Hva nå muslimer?

Vi gråter når vi hører egyptere blir intervjuet på åpen gate i Kairo, enten det er i regi av BBC eller CNN. Vi gråter når vi hører stemmer av ubetiget håp på gatene i Tripoli.

-Hva har dere fått til? spør reporterne.

-Dette er bare begynnelsen, sier de spurte.

-Begynnelsen på hva da?

-På vår frihet, sies det. (I nøden: På demokratiet).

Og så løfter man armene mot himmelen i lykke, og gråter. Nå innvarsles en ny tid og et nytt liv kan begynne.

Muslimene er nå altså endelig begynt på sin frihet, det gjelder visst i Bahrain så vel som i Tunis, Algeri, Morokko, Jemen, Jordan,Syria and you name it. Indonesia med over 200 milloner mennesker står vel for tur. (Der er det bare 2 % kristne).

-Insha Allah, dette vil gå bra.

Så hvordan har dere det nå da, i Norge og Sverige og Danmark, muslimer? Har dere det bra? Er dere ved godt mot? Ser dere lyst på fremtiden etter revlusjonen?

Ja, dere har det bra. Veldig bra. Så bra at dere til og med truer Ghadaffis sønn i Libya. Hør bare hva han sier: Dere har det så godt at dere til og med forsøker å styrte hans far og bringe landet inn i kaos og forvirring. Han legger faktisk skylden for dette på mange av dere, alle dere der i disse landene, dere som nå sitter og kan nyte godene og sende penger og støtte til de krefter som nå gjør opprør mot oss og som forsøker å styrte min far  Og kanskje med ham: islam, det eneste sanne islam. 

Sønnen bruker 40 tv-minutter på å få frem budkapet til folket, mens kulene hviner gjennom gater og i smaug overalt, mens dopere og berusede vestliginspirerte –forførte og hjernevakede - bryter seg inn i våpenlagre og kjører rundt i kaprede militære kjøretøyer.  Flyvåpenet skal ha blitt satt inn. Mange bygninger settes i brann. Menneskemengden nærmer seg palasset. Seieresropene og gledesropene runger. Det ligger stadig flere lik i gatene. Her ofres det og ofres det på alvor. Her ofres liv og blod. For den ”gode” sak?

Hva ofrer dere, norske muslimer? Har dere det for godt?

Ja, ”sønnen” tror visst det. Dere har for lite av islam. For lite av stammekultur. For lite av den islamske nåde, den som skjenkes av Allah og profeten til dem han vil, den ene som gjør sterkt, som seirer og som overtar.

Det skal imidlertid koste dere dyrt, sier denne sønnen. Dere skal ikke slippe unna med det. Vi har våpen, sier han. Vi har en hær som også har våpen. Dere kan glemme gassen og oljen, hvis dere nå klarer å starte en virkelig borgerkrig i landet. Alt vil være tapt av det som vi har bygd opp. Vi skal ta hevn over dere. Vi skal dø på vår post. Dere har ikke sjanse. Dere sender spioner inn i landet, folk som motarbeider oss og vil noe nytt. Dere støttes av kapitalistseter og sionister og vi vet ikke hva. Folk fra vest som fra øst.

Hva synes dere nå da, muslimer? Eller bedre: Hva har dere nå å bidra med fremover? 

Dere er lovet frie og rettferdige og sannferdige valgt i Egypt. Dere er blitt lovet at korrupsjonen og fattigdommen skal avskaffes. Dere er lovet arbeid og kanskje til og med pensjons- og tilstrekkelige sykelønnsordninger.

Kan dere forlange mer?

De aller fleste muslimer – utenlands som innenlands – smiler nå i triumf og optimisme. Vi har klart det, tenker dere. Endelig skal vi bli frie.

Frie fra hva da? spør vi. Frie fra Vesten, frie fra fattighdommen og torturen og mangelen på det frie ord? Frie fra frykten? Frie fra fremtiden?

Vi har ikke hørt en eneste muslim som har sagt at det nå er islam dere skal fri dere fra. Ikke et eneste ord har vi hørt om dette. Ikke en av dere har stilt det grunnleggend spørsmål: Hva med islam? Kan elendigheten føres tilbake til islam?

Ingen av dere har stilt spørsmålet om det egentlig er Mubarak eller Gadhaffi det dreier seg om. Ingen har påstått at disse tronfigurene kun er toppen av isfjellet, at disse kun er kontingente for selv problemet, at det ikke er lederne misæren først og fremst skyldes, men selve det grunnlaget disse lederene bygger på, og som dere selv bygger på.

Ikke en enste gang får vi høre på tv at noen setter islam under lupen og at de radikale spørmålene stilles. Ikke en eneste gang betviles selve trosgrunnlaget – ideologion islam – ikke en eneste gang gjøres det forsøk på å kritisere Allah og profeten. Ikke en enste gang får dere støtte fra vestlige intelektuelle til å stille dette spørsmålet. Ikke en eneste gang stilles det i Vesten spørsmål om hva dette egentlig dreier seg, nemlig islam i seg selv, islam som drivkraft og motivasjon, islam som en kraft til avmakt hos dere,  og for dere.

Hvorfor? Vi har sviktet dere. Våre aristrokrater har sviktet. Ja, de har ikke bare sviktet dere, de har også sviktet oss, vi vestlige. Dere vet hvem jeg sikter til.

Ingen av dere synes å se noen løsning i kommunismen eller sosialismen, ingen av dere produserer revolusjonære manifester med klare krav og tydelige (ideologiske)  programmer. Dere kaster dere sannelig ut i det. Dere underkaster dere deres eget følelesliv. Dere gjør ”revolusjonen” til et emotivt foretak, en arena med konkurrane om hvem av dere som kan utrrykke de mest intense følelser, den mest opprørte overbevisning  og hvem av dere som har de største behov for genuint felleskap, felles strev, felles målsettinger, felles problemstillinger. 

Annet har dere visst ikke å bygge på. Men ja, dere snakker om likhet, frihet og brorskap.

Men er dere ikke litt sent ute med dette? Har dere ikke fått med dere at dette var et slagord for snart 200 år siden i Europa?  At dette var borgerskapets slagord mot despotkongen, - og ikke minst mot presteskapet - et slagord for republikken (et system dere allerede formelt sett har over store deler av den islamsk verden)?

Hvor langt etter i bakleksa skal dere kjøre dere selv?  Hvor langt aktuerutseilt skal dere bli?

Skjønner dere ikke at disse opptøyene dere nå får skylden for og som der ønskes straffet for, denne revolusjonen dere snakker om, allerede er dømt til å avgå med en snarlig død?

Hvordan skal dere klare å imitere Vesten når dere "hater" Vesten og Vestens system og oss vestlige mennesker ? Eller er det nettopp Vesten og Vestens vesen dere vil ha? Er det egentlig de vestlige ideene dere vil kopiere og implementer?  Men at dere ikke tør å si dette høyt? At dere kanskje ennå ikke har forstått det, at hvis det er Vesten dere vil bygge på og ha, ja, så er det også Vestens grunnleggende tenkemåter dere må innføre og ta inn over dere, ja, bli. Dere må assimilere Vesten i deres eget sinn og skinn - i hele den musolimske verden. Hvis dere skal lykkes i å bli som oss og hvis dere vil ha det dere nå etterstreber og ofrer så mye for.

Skjønner dere ikke at dere først må bli ateister, før det blir bedre for dere? Før dere kan begynne på frihetsmarsjen? Før dere kan kaste av dere "presteskapet"?

Før dere kan få innfridd deres krav, må dere bli mer vestlige, ja, helst helt vetslig, ja mer vestlige enn de vestlige er i dag, - og hva betyr det?

Ikke annet enn dette at dere da må avlære dere selve det grunnlaget dere tenker og føler ut fra, ja, alt hva dere sier og tenker og håper, det grunnlaget som står dere nærmere enn selve halspulsåren, det skremmende og menneskefiendtlige gudsbildet dere har, den himmel dere så vidt skimter over dere og det helvete dere frykter så mye under dere, og, ja, selve skjebnetroen. Er det alt dette dreier seg om.

Dere vinne ikke ekte frihet i Allahs navn, insha Alla. Dere vil ikke finne fred før dere har ristet profetens ørkenstøv av deres hender og føtter og før dere lukker ørene for ørkengudens hese, alltid truende og mørke stemme, den som nå hersker over dere i deres underbevisste, men som dere ennå ikke har klar å bevissgjøre dere.

Det er det som skal til, gode venner. Det er deres eneste sjanse. Dere skal vite – hvilket dere har lært i Vesten – at islam ikke er den ene sanne tro. At Allah ikke er den enster ”riktige” gud. At islams vei ikke er den eneste rette vei og at alle andre er på gal vei. For dette er ikke sant.

Dere skal vite at det finnes en annen Gud. Den absolutte kjærlighets vei.

Dere har noe å se frem mot. Det kommer snart en ny tid.

EDL Norge: Folkebevegelse eller farlig parti?

Kommende lørdag kan det komme til å begynne å smelle fremover. Da skal en avlegger av EDL (English Defense League) demonstrere i Oslo Sentrum. Antirasistisk senter med Kari Helene Partapuoli i spissen planlegger mottrekk. Hun sier til Klassekampen i dag at man frykter et nytt Benjamin Hermansen-drap. Hun mener at EDL Norge består av ”rasister og nazister av verste klasse”. Hun nekter imidlertid å navngi noen av disse.

EDL Norge skal ha ca 600 medlemmer, sier Remi Huseby, nå bosatt i Haugesund. Han har deltatt på demonstrasjoner i England, men har ellers ingen organisatorisk eller politisk erfaring. Han er blitt truet på livet flere ganger, men har unnlatt å melde truslene til politiet, fordi han ikke tror det er noen vits i. Han mener den norske staten gir etter for islam ved f eks å tillate at norske og kristne symboler tillates fjernet fra det offentlig rom, som f eks når man begynner å kalle julelys for stjernelys og når man fjerner Nasse-Nøff-bilder fra sykehusvegger. (Dette er selvfølgelig bare overflatiske detaljer i det store bildet. Her dreier det seg om å forstå islam fra bunns til topps).

-Vi er patrioter og ikke rasister, sier Huseby. Vi er ikke mot vanlige muslimer eller fremmedkulturelle, men imot en diktaturisk kvasireligiøs ideologi som har til hensikt å undergrave det frie demokratiske vestlige samfunnet.

Searchligt, som er et antifasistisk tidskrift, skriver at EDL er en rasistisk organisasjon som driver aksjoner og demonstrerer rett mot hele det muslismke samfunnet og at den er mot det muslimske samfunnet i sin almindelighet. EDL skal kunne mobilisere 3000 mennesker  og nører opp under spenninger og provoserer frem voldshandlinger mellom muslimer og ikkemuslimer og bidrar på den måten til å forsterke islamfrykten i samfunnet.

(Dette som et sammendrag av Klassekampens behandlng av saken i dag).

Det reiser nå flere spørsmål: Vil Huseby kunne lykkes nå og her der Heian måtte gi tapt bare for et par år siden, da han la ned sitt parti Norgespatriotene, (det eneste en-sakspartiet i Norge, nemlig kampen mot islam)? Vil partiet kunne gjenoppstå som en Fugl Fønix av asken? (Heian har sagt at ville begynne å studere psykologi, hvilket kan betyr at han annet å konsentrere seg om fremover). 

Vil nå SIAN, AntiJihad, HRS og document. no sitt  arbeid gjennom noen år nå endelig bære frukt og kunne mobilisere større deler av den norske befolkning til et positivt folkearbeide fra grasrota opp mot islam?

Svaret er vel at at EDL Norge i hvert fall kan bidra med å kaste ytterligere lys over "Rikets tilstand" hva angår forholdet til islam her  i landet. Organsisasjonen vil kunne danne utgangspunktet for en bredere bevegelse i folket på sikt, en bevegelse som kan ta ulike former og kunne opptre med større eller mindre intensitet både isolert sett og sett som et integrert arbeid innenfor allerede eksisterende partier og grupperinger. Den enkelte borger vil kunne oppleve det som om man nå vil kunne velge mellom ulike aksjons- og arbeids former mer etter smak, behag og lynne. Og etter potensielt mot. Alt dette vil bidra i synergi mot en større bevissthet om hvilken fare islam utgjør og om hva som tengs å gjøres. 

Bare dette  må kunne sies å ville bli et umiddelbart  umistelig og objektivt gode. 

Demonstrasjonen kommende lørdag kan innvarsle en ny tid og en ny muligheten for dannelsen av en slagkraftig bevegesle mot islam, en ny – og for mange sårt tiltrengt - folkebevegelse her i landet. 

Se tidligere posteringer
her

og 

her: Anti-islamsk Manifest

Er Basim Ghozlan antisemitt?

Ghozlan har skrevet et dikt som heter "Jeg er Israel". Vi gjengir det nedenfor via HRS


Vi spør om Ghozlan er antisemitt. Han er selv antakelig araber, dvs. semitt, så det vil være problematisk om han kan betegnes som antisemitt, i en spesiell betydning, nemlig som "jødehater" (inkludert alle andre semitter betraktet som en rase).

I stedet for å være "jødehater", basert på hat mot selve "rasen" jøder, gjør imidlertid Ghozlan seg til hater av staten Israel og dermed så skulle det være tydelig at han verken hater jøder eller semitter. Det er bare selve "prosjektet" Israel han hater. Slipper han unna med denne "konstruksjonen"?

Er det ikke dette Jostein Gaarder gjør også? Vi viser til tidligere postering om dette her.

Hva er forskjellen i posisjon hos Gaarder og Ghozlan? Jo, den åpenbare at mens Gaarder (får vi tro) henter grunnlaget for sitt voldsomme angrep på Israel først og fremst i sitt eget private følelsesliv - (og så finner basis for det i hans egne høyst private fortolkning av Det gamle testamentet)  - så henter Ghozlan  som muslim sin holdninger eller synspunkter direkte fra Koranen og de muslimske skriftene. Eller det vil si: Han kan gjøre det, - med letthet. Koranen omtaler nemlig jødene på en måte som essensialiserer nettopp dem som folkegruppe. Det fins flere vers i Koranen som direkte omtaler "jødene" som spesielt avskyverdige i Allah og profetens øyne. 


Gaarders og Ghozlans utgangspunkter blir dermed svært forskjellige. Gaarder kan ikke påberope seg "Gud" for sine synspunkter og holdninger. Men det kan altså Ghozlan. (Vi mener Allah).


Uansett ulike premisser, havner imidlertid disse to samfunnsakøter i samme "grøft" hvis vi ser det hele i forhold til eventuelle konsekvenser av disse deres egne målbårne meninger, begges meninger og holdninger kan nemlig ende med katastrofe for Israel og staten Israels oppløsning, hverken mer eller mindre, og det før vi aner det. 

Nordmenn av alle slag, om de så er kristne, islamkritikere eller ateister,  og som mener at Israel bør nedlegges, bør kanskje begynne å tenke litt over dette: Hvis konsekvensen av en slik mening blir virkelig en dag i fremtiden, vil dette være et klart og tydelig uttrykk for at Allahs vilje har skjedd fyllest. Slike meninger vil da kunne betraktes som en direkte ordrebekreftelse på Allah og profetens overopphøyethet her i landet allerede her og nå.

Det sies i Koranen at Allah er den største "plotter". Kanskje vi vil skjønne mer av hva som ligger i denne attribuering etter hvert.


 "Diktet":

Jeg er Israel - Jeg kom til et land uten folk for å opprette en stat for et folk uten land. Folk som ”tilfeldigvis” bodde her (i Palestina) fikk klar beskjed om at de ikke lenger hadde rett til å være her. Mine krigsherrer fortalte dem at de enten måtte forlate hjemmene sine eller dø! Jeg jevnet 480 landsbyer med jorda og droppet deres historie for godt.

Jeg er Israel – Mange av mine krigsherrer var meget flinke til å massakrere sivile mennesker, som senere ble belønnet av meg med å bli ansatt som statsministere; den ene etter den andre. Menachem Begin og Sharon er bare eksempler.

Jeg er Israel- I 1948 utførte jeg en omfattende etnisk rensing med å jage bort de fleste av dem som hadde bodd her i tusenvis av år. Jeg byttet dem med jøder fra Europa og fra alle andre verdens kanter. Alle jøder i verden ble velkommen til meg for å nyte alle typer rettigheter, mens dem som jeg jaget bort kan bare drømme om å reise tilbake igjen.

Jeg er Israel – som har full kontroll over USA og hele den amerikanske administrasjonen. Det er jeg som i praksis styrer landet. Alle vedtak som blir vedtatt i USA er først og fremst ment til å tjene meg og mine egne interesser. Jeg har, lenge nok, brukt USA som en vaktbesje og melkeku. USA er nå blitt en meget god og lydig vakthund for meg. Alle veto jeg trenger er klare på null komma null. Penger og våpen kan jeg få når jeg vil uten grenser.

Jeg kontroller også de amerikanske media. Det er nesten ingen nyheter som slippes ut der uten at jeg gir grønt lys til det. Både CNN, New York Times og mange andre er under min kontroll.

Jeg er Israel – som ble opprettet og drevet med terror og vold fra begynnelsen. Jeg er klar over at det eneste som redder meg fra rettferdighet er å drive terror og tortur mot alle som løfter en finger i ansiktet mitt. Men jeg blir frustrert når de dumme europeere ber meg om å vise litt respekt for de sivile. Vet de ikke at alle palestinere er våre fiender og at de må forlate vårt hellige land før de blir henrettet?

Jeg er Israel – Det var meg som likviderte Ahmed Bouchiki i Lillehammer juli 1973. Jeg trodde han var palestiner. Jeg kan også fortelle at jeg ikke ble kalt for terroriststat etter denne hendelsen selv om jeg dessverre ble avslørt. En liknende hendelse skjedde da jeg forsøkte å likvidere Khalid Mishal i Amman for noen år siden. Jeg brukte faktisk kjemiske stoffer, som er strengt forbudt i følge FN. Jeg ble dessverre også denne gangen avslørt.

Jeg er Israel – som en gang lurte verdenssamfunnet med å undertegne det såkalt Oslo-avtale. De trodde at jeg var seriøs og at jeg skulle gi noen rettigheter til våre fiender. Aldri i livet! Jeg brukte tiden bare for å forhandle og forhandle og forhandle. Da tiden ble moden så angrep jeg alt palestinerne hadde bygget opp og jevnet det med jorda. Det er slik må alle smarte okkupanter oppføre seg.

Jeg er Israel – et meget lite land, men ikke var redd for meg. Jeg får så mange milliarder kroner hvert år av USA i form av økonomisk støtte. Pengene brukes, i hoved sak, til militære investeringer. Jeg får også Apatche, F16 og alt annet jeg skulle ønske av krigsmaskiner. Jeg er med andre ord ikke et land, men et amerikansk våpenlager. Alle fiendene mine til sammen eier bare mindre enn halvparten av det jeg har av stridsvogner og krigsmaskiner. Takket være USA som, hele tiden, blåser liv i meg slik at jeg kan fortsette okkupasjonen.

Jeg er israel

6. mai 2005, Basim Ghozlan

Biskop: Allah kan være Gud ...

Biskop Olav Skjevesland mener at Allah kan være Gud, at den kristne Gud altså kan være Allah.

Dette ifølge SIAN:

http://sian.no/node/1349

Biskoppen har deltatt på et møte i Kristiansand hvor han sier at han er tilfreds med at Islamsk Råd Norge sier at det å forlate islam til fordel for en annen religione ikke skal ”utsettes for islamsk fordømmelse med dødsstraff, (hva nå dette må bety). Biskopen synes å mene at kristendommen i og med Rådets uttalelse har stukket av med en seier, i hvert fall en delseier.

Biskopen kan puste lettet ut, folket kan beroliges: Tingene vil gå seg til, islam skal gå seg til, dvs den skal begynne å avessentialisere seg. 

Det er like tanketomt ønske som et naivt håp. Islam selv forbyr islam å avessentialisere seg selv. Det er tvert imot slik at islam består nettopp ved å essensialisere seg selv, dvs. ved å essensialisere andre dithen at disse andre – de vantro – blir avessentialisert. De vantro har nemlig ingen substans ifølge Allah og profeten, de fortjener derfor ikke å bli bejaet av islam.Tvert imot fortjener de ikke annet enn ilden.

Dessuten: Biskopen synes ikke å være klar over at muslimer ikke har guddommelig plikt til å drepe noen for apostasi her i landet, at islam selv sier dette og at det er bindene for alle muslimer i landet (og altså har vært det hele tiden).

Enn så lenge. Se her om hva muslimene har i vente her i landet.

Det er ikke Islamsk Råd i Norge som kan bestemme dette, det er islam selv, se vår posting her. Det Rådet ikke kan benekte er at plikten til å drepe for apostasi blir klar og bindende den dag muslimene i dette landet finner det betimelig, dette ifølge islam selv. Det kan ikke benektes. Koranen kan ikke forandres.  Uten dødsstraff for apostasi vil islam måtte dekonstruere seg selv fullstendig. 

Biskopens påstand kan ikke være annet enn et symptom på at noe er virkelig galt fatt med Den norske Kirke i disse tider.På Kirkens nettside har det blitt gitt noen ulike svar på spørsmålet om Gud er den samme gud som Allah. Et svar har vært at disse gudene "nok ikke er den samme Gud". Begge svarene er ulne og vitner om stor usikkerhet og vheov for å "please" mer enn å preke - sannehten.  Kirken sprer forvirring og er i full oppløsningen. En førsteamanuenis (Idar Kjølsvik) skirver i en artikkel at det i møte med andre religioner er problematisk å hevde at det bare er frelse i Jesus.

Hva skal man tro?

En prest i Voie kirke (Ole Jørgen Sagedahl) finner det nødvendig å gå ut og si at "vi som kristne og de som muslimer ikke tror på forkjellige guder" (Sørnett.no). Han vil gjerne delta i fellesbønner med muslimer. Det er jo ikke til å tro. 

Kan så den kristne Gud være Allah?

Overhodet ikke. Det er rart at Kirkens overhode overhodet ikke skjønner dette. Men hvorfor ikke?

Her bare en antydning:

The god of Islam, Allah, is most definitely not the God of the Bible. Allah is presented in the Koran as an autocratic ruler who is aloof and arbitrary (Sura 5:40). Allah is unknowable whereas the God of the Bible is knowable (2 Timothy 1:12). Allah is impersonal, unlike the personal God the Scriptures reveal (1 Peter 5:6-7). Allah is unitarian (Sura 4:48) whereas the God of the Bible is trinitarian (2 Corinthians 13:14). Here is what the Koran says about the God of the Bible (Sura 4:171): “Believe in Allah and say not ‘Trinity.’ Cease! It is better for you! Allah is only One God. Far is it removed from his transcendent majesty that he should have a son.” Allah is capricious (Sura 2:284), whereas the true God is trustworthy. And Allah is never anywhere presented as a god of love — which is the essence of the nature of the true God (1 John 4:7-16).

Jesus — The Koran denies point blank that Jesus was the Son of God (Sura 112:2-3). It also denies His atoning sacrifice by claiming that he never died (Sura 4:157). A substitute died for Him on the Cross. Jesus was translated to Heaven, like Enoch, where He will remain until He returns to kill all pigs, destroy all crosses, and convert the world to Islam. Jesus will marry, reign for 40 years and then die and be buried next to Muhammad in Medina.8 Jesus is characterized in the Koran as nothing more than “an apostle of Allah” (Sura 4:171).

The SimilaritiesBoth are One. Both are transcendent Creators of the universe.Both are sovereign. Both are omnipotent.Both have spoken to humanity through messengers or prophets, through angels, and through the written word. Both know in intimate detailt the thoughts and deeds of men.Both will judge the wicked.

The Differences The God of the Qur'an is a singular unity; but the God of the Bible is a compound unity who is one in essence and three in position (Matthew 28:19; John 10:30; Acts 5:3-4).

The God of the Qur'an is not a father, and he has begotten no sons (Surahs 19:88-92; 112:3);but the God of the Bible is a tri-unity who has eternally existed as Father, Son, and Holy Spirit (Matthew 28:19; Luke 3:21-22; John 5:18).

Through the Qur'an, God broke into history through a world through a word that is written; but through Jesus Christ, God broke into history through the Word who is a Person (John 1:1; Colossian 1:15-20; Hebrews 1:2-3; 1 John 1:1-3; 4:9-10).

The God of the Qur'an "loves not the prodigals" (Surah 3:140, Ali), and neither does He love "him who is treacherous, sinful" (Surah 4:107, Ali); but "God demonstrates his own love for us in this: While we were still sinners, Christ died for us" (Romans 5:8)"Allah desires to afflict them for some of their sins" (Surah 5:49, Ali; also see Surahs 4:168-169; 7:179; 9:2; 40:10); but the God of the Bible does not "take any pleasure in the death of the wicked" (Ezekiel 18:23) and is "not wanting anyone to perish, but everyone to come to repentance" (2 Peter 3:9).

The standard of judgment for the God of the Qur'an is that our good deeds must outweigh our bad deeds (Surahs 7:8-9; 21:47); but the standard of the God of the Bible is nothing less than complete perfection as measured by the holy character of God (Matthew 5:48; Romans 3:23).

The God of the Qur'an provided a messenger, Muhammad, who warned of Allah's impending judgement (Surahs 2:119; 5:19; 7:184, 188; 15:89-90) and who declared that "No bearer of a burden can bear the burden of another" (Surahs 17:15; 35:18, Ali); but the God of the Bible provided a sinless Savior, Jesus, who took our sins upon himself and bore God's wrath in our stead (Matthew 20:28; 26:28; Luke 22:37; John 3:16; 10:9-11; 2 Corinthians 5:21; Galatians 3:13; 1 Thessalonians 5:9-10). Source: The Compact Guide to World Religions Dean C. Halverson, Editor. Bethany House

Publishers, Minneapolis, Minnesota. 1996. Pages 110-111.Koranenjesusgud
 ...
Oppdatering (4.11.12) om Skjevesland brudd på logikkens førsteprinspper, - en brøler av en annen nåde, se her

Er Gaarder antisemitt?

Forfatteren Jostein Gaarder hevder at han aldri har vært antisemitt. Dette til tross for at flere samfunnsaktører antyder det motsatte, senest nå Odd-Bjørn Fure, direktør for Holocaustsenteret. Han etterlyser  en kartlegging antijødiske holdninger i dagens Norge. (Aftenposten 27. januar), og Gaarder synes dette er bra.

Men, skriver Gaarder:

Artikkelen ble skrevet under den brutale bombingen av Libanon samme dag som bildene fra Qana nådde oss, en landsby der svært mange barn og sivile døde som ofre for Israels bomber. Kronikken han henviser til ble fulgt opp av en av norgeshistoriens største og heftigste debatter. I utallige intervjuer og debattprogrammer og i en ny kronikk i Aftenposten en uke etter den første, gjorde jeg det klinkende klart at mitt engasjement ikke var utslag av antijødiske holdninger. Det var utslag av humanisme og empati med krigens ofre. Men Odd-Bjørn Fure vet også at den som kritiserer staten Israels politikk, automatisk blir beskyldt for antisemittisme. Fure kjenner utmerket godt til denne mekanismen eller hersketeknikken.

Så langt Gaarder i sin kronikk i Aftenposen:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4010742.ece

Saken ble diskutert livlig på Aftenposten debatt og en anonym debattant, vonBolt, la inn en  parafraselignende  sak av Gaarders kronikk som gjengis nedenfor, under trådnavnet:

Med Israel for fred

http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=28&ThreadID=258400&s=&page=1

Ingen av de som deltok i denne debatten – så vidt vi kan se - så at trådstarten nettopp var en parafrase av Gaarders nå så famøse utbasunering, dette til tross for at ordbruk og tone nærmest var identisk, bare med motsatt fortegn. vonBolt vinklet sitt innlegg som et sterkt forsvar for Israel og for krigen.

vonBolt forsvarte Israels rett til å forsvare seg med den samme intensitet og den samme glød – slik vi vurderer det, og altså med Gaarders egne ord  – som Gaarder forsvarte de krefter som tydelig nok arbeider for at Israels forsvar skal begenses i størst mulig grad eller helst legges ned. Gjennomgangstonen for Gaarder var at staten Israel nå bør oppløses og betraktees som historie. Det var rene ord for pengene og lyste i hvert fall av holdning, om ikke direkte rasisme, så i hvert fall noe man kanskje kan kalle fascistoid-lignende.

Dette avfødte mange kommentarer som beskylte trådstarteren for å være nazist og det som kanskje verre var. Jødene og staten Israel ble på denne måten indirekte beskyldt – via Gaarders basun - for å være det samme, nemlig en nazistat, og jødene ble – via vonBolts synspunkter - beskylt for å være rasister.

Nå var det slik at vonBolt ikke sa fra før helt på slutten av debatten om at innlegget bare var en omskriving Gaarders kronikk. Fienden (israelsympatisørene) ble på denne måten fremstilt fra stikk motsatt side enn den siden Gaarder sto på, men altså i samme ordelag og med samme tone som Gaarder hadde brukt mot Israel og jødene. Det pussige med dette er altså at mens Gaarder ikke oppfattes som antsemittisk i sin kronikk, blir vonBolts innlegg altså ansett som nazisme når det de samme ord og bilder blir brukt om Israels fiender, nemlig de  som vil oppløse staten Israel , samtidig som man forsikrer om at man nettopp elsker jødene og ikke er antisemitt i det hele tatt.

(Slik vi ser det, er noe patetisk over det hele. Man ber ikke en stat oppløse seg selv for så i samme øyeblikk å si at ”vi elsker dere).

Hele debatten vitnet om  hvor usikker debattantene var på dette med nazisme og rasisme og i hvor stor følelsemessig og ureflektert grad disse ordene ble brukt, (den som er interessert kan bare lese debatten, så lenge den blir liggende ute på Aftenspostens Midtøst-debatt). 

De fleste som gikk mot vonBolt fremsto imidlertid som meget selvsikre. De var ikke i tvil om at nettopp de selv nettopp  var på den riktige side. Man var oppriktig opprørte over  krigshandlingenes forderdeglighet, slik de ble fremstilt i media, men få stilte spørsmålet om enkeltepisoder i en større krig kan danne grunnlag for ensidig fordømmelse av den ene siden, så lenge man ikke får hele bildet fra den andre siden. Debatten bar preg av manglende diskursiv reflekson og ureflekterte følelsesreaksjoner.

Når nå Odd-Bjørn Fure etterlyser en kartlegging av antisemitisme her i landet, er det etter vår mening et prisverdig tiltak. Det kan muligens bringe litt mer klarhet i hva som objektiv ligger i ord og betegnelser som nazisme, fascisme, diskriminering og rasisme. Spesielt viktig vil det være om disse tingene ble beslyst ut fra Koranen og hva den forteller muslimene om hva de skal tro og mene om det meste, også om kristne og jøder generelt. Man bør altså etter vår mening også fokusere på antisemitisme ikke bare ut fra Vestlige tradisjoner, men også ut fra islamske perspektiver. Og så bør man dessuten fokusere på den tendens som vitterlig finnes, nemlig holdningene i visse miljøers side til alle de som støtter og forsvarer Israels rett til forsvar og eksistens. Vi har det inntrykk av mange av disse faktisk betraktes som ”verre” og potensielt farligere enn noen antisemitter.

Forvirringen og usikkerheten omkring innholdet i de omnevnte begrepene kan ikke avføde annet enn forsterket forvirring og usikkerhet i tiden som kommer hvis det ikke vises evne og vilje til klargjøring og presisering. Ingen kan være tjent med at vi unnlater å gjøre det, allerminst f eks jødene og muslimene selv og alle Israels fiender i dette landet. De juridiske definisjonene bør presiseres og legges på bordet slik at folk kan bli mer sikre på hva de har å forholde seg til med hensyn til hva politikere og lover virkelig mener om hvordan folk bør innrette seg og hva man har å holde seg til av idealer i dette nåværende ingenmanssland.

At Fure nå tar saken oppigjen, viser at følere er ute, følere som rettmessig fanger opp visse tendenser. Skepsisen mellom religionene spisser seg til. Folk blir mer og mer mistenkelige overfor hverandre og forsøker stadig mer å mistenkeliggjøre hverandre. Det er blitt farlig å tale om ”det viktigste”. Røstene heves på debattfora.  ”Stemningen” stiger, selv om debattene er blitt færre og dårligere med tiden,  og frykten likeså. Om vi har vært redde for å snakke åpent til og med hverandre frem til nå, blir vi ikke mindre frykstosmme og mistenksomme på hverandre i tiden som kommer. Motsetningene vil bare øke og frontlinjene vil før eller siden måtte trekkes klarere. Mange – altfor mange – er overbevist om at vi går dystre tider i møte. Det er behov for avklaring og oppklaring.

Hvis – paradoksalt nok - det utvalget Fure vil ha nedsatt for å fange opp graden av antisemitismen i dette sammfunnet nå skulle komme  frem til at Gaarders kronikk ikke på noen måte skulle vise seg  å inneholde eller gi uttrykk for noen antisemtisme i det hele tatt, så vil folk har noe konkret å forholde seg til. Det vil ikke minst hjelpe mange anonyme debattanter i debattforaene rundt omkring til å trekke en grense for seg selv og en muligheten for å finne ut hvor de står, sett med myndighetenes og spesielt domstolenes øyne, og i forhold til hva disse virkelig mener, hvilke verdier de har  og står for og som de vil bruke makt til å forsvare og fremme.

De vil med andre ord få en rettesnor for hvor maktens grenser går, for hva som er tillatt og ikke, og for hva som fortjener og må straffes eller ikke. 

Dette kan i seg selv riktig nok bli vanskelig nok å få til. Folk som Gaarder har mektige støttespillere både i finans- og kulturmiljøene. Han har ressuserer i ryggen og kultureliten og de selvoppskrytte intellektuelle vil sannsynligvis støtte ham, (i sitt blinde israelhat, ja, og selvhat/oikofobi). De ser foreløpig kanskje ikke at jo tydeligere de tar Gaarders parti, og jo sterkere støtte han får hos myndighetene og politikerne, jo videre må også grensene trekkes for hva som er legitim islamkritikk eller ikke. Går Gaarder klar for å bli stemplet for antisemitisme med sin kronikk, må islamkritikere kunne tillate seg å gi uttrykk for samme indignasjon og forferdelse som Gaarder gjorde, i samme form, med samme stil, i samme tonelag og med samme intensjon: Ytringer som tar sikte på å stoppe islamisering og begrense islams innflytelse og misjonering i dette samfunnet.  Man må dessuten kunne ha lov å forsvare Israel i samme ordlag som Gaarder kritiserer Israel, ellers blir alt feil, ja, umoralsk og diskriminerende.

Poeng: Vi så under debatten en del forsøk på å ønske eller ville  begrense  de meninger vonBolt fremførte, ved bl a å fremføre nazi- og psykiatrikortet, men ingen forsøk på og intet ønske om å på den annen side å ville forsøke å begrense Gaardes utbasuneringer mot ”Guds utvalgte folk” (som kronikken hans het).

Vi gjengir her vonBolts innlegg, Med Israel for fred:

Det er på tide at vi får fred i Norge. La innvandrerne forstå hvem vi er og hva vi er laget av. Det er på tide å øve inn en ny lekse: Vi anerkjenner ikke lenger visse europeiske sirklers antijødiske strategi. Hvis vi fortsetter å støtte disse krefter vil Europa i sin nåværende form snart være historie.

Vi har sluttet å tro på forestillingen om at nordmenn og europeere er guds utvalgte. Vi ler av nordmennene og gråter over deres unnlatelser og misgjerninger. Å opptre som om nordmenn og europeere er mer elskeverdige og mer humane og enn andre folk, er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten. Vi kaller det rasisme.

Det er snart over for Europa og nordmennene.

Lovene er ikke lenger like for alle, og islam tillates å utbre budskapet om at noen troende er bedre enn andre og arbeide åpenlyst for å omstyrte de europeeiske demokratier og erstatte dem med et totalitært og anti-demokratisk styresett.

Det er grenser for vår tålmodighet, og det er grenser for vår toleranse. Vi bør ikke tro på en guddommelig plikt til å være mer humane enn andre. Vi har riktig nok lagt middelalderen bak oss, men vi støtter likevel middelaldersmørket, islam. Vi ler beklemt av dem som fortsatt tror at gud har valgt seg ut et bestemt folk som sine favoritter til å bli de mest humane menneskene på jorden eller at nordmenn eller europeere skulle ha en guddommelig plikt til fremfor andre til å unnlate å forsvare Israel, seg selv og den vestlige sivilisasjon.

Vi kaller folk som oppfordrer barn til å bli selvmordsmordere for barnemordere og aksepterer aldri at slike har noe guddommelig eller historisk mandat som kan unnskylde deres skjenselsgjerninger. Vi sier bare: Skam over alle terroranslag som skjer i den guds navn som tillater dette.

Vi erkjenner og tar inn over oss Europas dype ansvar for jødenes skjebne, for den skjendige mobbingen, pogromene og Holocaust de så tragisk og totalt urettferdig ble utsatt for. Det var historisk og moralsk nødvendig at jødene fikk sitt eget hjem. Staten Israel har med sin kreativitet, krigskunst og sine våpen stadfestet sin egen legitimitet. Den har systematisk forsvart seg mot et utall FN-resolusjoner og kan ikke lenger forvente seg beskyttelse fra samme hold. Men Israel har hatt rett hele tiden. Israel har retten på sin side.

Men frykt ikke! Trengselstidene er snart over. Staten Israel vil også i fremtiden forsvare seg. Vi er ved vannskillet nå. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har krav på hele verdens anerkjennelse og støtte og vil aldri få fred hvis den legger ned sine våpen, og hvis den blir angrepet ved at Europa nå for fullt allierer seg med mørkets gud.

Måtte ånd og ord blåse Israels fiender overende. Staten Israel har slitesterk hud. Må verden derfor se i nåde til sivilbefolkningen. Vi vil alt folket i Israel vel, alt vel, og kommer til å nyte Jaffa-appelsiner så lenge de kan få blitt plukket i fred og fordragelighet og solgt på lovlig måte. Vi skal hjelpe israelittene med å gjenoppbygge avsvidde appelsinlunder. Vi skal ikke svikte Israels bygder.

Vi noterer oss at mange israelere feirer sine triumfer. Det har de rett til. Vi spør oss om de fleste muslimer mener at ett muslimsk liv er mer verdt enn førti israelske.

Vi har tidligere sett bilder av israelske småpiker som skriver hilsener på bomber som skal slippes over sivilbefolkningen i Libanon. Men israelske småpiker fryder seg ikke over død og pinsel på den andre siden av frontene. Muslimske mødre oppfordrer - derimot - sine barn til å juble og danse når Vesten og Israel angripes.

Vi anerkjenner staten Israels retorikk. Vi anerkjenner ikke blodhevnens gjengjeldelsesspiral, men støtter Israels rett til selvforsvar og landet og folkets soleklare rett til å eksistere. Vi anerkjenner ikke prinsippet om ti eller tusen palestinske øyne for ett israelsk øye. To tusen år er gått siden en jødisk rabbi kritiserte den urgamle doktrine om "øye for øye og tann for tann".
Han sa: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem". Vi anerkjenner at enhver stat har rett til selvforsvar. Det kalles humanisme. Eller som Albert Schweitzer utla det: "Humanitet vil si aldri å ofre et menneske for en sak".

Vi må anerkjenne det gamle Davidsriket som normgivende for det 21. århundres kart over Midtøsten. Med dette motsier vi ikke den jødiske rabbi hevdet for to tusen år siden at Guds rike ikke er en krigersk gjenreising av Davidsriket, men at Guds rike er inni oss og iblant oss. Guds rike er barmhjertighet og tilgivelse. To tusen år er gått siden den jødiske rabbi avvæpnet og gjennomhumaniserte gammel krigsretorikk og viste oss hvem Gud er.

I to tusen år har vi terpet humanismens pensum, og Israel lytter. Vi har lært mye av Israel og jødene. Israelerne er i dag de egentlige samaritanere, de som beskytter alle muslimer og gir dem like demokatiske rettigheter innenfor sine egne grenser, i motsetning til alt hva som skjer i den andre leiren.

For først er vi mennesker. Eller som den jødiske rabbi sa: "Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet?"

Vi aksepterer ikke bortføring av soldater, men forstår og godtar, ja, støtter at det i farefulle situasjoner hvor selvforsvaret trues, kan være nødvendig med deportasjon av hele folkegrupper eller bortføring av lovlig valgte parlamentsmedlemmer og regjeringsmedlemmer.

Vi anerkjenner staten Israels grenser av 1967. Men Israel trenger mer vann og flere landsbyer til alle sine innbyggere. Palestinerne har så mange andre land å dra til, der de egentlig hørte hjemme. Jødene har bare ett. God bless the World.

Vi anerkjenner med stolthet staten Israel i dag, og for all fremtid. Hvis hele den israelske nasjon skulle falle og borgerne må flykte fra sine legitime områder tilbake til nok en diaspora, så sier vi: Må omgivelsene være sindige og vise miskunn med dem nå. Det er for evig og alltid en forbrytelse uten formildende omstendigheter å legge hånd på flyktninger og statsløse.

Fred og fritt leide for den evakuerende sivilbefolkning som ikke lenger har noen stat som kan beskytte dem. Ikke skyt på flyktningene! Ikke sikt på dem! De er sårbare.Gi de israelske flyktningene husrom, gi dem melk og honning!
La ikke ett israelsk barn bøte med livet. Altfor mange barn og sivile er myrdet allerede ...

Gaarders artikkel ble publisert 5.08.06:

Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har voldtatt verdens anerkjennelse og får ikke fred før denegger ned sine våpen. Staten Israel i sin nåværende form er historie, skriver Jostein Gaarder.

INGEN VEI TILBAKE. Det er på tide å øve inn en ny lekse: Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. Vi kunne ikke anerkjenne det sørafrikanske apartheidregimet, og vi anerkjente ikke det afghanske Taliban-regimet. Så var det mange som ikke anerkjente Saddam Husseins Irak, eller serbernes etniske rensing. Nå må vi venne oss til tanken: Staten Israel i sin nåværende form er historie.

Vi tror ikke på forestillingen om Guds utvalgte folk. Vi ler av dette folkets griller og gråter over dets misgjerninger. Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten. Vi kaller det rasisme.

Grenser for toleranse.

Det er grenser for vår tålmodighet, og det er grenser for vår toleranse. Vi tror ikke på guddommelige løfter som begrunnelse for okkupasjon og apartheid. Vi har lagt middelalderen bak oss. Vi ler beklemt av dem som fortsatt tror at floraens, faunaens og galaksenes gud har valgt seg ut et bestemt folk som sine favoritter og gitt dem morsomme steintavler, brennende busker og license to kill.

Vi kaller barnemordere for barnemordere og aksepterer aldri at slike har noe guddommelig eller historisk mandat som kan unnskylde deres skjenselsgjerninger. Vi sier bare: Skam over all apartheid, skam over etnisk rensing, skam over samtlige terroranslag mot sivilbefolkning enten de begås av Hamas, Hizballah eller staten Israel!

Skruppelløs krigskunst.

Vi erkjenner og tar inn over oss Europas dype ansvar for jødenes skjebne, for den skjendige mobbingen, pogromene og Holocaust. Det var historisk og moralsk nødvendig at jødene fikk sitt eget hjem. Men staten Israel har med sin skruppelløse krigskunst og sine motbydelige våpen massakrert sin egen legitimitet. Den har systematisk forbrutt seg mot folkeretten, internasjonale konvensjoner og et utall FN-resolusjoner og kan ikke lenger forvente beskyttelse fra samme hold. Den har teppebombet verdens anerkjennelse. Men frykt ikke! Trengselstidene er snart over. Staten Israel har sett sitt Soweto.

Vi er ved vannskillet nå. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har voldtatt verdens anerkjennelse og får ikke fred før den legger ned sine våpen.

Uten forsvar, uten hud.

Måtte ånd og ord blåse Israels apartheidmurer overende. Staten Israel eksisterer ikke. Den er uten forsvar nå, uten hud. Må verden derfor se i nåde til sivilbefolkningen. For det er ikke de sivile enkeltmennesker våre domsprofetier er rettet mot.

Vi vil alt folket i Israel vel, alt vel, men vi forbeholder oss retten til å ikke spise Jaffa-appelsiner så lenge de smaker vondt og er giftige. Det var overkommelig å leve i noen år uten de blå apartheiddruene.

De feirer triumfene.

Vi tror ikke at Israel sørger mer over førti drepte libanesiske barn enn de i mer enn tre tusen år har jamret over førti år i ørkenen. Vi noterer oss at mange israelere feirer slike triumfer slik de en gang jublet over Herrens landeplager som "passende straff" for det egyptiske folk. (I den fortellingen opptrer Herren Israels Gud som en umettelig sadist.) Vi spør oss om de fleste israelere mener at ett israelsk liv er mer verdt enn førti palestinske eller libanesiske.

For vi har sett bilder av israelske småpiker som skriver hatske hilsener på bombene som skal slippes over sivilbefolkningen i Libanon og Palestina. Israelske småpiker er ikke søte når de kroer seg av fryd over død og pinsel på den andre siden av frontene.

Blodhevnens gjengjeldelse.

Vi anerkjenner ikke staten Israels retorikk. Vi anerkjenner ikke blodhevnens gjengjeldelsesspiral med "øye for øye og tann for tann". Vi anerkjenner ikke prinsippet om ti eller tusen arabiske øyne for ett israelsk øye. Vi anerkjenner ikke kollektiv straff eller populasjonsslankekurer som politisk våpen. To tusen år er gått siden en jødisk rabbi kritiserte den urgamle doktrine om "øye for øye og tann for tann".

Han sa: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem". Vi anerkjenner ikke en stat som tuftes på antihumanistiske prinsipper og ruinene av en arkaisk nasjonalreligion og krigsreligion. Eller som Albert Schweitzer utla det: "Humanitet vil si aldri å ofre et menneske for en sak".

Barmhjertighet og tilgivelse.

Vi anerkjenner ikke det gamle Davidsriket som normgivende for det 21. århundres kart over Midtøsten. Den jødiske rabbi hevdet for to tusen år siden at Guds rike ikke er en krigersk gjenreising av Davidsriket, men at Guds rike er inni oss og iblant oss. Guds rike er barmhjertighet og tilgivelse.

To tusen år er gått siden den jødiske rabbi avvæpnet og gjennomhumaniserte gammel krigsretorikk. Allerede på hans tid opererte de første sionistiske terrorister.

Israel hører ikke.

I to tusen år har vi terpet humanismens pensum, men Israel hører ikke. Det var ikke fariseeren som hjalp mannen som lå i veikanten fordi han var falt blant røvere. Det var en samaritaner, i dag ville vi si en palestiner. For først er vi mennesker - kristen, muslim eller jøde så. Eller som den jødiske rabbi sa: "Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet?" Vi aksepterer ikke bortføring av soldater. Men vi anerkjenner ikke deportasjon av hele folkegrupper eller bortføring av lovlig valgte parlamentsmedlemmer og regjeringsmedlemmer heller.

Vi anerkjenner staten Israel av 1948, men ikke den av 1967. Det er staten Israel som ikke anerkjenner, respekterer og bøyer seg for den folkerettslige staten Israel av 1948. Israel vil ha mer, mer vann og flere landsbyer. For å oppnå dette vil enkelte med Guds hjelp ha en endelig løsning på palestinerspørsmålet. Palestinerne har så mange andre land, har enkelte israelske politikere hevdet, vi har bare ett.

USA eller verden?

Eller som staten Israels høyeste beskytter uttrykker det: "May God continue to bless America." Det var et lite barn som bet seg merke i det. Hun vendte seg mot sin mor og sa: "Hvorfor avslutter presidenten alltid sine taler med å si God bless America? Hvorfor sier han ikke God bless the world?"

Så var det en gang en norsk dikter som ga fra seg følgende barnlige hjertesukk: "Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?" Det var han som skrev så vakkert om "Jøden" og "Jødinden". Men han avviste forestillingen om Guds utvalgte folk. Selv kalte han seg muhammedaner.

Sindighet og miskunn.

Vi anerkjenner ikke staten Israel. Ikke i dag, ikke i skrivende stund, ikke i sorgens og vredens time. Hvis hele den israelske nasjon skulle falle for eget grep og deler av befolkningen må flykte fra sine okkuperte områder tilbake til nok en diaspora, så sier vi: Må omgivelsene være sindige og vise miskunn med dem nå. Det er for evig og alltid en forbrytelse uten formildende omstendigheter å legge hånd på flyktninger og statsløse.

Fred og fritt leide for den evakuerende sivilbefolkning som ikke lenger har noen stat som kan beskytte dem. Ikke skyt på flyktningene! Ikke sikt på dem! De er sårbare som snegler uten sneglehus nå, sårbare som langsomme karavaner av palestinske og libanesiske flyktninger, forsvarsløse som kvinner og barn og gamle i Qana, Gaza, Sabra og Shatila. Gi de israelske flyktningene husrom, gi dem melk og honning!

La ikke ett israelsk barn bøte med livet. Altfor mange barn og sivile er myrdet allerede.

file:///c:/Users/Eier/Documents/gaarderGudsutvalgteAf.htm

Arbeiderpartiet vanærer den sosialdemokratiske bevegelse.

Dette står å lese i Morgenbladet (11. – 17. februar 2011) på sidene 4 og 5.

Hvem er det som fremsetter en slik påstand? En representant for Det muslimske brorskapet, Hizbollah, Hamas eller Hitzbu Tharir i Norge?

Fremsettes denne påstanden av LO eller av SV, i regjering? Eller kommer det fra dypet av det rødeste av det røde, partiet Rødt?

Det heter videre:

”Det er noe ufyselig over forslaget om å språkteste barn i 3-4 års alderen. Overordnede humane hensyn tilsier at forslaget dør i samme øyeblikk det settes frem. En bra test på et slikt forslag er å sette inn ”jøde” eller ”same”. Altså: Alle jødiske barn på tre og fire år skal språktestes”.

Forfatteren av dette heter Espen Søbye og om ham vites av oss ikke meget. Vi har heller ingen interesse av å få vite synderlig mer om denne mannen enn det han her klarer å lire av seg i en avis som pretedenerer å være et oppkomme av seriøse analyser og intelektuell dybde.

Det er en skam for Morgenbaldet å la dette trykke, rett og slett fordi det oser slik av mørk eller formørket forstand.

Den dypere intensjon Søbøe synes å ha er å fortelle lesere hvor snill og flink han er. Men hovedbudskapet synes å være å stimulere til politikk for politikkens skyld og til kritikk for kritikkens skyld. Eller oppøseing for oppøsingens skyld. Han ser ikke hvor sentimentalt og selvrettfredig dette er og han ser ikke hvor sentimentaliserende  han forholder seg til de han vil kritisere, nemlig sosialdemokrater i sin almindeligeht, dvs. alle som kunne tenkes å fortå og støtte Gahr Støre og Ap regjerningens innstillingen som nå er lagt frem. Og ikke bare det: Søbøe ønsker tydelig nok at innvandrerere selv skal sentimentelisere seg. Det vil nemlig Ap tjene på og gi Ap et mer menneskelig ansikt ifølge en slik tankegang som denne mannen forfekter. Jo mer sentimental du er, jo mer ap’er skal du bli og hvis du ikke er sentimental nok, kan du aldri bli et skikkelig ap’ menneske.

Det er ikke til å tro. Verst er det når han liksom skal eksemplifisere hvor umenneskelig innstillingen er når det gjelder sråktesten av 3- 4 åringer. Han setter inn et likhetstegn mellom innvandrer og jøde og same i innstillingen for å vise hvor ”grusom” den er. Han hitler ikke med rene ord, men han er ikke vanskelig å tolke.

At dette blir galt og forvrengt og meningsløst, er åpenbart. Man burde ikke bruke tid på å motbevise eller argumenter mot Søbøes påstand. Den er rett og slett for dum og umoden. Det er klart at Søbøe ikke forstår totalbildet her. Han kan ikke være ute etter annet å provosere uten annen hensikt enn for å stimulere – eller fremme (?) - sitt eget oppblåste ego.  Skal vi tippe, vil det ikke gå lang tid før det gå opp for ham at han ikke får den kamerat-trøsten han så sårt trenger. La ham bare bli lei seg, han trenger det.

Noen flere av de fantastisk uhyrlige påstandene som settes frem i artikkelen:

JGS behandler innvandrerer som arbeiskaft, ikke som politiske mennesker.

Innvandrerne kan ikke å sies å være en ressurs i innvandringsdebatten, (ifølge Gahr Støres innstilling Mangfold og Mulighet som ble lagt frem onsdag. )

Det er noe panikkartet over Mangfold og muligheter. Det lider av jeg-svakhet!

Det er ingen tegn til å betrakte innvandrerne som en politisk ressurs eller som et potensielt partimedlem.

Hvorfor oppfordrer ikke dokumentet til å fylke seg bak Ap?

Det burde være et selvsagt krav fra en sosialdemokratisk bevegelse å slåss for utvidet stemmerett ved kommune og stortingsvalg – mener Ap at innvandrerne er gode nok til å være god arbeidskraft, men ikke gode nok til stemmrett?

Dukumentet vanærer den sosialdemokratiske bevegesle.

Ingen krav om endring hos arbeidsgiveren.

NRK har ingen sendinger på de største innvandrerspråkene, hvorfor ikke? Innstillingen har lite å si om hvilken ressurs tospråkelighet til de fleste barna utgjør.

Hvorfor skal det ikke finnes arbeidsplasser hvor det snakkes urdu?

Det står ikke noe i insstillingen om at ungdom fra muslimske hjem kan virke positivt modererende på annen norsk ungdom.

Det er et repressivt tiltak å forlange karantene av innvandrere som har fått oppholdstillatelse hvis en flyktning reiser på ferie i hjemlandet i løpet av de første 5 årene.