik og at man derfor ingen grunn har til å ta avstand fra eller engasjere seg i å fordømme de verdiene den andre kulturen bygger på og er en funksjon av, og som kan forklare den brutalitet og umenneskelighet som systematisk utfolder seg i denne populasjonen. Man avstår fra å foreta seg noe og fordømme det som skjer simpelt hen fordi man savner en objektiv standard for hva som er rett og galt og fordi man ikke tror at rett og galt faktisk er objektive essenser som eksisterer uavhengig og før mennesket selv.

Objektiv gyldig eller legitim moral eksisterer kort og godt ikke for disse menneskene. La meg for korthets skyld kalle disse mennesker for ”vår tids eichmenn”, en term enhver, bortsett fra ”eichmennene selv”, vil forstå hva jeg mener med, - men mer om dette under. Men det er disse som er vår tids moralske analfabeter, fordi denne hersens religionen har gjort dem til det.

Noen av alle de som står utenfor er like vel ikke så forkvaklede og uten moralsk plattform eller samvittighet og rettferdighetssans at de ikke vurderer det som skjer innenfor konsentrasjonsleiren som noe avskyelig og uverdig, ja, dyrisk og totalt umoralsk, et tankesett som må motarbeids med alle tenkelig og lovlige midler, både i og med tanker, ord og gjerninger.

Disse utenforstående har Guds lover skrevet på eller i hjertet deres. De har kontakt med sitt gudsbilde, selv om de ikke er klar over det og vil anerkjenne dette som et faktum og en substans som virkelig eksisterer. De har imidlertid i seg denne metafysiske dimensjonen, dette umålbare empiri,uansett om det er klar over det eller ei. Og uansett om de vet eller ikke vet at de selv er i stand til å formørke denne "delen" av dem selv som gjør dem til skapninger, dvs mennesker.

De vil derfor - før det er for sent og de de mister denne dimensjonen - gjøre alt de er i stand til for å hjelpe fangene i leiren ut av elendigheten og for å få invitert dem hjem til seg og inn i varmen, til sitt frie og liberal hjem og samfunn, selv om det skulle skje på felleskaps vegne, over skatteseddelen. De vil også gjerne bestikke og servilisere seg for leirkommandantene inne i leiren, for å forsøke å avhjelpe situasjonen og gjøre det litt lettere for de kvinnelige ofrene der. De vil overføre store summer via sine egne hjemlige budsjetter – og privat, i tillegg, bevares - for i det hele tatt ikke å bukke under for sin egen dårlige samvittighet ved ikke å foreta seg noe for å hjelpe og følgelig bli moralske vrak og helt uten mål og mening her i livet.

Men hvordan skal de samvittighetsfulle kunne forvisse seg om at forholdene i leiren virkelig og radikalt kan endres til det gode og befriende, både for kvinner og menn, inne i leiren?

Ved å fortsette å pøse inn gode intensjoner, i form av ”Storkna mannasveitte”?

Ved å endre produksjonsforholdene og arbeide for en ateistisk betinget revolusjon??

Vil leirens selvoppholdene og selvtilstrekkelige og sirkeldefinerte grunnkodeks (islam) endres og vil ”the hearts and minds” åpnes for det nye, for de ”Gode nyhetene”, ved slike metoder og strategier?

Det langt største flertallet blant deltakerne som står utenfor og gjør seg til kompulsive glanere lar seg imidlertid ikke rokke av moralske eller samvittighetsmessige anfektelser. De vil forholde seg rolig og ”balansert” så lenge de ikke trenger å bli stilt direkte til ansvar for en høyere instans enn dem selv i deres bedrøvelig solipsisme, en tilstand som kan minne om opphold på et sinnsyke-asyl, men uten at de evner å se at de befinner seg der selv.

De evner ikke å bli opprørt over uhyrlighetene. De vil tenke: ”Allah hjelper den som hjelper seg selv” og ”Enhver er sin egen lykkes smed”.

For det er slik ”eichmennene” tenker, føler og agerer på.

”Eichmennene” tillater uten å blunke alle krenkelser, voldtekter og myrderier som begås inne i leiren og som ennå ikke rammer dem selv.

De hører kanskje skrikene og ser fortvilelsen, men tåler så inderlig vel ugjerningene. De kan få seg til å si at det ville være imperialistisk å gripe inn og gjøre noe. Vi skal ikke være vår søsters anstand; det overlater vi til bødlene i leiren, til ”eichmennene”. De skjønner ikke at de er en alen av samme stykke som ”eichmennene”. De vil ikke og klarer det ikke. Det verste er at de ikke vil det. Og derfor er de også indirekte ansvarlige for det som skjer.

De er ansvarlige for at det skjer en systematisk og vedvarende innskrenking av kvinnens iboende frihet og daglig skjending av kvinners verdighet, og deres rett til bevegelsesfrihet, til egen tro og overbevisning, og til å få telle likt med mannen som vitne innfor juridiske domstoler, som ikke er annet enn Allah og Muhammeds evige domstol, inne i leiren.

Vi kunne fortsette å regne opp urettferdigheten som skjer ved å gå gjennom hele Koranen her og nå, men lar det være. Det bør være allmennkunnskap. Det som skjer og hvorfor det skjer er jo allerede så altfor godt kjent her i Vesten. Vi vet hva Koranen – og de som underlegger seg den og blir forpliktet for all tid av den - gjør med mennesker.

Alikevel gjør vi så å si ingenting av tyngde, alvor og betydning med det, det vil si: Det er ”eichmennene” og de dumme blant oss som IKKE gjør noe. Disse vil til og med gjøre det til en plikt å ikke å gjøre noe, ikke å protestere. De vil heller forby og beskytte en muslimsk minister mot spørsmål angående Koranen og islams forhold til kvinneundertrykking, enn å tillate at noen gjør det, for å lodde dybdene i denne ministerens underliggende religiøse tro. Disse tror at tro ikke spiller noen rolle for utøvelse av politisk makt i et ikkeislamsk samfunn som vårt. Unnlatelse av å stille spørsmål ved Koranen er for dem er det høyeste god, og dette selvgode moralske imperativ er det de opphøyer til universell norm,  en absolutte norm som skal overskygger de muslimske kvinnens lidelser inne i  leiren.

De vet ikke hva de gjør, disse ”eichmennene”. Men de skal ikke tilgis. En ”frifinnelse” vil stride mot alle moral og selve Guds karakter, vesen og Person, en Person som ikke er tilstede for de forherdede ”eichmennene” som styrer og herjer i leiren.

De vil ikke kunne forsvare seg med at de ikke visste, de vil ikke kunne forsvare seg med at de bare sto og så på uten å innta bøddelrollen i praksis.

De vil måtte dømmes som medvirkere. Feige medvirkere. Som unnlatere er de aktive medvirkere.

De vil si at det var andre som gjorde det. Men de vet ikke og forstår ikke at medvirkeren og unnlatere straffes  like hardt og på samme grunnlag som selve utøveren. 

 

Hvem er så disse ”eichmennene” som ikke vet at de er det?

En liten test kan kanskje kaste lys over tingene.

1 Hvordan kan jeg ha vært så dum?

2 Hvorfor motsto jeg ikke dette ondet?

2 Hva slags menneske har jeg latt meg selv bli?

Ingen av de største sjefene i nazistenes konsentrasjonsleire , Eichmann, Høss og Stangel klarer å nå frem til trinn i dette skjemaet over stadier i selverkjennelse, ifølge Lars Fr. H Svendsen i sin bok: Ondskapes filosofi.

De burde alle ha kommet til stadium 3, men Høss kommer ikke engang til 1. Eichmann, derimot, havner på 1, mens Stangel tar seg til eller tiltar seg til 2 eller muligens litt over.

 

Vår kommentar:

Disse menneskene  kan ikke tenke og se at de burde ha visst bedre og at de faktisk er skyldige i ikke å ha reflektert tilstrekkelig igjennom handlingene de utførte og andre handlinger de sto som ansvarlige for. De skjønner ikke at de har gitt etter for gale innskytelser eller forsettlig handlinger – eller unnlatelser - som de egentlig vet er gale å utføre og stå for. De vil da kanskje heller ikke erkjenne at unnlatelse av å reagere med protest og unnlatelse av å motarbeide ondene med overbevisning, autentisk, aktivt og vedvarende.

De kommer aldri til det stadiet hvor man bør kunne forvente av det alminnelige menneske at det innser at det har latt seg degenerere eller korrumpere til grader at man ikke bare føler skam, men også avsky eller vemmelse over sin egen umoral og de handlinger eller unnlatelser man har begitt seg inn på med et åpent sin og i full bevissthet.

Hva med ”eichmennene” o g ”eichkvinnene” i vår egen midte i dag? Hvem er de?

Hvor mange er vel ikke de som fyller kriteriene over?

Fyller Allah og profeten disse kriteriene? Hvem vil svare ærlig på spørsmål om Koranen og gå inn for å endre den, eller oppheve den?

Hvilke muslimske ministre bør beskyttes fra slike spørsmål? Og hvem er de som vil beskytte dem?

Vi bare spør.

Til ytterligere refleksjon: Hvem er de dumme i dag? Er vår tids ”eichmenn” like dumme eller kanskje dummere  enn tidligere tiders ”eichmenn”?

"Dumhet er en farligere fiende for det gode enn ondskap. Man kan protestere mot det onde, det kan avsløres, i nødsfall hindres med makt, det onde bærer alltid kimen til sin egen utslettelse i seg, fordi det etterlater i det minste et ubehag hos menneskene. Mot dumhet er vi vergeløse. Der får man ikke utrettet noe verken med protester eller makt; argumenter nytter ikke; kjensgjerninger som taler imot de forutfattede meninger blir rett og slett ikke trodd - i slike tilfeller blir den dumme til og med kritisk -, og hvis de ikke er til å se bort fra, kan de bare skyves til side som betydningsløse enkelttilfeller. Dessuten er den dumme, i motsetning til den onde, fullkomment tilfreds med seg selv; ja han er til og med farlig, fordi han så lett blir irritert og går til angrep. Man må derfor være mer forsiktig med den dumme enn med den onde. Vi skal aldri mer prøve å overbevise den dumme med argumenter; det er meningsløst og farlig.

Skal vi komme dumheten til livs, må vi prøve å forstå dens vesen. Så meget er sikkert at den ikke først og fremst er en intellektuell, men en menneskelig defekt. Det finnes intellektuelt usedvanlig godt utrustede mennesker som er dumme, og intellektuelt sett tungnemme som er alt annet enn dumme.
Det oppdager vi til vår forbauselse i bestemte situasjoner. Inntrykket av at dumheten er en medfødt svakhet er da ikke så sterkt som det at mennesker i bestemte situasjoner blir gjort dumme, resp. lar seg fordumme. Og vi får se at mennesker som lever avsondret og ensomt, viser denne defekt sjeldnere enn mennesker og menneskegrupper som gar trang til eller er henvist til kameratskap.

Dumhet ser altså ut til å være mer et sosiologisk enn et psykologisk problem. Den er et spesielt resultatet av hvordan visse historiske omstendigheter virker på mennesket, et psykologisk fenomen som ledsager visse ytre forhold. Ser vi nærmere på det, viser det seg at enhver sterk, ytre maktutfoldelse av politisk eller religiøs art slår en stor del av mennesker med dumhet. Det foregår imidlertid ikke slik at bestemt menneskelige evner - altså f eks de intellektuelle - forkrøples eller faller bort, med det overveldende inntrykk maktutfoldelsen gjør på visse mennesker, berøver dem deres mindre selvstendighet, og de gir - mer eller mindre ubevisst - opp å finne frem til en selvstendighet i situasjonene de møter.
Det at den dumme ofte er sta, må ikke forlede oss til å tro at han er selvstendig. Man merker allerede i samtale med ham at det ikke er ham selv vi personlig har med å gjøre, men slagord, paroler etc., som helt har tatt makten over han. Han er besatt, han er forblindet, misbrukt og mishandlet i hele sitt vesen. Gjort til et viljeløst instrument på den måten er han i stand til alt mulig ondt og er samtidig ute av stand til å erkjenne det som ondt. Her ligger faren for et djevelsk misbruk, som kan bryte mennesker ned for bestandig".
Dietrich Bonhoeffer

De er som Adolf Eichman var, disse folkene, disse "eichene", somjeg sier, bare at nå står de utenfor leiren hvor uhyrlighetene skjer og umenneskelighetene blir begått, alt med hjemmel i en ørkenguds evig gyldige og uforanderlige påbud og forbud. 
Vil de noen sinne angre  på den medvirkning de har bidratt med, disse menneskene? 
Ja, selvsagt, noen av dem, under den forutsetning at "leiren" - og dens begrunnelse og fundament - skulle rakne i sine grunnvoller og noe nytt oppstå. Først da vil disse menneskene begynne å rope høyt om hvor forkastelige leirkommandantene  oppførte seg og hvor inhumant regelverket i leiren var hele tiden. 
Først da vil disse menneskene se at det var selve islam som konstitusjon som lå under så mye lidelse og så stort tap av menneskeliv.
Mange av disse "eichene" ville imidlertid har reagert som selveste Adolf Eichmann reagerte etter Den andre verdenskrig, og etter at uhyrlighetene rettmessig var blitt fordømt av en hel verden, i en prosess tilsvarende den som fant sted under Nyrenbergprosesssen som fikk dømt stornazistene. 
Men de ville ikke ha innrømmet at de hadde gjort noe galt. De ville ikke ha spurt: Hvorfor var jeg så dum, hva slags menneske tillot jeg meg å bli ... for slike spørsmål ville de aldri ha stilt seg selv, enn svare på, disse menneskene, akkurat som Adolf, som insisterte på at han hadde tenkt og gjort rett og riktig, og gjort sin plikt, sin herre - en avgud - evig tro. De ville ha sagt at de var anstendige og følsomme mennesker, akkurat som Eichmann sa han hadde vært. 
For Eichmann var en høflig mann, må vite, og anstendig. Han stilte aldri kritiske spørsmål til en minister. Han ville aldri kunne forsvare å gjøre noe uanstendig, men han kunne bidra til å drepe mennesker ut fra et rent juridisk-ideologisk rammeverk i  bakgrunnen, og derfor sømmelig, - slik det sømmer seg for en bøddel med tildelt ansvar inne i nazistenes torturkamre i det store nazistiske vanvidd av et voldsmaskineri.


  

Er vår kultur i dag ukultur eller kultur?

Hva er norsk kultur? spør vi i dag, og dette diskuteres nå på høyt plan i media, av bl a en lite elite som har dekonstruert vår kultur uten å vite det og forsøkt å sette noe annet i stedet, som de heller ikke vet hva er, fordi de ikke vet hva vår kultur – eller religion - var.

En ting synes klart: I Norge som andre steder blandes klint og hvete ved siden av hverandre og omhverandre. Et land betår av både kultur og ukultur. Eliten i dag blander disse begrepene idet man tror at kultur først og fremst handler om det fortreffelig lokale, på bekostning av det universelle. Tolket snevert, begrenses vi til å spørre:

Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Og hvor skal vi hen?

Nordmenn er evige påsketurister. Vi er habitulle skog-, vidde- og fjellgjengere og kystrekere med selvsmurt niste og vil at alle andre skal bli som oss. Vi er solskinndyrkere og elsker den friske brunfarge. 

Uten fjell- og andre turer, og brunfarge, fortjener  nordmenn bare mistenkeliggjøring og forakt, dehumanisering og utstøtelse, fra sine egne. 

For nordmenn av i dag er det det siste spørsmålet - om hvor vi skal - som er det viktigste og altoverskyggende: Hvor skal vi i kveld?

Man lurer i stedet på hvor det beste Vorspielet er, og det mest forlokkende After Ski.

Hvor skal vi? Vi samles rundt baren og inntar noen tapas og drikker oss til salighet der og da. Vi lurer på hvor de andre kommer fra og hvor de bor og hvem de bor sammen med. Og kanskje hvor mange barn de IKKE har og IKKE kan tenke seg å ha. Vi tar bakrusen dagen derpå som menn og barske, solkledde  og ellers lettkledde kvinner.

Vi klarer oss ikke uten baren med dens søte og forfriskende tilbud om midlertidig lindring og lettelser i form av oppløsning, det vil si avslappning, nedroing eller dette å få følt at man kan slippe seg løs og løse opp.

Det vi sårest trenger er løse muskler. At vi virkelig er og virker ledige og ikke stive. Vi er verdens mest tolerante nasjon og uslåelige. Derfor fortjener vi oppløsningen. Og avslppingen. Våre kvinner har kastet skautet og har tiltatt seg retten til å tale i forsamlingene, og godt er det og våre kvinner gjemmer ikke sin sun-tan bak et gitter av frykt.

Og vi er fornøyd med dette, vi nøyer oss med så mangt og så mange.

Vi spør selvsagt aldri noen om hvor mange aborter som er foretatt. Og om hvor det ble av vår bortkomne datter. Vi har da visse tabuer igjen, vi er da anstendige. Vi sårer ikke de sårbare. Og når så påskeidyllen er over for denne gang, fortsette vi på by’n og håper på å slukne bort fra denne verden med en god peiskos på isbjørnfellen, før vi slukner hen for natten, mette og utmattede av trygghet, velstand og tilfredsstillelse, med et lett sjarmerende rødvinssmil under en rød og fjellfrisk nesetipp, over dynekanten.

Vi sitter nå nesten kontinuerlig rundt en eller annen bar her i landet. Nordmenn er som europeere flest: Vi trøster oss med spiritus. Til neste gang. Samme prosedyre som i fjor. År etter år.

Vi får aldri nok av trøst og selvtrøst, vi norskere. Nordmenn er et tørst folk. Men vi tørster ikke lenger etter guddommelig nåde. Vårt beger er fullt og renner over av solipsistisk patos og sentimentalitet. Og vi liker det og klarer oss ikke uten dette.  Hvem er jeg til å vokte min brors lille tue, trøste vi oss med? Vi kroer oss over egen selvtilfredshet. Vi er da ikke festbremser. Samtidig som vi erstatter vår oljerikdom med vår stadig mer forvirrede samvittighet, men nesten uten å merke det, for vi er flinke til å fortrenge her på knattene, på viddene og i de store skogene. Og på havet og inne i fjordene.

 Verden vil bedras, sier vi, og ler. Og så er vi da alle enige om dette: At vi bedrar oss selv og alle andre. Men det er prisen vi må betale for å være lykkelige, sier vi, og all istemmer. Men vi tør ikke stille det grunnleggende spørsmålet: Hvem bedrar oss? Hvorfor bedrar vi oss selv? Og: Hvor fører nå dette oss hen?

Vi tror at vår identitet sitter i vår gane, i våre smaksløker, i vårt velvære og vår åpenhet for det nye og forfriskene, som vi kan lære så mye av og konstrueres til; lære å bli ydmyke, lærer oss å forstå og akseptere, lærer oss å mene at ingen kultur eller tro er bedre enn noen annens. Men vi skal først dekonstrueres, for å oppnå denne saliggjørelse. Men vi skal ikke fortsette med daglig å drukne den onde vilje i våre hjerter.  Vi har godtatt den tro at vi er som løken: Uten kjerne og essens, uten sjel og derfor også uten håp om det vi ikke ser. Vi har glemt sleve fundamentet:  - tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.

Joda, vi setter pris på nye urter, nye dufter og fargeklatter – og også dette er blitt vår indentitesmarkør. Vi tror at vi kan skape noe nytt, bedre, sterkere og vakrere ved å sause sammen fargene på paletten, men samtid som alle vet at dette er halseløs gjerning og dette er lett å se for de mange, men umulig, ser ut for, å se for eliten.

Det er dette som kalles kognitiv dissonans, en viktig identitetsmarkør i Norge i dag, men vi bryr oss ikke. Men factum est: Det blir ingen ny og befriende kunst av dette, ingen ny og bedre kultur. Det oppstår bare avsky, kvalme, fremmedgjøring og mer angst, innesluttethet og flere avskjermende propper eller ”headphones” i ørene. Vårt liv består i å avskjerme oss fra verden og å flykte inn i vakker musikk og eggende rytmer, i vår egen, private lille og virtuelle verden. Vi er blitt øyeblikksmennesker.

Ironisk nok nettopp fordi vi aldri har vært så redd for fremtiden som vi er akkurat nå.

Vi tror vår moralske fortreffelighet nå kommer fra sidemannen vår på trikken, på bussen, i fagforeningen, på baren, på skolen, fra mainstram media, ikke fra de lærde, fra kirken og prestene eller forsamlingen av de hellige, eller finnes i offentlig utredninger og analyser (med noe som tilsvarer guddommelig autoritet).

Vår identitet bestemmes nå av skillelinjer i det politiske liv. Vi lukker øynene for at vi alle hadde og fikk vår identitet sendt ned ovenfra, nærmest daglig. Vi tror våre moralske normer skapes av oss selv i vår egen natur og uovervinnelige gener, i dialektikk med den illusjon at vi er uskapte, sosiale dyr, og samtidig konstrukter. !. Vi tror ikke at vi er bedre enn alle andre, snarere tvert imot, men tåler lite små avvik fra eller protester innad mot slike tankemønstre.

Vi er mer tolerante overfor det fremmede enn det kjente og kjære, troen og tradisjonene. Før snakket vi – litt ironisk - om åndelig påfyll, helliggjørelse eller gledesoverskudd; i dag verken har vi eller snakker om menneskets åndelige dimensjon. Vi er produkter av kjemi i bevegelse, men uten å vite og erkjenne at da finnes det på kjøpet heller intet objektivt grunnlag for moral overhodet.

Vi nekter å se og ta konsekvensen av at naturalismen allerede har undergravd enhver moral, annet enn den som sier at de sterkeste har moralen på sin side, -for vi tror ikke at noen er sterkere, flinkere, mer sataniske og mer utspekulerte og manipulerende enn andre, i dette landet, i vår kultur av i dag.

Vi tør ikke se dette. Vi er da alle likestilte, eller hva? Og ingen er ondere enn andre. Eller var det bedre og mer noble, mer selvoppofrende? Det er blitt en uhyrlig tanke at noen er blitt mer like enn andre her. Men hvem er ikke mer nedlatende, belærende, fordømmende og stigmatiserende overfor andre nordmenn enn nordmennene selv? Jeg tenker bl a på islamkritikere som nå er blitt en pariakaste.

Vi tror vi har enerett på å være Den gode samaritan, men henter penger til pleie for den forslåtte fra oljekrukken og våre foreldres hardt opparbeidede kapital, som vi ennå nyter godt av. Bare det ikke rammer oss selv, kan vi være svært sjenerøse med å øse de oppsparte og nå tilegnede andre midler ut over de som insisterer på å være offer, alt fra visse funksjonshemmede, til barn og kvinner, innvandrere og annerledestroende  som er og har vært unødig diskriminert fra tidens morgen, men som ikke lenger får lov til være det og som ikke vil ha offerrollen sittende på seg.

Vi melker heller den hvite, halvgamle mann, for alt han måte ha av overskudd og produksjonsevne. Vi vet at han ikke kan frelse verden, men vi får ham til å tro at han kan det. Han lar seg villig føre til slaktebenken. Vi trenger offer og denne mannen ofrer seg uten synderlig forbehold og refleksjon. Det gjelder for helsevesenet å holde ham i livet så lenge som mulig.

En mann blir overfalt og ligger hjelpeløs i veigrøften.
En ikkesosialist og frepper oppdager mannen, men går bare forbi.
En Ap-mann og en sv-kvinne ser også mannen, men også de går hus forbi.
Da kommer det en mann som ikke er norsk og rik og ser den forslåtte mannen - men også han går forbi og lar den forslåtte blø langsomt i hjel.

Da sier den gode nordmannen, som vi alle er:  "Huff og huff, den personen som har gjort dette er det synd på, og han må vi hjelpe".

Bare den snille nordmannen får anledning til hjelpe, så får det med andre ord ikke hjelpe om han hjelper feil mann og av helt uholdbare grunner. Vi synes mer synd på bøddelen enn på offeret, for det må alle de som setter sine følelser i høysetet – til forttrengsel for fornuft og genuin empati -  gjøre.

Våre krybber er fulle, men vugger på rekker i milevis står tomme. Vi gode nordmenn har glemt at vi mennesker bites når krybben tømmes og vuggen står tom. Vi klarer oss sannelig godt uten troen som krykke, mener vi. Vi ser ikke at vi nå grunner enhver moral på nykker og konvensjoner, uten forankring i det hinsidige. Vårt kompass peker i begge retning mot polene, horisontalt. Vi har ingen veiviser mot det hinsidige, vertikalt.

Vi setter nå vår inderlige og autentiske lit det partikulære, til det lokal, på bekostning av og til fortrengsel for det universelle og absolutte og Guds egen frelsesplan for alle, overalt. Vi tror oppriktig at det lokale og partikulere faktisk er det universelle og at bare vi hjelper. Vi har gjort det relative absolutt og det absolutte relativt. Derav selvbedraget og innbilskheten, schizofrenien i det norske og vår ”kultur” av i dag, dette at vi er og vet best, og kan best. Vå kultur er blitt et absolutterende totalitært prosjekt for å avvikle oss selv og vår identitet.

Vi tror at evolusjonen og den upersonlig natur selv skal kunne redde oss. Vi tør ikke tenke radikalt. Vi tør ikke se at det vi trenger, det er like fundamental tenkning og teologi som radikal syndserkjennelse og  frelse. Vi kan ikke få oss til å skjønne at Gud verdsetter oss så høyt at han ofret sin sønn for oss, i det største offer noen sinne. Det får da være grenser, tenker vi, og noe roper over seg av fornærmelse og prektighet mot menneskeheten: Gud er en barnemishandler, Han ofret sin Sønn …

Ja, når Gud er død, er dette lett å si. Det er lett å la seg fornærme av Gud når han ikke fins, slik evidensnevrotikere som f eks Richard Dawkins mener.

Det er mot dette bakteppet vi fikk vår identitet tidlige, nemlig ovenfra. Ikke innen fra oss selv og tilfeldig hentet opp fra vår genpool.

Vi ble en gang frelst ovenfra og utenfra; og dette var vår kultur. Vi innbilte oss ikke at vi kunne frelse oss selv. Også denne grunnlegende erkjennelse er kultur. Men at vi kan frelse oss selv, det er det vi tenker og tro i dag, men da med en så overflatisk forståelse av hva frelse er, at det blir opplagt at vi allerede er fortapt. Vår identitet er i oppløsning og forderves nå bare litt mer og mer for hver dag som går, - mot fortapelsen.

Vår identitet har ikke noe med pinnekjøtt og fårikål å gjøre. Glem bunadsko og dialekter, hardingfele, pølser, komler, heimebrygg, rakfisk, fjellvidder og fjorder. Vår identitet ligger ikke i hvorvidt vi skal bestemme oss for om vi skal si sprog, sprauk eller språk; eller om værfyken sier snø eller sne, eller om våre universelle favoritter er Ibsen, Bjørnson, eller Hamsun, for den saks skyld.

Uansett: Vi hører ikke lenger Jesu blods hvisken i våre årer. Vi spiser mye biff og kylling nå, og drikker mye øl og vin. Men vi finner ingen næring og intet løfte i Jesu  Kristi legeme og blod.

Baren og ølstuen er vårt nye alter og det sted hvor vi inntar kommunion med våre alter-ego.

Vi var Abrahams barn, og han vår kjødelige far, og kollektivt adoptert inn i og innpodet på en hellig status og  med løfter om  utvelgelse, ikke med forsikringer om, som i dag, en skjebne til felles fortapelse.  Nå finnes der ingen Far og ingen Sønn igjen for oss og ingen som kan løskjøpe oss og som vi kan forsones med gjennom et største offer en gang for alle.

Vi tilhørte en gang en sekt som trodde at her var de ingen forskjell mellom jøde og greker, mellom mann og kvinne og træll og fri mann.

- Norsk kultur er en vestlig kultur, utviklet i samsvar med de frihetsidealene som vokste fram i den europeiske opplysningstiden, skriver Hege Storhaug i dagens Klassekampen.

Hører vi riktig: Er Storhaug evolusjonsbiolog?

Kanskje terminologien tilpasses Klassekampens lesere for anledningen. Men en ting er klart, og det er at opplysningstiden ikke bare ”vokste fram”, som i en evolusjonsprosess. Opplysningstiden er kontingent på den universelle kirkes Evangelium og den judeokristne tradisjon, dens grunnverdier, dens menneskesyn og dens virkelighetsoppfatning, -  og intet annet.

Det moderne og postmoderne grunnparadigme ligger i og springer ut av  den kristne tro og den alene er det som konstituerer opplysningstiden, og dermed moderniteten og den materielle suksesshistorie, og ikke omvendt.

Og dette var vår identitet. Vi var fjellfaste sjøfarere og fastboende pillegrimer gjennom livet og hvor frelsen var gratis og betalt og himmelen var åpen og vår ultimate destinasjon.

Men alt dette er nå en sagablott. Vi tror nå fullt og fast på at frelse er et materielt god som tilføres oss i form av subsidier eller demokratisk vedtatte avgifter og i alle helsetilbudene vi kan velge og vrake i. Vi tror ikke lenger at vi er aktører –både som betraktere og betraktede, tilskuere og deltakere - i Guds frelsesplan. Den religiøse konteksten er oppløst og derfor må vi nå smigre for våre naboer, og innbille oss selv, at det er helt all-right at noen er mer like og frie enn andre, bare dette ikke måtte angå og gjelde oss selv på et dypere plan.

Her finnes hos oss nå verken kristen eller muslim, verken slave eller fri mann, verken kvinne eller mann. Og vi har selv bestemt dette, at slik skal det være. Alle er like og like gode i våre egne øyne. Men hvor ble perspektivet av: Like i Guds øyne? Er den enes frelse lik den andres? Er mennesket alle tings mål? Kan vi frelse oss selv? Kan vi kjenne i og på oss selv og selvdigge oss selv fremtil frelse, oppstandelse og evig liv?

Vi er ikke lenger alle like for Gud, for hvordan skulle det være tilfellet, når Gud ikke lenger eksisterer?

Vi har med stor iver og kløkt gjort oss segmentaliserte overfor hverandre; vi er blitt et departementalisert kollektiv av vantro føleri, og tror vi har fornuften på vår side, men uten at vi bruker den. For vi godtar nå alle brudd på de logiske og ontologiske førsteprinsipper, som f eks loven om selvmotsigelse, som springer ut av Logos og dermed også fra og i og med Kristus. Vi sier at Gud er gud og ikke-gud på en og samme tid, i ett og samme, men radikalt splittede,  åndedrag. Vi har gjort oss til isolerte og ensomme fragmenter av vår fortid og har tillat noen å frata oss vår opprinnelige substans, en substans som troende, dvs frie mennesker, og hvilket vi i fravær av, ikke har noen guts til å kunne møte fremtidens utfordringer.

Vi er blitt noen fine bortkomne og forsofne sønner, men uten en personlig Far å komme hjem til, en Far som vil kommer oss i møte og som ønsker oss velkommen hjem, selv om vi i sin tid forlot ham av egen forfengelighet, eventyrlyst og forakt både for Ham selv og alt han sto for.

Vår kultur har gått fra dette stadiet:

Hva vil det si å ha en gud, eller hva er gud? Svar: En gud er den som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha en gud er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på ham av hele sitt hjerte. Det er er …  bare hjertets tro og tillit, som gjør både Gud og avgud … Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud.

…til dette stadiet:

Hva vil det si å ha en gud, eller hva er gud? Svar: Døden og intet  - naturalisme og meterialisme - er det som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha døden og intet  - eller kun sitt eget - er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på dette av hele sitt hjerte. Det er er …  bare hjertets tro og tillit, som gjør både død og avgud … Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud.

(Fritt etter Martin Luther)

Ifølge et leserinnlegg av rødt-politiker Jo Skårderud i Dagen i dag, er vi nå kommet hit:

”Den reelle trusselen mot det norske fellesskapet er at vi skal få et samfunn med større klasseskiller og økte økonomiske forskjeller. Rakner graden av likhet, rakner fellesskapet. Innvandring kan bli en del av en raknende fellesskapsfølelse, men bare hvis vi har en integreringspolitikk som sørger for at innvandrere blir en del av en økonomisk underklasse som de ikke har mulighet for å komme ut av. Sørger vi for å integrere dem og gi dem like sjanser som etniske nordmenn, så kommer alt til å ordne seg”.

Hvilke fantastiske krykker og illusjoner dette illustrerer, sier vi.

Det er dette som er blitt vår kultur nå.

Værbitt var det, dette vakre, lille, lange,  -  vårt -  robuste land,
hærtatt blir vi, - strendene og viddene og alle fjordene og alle fiskevann.
Skogene i dette landet bølget, danset, suste i sin skjønne frihetssang,
med flust av frihetstrang de sang, så freidig, natten, dagen lang ...

Skal landet nå bli mørklagt nok en gang? Fjell og røyser bli til ørkensand?
Vi elsket dette landet, ja, vi døde gjerne for det, dette skrinne land.
Det fattes ikke må, åh nei, at vi skal heise flagg og reise vardestein og stang,
vi så tafatte ikke er, at vi vårt eget svikter og for Allah lar oss ta til fang'

Vår sjel er truet, - kaba-gudens lære her? Profeten skalte, valte skal?
Hvem bringe kan i denne farestund et lys, en liten gnist av håp?
Blir ild og sverd vår nye plikt?- vår nye stil, vår nye tro, vår nye dåp?
Bring anger nå og ve til alle dem som sov og tiet, - de bringes skal til fall

Fri oss fra det Onde, ja, og fri oss fra Koranen og profeten og islam!
Luften vår er truet, - hvem nå  oss kjærlig råde, redde vil og kan?
Sinnet vårt, og tankene er truet, - et mørke tungt, det siger sakte fram ...
Vårt indre trues, - for nå se's og høres  allerede mull og våpenglam.

Vi heller landet brenner,  enn det underlegges skal profetens kalifat;
Se hva som hender  der et mørke får befale slaveri og hevn og hat …

Bli lys! Ta fatt! Fatt mot! Vår stolthet eies skal på ny! Vis den respekt

som selvrespekt fortjener,  - først seire feires skal når månemakt er knekt.

(Som alt på denne bloggen: Copyrighted material)

http://neitilislam.blogspot.no/2010/11/vrbitt-varde-varselsang.html