Brennpunkts bunnpunkt i Naivismens høyborg

NRK er naivistenes og sosialistens høyborg og forhåpentlige redning. Derfor må NRK ty til demonisering ...

Brennpunkt i kveld 23. okt 2012 ble en forstemmende opplevelse, et bunnpunkt i programmets historie.

Aldi har vel islamofobien og frykten for islamkritikere kommet så tydelig til uttrykk som her.

NRK fokuserer ensidig og propagandasmessig på små grupper som neppe utgjør noen fare for noen i Vesten i dag, og da spesielt ikke for muslimene, som jo beskyttes for alt det er verdt av etablissement og samtlige myndigheter, kulturinstitusjoner og organisasjoner av ulike slag.

Ingen steder er muslimene mer beskyttet enn i de vestlige demokratier. Det er faktisk farligere å være muslim i et muslimskdominert land enn utenfor.

De islamkritiske miljøene demoniseres demonstrativt i denne dokumentaren og programmets hovedfokus er ikke å kritisere islamkritikerne, nei, programmets fokus er å skremme – med nesten usynlig mentaltekniske og retoriske midler - så mange seere som mulig fra å ha noe med islamkritikere å gjøre, eller fra å forsøke å forstå og sette seg inn i hva den sivilisasjonskampen som nå foregår rett foran våre øyne står om - og betyr - i dag og vil bestå i og bety for oss alle for all fremtid.  

Pamela Geller – som retorisk enn er på et litt annet hugg enn Spencer - og Robert Spencer blir karikert inntil det uigjenkjennelige som propagandister og hatspredere – i stor skala - uten at det nevnes med et ord at Spencer – som jeg kjenner best -  faktisk er en meget nøktern, saklig  og moderat islamkritiker, en fagperson og ekspert av høyeste rang og en som sitter på enorme kunnskaper om islam og innsikt i hva denne religionen gjør med mennesker , kulturer og områder, dvs de landområder hvor islam er dominant eller er i ferd med å bli det.

Dette perspektivet kommer selvsagt ikke frem. Det passer ikke inn i programskapernes agenda. Det er ikke engang verdt å nevnes i en bisetning. Her skal tydeligvis all islamkritikk kjemmes over en kam og alle islamkritikere assosieres med de demoner som påstås herske i de islamkritiske eller islamskeptiske miljøene, og da kanskje først og fremt i de såkalte kristenfundamentalistiske miljøer og menigheter, (ta f eks Gilje og Hauge som fremstilles som en større trussel enn brølapene blant de såkalte antirastene. Disse to blir også kritisert og forsøkt isolert og stemplet av trosbrødre i visse kristne kretser, tro det eller ei …).

Anders Graver fremstiles som en større fare enn noen nazistisk propagandist er blitt. Han sier: ”Islam er verre enn kommunismen!” og ”Vi vil vinne – No surrender”.

Dette oppfattes tydelig som hårreisende, barbarisk, umoralsk og noe som må fordømmes på det skarpeste. NRK tror virkelig at man her har å gjøre med demoner og derfor demoniseres da også Graver, det er umulig å forstå NRK på en annen måte: Graver bør stoppes. Han skal tas. Ingen tvil om det, Graver er farlig for folkehelsen.

Han bør kanskje behandles, eller omskoleres?

Det er som om NRK foretrekker at folk skal bli dhimmier fremfor å dø på post i den åndskamp som nå pågår og utkjempes overalt og på alle områder av samfunnet vårt, i skoler, i media, i kikrene  og på arbeidsplassene, ja, - overalt.

Rober t Spencer får komme til ordet under en demonstrasjon i Stocholm i fjor: ”De kan ikke slå oss moralsk og intelektuelt”, sier han i megafonen.

Og dette har han så rett, så rett  i. De rasisitiske antirasistene raser, hoier og danser.

Pamela Geller: ”Jeg er ikke et hat menneske, jeg er et elsk-menneske”. ”Be a soldier”.

Jeg tror henne og forstår oppfordringen, det åndelige imperativet!

Kameraet fokuserer på antirasister som blir lagt i bakken av politiet. ”Tre antirasister ble skadet av politiet”, sier kommentatoren, selvsagt uten å forklare, annet enn å peke på at disse antirasistene hadde kommet for nærme … antirasistene fremstilles med andre ord som helt uskyldige og politiet som den som bør mistenkes for kanskje ikke å være antirastiske nok, dvs imot antirasistene, som altså nettopp har gått over grensen.

Islamkritikere skal derimot kunne kritiseres nærmest grenseløst … det passer seg best i NRKs øyne. Folket skal vennes til at islamkritikk er noe man bør holde seg unna og føle seg for god til å bidra med.

Rasismestempelet henger som et damoklessverd over ethvert islamkritisk hode. Den norske løve med øks i hånd.

Natan Lean, som har skrevet om islamofobi, sier at vi bør være redde hatprodusentene, og hvem er nå det? I hvert fall ikke de som tar islam på ordet, ikke sant? Islamhaterne ligner på Osama bin Laden bedyrer han.  De to er speilbilder av hverandre. Og derfor like farlige.

Denne fyren lider både av islamofobi og oikofobi på en og samme gang, uten at han er klar over det. Hatet lyser i denne fyrens engleaktige åsyn. Men få tør å se det slik, det må jeg innrømme. Man vil ikke og tør ikke å gjennomskue maskepien, hyukleriet og selvforherligelsen som er parret sammen med forakt og hat for alt kristent og tradisjonelt europeiske eller vestlig.

For noe tull. Og dette skal seerne få inn med små drypp for hver gang islamritikk blir et tema. Folket skap hjernevaskes til å tro at all verdens elendighet kommer av islamkritikk.  Dhimmitude er å foretrekke langt fremfor patriotisme og kampen for å bevare det judeokristne verdigrunnlaget og troen på GT- og NT’s ene, sanne Gud. Under alt dette ligger et ufordøyd og verkende hat mot alle kristne og alt kristent.

Lean forsikrer oss om at Breivik ikke var gal, (og her har han nok rett). Breivik visste hvem Wilders, Spencer, Geller osv var. ”Han dro bare den logiske konsekvensen av hva disse står for!” er hans fanatiske konklusjon.

Og dette får han lov av NRK til å slå fast som om det var en objektiv sannhet og ikke noe annet enn sannheten selv, og ikke noe annet.

Det er til å gråte av.

Mark Potok i Montgomery i Alabama får også slippe til: Her er fobien for hatgruppene tydelig og helt uhelbredelig: Alt er hatgruppenes skyld, dvs islamkritikerne. Han forteller at den institusjonen han arbeider for, og som er tilknyttet Martin Luther King,  var veldig tidlig ute med å definere Geller og Spencer som tilhørende en hatgruppe.

Skal man le?

Israel og jødene trekkes også inn, for liksom å begrunne at hatet mot haterne og at dette hatet er et must og virkelig og basert på en reell, stor fare for Vestens fremtid og sikkerhet. Islamkritkken gjøres stadig mer til syndebukk. Haterne av islamkritikk og islamkritikere trenger sårt til noen å hate, demonisere, forakte, støte ut, kneble, miskreditere og ødelegge en gang for alle.

Islamkritikere slås selvsagt også i hartkorn med jødisk ekstremisme. Og Israel får mistankens lys mot seg, selvsagt, - for er ikke staten Israel nazistisk? Er ikke dette opplest og vedtatt i visse kretser som NRK logrer for, lefler med og innynder seg med? Driver ikke jødene apartheid? Disse spørsmålene ligger under, får man inntrykk av. Men man godter seg med å unnlate å stille dem. For derigjennom å befeste sin innbilte moralske overlegenhet.

Brennpunkt påstår ikke eksplisitt at Spencer er jøde, noe Frie Ytringer påstår. Men dette må være feil, Spencer omtaler seg selv som katolikk av tyrikisk opprinnelse. Men det programmet kan kritiseres for er at man ikke presiserer at Spencer ikke er jøde, men at Spencers navn nevnes i forbindelse med en ekstrem jødisk motstandsgruppe. Det er derfor ikke rart at noen tror at Spencer også tilhører denne gruppen, eller lignende grupper, og at det derfor konkluseres med at han er jøde.

Fascistoidene nærmer seg.

Den jødiske aktøren Roberta Moore blir også intervjuet. Hun har nok kjent islam nærmere inn på kroppen enn de fleste andre ikke-jødiske  islamkritikere og tilskuere til det hele. Men jeg blir virkelig overrasket og føler kvalme når hun sier rett ut at ”vi trenger slike mennesker som Breivik”. 

Hun bryr seg ikke om hva folk måtte kalle henne. Hun mener at det å være aggressiv er det som skal til for å stoppe islam … hun sympatiserer tydelig med Chaim Ben Pezac når han kan tenke seg å tilby muslimer penger for å dra tilbake dit de kommer fre. Denne mannen, som er jøde, er nektet innreisetillatelse til Israel, bare for å ha sagt det. Det sier sitt.

Begge disse ytterliggånde jødene er et trufmkort for NRK. Deres blotte eksistens, nær sagt, skal legitimere at haterne av islamkritikk hater med all moral på sin side. Islamkritikere skal assosieres med disse, og på den måten skal de – alle islamkritkere - frem i lyset som det de er, ifølge NRK, slik jeg tolker det. Islamkritikere skal betraktes som noen slags mørkets barn og ikke stort annet.

Og så var det Pat Roberson, da.

Jeg orker ikke å gå inn på hans holdninger og utsagn her og nå. Han er for fjern og for betydningsløs i dette store spillet, og alt nødvendig og seriøst arbeid for å bevisstgjøre befolkningen om hva islam egentlig dreier seg om. Det samme gjelder Terry Jones, han som brente og rev sund noen eksemplarer av Koranen i USA. NRK opplyser at de ikke vil vise selve brenningen … forståelig nok, he, he.

Gunnar Stålset blir også intervjuet. Han oser av vås og selvfølgeligheter, og enslags evigung naivisme, som viser at han er fullstendig i utakt med hva som foregår, og hva som bør foregå. Han har valgt å gå med bind for øynene i håp om å bli likt, hvilket han frykter han ikke blir, hvis han skulle - for en gangs skyld - kunne tillate seg selv å være seg ”sjæl”.

Kjersti Margaret Gilje er en kristen av helt annen type. Uredd, tankeklar og patriot for alt kristent og alt islam ikke står for. Hun ber ærlig, frimodig og sant om at ”Herren bryte ned de islamske festningsverkene”.

Hun skjønner at det foregår en svær åndskamp.

Til dette kommenterer en bristisk såkalt ekspert, Mattew Collins: ”Fundamentalistisk kristendom er like farlig som islamisme …  det spres store mengder hat på internett … ”

Fyren skjønner helt klart ikke hva han snakker om, men brukes altså kjærkomment som en slags høyesterettsdommer med absolutt eller guddommelig dømmekraft av NRK. Collins er sikkert ateist og kan derfor i prinsippet ikke uttale seg om kristendom, som er en tro, og islam, som er en ideologisk strategi for å vinne verdensherredømme ved å undergrave Vesten og den judeokristne tradisjon og gudssyn.

Collins ønsker seg sikkert økt islamsk innvandring, for å kunne holde sosialistene og ateistene ved makten i enda noen år. Han presiserte at England ikke er noen kristen nasjon og med dette antydet han at alle som ikke er kristne, faktisk er utenfor mistanke om å hate og at å være ikke-kristen er bedre enn å være kristen og at dette inkluderer muslimene: Til og med muslimer er bedre enn islamkritikere.  Alle islamkritikere. Muslimene er bedre enn islamkritkere rett og slett fordi de ikke er kristne (og forutsetning da også mer fornuftige og humane og noe det går an å snakke med ….

Lena Andreassen bruker  vi ikke mange ord på her, men at hun hadde vett til å varsle fra om planlegging av bombing av en moske i Ghana, er oppløftende. Det betyr vel i seg selv at hun ikke lenger er islamkritiker, noe programmet syntes å ville antyde.  Men hvorfor skulle man trekke en slik konklusjon? Kanskje fordi det var Brennpunkts implisitte intensjon?

Hun fremstilles som forbilledlig for seerne og som et imperativ: Bli for guds skyld ikke islamkritiker, sier man (uten å si det konkret). For det å være islamkritiker, det betyr at du er en innsiktsløs, irrasjonell, dum og uforstandig og farlig hater som sprer hat, at du ikke er fredselskende, og at du med andre ord er et ondt og farlig menneske som bør holdes utenfor og nede og foraktes av så mange som mulig.

Dette var nemlig Brennpunkts egentlig visjon å få frem, og programmets fundamentale budskap i kveldens bunnpunkt.

 

Til ungdommen - en krigserlæring

Vi er Generasjonen med autentisk identitet!

 

Vi er generasjonen som blir drept for å se på gal person, og for å nekte en tigger en sigarett eller for å ha en holdning som ”krenker” noen.

Vi er en generasjon som er pådyttet etnisk splittelse, totalhavari når det gjelder sameksistens,

og påtvunget raseblanding;

Vi er den generasjon som blir straffet dobbelt: Dømt til å betale for et sosialt system som er så sjenerøst overfor fremmede at det blir umulig å bevare det for vårt eget folk.

Vi er den generasjon som ble offer  for 68’erne som ønsket å frigjøre seg selv fra tradisjonen, fra kunnskapstilegnelse og autoritet i skolen.

Men 68’erne evnet ikke annet enn å frigjøre seg selv fra ansvaret.

Vi forkaster deres historiebøker som forsøker å fordreie vår hukommelse.

Vi tror ikke lenger på at ”Kader” noen sinne kan bli vår ”bror” og vi har sluttet å tro på den globale landsbyen og ”Menneskehetens familie”.

Vi har oppdaget at vi har røtter og slekt, og derfor også en fremtid.

Vår arv er vårt land, vårt blod, vår identitet. Vi er arvinger til vår egen fremtid.

Vi slår av TV’n og går i stedet ut i gatene for å protestere.

Vi maler våre slagord på veggene. Vi roper ut gjennom høytalerne at  ”ungdom er makt”.

Vi holder våre Lambda-faner høyt, for Lambda er det symbolet spartanerne malte på sine skjold.

Forstår du ikke hva det betyr? Vi trekker oss aldri tilbake. Vi gir aldri opp. Vi er syke og trette av deres feighet.

Dere kommer fra etterkrigstidens overflodssamfunn, dere har pensjonsrettigheter, SOS Rasisme og ”mangfold”, seksuell frigjøring og en pose ris fra Bernard Kouchner.

Vi, derimot, må tåle 25% arbeidsledighet, sosiale forpliktelser, multikulturell kollaps og en eksplosjon hva angår rasisme mot hvite.

Vi opplever oppløste familier. Unge franske soldater dør i Afghanistan.

Dere vil ikke klare å vinne oss over med forståelsesfulle blikk nå, eller med tilbud om en miserabel statsfinansiert jobb og en klapp på skulderen.

Vi trenger ikke deres ”ungdomspolitikk”.

Vi ER vår politikk.

Og bare ikke tro at dette kun er et annet manifest. Dette er vår krigserklæring.

Dere tilhører fortiden. Vi tilhører morgendagen.

Vi er ”Generasjon Identitair”!

Ikke rart, kanskje, at Hege Storhaug i HRS grøsser når hun leser denne krigserklæringen.

Hun gråt også da omfanget av demonstrasjonen mot ”Innocence of Muslims” gikk opp for henne.

Demonstrasjonen ble holdt i Oslo sentrum for ikke mange ukene siden, se hennes talende bilder  her.

Hun gråt vel da også over ordfører Fabian Stangs og biskop Kvalmes varme støtte til de fornærmede muslimer, - noen anslår antall krenkede demonstranter til nærmere 6000.

Hvis ordføreren og biskopen hadde det budskap til muslimene at de heller burde ta avstand fra drapene på en amerikansk ambassadør og flere ansatte i Bengazi, og andre steder i verden, så ble dette holdt godt skjult.

Vi har ikke sett noen slik appell fra disse myndighetspersonene. Den bør kanskje produseres og offentliggjøres i alle media nå i ettertid? Med tanke på fremtidige demonstrasjoner mot muslimsk råskap?

At det nærmer seg en større, dypere og mer dramatisk og voldelig krise enn det den monetære krise nå utøver og som vi har sett i Europa de siste 2 årene, burde nå stå klart for de fleste.

Det foregår nå en kamp ikke bare om ”hearts and minds” – dette uttrykket er for mildt – det foregår nå forberedelser til en åpen kamp mellom åndsmakter, eller bedre: Mellom de som vil bevare sin identitet, fordi de elsker den og ser storheten og godheten i den, og de som vil undergrave den for at vi skal kunne tilfredsstille ”de andre”, dvs islam og muslimene, samtidig som man vil styrke sitt eget oppblåste og forfengelige ego, det ego som sier at Europa og Vesten er skyld i alt vondt, i all vold, i all undertrykking og utbytting og at Europa og Vesten derfor må dekonstrueres, og tilpasses ”de andre”, dvs islam.

At skylden overføres til Vesten alene, - at alt er vår feil - , er en grov overdrivelse og en usannhet av apokalyptiske dimensjoner. At man driver med denne løgnen, kan ikke skyldes annet enn ubehandlet ondskap og fortrengt nazisme i en selv, og et kaldt, destruktivt personlig  mørke fra det innerste av det dyp de såkalte elskere og promotører  av mangfoldet og det mulitkulturelle paradigme disse målbærer. Deres eksistensiell sinnssykdom viser seg nå bare tydeligere og tydeligere for stadig flere  vanlige, normalt utrustede  borgere, folk ved sine fulle fem og som ikke har glemt vår tradisjons storhet, og vår sivilisasjon, som har brakt oss alle så mye fremgang og lys, trass alle mørke tilbakeskritt og mange forferdelser.

Disse forræderne har ikke sett at ungdommen er i sin fulle rett når de beundrer og ser opp til Europa og kontinents bragder , lysende som det er som forbilde for alle verdens nasjoner, - og burde være for alle religioner og ideologier.

Det skulle bare mangle at mange nå våkner og ser hvor det bærer hen. For det er nesten umulig å ikke se hvor det bærer.

68’erne er snart en sagablott. De fortjener intet ærbart ettermæle. Det var de som startet overbudspolitikken og åpnet slusene for den storskalige oppløsningen av alle verdier og de perversjonene som tok disses plass og som nå fremdels blir pålagt og tvunget på oss ovenfra, fra partier og personer som ikke kjenner sin besøkelsestid på maktens tinder.

De lovet oss riktig nok aldri noe rosenhave. Det de etterlot seg var stier og gangveier med kratt og torner overalt, og en multikulturell villmark hvor man ferdes med et mangfold av angst og frykt for å trå feil eller si og tenke noe galt, for hvert ende skritt og for hvert sekund vi er våkne, enten det nå er hjemme eller på jobb, eller i selskap og i forsamlinger, eller på vei til eller fra.

Frykten er ufrivillig blitt en del av oss og vår hverdag. Vi har ikke bedt om den. Vi er den påtvunget.

Vi ser Fascistoidene eller neokommunistene nærme seg (her). Kommer også fremveksten av en ny fascisme i Europa? Franske ungdommer stemmer nå Marine le Penn. Rundt 20% og det er mye. Det forteller mye. Frankrike har nærmere 7 millioner muslimske innvandrere. En grense kan være nådd.

Det er dette vi frykter, men som vi tror ikke er til å unngå. Prosessen mot katastrofen lar seg ikke reversere og det er snart bare våre ”representanter” som ikke værer eller ser det. De er fremdeles mer en villige og lystne på å overlate alle problemer og trefninger til sine etterkommere.

"Krigserklæringen" vi har oversatt i innledningen over, kan tyde på at noe ikke helt hyggelig, behagelig eller moderat er i ferd med å utvikle seg. 

Vi ser et sinne, et alvor og en fasthet  i Krigserklæring som vi neppe har sett i norske media eller på norske blogger. Vi ser et imperativ melde seg og ta form. Det er en funksjon av et hat og en fortvilelse som tidligere over lengre tid er forsøkt stagget, glemt eller gjemt, av flere engstelig og realitetsfornektende aktører, ikke bare av foreldrene og besteforeldrene og deres avskyelige selvsvik, men også av naturlige og selvoppholdende mekanisme i disse ungdommene selv. 

Nei, dette har understrøms forgreninger og går dypere. Krigserklæringen er ikke overflatisk ungdomsromantikk, eller voldsromantikk. Noen har sett dypere, kjent på de undergangskrefter som har fått undergrave over lang tid; noen har turt å nærme seg et truet sentrum, et krenket og engstelig og til nå usikkert og delvis kuet Selv.

Og at man i dette bildet søker syndebukker, (de rene av hjertet) - er ikke så rart, særlig når syndebukkene befinner seg blant ens nærmeste, og flyter av ens eget kjøtt og blod. 

Disse Spartanerne – som de nå ynder å benevne seg selv - har skjønt at de må gå veien alene og ta striden på egne premisser. 68’erne svik er for tung til å bære til at man nå skulle kunne håpe på deres bistand i den nye frihetskampen som nå må komme.

68’erne kan kastes på historiens skraphaug. De er ikke engang verdt et forsøk på å be om hjelp og bistand; det ligger over deres evne og deres moralske innsikt at noen nå kommer og ber om deres forståelse og støtte, så mye mer selvsentrerte og forkvaklede de nå er blitt, i forhold til det de var den gang, avfeldinger som de nå er blitt, svikere, trøtte på all velstand og syndig uansvarlighet, utpulte og forlatte som de er, fordrukne og elendige og uten skjønnhet og håp. For ikke å nevne manglende ekte, sannferdig og fornuftig, empatisk , langsiktig og trofast kjærlighet for det egne, for det værensgrunnlag vår storhet er tuftet på.

Men nå er det for sent for dem. De vil ikke ha tid til omvendelse og anger. Løpet er kjørt for dem. De har ikke bare sviktet seg selv. De har også sviktet sine etterkommere og sin  fremtid. De var overmodige og dumme. Og nå faller de som de sto: Som kåte kranglefanter og syndere,  politiserte og organiserte tyver og grådige fråtsere uten håp om redning, uten håp om frihet og kraft. Og uten innsikt i de konsekvenser de selv har frembrakt, og marerittet som kommer, fordi de brukte over evne og brukte alle andre enn dem selv som påskudd for og  legitimasjon for tyveri  som de så kaldt lot skje i det så snevert og umenneskelig kalte rettferdighets navn. 

De fordelte midlene og verdiene på andres vegne. Nå må de lære seg å dø for egen maskin, på sine egne ben og vegne, og på sin egen rygg.

Det eneste disse kan se frem til er at de får ta med seg sin Marx, sin Stalin, sin Lenin og sin Maos lille røde og sin Flower Power med seg i graven, - eller i asken.

Ingen vil savne dem.

68’ern er vår tids Miserables – i egentlig forstand - og de har valgt rollen selv, og stukket av med sine egnes arv og  verdier, som de har ødslet bort på forskudd, og til andre, de fremmede, beruset på egen snillhet, megalomani og falske solidaritetserklæringer som de var.

Krigserklæringen fra disse franske ungdommene vitner om god kontakt med et indre, dypere jeg, og en ny, selvformende identitet som er i ferd med å gjenfinne og gjenskape seg selv. Og dette skjer ikke under påtrykk utenfra, fra eksperter eller velmente idioter og ensomme og kontaktavhengige sosialarbeidere, nei, trykket, behovet, lengselen etter det nye kommer innenfra, fra dypet av eksistensen, det som dypest angår en selv og ens gruppe.

Og det er i denne kampen om det egne og den egen identitet de nå vil finne mening og mål i. Og hva er vel sterkere for ungdommen enn et klart mål og en klar mening, en mening som blir forstått og sett, ikke bare overflatisk, men som gjelder ens sjel og genuine personlighet?

Kan etablissementet stå mot en slik kraft? Kan løgnerne klare å manipulere disse ungdommene til taushet og gi dem falsk tilfredsstillelse? Vil myndighetene klare å tåkeligge eller bortforklare de underliggende årsakene?

Er skjærmyslenes tid nå forbi?

Nei, vi tror ikke det. Men Vårløsningen er for behøvd til å overse og for ”farlig” til å undervurdre, for den har vært innestengt lenge nå og trenger en utblåsning.

Den vil overstrømme et beger og oversvømme all motstand. Vi kommer snart til å se en naturkatstrofe …

Vi tar her også med fra en tidlige postering et innlegg som var innsendt til Dagen og som speiler noe av den samme intensisteten som i Krigerklæringen vi har omtalt ovenfor:

Sexologer, sex-lærere, sex-profeter - franske jenter og gutter vil gjerne fortelle dere følgende: Vi er ingen svin, som dere tror! Dere skal ikke klare å forderve oss. Vi er ungdommen, livskraften, framtiden. Dere er gamle i begjær, fordervelse og forræderi. 

For å tilfredsstille deres urenhet vil dere fange oss. Og når vi så er blitt ødelagt gjennom deres sex-opplæring, deres eksempel og deres bruksanvisninger, da vil dere manipulere oss til å gjøre revolusjon for dere. Dere vil stjele vår sunnhet, vår fremtid, vår kjærlighet, vår glede. Ja, vår kjærlighet!

Dere skal vite at vi elsker nettopp det dere forakter: Vår familie, far og mor, våre brødre og søstre, vårt fedreland, helter og helgeners Frankrike, Jeanne d’Arcs Frankrike. Vi ber til Gud, vi ber til Jesus. Og de blant oss som ikke ber, fordi de ikke torde har i hvert fall æresfølelse og et ideal om renhet. Dere kjenner ingen respekt, dere vil ta æren fra oss.

Vi vil være brud og brudgom – ikke”partnere”. Vi vil bli fedre og mødre – ikke pilleslukere og abortører. Forsvinn! Kom dere vekk, vi vil forsvare oss. Dere vil revolusjon, men vi skal vende den mot deres fordervelse, deres vonde hensikter og deres skryt.

Hyklere, vi vil ikke vite av deres sex-opplysning, deres sexpraksis og deres sex-artikler. Vi vet hva vi har å gjøre uten dere, ja, på tross av dere. Lær heller noe dere ennå ikke har forstått. Nå gjelder det fransk ungdoms ære og framtid.

(Ovenstående appell kommer fra fanske ungdommer og er gjengitt i Dagen mandag den 28. november 2011 i et inserat fra Hanna Aksnes, Jon Olav Økland og Torstein Barlaup, - alle 19 år gamle).

Vi tror det er sammenheng mellom ovenstående og Krigserklæringen.

Du finner opprinnelig postering her

(Siste pr. 23.10.12: Nå kommer det krav om å forby Generation Identitair i Frankrike ...

her)

Ytringsfriheten er under press. Det er som forventet. Og det kan forventes mye mer i den retning i tiden som kommer. Welcome to Dhimmistan.
 

Ny norsk oversettelse av Koranen

Tenk det!

Muslimske menn har ingen rett lenger til å slå sine koner – i hvert fall ikke i Norge. Aldri.

Dette ifølge Islami Cultural Center på Grønland i Oslo og Morgenbladet.

Men hvor lenge vil dette forbudet vare? Har Allah og profeten ombestemt seg, eller angret seg eller rett og slett bare kommet på nye tanker? Er visse vers i Koranen nå å regne som abrogert?

Nei, ikke så lett, nei. 

Muslimske menn i Norge har faktisk aldri hatt noen rett – verken islamsk eller norsk rett - til å irettesette sine koner ved å gi dem en ørefik, slå dem eller banke dem opp. Det har alltid vært forbudt i Norge og dette er i samsvar med norsk lov, men ikke nødvendigvis mot islamsk lov, under islam som evig og uforanderlig konstitusjon.

 Og grunnen til det nå stadfestede menneskebudet om ikke å slå sine koner – som nå altså (riktig nok bare i en fotnote) sies å aldri være akseptabelt -  altså likevel aldri kan sies å være absolutt. 

Muslimer har nemlig – ifølge islam selv – en plikt, ifølge islam selv, til å følge det lands lover hvor de oppholder seg, så lenge de selv ikke har muligheten i dette landet for å få innført det motsatte eller korrigerende bud av det som nå, ifølge muslimene selv, skal gjelde for muslimer i landet.

Man kan derfor si at det ikke er noe problem for islam og muslimer at en lov slår den andre i hjel og at sannheten både kan innholde et forbud og en tillatelse i samme kontekst. At dette faktisk gjør islam til en relativistisk, opportunistisk og forvirrende religion, synes ikke å bekymre noen. At islam faktisk står i strid med selv, synes å være helt irrelevant for den moderne debatt om islam. Og at islam bryter den grunnleggende logisk loven om ikke-kontradiskjon, synes ikke å angå noen som helst. 

I islam gjelder på dette område ingen logiske førsteprinsipper, prinsipper vi har omtalt som grunnleggende for vestlig og universell tenkning andre steder på denne bloggen. Og det som er skremmende er at dette ikke tas opp i diskusjoner og i de akademiske miljøer og i media, så vidt vi kjenner til.

Holdningen til dette fra vestlig side er at ”går det, så går det” og at så lenge muslimene ikke bryter norsk lov, så er alt i sin skjønneste orden. Det man imidlertid overser er at man fritt og gladelig da faktisk overlater problemene som vil komme til kommende generasjoner, mens muslimene i sitt stille sinn kan sette seg ned og ta det med ro, vel ”vitende” at islam kommer til å seire til slutt, nærmest uten sverdslag - ikke minst fordi alle demografisk fremskrivninger med den aller største tydelighet nettopp forteller oss at det er dette som kommer til å skje.

Sannhetsgehalten i (strata av) Koranen kommer med andre ord ut på hvor du befinner deg og til hvilken tid. Du kan slå din kone som straff i f aks i Saudi, men ikke i Norge og begge handlinger er guddommelig forordnet av Allah. Du kan – med islamsk lov i hånd - tvinge din kone til samleie i Afghanistan, selv om hun ikke vil, men –prinsipielt sett - ikke i Norge! Man kan forlate islam i Norge uten å bli halshugget, men ikke i Pakistan.

For noen vil dette bety at islam fremstår som en ekstremt tilpasningsdyktig, individfokusert, fleksibel, liberal og tolerant religion. Det er da også en kjensgjerning at det finne ulike lovskoler innen islam, lovskoler som fortolker koranens implikasjoner på noen ulike måter, alt etter hvilke forhold man befinner seg i og som råder, på bakken, i de land islams er innført.

Den nye koranoversettelsen, som i en fotnote presisere at det aldri er akseptabelt å slå sine koner, er altså ingen oversettelse i rette betydning av ordet, det er faktisk mer en bekreftelse på islam rett, slik den alltid har vært og slik den alltid har vært tillatt å tolke.

En annen ting er det at når vi vestlige hører om en ny oversettelse, så tror vi umiddelbart at det dreier seg om en modernisert, mer menneskevennlig fremstilling enn den gamle, en fremstilling som passer bedre med våre humanistiske (ikke nødvendigvis kristne), progresserende  idealer. Vi håper med andre ord at Koranen nå endelig skal tilpasses vårt verdensbilde, vår virkelighetsoppfatning og vår verdensanskuelse, med alt hva dette innebærer av menneske- og verdisyn.

Å kalle dette en ny oversettelse, slik sett, er i utgangspunktet derfor ikke riktig å si. Oversettelsen er derimot korrekt sagt en bekreftelse av eldre og andre oversettelser, eller tolkninger. Det finnes aldri noe nytt i islam proper. Islam er evig og uforanderlig og de som påstår noe annet, forsøker å villede istedenfor å veilede. Man driver her en implisitt eller ubevisst fortrengning på seg selv. Man tør ikke å ta inn over seg islam essens. Man velger heller å si på islam som en substans under utvikling, en ideologi som er som skapt for tilpasning til nye forhold og utfordringer. Vi foreldes av "våre egne" intellektuelle til å tro at islam kan dekonstureres og tilpasses oss og vårt vestlige og gudløse samfunn og at dette nærmest vil skje ved en naturnødvendig lovmessighet. Man skal "lures" til å tro at islam ikke har noe essens og at det derfor er moralsk forkastelig å essensialisere muslimer.

Man vil for eksempel ikke innrømme for seg selv at dette at det fins ulike lovskoler i islam faktisk bekrefter det essensielle – og absolutte og uforanderlige – ved islam, ikke at det avkrefter en slik essens. Man vil ikke se at det kontingente ved islam og islamsk juss, i og med disse ulike lovskolene - faktisk er en nødvendighet eller påbudt av Allah selv, indirekte, og den dimensjon som bærer hele systemet, og selve islams konstitusjon.   

Det viktigste i dette er at man gjør seg blinde for Allah’s sanne vesen selv, nemlig dette at Allah er kaprisiøs: Allah gjør hva han vil til enhver tid, både overfor naturen og mennesket. Allah har ingen kontrakt med skapningen om naturlover som står fast og som man kan holde seg til, med garanti fra Allah om disse lovene gjelder for alle til enhver tid og for alltid, så lenge jorden står og universet består i den form disse har nå, slik vi finner mange eksempler på i den judeokristne Bibel.  

Nei, i og med Allah, kan alt skje og mennesket kan ikke annet enn ta imot de handlinger Allah utøver over det til enhver tid, i et hvert øyeblikk. Om du skal synde eller ikke, er bokstavelig talt opp til Allah hvor og når han måtte ville det. Noe filosofisk eller teoretisk grunnlag i Koranen for å si noe annet eller det motsatte, finnes ikke i Koranen og de muslimske skriftene. Snarere tvert imot. Allah skaper så å si hele verden på nytt for hvert nano-osekund. (Om dette – og de forferdelige konsekvensene av et slikt gudsbilde og en slik verdensanskuelse - skriver vi her på bloggen et lengre essays om i en ikke altfor fjerne fremtid).

For en forskjell fra den judeokristne Gud!, - i hvilken selve fornuften er en integrert karakter- nødvendighet og hvor kjærligheten er det viktigs attributt, og ikke VILJEN i enhver sammenheng, slik det forholder seg i islam. Riktig nok finner muslimer Allah’s vilje i Koranen, men viljen til å forsikre eller forvisse om evig frelse  for eksempel for den enkelte troende, uteblir totalt.

Det er altså fremdeles guddommelig lov å irettesette sine koner med en eller annen form for lettere fysisk avstraffelse her i landet, noe som stride mot norsk lov, men poenget er at dette ikke er lov for muslimer akkurat her og nå, slik Allah har lagt til rette for  …

Alt dette i følge muslimene selv og norske islameksperter i en artikkel med intervjuer om den nye oversettelsen av Koranen som lanseres i disse dager.

La oss se på noen av uttalelsene som kommer frem i intervjuene, (Morgenbladet 12-18. november):

-Jeg er muslim. Er jeg islamist? spør imam Manboob-urRehman. En tolk forklarer svaret: ”Det kommer an på hva ordet skal bety. Det er et negativt ladet begrep. Hvis det bare betyr en person som følger islam til punkt og prikke, så er alle muslimer islamister …

hm

Artikkelen forklarer så at den nye ”oversettelsen” bygger på en tolkning av Sayyid Abul Ala Mawdudi.

Kari Vogt beskriver denne karen slik: ” … autoritær, sterkt  moralistisk og med en antidemokratisk statsoppfatning … ”.

Men lenger ned i artikkelen forteller den samme Vogt: ” … vi trenger ikke å se så mørkt på Olso-moskeens tilknytning til Mawdudi … ”.

hm

Anne Sofie Roald: ”Det som er interessant med den oversettelsen er at Mawdudi flere steder  i sin fotnoter henviser til ”staten”. I Koranen står ikke dette ordet, men i notene bruker Mawdudi det morderne begrepet ”stat”. Når Mawdudi, og ICC, bruker begrepet, sender det ut signaler som er svært problematiske … signaliserer at religion og politikk hører sammen … ”

hm.  Skal man le eller gråte? Dette er så naivt av en professor og så villedende at hun bør ”slutte med det”.

Roald fortsetter: ”I fotnotene står det at ikke-troende ikke skal ”herske over folk” og ikke-troende som bor i staten ”bør” leve underordnet den islamske staten … ”

hm. Hva betyr ”bør” i hermetegn? Vi kan bare ane en kommende diskusjon.

”Det er veldig problematisk at ”umma”-tenkningen blir en tolkning i Norge” fortsetter Roald. ”Mawdudi uttrykker ikke tanker som kan forbindes med terrorisme …  blant muslimer har det tradisjonelt vært toleranse for ulike tolkninger … bare se på de klassiske lovkskolene (om denne kommentaren se min kommentar over: Hun forstår ikke at lovskolene flyter nødvendig av islam innebygde relativisme og opportunisme under dekke av ”universalisme” og objektive verdier og verd, slik vi oppfatter dette tradisjonelt i Vesten).

At Roald imidlertid værer at noe skurrer, kommer til uttrykk i følgende uttalelse: ”For en intellektuell er det ikke noe problem å skille det, ettersom det å tenke intellektuelt innebærer å kunne se forskjellige standpunkter og ikke hevde ett standpunkt som den eneste rett sannheten”.

Kommentar: Her forklarer Roald tydelig at hun er relativist og at ingen religion er bedre eller sannere enn andre, ja, at sannheten faktisk ikke finnes, at den er relativ og ikke absolutt (en (relativ) absoluttisme som undergraver hennes egen posisjon, noe hun virker helt uvitende om). Hun ser da heller ikke at intellektuelle muslimer er av samme ulla som hun er selv, eller vil at de skal være, nemlig slik hun selv er, eller oppfatter seg å være, nemlig ”gladrelativist”, bare i et forsøk på å navnsette dette fenomenet).

For et intellektuelt nivå! Det skal hun ha …

Noen ”gullord” fra Rehman: ”Vi har ikke rett til å endre meningen i budskapet … du skal velge det begrep som er mest korrekt i konteksten …” og ”Mange forutsetninger må oppfylles før krigen som man kaller ”jihad” kan settes i gang, og det er ikke tillatt å drepe kvinner, barn eller gamle, eller å skade vegetasjon, bygninger der folk bor eller religiøse steder. Religiøse mennesker skal heller ikke drepes … jihad kun lov mot den delen av motparten som selv er krigerske og som står ansvarlig for urett … dette budskapet har vi forsøkt å tydeliggjøre … ”.

Kommentar: For en nydelig, rørende, selvfortryllende  og forførende retorikk.

De kan det, disse kara.

Religiøse skal ikke drepes – hva med de ikke-religiøse?

Hvilket begrep er mest korrekt i konteksten?

Hvem skal oppfylle forutsetningene før krigen som kalles jihad kan settes i gang?

Stemmer Rehmans fromme ønsker med det andre autoritative og lærde islamske kilder sier?

Professor Oddbjørn Leirvik: 

Oversettelseskomiteen modererer i mange tilfeller Mawdudi … de har lagt til egne fotnoter og endret Mawdudis … de leser korrektur på ham og sier at DET ALDRI ER AKSEPTABELT Å SLÅ,  (- vår kommentar: slik man kan få inntrykk av når man leser Allahs ord i Sure 4. 34 – referert nedenfor i 3 ulike oversettelser eller tolkninger - og som er blitt tatt som en selvfølge i islamsk tradisjon helt fra begynnelsen?).

Og hvem er dette ikke akseptablet for? Er det det norske samfunnet eller for muslimene selv, eller begge, eller kanskje overfor ingen andre enn Allah? I så fall må Allah ha skiftet mening. Eller selv tolket eller oversatt Koranen feil eller utilstrekkelig klart? Og hva betyr akseptabelt i forhold til den islamske oppfatning av "frelsen"?
At å ikke slå sine koner nå er bekreftet som en ikke-synd?  Det kan vel ikke bety at det å slå konene er synd? Og betyr akseptabelt at det er straffbart både her i livet og det neste å slå sine koner?

(A propos likestilling mellom mann og kvinner og "den arabiske våren" som er gått iskald:

The new draft of Egypt’s post-revolution of the constitution article 36 concerning women’s right and freedoms contains an additive which discloses that “men and women are equal, so long as this equality does not violate Islamic laws.”

According to Egyptian women rights organizations, Islamic laws will restricts women’s freedoms and rights they achieved in the past. It will be in violation of Egypt’s international treaties had previously signed, that contain articles against Islamic laws.
Lawyer Sobhi Saleh, Muslim Brotherhood figure and member of the Constituent Assembly in charge of drafting Egypt’s post-revolution constitution replied “Whoever objects to this bit will be objecting to the Islamic faith and wreaking havoc unnecessarily. Those who protest have to know that there is no absolute equality between men and women in Islam and inheritance is an example,”
Source:
Short URL: http://www.faithfreedom.org/?p=43435)

Basim Ghozlan får også slippe til i Morgenbladet og her synes han å bestride nettopp det vi her på bloggen kommenterte ovenfor om Allah's karakter og vesen:

”I islam bestemmer Gud, (ja, Gozlan bruker Gud og ikke Allah), over alt, men når man leser tekstene til Mawdudi føles det som om han mener at Gud styrer samfunnet på en direkte måte og at vi mennesker ikke har noe å si … han har ikke ment det på den måten … men man får følelsen .. .”

hm. Kommentar: ha, ha …

Nora Eggen, muslimsk konvertitt: ”Med jevne mellomrom bør det komme nye oversettelser. Da vil man unngå at en oversettelse får en kanonisk status”.

hm. Hørt på maken. Islam har ingen essens, skulle man kanskje forledes til å tro, og noen muslimer er tydeligvis nå svært oppsatt på å få frem dette budskapet, som passer som hånd i hanske til vårt postmodernistiske samfunn, et samfunn hvor bare de færreste nå  tror at sannheten er absolutt og at det virkelig finnes objektiver verdier og verd, og at den eneste sanne religion og tro OGSÅ virkelig finnes og må velges fremfor andre, som den eneste fulle og hele sannhet, uten å underslå noe.

Ellers kommer det i artikkelen selvsagt fram at de yngste troende i moskeene nå er mer åpne og mottakelige for dialogararbeid i forhold til andre trosretninger i samfunnet …  ”de yngre kreftene markere en mer dialogpreget profil på nettsidene …” forsikrer professor Leirivk.

Kanskje så korrekt som noen gang før … men vi lar oss for vårt vedkommende ikke forsikre … selv om man skulle forsøke på å få oss til å tro at Koranen nå er blitt en helt annen og mer ”snill” eller kvinnevennlig enn den var …

Hege Storhaug kommenter den nye ”oversettelsen” på HRS 8. nov 2012. Maududi er Mawdudi: Et lite utdrag her:

Det groteske kvinnesynet røres knapt. Boken Purdah and the Status of Women in Islam (1939), forfattet av Maududi, er ”et mesterverk” hva gjelder å degradere kvinners status. For en islamist som Mawdudi er kvinne og familiespørsmålet avgjørende for å realisere den politiske visjonen, ja det er selve kjernen i den islamistiske propagandaen. I boken kan man således i detalj lese om hvorfor en kvinnes øyne er en ”erogen sone” som kan lede til hor, og parfyme likeså. Det samme gjelder hennes stemme, som er djevelens agent, og lyden av hennes skohæler. Kvinnen skal holde seg hjemme, og må hun ut i et absolutt nødvendig ærend, skal hun altså verken ses, høres, berøres eller luktes.

Det mest oppsiktsvekkende i Morgenbladets artikkel og intervjuer her er at man går utenom selve grunnlagsproblematikken mellom mann og kvinne i islam. Det nevnes ikke med ett ord at det viktige spørsmålet her ikke er i hvilken grad og med hvilke midler mannen har rett til å irettesette sine koner, - om det er snakk om fysisk eller verbal avstraffelse - , men om hvorfor akkurat mannen skal ha denne "guddommelig uttalte" og uforanderlige og en gang for alltid gitte (eller pådyttede) retten i det hele tatt. 

Kvinnens individuelle integritet drøftes ikke; hennes horisont og egetverd skyves ut av perspektivet. Alt dreier seg om hvor langt mannen kan gå og spørsmålet om han kan "gå" i det hele tatt, underslås. 

At dette perspektivet ikke får spille med i helhetsbildet, svekker kvinnens stilling i islam. Hun ikke bare umyndiggjøres, men skyves dessuten ut fra en dialog med omverdenen og et menneskesyn og en verdioppfatning hvor alle mennesker er født like og med umistelige rettigheter, uanvhengig av kjønn, - en tanke og et perspektiv som bare kunne oppstå i den judeokristne sivilisasjon og kulturkrets.

Det som nå er uakseptabelt i den nye ”oversettelsen” – som egentlig er en abrogasjon foretatt ensidig av mennesker uten Allahs tydelig eller uttrykkelig hjemme i Koranen - av Koranen til norsk, finnes i det følgende:

004.034
YUSUFALI: Men are the protectors and maintainers of women, because Allah has given the one more (strength) than the other, and because they support them from their means. Therefore the righteous women are devoutly obedient, and guard in (the husband's) absence what Allah would have them guard. As to those women on whose part ye fear disloyalty and ill-conduct, admonish them (first), (Next), refuse to share their beds, (And last) beat them (lightly); but if they return to obedience, seek not against them Means (of annoyance): For Allah is Most High, great (above you all).
PICKTHAL: Men are in charge of women, because Allah hath made the one of them to excel the other, and because they spend of their property (for the support of women). So good women are the obedient, guarding in secret that which Allah hath guarded. As for those from whom ye fear rebellion, admonish them and banish them to beds apart, and scourge them. Then if they obey you, seek not a way against them. Lo! Allah is ever High, Exalted, Great.
SHAKIR: Men are the maintainers of women because Allah has made some of them to excel others and because they spend out of their property; the good women are therefore obedient, guarding the unseen as Allah has guarded; and (as to) those on whose part you fear desertion, admonish them, and leave them alone in the sleeping-places and beat them; then if they obey you, do not seek a way against them; surely Allah is High, Great.

(Finnes på USC)