Hva ville Jesus ha gjort?

Spørsmålet er ikke hypotetisk. Spørsmålet er hva han gjorde og hva han sa, kort sagt, hva han med hud og hår lærte bort, hva han sto for og hva han påtok seg ansvaret for.

Sentralbudskapet i det han lærte var at gjerninger ikke kan hjelpe og at man ikke skal gå på kompromiss med de som underkaster seg og gjør seg til slave under sine gjerninger i den tro at dette skal ”please gud” og at man på denne måten skal sikre seg den evige salighet, mens ”de andre” skal gå til helvete.

Slik fariseersk lære  var - for å si det mildt svært giftig: ”Bullshit” -   for Jesus. Han kalte folk som spredte rundt seg med et slikt budskap for ormeyngel. Han var ikke nådig mot fariseerne. De var ikke ordentlige jøder. De svek jødedommen. De hadde gjort jødedommen til en gjerningsreligion og de forlangte at alle andre jøder skulle gjøre det samme. Det var syndig overfor Gud selv, sa Jesus.

Jesus nektet – med livet som innsats - derfor å bøye seg. Han talte dem midt imot. Han tok bladet fra munnen, kan man si, han sa det rett ut at de var ”de” som skulle i ilden, ikke de jøder som hadde gjennomskuet dem og som kjente Gud og som kom til tro på Ham. De skjønte etter hvert at Jesus var både Guds Sønn og skjønn, for å si det på en litt upresis måte. Han beseiret til og med DØDEN. Han hadde ikke latt seg friste av DJEVELEN. Det var bare de som oppfattet hva han sa og mente og som fulgte ham som hadde tro og var tro mot Gud. De aller fleste jøder som fulgte jødedommen var med andre ord sanne, troende jøder og jødedommen var den ene sanne religion. Det var bare det at fariseerne ikke så dette. En liten klikk av høytstående lærde og jøder brukte så fariseerens lære til å bryte med alt jødedommen sto for - og var i sitt vesen -  til å ta livet av Jesus. Fordi det han sa kunne tyde på at det var Han og ikke ”dem” som sto og gikk for alt det Gud var, er og kommer til å bli.

Hva ville Jesus ha sagt til muslimene i dag? Er ikke islam nettopp gjerningsreligion par exellance?

Islam er kanskje til og med verre enn fariserismen noen gang har vært. Ville det ikke da være naturlig for kristne å påpeke dette og advare muslimene, slik Jesus gjorde overfor fariseerne, i stedet for å legge seg på reygg for islam og til og med bidra til å fremme denne religionens innflytelse og makt her i landet?

Det som i stedet skjer, kan beskrives på følgende måte (av B. Warner i AntiJihads oversettelse):

”Men her kommer de aller fleste kristne ledere sørgelig til kort. De har erstattet Det kristne evangelium med Det hyggelige evangelium, og for å forkynne det trengs intet mot. Nå trives ikke alle kristne ledere like godt på en talerstol så meningen her er ikke nødvendigvis å jage dem alle opp på en sådan. Noen har anlegg for dette, andre ikke. For å være en dyktig debattant kreves også visse personlige egenskaper som ikke alle besitter. I tillegg til kunnskap må man også ha en rask og effektiv ”søkemotor” og en ”harddisk med kort aksesstid” mellom øra. Ikke alle har det.

Men denne konfrontasjonen med islam er ikke begrenset kun til det offentlige rom, den appliserer også på det mer personlige plan, i mindre grupper og under fire øyne. Hvis vi forestiller oss en situasjon hvor en kristen kvinne oppsøker sin åndelige leder eller veileder og spør om hun bør eller kan gifte seg med en muslim vil det å forkynne Det kristne evangelium innebære å fortelle at islam gir mannen rett til å slå henne. Det vil innebære å fortelle henne at den åndsmakt mannen hun vil gifte seg med tilber er ingen annen enn Bibelens Lucifer, Satan, den falne engel. all løgn og ondskaps far.

Velger lederen i stedet Det hyggelige evangelium sier han gjerne noe slikt som at kristne og muslimer tilber den samme Gud så å gifte seg med en muslim er i sin skjønneste orden. Det er jo hyggelig, MEN DET ER EN LØGN!

I Det kristne evangelium gjelder misjonsbefalingen også i forhold til muslimer, men i Det hyggelige evangelium gjør den tydeligvis ikke det. Misjonsvirksomhet for å få muslimer til å konvertere forekommer nesten ikke, selv ikke i vestlige land hvor slik virksomhet, i hvert fall foreløpig, ikke forbudt. I stedet betrakter ”kristne” (?) prester imamene nærmest som en slags ”kolleger” i egenskap av religiøse ledere, de synes det er gøy med religion, men de kjenner hverken ”Allah” eller Yahweh.

Vi vil aldri kunne beseire islam verken fysisk, politisk, religiøst eller åndelig så lenge kristne ledere ser det som sin fremste oppgave å være hyggelige. Noen av islams viktigste støttespillere er kristne ledere som er enten uvitende eller feige, eller begge deler.”

http://antijihadnorge.blogspot.com/search/label/Teologi