Muslimer er mer "fornuftige" enn kristne

Tror sosialister på Gud? Ja, det skulle man tro, - men sosialister tror i alle fall mer på Allah enn på Kristus som Gud og Guds Sønn. Sosialister er mer islamofile enn andre folk. Islam har en mindre farlig gud enn de kristne har, tror de, og muslimenes gud passer mer til fornuften enn den kristne Gud.

Innbiller de seg også.

Vanligvis vil en ateist eller en sosialist – hvilket er ”identiske” realiteter  - betakke seg for å ta ordet Gud i sin munn, han trives bedre med ”gud” i sin tale og i sine tanker. Det ligger en sosialist snublende nær å forstå muslimenes gud mer enn de kristnes Gud. Den muslimske gud har med politikk å gjøre, Allah overlater det meste til menneskene, han har gitt lovene en gang for alle og så trukket seg tilbake. Det passer godt for den ateistiske eller sosialistiske tanke: Jo mer fraværende og lenger vekke gud er, desto bedre.

At noen skulle sone andres synder og dø en offerdød for ”sine”, er en frastøtende tanke, både sosialister, ateister og muslimer. Fordi det er ufornuftig.

Samtidig så erklærer Allah seg å være både rettferdig og nåderik, og det passer godt inn det sosialistiske vokabular , en sosialist vil - som Allah -  selv skape fred og rettferdig fordeling av godene  på denne vår felles lille klode.For dette er fornuftig.

Dessuten gir Allah menneskene virkemidler for å nå sine mål, strenge straffer, offentlig uthengning, Allahs ord virker akkurat som resolusjonene i de marxistiske hovedkvarter. Mennesket skal kollektivt sett føle seg sterkt og effektivt på sin vei mot etableringen av det kommende gudsrike, paradistilstanden, menneskets ”naturlige” tilholdssted.

Islam fremdyrker det naturlige menneske, kristendommen fjerner mennesket fra sin naturlighet - og dermed virkeligheten i verden - og verden i virkeligheten. Kristendommen er livsbenektende mens islam er livsbejaende, og troen på Allah skal være lett for mennesket, Allah legger ikke på mennesker byrder det ikke kan tåle eller bære.  Dette liker sosialister og ateister å høre.

Kristendommen forlanger det umulige: Å tro på ting som ikke kan skje, på mirakler, Jesus Kristi oppstandelse fra de døde.

Tror man: Det strider mot fornuften.

Ateistene har ingen tro verken på at menneske har behov for å bli frelst eller at det trengs erkjennelse av mennesket faktisk trenger frelse, at det er nødvendig for menneskets salighet.

Ateistene tror ikke på eksistensen av synd og derfor trenger heller ikke ateisten syndsforlatelse. Man kan ikke ta bort noe som ikke finnes der allerede i utgangspunket. Slik er det også med islam og Allah. Mennesket bærer ikke med seg noen arvesynd fra fødselen. Mennesket begikk riktig nok en brøler i paradistilstanden, i himmelen iflg islam), men Allah så over med den og lot dem vandre inn i verden uten skyldfølelse og utan å skylde ”gud” noe som helst.

Livet skulle være lett å bære og Allah vil ikke pålegge mennesket byrder det ikke kan tåle.

Ateister forbinder den kristne synd med dysterhet og hykleri, i beste fall som et instrument i hendene på manipulatorer og maktmennesker. 

Jeg tror det kort og godt kommer av at de tror at Gud og Allah er den samme ”guden”.

De fleste sosialister er ateister og ingen ateist tror på ”Gud”, derfor tror de heller ikke på Allah. Begge disse to gudene regnes som illusjoner og blendverk av ateister og sosialister, så hvordan kan mennesker få seg til å tro på noen av dem?

Ateister og sosialister har fått oppleve at færre og færre mennesker i Vesten tror på Gud. Dette beviser at ateismen og sosialismen er rett, ifølge dem.

Gud eksisterer ikke, og dette vil før eller siden gå opp også for folk i Den 3. verden, spesielt muslimene.  De vil før eller siden forstå at det beste er å kvitte seg med troen på Allah, slik alle moderne og rasjonelle individer i Vesten kvitter seg med ”Gud”. Dette er en fordel for alle, ja, for hele menneskeheten, mener ateistene og sosialistene. Og jo flere muslimer som kommer til Vesten, desto flere muslimer i verden vil oppgi sin illusjon og sin tro på Allah.

Det er bare et spørsmål om litt tid, tilpasning og ikke minst opplysning og undervisning, så vil alle mennesker om ikke mange år kunne bli enige om å bygge all politikk og all samforstand mellom folk og land på en fornuft – og en konsensus - som ikke er avhengig av ”Gud”.  

Dette nye sivilisasjonsgrunnlaget vil muslimene få først og fremst i Vesten gjennom skoleverket og blant arbeidskamerater i fagforbundene eller på arbeidsplassene.  Muslimene vil før eller siden være nødt for å se og innse at den kollektivisme sosialismen står for, er langt å foretrekke fremfor den kollektivisme som islam tilbyr.

Kollektive forsikringer er bedre enn ”forsikringene” i Koranen for å skape fred i verden og fred i familien. Dermed vil også typiske muslimske familiebånd slippe taket rundt den muslimske kjernefamilie, og familiemedlemmene vil så begynne å tenke mer selvstendig, og med mer selvstendig tenkning, jo flere muslimer vil til slutt – om ikke mange år – bli ateister eller sosialister.

Og på denne måten vil tingene ordene seg og gå seg til – tros ateistene og sosialistene.

Når dette skjer, vil det også bli fred og fordragelighet i verden. Ingen trenger å frykte verken for ”Gud” eller Allah og ingen trenger å bruke verken Gud eller Allah til å trumfe gjennom sine særinteresser eller begå forbrytelser.

Rettferdig fordeling av alle goder uten guder som mellommenn er nå i nært sikte, mener sosialistene og – de vantro - ateistene.

Det er utenkelig for sosialister og ateister at selvstendig tenkende og utdannede mennesker skal kunne tro på ”Gud”. Det strider mot ethvert tenkende individs medfødte rasjonalitet.

Tror de og forutsetter de i all sin ferd og i all sin tankevirksomhet. Og i alle sine synder.

Men sosialister og ateister er mer redd for kristendommen enn for islam og Allah. Det vil bli lettere å ”omvende” muslimer til vestlig ateisme og sosialisme enn det var å få kristne til å avsverge sin tro.

Dette følger av at de tror at islam er mer rasjonell enn kristendommen, og slik de selv er, altså mer fornuftige. 

Og dette tar de for et aksiom å være, en selvinnlysende sannhet. Og i pakt med fornuften.

Derfor støtter mange ateister og sosialister muslimske regimer eller grupperinger, fordi de har tro på fremtiden, sammen med muslimene, mot kristendommen.

Samtidig angriper og kritiserer de vestlige ”kristne” regimer, som de mener er imperialistiske. De mener at disse regimene driver med strukturell undertrykking av muslimer og islamske land og at dette må opphøre. De mener at Vesten har noe å stå til ansvar for gjennom de siste 2-300 årene. De mener at Vesten bør be de fattige muslimske landene om unnskyldning og helst gi dem særfordeler. 

Til gjengjeld vil Vesten da oppnå store sympatier i de muslimske kulturene og sette i gang en utvikling mot mer ateisme og sosialisme i verden. Med denne utvikling vil så følge et samfunn som er mer rettferdig og fremfor alt mer realistisk: Vi vil da endelig få en rettferdig verden som ikke tror på EN Gud, dvs  på En ikke-gud, en tilstand som bare vil være til fordel for alle som en som bor på denne vår lille planet.

Tror de.

Men hva hvis sosialister og ateister tar feil og lever på en illusjon? Hva hvis Gud og Allah er to vidt forskjellige personer, eller to helt ulike ”guder” , ja, to motsatte guder og guder som overhodet ikke kan sammenlignes og overhodet ikke er kompatible?

Er det da realistisk å tro på fredelig og felles sameksistens på like fot mellom muslimer og vesterlendinger i Europa og andre kontinenter  hvor muslimene nå forøker seg med nær sagt over dobbel hastighet i forhold til vesterlendingene? Er det da sannsynlig at muslimer og ”kristne” kan begynne å snakke det samme språket og forstå hverandre bedre?

Jeg er stygt redd for at svaret må bli nei. Fordi jeg bl a ikke tror på "fornuften" som en Frelser.

Gud og Allah er ikke den samme, de er to ulike guder med to helt ulike agendaer i verden og to helt ulike metoder for å nå sine mål, ja, disse to gudene har i virkeligheten to helt forskjellige mål, mål som ikke kan forenes, nettopp fordi de er uforenlige.

Derfor blir det også en kamp på liv og død mellom de som tror på Allah og de som tror på Gud - til siste slutt.

Sosialister elsker Allah, fordi ... ?

Sosialister elsker Allah fordi Allah er en illusjon, for å si det ironisk og litt spottende.

Men sosialister elsker samtidig først mennesker, mennesket først, og verken Gud eller guder, for det går med Gud og guder som med illusjoner flest: De dør og forsvinner etter hvert, og dette er for så vidt en logisk konsistent måte å tenke på og en realistisk, nødvendighet å skape seg, ad hoc, så å si.

Men dette er illusjoner og innebærer en selvmotsigelse. Det strider mot tanklovene, de lovene som vi er nedlagt med, for å si det sånn, nemlig de som ikke er å komme fra, fordi de er aksiomatiske, teoremiske eller selvinnlysende . De trenger ingen forklaring utover hva de selv sier eller påstår de er. Og de må oppdages. De kan ikke skapes av oss, verken av vårt indre selv eller i vår indre selv, og de er ikke avhengig av vår hjernes struktur, de bare foreligger og ingen kan bestride dem, selv om det kan virke som om de er funksjoner av sirkelargumenter, i form av illusjoner.

Det rare er kanskje at alle sanne, holdbare og sunne konklusjoner nettopp bygger på sirkelbetraktninger, like mye som alle forkastelige hypoteser og konklusjoner gjør det.

Det gjelder derfor å bygge på de ”sirkler” som står av seg selv og derfor er rene, dvs ikke avhengige av noe annet eller noen andre.

Lovene som man slutter seg frem til med slik lødig sirkelargumentasjon er universelle, og ikke relative, og deres eksistens  er ikke avhengige av om noen velger dem, eller velger dem bort.

De fremkommer ikke fordi noen vil dem eller foretrekker dem der og da. De eksisterer før vi eksisterer og de har essens, det vil si at de ikke være annerledes enn det de er.

Disse lovene kan ikke ”villes”, i motsetning til de normer – og menneskeskapte politiske eller juridiske lover - som kan preferes eller som man kan beslutte seg frem til, gjennom konsensus.

Man kan ”glemme” eller fortrenger de universelle tankelovene, eller førsteprinsippene om man vil, men på sikt vil dette straffe seg. Man går på trynet. Som når man bortdefinere og ikke vil vite av Gud, en gud som er skaper og personlig og dessuten nødvendig, dvs ikke-kontingent.

Man kan også snylte på tankelovene uten å vite det. Det gjør man når man forsøker å forklare de dypeste metafysiske og trosmessige spørsmål og gir svar uavhengig av dem og dette gjør ateister og islam stadig vekk. Man snylter på dem uten å takke. For det fins ingen tilfredsstillende svar på livets skapelse og livets mysterium og mirakel uten at man forutsetter en personlig og kjærlig Gud, som skapte disse tankelovene. Man kan heller ikke begrunne hvorfor det i det hele tatt eksisterer noe godt, uten at det eksiterer en allmektig skapergud som opprettholder alt.

Tankelovene er ikke avhengig at noen vil eller ønsker at de eksisterer, slik islam forutsetter, nemlig at Allahs vilje står over disse lovene, slik at han kan endre dem når hans vilje måtte ville det. (I et slikt trossystem vil det derfor ligge en oppfordring til ikke å studere naturens lover og bygge på dem, som et fast og ”evig” grunnlag. Dette er motsatt i den judeokristne tankeverden, hvor Gud har kontraktsforpliktet seg til at lovene gjelder og ligger fast, og at de er universelle).

Sosialistene tenker på samme måte, men da har mennesket tatt ”Guds” plass, en gud som i sosialistenes øyne (nærmest) er identisk med Allah, for det er det sosialisten vil som er avgjørende. Sosialister vil bestemme hva som er sant og rett, til enhver tid, og når det måtte passe. Noe annet ville være å bygge på en illusjon.

Manns vilje er lov, og dermed basta. Lenger tør man ikke tro og tenke. Makt er rett. Makt er kunnskap ...

  

Mennesket kan ikke leve på illusjoner, sier sosialistene, derfor vil mennesket fri seg fra dem ved å gjennomskue dem, ved radikalt å endre produksjonsforholdene i samfunnet, og fordele godene, ved å endre menneskets bevissthet og moral. Sosialister tror at ved å omfordele godene her på jorden, så vil himmelen – og Gud – fjerne seg fra menneskene.

Sosialister vil ikke at mennesker skal behøve Gud, sosialister vil erstatte Gud med dem selv, dvs. med mennesker, som dem selv – og manifester og komiteer som skal skape seg frem til sannheten selv, og det som skal gjelde for alle, med visse tillempninger, riktig nok ... 

Konsekvensene av dette er at man gjør det kontingente til selve det inkontingente. Man begår her en stor brøler, et kategorimistak, og gjør det som ikke kan skylde sin skapelse selv til det som skaper seg selv.Hvilket i seg selv er både hovmodig og ”full fledged” tragisk.

Snakk om gladnihilisme (Hellesnes’ neologisme?)

Sosialister tror det er dumt å tro på Gud. Sosialister tror at muslimer tror på Gud, en gud som i alt og ett er den samme gud som kalles Allah.

Allah og Gud er identiske, tro de, eller i alle fall en stor del av dem. De tror også derfor at de har med  identiske problemer å gjøre, problemer som må løses slik at mennesker kan løsrive seg fra både Allah og Gud og bli selvstandige, dvs. slik at de kan tenke i flokk, for slik bedre å kunne løse problemene og flokene med dette å fordele og omfordele, (hvilket gis prioritet fremfor dette med å forholde seg primært til sannheten).

De er en lett oppgave å forløse mennesker fra Gud, mener sosialistene. Det er bare å innse at sosialismen vil løse alle problemer, så er også problemet med Gud løst.

Alle som blir sosialister vil til slutt innse at de ikke trenger Gud, de trenger med andre ord da heller ikke Allah.

Alle muslimer vil komme bedre ut av det med ikke å tro på Allah, dvs Gud, vil sosialistene og ateistene mene.

Men muslimer tror nå i denne stund på Allah; muslimer tror at Allah vil hjelpe dem, og ikke ateismen og sosialismen. (Og her har det virkelig et poeng, historien er som alle vet brolagt med blodige forsetter og fromheter med kvasse torner, og er altså slett ingen dans på roser).

Men det er bare midlertidig at muslimer holder fast ved troen på Allah, vil sosialister og ateister like å tro. Muslimer vil før eller siden slutte å tro på Allah, fordi sosialistene vil fortelle muslimer at muslimer ikke trenger Allah, at det bare er et spørsmål om – kort – tid før alle muslimer vil innse at de er bedre tjent med å tro på seg selv, det vil si: På sosialistene og ateistene.

Det er ikke lite komisk. Men dette tenker og ønsker sosialistene og ateistene i det største alvor.  

Men hva betyr det å tro på seg selv? Jo, det er å tro på sosialismen, dvs. å løse sentrale menneskelige problemer i fellesskap og solidaritet. Muslimene har rett i at individet – alle individer -  må rettledes og styres av et kollektiv, mener sosialistene. De beundrer islam for den vekt som legges på det kollektive, på selve kollektivet.

Både sosialister og muslimer har det til felles at de "ber" mye sammen. De er ofe mer religiøse enn noen kristen og noen muslim,  en sannhet sosialister og ateister blir blodsinte og rødere i kinnene av å bli konfrontert med. Sosialister og ateister ber nemlig til seg selv og sin gruppe, daglig, ja, nesten hele tiden. De er livredde for ikke å lykkes med omfordelingene og forfordelingene sine og derfor ber de på mange forkjellige måter om å få styrke og kraft til å klare å gjennomføre de mål de har satt seg. De legger seg ikke ned på bønnetepper og folder ikke hendene, men de ber like fullt: De ber til seg selv, til mennesket. Fordi de tror at det er bare mennesket som kan frelse mennesket.

Moskeen er et fellesrom for muslimer akkurat som fagforeningene er et fellesrom for sosialister. Forskjellen mellom foreningen og moskeen er imidlertid at mens man i foreningen ikke har noen ytre kriterier på at det pågår en bønn - til mennesket og mennesket alene - så har moskeene klare forordninger om hvordan og når man skal be. Muslimene har derfor innebygd i sitt trossystem en forestilling om at de ber til noe utenfor mennesket, "noe" større enn mennesket, noe meta-fysisk som kan støtte dem, hvis dette "noe" vil,  og hvis dette noe har utvalgt dem, og det er derfor muslimer sier: In sha Allah, - hvis Allah vil.

Islam tillater med andre ord muslimene å sette seg selv - med Koranen i hånd - over hva mennesket måtte bestemme, dvs over menneskelig konvensjoner og lover. Sosialistene henvises da til egen selvdyrking og tilbedelse av mennesket som høyeste juridiske og moralske innstans. Muslimer kan følgelig aldri bli helt vassekte sosialister og det er dette sosialistene aldri vil forstå, fordi de aldri vil makte å tilbe annet enn mennsket selv. 

(Jeg bruker "noe" om Allah her for å få frem et poeng som muslimer ofte påpeker og understreker, nemlig at Allah ikke er en person slik vil bruker ordet person om Jesus eller den judeokristne Gud, Faderen, og fordi Allah ikke er hellig, slik Gud oppfattes i den judeokristne tradisjonen, og fordi Allah følgelig ikke "frelser" noen, ifølge denne tradisjonen og fordi Allah heller ikke kan sies radikalt å hate synden ifølge islam).

Sånår sosialistene og ateistene tror at Gud og Allha er identiske, tar de feil. De bygger på falske primisser og trekker gale slutninger. De bryter mot tankelovene: A kan ikke være ikke-A på samme tid og på samme måte.

Sagt kort på en annen måte: Kristus må enten være Gud inkarnert eller Gud ikke-inkarnert, fordi et mellomstandpunkt ikke er mulig, og fordi Kristus er Gud, kan ikke Gud være Allah.

Men dette ser ateister og sosialister helt bort fra og derfor forstår de heller ikke at islam er den krokodillen de mater, i håp om at den skal spise dem selv sist, for å sitere Churchill.

  

For å avslutte og avkorte:

-Hvem er god? var det noen som spurte.

-Ingen er god uten Gud, var det en Jesus som svare.

Mennesket er alle tings mål, var det en som påsto.

Men hvem har bestemt - for mennesket - hva menneskets mål er? spør jeg.

– Og hvordan finner man det?

Det må oppdages, det er poenget. Fordi Gud var der før oss. Derfor må vi oppdage Gud, selv om det er Han som gir oss tro, hvilket er et lys på stien.

Hvilken religion, i hvilken politikk ... ?

I hvilken religion "trives" maktmennesker, psykopater og sadister best?

Eller: Hvilken religion egner seg best for maktmennesker til å ivareta og fremme private interesser og opprettholde og stimulere psykopatiske personlighetstrekk, både individuelt og kollektivt?

Det fins utagerende psykopater i alle religioner, men fins det religioner som virker mer besnærende og tiltrekkende på viss personligheter - som middel for å utøve makt - enn andre?

Hvilken religion gir størst legitimitet for mennesker på maktens tinde til å bli sittende med guddommelig legitimitet for å kunne undertrykke sine undersåtter?

Hvilken religion bryr seg minst om sine fattige og utstøtte?

I hvilken religion legges det best til rette for ”den sterkestes rett” og ”makt er rett og rett er makt til rett”?

Hvilken religion sikrer "best" mannens dominans over kvinnen og best spillerom i familierelasjoner og relasjoner som sikrer mannen mot beskyldinger eller mistanke om voldekt?

Hvilken religion frembyr de mest effektive maktmidler for å bevare eksisterende hierarki

i samfunnet og innen familiene? 

Fins det religioner – blant flere - som mer enn andre "lokker" til seg mennesker med større eller mindre "legning" for eller dragning mot bruk av vold for å ivareta private interesser eller kollektive målsettinger?

Hvilken religion er "flinkest" til å tilfredsstille sadister og masochister?

Hvilken religion tilbyr den beste grobunn for å tilfredsstille de lyster og nykker vi her snakker om? 


I hvilken religion finner man de mest lempelige vilkår for å organisere, rettferdiggjøre eller tilrettelegge for disse mørke tendenser i den menneskelige natur og eksistens?


Og i hvilken religion har man de mest begrensede virkemidler til å motarbeide og kontrollere disse tendensene?

Venstresiden i norsk politikk har hele tiden vært flinke til å forsikre sine velgere om at de står på de fattiges side i kampen for å overleve i et hardt og kaldt samfunn der markedskreftene får råde grunnen og hvor mange faller utenfor uforskyldt i en rå maktkamp om godene, kort sagt i et samfunn der man ellers ville ha gitt en god dag i de som gikk under i kampen.

Den intellektuelle elite har stort sett tilhørt venstresiden, iallfall kvantitativt, her til lands,

og dette har ført til at man har fått et byråkrati og et rettsvesen som i stor grad favoriserer

de som på en eller annen måte har falt utenfor i samfunnet. 

Vi har hittil derfor hatt aldergrense for giftermål og strenge beviskrav i voldtekssaker og kvinner pålegges ikke å tilfredsstille sine ektefelle seksuelt når det måtte passe mannen ensidig.

Hvilken religion vil i fremtiden best sikre at disse fundamentale rettighetene består?

Tilbake til hovedspørsmålet:

Hvilken religion er så ”best” til å tiltrekke seg  psykopater, narcissister og maktmennesker?

Og: Hvilken religion presenterer det ”beste” avtalemessige systemet eller det mest egnede sosiopolitiske grunnlag for å organisere seg i grupper med hensyn til å oppnå og sikre seg den makt som trengs for å tilfredsstille de umoralske behov som er nevnt over?

Eller la oss spørre: Hvilken ”trosvei til gud” er det som –mest sannsynlig - gir psykopater, pedofile, voldtektsmenn, sodomitter og snyltere (tyver) på vertskulturer best vilkår i tiden fremover, hvis vi legger startpunktet til f eks 2030?

Eller kanskje allerede nå?

Vi bare spør. Ikke fordi vi er så nysgjerrige. Men fordi vi kjenner svaret.

Vantro er vantro er vantro - uansett

Uansett hva vantro mener og tenker om islam, så er dette feil, ifølge troende muslimer.

Refreng: (+ de islamofile, oikorasistiske, oikofascistoide og genuint islamofobe dhimmier in spe)

Uansett hva troende muslimer tenker og gjør, så blir det riktig, ifølge troende muslimer.

 Uansett hva islam proper beviselig sier – gjennom de hellige skrifter - , så sier islam egentlig noe annet mer sømmelig og bedre, ifølge muslimer.

Refreng: (+ de islamofile, oikorasistiske, oikofascistoide og genuint islamofobe dhimmier in spe)

Uansett om fakta skulle tilsi at man skulle forholde seg til fakta, så er alltid fakta annerledes i islam enn hva fakta virkelig er og betyr ifølge vantro, ifølge muslimer.

Uansett hvilke hensikter vantro måtte ha, så har de en helt annen hensikt enn den de sier og tror de har, sier muslimer.

Refreng: (+ de islamofile, oikorasistiske, oikofascistoide og genuint islamofobe dhimmier in spe)

Uansett hvor galt islam kan ta, så har islam rett, ifølge de samme.

Uansett hvor voldelig islam kan være, så vil islam likevel være en fredens og barmhjertighetens religion, ifølge rettroende muslimer.

Refreng: (+ de islamofile, oikorasistiske, oikofascistoide og genuint islamofobe dhimmier in spe)

Uansett hvor grusom og umenneskelig Allah kan være, så vil islam benekte dette og si at Allah er barmhjertig og nåderik, bedyrer islam.

Uansett hvor ille det går for en muslim, så vi han si at det er Allahs vilje og at han (kanskje) ikke fortjener noe bedre.

Refreng: (+ de islamofile, oikorasistiske, oikofascistoide og genuint islamofobe dhimmier in spe)

Uansett hvor ille det går for en vantro, så er også dette Allahs vilje, fordi de vantro fortjener sin skjebne, sier troende muslimer.

Uansett hvor godt det går for en muslim, så er også dette Allah's vilje. Uansett. Og spesielt da.

(+ de islamofile, oikorasistiske, oikofascistoide og genuint islamofobe dhimmier in spe)

Uansett hvor godt det går for de vantro, så er det muslimens egen feil, at han ikke har gjort noe for å forhindre det, mener mange muslimer.

Refreng …

Men er ikke også dette Allah’s vilje? spør en vantro ikke-muslim.

Svarer en troende muslim ”jo”, så har han opphøyet Allah og destruert seg selv.

Svarer han ”nei”, så har han detronisert Allah og opphøyd seg selv over Allah, eller sidestilt seg med ”Ham”, hvilket ubønnhørlig er en ”shirk” og en polyteisme som med sikkerhet medfører straff og pine i helvete, for den rettroende muslim.

Hvis da Allah eksisterer, vel og merke, hvilket er tvilsomt, hvis den troende muslim da ikke vil havne i helvete, men holde fast på at det ene og alene er hans egen feil at han ikke har foretatt seg noe for å forhindre at de vantro lykkes og muslimene ikke.

Men som om ikke dette var nok:

Det var tre brødre, en god, en slem og en som døde som spedbarn.

Den gode kom til Paradis da han døde, den slemme havnet i Helvete og den tredje havnet i Limbo.

Den tredje klaget da til Allah og mente at han var urettferdig behandlet fordi Allah hadde latt ham dø så tidlig at han ikke ved selvhjelp kunne ha oppnådd Paradis.

Svaret han fikk var at Allah visste at hvis han hadde vokst opp, så hadde han blitt slem og at han derved ville havne i Helvete.

Til dette svarer så den andre broren at Allah faktisk er mer urettferdig med ham enn med broren, siden Allah ikke hadde latt han dø som spedbarn, men hadde latt han vokse opp og bli slem slik at han havnet i Helvete.

Hvorfor hadde så Allah behandlet ham så urettferdig?

Må ikke dette bety at Allah er urettferdig, stikk i strid med hva islam selv sier og forsikres oss om at Allah virkelig er?

Svaret på dette ble i sin tid gitt innen islam selv, med katastrofale følger.

Men mer - humor - om alt dette en annen gang.

Kanskje.

Guddommelige fordommer nå godt etablert

Tenk på et sted i Norge, et tettsted eller en liten by. Tenkt deg at det er kommet flere fremmede dit og at de er blitt merkbare i sentrum. Og at de nå utgjør rundt 10% av beboerne og at denne utviklingen har skjedd med stor velvilje og mye støtte fra folk flest, fra topp til tå,  i området. 

Tenk deg at det finnes relativt mange kvinner der, kanskje tusen ulike individer, personer  med visse fellestrekk, som f eks klær og måter å være og tenke på,  idet de kommer fra den samme tradisjonen og at de er underlagt de samme sømmelighetskrav og sosiale vaner, og at de derfor har en del grunnleggende holdninger felles, ”fornuftige” holdninger, holdninger de er opplært til, fordi det bare er slik
Vi kan godt kalle disse holdningene for ”sanne” fordommer - , fordommer som bare er slik, urokkelige fordommer fordi de er slik for evig og fordi de for alltid skal være slik, og sanne fordommer som skal hjelpe dem til ikke å ”dumme seg ut” i det nye miljøet de er kommet til, sammen med familiene sine, eller deler av den.

Kvinnene oppfører seg ikke helt som de” innfødte” kvinnene. De opptrer mer som en smalet gruppe og få av dem skiller seg ut fra de andre seg imellom på noen måte. Det er vanskelig å komme inn på dem, de smiler sjelden og de omkranses av flere barn enn utenforstående kvinner.

Er man litt nysgjerrig på kvinnenes sosiale bakgrunn og begrunnelse for deres holdninger og reaksjonsmåter, vil man fort høre fra miljøet selv at ”fordommene” jeg nevnte over og som disse kvinnene bærer med seg, er gitt dem av gud for å beskytte dem og fordi de ikke skal gå seg vill og komme i fortapelse. Detter er da sanne fordommer. For dem.

”Fordommene” er altså gitt dem eller pålagt dem av gud, deres høyeste autoritet, som de ikke kan betvile eller opponere mot, og som de alle tror på, i motsetning til hva er tilfellet for de ”innfødtes” vedkommende, som ikke tror på denne guden eller noen gud i det hele tatt. Disse lar seg heller dikterer av individuelle livssynsmønstre og klær seg deretter, annerledes og mer individuelt enn de tilflyttede kvinnene.  

Tenk deg så at det blir oppdaget at altfor mange av disse sterke, flinke, unge kvinner med livskraft og pågangsmot der, har mistet bevegelsesfriheten sin – en bevegelsesfrihet de forresten aldri har hatt, men som de nå aner for førte gang er innen rekkevidde, og noe de kanskje har drømt om lengre tid, og at de faktisk kan, hvis de vil,  tilegne seg en ny og større bevegelsesfrihet i sine nye omgivelser, omgivelser som virker mer fundamentalt liberalt innstilt enn det samfunn de selv kommer fra er og derfor svært attraktivt, i utgangspunktet.

Tenk også nå at de går rundt og er redde for hva som kan hende med dem, kanskje allerede i kveld eller i morgen, hvis de på en eller annen måte går over streken i forhold til sine nye naboer og tilfeldige mennesker de treffer ute blant folk.

Tenk at de kanskje ikke er helt sikre på hvor grensene går, men de kjenner til at straffen kan bli hard og enda til medføre dødsstraff, en straffereaksjon og tradisjon som bygger på fastlagte normer som ikke kan forandres, fra deres eget opprinnelige miljø, men som skal og bør praktiseres mest mulig strengt konservativt i den tradisjon de tilhører.

For de utenforståendes vedkommende, står det klart at det her kreves en nesten umenneskelig disiplin av kvinnene og at de blir pålagt altfor sterke begrensninger. Påleggene og den frihetsberøvelse de utsettes for strider mot alle gode norske normer og uttrykker et helt annet menneskesyn enn det vanlig norske. Det kvinnene utsettes for i sine egen omgivelser strider mot alle gode norske normer og intensjonene i all norsk lovgivning.

Dette skrives det så en artikkelserie om i en lokal avis, og leserne reagerer med forferdelse.
Likevel fortsetter det: Kvinnene trues vedvarende med straff fra myndighetspersoner i deres nærhet, hvis de ikke føyer seg og innretter seg etter ”hva som er sømmelig”, uten at det finnes noe i norske rett eller ”høvisk forventing” som tilsa at de burde straffes for sin oppførsel.

Norge er en rettstat og et demokrati, ikke sant, og  Norge og et samfunn som styres av det grunnleggende prinsipp at her finnes det ingen forskjell mellom jøde og greker, kvinne og mann, slave eller fri mann, og at slik skal det være til evig tid …. Norge styres av likhetsprinsippet, et prinsipp som ikke eksiterer for de nyankomne kvinnene …

Noen menn i disse kvinnenes miljø frykter sine ”egne” kvinner så mye at det går på helsa løs for dem, hvis man ikke foretar seg noe, tror man.

Men samtidig frykter man ikke bare disse kvinnene. Frykten går dypere og er mer vidtrekkende. Også de nye og fremmede omgivelsene oppfattes som truende. Ja, både menn og kvinner i dette nye miljøet, disse nye omgivelsene fryktes, og man er forpliktet til å agere på dette, og ikke forholde seg passiv og sitte og se på at alt går til helvete, og ”vi” mister kontrollen, for å si det konkret, for det er slik de tenker.

Det underlige for oss er at omgivelsene for dem skal oppfattes som truende, utrolig nok, og dette fordi at den tradisjonen disse kvinnene er født og oppvokst i, sier at det er slik det er og de har en bok som bevis på at det er dette som er sant og ikke noe annet.

Alle kulturer utenom deres egen tradisjon og tro er i utgangspunkt og for alltid, ja, nettopp grunnleggende farlig, og dessuten truende, og dessuten – i tillegg – foraktelig og mindreverdig, noe man derfor skal se ned på og ikke åpne seg for, og ikke begynne å like, for ikke å si: Bli glad i eller elske.

In sha …

For dette har gud sagt: Ikke ta kristne og ateister til venner …

Man bør derfor helst overhodet ikke å ha noe med den fremmede kulturen - eller ukulturen og de vantro - å gjøre, bortsett fra under det aller nødvendigste ærend, oppgaver som f eks å troppe opp på visse kontorer for å gjøre sin rett og sine rettigheter gjeldende, forpliktelser som vertslandet har pålagt seg selv å yte dem gratis.

I prinsippet er det imidlertid mannen som er satt til av gud å ta seg av dette, fordi gud sier at mannen har mer selvkontroll og forstår tingene så mye bedre, fordi dette har gud selv sagt, og derfor er det slik. At kvinnene må gå til kontoret for egen maskin føles da grunnleggende forsmedelig og litt flaut, eller i det minste: Uvant, og derfor ikkehelt bra.

Det er ikke noe å diskutere, er de vant til å hevde, når det står i boken. Det er ikke noe å forhandle om.

Det nye stedet de er kommet til er ikke bare truende. Stedet de befinner seg på er farlig i seg selv, farlig forførende. Farlig og fristende. Folkene og de innfødtes kultur der er ute etter disse kvinnenes ære. De ønsker å forføre dem og drive dem i fortapelsen. De ønsker å frata disse kvinnene familienes ære og begrense mennenes rett til å ”tukte” kvinnene tilbake i innhegningen.

Mennenes æresfølelse og selvrespekt i disse kvinnenes familie eller nærmiljø er med andre ord truet, en følelse de ikke bare skal ha, men en følelse de også er forpliktet til å verne om og bevare, ja, forsterke, om de formår.

Det står kort sagt om livet, ikke bare en flik av dem selv, som menn. For den som taper sin ære og evne til å handle på guds befalinger, er ikke noen mann i det hele tatt, han er i tillegg heller ikke er fullt ut menneskelig, slik en person av mannskjønn med fornuft og tro skal være.

Menn som taper sin ære har gitt slipp på selve retten til å kalles både mann og menneske. Og ikkenoe kan være mer skremmende enn dette.

Og grunnen ligger i at det er mannens plikt å skjøtte, ikke bare familiens ære, men også dens eiendom. Og nå, her på dette stedet, som du nå tenker på, står altså disse mennenes ”eiendom” i fare for å mistes, hvis det ikke tas grep, hvis man ikke handler, hvis man ikke følger guds anvisninger, anvisninger man har plikt til å følge, men ikke føle noe for eller imot.

Anvisningene skal utføres uansett om de føles vondt eller ikke å utføre. Anvisingene – eller påbudene - skal iverksettes uansett om man vil eller føler noe eller ikke.
For anvisningene er gitt deg som en plikt overfor gud og dessuten bare av den ene gud som vet hva som er best. Hvis du derfor utfører ”ordren”,  så er det egentlig ikke du som utførere den, men gud, altså.

Din samvittighet er dermed satt sjakk matt. Den skal ikke telle. Du skal utføre ordre. Du trenger ingen skyldfølelse eller følelse av å ha gjort noe fundamentalt galt. At du skader disse kvinnene du tukter og hindrer dem i å utvikle et normalt og stimulerende liv, og mental helse, må regnes som helt uvesentlig, i og med at gud antyder at det er ikke ”du” som egentlig gjør det, men gud i ”egen høye person”.

Du har bare å adlyde. Og hvis ikke venter en stor straff. For bare gud vet best og gud er snar til å straffe. Han ser deg. Du unnslipper ikke.

Dessuten: Kvinner er født med en ustyrlighet fra naturens i seg – og i kraft av guds vilje - som i seg selv krever kustus.

Kvinnenes energi, nysgjerrighet på de nye omgivelsene og deres sosiale evner og ferdighet må tøyles, og hvis det blir for ille, så må slik energi straffes, fordi den er farlig og truer med å undergrave mennenes stolthet og autoritet, som de begrunner i deres guds påbud og forbud, og som har sikret mennene et guddommelig overtak på kvinnene som ikke kan rokkes, eller betviles, - aldri - , fordi det bygger på guddommelige befalinger, med trusler om straff i helvete, hvis ikke …  

Kvinnene må derfor sperres inne og holdes der, og det er, utrolig nok sett med våre vestlige og ikke-muslimske øyne, nå dokumentert. For stedets avis fremlegger bevis på at slik er det:  
Kvinnene  får faktisk ikke lov til å gå ut når de vil og de får ikke lov til å snakke med hvem de vil, uten at det aksepteres på forhånd av mennene og om disse fakta fins der ingen tvil, går det frem av stedets avis.

Så hva skjer?

Noen av dem flykter og havner på krisesenteret, men kommer fort i klemme der: Det viser seg snart at de likevel ikke tør å bryte med familien. Det vil koste dem for mye. Det står for mye på spill.

De velmenende fremmed kan jo være ute etter å frata dem æren og respekten, deres renhet og deres uskyld, slik tradisjonen deres har innpodet dem med at det er.

De havner i skvis. Det nye og fristende er altså plutselig ikke SÅ fristende og kan ikke tilby dem det de kanskje har gått og drømt om lenge, nemlig frihet, som de tragisk nok ikke har forstand på og vet hva er, forståelig nok.

Frykten for å bli bedervet driver dem hjem igjen. De drar derfor ofte hjem igjen etter kort tid.

Til hva?

Vel, akkurat dette vites ikke i skrivende øyeblikk. Men man kan bare tenke seg det.

Men tenk deg også dette:

At hvis du tenker og ser dette, og forsøker å gjøre noe med det, ved å advare og opplyse om hvilket ”sosialt lim” – eller klister - disse kvinnene bindes til, så kan dette i seg selv bli  oppfatte som rasisme, kulturell rasisme, ja, og som om den som vil advare skulle være rasist nærmest av den grunn alene at det å henvise til dette ”limet” i seg selv skulle være rasistisk, og at man bare av den grunn er straff skyldig, og det til og med etter norsk rett, vedtatt av Stortinget, landets lovmyndighet og øverste myndighet.

Ja, tenk deg et sted i Norge. Og tenk deg tankene.

Og tenk på at du til og med kan straffes for å tenke slik, og at du ikke trenger å tenke det høyt. Bare at du tenker tanken, er faktisk straffbart og innebærer at du er rasist, - kulturell rasist.

Hvis du derimot tenker høyt og gjør noe med det, er du straks mer ille ute. Du protestere kanskje offentlig sammen med meningsfeller eller melder deg inn  i en organisasjon eller forening hvis formål nettopp tar sikte på å opplyse folk om dette ”limet” og hva det fører til og gjør med mennesker som er limt opp idet. 

Da står du for hogg og legger hodet på blokken, for å si det sånn.

Ja, tenk, - og bli redd.

Og tenkt deg at den politiske redaktøren i stedets avis, som har skrevet om disse kvinnenes uholdbare situasjon, nå plutselig skulle gå ut offentlig og si og rope at hvis du peker på dette ”limet” og forsøker å forklare at det er dette som gjør kvinnenes situasjon så håpløs, så er du rasist og sprer et hatefullt budskap, og at du derfor bør isoleres og nektes adgang til å påpeke og begrunne hva som er årsaken til elendigheten.

Ja, tenk. Se linken.

Men det er dette som er skjedd.

Og hva mer: Fylkesmannen og den øverste myndighetsperson for det stedet vi er på, kjenner  ikke engang til at det eksisterer et lim (islam) som berører og berøver disse kvinnenes frihet, hun har rett og slett ikke peil og blir forundret når hun leser hva redaktøren i avisen skriver og dokumenterer.

Fylkesmannen innkaller sporenstreks til et møte idet hun uttrykker forferdelse over at så mange innvandrerjenter har det slik.

Underlig, ikke sant? Eller skremmende?

Ikke bare anklages du for rasisme og for å spre hatefulle meninger når du påpeker sammenhengen mellom ”limet” og den behandling kvinnene gis, nei, du skal også tåle å se at myndighetspersonen det er snakk om her ikke er i stand til – eller ikke våger - å se hvilket lim det her er snakk om og at hun heller ikke evner å se at det bare er en gruppe blant innvandrerjentene på stedet som er bundet nettopp av dette spesielle limet, som gjør situasjonen uholdbar for kvinnene.

Du skal føle deg skyldig hvis du tenker og reagerer og agerer med sunn fornuft og skepsis på islam ut fra dagens norm i dagens Norge.

Hvis du ikke føler det, er du rasist. Det er normen som har festet seg i folket.

Hvilken kvikksand er ikke dette?

Og hvem er det som lider av islamofobi her?

Er det redaktøren, som vitterlig påpeker at kvinnene lever i et fengsel, men som ikke tør se årsakssammenhengen, og fylkesmannen, - eller er det vedkommende som tør å se og peke på den virkelige årsaken til kvinnenes situasjon?

Jeg er ikke i tvil: 

Det er ikke vedkommende som står frem og kritiserer islam som er redd, nei, det er menneskene på topplanet, de som har ansvaret for det hele og som har drevet den politikken frem i dette landet som har latt limet – eller kviksanden - få feste seg med så stor styrke det nå engang har, en gang for alle og for alltid.

Det er disse som er redde og som f eks burde være i Gardells søkelys, han som sykeliggjør islamkritikere og vil behandle islamofobe, og ikke de som virkelig lider av fobi. Han selv er så redd at han ikke engang agerer eller reagerer på hva limet selv proklamerer at ”det” er, nemlig kvikksand, islam i sin essens.

se denne:
http://sian.no/node/1662#comments

Gule "sterk oikofob"?

Ekstremismens kjennetegn – en reise i kvikksand ...

Professor Lars Gule har vitnet i ABB-saken og nå nettopp kommet med en ny bok som handler om ekstremisme, ansvar og motsvar.

Greit nok, men motsvar mot hva og motsvar mot hvem?

Det sier seg selv at ansvaret må legges på ”oss” og ikke på ”dem”. Derfor må Gule holde utenfor ”dem”, antakelig fordi ”de” antas ikke å ha noe ansvar i det hele tatt – eller bare i mindre, ubetydelig grad - for det forferdelige som skjedde på Utøya, med ABB i hovedrollen, som ene-rolle-innehaver.

Gule gjør seg derfor uten å være klar over det skyldig i "sterk oikofobi" -  en tydeligere grad av oikofobi, i og med at han definerer kulturell rasisme kun en vei, ikke begge veier, (selv om han andre steder enn i boken er mer enn villig til å kalle Brorskapet en islamofascistisk organisasjon, men mer om dette nedenfor).

Eller: Var ABB virkelig alene om massakren, om ideene som muligens har bidratt til å utløse den og som ligger under ? Eller var det ”vårt hat” som fremmet den og den forvirring, frustrasjon og forbannelse som fløt fra dette som formet ABB’s sinn og skinn?

Selvsagt var ABB ikke alene. Han tilhørte en flokk, som Strømmen sier, men han stakk av fra den og håpet muligens på å returnere i ”glory”, eller som lik, som "martyr", - et ord han ikke kjenner den dypere mening av.

Men ABB har også gener. Han er ingen "ensom øy". Han er ingen selfmade super-man. Men likevel tror han at alt er avhengig av nettopp ham. Bare han selv kan gi seg selv full sikkerhet for ”frelse”, i form av ”fame”, og dette forutsetter at frykten for å feile – med å komme i sentrum - må ha vært enorm, ja, sykelig, og derfor medført sykelig forhåndsdisposisjoner.  

Hadde ABB søkt trosvisshet fremfor den gudløse tvils bunnløse "sikkerhet", kunne verden nå sett annerledes lysere ut.

For det fins ikke lys i den gudløse tvils bunnløse behov – eller nød - for "sikkerhet" eller ufeilbarlighet.

For å oppnå å bli dyrket, måtte ABB gjøre seg like berømt som Judas, eller helst mer. Bare sviket kunne sikre ham evig, nesten mytisk, berømmelse og (innbilt) ”beundring”. Bare ved å regisere seg inn i et  det ubegripelig vanvidd av vold og blod, og selve sviket, kunne han sikre seg en plass i den evig mystikk, i den sfære hvor man blir – eller burde bli - stående igjen med age og spørsmål, i frykt for den evige Gud, Han alene som kan gi alle de endelig svar.

ABB er et resultat av postmodernismen: Imaget betyr alt for mennesker som ikke kan dyrke noe annet enn ”imager”, dvs billeder, ytre, egentlig livløse eller maktesløse og impotente ting.

Postmodernismen er både vertikal og horisontal billeddyrking og derfor hedenskap eller radikal og grunnleggende vantro, i sin essens og natur.

Den er avgudsdyrking for avgudsdyrkere som egentlig bare dyrker seg selv, kollektivt, et kollektiv av superindividualister som ikke engang virkelig ser kollektivet, men bare sitt eget bilde i det, og som aldri virkelig og autentisk kan kommunisere med hverandre uten via bildet eller masken, hele tiden uten å være klar over det opprinnelige bildet i seg, det vi alle ble skapt med og som ga oss status i form av å ha en viss likhet med Gud, og som også er selve forutsetning for det vi kaller samvittighet i oss, den som er skrevet ned i og på våre hjerter.

Kan vi trøste oss at det løftet står, at engang skal Gud bli alt i alle?

Ja, hvis vi mener at alle skal få som fortjent og at Gud virkelig er nådig, hellig OG rettferdig. At forsoning er mulig, både her på jorden og i kosmisk forstand.

 

Det er derfor riktig av Gule å understreke at Anders B. Breivik ikke er kristen. Det er som Gule skriver slik: Det er ikke god dekning i manifestet for å kalle ham en kristen ekstremist. Hans tilknytning til kristendommen fremstår som mer politisk(opportunistisk)) enn religiøs.

Bare i all stillhet å nevne dette perspektivet, at ABB kun er en funksjon av andres ”hat” og voldsromantikk, - eller volds-sentimentalitet - kan gi noen og enhver frysninger i en lys og mild sommerkveld ved et sprakende leirbål, i ”marka”, ved fiskevannet og med duften av nykokt kaffe midt blant myggen

Har Gule – og hans generasjon og hans kumpaner - bidratt til å skape Anders B. Breivik?

Vel, Gule – som gudløs og derfor overmenneske - ønsker tydeligvis å være ”gud” for noen. Han tror implisitt i sitt verdenssyn - at det er mennesket selv som har skapt Den amerikanske selvstendighetserklæring og FN’s menneskeretterklæringer og at den, i prinsippet, kunne ha vært formulert og vedtatt også i en annen kontekst enn i den den ble .

Men her tar han feil: Det er utenkelig at disse erklæringene ene og alene kunne oppstått i mennesker sinn, sinn som i Gules tilfelle kun er oppsamlinger av finitte atomer, uten finale årsaker, dvs uten design og uten noen innebygd formålsrettethet.

Det er feilaktig å tro at det darwinistiske ”tilfeldig utvalg” skulle kunne makte å skape liv og desto mer feilaktig at utvikling basert på tilfeldighet skulle kunne skape noe som helst, for den del. ”Chance connot create. Not a chance”.

Hvis man mener motsatt, begår man et kategorimistak via reifisering: Man tillegger et fysisk eller tvers igjennom materiebasert fenomen en evne det ikke KAN ha, (finn ut mer om dette den som vil … ). Det er som å beskylde tyngdekraften for at det er mye rot og uorden på ”gutterommet, når det vitterlig er ”gutten” og ikke jordskjelvet som er ”årsaken”.

Nei, Den amerikanske selvstendighetserklæring er ikke lover eller prinsipper mennesket selv  har ”skapt”, de bygger på det mennesket oppdager; de lå der med andre ord i mennesket som et skapt vesen allerede før de ble oppdaget og senere vedtatt.  Se her for en litt mer fyldig begrunnelse

For å ta et utdrag:

Det mest anerkjente juridiske prinsipp i juridisk filosofi kalles Den naturlige lov. Det forutsettes at disse lovene kan ”oppdages” via fornuften, som alle besitter. De gamle grekerne og romerne  mente at det fantes reelle ideer om evige lover.

Jøder og kristne forsto disse lovene som refleksjoner av Guds evige natur og karakter og at mennesket avspeiler disse egenskapene i kraft av å være skapt i Guds bilde og likhet. 

Ikke slik i islam.

Den naturlige loven er nedfelt i alle mennesker og tjener som grunnlag for all etikk eller moral. 

Ikke slik i islam. 

Det som loven krever er innskrevet i alles hjerter, selv om de ikke har hørt om Moseloven og alle fornuftige skapninger oppdager naturloven ved bl a å ta i bruk førsteprinsipper og umiddelbar forståelse eller oppfattelse av den. 

Skaperen opplyser fornuften slik at loven blir kjent og slik at morallovene da kan dannes og integreres på grunnlag av ”evige lover” eller ”evig fornuft”, dvs guddommelig fornuft.  

Ndg fornuften, så tapte den i islam og er ennå ikke fullt ut gjenoppdaget, hvis det i det hele tatt er mulig å gjenoppdage den i islam, idet Allah’s vilje forutsettes å ha forrangen fremfor fornuften. Det er sharia som velger ut menneskene og "husker" for mennesket, ikke menneskene som velger å huske seg frem til sharia.

I motsetning til den naturlige loven opererer man i dag med en såkalt positiv eller vedtatt rett, en juridisk rett som bunner i tanken om at de eneste bindende lover er lover som avfattes - ikke av en Skaper - , men av mennesket selv og dets styrende representanter. Denne retten eller jussen er midlertidig eller relativ og bygger på midlertidig eller relativ fornuft slik at den i prinsippet når som helst kan endres på grunnlag av sedvane, nye behov og menneskeskapt autoritet.

Dette må for all del unngås innen det islamistiske paradigme, men dette betyr ikke at islam bygger på ”den kristne” naturlige loven, dette fordi islam ikke tilbyr de 10 bud som hellige gitt av en hellig Gud, en Gud som ikke kan slakke i forhold til lovbrudd, dvs synd.

Den positive rett impliserer at det er menneskeheten som (ensidig) i siste instans kan vurdere og avgjøre hvilken verdi et liv skal ha. Men er dette riktig? Bør det være slik?

Det som er klart er – ifølge kontradiksjonsprinsippet - at de to lovsystemene med sine ”positive” begrunnelser ikke samtidig kan være riktige.

Dette er et viktig punkt som Gule (Utvik i posteringen over ) synes helt fremmed for. Uten begrunnelse i den naturlige loven, som er transcendent forankret, var det ikke mulig å få dømt krigsforbrytere i WWII. Hvis Gule (og Utvik) mener at krigsforbryterne kunne dømmes ut fra den tyske nazilovgivningen, ville det stride mot deres eget prinsipp om at det ikke fins noen naturlig lov (gitt av Gud en gang for alle). Hvis de selv hadde dømt forbryterne ville de ha måttet sette seg selv opp som transcendent instans over den positive loven – den som altså var vedtatt som positiv lov av nazistene selv ut fra deres egen konstitusjon, nemlig Hitlers Mein Kampf - og dermed ville de begge ha kunnet gjort krav på guddommelig eller transcendent status.  

Militærtribunalet i Nuremberg valgte å forankre sitt rettsgrunnlag i den naturlige lov, en lov som også den amerikanske grunnforfatning var tuftet på, og dermed ble tribunalets dommer til syvende og sist begrunnet i Gud og Guds åpenbaring selv, ikke i positive, relative og tidsbetingede menneskeskapte lover.

Så hva velger man: Gud eller Gule?

Peter Kreeft sier: 

” Vi har mistet objektiv moralsk lov for første gang i historien. Moralpositivismens filosofi  - den som sier at moral er noe som mennesket fremsetter egenhendig eller ensidig – og dens relativistiske og subjektivistiske grunnlag fremstå for første gang ikke som en filosofi for opprørere, men som rådende ortodoksi for det intellektuelle etablissement. Universitetene og media aviser tanken om universelle og objektive verdier”.

Gule skriver:

”Dersom menneskerettigheter ”bare” er vedtatte konvensjoner, er det også klart at vi kan avskaffe dem like enkelt som de vedtas. Man bør likevel kunne tenke seg at de har et fastere grunnlag … hos en del står de for en følge av den menneskelige natur  … en gammel ide … andre sier at de er gitt av Gud … atter andre sier at de er menneskelig oppfinnelser … med moralsk og bindende kraft … men de er ikke de eneste normene man må forholde seg til, tvert imot finnes det  et enormt mangfold å ta hensyn til … slike ”ekstranormer” bør likevel ikke komme i strid med menneskerettsnormene”.

Gule peker så på noe han kaller et paradoks, nemlig at visse innvandrerkritiske ender opp med å argumentere normativt ekstremt når de frykter at innvandrerne vil undergrave våre verdier. (s 84-86)

 

Han går ikke videre inn på dette paradokset. Kan grunnen være at han ikke ser at islam proper faktisk utgjør et trussel mot vårt vestlige verdigrunnlag? Og kan dette være grunnen til at han ikke nevner den alternative muslimske menneskerettserklæringen, som går på tvers av FN’s menneskerettserklæring i og med at den proklamerer sharia som den endelige norm? Ser han ikke at denne erklæringen er normativt ekstrem og derfor noe enhver bør bekjempe etter hans egne kriterier og verdier? Og som han unnlater å gjøre på en ekstremt normativ måte?

Gule røper her sin grunnleggende relativisme, sin materialisme, sin ateisme og sin manglende vilje eller evne til å forstå at de egentlige menneskerettigheter må oppdages som selvinnlysende nettopp fordi de er skrevet inn i menneskets hjerte fra begynnelsen av og at det var nettopp dette de som forfattet den amerikanske grunnloven så, fordi de hadde evne og vilje til å oppdage de guddommelige prinsippene i sitt hjerte og fordi de så seg som skapt av Gud og ikke av tilfeldighetene.

Og oppi alt dette: Det er relativismen som har sluppet løs postmodernismen og dermed formet ABB. Uten Gules og andre aktørers relativisme hadde vi neppe fått noen ABB, og slik han begrunner seg og fremtrer. ABB er kronen på postmodernismens iboende metafysiske verk, ja, og hærverk.

Jeg ville med andre ord være litt forsiktig med å legge hele skylden for Utøya og Regjeringskvartalet på islamkritikere og islamkritikk.  Det blir nemlig for smalt og opportunt, ja, kynisk. Islamkritikere tenker ofte mer likt med tilhengere av den naturlige lov enn med tilhengere av den positive rett, som vi var inne på over.

Men samtidig må det da også sies at også tilhengere av den positive rett tenker mer i baner av den naturlige lov, en lov som altså er ”mer” transcendent forankret, enn de selv er klar over og liker å tro. Det viste seg nemlig at de ”positive” i Nurembergprosessen til syvende og sist havnet i en naturlig lov posisjon og begrunnet sin støtte til dommene nettopp i teoriene om Den naturlig lov, som de i utgangspunktet benektet eksistensen av.

Men dette er et perspektiv som Gule overhodet ikke kommer inn på. Det sømmer seg vel ikke for en ”positivist”. Han kunne komme til å bli avslørt som en tilhenger av Den naturlige lov uten å være seg det bevisst …  til professor å være!

Eller er det mye å ta fatt i i Gules nye bok. Den er ikke noe storverk, men kan anbefales til folk som liker å lese litt tørre, elementære typisk akademiske utlegninger fulle av tvilsomme tolkninger og selvmotsigelser og lite gjennomtenkte posisjoner. Et av hovedankepunktene i boken er at Gule ikke ser at den definisjon har gir av kulturell rasisme faktisk innvarsler systematisk meningsterror eller meningsundertrykkelse i stor skala. Dessuten lider han tydelig av et behov for å snyte Gud for æren for menneskerettighetene og Den amerikanske grunnloven; han gir ensidig mennesket æren for å ha generert disse, dvs han setter seg selv opp på siden av eller høyere enn Gud, av en eller annen grunn.

Dessuten fremstiller han islam som om islam ikke eksisterer, i hvert fall ikke som ”essens”, for det er farlig det … han ser ikke islam som en deontologisk konspirasjon

Her er et lit glytt inn i et lite utvalg betente punkter:

s 93 Taqiyya – at islam beskyldes for denne lovlige løgnen er avhumaniserende for Gule. Han spør ikke om muslimer mener dette. Han mener løgnen for lengst er glemt og gravlagt som instrument for muslimer i dag. Men han legger ikke frem et eneste bevis for dette. Gule ser ikke den avhumaniserende effekten islam proper faktisk har på nærmere 1, 3 milliarder muslimer. For ham er dette tydeligvis helt irrelevant.

Kaldt, spør man meg.

s 141 Ord som brukes på ekstreme debattfora som Eurabia, politisk korrekt, kulturmarxister, multikulti skaper en alternativ virkelighet, skriver Gule.

Han nevner ikke med et ord at det gjør også språket i Koranen, hadith og sunna. 

s 157158 – en språkbruk som sier at visse grupper (ut fra etnisk bakgrunn eller religiøs tilhørighet) er mindre verdt enn andre, og derfor ikke bør innvilges de samme rettigheter som ”oss”, en språkbruk som gjør politiske motstandere til forræder osv. En slik avhumaniserende retorikk er farlig. Gang på gang har den ispirert til handling, og det vil den fortsett å gjøre …

Sant nok, men er ikke denne språkbruk mer unntaket enn regelen på disse nettfora? Og skjønner ikke de fleste som leser slik at det dreier seg om metaforer mer enn bokstaver?

Og selvfølgelig: Gule tar ikke med at islam proper har en språkbruk som nettopp tar sikte på å heve visse mennesker – de troende – på andres bekostning, med guddommelig autoritet. Han ser ikke islams dualisme. Hvorfor nevnes ikke dette? Alarmistisk språkbruk i Koranen selv er legio å ta av.

s 187 Man kan si mye om Anfindsen og honest thinking.no, men å konstatere og fremstille det som et objektivt faktum at ”Anfindsen er rasist fordi han har presentert en rekke innlegg med rasistisk innhold (sågar i en hel bok) og fordi han har gjort raseteorier til et helt sentralt anliggende i sin deltakelse i offentlige debatter” er for drøy kost etter min mening. 
 
Det Anfindsen har gjort er å sette lys på problemstillinger ang. intelligens, rase og raseforskning. Dette kan ikke kvalifisere til rasisme i seg selv, og så sant forskningen utføres med adekvate metoder og serverer signifikante resultater, bør slik forskning heller stimuleres enn kostes under teppet ut fra fremmedfrykt eller islamofobi, som visse kritikere av islamkritikere ofte lider av i større grad enn islamkritikerne selv. 

At Anfindsen er redd for at intelligensen vil synke i befolkningen som følge av innvandringen, er en mening han må ha lov til å argumentere for så mye og ofte han vil uten å behøve å få rasiststempelet på seg. Man blir ikke hitlerist av å studere OM det er mulig å operere med begrepet rase, og man bør ikke skjule resultater av IQ-forskning i frykt for å krenke noen. I så fall burde også individer av de som tilhører en bestemt rase med høyere IQ enn gjennomsnittet føle seg krenket og utsatt for rasisme hvis de skulle få vite sannheten, at de selv er så og så mye under gjennomsnittet, hvilket jo i seg selv virker veldig søkt og misforstått.  

Forsøk på å undertrykke sannheten og sannhetene svarer seg neppe på lang sikt.

s 48 Gule er veldig opptatt av vi ikke må ha fordommer, altså dårlig funderte – ofte helt gale – virkelighetsoppfatninger, - og hvem er ikke det. Muslimer? Spør Gule muslimer om ”islam proper” ofte bygger på dårlig funderte virkelighetsoppfatninger av ikke-muslimer, dvs vantro, (som skal i ilden)?

Nei, Gule gjør ikke det og dermed står han i fare for å få bumerangen i nakken selv. Han essensialiserer i ikke liten grad islamkritikere og islamkritikk og dette i seg selv er å ha en fordom, burde  Gule mene, ironisk, da ...

s 51 ”Ved at uforanderlige essenser i kulturer, påståtte raser, etniske grupper eller religioner fremheves, blir ikke bare forandringer av disse fenomener vanskeliggjort; menneskelige handlinger blir irrelevante”, skriver Gule.

At Gule som kan så mye om islam ikke har fått med seg at islam ikke KAN forandres, er en gåte. At han ikke har fått med seg at islam proper er helt unik i dette at den i seg selv nettopp fremhever seg selv som en essens, er også en gåte. 

At islam ikke tillates å ”dyrke” seg selv som nettopp en essens er jo en form for nedlatenhet overfor muslimer som kan nærme seg om ikke fascistoid, så i hvert fall belærende og virkelighetsfjern og håpløst ”romantisk” selvforherligende. 

Gule later ikke til å se forskjell på fordom og essensialisering, selv om han på s 52 skriver at essensialisering ikke må blandes sammen med forsøk på å klargjøre hva som konstituerer et fenomen.

Gule går imidlertid  sirkel: De konstituerende ”trekkene”, som han kaller dem, og som går ut på at essensen nettopp er evig og uforanderlig i henhold til konstitusjonen (islam) selv  er, i Gules oppfatning, nettopp  ikke evig og uforanderlig.

Professoralt arbeidsuhell, må dette være. Hvis ikke … ja, da.

s 55 Gule mener at islamofobi ikke handler om en psykiatrisk diagnose, men om en metafor.

Det er betryggende. Han burde ta seg en prat med Gardell og studere hva han mener … de blir sikker ikke enige. Han mener imidlertid at vi bør beholde begrepet islamofobi, hvis vi bare definere det riktig og definisjonen er slik: En ubegrunnet eller feilbegrunnet sterkt frykt for eller hat mot islam og muslimer.

Gule er snar til å frikjenne islam. Selv mener han f eks at ”hvis islam var den avgjørende årsaken til dårlig behandling av kvinner, ville man forvente en større grad av like dårlig behandling i alle muslimske land. Videre behandles kvinner dårlig i mange ikke-muslimske land … en annen feilaktig oppfatning er forestillingen om at taqiyya som teologisk prinsipp gir muslimer anledning, nei – oppfordrer dem, til å lyve for ikke-muslimer … dette trekkes fram av islamofobe som bevis på at alle muslimer er upålitelige fordi de bruker taqiyya hele tiden … ”.

Dette er ikke noe annet enn et forsøk på å konstruere islamkritikk som en fiende av all sannhet og alle god og sierøs analyse bygget på fakta og sunn fornuft. 

Dessuten, og dette er "farlig": Han fremlegger ikke et eneste belegg for sine påstander om taqiyya, bortsett fra at den ble akseptert innen islam i Midelalderen, om at denne løgnen ikke anvendes eller eksisterer lenger, at den bare var et forbigående og forlengst forgangent fenomen innen islam. 

Men dette stemmer ikke  - ikke ifølge eksperter som f eks Robert Spencer m fl, som igjen viser til uttalelser fra toneangivende muslimer i visse miljøer.

Dermed bryter han med sine egne premisser for logikk og redelighet som han ellers i boken femstiller med flid og finess, til pedagogisk bruk for andre og da selvfølgelig spesielt de islamofobe. Som i hans mening altså fanges inn ikke av en diagnose, men av en metafor.

Gule lager et så farlig skremmebilde av islamkritikere at konstruksjonen hans i seg selv bør kalles for oikofascistisk, nettopp fordi den bygger på et altfor snevert og feilaktig grunnlag og oser av fobier og fordommer og maner til diskriminering og fordommer overfor islamkritikere.   

Dette er oikofascisme, ja … kanskje?

Nei, han er kanskje bare oikofoboid ... for å gi ham et poeng, for han har fler poenger i boken, poenger vi bør legg oss på sinnet ... 

(Jeg tar i dag 27.0612, med et lite utrdrag fra en kronikk av Jørgen Sandemose på document.no som jeg finner meget interessant og klargjørende, for ikke å si befriende og betimelig:

... Gule opptrer iallfall på en liknende, irrasjonell måte. Faktisk blir vi jo ikke mye klokere av å få høre at enkelte “ved essensialisering forsøker å fastlegge eller definere et fenomens vesen eller essens på et feilaktig, gjerne overforenklet grunnlag”. For det er opplagt at vi alltid må ta avstand fra feil og overforenklinger. Det er vi klar over på forhånd. 

Altså antydes det av Gule at det som er ille, ligger i at man bruker den fremgansmåte han kaller “essensialisering”. Men så opplever vi at han ikke definerer dette begrepet i det hele tatt, uten å vise til negative eksempler på en viss praksis. Følgen er at Gule bare etterlater en dulgt oppfatning om at “essensialisering” er en forkastelig praksis. For med sin bruk av et uttrykk som “sider”, antyder han at han selv ville prioritere enkelte “sider” ved det fenomen det er tale om (nemlig islam) i en definisjon. Men han har selvsagt ikke vist hvordan det kan være mulig å skildre fenomenet gjennom å oppfatte det bare som en “flersidighet”. 

Dermed opptrer han, uansett hva han nå selv mener, parasittisk på rådende analytiske tankeretninger, uten å ville snakke rett ut. Vi må anta at han står for det syn at fenomener ikke har noe “vesen”, eller “essens”. Her får han et nytt problem, for han taler om at et fenomen faktisk har “ytre” fremtredelse, og at det også kan ha “negative” aspekter. 

Men hvis en kan ta dette for sikkert, finnes det ingen grunn til ikke å regne med at fenomenet har et indre, en kjerne, som er det vi kaller dets essens. Tvert om, det er nettopp det som blir forutsatt.

I det hele tatt er det oppsiktsvekkende at Gule legger fram denne type kritikk uten et øyeblikk å antyde hva det er han selv finner vesentlig ved islam som religion. Det skal være visst at Gule stadig bruker dette uttrykket, eller liknende (“islam”, “muslim” o.l.). 

Han må ha følt behovet for å kunne redegjøre for hvilken referanse det faktisk har. Det finnes reelt sett alltid en fast kjerne når vi bruker visse betegnelser, så snart de må oppfattes som begreper. Det er også slik at denne kjernen må være uforanderlig (ikke “evig”, slik Gule antyder i sin uklare drøfting) eller ha en uforanderlighet ved seg. 

I motsatt fall vet ingen hvilken referanse som er inne i bildet når en bruker en betegnelse på to eller flere forskjellige tidspunkter. Alt dette skulle være elementært, – og det til de grader at vi nå må be Gule forklare essensen – eller essensmangelen – ved begreper som ‘ytringsfrihet’, ‘demokrati’ og ‘menneskerettigheter’.

Ikke desto mindre: Innen den høyrefløyen Gule representerer, er “anti-essensialismen” tydeligvis comme il faut, og det til de grader at Aslak Sira Myhre i en VG-“kronikk” (slik er denne avisas betegnelse på innrammede petiter fylt med kortfattede og banale meningsytringer) beærer selveste moteobjektet Behring Breivik med en “essensialisme”:

“Men det er den moderate [sic!] formen som virkelig skremmer meg. Til grunn for … Breiviks politiske paranoia ligger en idé om essensiell forskjell. Essensiell forskjell mellom den kristne og den islamske kulturkrets, mellom historien til folkene i Europa og Midt-Østen og mellom religionene. Det er forestillingen om at vi ikke i bunn og grunn er de samme, men at vi i kraft av vår kultur og historie innehar vidt forskjellige kvaliteter og egenskaper, som Behring Breivik deler med altfor mange.”

Og det er, ifølge Myhre, ikke småtterier som følger av denne filosofien:
“I den europeiske debatten kommer dette til uttrykk i et stadig sterkere fokus på de andres ondskap og barbari opp gjennom historien, og tilsvarende nedtoning av vårt eget.”

Det er nok ingen gitt å vite hva uttrykket “stadig sterkere” skulle referere til. En kan frykte at det ikke betyr noenting, iallfall ikke noe som det er verdt eller mulig å måle. Å dømme etter sammenhengen er vi inne i et felt av meningsløse refleksjoner. 

For hvis det er slik at det ikke skulle eksistere en essensiell forskjell mellom islam og kristendom, hvorfor anvender vi da hvert sitt begrep på dem? 

Myhre er, som Gule, parasittisk av filosofisk natur: Han bruker to forskjellige uttrykk, men lar det være opp til andre å foreslå innhold til dem, og til å finne ut av hva han selv egentlig måtte mene. Hadde dette vært gjort bevisst, ville vi stått overfor en oppførsel hinsides all anstendighet.

Hvis det ikke skulle eksistere noen “essensiell forskjell” mellom islam og kristendommen, ville ikke noen av disse religionene eksistert overhodet. I likhet med så mange andre varige historiske uttrykk er religionen en forsvarsmekanisme for en bestemt kultur, og dermed (ubevisst og i praksis) for denne kulturens økonomiske grunnlag. 

Asiatisk, respektivt vestlig økonomi har vært i en klar opposisjon til hverandre, nærmest som ild og vann, like siden den gang grekerne innførte kjøpsslaveriet for å kvitte seg med asiatiske despoter, som på sin side ikke hadde funnet på noen så fiffig og brutal måte å produsere på.

Når man diskuterer slike emner seriøst, virker det umiddelbart fremmedartet å få høre at man dermed står for
“… forestillingen om at vi ikke i bunn og grunn er de samme, men at vi i kraft av vår kultur og historie innehar vidt forskjellige kvaliteter og egenskaper, som Behring Breivik deler med altfor mange.”

Men hvilket “vi” var det opprinnelig tale om? Jo, en måtte selvsagt gå ut fra at det er tale om den type “kvaliteter og egenskaper” som preger asiatiske, respektivt vestlige kulturelle uttrykk. Altså regner vi med at det er tale om forskjeller i eiendomsforhold, herskesystem, riter og kult, osv. Men her oppdager vi at Myhre ikke har forstått hva det har vært tale om. Han tror vi snakker om mennesker som sådanne, mens vi andre (i det minste) har forstått at vi snakker om forskjellige kulturelle uttrykk hos mennesker som ganske riktig er like som sådanne betraktet.

les i sin helhet her

(Vi har endret navn på innlegget og på en betegnelse vi satte på Gule lenger ned i innlegget som ikke var så treffende, i dag 12. juli 2012).