Hvorfor det er umulig å reformere islam

Når vi i forrige postering kom med den spekulative påstand at  65 prosent av muslimene i Norge mener at det bør være dødsstraff for å forlate islam, så var altså dette en feilaktig påstand. 

Hva er da den riktige og faktiske prosentandelen av muslimer i dett landet som mener at det bør praktiseres en slik dødsstraff?

Svaret vil forbløffe noen og enhver hvis det viser seg at prosentandelen som er av denne oppfatning ikke er større enn ca 2 prosent av den muslismke befolkning.

Hva for noe? Er dette mulig?

Ja, det er mulig teoretisk, men svaret gir seg seg selv ved å stille spørsmålet: Hvorfor ikke?

Grunnen er enkelt: Ingen muslim har plikt til og se seg bundet av sin underforståtte kontrakt med Allah og profeten – her i landet. Og grunnen til dette igjen er at muslimer kan henvise til islam selv som grunnlag og hjemmel for dette. Det følger av islam selv at muslimer som bosetter seg utenfor muslimskdominerte området faktisk skal følge det lands lover de bor i, verken mer eller mindre, (bortsett fra en viss rutinemessig ritualforpliktelser som ikke angår den muslimske strafferett og som ikke truer systemt i det landet muslimene – som mindretall - har slått seg ned).

Muslimer har ut fra dette altså en PLIKT til ikke å mene at det skal praktiseres dødsstraff for apostasi.De skal høylytt kunne uttrykke dette uten frykt for reaksjoner fra sine trosbrødre og det muslimske samfunnet. Dessuten har de rett til å forfekte dette, både offentlig som privat og i alle sammenhenger. Det foreligger ingen unntaksrett eller unntaksplikt her. Det følger av Allahs og profetens forordninger selv.

Er muslimer klar over dette: At de har denne retten (og, ja, faktisk plikten)? ”Prekes” dette i moskeene?

Såvid vites gjøres ikke dette. Man lar temaet ligge. De ledende miljøer av iamamer og lærde ser at utviklingen går i retning av stadig større autonomi for muslimskdominerte enklaver hvor islamsk rett vil praktisert til fortrengsel for norsk-vestlige menneskeskapte lover man ser at utviklingen henimot denne tilstand går raskere enn vi på vår side ønsker å erkjenne, ta inn over oss og agere på. Vi ser ikke behovet for ”forebyggende” tiltak.

Muslimene har altså et moratorium gitt på bakgrunn av islam selv, ikke bare for å unnlate å praktisere slike barbariske straffer som steining for utroskap og dødsstraff for homofil praksis, men også fordi de har en positiv plikt til å la være i henhold til eget trosgrunnlag. Grunnen til at det ikke informeres om dette eller at dette aspektet heller ikke tas opp i de muslimske miljøene er nok paradoksalt nok at hvis man hadde gjort det, så hadde man umdiddelbart måtte begynne å arbeide for at islams kulle få minst mulig utbredelse i Norge, altså i vertslandet. Hvis man virkelig mente fra hjertet og i sin samvittighet og  i sitt indre menneske  at  det er (objektivt og universelt) feil å praktisere dødsstraff for apostasi, ville de ifølge denne logikken selv måtte tvinge seg til å jobbe for at deres egen religion og sin egen umma faktisk skulle forbli i mindreatll for all fremtid. Det ville nemlig være mest i pakt med deres indre og mest autentiske ønsker, ikke bare som mennesker på like fot med alle andre mennesker, men også som mulismer. 

Forutsetningen for et slikt engasjement mot selve religionen – og altså selve trosgrunnlaget – er imidlertid at muslimer som f eks er oppvoskt her i landet og blitt hel- eller halvintegrert i vestlig tenkemåte her har internalisert vestlige verdistrukurer i deres mentale moralstrukturer, (kort sagt: I deres samvittighet, sitt indre menneske). Hvis en slik internalisering av våre verdier hadde vært reelle (og objektive og målbare), ville muslimer ikke hatt noe som helst problemer med å mene at det f eks er barbarisk med dødsstraff for apostasi. De ville – hvis Vestens verdier altså var vel internaliserte – heller ikke hatt noe problemer med faktisk å motarbeide ethvert forsøk fra muslimers side til å gjøre islam sterkere her i landet. 

Den logiske konsekvens av denne internaliseringen, ville da så dessuten få mange til å konvertere fra islam. Fra dette ståsted ville de deretter, for å kunne bli ansett som  troverdige og konsistente,  i fullt alvor begynne å arbeide for en mye strammerer innvandrings politikk enn den vi har i dag her i landet, ja, man ville ha måttet begynne aktivt å misjonere blant sine egne for kristendommen, e l, nettopp med den hensikt ”å få flere til å bli færre”, slik at islam ble redusert som bekjennelse og trossystem på norsk jord. Dette ville så igjen ha redusert det ledende og førende toppskikts nakkegrep  over hjerter og sinn blant muslimene. 

Vi ville på sikt ha sett at islam langt på vei var ”ute” som politisk maktfaktor. Vi ville da få oppleve et assimilert og homogent samfunn som vi kanskje aldri før har kunnet drømme om her i landet, et samfunn som tydeligere enn noen sinne bygget nettopp på de judeokristne verdiene og på den kristne tro.

Men vil dette skje? Neppe.  Det er svært lite trolig at muslimer vil kunne utvikle en slik internalisering eller personliggjøring av det vestlige og de vestlige verdiene, (og det ikke bare her i landet, men overalt hvor muslimene kommer). Og grunnen er å finne i islams fundamentale DUALSIME, en konsekvent oppdeling av av ”vi” og ”dem”, et guddommelig fordnet skille verdimessig og praktisk mellom de som er muslimer og de som ikke er det. I dette ligger en dyptgående tvetydighet som like mye rammer den enkelte muslim selv – både fysisk og psykisk - som alle som ikke er muslimer. Den kan riktig nok skape mentale gruppebehov for å holde hele trossystemet sammen i praktiske forsøk på å samle kretftene, enten ved å fortie det grunnleggnede dilemma eller ved aktivt å manipulere eller direkte skremme folk til å holde seg i folden, dvs. umma, felleskapet av de troendes forsamlig av ”hellige”, (for å bruke en parafrase), eller ved å gå aktivt ut med retorikk, usannheter, trusler og direkte maktbruk.

Koranen og proftens eksempel gir klare hjemler for slike metoder. Dualismen gjennomsyrer islam og kan ikke skilles fra islam like lite som Janteloven – en lov alle vestlige skjønner er en uheldig ”moral” og en moral som bør gjennomskues og bekjempes – kan det. Alt dette henger integrert sammen i islam og det er dette som gjør islam både så forvirrende, tvetydig,selvmotsigende  og farlig for ikke-muslimer og ikke minst for muslimene selv. 

Islam er et trossystem som trenger så dypt inn de troende at den vaksinerer dem mot all forandring og all nytenkning. Internalisering og dualisme er islams slueste og mest gjennomtrengede våpen. Bare de modigste, heldigste og mest rettferdighetssøkende av muslimer vil klare å bryte ut og skifte ham og hjerte.

Og de fins det få av, som alle vet.

(Vi legger i dag 12. februar inn et tillegg i denne posteringen som følger:

Å fremlegge en uttømmende forklaring på hvorfor islam ikke kan reformeres, er, som alle bør forstå, en nesten umulig oppgave i hvilken sammenheng det nå enn måtte være og denne posteringen har derfor heller ikke hatt den ambisjon å fremlegge en slik omfattende forklaring.

Det må likvel sies her at vi tror at mye av forklaringen ligger i det enkle faktum at hvis man først er vokst opp som muslim, så føles islam som det naturligste av alt: Man har internalisert islam og islam føles som ”det” eneste riktige. Man har "det".

Religionen – som muslimer ofte betegner islam som , med stor R – oppfattes som et forråd, det mest verdifulle "objekt" eller den viktigste egenskap et menneske kan ha. Et menneske uten Religionen, er et menneske som mangler noe vesentlig, et menneske uten kraft og substans. 

Som muslim vet man at Allah har gitt lover og regler som er til for å hjelpe mennesket på den rette vei og på veien til det muslimske paradis, ved veis ende på denne jord. En slik erkjennelse inngir den troende muslim en forestilling om ha blitt utstyrt med enslags magisk kraft alle ikkemuslimer ikke får del i og som de derfor heller ikke kan forvalte.

Den troende opplever at han har et instrument i religionen, dvs. i troen, et instrument som på ulikt (mekanisk) vis kan brukes til å styrke både den enkelte og kollektivet.  Islam sørger for ritualer som skal tjene til å fremme den troendes interesser i alle sammenhenger. Islam gir derfor en følelse av trygghet: Islam lover at gjør den troende sine plikter, så betaler det seg tilbake i en eller annen form, enten her i livet eller i det neste eller begge steder. 

Allah og profeten krever imidlertid alt, både at den troende skal gi sitt liv og sin eiedom, drepe og bli drept. Den troende kan på sin side kreve garantier tilbake og får denne garantien i aller høyeste grad. Det skal ikke være rom for tvil i en martyrs sinn og hjerte. Selvmordmordere er da de som i aller høyeste grad illustrerer islams dualisme. 

Selvmordsmorderen eksemplifiserer derfor den aller høyeste grad av internalisert budskap, dvs. tro, i islamsk forstand. Samtidig er selvmordsmorderen den som i høyeste grad eksternaliserer islams budskap og tro: Selvmordsmorderen er derfor den – unike- , den som skiller seg fra alle andre, den som har høyest verdi, kall ham gjerne ”hellig” i egne øyne - en troende som fremfor alle andre troende muslimer nå evner og kan sette et skille mellom mennesker, et absolutt og guddommelig bestemt skille mellom seg og dem, både mellom halvtroende eller mindre sanne muslimer og ham selv, og ikke minst: Mellom seg selv og de rene vantro, som f eks jøder og kristne, folk som har fulgt den uriktige veien i livet, i motsetning til dem selv, som følger Allah og profetens vei, dvs. forordninger.

Men mer om alt dette senere.)

http://www.youtube.com/watch?v=2nGdNtU9VHw

Vi viser for øvrig til:

Jamie Glazov i intervju med Bill Warner i et intervju med Frontpage Magazine. Til norsk ved

Per Antonsen

La oss se nærmere på det etiske grunnlaget for vår sivilisasjon. All vår politikk og etikk

bygger på en enhetsmoral som best er formulert i Den gylne regel:

Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg.

Grunnlaget for denne regelen er erkjennelse av at på ett nivå er vi alle ens. Vi er ikke alle

like. Enhver idrettslek vil vise at vi ikke har like evner. Men alle ønsker å bli behandlet som

et menneske. I særdeleshet ønsker vi alle å være like for loven og å bli behandlet som sosialt

likeverdige. På grunnlag av Den gylne regel – det menneskelige likeverd – har vi skapt

demokratiet, avskaffet slaveriet og behandler kvinner og menn som politisk likestilte. Slik er

Den gylne regel en enhetsmoral. Alle mennesker skal behandles på samme måte. Alle

religioner har en eller annen versjon av Den gylne regel, unntatt islam.

FP: Hvordan er så islam forskjellig i denne sammenheng?

Warner: Begrepet ”menneske” har ingen mening innenfor islam. Der finnes ikke noe slikt

som ”menneskeheten”, bare todelingen mellom de troende og de vantro. Se på moralbudene

som finnes i hadith. En muslim bør ikke lyve, bedra, drepe eller stjele fra andre muslimer.

Men en muslim kan lyve, bedra eller drepe en vantro dersom det gagner islam.

Der finnes ikke noe slikt som et universelt moralbud i islam. Muslimer skal behandles på en

måte og de vantro på en annen. Det nærmeste islam kommer til et universelt moralbud er at

hele verden må underkaste seg islam. Etter at Muhammed ble profet, behandlet han aldri en

vantro på samme måte som en muslim. Islam fornekter Den gylne regels sannhet.

Al verdens blæk er blevet spildt på at forsøge at svare på spørgsmålet: Hvad er islam? Er islam fredens religion? Eller er sand islam en radikal ideologi? Er en moderat muslim den rigtige muslim?

Det minder en videnskabsmand om de gamle skænderier om lys. Er lys en partikel eller er lys en bølge? Diskussionen bølgede frem og tilbage. Kvantemekanik gav svaret. Lys er dualistisk; det er både partikel og bølge. Det afhænger af omstændighederne, hvilken kvalitet der manifesterer sig. Islam fungerer på samme måde:

Vores første fingerpeg om dualismen er i Koranen, der faktisk er to bøger, den tidlige Mekka-Koran og den senere Medina-Koran.

Den dybere forståelse af Koranens logik kommer fra de mange selvmodsigelser, den indeholder. Overfladisk betragtet løser islam disse selvmodsigelser ved at falde tilbage på "abrogation". Dette betyder, at senere vers overtrumfer de tidligere vers.

Men i betragtning af at Koranen af muslimer anses for at være Allahs perfekte ord, så er begge vers hellige og sande. Det senere vers er "bedre", men det tidligere vers kan ikke være forkert, eftersom Allah er perfekt.

Dette er dualismens fundament.

Begge vers er "rigtige". Begge sider af selvmodsigelsen er sande ifølge den dualistiske logik. Omstændighederne afgør, hvilke vers der skal anvendes.

For eksempel:

Koran (Mekka) 73:10 "Lyt med tålmodighed til, hvad de [vantro] siger, og forlad dem med værdighed."

Fra tolerance bevæger vi os til den ultimative intolerance - ikke engang Universets Herre kan udholde de vantro:

Koran (Medina) 8:12 "Så talte jeres Herre til Sine engle og sagde: "Jeg er med jer. Giv styrke til de troende. Jeg vil plante rædsel i de vantros hjerter, hug hovederne af dem og også deres fingerspidser!"

Al vestlig logik er baseret på selvmodsigelsens lov - hvis to ting er selvmodsigende, så er mindst én af dem falsk. Men islamisk logik er dualistisk; to ting kan godt være selvmodsigende - og begge være sande.

Intet dualistisk system kan afgøres af ét svar. Det er forklaringen på, at argumenterne for, hvad der udgør "sand" islam, fortsætter i det uendelige - uden udsigt til afklaring. Et enkelt rigtigt svar findes ikke.

Dualistiske systemer kan kun måles med statikstikker. Det er meningsløst at argumentere for, at den ene side af dualismen er sand. Analogt kan det anføres, at kvantemekanikker altid giver et statistisk svar til ethvert spørgsmål.

Som et eksempel på anvendelse af statistik kan vi se på spørgsmålet: hvad er ægte jihad? Er jihad den indre, spirituelle kamp eller er jihad lig med krig?

Lad os lede hos Bukhari (Hadith) efter svaret, eftersom han hele tiden taler om jihad.
Hos Bukhari drejer 97% af jihad-referencerne sig om krig, og 3% handler om den indre kamp.

Så det statistiske svar er, at jihad er 97% krig og 3% indre kamp. Er jihad krig? Ja - 97%. Er jihad indre kamp? Ja - 3%. Så, hvis du skriver en artikel, kan du fremføre begge dele. Men sandt at sige, så kan næsten ethvert argument om islam besvares med: alt af det ovenstående. Begge sider af dualismen passer.

Tenk hvis ... :

70% av alle muslimer i Norge ville at islam skulle tildeles mer reell politisk og kulturell makt.

Tenk hvis:

- 25 prosent vil betegne seg selv som moderate eller sekulære muslimer  

- 52 prosent mener at frafall fra islam skal straffes med døden!

- 53 prosent sympatiserer med fundamentalister som bin Laden

- 55 prosent ønsker steining som straff ved utroskap

- 60 prosent mener amputasjon av hender og føtter sømmer seg for tyveri

- 65 prosent mener at det bør være dødsstraff for å forlate islam

(Vi viser her til vår tidligere for denne saken relevante postering her

Ville dette ha uroet politikerne, journalistene, lærerne, næringslivslederne, kapitalistene, kunstnerne og studentene her i landet?

Neppe. Man ville ha begrunnet det med at Norge er et land som er så godt og flott at det rett og slett vil være universelt utenkelig at noen mennesker i verden, uten hensyn til hvilke tradisjon de kom fra og uten hensyn til hvilken tro de har, IKKE ville være i stand til å se Norge og Norges kultur som langt overlegen deres (muslimenes) egen og derfor som et ideal og en rollemodell man var forpliktet til å støtte, innordne seg og bevare for all tid.

Hvordan ville de samme ha reagert hvis de faktiske tall var følgende (hvilket de i realiteten er, skal vi tro Pew):

84 prosent mener frafall fra islam skal straffes med døden!

82 prosent ønsker steining som straff ved utroskap!

77 prosent mener amputasjon av hender og føtter sømmer seg for tyver!

59 prosent identifiserer seg med fundamentalister

27 prosent holder med reformister eller moderate osv

Vi tror at de ovenfor nevnte yreksgrupper ville ha gitt nøyaktig samme svar som det vi selv har formulert over. Realitetsforskjellene  ville ikke hatt noen innvirkning i det hele tatt. Hverken på sinn eller skinn. Så overbevist om vår egen fortreffelighet er vi, altså. Det burde uroe noen og enhver. Vi bør snarest forsøke å trekke oss selv ned av pidestallen en smule. Men det er vel kanskje like umulig som å forsøke å løfte seg selv etter håret.

Det sier litt om hva VI for vår del tror om disse yrkesgruppene. Det sier imidlertid kanskje mer om disse yrkesgruppene. For tiden. Og så vil tiden vise om realitetene mht hva muslimer her i landet mener utvikler seg i retning av den første eller andre kolonne med ”meningsmålingsresultater” de neste 30 årene.

Vi tror mange muslimer vil forlate islam de neste 20 årene. Men kanskje ikke tilstrekkelig mange nok til å unngå den virkelig store katastrofe. Det helt ufattelige er imidlertid at det også vil være mange nordmenn som vil konvertere til islam. Det kan komme til å vise seg vil være like mange som konverterer den andre veien.

Kort sagt: Utfordinger som ikke mange ser og agerer på står i kø for å bli møtt, på en eller annen måte.

Welcome to utopia. 

Om Pew og undersøkelsen her 

Hva har muslimene å se frem til i Norge?

Hva har muslimene å se frem til i Norge – la oss si om 30 år?

Ikke mye. Likevel arbeider de fleste muslimer på å bli ”mer” og bedre muslimer og dessuten arbeider de åpent eller skjult, direkte eller indirekte, på å omvende så mange av oss vantro som mulig, innen kortest mulig tid.

De er tilsynelatende ikke lite sikre på Allah og profetens progresjon og endelige sier, her i landet, omsider. Som muslim er man guddommelig og ufravikelig forpliktet til å innføre sharia så snart forholdene tilsier det, og dessuten: Disse forhold har muslimene plikt på seg på å danne grunnlag for og å skape ved egen private virksomhet og kollektive innsats. 

Det er ingen vei utenom dette, skal man være muslim. Det er ingen vei tilbake, ingen omvei, ingen annen vei frem.

Eller?

Muslimene arbeider med andre ord på å legge forholdene til rette for å skape et samfunn som mange muslimer selv har flyktet fra, nettopp fordi det var ”for mye islam”, eller ”feil islam”, i de landene de flyktet fra.

Akkurat når det tidspunkt inntrer – i vår nærmeste historiske fremtid – kan det være ulike meninger om, Koranen selv antyder når muslimene skal angripe de vantro, med militære midler, det opereres med et par ulike brøkdeler, som f esk når de er 20 og fienden er 50.

Et ufravikelig og tydelig krav ligger det imidlertid på muslimer generelt og til enhver tid: Islamserobret land skal i all evighet tas tilbake, nær sagt uten hensyn til tap og kostnader for muslimene selv.

Det vil om ca 30-40 år i Norge ha etablert seg tydelige og vel avgrensede gettolignende områder eller enklaver hvor islam har full kontroll og hvor norske myndigheter i praksis ikke har adgang, ingen kontroll og ingen jurisdiksjon. Disse områdene vil da bli styrt av sharialovene, i ulik grad og i ulik form, alt etter hvilke muslimer som befolker disse separerte områdene.

Ideelt sett – både sett ut fra muslimenes side og den øvrige norske befolknings side – ville det for de muslimer som nå bor i landet være av ytterste viktighet at man jobbet for at islam fikk mindre, og ikke mer innflytelse i landet. Jeg tror de fleste muslimer vil være enig i dette. Jeg tror de fleste frykter den dagen da de selv må håndheve sharia og ta ansvar for de  handlinger  de ifølge islam har plikt til å foreta. Vi nevner her bare noen få ”tiltak” muslimene selv vil måtte eksekvere:

1 Plikt til drap på alle apostater

2 Plikt til steining/pisking for utroskap

3 Plikt til å piske og/ eller avkutting av hender og i verste fall føtter for tyveri

4 Plikt for kvinner til å bære hodeplagg

5 Plikt for kvinner til ikke å gifte seg med ikke-muslimer (et forbud som allerede er i kraft her i landet)

6 Plikt til å drepe homofile

7 Plikt til å betale skatt til islamske myndigheter

8 Plikt til pilgrimsreise minst en gang i livet

9 Plikt til å be 5 ganger om dagen vendt mot Mekka.

10 Himmelsk og jordisk rett for mannen til å gifte seg med 9 åringe jenter

11 Himmelsk og jordisk rett for menn til utroskap  med – og voldtekt av - tilfangetatte kvinner

12 Himmelsk og jordisk rett til å lyve for beskytte seg selv og samtidig kunne fremme Allah og profetens sak.

13 Himmelsk og jordisk rett for mannen til å ta flere koner

All håndheving av ovvennevte er å regne som dyder eller meritter alle muslimer kan kreve belønning for i dette livet og "kompensasjon for" av Allah på dommens dag. Muslimer skal belønnes av Allah for alt dette og dette er faktisk – dog med et visst tolkningsrom – noe muslimer kan betrakte som et ubrytelig løfte fra Allah og profetens side.  Ut over dette  er Allah nemlig kaprisiøs. Han er kun bundet av sin egenvilje, til enhver tid, og dessuten aldri bundet av noe kjærlighetsløfte, verken til ikkemuslimer eller muslimer. Allah er fjern og suveren. Han dikterer alt ned til minste detalj. Også at muslimer skal be 17 ganger om dagen for å få bekreftet overfor seg selv at han/hun følger dene ene, rette Vei, dvs indirekte at alle andre er på feil spor, nemlig rett til helvete og ilden.

Vil den enkelte muslim på privat og personlig basis føle seg f eks pliktig til å drepe homofile?

Neppe, og det samme gjelder med de andre pliktene – og rettighetene - nevnt ovenfor: ”Den enkelte og private muslim” vil med letthet kunne si at han er for mildere straffer for f eks tyveri enn det som f eks praktiseres i Saudiarabia og foreskrives i Koranen og hadith. Svært få muslimer i dagens Norge vil føle seg forpliktet til aktivt å gå inn for at plikten til å drepe apostater får praktiske konsekvenser og bli gjeldende rett her i landet. Men i og med at man sier og tenker slik, tar man indirekte avstand fra selve islam, selv om og på tross av at det ifølge islam en plikt til å følge det lands lover hvor muslimene oppholder seg, så lenge de er i klart mindretall. Muslimer ha med andre ord i seg en naturlig iboende tendens til å ta avstand fra islam slik den er i seg selv.

Dette er det islamske dilemma. Et dilemma stadig flere muslimer må ta opp og ta tak i og stilling til og forsøke å løse, (helst ved å konvertere og vrake islam som sådan).  Og hvis dette dilemmaet IKKE stilles i og av de muslimske miljøene av muslimene selv, kan løpet lett være kjørt for dem, før de selv aner det. Utviklingen går fort, og tiden er knapp. Storsamfunnet bør på sin side derfor heller bidra mer med sitt til at dilemmaet  kommer på dagsorden enn mer med å tilsløre det og fortrenge det. Ingen har godt av å leve ”under denyal”.

Og det er her skoen trykker. Få muslimer synes å ha tatt inn over seg at all den beskyttelse mot de mest barbariske islamfundamentale påbud det samfunn som de nå lever i gir dem plutselig en dag vil bli tatt fra dem av res egne sine muslimske brødre, mennesker  som vet seg å være mer fromme muslimer enn andre og som ikke vil gå av veien for å følge Allah og profeten til punkt og prikke, mennesker som på en eller annen måte har mistet sin naturlige mentale sperrer for det barbariske. 

Vanlige muslimer "vil" imidlertid  ikke se at islam forplikter dem. De tror tvert imot at de islamske pliktene ikke gjelder dem personlig. De vemmes ofte av de barbariske straffemetodene og kan ikke tenke seg å ”ha noe med dette å gjøre” selv. De foretrekker dermed den ”vestlige modellen”, de vestlige grunnverdiene. Samtidig ser det ikke at det det da gjør nettopp er å jobbe mot islam, indirekte, ikke for islam, (men selvfølgegli altfor passivt, ubearbeidet  og ubevisst). 

Muslimer har samvittighet, ja, de er født med den, eller har en genetisk disposisjon for den, akkurat som alle andre; vi har alle et indre menneske og et instinkt som får oss til å ta avstand fra og vemmes av islams iboende barbari. Muslimer er da egentlig mer vestlige enn de i utganspunktet tør å se, innrømme og ta konsekvensen av.  

Islam blir slik sett muslimenes egen verste fiende i dette landet, hvis den da skulle utvikle seg i større og for norske myndigheter uigjnnomtrengelige gettolignende enklaver i dette landet, områder som av muslimene selv da må erklærers for uavhengige og ”frigjorte” fra resten av det norske samfunnet, dvs. nå diktert av Allah og profetens lover.

Men hva hvis denne erkjennelsen nå fremover skulle sige inn og bli et vesentlig element i den vanlige muslimske borgers  tankemønster og politiske eller kulturelle følelsesliv? Kan vi da vente oss at det faktisk blir muslimene selv som vil bli de fremste forkjempere nettopp for de norskvestlige grunnlagsverdiener? Kan vi med andre ord regne med å få oppleve at det først og fremt blir muslimene selv som må forvare vårt demokrati mot islam, fordi vi selv svikter alle (ved å ta altfor mye hensyn til de få) med et snillistisk tanke og holdningshegemoni under den nå herskende ideologi, nemlig det  multikulturelle paradigme? 

At muslimer ikke synes å være synderlig interessert i hva islam innebærer på et dypere plan enn på ritual- og etikketteplanet, slik mange opplever det, kan etter vår mening bli et problem fremover. For å ta et eksempel, et lite detaljbilde i den store sammenhengen: NRK intervjuet i uken som gikk to herlige og forstandige ungdommer i Bergen, den ene en norsk yngre kvinne og den andre en gutt med røtter til Afhganistan. Kvinnen fortale om faren sin som hadde vært soldat i landet og hvordan det skulle gå med ham dahan kom hjem. Gutten forteller om et liv i Afghanistan som han faktisk drømmer om å komme tilbake til, men som han flyktet fra. Han vil reise tilbake, sa han, for å hjelpe.

Rørende, vakkert og bra, ikke sant? Problemet for denne gutten er er at det er islam han skal tilbake til, en religion og et gjennomsyret religiøst samfunn han har sett seg nødt til å flykte fra! Nå skal han hjem igjen og redde sitt folk. Men hvordan kan han redde det under islam? Ved å bli frafallen? I et land jhvor det er dødsstraff for apostasi?

Men hva har denne gutten lært om islam? Antakelig fint lite, men  spøsmålet stilles ikke i reportasjen, ikke i det hele tatt. Islam har ikke noe med dette å gjøre, forutsettes det, nærmest automatisk. Eller er det en bevisst unngåelse fra journalistens side og fra en ”samlet” (ubevisstgjort) ideologisert redaksjon i NRK?

Konklusjon: Muslimer bør motarbeide islam. (Og kommer til å gjøre det med våpen i hånd, med alt fra steiner til molotovcoctails). Muslimer vil komme til å forsvare "våre" menneskapte lover og regler og ikke de lover, regler, påbud og forbud som er nedfelt i Koranen, hadith og sunna. (Og dette med liv og eiendom).

Vi så kanskje begynnelsen på dette under opptøyene i Egypt nylig, "revolusjonen" som fortsatt pågår.

Ikke for å fornærme noen, men ...

Skal folket kjennes på sine ledere?  Blir folk slik lederen deres er, eller var? Hva gjør det med et menneske at det skal be de samme bønnene hele 17 ganger om dagen, for å kunne tilfredsstille kravet til å være en helt igjennom sann og from troende?

Muslimene vil gjerne være kjent av å følge det såkalte idealmennesket, profeten  Muhammeds eksempel,  nesten  til punkt å prikke og jo mer jo bedre. Hvis da Muhammed erklæres sinnsyk – eller iallfall tilnærmet sinnsyk eller sterkt nevrotisk eller sterkt eller svakt narcissisistisk, for ikke å si psykopatisk – vil da også alle etterfølgerne hans, dvs alle muslimer i dag, da også måtte betraktes som tilnærmet sinnsyke eller iallfall sterkt nevrotiske? Eller kanskje narcissistiske osv?

Vel.  Av alle de friske muslimene jeg har møtt, har ingen vært sinnsyke. Men så har jeg heller aldri vært i en moske eller på soverommet hos et muslimsk ektepar. Jeg har f eks aldri truffet muslimer som har problemer med å tilfredsstille sine koner etter prinsippet om likebehandling – hvis de lever polygamt - og jeg har aldri truffet muslimske kvinner som føler eller har følt seg undertrykket på soverommet og under dyna av sin muslimske ektemenn. 

Jeg har rett og slett ikke hatt tid og mot til å etterforske og spørre og grave om disse tingene og  så har da heller ingen av de muslimer jeg har møtt vært  synderlig ivrige etter å fortelle om hva som skjer med dem, hva de føler og hva de tenker. I så måte er muslimske kvinner og menn nokså like oss andre vil jeg tro, vi bretter ikke ut om det mest intime, vi holder det for oss selv, kanskje i frykt for å bli avslørt som ubrukelig eller mindre gode og artistiske enn andre, folk som vil kunne hovere og rose seg selv og prise seg lykkelige over hvor suverene de selv er. (Slik Muhammed faktisk gjorde, idet han utbasunerte slike detaljer i selveste Koranen, hvilket faktisk fikk muslimer til å beundre ham, slik mange gjør til dags dato, i stedet for å forakte ham). 

Dette betyr imidlertid ikke at islam ikke er en kvinneundertrykkende ideologi  og det betyr selvsagt heller ikke at alle muslimske menn klarer å gi hver av sine koner nøyaktig den samme behandling, måtte det nå være på lakenet eller utenfor, slik religionen, dvs. Allah, krever av dem. 

Men nok om dette her. Vi skriver ikke for å fornærme noen, verken profeten eller muslimer generelt, vi skriver rett og slett fordi vi kanskje ikke forstår dere og kanskje ikke har mot og stamina nok til å forstå dere og kanskje fordi vi ikke har fått med oss hva dere egentlig står for, hva dere egntlig tror på og hva dere egentlig vil. Vi skriver kun for å få tydeligere svar på ting som ennå for oss ligger noe i det uklare.

Så derfor tør vi å si følgende: Vi kan ikke skjønne annet enn at islam er et trossystem som passer utmerket til å fremkalle og forsterke noen av menneskets dårligste sider, som f eks å gjøre oss til rigide, inkreative vanemennesker, i det daglige. Men det er verre, mye verre: Muslimer loves så å si en ”himmelsk” belønning for dette, hvilket går imot min forstand.  Dessuten gis en muslim guddommelig konsesjon for at man kan skjære halsen over på noen som fornærmer profeten og hans nevroser, et trossystem som uttrykkelig kommanderer disiplene til å ta  livet av annerledestroende og vantro som ikke frivillig underkaster seg islam og blir muslim. 

Islam truer folk til å be den samme bønnen 17 ganger om dagen, etter at man har vasket seg rituelt,  (ikke vasket seg skikkelig?). De muslimske bønnene gjentas gang etter gang: Det repeteres igjen og igjen at det fins mennesker – gjerne her  i nabolaget -  som går på den gale veien, den veien som fører rett til helvete, og dette  er alle de som er vantro og ikke tror på Allah, dvs alle  ikke-muslimer.

17 ganger i løpet av døgnet må den tronende forsikre seg om at det er nettopp han – og andre like-troende - som følger den rette veien. 17 ganger om dagen får han høre at nettopp han er utvalgt av Allah til å tro at han har den rette tro, en tro som er radikalt mye bedre enn alle andre "troer".

17 ganger dag og natt blir den troende påminnet at han er en del av et fellesskap (umma) som er bedre enn alle andre fellesskap, og det til og med et fellesskap som nå etter Muhammed altså har en spesiell rett og plikt til å dominere alle andre.

For tiden er dette 2/3 – 3 milliarder mennesker -  av menneskeheten. Alle disse skal i helvete ifølge profetens egne ord og Allahs forsikringer.

Dette er sterkt frihetsberøvende, sinnsforstyrrende, dypt sentimentalt, djevelsk tragisk  og sterkt unaturlig for et menneske. Det er rett og slett sykt. Islam er en livslang tvangsprosess, en forblindelsesprosess, et liv i konstant frykt for at Allah en vakker dag skal viske en i øret at man skal gå ut og drepe, og at du har plikt til å ofre liv og eiendom og drepe og la deg drepe, hvis og når Allah vil. 

Og, ja, det står i Koranen.

Tvangen er like tåpelig som demonisk  begrunnet og vitner om en så til de grader alvorlig sinnsforstyrrelse  at Allah  selv uttrykkelig måtte få seg til å si at ingen kan være sikker på å komme til Allahs himmel, bortsett fra de som dreper og lar seg drepe, selv om man er muslim aldri så mye.

Vi vil si, og vi gjentar at dette ikke skrives for å fornærme noen, verken profetene eller muslimene, men : Muslimene er de som farer vill og lar seg føre på ville veier. Den djevelske ironi i det hele er at muslimene ikke forstår dette, ikke vil og ikke tør å forstå det, nettopp fordi islam tvinger dem til ikke å forstå det. Det er dødsstraff for frafall – skulle dette bevise at islam har rett?

Ja, sier muslimene. Det er bevis på at islam har rett.

Men hvorfor er det slik?

Det er slik fordi det står i Koranen og fordi det er Allahs vilje. Sier muslimer.

Et menneske som argumentere slik, må etter min kleine fortåelse av det hele lide av en eller annen form for meget alvorlig mental forstyrrelse. (Vi er ikke psykologer og uttaler oss derfor ikke som spesialister, men kun som fryktende uvitende som forsøker å forstå). Likevel finner du drosjesjåfører både i Kairo og byer i Norge som nettopp argumenterer slik, men den største overbevisning. Man setter attpåtil opp en mine som om dette skulle være den mest sevfølgelig av alle selvfølgeligheter.

Det er nesten ikke til å tro og iallfall nesten ikke til å bære.

Islam er den mest menneskeforræderske religion som tenkes kan. I våre øyne. I vårt – kall det gjerne – snevre perspektiv. Den oppmuntrer til den mest barnslige måte til selvforherligelse som nesten tenkes kan og vet ikke av hva ydmykhet er. Den fordummer både sinn og hjerter. Den fremtrer som from , men er i virkeligheten ikke noe annet en eneste kronisk oppfordring til slakt av alle som ikke faller for dumheten og lar seg forføre som et annet vrak av en hore. 

Vi spør: Hvor blir psykologene av? De som kanskje kunne fortelle oss noe om hvordan vi bør forstå det hele? Hvorfor er det så få av dem som tør å komme på banen? Hvorfor er de så forbeholdne, stumme  og tilbaketrukne? Dreier det seg ikke om et spørsmål on liv og død for dem? Er deres råd at vi bare skal lene oss tilbake, og så vil det gå seg til, av seg selv?

Dette er heller ikke skrevet for å fornærme psykologene. Vi kan utmerket vel forstå deres frykt og forbehold. Det er sterke krefter ute og går her, og farlige. Å stikke hodet frem kan føles for mye for langt for noen og enhver. Hoderulling er derimot ikke et ukjent fenomen i islams historie og er en guddommelig forordnet ordning som ikke kommer til å forsvinne av seg selv med det første.

Dette er heller ikke skrevet for å fornærme verken profeten eller muslimene. Det er skrevet for å fortelle enhver muslim om hvordan et vestlig menneske kan oppfatte islam, på bakgrunn av den selvbeskrivelse islam gir av seg selv, ut fra egne skrifter og egen tradisjon. Verken mer eller mindre. Dere må tåle å høre hvordan VI reagerer, med hund og hår, så å si. Dere må kunne tåle å høre hvor forferdet VI kan bli og om hvordan vi innerst inne reagerer når vi hørere og leser alle historiene og studerer Koranen, hadithene og sunna. Dere bør forstå at det budskap Koranen og profeten forfekter i dag kan skremme noen og enhver som ikke er født inn i islam, som ikke tar islam for gitt og som en selvfølge i livet. Dere bør lære dere å lytte til hva vi har å si og hva vi mener og hva vi føler i møtet med den religion dere forfekter og som dere er forpliktet av og forpliktet på, men  som er ny og farlig fremmed for oss og som ofte virker skremmende på oss, men kanskje ikke for dere. Dere bør dessuten begynne å lytte mer til deres egne indre stemme og forsøke å få fatt i hva deres ”indre menneske” sier i deres eget møte med sider av deres religion og tro som dere tideligere ikke visste eksisterte engang, men som dere nå har fått sjansen til å studere i full bredde, fordi dette er mulig for dere her i Vesten og fordi dere oppfordres til det og fordi det burde være til fordel for dere og til deres eget beste å gjøre det, både på både lang og kort sikt. For først når dere åpner dere for dette, kan vi ha noe håp om større samforståelse og mindre agg og frykt mellom oss. Først når begge parter viser vilje til å forstå og bli forstått ut fra fornuft, historiske fakta og faktabeskrivelser og først når alle sider av både vårt system og deres system kan belyses i autentisk nysgjerrighet og uten at den begrenses eller legges føringer på uten at fordommer og angst skal få lov å ri våre premisser – først da vil vi kunne ha et håp om fredelig sameksistens for alle fremtid her i landet og først da vil vi – om mulig – gjensidig kunne bidra med å bygge hverandre opp og forberede oss i felles anstrengelser for å kunne møte den fremtids utfordringer vi alle parter – uavhengig av tro og tradisjon - kommer til å møte og stå overfor i all sin bredde. 

Og ja, kall oss gjerne islamofobe og si gjerne at vi lider av irrasjonell frykt og at vi ikke har noe å frykte. Fornærm oss gjerne og si det som det er, og uttrykk gjerne hva dere føler og får gjerne frem alt dere måtte gå og bære på av frykt og fornemmelser av OSS. Formuler det, skrik det ut og still oss gjerne til ansvar. Men gjør det iallfall med den intensjon at sannheten må frem og kunne legges på bordet foran og mellom oss, og i oss alle. Vi er alle tjent med det, noe dere helt sikkert vil være enig i. Fortelle oss om deres frykt for nåtid så vel som for fremtid. Fortell oss hvor skoen trykker. Legg frem deres klagemål på oss og protester gjerne i gatene hvis dere mener dere undertrykt eller forfulgt.

Men det både dere og vi skal frykte mest av alt er at vi begge før eller senere blir tvunget av omstendigheter og forhold til å undertrykke, fordreie og glemme selve det alt dette dreier seg om til syvende og sist nemlig: Sannheten selv og selve frelsesmuligheten - redningen - for alle i den tid som kommer og som vil bli vår felles fremtid. Kanskje for all tid.

Hatet mot Vesten - og spesielt de kristne.

Ville noen fortjene betegnelsen rasist hvis han hadde sagt og ment følgende:

Vesten/kristendommen har en djevelsk kjerne som alle avskygninger av Vesten og kristendommen dypest sett er uttrykk for. 

Det er klare likhetstegn mellom denne kjernen og personer som bekjenner seg til Vesten og Vestens religion, kristendommen. 

Vestlige/kristne mennesker ikke bare er de andre, men de andre i kraft av at de er essensielt annerledes enn oss selv. 

Det har utviklet seg et berettighet og intenst hat, ikke bare mot Vesten og kristendommen som religion, men mot de fleste vestlige eller kristne mennesker i sin alminnelighet.

Jeg tror mange vil være enig at et slikt syn på Vesten, det vestlige og vestlige mennesker lett ville falle innenfor betegnelsen rasisme. 

Når imidlertid vestlige mennesker (ikke muslimer) sier det samme om vestlige mennesker eller troende kristne i Vesten, ville de vel knapt ha blitt kalt rasister, i dagens "åndelige" klima. Vestlige mennesker som sier dette om andre vestlige (og kristne) mennesker er altfor mange til at noen ville kunne få seg til å kalle disse rasister. Det foreligger nå enslags usynlig konvensjon mellom slike mennesker. Det er nærmest blitt en plikt å hate det egne. Og dette ikke bare tolereres, det stimuleres. Det er blitt et must, noe tvangsnevroritisk lignende. Og ja, det er blitt tabu i visse ”mektige” kretser å unnlate å gjøre det. Og dette ser ut til å ha blitt et paradigme det kan bli svært vanskelig å få slått hull på fremover. Akademia og MSM har bestemt seg for sannheten. Og denne er som kjent ufravikelig. Iallfall inntil videre.

Men bygger ikke dette selvrettede hatet på en illusjon?

Jovisst, - etter vår mening. Det er en illusjon å tro at man ikke er – vestlig - rasist hvis man kan skrive under på og mene, tenke og si de påstander som ble referert i innledningen her.

Det sier seg selv. 

Men nei, det er ikke disse som er rasister. Hevdes det nå. Med ”styrke” og overbevisning om at man besitter sannheten og at man helst bør ha forvalterrett, eiereskap og enerett til den. Det er islamkritikere som er rasister, ifølge Hogne Øian, (han er visst universitetesansatt), den 22. januar, i Nye meninger:

Måten det på argumenteres på (i nettdebatter som Aftenposten AD) bidrar likevel til at den mest islamofobe kritikken av islam som ytres på internett får mange problematiske sider ved seg. For det første er det en sterk tendens til at islam essensialiseres. Det kan virke som det i økende grad utvikler seg en oppfatning om at islam som en religion i seg selv har klare destruktive hensikter.  

I denne forestillingsverdenen har islam en djevelsk kjerne som alle avskygninger av religionen dypest sett er uttrykk for.

For det andre settes det langt på vei et likhetstegn mellom denne imaginære kjernen og personer som bekjenner seg til religionen.

For det tredje utvikler det seg en forestilling om at muslimer ikke bare er de andre, men de andre i kraft av at de er essensielt er annerledes enn oss selv.

For det fjerde får jeg inntrykk av at det blant mange har utviklet seg et intenst hat, ikke bare mot islam som religion, men mot muslimer i sin alminnelighet.  

Det hele munner dermed ut i at islamofobien – i det minste slik den kommer til uttrykk på internett - er i ferd med å utvikle seg til en ganske eksplisitt rasisme. Denne rasismen skiller seg på et viktig punkt fra den tradisjonelle rasismen vi kjenner fra kolonialismens storhetsdager. Afrikanere og asiatere ble ikke sett på som onde, de ble tilskrevet en status som usiviliserte og dumme, og dermed ufarlige så lenge de kunne utbyttes og på den måten domineres. Den rasistiske varianten av islamofobien ser derimot ikke på muslimer som usiviliserte undermennesker. Tvert om framstilles muslimer heller som  personer med iboende destruktive hensikter, og som i kraft av dette utgjør en trussel mot det som oppfattes som en særegen europeisk (og/eller norsk) sivilisasjon.

Har man hørt på maken? Hva er det denne mannen ikke har forstått?

Han har i hvert fall ikke forstått islam. Og han har heller ikke forstått hva essensialisering betyr. Han konstruerer og lever derfor på en farlig illusjon, som han i sin blåøydhet forsøker å spre så godt – på intetanende - han kan, godt hjulpet av sitt ”organ”. Man kan godt tolke hele greia som et dårlig forsøk på retorikk, demagogi og folkemanipulering.

For det første: Han har ikke forstått at islam nettopp lever av og lever på nettopp essensialisering. Hele det islamske fundamentet  bygger på det. Hele islam bygger på å essensialisere annerledestroende og alle som ikke er muslimer og som ikke har underkastet seg ”profeten” og Allah.   

Det er bare for Øien å lese Koranen og de andre muslimske grunnskriftene. Og dessuten følge med på hva muslimer sier om oss vestlige og de få av oss som fortsatt er kristne her i Vesten.

For det andre: Essensialisering i seg selv er ikke illegitim ”virksomhet”, det er tvert imot en nødvendig ”virksomhet” vi alle bedriver, hver dag, år ut og år inn. Men nå vil altså denne ”professoren” også frata oss vestlige denne evnen, i tillegg til at han vil kalle islamkritikere rasister, hvilket er en bedrift som skyter ham selv i hodet, nettopp fordi han selv bedriver en form for essensialisering som ikke ligger langt unna en form for rasisme, som han altså beskylder andre for å besitte, men - absolutt og ikke relativt -  bare ikke ham selv. Åh, nei ...

”Professoren” er med andre ord ”djevelsk” inkonsistent og gjør ikke noe annet - og bidrar ikke med noe annet - enn å styrke Vestens selvhat, frykt og servilitet, samtidig som han ikke gjør noe annet enn å løpe islamistenes, islam og muslimenes ærende. Han ser det neppe selv.

Dette er forstemmende i seg selv og forteller kanskje noe om våre høyere læreanstalter. Det forteller at noe er råttent ved dem. At noe bør gjøres for å rydde opp i visse hoder, og her holder det ikke med noen ekstra lyspærer i forelesningssalene. 

Det må kraftigere lut til, uten at vi vil forelså noe konkret. 

Forå gjenta hva Øian forplikter seg å si (i noe omskrevet form):

Islamkritikere har en djevelsk kjerne som alle avskygninger av Vesten og kristendommen dypest sett er uttrykk for.

Det er klare likhetstegn mellom denne kjernen og personer som bekjenner seg til Vesten og Vestens religion, kristendommen.

Islamkritikere ikke bare er de andre, men de andre i kraft av at de essensielt er annerledes enn oss (islamapologeter) selv.

Det har utviklet seg et berettighet og intenst hat, ikke bare mot islam som religion, men mot de fleste muslimske mennesker i sin alminnelighet.  

Er ikke dette rasisme ifølge Øian selv? Er ikke dette essensialisering, som nettopp skal være så rasistisk og farlig? Og er det ikke nettopp essensialisering av islam Øian bedriver (når han på død og liv synes nettopp å ville avessensialisere eller eksistensialisere islam)?

For hva setter han i stedet for islams egen essensialisering av seg selv? Er ikke islam i seg selv ”essens”? Og hvorfor vil han av-essensialisere islam? Er det kanskje fordi han ikke evner å se "kjernen" i islam proper? Tror han at han kan bidra til at islam EKSISTENSIALISERER seg?

Er det kanskje ikke fordi Øian faktisk besitter ikke så lite av rasisme i sin egen ”tenkning” om islam og Vesten og vestens mennesker selv?

Vi bare spør.

 Hvorfor er det så essensielt viktig for en som tror og vil fremstille seg selv som anti-essensialist å fortelle flest mulig mennsker - og spesielt kristne, kanskje - i dette landet at islam ikke har noen kjerne eller essens?

Det er klar at mannen har en politisk agenda. 

Øians innlegg kan leses her. 

Om forsøk fra muslimers side på å essensialisere Vesten og de kristne, her 

Muslimsk verdensvid identitetskrise.

Opptøyene i den muslimske verden er et symptom på en kultur i identitetskrise. Hva kjennetegner en slik krise og hva driver den?

Identitetskriser forbindes gjerne med pubertetsproblemer, eller, hvis de kommer senere i livet, med følelse eller forestilling om ikke ”å høre til”, ikke å vite ”hvem jeg er”.

Slike kriser kan selvfølgelig være endogene; de kan ha rent fysiske eller genetiske utspring, eller de kan være miljømessig betinget. Eller det kan dreier seg om en ”dialog eller dialektisk utvikling”.

Krisen for muslimene bunner derimot i selve det fundamentet deres tro springer ut av, en tro som oppfattes som ufeilbarlig sannhet, en tro som gir full visshet om den rette vei, en vei som ikke kan endres eller forbedres, et ufravikelig budskap fra en gud som  vil den troendes vel, - eller ikke. Brudd på veien - dvs. guds forordringer, forbud og påbud – fører uvegerlig til evig fortapelse for den troende; den som ikke følger veien er vantro, dvs. han har ikke det kosteligste et menneskekan ha, nemlig tro og ære, dvs religion(en), dvs islam. De vantro er ikke verdt noe. De skal i ilden. For det har den ene gud sagt en gang for alle og dette er å oppfatte som et absolutt. Ikke-muslimer er å regne for ødelagte av sin vantro og sine vantro omgivelser og oppdragelse. 

Hva hvis så ”veien” ikke virker? Hva hvis andre veier over tid har vist seg å ”virke” bedre? Vel, da oppstår to forklaringer:  Det verdslige regimentet som styrer den troende er korrupt, dvs. det representerer i seg selv et avvik fra veien, eller så er er det ytre krefter, krefter som har spist seg inn på den rette lære utenfra. Det kan ikke gis andre forklaringer. Det er nødt for å finnes en syndebukk. Noe annet forekommer en utenkelig. Man er derfor nødt for å ha rett.

Når tingene ikke virker som de skal for muslimer, må forklaringen og årsakene søkes utenfra islam selv. Det er dette muslimene nå har gjort i flere hundre år. Man har funnet forklaringen på sin egen tilbakståenhet utenfor islam. De er de vantros skyld. Kolonialismen, kapitalismen  eller materialismens skyld, kort sagt alt vestlig. (Kanskje identiteskrisen nå kan føre til en erkjennelse av at islam og den muslimske verden nå er blitt "voksen" og at ansvaret nå må tas av muslimene selv, uten å forklare og legge skylden for misæren på andres skuldre?)

Når vi så får opptøyer i hjertet av det allmuslimske verdensterritorium mot egne representanter, representatnter som sier selv at de representerer den ene sanne gud og den ene sanne religion,  kan dette tyde på dyp, kollektiv (og kronisk?) identiteskrise.

Hva kjennetegner er slik krise? Jo, fremfor alt dette at man er lett suggesibel, man lar seg lett rive med og man lar seg  gjerne drive med av krefter eller veivisere som hjelper en nettopp til å glemme seg selv, i den erkjennelse at de troende kan ta feil.  Identiteskrise medfører nemlig smerte, en smerte man helst vil fortest – og lettest mulig - mulig ut av. Man tvinges i en slik klemme nærmest da til å be om å bli suggerert, for ellers har man vansker med å utholde tilstanden, (den kan forvørig sammenlignes med dette å føle seg ekstremt forlatt og ensom og med alle ulike reaksjoner på dette). Hvis en slik identiteskrise i tillegg ledsages av mer eller mindre gryende eller kroniske mindreverdskomplekser, og da altså parret med innbilt storhet, kan situasjonen oppfattes som totalt uutholdelig og man tyr til nær sagt ethvert virkemiddel som kan lindre smerten eller forandre den situasjon som betinger hele paradigmet: Å ty til vold kjennes som en befrielse. Man mister sin moralske sans. Årsak og virkingsforhold som mulig verktøy for å løse knippet av knuter, fortrenges.

Det foreligger ingen andre opsjoner. Her skal det ikke tas fanger. Man klarer ikke å ta inn over seg og erkjenne ”hele bildet”. Man havner i ekstremsubjektivitet. Og når man da så finner sammen med andre som ”lider” av det samme, akkumuleres uten skrupler all lidelse og forener seg i eksplosiv aggresjon.

Kan man forebygge slike oppbygninger av frustrasjon, hat og aggresjon?

Ja, men bare hvis miljøet er oppsatt på å bygge på fornuft og sannhet, dvs. en Gud som står bundet til skaperverkets iboende og skapte lover, (hvilket Allah ikke gjør. Allah er en kaprisiøs gud).

Hva hvis sannheten underrykkes av selve relgionen?

Jo, da blir katastrofen kronisk og det er dette som er tilfell nå i denn arabiske eller verdensvide muslimske identitetskrise. For å komme ut av denne vonde sirkel må hele den muslimske verden velge: Sannhet eller evig forvirring, kaos, vold og anarki manifistert i kontinuerlige små eller store borgerkriger. Innbyrdes-krig eller krig mot det endogene i selve religionen.

Det er islam i seg selv som er årsak til identitetskrisen. Og grunnen er at islam fornketer sannheten.

Den tilber en pervertert guddom, - en gud som hater, men som ikke hater Synden - beskylder jøder og kristne for å bygge på forvrengte eller forfalske historiske kilder og åpenbaring og fremstiller jødenes og de kristnes Gud som en avgud (hvis tilbedelse av er vantro) og dermed belagt med dødsstraff.

Det er her hele krisen bunner. Gad nordmenn snart turde innse dette og agere på det. For uten at Vesten tar tak i den radikale og helt fundamentale ulikheten det faktisk er mellom religionenens gudsbilde – som konstituerer gudsrelasjonen -  vil krisen bare forverrre seg og til slutt ende – akkurat som Koranen selv forteller – med et forsøk på å eliminere all gudstro som ikke er Allah-tro. Med alle midler. For krisen i den muslimske verden vil før eller siden ende med at ”den sterkeste” vinner innen islam og det betyr at den eller de som best klarer å nyttiggjøre seg av den indre spilittelse - og med den den indre lidelse og på sikt uutholdelige smerte – til på nytt å samle kreftene ved igjen og igjen å konsentrere seg om å legge skylden på ”de andre”, de vantro, manifistert i projisert demoni.  Islam er i stadig implosjon, men en implosjon som foreløpig nærmest naturnødvendig alltid snur seg og resulterer i eksplosjon. 

Det er her det stikker. Og det er dette Vesten bør se og ta i tu med. I stedet ser vi at Vesten faktisk hjelper muslimene til å forbli i sin religion, en religion med et gudsbilde som i det vesentlige bygger på misoppfatninger

av f eks jødedom og kristendom.

For å ta et ferskt eksempel: Den uredde islamkritikeren og høyrepolitikeren Hallgrim Berg har en kronikk i Velsignet Helg den 29. januar d.a. Her skriver han (plassmangel?):

"Mykje ville vera vunne dersom styresmaktene i fleire europeiske land tok til å skjøne fylgjande: Kristendom og islam er ikkje berre to ulike variantar av religion, men to kulturar som står på kvar si side av Opplysningstida ... ".

Men er det så enkelt? Å, nei, Hallgrim Berg. Hvorfor benytter du ikke anledningen (i kronikken) til å ta opp selve gudsbildet og hvor forkjellig dette er i islam og kristendommen?

Få, hvis noen, tør visst ta opp dette radikale spørsmålet i MSM og ellers i samfunnet generelt i dag. Selve spørsmålets kjerne skal visst ligge og blir visst liggende  i mørket og skal ikke røres, nærmest for enhver pris. Vi styres utenom av en nesten umerkelig og usynlig kraft, en bøyg. Men en slik innstilling eller en slik holdning til spørsmålet vitner om frykt. Man er nok klar over hvilke "krefter" som her ligger skjult og som kan utløse enorme konsekvenser, hvis spørsmålet virkelig skulle tas opp i fullt dagslys.  Vi velger i stedet å leve i selvpåført frykt, ikke så mye frykt for islam i seg selv, nei, men for oss selv. Ja, vi har kanskje fjernet oss så mye fra våre tradisjoner og vår felles tro, som ligger under hele verdens- og gudbildet vårt, så mye at vi ikke engang makter å se at problemstillingen finnes (men som  før eller siden må tas tas tak i og belyses i all sin dybde og med all sin sprengkraft), - vi har i stedet "innført" en tabukultur, en kultur som følgelig må bygges på irrasjonell frykt, stikk imot hva de fleste vil tro og er seg bevisst.

Vi kan som Scruton sier kalle denne frykten "oikofobi". Men vi kan også kalle denne vår egen identitetskrise som kristofobi, (en term vi ikke vet hvem som har myntet).

KrF og Det muslimske brorskapet

Opptøyene i Egypt avføder som forventet mange kommentarer i MSM. Man retter selvfølgelig  fokus mot Det muslimske Broskapet i Egypt og en professor og ekspert på menneskerettigheter  (Butenskjønn, unnskyld hvis jeg staver navnet feil), forsikrer befolkningen om at Brorskapet er å sammenligne med Kristelig Folkeparti her i landet. 

Sammenligningen er ikke ny. Det fins folk fra SV på Stortinget som mener det samme og som har formulert seg på lignenede måte. 

Faren skulle dermed være over. Fornuften seirer over følelsene og kristentroen - og vi kan folde våre hender og legge våre barn i søt forventning om at Egypt om noen få år skal bli som et pietistisk styrt "Vest- eller Sørland", - et lykkeland med forbud mot salg av øl over disk. 

Nærmere himmeriket kan visst ikke Broderskapet og KrF komme sitt endelige mål her i livet, (implisitt iflg professoren). Broderskapet og pietistene har egentlig felles agenda! Begge vil at samfunnet skal styres av Guds lover. Feilaktig: Den samme guds lover.

Ja,ha,ja ... ?

Det man ikke tar høyde for er at Gud og Allah ikke er identiske. Det faller ikke professoren eller tv-kanalen å ta opp dette problemet. Det hører visst ikke hjemme i bildet. Man godtar og forutsetter nærmest som en selvfølge at Gud er Gud også for muslimer. Hvilket er skremmende kunnskapsløst å mene og si.  

  

I Spekter på NRK ble det så over tre kvarter så rettet oppmerksomhet mot sekularisering eller avkristningen av samfunnet, av Norge, som nasjon og folk.  Her blir nok en professor (i teologi) intervjuet og bedt om kommentarer til visse ytringer folk som tidligere er blitt intervjuet i forbindelse med programmet. Et kvinnelig lærer blir fanget på kameraet idet hun sier at ”Jeg tror på Jesus  og at ingen kan komme til Faderen uten gjennom ham”.

Dette skulle hun ikke ha sagt.

Professoren – hun heter Jone Salomonsen - lar seg tydeligvis ryste av en slik uttalelse. Hun sier: ”... det er slik vi ikke vil at folk skal snakke”.

Hva skal man si? Skal man la seg ryste? Ja, slik setningen falt og ble stående isolert, bør man virkelig la seg ryste.

Det er blitt farlig å tale om Gud i Norge. Det var det også i Sovjetunionen, helt til på begynnelsen på 1990-tallet.

Vi får håpe at utviklingen går raskt. At det snart skal bli lov til å tro uten frykt for liv, helse og jobb her i landet. Igjen.

Om brorskapet her her

(Legges inn 6. 03.11: Fra et intervju med professor Terje Tvedt i Dag og Tid:

– Religionshistorikar Kari Vogt karakteriserer Den muslimske brorskapen som «en moderat, men sosialt og religiøst konservativ bevegelse, uten å være direkte bakstreversk. De siste årene har de flyttet seg i mer pragmatisk og demokratisk retning».
 

– Dette er ikkje berre feil, men villeiing. Eller meiner ho at sharia slik dei tolkar det, har vorte meir demokratisk? Eller meiner ho rett og slett at sharia ikkje er bakstreversk i Egypt? I så fall bør ho seia det. At dei no kjempar for demokrati og driv omfattande sosialt arbeid, har jo ikkje endra målet deira.

– Ho har støtte hjå andre norske forskarar. Fyrsteamanuensis Bjørn Olav Utvik samanliknar denne veka i Vårt Land haldning­ane til Brorskapen med Indremisjonsselskapet i Noreg eller Kristeleg Folkeparti for femti år sidan. Som han seier: «De framstår mer og mer som et muslimsk svar på kristendemokratiske partier i Europa.»
 

– Det er uforståeleg at ein midtaustenforskar kan seia noko slikt. 

Kristeleg Folkeparti har aldri gått inn for ei lovgjeving basert på Bibelen. Dei har akseptert at alle, òg ikkje-kristne, skal ha likskap overfor lovene til staten. Dei har aldri vore prinsipielle motstandarar av Vestens verdisett eller ideen om det sekulære demokratiet.).

Hvilket sier det meste!