Muslimsk verdensvid identitetskrise.

Opptøyene i den muslimske verden er et symptom på en kultur i identitetskrise. Hva kjennetegner en slik krise og hva driver den?

Identitetskriser forbindes gjerne med pubertetsproblemer, eller, hvis de kommer senere i livet, med følelse eller forestilling om ikke ”å høre til”, ikke å vite ”hvem jeg er”.

Slike kriser kan selvfølgelig være endogene; de kan ha rent fysiske eller genetiske utspring, eller de kan være miljømessig betinget. Eller det kan dreier seg om en ”dialog eller dialektisk utvikling”.

Krisen for muslimene bunner derimot i selve det fundamentet deres tro springer ut av, en tro som oppfattes som ufeilbarlig sannhet, en tro som gir full visshet om den rette vei, en vei som ikke kan endres eller forbedres, et ufravikelig budskap fra en gud som  vil den troendes vel, - eller ikke. Brudd på veien - dvs. guds forordringer, forbud og påbud – fører uvegerlig til evig fortapelse for den troende; den som ikke følger veien er vantro, dvs. han har ikke det kosteligste et menneskekan ha, nemlig tro og ære, dvs religion(en), dvs islam. De vantro er ikke verdt noe. De skal i ilden. For det har den ene gud sagt en gang for alle og dette er å oppfatte som et absolutt. Ikke-muslimer er å regne for ødelagte av sin vantro og sine vantro omgivelser og oppdragelse. 

Hva hvis så ”veien” ikke virker? Hva hvis andre veier over tid har vist seg å ”virke” bedre? Vel, da oppstår to forklaringer:  Det verdslige regimentet som styrer den troende er korrupt, dvs. det representerer i seg selv et avvik fra veien, eller så er er det ytre krefter, krefter som har spist seg inn på den rette lære utenfra. Det kan ikke gis andre forklaringer. Det er nødt for å finnes en syndebukk. Noe annet forekommer en utenkelig. Man er derfor nødt for å ha rett.

Når tingene ikke virker som de skal for muslimer, må forklaringen og årsakene søkes utenfra islam selv. Det er dette muslimene nå har gjort i flere hundre år. Man har funnet forklaringen på sin egen tilbakståenhet utenfor islam. De er de vantros skyld. Kolonialismen, kapitalismen  eller materialismens skyld, kort sagt alt vestlig. (Kanskje identiteskrisen nå kan føre til en erkjennelse av at islam og den muslimske verden nå er blitt "voksen" og at ansvaret nå må tas av muslimene selv, uten å forklare og legge skylden for misæren på andres skuldre?)

Når vi så får opptøyer i hjertet av det allmuslimske verdensterritorium mot egne representanter, representatnter som sier selv at de representerer den ene sanne gud og den ene sanne religion,  kan dette tyde på dyp, kollektiv (og kronisk?) identiteskrise.

Hva kjennetegner er slik krise? Jo, fremfor alt dette at man er lett suggesibel, man lar seg lett rive med og man lar seg  gjerne drive med av krefter eller veivisere som hjelper en nettopp til å glemme seg selv, i den erkjennelse at de troende kan ta feil.  Identiteskrise medfører nemlig smerte, en smerte man helst vil fortest – og lettest mulig - mulig ut av. Man tvinges i en slik klemme nærmest da til å be om å bli suggerert, for ellers har man vansker med å utholde tilstanden, (den kan forvørig sammenlignes med dette å føle seg ekstremt forlatt og ensom og med alle ulike reaksjoner på dette). Hvis en slik identiteskrise i tillegg ledsages av mer eller mindre gryende eller kroniske mindreverdskomplekser, og da altså parret med innbilt storhet, kan situasjonen oppfattes som totalt uutholdelig og man tyr til nær sagt ethvert virkemiddel som kan lindre smerten eller forandre den situasjon som betinger hele paradigmet: Å ty til vold kjennes som en befrielse. Man mister sin moralske sans. Årsak og virkingsforhold som mulig verktøy for å løse knippet av knuter, fortrenges.

Det foreligger ingen andre opsjoner. Her skal det ikke tas fanger. Man klarer ikke å ta inn over seg og erkjenne ”hele bildet”. Man havner i ekstremsubjektivitet. Og når man da så finner sammen med andre som ”lider” av det samme, akkumuleres uten skrupler all lidelse og forener seg i eksplosiv aggresjon.

Kan man forebygge slike oppbygninger av frustrasjon, hat og aggresjon?

Ja, men bare hvis miljøet er oppsatt på å bygge på fornuft og sannhet, dvs. en Gud som står bundet til skaperverkets iboende og skapte lover, (hvilket Allah ikke gjør. Allah er en kaprisiøs gud).

Hva hvis sannheten underrykkes av selve relgionen?

Jo, da blir katastrofen kronisk og det er dette som er tilfell nå i denn arabiske eller verdensvide muslimske identitetskrise. For å komme ut av denne vonde sirkel må hele den muslimske verden velge: Sannhet eller evig forvirring, kaos, vold og anarki manifistert i kontinuerlige små eller store borgerkriger. Innbyrdes-krig eller krig mot det endogene i selve religionen.

Det er islam i seg selv som er årsak til identitetskrisen. Og grunnen er at islam fornketer sannheten.

Den tilber en pervertert guddom, - en gud som hater, men som ikke hater Synden - beskylder jøder og kristne for å bygge på forvrengte eller forfalske historiske kilder og åpenbaring og fremstiller jødenes og de kristnes Gud som en avgud (hvis tilbedelse av er vantro) og dermed belagt med dødsstraff.

Det er her hele krisen bunner. Gad nordmenn snart turde innse dette og agere på det. For uten at Vesten tar tak i den radikale og helt fundamentale ulikheten det faktisk er mellom religionenens gudsbilde – som konstituerer gudsrelasjonen -  vil krisen bare forverrre seg og til slutt ende – akkurat som Koranen selv forteller – med et forsøk på å eliminere all gudstro som ikke er Allah-tro. Med alle midler. For krisen i den muslimske verden vil før eller siden ende med at ”den sterkeste” vinner innen islam og det betyr at den eller de som best klarer å nyttiggjøre seg av den indre spilittelse - og med den den indre lidelse og på sikt uutholdelige smerte – til på nytt å samle kreftene ved igjen og igjen å konsentrere seg om å legge skylden på ”de andre”, de vantro, manifistert i projisert demoni.  Islam er i stadig implosjon, men en implosjon som foreløpig nærmest naturnødvendig alltid snur seg og resulterer i eksplosjon. 

Det er her det stikker. Og det er dette Vesten bør se og ta i tu med. I stedet ser vi at Vesten faktisk hjelper muslimene til å forbli i sin religion, en religion med et gudsbilde som i det vesentlige bygger på misoppfatninger

av f eks jødedom og kristendom.

For å ta et ferskt eksempel: Den uredde islamkritikeren og høyrepolitikeren Hallgrim Berg har en kronikk i Velsignet Helg den 29. januar d.a. Her skriver han (plassmangel?):

"Mykje ville vera vunne dersom styresmaktene i fleire europeiske land tok til å skjøne fylgjande: Kristendom og islam er ikkje berre to ulike variantar av religion, men to kulturar som står på kvar si side av Opplysningstida ... ".

Men er det så enkelt? Å, nei, Hallgrim Berg. Hvorfor benytter du ikke anledningen (i kronikken) til å ta opp selve gudsbildet og hvor forkjellig dette er i islam og kristendommen?

Få, hvis noen, tør visst ta opp dette radikale spørsmålet i MSM og ellers i samfunnet generelt i dag. Selve spørsmålets kjerne skal visst ligge og blir visst liggende  i mørket og skal ikke røres, nærmest for enhver pris. Vi styres utenom av en nesten umerkelig og usynlig kraft, en bøyg. Men en slik innstilling eller en slik holdning til spørsmålet vitner om frykt. Man er nok klar over hvilke "krefter" som her ligger skjult og som kan utløse enorme konsekvenser, hvis spørsmålet virkelig skulle tas opp i fullt dagslys.  Vi velger i stedet å leve i selvpåført frykt, ikke så mye frykt for islam i seg selv, nei, men for oss selv. Ja, vi har kanskje fjernet oss så mye fra våre tradisjoner og vår felles tro, som ligger under hele verdens- og gudbildet vårt, så mye at vi ikke engang makter å se at problemstillingen finnes (men som  før eller siden må tas tas tak i og belyses i all sin dybde og med all sin sprengkraft), - vi har i stedet "innført" en tabukultur, en kultur som følgelig må bygges på irrasjonell frykt, stikk imot hva de fleste vil tro og er seg bevisst.

Vi kan som Scruton sier kalle denne frykten "oikofobi". Men vi kan også kalle denne vår egen identitetskrise som kristofobi, (en term vi ikke vet hvem som har myntet).

KrF og Det muslimske brorskapet

Opptøyene i Egypt avføder som forventet mange kommentarer i MSM. Man retter selvfølgelig  fokus mot Det muslimske Broskapet i Egypt og en professor og ekspert på menneskerettigheter  (Butenskjønn, unnskyld hvis jeg staver navnet feil), forsikrer befolkningen om at Brorskapet er å sammenligne med Kristelig Folkeparti her i landet. 

Sammenligningen er ikke ny. Det fins folk fra SV på Stortinget som mener det samme og som har formulert seg på lignenede måte. 

Faren skulle dermed være over. Fornuften seirer over følelsene og kristentroen - og vi kan folde våre hender og legge våre barn i søt forventning om at Egypt om noen få år skal bli som et pietistisk styrt "Vest- eller Sørland", - et lykkeland med forbud mot salg av øl over disk. 

Nærmere himmeriket kan visst ikke Broderskapet og KrF komme sitt endelige mål her i livet, (implisitt iflg professoren). Broderskapet og pietistene har egentlig felles agenda! Begge vil at samfunnet skal styres av Guds lover. Feilaktig: Den samme guds lover.

Ja,ha,ja ... ?

Det man ikke tar høyde for er at Gud og Allah ikke er identiske. Det faller ikke professoren eller tv-kanalen å ta opp dette problemet. Det hører visst ikke hjemme i bildet. Man godtar og forutsetter nærmest som en selvfølge at Gud er Gud også for muslimer. Hvilket er skremmende kunnskapsløst å mene og si.  

  

I Spekter på NRK ble det så over tre kvarter så rettet oppmerksomhet mot sekularisering eller avkristningen av samfunnet, av Norge, som nasjon og folk.  Her blir nok en professor (i teologi) intervjuet og bedt om kommentarer til visse ytringer folk som tidligere er blitt intervjuet i forbindelse med programmet. Et kvinnelig lærer blir fanget på kameraet idet hun sier at ”Jeg tror på Jesus  og at ingen kan komme til Faderen uten gjennom ham”.

Dette skulle hun ikke ha sagt.

Professoren – hun heter Jone Salomonsen - lar seg tydeligvis ryste av en slik uttalelse. Hun sier: ”... det er slik vi ikke vil at folk skal snakke”.

Hva skal man si? Skal man la seg ryste? Ja, slik setningen falt og ble stående isolert, bør man virkelig la seg ryste.

Det er blitt farlig å tale om Gud i Norge. Det var det også i Sovjetunionen, helt til på begynnelsen på 1990-tallet.

Vi får håpe at utviklingen går raskt. At det snart skal bli lov til å tro uten frykt for liv, helse og jobb her i landet. Igjen.

Om brorskapet her her

(Legges inn 6. 03.11: Fra et intervju med professor Terje Tvedt i Dag og Tid:

– Religionshistorikar Kari Vogt karakteriserer Den muslimske brorskapen som «en moderat, men sosialt og religiøst konservativ bevegelse, uten å være direkte bakstreversk. De siste årene har de flyttet seg i mer pragmatisk og demokratisk retning».
 

– Dette er ikkje berre feil, men villeiing. Eller meiner ho at sharia slik dei tolkar det, har vorte meir demokratisk? Eller meiner ho rett og slett at sharia ikkje er bakstreversk i Egypt? I så fall bør ho seia det. At dei no kjempar for demokrati og driv omfattande sosialt arbeid, har jo ikkje endra målet deira.

– Ho har støtte hjå andre norske forskarar. Fyrsteamanuensis Bjørn Olav Utvik samanliknar denne veka i Vårt Land haldning­ane til Brorskapen med Indremisjonsselskapet i Noreg eller Kristeleg Folkeparti for femti år sidan. Som han seier: «De framstår mer og mer som et muslimsk svar på kristendemokratiske partier i Europa.»
 

– Det er uforståeleg at ein midtaustenforskar kan seia noko slikt. 

Kristeleg Folkeparti har aldri gått inn for ei lovgjeving basert på Bibelen. Dei har akseptert at alle, òg ikkje-kristne, skal ha likskap overfor lovene til staten. Dei har aldri vore prinsipielle motstandarar av Vestens verdisett eller ideen om det sekulære demokratiet.).

Hvilket sier det meste!

Er AntiJihad nå blitt kristent?

Kan man forstå islam uten å ha et personlig forhold til kristendommen? Kan man forstå islam uten et personlig forhold til  Kristus? Kan man forstå islam som overbevist ateist, humanist, humanetiker eller ”ren” materialist”?

Nei, det kan vi ikke. Ikke slik vi ser det. Vi vil i det følgende kalle ”dem” naturalister.

Den mest grunnleggende forutsetning for at en naturalist eller et vestlig menneske -  enten det er voks opp kristent, sosialistisk, ateistisk eller humanistisk – skal kunne forstå islam annet enn på venneplanet og overflatisk, eller politisk-kulturelt, er at man skjønner hva kristendommen står for. Men her mangler det i dag mye.

Hva står så kristendommen for?

Kristendommen er både historie og fortelling og både budskap og middel, dvs. kristendommen forvalter virkemidler (noen vil kalle ) Gud selv har innsatt til bruk for mennesket for dets frelse og evige salighet.

Tolk det den som vil. 

Islam er ikke slik. Likevel lover islam frelse. Men islam ser ingen arvesynd, hvordan kan da islam love frelse?

Sa vi frelse?

En norskættet gutt rekker opp hånden i en religionstime på videregående. Læreren nikker. Gutten sier at faren hans sier at kristendommen bare er noe stort lureri og noe rølp som visse mennesker bruker for å undertrykke  mennesker.

Time out for kristedommen? Vel, ja for så vidt og – antakelig - for denne guttens vedkommende. Løpet er kjørt. Endelikten fastlagt. Hvor lang tid og hvor mye energi skal så læreren bruke på å motdrive eller supplere denne elevens forestillingsverden? 

Er det i det hele tatt mulig å tilbakevise påstandene med ”æren” i behold? Er det noe vits i? Hvorfor ikke gi opp og spare seg selv og samfunnet for ubehaget og jobben?

Tenk hvis denne gutten nå representere de innerste tanker nærmere 8o% av befolkningen i landet har om kristedommen?

Skremmende, ja, for noen. Men for mange nok?

Flere islamkristisk nettsteder har i den siste tiden tatt opp kristne temaer som et deltema i islamkritikken og den samfunnsmessige kritikken for øvrig, vi tenker bl a på AntiJihad og document.no. (HRS får vi komme tilbake til).

Av disse to har Anti-Jihad utmerket seg som det nettstedet som best evner å integrere kristne tanker og dogmatikk  i sin islamkritikk. Det er lovende. Det er bra at AntiJihad nå viser ansikt på en kvantitativ tydeligere og mer ”hissig” eller markant måte enn stedet tidligere har gjort. Det er desto  mer beklagelig at document. no på sin side synes å være nokså tvilrådig om i hvilken retning stedet skal ta til denne ”problemstillingen”. Man er usikker. Man tviler og føler seg frem. 

Kommentarene synes ikke synderlig interessert i å diskutere kristendom og kristedommens betydning i konfrontasjonen med islam. Man foretrekker å komme med antiislamkse innspill på bakgrunn av rent ateistisk begrunnede premisser, rent humanistiske eller ateistiske. Man makter ikke – tilsynelatende - å se at disse premisser faktisk er frembragt i en kristen-kulturell sammenheng, og som funksjon av en utvikling som har pågått de siste 300 årene i Europa og Vesten for øvrig, ja, og at denne utviklingen faktisk har ligger der som et potensiale helt fra begynnelsen. 

Frihet er en grunnstruktur i kristendommen. Uten frihetstanken, ingen frelse. Frelse kan bety å bli satt fri.

Det som skjer er imidlertid at det tas for gitt at det kristne paradigme nå er avløst for godt av et nytt, annet, friskere og mer rasjonelt  paradigme, slik ”de” ser det, nemlig ateismens og humanismens paradigme, et mer menneskelig pradigme, vil man kalle det, - et paradigme uten tro, i tradisjonell forstand,  i det hele tatt. Man mener seg nå å vite, eller så bare mener man, - man tror ikke. 

Det kan forresten komme komme ut på ett under ateismens eller naturalismens pradigem.  Å tro gjør man nå bare i verdslig sammeneheng, som når man tror på at legen kan hjelpe en og helbrede en, og kun statistisk, samfunnsrettet, via mer eller mindre vitenskapelig eksagte beregninger og prognoser.  Vi har overlatt til forsikringsselskapene og alle pensjonsfondene osv å ulykkesberegne eller pensjonsberegne vår frelse.

Vi er ikke kommet lenger. 

Hedningene – inkludert muslimene - tror at seieren over kristendommen allerede er vunnet, at kristendommen ikke lenger har noe å fare med, og at folk ikke lenger bryr seg om kristendommen, langt mindre at noen forstår dens egentlig anliggende, nemlig menneskets frelse sett i et større perspektiv enn i det rent naturalistiske perspektiv, som jo ikke øyner noen annen metafysisk eller supranatural horisont ut over dette jordeliv vi alle nå en gang er bundet til, med alt vi har, så lenge vi lever. For det som gjelder er at det er her vi er og her skal vi bli.

Det er noe sørgelig og trangt ”bufast” over det.

Vi lever til vi dør. Det et ateismens og humanismens credo. Det er det største frelsesbudskap naturalister har å by på. Det kan minne om synet på frelse innen islam. 

Så hvorfor ikke arbeide videre på å spre budskapet om at kristendommen er noe rølp for naive og onde mennesker som ønsker å undertrykke andre og ”bedrive tvang i religionens navn”? For det er det de kristne nå gjør: De bedriver tvang. Tang i religionen. (Hvilket islam ikke gjør … ha, ha).

Vi tror AntiJihad er inne på rett vei og at document.no er på vei mot historiens skraphaug når det kommer til reell antiislamsk virksomhet her i landet, uansett hvor mange glimrende analyser og kommenaterer stedet vil bringe til torgs fremover. Stedet øyner nok at det valgte perspektiv i sin redaksjonelle retning  kan bli for snevert, det søker derfor å inkorporere nye vinkler og ny forståelse og metoder for å tilby og få et bredere grep og en dypere forståelse av hva det er som skjer - i og med og rundt oss - i for tiden. 

Men skrittet over mot en mer raus holdning til kristendommen sitter langt inne, slik vi ser det. Man vegrer seg, føler seg frem, går med små skritt. Tør ikke åpne skrittet fullt ut. Man har forlengtst oppfattet tidsånden: Den antikristne sådan. Man tør ikke utfordre den. Den er for sterk, for overbevisende, for rasjonell, for kvantitativ selvsikker til å kunne rokkes.

Dessuten: Kirken er altfor utydelig og dvask, men også dette må vi her la ligge. 

Man ser ikke at alt denne motstanden – som egentlig er helt uforståelig uten å tenke på diagnosen fobi - i grunnen ikke er annet enn ren forfengelighet. Intellektuell forfengelighet. Man tilber skaperveket og ikke Skaperen. Man vender seg til verden for å finne sjelero, men ser ikke at man da samtidig mister både mål og mening i et større perspektiv, nemlig i det perspektiv som virkelig åpner seg for de siste og største spørsmål, nemlig  målet og meningen for og med DET HELE, også etterlivet, livet etter døden. 

Man tillater ikke seg selv å ha en sjel. Mennesket skal i dette bildet  være sterk og uten dødstvil. Man skal utholde DET HELE med stoisk ro. Man skal tåle lidelse og så dø. Men først skal man ha et underliv. Noe annet er det ikke. Noe annet tilbys ikke. Det fins ikke lenger noe gudsbilde i mennesket å få øye på. Men samtidig ser man mennesket som et ukrenkelig vesen og et mål i og for seg selv. Mennesket skal ikke brukes instrumentelt. 

Men er dette utviklet av naturalismen? 

Nei, slettes ikke. Dette er noe naturalistene stjålet fra kristendommen. De lever nå på illusjoner om egen fortrefelighet og moralske overopphøyethet. De tror de har vært kreative.

Men naturalismen i seg selv har ikke noe budskap å bibringe ut over kristendommen. Naturalismen   er i seg selv derfor et trist budskap man vil spre. Et høyst beskåret budskap. Det er er fattige løfter man bidrar til å gi og spre, et budskap uten løfter i det hele tatt, bare pompøst selvbedrag og løgner …. 

Det hele bunner i at man ikke skjønner hverken det kristne budskap i all sin radikalitet eller dens terminologi i all sin skjønnhet.  Man tror – ser det ut for og for eksempel – at ordet frelse kun har noe med hva ”de”  snakker om på bedhusene og at folk som går der er litt snåle og at det må være det flaueste man gjøre er å ha noe med de som går der å gjøre, enn si å ta ordet frelse i sin egen munn. 

Man vil heller ikke ha noe med ordet frelse å gjøre i sitt sinn og sine tanker. Ordet frelse er med andre ord helt ute. 

”De” har sannelig klart det. ”Før nu”.

Men det betyr ikke at frelsens innhold er ute. Så langt fra. Det er mangt man kan si om ordet frelse. Det kan oppfattes på mange måter. Men naturalistene frykter for alt dette, at det skal være noe i kristendommen likevel, noe større enn det man har og sitter på selv. ”De” har nå fobier mot alt dette -  som aldri før. Kristofobien er påtakelig, markant og tragisk.

Det er noe umodent og barnslig ved det hele. Fobisk.

Derfor er det velkomment når AntiJihad nå angriper islam tydeligere enn før med kristendommens egne våpen, dens terminologi og store, overgripende fortelling, dens budskap og dens troslære.

Vi har ikke mulighet for å forsvare oss mot islam uten. 

Kristendommen er det eneste budskap som kan redde oss. 

En påstand som stadig færre – spesielt innenfor kirken selv - forstår i dette landet. 

Beklagelig vis.

Å redde betyr forresten frelse. Det er kanskje noe å tenke over for document.no og stedets debattanter.

 Anbefaling: Se AntiJihad under etiketten "teologi" og "dialog":

her 

"Revolusjon" i Egypt?

Opptøyene i Kairo i disse dager betegnes i flere media som en ”Revolusjon”. Men er de det? Og i så fall: Ut fra hvilket manifest, hvilket menneskesyn, hvilken verdi- og virkelighetsoppfatning?

I hvert fall ikke ut fra grunnleggende vestlige eller kristne sådanne.(Men dog: Ordet revolusjon har en viss nostalgisk smak i Europa. Revolusjon betyr alltid forandring til det bedre. Derfor støtter "the european mind" revolusjon
nærmest på autopilot, fordi ordet alltid forbindes med fremskritt. Etter revolusjonen først i Iran - som ikke endret synderlig på vår eufemiske forståelse av ordet revolusjon - vil den revolusjon som nå pågår i Egypt, kanskje  endre denne virkelighetsoppfatning).

Sett med vestlige, materialistiske eller ateistiske øyne, bør opptøyene ikke betraktes som noen revolusjon, for det dreier seg snarere om en reversjon, en tilbakevending til ”det gamle”, til mer islam, ikke mindre islam. Det er opptøyer uten klare målsettinger, uten klare strategier. De er mer uttrykk for forvirring enn for bevisst styring. Det eneste man sikter mot er om mulig å forsøke å gjøre tilstandene noe bedre for folk - for å unngå at de blir så mye verre.

Men det alle ser ut til å vite – uten at man sier det høyt, både blant egyptere og Vesten, som nå er hensatt i rollen som observatør – er at det ikke kan bli bedre, uansett hva man foretar seg, uansett hvilke maktfigurer man setter på tronen og uansett hvor blodig eller ublodig dette scenarioet utvikler seg og uansett hvilket sterkt eller svakt maktmenneske som nå vil klare å tilrane seg posisjonen som den store SJEF, dvs. den nye diktator. Og uansett om denne nå vil påstå at han har seiret i kraft av Allah og i profetens navn eller ikke.

Egypt er allerede på full fart mot en ny katastrofe: At islam befester seg mer enn islam allerede er befestet og at noen klarer å overbevise folk at stadig mer islam er den eneste rette og eneste mulige vei ut av tilstandens begredelighet fremover. Egypternes fortvilede situasjon er at de er muslimer, - at det er islam som danner deres psykiske grunnlagsmateriale og mentale bilder - ikke at de er fattige eller lite industrialiserte. Ikke at 1/3 av dem er analfabeter, men at de i sinn og sinn allerede tenker på muslimsk vis, føler på muslimsk vis og handler på muslimsk vis, dvs. i henhold til Allah, profeten og  Koranen i all for høy grad. 

Egypterne kan ikke frigjøre seg selv eller bli ”som oss” eller andre ”normale mennesker” eller stater før de knuser islam i sine hjerter og hoder, og maver, og før de knuser løgnene og tør å se virkeligheten som den er. De vil aldri kunne mette folks maver og dekke behov for utdannelse og høyere levestandard hvis de fortsette å grave seg stadig mer og mer ned i den kvikksand av kronisk katastrofe islam er i seg selv, for alle muslimer, ja, og ikke bare for alle muslimer i Egypt, men også for alle mennesker i verden som ikke er muslimer. 

Islam undergraver all menneskelighet, alle forsøk på optimisme, alle forsøk på fremgang og fremskritt. Progresjon er et ukjent begrep for Allah og profeten, - vi ser det på utvikling på al-Ahzar, det største universitet i den muslimske verden. Dette universitetet, som i prinsippet skulle danne grunnlag for progresjon, er i stadet blitt den viktigste instusjon for å hindre nettopp progresjon, for her skjer alt i Allah’s og profetens navn, en virksomhet som både er livsfientlig og reaksjonær. Al- Ahzar står i veien for all radikal og reell virkelighetsforståelse og dukker ethvert tilløp til nytenkning. Man skal ikke være mye moderne ved dette universitetet for å bli erklært apostat. Det fins flere eksempler fra virkeligheten.  

Egypterne bør våge å se at Allah ikke er Gud og at deres profet er en falsk profet og at de derfor lever i en konstruert virkelighet som hemmer all kreativitet og alle oppriktige intensjoner. 

De bør tøre å innse at hadith og sunna er det motsatte av gode forbilder for folk og at profeten er den minst tenkelig mulig kandidat når det gjeldet å sette opp rollemodeller og idealer for mennesker, det være seg  unge mennesker som eldre mennesker, for studenter - som for gamlinger som gifter seg med pre-pubertale jenter. De bør innse at flerkoneri ikke er tillatt med gud som hjemmelsmann og forsvarer. De bør gjennomskue at Islam er en undertrykker og slavebinder for alle muslimer hvor de nå enn befinner seg og til enhver tid. 

De bør kort sagt skaffe seg nettopp det de nå mangler: Manifester som tar utgangspunkt i virkeligheten og den menneskelige kreativitet og den menneskelige fornuft. De bør kvitte seg med den konstitusjon som islam utgjør og som de ligger bundet og kneblet av, nemlig islam som trossystem og uforanderlige påbud og forbud.

De bør tøre å se at Allah ikke er den han sier han er og at profeten ikke er det heller.

Og dette er meget lett. Det er bare å gå til historien og moderne forskning, så vil de se at de mest fundamentale påstander Koranen kommer med bygger på misforståelser og manglende kunnskaper.

Og de bør begynne å ta dette oppgjøret nå. Ellers vil de måtte gjøre opptøyer i all uendelighet fremover uten å kunne rikke seg av flekken. 

For enhver ”revolusjon” i Allahs og profetens navn kan ikke bli noe annet enn reversjon mot større elendighet, mer råskap og umenneskelighet. Og i og med at opptøyene nå ikke har menneskeskapte manifester som nettopp uredd og på rent menneskelig grunnlag angriper islam i sine grunnvoller, vil disse opptøyene ikke bli noe annet enn blaff og fromme forsøk på å "forbedre" forholdene. Det vil ende i mer diktatur, ikke mindre. Mangel på enhetlige og rasjonelle analyser og manifester uten henvisninger til Allah og profeten er ikke noen manifester i det hele tatt. Mangel på manifest manifisterer bare kaos, forvirring og til sist de mest fortvilede og hjerteskjærende rop: Rop på Allah. Insha Allah. Allah hu achbar. Rop som bare vil forverre og rive ned, ikke forbedre og bygge opp. Rop som vil forsterke bestialitet, ikke redusere den.

Det er der opptøyene vil ende og dette kan bli alle forsøk på  sivilisasjonsbyggings store og tragiske endelikt.

 

Obs: Følgende ble skrevet i affekt og jeg lar det stå, som et eksempel på hva man kan få seg til å si i affekt ... : 

Poenget er at islam ikke kan forbedre noe som helst. Islam vil alltid forverre. Islam er den kontinuerlige forverrings religion. All virkelighets forverring. Alle andre menneskesyns formørking. Alle verdiers perversjon.

Islamsk terror borte om 10 år ...

Professor i religionsvitenskap Torkel Brekke mener at islamistisk terrorisme er gått ut på dato og at  terror i Allah’s navn er borte om 10 år.

Dette iførlge Klassekampen i dag.

Skal vi tro på dette?

Ifølge en annen professor er jihad mot en vestlig stormakt utenkelig. Eller rett og slett umulig og grunnen til dette er at t Koranen  kun foreskriver kamp i form av jihad mot lokal motstand i arabia på den tiden Muhammed levde og virket. De fleste muslimer skal være klar over dette og godtar det som en selvfølge.

Vi tar for sikkerhets skyld med hva professoren skrev på engelsk:  ”A moment’s reflection is sufficient to show that a jihad agaisnt a Western power – as opposed to local armed resistance - is impossible”.

Porfessoren het Alfred Guillaume og ble regnet som en av de største autoriteter på området. Han skrev boken Islam i 1954 hvor sitatet ovenfor er hentet fra.

En svensk islamekspert, Jan Hjærpe, skrev i  1982 i Politisk Islam at ”Jag er øvertygad om, at i det långa loppet ekonomiska ach sosiala factorer ær avgjørande for den politiska utvecklingen, i den islamska værlden liksom annarstads”.

I dette må vi gi ham rett. Men Hjærpe forutsatte nok ikke at den økonomiske utvklingen gikk i motsatt retning av det han håpet på eller kunne tenke seg. Han så vel for seg at den muslimske verden vil forandre seg til det bedre med stadig større brutto nasjonalprodukt å rutte med. I stedet ser vi at produktiviteten i f eks Midtøsten sank med 0,7 procent i året fra 1985 til 2005. Det lå nok for Hjærpe en litt for stor optimisme om at islam og den muslimske verden skulle utvikle seg mer bort fra sine islamske røtter enn tilbake til den, i enda større grad enn den tendens som kom til uttrykk i og med Khomeini i Iran.

En annen professor beskriver nå situasjonen i Egypt slik: ” … utviklingen går i en foruroligende retning. Samtlige kvinner jeg traff som ikke brukte hijab (de var alle høyt utdannede), sa seg konstant utsatt for plagsomt stress. De følte seg sterkt provosert over stadig å bli ansett som moralsk mindreverdige”. ( Unni Wikan, professor i sosialantropologi i Morgenbladet 24.12.10- 6.01.11).

Atter en professor forteller: ”Da jeg ble muslim for mange år siden var dette et uttrykk for religiøsitet fra min side. Det at jeg hadde på meg sjal i mange år, var en religiøs handling og ikke et politisk standpunkt”. (Proff. i religionsvitenskap Anne Sofie Roald i samme avis som nevnt over). 

Hvilket inntrykk sitter man igjen med av det intelektuelle klima etter å ha limt sammen denne lille buketten av sitater som vi har samlet sammen ovenfor?

Jo, at islam overlister og innhenter alle og at de fleste tar feil av islam, - det gjelder både muslimer og ikke-muslimer. Islam er rett og slett for mye å ta inn over seg for oss vestlige, spesielt i toppetasjen av det intellektuelle etablissement. De tar feil igjen og igjen om islam og vil aldri slutte med det. Islam er for mørk for dem til å forstå helt ut, rett og slett fordi islam er som den er, ikke som det en ønsker seg at den skal være.   

Det er på tide med opplysning. På nytt. Og på nytt. Derfor: Nei, til islam …

Når demonisering blir en demokratisk vane.

Israel er en blodtørstig barnemoder som går til angrep kun for å drepe og ødelgge.

Israel er bare ute etter å ta hevn.

Israelerne er nazilignende bøller.

Israel skaper en humanitær katastrofe ved å opprettholde en blokade av Gaza.

Israel ble dannet for å betale for Europas skyld etter Holocaust. Jødene er egentlig uten bånd til Palestina, et land som tilhører og er hjemlandet til palestinske muslimer som har bodd der fra evig tid, eller muslimer som flyttet dit og som drev vekk de opprinnelige araberne til Vestbredden og Gaza.

Det er nå Israel som okkuperer disse områdene, - ulovlig. Israel undertrykker nå palestinerne og forpurrer opprettelsen av en palestinsk stat som kunne gjort slutt på konflinkten.

Ja, disse påstandene godtas nå som faktabeskrivelser og underskrives på av følgende ”instanser” i landet:

Utenriksdepartementet, Kirken, Universitetene, teatrene og forlagshusene, store deler av nærlingslivet, stortingsrepresentanter fra alle partier og nesten alle media.

Dette utlagt ifølge en artikkel og et intervju med skribenten Melanie Phillips. 

Hun mener at alle påstandene ovenfor, og som nå danner grunnlag for de holdninger som inntas av de nevnte involverte, er fullstendig feilaktige. De fører til katastrofalt feilaktige konklusjoner. De bygger på forvrengninger av historien og at historien blir snudd på hodet. Offeret blir forbryter og logisk tenkning blir avfeid. 

Påstandene bygger på vaskede løgner som blir produsert i den arabiske og muslimske verden. Og imens vokser antisemittismen i Europa, mens muslimer hevde at det er islamofobien som øker.

-Moralsk og kulturell relativisme har snudd opp ned på rett og galt, sier Phillips. – Man tror at undertrykte kulturer og minoritesgrupper uten makt aldri kan ta feil, mens flertallet alltid har feil.

Hvordan kan det ha seg at de som er mest utdannet er blitt de mest irrasjonelle? spør Phillips.

Hun peker på at det blant progressive intellektuelle  er blitt slik at bevis og sannhet er blitt erstattet av ideologi, og troen på en ideologi. Fornuft og sannhet betyr ikke noe lenger. Det nytter ikke å diskutere med disse, for de bryr seg ikke om bevis, men tilpasser bevis til sine forutinntatte ideer. 

Araberne har omdefinert Midtøstenkonflikten fra å være en historie om arabisk agressjon til en historie om palestinske lidelser forvoldt av jøder. De har snudd offer/ forbryter-bildet og gjort Israel til skurken. Slagmarken foregår nå inne i hodene til folk. 

Nå er tiden inne for å anklage dem for deres feilinformasjon, sier Phillips. – Vi har plikt til vitne om sannheten. Vi må latterliggjøre dem, ydmyke dem, ødelegge deres rykte, boikotte dem, ikke invitere dem hjem, vise dem avsky og forakt. 

Med andre ord: Bruke deres egne våpen mot dem. - Rettferdighet, menneskeretter og sannheten er på vår side, ikke på deres, sier Phillips.

Ovenstående – i noe forkortet og omarbeidet form – sto å lese i i DagenMagazinet 22. 12. 2010, forfattet av korrespondent John Solsvik.

Må vi minner om at de hun kritiserer befinner seg i England, - eller?

De befinner seg og opererer nå både kulturelt og politisk  dessverre også i Norge. Vi er inne på en glattis. Vi står i fare for å miste gangsynet og vi vil gjerne bidra med dette lille innlegget som en påminnelse om at vi kanskje klarer å snu, mens det ennå er tid. 

Men hvem skal  snu det her til lands? Vi spør, for vi har ikke noe svar.

Hva ville Jesus ha gjort?

Spørsmålet er ikke hypotetisk. Spørsmålet er hva han gjorde og hva han sa, kort sagt, hva han med hud og hår lærte bort, hva han sto for og hva han påtok seg ansvaret for.

Sentralbudskapet i det han lærte var at gjerninger ikke kan hjelpe og at man ikke skal gå på kompromiss med de som underkaster seg og gjør seg til slave under sine gjerninger i den tro at dette skal ”please gud” og at man på denne måten skal sikre seg den evige salighet, mens ”de andre” skal gå til helvete.

Slik fariseersk lære  var - for å si det mildt svært giftig: ”Bullshit” -   for Jesus. Han kalte folk som spredte rundt seg med et slikt budskap for ormeyngel. Han var ikke nådig mot fariseerne. De var ikke ordentlige jøder. De svek jødedommen. De hadde gjort jødedommen til en gjerningsreligion og de forlangte at alle andre jøder skulle gjøre det samme. Det var syndig overfor Gud selv, sa Jesus.

Jesus nektet – med livet som innsats - derfor å bøye seg. Han talte dem midt imot. Han tok bladet fra munnen, kan man si, han sa det rett ut at de var ”de” som skulle i ilden, ikke de jøder som hadde gjennomskuet dem og som kjente Gud og som kom til tro på Ham. De skjønte etter hvert at Jesus var både Guds Sønn og skjønn, for å si det på en litt upresis måte. Han beseiret til og med DØDEN. Han hadde ikke latt seg friste av DJEVELEN. Det var bare de som oppfattet hva han sa og mente og som fulgte ham som hadde tro og var tro mot Gud. De aller fleste jøder som fulgte jødedommen var med andre ord sanne, troende jøder og jødedommen var den ene sanne religion. Det var bare det at fariseerne ikke så dette. En liten klikk av høytstående lærde og jøder brukte så fariseerens lære til å bryte med alt jødedommen sto for - og var i sitt vesen -  til å ta livet av Jesus. Fordi det han sa kunne tyde på at det var Han og ikke ”dem” som sto og gikk for alt det Gud var, er og kommer til å bli.

Hva ville Jesus ha sagt til muslimene i dag? Er ikke islam nettopp gjerningsreligion par exellance?

Islam er kanskje til og med verre enn fariserismen noen gang har vært. Ville det ikke da være naturlig for kristne å påpeke dette og advare muslimene, slik Jesus gjorde overfor fariseerne, i stedet for å legge seg på reygg for islam og til og med bidra til å fremme denne religionens innflytelse og makt her i landet?

Det som i stedet skjer, kan beskrives på følgende måte (av B. Warner i AntiJihads oversettelse):

”Men her kommer de aller fleste kristne ledere sørgelig til kort. De har erstattet Det kristne evangelium med Det hyggelige evangelium, og for å forkynne det trengs intet mot. Nå trives ikke alle kristne ledere like godt på en talerstol så meningen her er ikke nødvendigvis å jage dem alle opp på en sådan. Noen har anlegg for dette, andre ikke. For å være en dyktig debattant kreves også visse personlige egenskaper som ikke alle besitter. I tillegg til kunnskap må man også ha en rask og effektiv ”søkemotor” og en ”harddisk med kort aksesstid” mellom øra. Ikke alle har det.

Men denne konfrontasjonen med islam er ikke begrenset kun til det offentlige rom, den appliserer også på det mer personlige plan, i mindre grupper og under fire øyne. Hvis vi forestiller oss en situasjon hvor en kristen kvinne oppsøker sin åndelige leder eller veileder og spør om hun bør eller kan gifte seg med en muslim vil det å forkynne Det kristne evangelium innebære å fortelle at islam gir mannen rett til å slå henne. Det vil innebære å fortelle henne at den åndsmakt mannen hun vil gifte seg med tilber er ingen annen enn Bibelens Lucifer, Satan, den falne engel. all løgn og ondskaps far.

Velger lederen i stedet Det hyggelige evangelium sier han gjerne noe slikt som at kristne og muslimer tilber den samme Gud så å gifte seg med en muslim er i sin skjønneste orden. Det er jo hyggelig, MEN DET ER EN LØGN!

I Det kristne evangelium gjelder misjonsbefalingen også i forhold til muslimer, men i Det hyggelige evangelium gjør den tydeligvis ikke det. Misjonsvirksomhet for å få muslimer til å konvertere forekommer nesten ikke, selv ikke i vestlige land hvor slik virksomhet, i hvert fall foreløpig, ikke forbudt. I stedet betrakter ”kristne” (?) prester imamene nærmest som en slags ”kolleger” i egenskap av religiøse ledere, de synes det er gøy med religion, men de kjenner hverken ”Allah” eller Yahweh.

Vi vil aldri kunne beseire islam verken fysisk, politisk, religiøst eller åndelig så lenge kristne ledere ser det som sin fremste oppgave å være hyggelige. Noen av islams viktigste støttespillere er kristne ledere som er enten uvitende eller feige, eller begge deler.”

http://antijihadnorge.blogspot.com/search/label/Teologi