Islamiseringen av Kirken.

Sekularisering: Et spørsmål om gudsbilder.

Den sekulariserte norske kirke islamiseres nå i en takt og i en grad som aldri før. Jfr Gelius som nå får en mer sentral plass enn Gud og hvor den menneskelig kjærlighet får prioritet fremfor den tanke at Gud er kjærlighet, og ikke slik at kjærlighet er Gud.

 Det hele begynte for lenge, lenge siden, men dette kommer jeg tilbake til. 

I moderne tid begynte forfallet da presteskapet og andre begynte å tvile på Bibelens klare og enkle tale på 1700-tallet og hvor man da begynte å tvile på om fortellingene om miraklene  og helbredelsene virkelig kunne være "sanne". Man begynte å lure på om Jesus overhodet hadde eksistert og om hans  liv og død var oppdiktede historier skrevet for naive mennesker av folk med spesielle interesser av å ha og å få kontroll over dem pluss makter og myndigheter, eller at Bibelen var et oppkok av legender eller myter uten rot i virkeligheten. Og at Jesus i beste fall var et helt vanlig menneske med en uvanlig selvforståelse og et tilnærmet sinnsykt selvbilde, men dog en god læremester man burde forsøke å etterligne og bli ett med så godt det lot seg gjøre.

Tilstanden: Sekularisering er islamisering.

Som nevnt tidligere, tror ikke mange av biskopene lenger på at Jesus er Gud, i hvert fall ikke i England. Det er i seg selv ganske ufattelig, men det som er mer urovekkende er at dette i seg selv sender et signal om at folk helst ikke bør tro at Jesus er Gud, ja, man oppfatter det slik at å tro at Jesus er Gud er noe latterlig og noen man bør skamme seg over å tro og ha tillit til, selv om man aldri forteller de anfektede dette ansikt til ansikt. I dag vil de fleste geistlige si at man kan tro på Jesus som Gud, men ikke at Han er Gud.

Hvorfor er dette viktig å registrere? Jo, det er fordi islam sier det samme. Allah regner det for den største synd av alle synder å tro på Jesus som Gud, eller at Jesus var og er Gud. 

Det er faktisk dødsstraff i islam for å tro dette og alle kristne fortjener uten forbehold fra Allahs profets side  at de kristne ikke fortjener noe annet enn ilden, dvs. Helvete etter døden, for å tro og holde seg til denne sannhet eller dette dogmet. Det er Allah selv som skal dømme de kristne til evig fortapele på dommens dag for å tro dette.  

Ved at Kirken faktisk tier om dette nå og ikke så mye bryr seg om dogmatikk, kan dette lett oppfattes som en advarsel til de kristne om ikke å tro dogmet. At Kirken kvier seg med å presiserer og i tilstrekkelig grad gå ut med og forkynne at  Jesus er Gud, øker islams inflytelse på hvordan folk tenker om Jesus og  Gud og dermed også på hva folket tenker og føler om seg selv.  

Og dette siste  er ikke minst viktig. Det er tvert om så viktig at det på sikt kan bety et være eller ikke være for hele vår sivilisasjon, den judeokristne tradisjon, om vi ikke igjen får klarhet i disse spørsmålene og igjen forholder oss til de opprinelige læresetningene, i stedet for å være flaue av dem og for å stikke dem under en stol.

Menneskebildet.

Det betyr noe hvordan mennesker definerer seg overfor Gud, (selv om man ikke tror på Gud eller er ateist). Men dette synes ikke å bekymre Kirken. Desto mindre dogmatisk vi tenker, desto riktigere tenker vi, synes Kirken å mene. Den synes å ha viktigere ting fore enn dette å få et riktig kognitivt bilde av Gud, slik han åpenbarer seg i kristendommen.

Det som ingen snakker om eller tør nevne i dag er at det synet at Jesus ikke er skapergud og allmektig faktisk rokker ved Kirkens grunnleggende dogme om treenigheten, dette at Faderen, Sønnen og Den hellige Ånde til sammen og i enhet og unikitet utgjør og er EN Gud, den ene sanne og virkelige, Han som opprettholder alt. Muslimene mener dette er galskap, blasfemi  og flerguderi, hvilket selvfølgelig ikke er tilfelle, men hva hjelper det å motsi dette når ateister, sosialister og andre her faktisk og i praksis er enig med og gjør felles sak med muslimene?  

Alle slike beskyldninger bunner på uvitenhet og dårlig forstand. Man forstår heller ikke viktigheten av at muslimer tier om denne grunnleggende forskjellen mellom de to ”troene”. Man bryr seg ikke, det er for vanskelig og for mange altfor ubekvemt  å bekymre seg over dette. 

Men ikke noen mer enn muslimene skjønner og vet at dette er strategisk riktig og taktisk viktig, ja, noen av de viktigste og vanskeligste spørsmålene som kan gjelde et menneske overhodet.  Der de kommer i flertall vil situasjonen endre seg merkbart. Jo større muslimsk innflytelse i en populasjon, jo tydligere vil muslimene distansere seg fra de vantro og jo tydeligere vil de vantros status bli. 

Dette er norske kristne og Kirken på nåværende stadium lite opptatt av. Man nøyer seg med å tro at tingene skal stå stille og at man kan trøste seg med at alt vil bli som før. Forskjellen er imidlertid i realiteten så stor at man – i mentalt forsvar - nekter seg både ut fra hovmod og ut fra ubekvemhet over det hele å tro og gå ut fra at forskjellen i virkeligheten er fatal på sikt. 

Det sier seg selv at  uviljen mot å ta i tu med og belyse forskjellen i dag bare kommer til å skjerpe den kommende konflikt den dag når muslimene finner det for godt å markere seg med den, og i forhold til den.   Man utsetter det helt avgjørende øyblikk. Man overlater til kommende generasjon å møte virkeligheten og ansvaret, - virkelighetens pris. 

Den hedenske omfavnelse av islam.

En annen konsekvens av den troen at Jesus ikke er Gud er, at det blir lettere for folk å godta det islamske dogmet om dette. Og jo lettere dette blir i befolkningen, jo større symapti og forståelse vil islam og muslimer få. Det er ikke til å unngå. Men virkningen av unnlatelsen av å se virkeligheten i øynene, kommer til å bli fatal med hensyn til å bevare og videreutvikle  Vesten og Vestens identitet og eksistensberettigelse.

Men det stopper ikke her. Muslimer i stadig større antall vil måtte fremheve deres egen venerasjon av Jesus som profet og vismann, et menneske som på mange måter faktisk har større aktelse i Allah’s øyne enn profeten Muhammed selv, som, i kontrast til Jesus,  verken kunne utføre mirakler eller kunne sies å være syndefri, slik Jesus var og fortsatt må bli fremstilt, skal Jesus i det hele tatt være Gud og bære tittelen  Gud berettiget, som uttrykke for en teologi som i dag synes helt outlandish og utdatert. 

Kristne som ikke er seg de kristne fundamentaldogmene bevisst, vil komme til å stille seg svært velvillig og åpne til islam fremover nettopp av den grunn som her er nevnt, for også for de som kaller seg kristne uten å tro på Jesus som allmektig Herre og skaper, vil jo gjerne opphøye Jesus, akkurat som muslimer gjør og vil. Men med dette bidrar Kirkens halvt-troende – som vi må kalle dem - nettopp med å forsterke utviklingen mot Kirkens egeninitierte oppløsning og kristendommens undergang i dette landet. Det er neppe noen vei utenom hvis ikke bildet eller paradigmet snus og gis en annen tilnærming. 

Det kan høres paradoksalt ut, men jo mer sekuklarisert eller hedensk Kirken blir, jo mer åpen for islamisering blir den. Men det Kirkens kvinner og menn nå ”ser” minst av alt er den økende forakt muslimene nå med stadig større tyngde og mer og mer i klartekst kan mobilisiere mot den, med alle de praktiske konsekvenser dette vil få i fremtiden om bare få tiår.

Synden som geistlig tillatelse.

Når f eks Kirken åpner for å bringe en stor og utilgivelig synd inn i selve Kirkens hellige rom, ved at homofile prester kan vigsles og dermed få autorisasjon fra høyeste geistlighet for ikke bare å kunne synde privat for all fremtid uten verken skrupler og anger eller forsøk på omvendelse, men også fritt kunne promotere overfor befolkningen generelt - og for å misjonere for den forestilling at Gud nå velsigner i stedet for å true med å straffe for slik praksis -  så er ikke dette annet enn foraktelig å oppfatte - for en ekte muslim. 

Han vil se på denne form for tro med forferdelse, og ja, direkte  forakt og hat og vilje til å gjøre noe med det. Men de vil foreløpig altså tie med å fordømme eller vise hva de tenker om dette. Den kollektive og allahianske forakten som er under utvikling og bygger seg opp, kan imdlertid ikke holdes i sjakk i mange år til. Før eller siden vil forakten koke over og behovet for klarere markering tre inn som like nødvendig som betimelig i muslimenes egne øyne. Reaksjonsmønsteret ligger latent i selve islam, i et trosfundament forordnet av Allah en gang for alle og som følgeglig oppfattes som trosfakta ingen eller ingeting kan betvile eller rokke ved.

Hva skjer så? Jo, stadig flere kristne vil ta avstand fra sin egen Kirke samtidig som sympatien for muslimer og forståelsen for islam proper vil øke. Folk vi ha klarhet, en klarhet Kirken nå nekter oss. Dermed har Kirken faktisk satt seg i den situasjon at den er blitt offer for egen uintenderte misjon: Det vil skje en islamisering av kristentroen ved at de som ikke lenger kan respektere sin egen Kirke vender seg mot den for i stedet bevisst eller ubevisst, organisert eller ikke, å støtte islam og bli villig til å tre til for å fremme muslimenes agenda. 

Den sekulariserte – eller hedenske norske Kirke - har ved å avskaffe sin egen autortiet faktisk bidratt til en generell og sterkere islamisering av hele samfunnet enn den i utganspunktet i sin villeste fantasi   ville ha kunnet tenke seg. Kirken bidrar til islamisering av samfunnet og den tradisjonelle kristne kultur  ved å marginalisere seg selv ved å forlate og svikte sitt eget trosgrunnlag, Bibel og bekjennelse. 

Den har gjort trosbekjennelsene  til ”en saga blott” og har dermed gjort seg selv til det samme: Helt umoderne, uaktuell og akterutseilt, og dette stikk imot alle ønsker om å  være til for nettopp å tilfresstille folket i ett og alt, ved stadig  å tilpasse  seg til folks ukristelige materialisme, både rent tankemessig og praktisk, spesielt når det gjelder sengeliv og sex mennesker imellom. 

Forsøk på å guddommeliggjøre mennesket.

Islamiseringen av Kirken har mange former og årsakene til den har i utgangspunktet intet med forholdet til islam å gjøre. Det har bare blitt til at man skal være toleranteog ikke fornærmer noen, spesielt ikke muslimer. 

Kirken har imidlertid ikke inkalkulert den avkristning den selv har stått for med tanke på sitt forhold til islam. Til det har Kirken følt seg altfor overlegen og selvsikker. Man tar for gitt at Gud til syvende og sist skal lede alle muslimer til kristendommen, helt uten at man har "tenkt" å foreta seg noe selv. Tragisk nok har Kirken  i sin iver for å bli en mer hedensktilpasset  religion selv banet vei for islamisering nettopp ved å bli mer verdslig og tolerant, - kall det gjerne ugudelig.

Islam: Knus bildet av Gud eller – Allah?

En måte for Kirken å la seg islamisere på, er å storme de billedene Kirken selv har bygget sin lære rundt, helt siden starten rundt slutten av det første hundreåret e. Kr. 

Ikonoklaststriden tok til rundt 720 e Kr og varte til 842 og medførte store tap av mennesekliv og mye ufattelig lemlesting med avskårne tunger, neser og ører  av tusener. 

Hvorfor begynte den? Noen går ut fra at det kun gjaldt en indre strid i Kirken om dogmer, mens andre så vidt jeg har forstått nå ser konflikten i lys av islams ekspansjon innover på bysantisk territorium. 

Flere geistlige hadde forklart muslimenes fremgang med at den var en berettigehte straffedom fra Gud, bla annet ved at Kirken hadde brutt det første bud i Moeseloven om ikke å lage seg noe bilde av Gud, akkurat det som også er forbudt og nærmest har førsteprioritet for troen under islam. At islam holdt fast på forbudet mot billeddyrkelse og avbilding av det guddomelige, kunne lett asossieres med den muslimske fremgang, Gud premierte muslimene fordi de tok billeforbudet dødsalvorelig og nå gjaldt det altså om å få kristendommen inn på samme – og ”riktige” -  spor. 

Lyktes man med dette, ville man igjen kunne sikre seg Guds gunst og slik kunne redde de kristne og kristenheten, for å si det på en folkelig måte. Å storme bildene ville da lett kunne sees som en svært fortjenstesfull gjerning. Strenge straffer ble sett på som et tilfeldig biprodukt  av striden, ikke som et onde som ble påført for å påføre det. Hensikten hellige midlet, kan man si. Ikonoklaststriden kan dermed betraktes som et forsøk på å tilpasse kristendommen til islam. 

Jeg tror vi kan være glad for at ikonoklastene ikke vant og fikk sin vilje gjennom i kristendommen. Hvis de hadde seiret, ville kristenheten og Vesten ikke vært hva den er i dag. Vi hadde ganske sikkert vært muslimer for lenge siden. 

Ikonoklastien er imidlertid ikke stoppet for godt innen kristenheten, den fortsette bare i en annen form og på en litt annen måte og med andre intensjoner, men med samme konsekvens. Billedstormerne fortsetter like målrettet nå som den gang da striden dreide seg om de egentig ikoner, maleriene  av Kristus og Maria og Jesus som barn på fanget.

Den moderne kirkes angrep på sine egne bilder, dvs. på vitale deler av seg selv.

Det første eksempel som kan nevnes er det tilfellet at en biskop nekter en kirke å henge opp et glassmaleri - på hvilket en av ingrediensene er en øks - på kirkeveggen. Det kunsteriske motivet var hentet fra fortellingen om da Abraham fikk ”beskjed” av Gud om å ofre sønnen Jakob.  

Grunnen for nektelsen skulle være å beskytte barn mot voldelige scener. Man vil ikke assosiere bibelhistorien og dermed kristedommen med vold og blodige offer. 

Konsekvensen er da at man heller ikke vil fremstille mennesket i hele sin bredde både med disposisjoner for fred og ikkevold så vel som for krig og blodspille, for ikke å si i sitt forhold til Gud generelt, som bærer av arvesynd  og dermed i prinsippet avskåret fra Guds gunst og all frelse. 

Poenget turde være å fremstille mennesket i et nytt, mer humant bilde, men utfallet av dette forsøket blir paradoksalt nok at det bildet man forsøker å skape av mennesket nettopp beskjærer menneskets totale  menneskelighet ved at man beskjæres dets bilde på bekostning av denne helhet. 

Et bedre eksempel på ikonoklasme – menneskeikonoklasme - skal man lete lenge etter. Ved å tegne et glansbildet av mennesket – ved å utelate øksen - tror man at man kan skape ett nytt menneske, et menneske fritt for alt annet enn idyll og utopia. 

Det ender så da også med at mennesket skal sitte igjen med en falsk forestilling om hva det er å være et syndig menneske. Man er ikke lenger ut fra tradisjonell lutheransk teologi og menneskesyn både synder og frelst samtidig i Guds øyne, og heller ikke delvis både det ene og det andre. Man er nå ”endelig” bare frelst, hvilket er et menneskesyn som ikke uttrykker annet enn et enormt og tragisk hovmod skapt av Kirken selv og dennes moderne selvinnbildningkraft, skapt i kommunion med ateisme og sosialisme og i frykt for de samme.

Kirken som avgudsbilde.

Kirken har dermed slått seg opp til å være Gud for mennesket og dermed også den avgjørende dømmende instans, til fortrengsel  for Gud selv i høyeste majestet og hellighet, hva gjelder både det timelige og det evige.  

Man har sås å si begynte å spise på seg selv ut fra et ubevbisst og ubearbeidet behov for å dø for egenhånd  i stedet for å livnære seg på Hans legeme som vil frelse alle. Man har forsøkt å ta bort eller abortere alvoret i menneskets strev etter frelse og alvoret med hensynt til hva frelse koster, nemlig: Offer i form av liv, dvs. blod. 

Kirken bagatelliserer dermed også ikke bare sin oppgave som frelsesmidler gjennom ord og sakrament, men også selve Kristi offer som kostet blod, dvs. liv og lidelse, og alvoret i dette at Kristi ofret seg en gang for alle ved å la seg pine og dø av egen fri menneskelig vilje for å kunne gi  menneskehten håp og frelse.

Det Kirken ikke ser er at denne form for ikonoklasme kun gjør det lettere for islam i kampen mot å etablere tanke- og holdningshegemoni over hvilket menneske- og gudsbilde som skal gjelde i vårt samfunn. Ved å bedrive denne form for billedstormeri  legger man til rette for at islam skal få komme på banen og da kunne presentere et mer "realitisk" menneskesyn og et tydeligere "gudsbilde",  idet islam ikke går av veien for å diktere virkelmidler mot sine gudeerklærte fiender som krever blodsutgydelse, og det attpåtil ikke bare med øks.  

Naive sjeler vil kunne oppfatte dette som om at islam ikke hovmodig setter seg opp over Gud i slike saker, men tvert imot bøyer seg for det menneskesynet som ligger til grunn for islam og som vi finner i Koranen og skriftene.  

Dette vil man lett kunne hevde både fra kristent hold og spesielt på muslimsk side, som ikke har noen oppfordring til å vende det annet kinn til. Kristne vil kunne komme til den uriktige konklusjone at islam presentere det riktige og derfor mest realistiske bilde både av ”gud” og mennesket. Skjer dette vil islam ha langt på vei ha lykkes  med å omvende oss vantro uten at vi egentlig er klar over det. 

Vi forberedes sakte, men sikkert  og venner oss litt etter litt til ikke bare dette å godta det grunnleggende gudsbildet som presenteres i islam, men regelrett anta eller integrere dette i våre tankeparadigmer  og dermed også i vårt virkelighetsøk, vår virkelighetsoppfatning og vårt verdissyn parallelt. 

Islam sniker seg sakte innpå og befester seg i hjerter og sinn uten at vi egentlig er klar over det eller reflekterer over det, ikke bare fordi det skjer såpass sakte og uten ”fakter” fra muslimenes side, men også fordi islam presenterer seg selv som mer fornuftig og realistisk enn det kristendommen presenteres som, og alt dette samtidig som kristelige ledere ikke lenger klarer å nå frem til befolkningen med de mest grunnleggende trossetninger og kristne sannheter. 

   

Hvilke andre bilder er det da nå som skal knuses innen kristedommen?

Ekteskapet som gudegitt institusjon er under angrep, om det hersker ingen tvil. Man har etablert nye former av ekteskap til erstatning for det tradisjonelle, hvor ekteskapet var forbeholdt mann og kvinne. 

Nå autoriserer man hele tre former for ekteskap: 1) Mellom mann og kvinne 2) Mellom homofile 3) Mellom samboere.

Ingen av disse ekteskapsformene regnes i dag som syndige, i henhold til uttalalser fra høyeste hold Kirken. Ikke rart, kanskje, når man ikke tror på Jesus som Gud og heller ikke engang tror at skapningen er skapt nettopp ved Ham som Herre og allmektig Gud. 

Kirken har vedtatt at man skal tolerere disse nye ekteskapsformer og en biskop går ut i media og bedyrer at samboerskap ikke er synd i seg selv så sant ”ektefellene”  ellers opptrer moralsk, dvs som trofast, ærlig, kjærlig osv. Men kan kjærligheten ødelegge Kirken?

(Se porsteringen: http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/delegger-kjrligheten-kirken.html ).

Bildet av ekteskapet er knust – Kirkens fortjenste eller synd?

Det som i realiteten har skjedd er, at Kirken har hugget ned eller visket bort det bildet av  ekteskapet som i henhold til Bibelen  er et gudsinnstiftetede ekteskap. Vi har fått hybridekteskaper uten eksistensberettigelse i henhold til Guds vilje, - ekteskap som går på tvers av skaperviljen. 

Noen har lykkes med at vi nå nærmest kollektivt har fått ødelagt det  bildet i oss vi engang hadde av  hvordan mann og kvinne skal leve sammen. Ikonklastene har lykkes over all forventning og rundt hjørnet står det imamer og venter på oss med store smil og åpne armer:


Vekommen til islam.


Her får 4 kvinner ta seg en mann til husbond på fordeling og denne kan ta seg midlertide koner blant sine slavinner (vestlige kvinner i dag), kvinner de kan tvinge seg til å få ligge med uten frykt for straff i det allahianske hinsidige, hvor mannen i tillegg til de konene han har hatt påjorden nå kan ”få seg” 72 vakre ungmøyer for slik å kunne fortsette sitt gloriøse sextokt som han påbegynte mens han ennå var i live.

Daglig tilfredstillelse mot evig frelse – dilemmaet finnes ikke lenger … 

Ikonoklastene – ateistene, marxistene og sosialistene - har med sitt prosjekt dermed langt på vei også – i tillegg til de ytre formene – klart å ødelegge  eller langt på vei tilintetgjøre også  det opprinnelig indre ektskap slik vi har hatt det som et ideal og slik det er hjemlet, ønsket, villet og beskrevet av Gud selv. 

Menneskets behov for isolert tilfredsstillelse uten kobling mot intensjon om reproduksjon er blitt satt opp på samme nivå som et ekteskap ment for reproduksjon. 

Mennesket forhold til Gud er rokket i sine grunnvoller. Vi har forkludret det opprinnelige bildet, bildet av ekteskapet som reservert kun for en mann og en kvinne mede tanke på å forøke seg, hvilket er Guds vilje at mennesket skal. 

Ikonoklastene har snart lykkes med å fjerne selve frelsen. For her ikke å nevne selve Frelseren. Gud.

De nye ekteskapsformene strider derfor mot Guds vilje. I stedet har man satt den menneskelige egenvilje opp som likeverdig  med Guds vilje, på tross av Gus uttrykkelige bud om å velge det motsatte. 

Man har satt opp et nytt bilde ved siden av det opprinnelige bildet som ideal. Det oprinnelige bildet blir stilt i skyggen for det nye av stadig flere mennesker, det opprinnelige er i ferd med  bli svært utydelig eller rett og slett borte. 

I sum er dette et gedigent frafall ,eller bedre: Et nytt dramtisk og stort syndefall. 


Mennesket trekker seg nå selv nedover henimot dette å forsøke å guddommeliggjøre seg selv ved å overgå Gud i å tilby gode og fristende løsninger. Man oppfrodres til å fjerne seg fra gudsbildet i seg, ja, og til og med fjerne selve gudsbildet i en, for disse nyere billedformene er ikke noe annet enn forsøk på å viske ut det gudeinnblåste gudebildet som Gud selv blåste inn i oss den gang vi ble skapt i en stor skapelsesakt og som selve kronen på Guds store verk. 

For mange er slikt språk jeg her bruker allerede blitt fullstendig meningsløst i dag. Man tror at det ikke har noe med realitetene og det verifiserebare å gjøre! Og derfor har det ingenting med sannhet å gjøre!


For en tragedie.

Islamiseringen av menneskesynet.

Hva har skjedd på et dypere plan? Jo en islamisering av menneskesynet sett i relasjon til Gud. 

For i islam er ikke mennsket skapt i Guds bilde, se 1.Mosebok1.26, men av støv, se Koranen 23. 12, og mens Gud i jødedommen og kristedommen puster sin Ånd inn i mennesket, så blåser Allah kun  ”liv” inn i det. 

At mennesket ikke er skapt i guds bilde går frem av Koranen 42. 11. Islam kan derfor betraktes som ikonoklastisk både overfor mennesket og Gud. 

Islam  fratar mennesket  gudsbildet og aborterer  dets gudelikhet og dermed også mulighet for eksistensen av synd og frelse i radikal forstand. Islam er i så måte en verdslig eller ateistisk tro: Akkurat som ateister ikke ser eller oppleve  noe gudsbilde i seg, så heller ikke muslimene. 

Allah og ateistene har altså samme agenda for menneskeheten: Knuse det gudegitte gudsbildet. Synden blir forflatet, relativisert, både i ateismen og i islam, frelsen likeså, hvis man da i det hele tatt kan snakke om frelse til ateister og muslimer uten å bli misforstått og hånet.

Mennesket blir derfor overlatt til seg selv og det til og med et selv som ikke kan relatere seg (personlig) til Gud, (Allah), fordi det er født uten annet gudegitt orienteringspunkt enn et vagt og helt abstrakt konsept av Gud og uten mulighet til  å kunne kjenne seg igjen i Guds klare tale og Guds person (og derfor ikke statisk og taust bilde)  hellig og uten synd, nemlig i Ordet som ble kjød, (dog uten synd).

Mennsket i islam dømmes radikalt sett med andre ord til absolutt ensomhet, - hvilket er det motsatte av fundamentert gudsrelasjon -  her på jorden og i dette livet, helt til den dag det skal stilles til regnskap og dømmes på vektene, dvs.egentlig etter  Allah forgodtbefinnende, siden Allah  predestinerer enhver til den skjebne Allah selv på forhånd har staket ut for det. Det endelige og evige buskapet fra Allah blir derfor også åpenbart av en skapning, engelen Gabriel, og ikke av Allah selv, (bortsett fra noen få ganger  ifølge forsikringer av Muhammed selv, som ikke er noe annet enn en  skapning og dessuten på langt nær ikke syndefri).  

Det virker unektelig som om den islamske gud ikke helt ser seg verdig til å befatte seg med en så lav skapning som mennesket er. Allah bryr seg ikke. Han forordner alt og trekker seg så tilbake og forblir der. 

Det viktigste for islam blir dermed ortopraxis, ikke ortodoksi. 

Islam og ateisme: Mangel på kjærlighet.

Islam slik sett er selve arketypen på et ikonoklastisk - eller ikonoklastisert - teologisk system,  et system som til de grader har støtt Gud  i det ukjente og distanserte, at det til og med er umulig for ham å assosiere seg selv med det som er det største i kristendommen, nemlig KJÆRLIGHETEN.  

Vi kan derfor trygt si at når visse kristne ikke lenger tror på Jesus som likeverdig medskaper av verden og mennesket – og at vi er skapt i Jesus, Faderen og Den hellige Ånds bilde, så er dette ikke noe annet enn å forberede og bidra til at kristedommen svekkes og islam styrkes hvor hen og overalt og når og hvor  dette måtte skje.   

Ved å opphøye den menneskelige kjærlighet til Gud, fjerner Kirken seg fra selve kjærligheten, som er Gud. Den blir da bare mer og mer lik islam og ateisme, hvilket ”in the end” kan komme ut på ett. De er begge ikonoklaster av høyeste merke. Det gjelder bare å se det og ikke underlegge seg.

Hva er så et liv i henhold til kristen tro sett i forhold til det bildet av liv islam gir som svar? 

I islam finnes som nevnt ikke gudsbildet i mennesket. Dette vil ha konekvenser for hvordan man ser på abort og det moralske svar muslimer og kristne må gi. 

I islam regner man ikke at (personlig) liv oppstår før i den 43. uke etter unnfangelsen. For kristen tro er dette en umulighet og en kristen er nødt for å se livet som fullverdig pågegynt i det øyeblikk egget er befruktet. 

Bildet er at alt liv er gitt av Gud som godt og ukrenkelig fra første steg i livsprosessen, en prosess som Gud er med i helt fra første øyeblikk i og med at gudsbildet arves – også rent ”genetisk”. Allerede som nylig unnfanget streber gudsbildet i forsteret etter å virkeliggjøre sin gudelikhet og sitt gudsbilde. Dets endelige mål er å se og ære  Gud i evighet og at Gud skal bli ett og alt i alle. 

Slike forestillinger – bilder - fins ikke i islam, og heller ikke i ateismen. 

Islam og ateisme er i utgangspunkt derfor ”enige om” at dette å frata mennesker dette bildet, både den forestilling det har om ”saken” og det virkelige bildet som så å si ligger inn-plantert i mennesket helt fra det er sin første virkeglade celle i mors liv, ikke i egentlig forstand er brudd på Guds lov.  

Menneskelivet sett i ateismens og islams perspektiv kan derfor aldri betraktes som absolutt og – igjen, radikalt sett -  evig hellig og ukrenkelig.  

Når ateister og muslimer ikke vil tillate abort eller krenke liv, skjer det på grunnlag av en forestilling om at budet om ikke å ta liv er et anliggende og et fundament som kun kan begrunnes utenfra, som et system av forordrninger eller lover, ikke som et fundament i seg selv hvor gudsbildet er strukturelt integrert i menneskelivet  helt fra begynnelsen av.  

Både ateisme og islam er derfor i prinsippet ikonoklastiske: Man innrømmer intet ukrenkelig, evig bilde av Gud som tilstedeværende i og medvirkende i selve det menneskelig vesen. Man ser ikke at mennesket allerede i sin finale årsak hører Gud til på en måte som ikke er utvendig og formyndersk, men innenat, egentlig og uadskillelig.

Men om den form for ikonoklasme jeg har nevnt ovenfor i seg selv utgjorde en trussel mot kristendommen innenfra kristedommen selv, så er nå en ny form for ikonoklasme begynt å operere innen i Kirken, en ikonoklasme som er langt farligere enn den vi så for snart 1400 år siden inad  i Kirken selv.

Den nye ikonoklasme vil undergrave kirken og den kristne identitet på en helt ny og mer fundamental måte og gjøre det mye lettere for islam å ramme kirken og kristenheten nå enn det var å forsøke å undergrave Kirken den gang islam startet sin ekspansjon og underla seg nesten halve kristenheten. 

Dessuten: Det Kirken selv nå gjør er å forsøke å knuse det bildet Kirken innbiller seg og tror at kristne så vel som ikkekristne har av islam som en nådeløs, brutal og blodig krigsideologi overfor alle som ikke er muslimer, nemlig de vantro, innen hvilken kategori alle kristne faller i henhold til islam selv.

Kirken har gjort det til en hovedoppgave å beskytte kristne mot det de tror er en feilaktig framstilling av islam, nemlig det bildet av islam selv som avtegner seg i de islamske skriftene selv. 

Vårt ”kristne demokrati” har da også sørget for lover som gjør det straffbart å kritisere islam ved å referere til de skriftene islam beviselig selv springer ut av. 

Dette bildet som Kirken nå tror folk har av islam, som betraktes som et farlig og usant bilde, vil av Kirken selv nå måtte bli forsøkt utryddet. Og hvordan skal Kirken gjøre det? Jo, akkurat slik de tidligere tiders ikonoklaster forsøkte å ødelegge fysiske bilder, ikke realiteten, dvs. islam selv.  

Kirken ser seg underlig nok forpliktet til å destruere de mentale bilder islam skaper av seg selv i kristne sinn og hjerter. Den forveksler mentale bilder ved å gjøre dem fysiske. Og vi ser nå  foreløpig bare begynnelsen. 

Det Kirken nå har tillatt seg - eller tilranet seg - og hva den nå oppfordrer menighetene til -  er en langt farligere prosess enn den de opprinnelige ikonoklastene drev med. Men hvorfor? Jo,  fordi den nå undergraver ikke bare seg selv og selve den kristne tro, men også den enkelte kristens rett og plikt til å se, tenke, vurdere og konkludere på sine egne premisser.


De nye ikonoklastene i Kirken kommer til å ødeligge Kirkens trosfundament. De vil heller foretrekke en billedfri tro fremfor en ekte kristen tro hvor bildene står i sentrum, en tro som da vil ligne mye mer på islam enn man vil kunne forestille seg. 

I lengden vil derfor den form for ikonoklasme Kirken nå selv legger opp til, ved å åpne for det islamske gusbegrep, legge til rette for islam, ikke legge til rette for større forståelse for de innbakte forferdelighetene i islam, og for et nødvendig  og radikalt forsvar mot islam, både på kort og lang sikt.

Den trojanske hest?

Kan vi stole på muslimer? 

Javisst kan man det og det er jo nettopp det vi gjør, for fulle mugger,  for vi gjør det hver dag i lett  omgang og i handel og vandel og til fest - sammen med muslimer. Vi kan stole på at de aller aller fleste muslimer er ordholdne og at de har de beste intensjoner og at de ikke er ute etter å lure og bedra noen. Vi kan trygt gå ut fra at muslimer som gruppe har den største interesse av at vi kan stole på dem og at de vil være like forutsibare som alle andre i dette landet både i vennskap og i bisniss.

Vi bør derfor ikke engste oss for fremtiden og gør det da heller ikke.7 av 10 personer mener at vi ikke har noen problemer med muslimene her i landet. Vi kan trygt stole på muslimer. De fortjener vår respekt.

Men kan vi stole på oss selv? Kan vi stole på at alt vi hører og ser gir riktig bilde og at vi forstår deres tro og intensjoner? Hva får vi med oss av relevant informasjon? Har vi tolkningsapparat nok til forstå alle fakta samlet? Hva vil deres tro ha å si på lengre sikt og hva og hvor mye er det de ikke forteller oss om hva deres tro forplikter dem til hvis det skulle oppstå (alvorlige) konflikter?

Vi har mye å lære. En ting er sikkert: Vi er ikke født inn i islam. Vi har ikke islam med oss fra morsmelken. Vi må bare innrømme at vi aldri helt kan fatte hva deres relgion betyr. Verken for dem selv eller for oss. Vi skjønner ikke hva de innerst inne er opplært til å tenke, enn si føle , om saker og ting som angår  de og oss, vi og dem. Vi kan aldri være sikre på hvordan de egentlig ser på oss, hvordan de vurderer våre verdier. Men vi kan ane at de besitter en styrke vi har tapt, nemlig en følelse av å kunne stole på seg selv som fundamentalt integrert i egen gruppe. For vårt eget vedkommende føler vi oss mer  integrert i vår egen individualisme enn i det kollektive vi springer ut av og er født inn i.

Vi skjønner ikke "avhengigheten" de legger for dagen overfor familie, overfor hjemland og overfor kolleger, dvs. trosbrødre. Vi får ikke helt med oss den type "ting" det snakkes og prekes om i moskeene. Vi får ikke helt med oss hele budskapet. Vi blir stående som betraktere. Vi inviteres ikke med i det indre spillet, der hvor premissene for neste runde legges. Vi blir i stedet opplært av f eks NRK til å tro at en av deres viktige høytider på en forbløffende måte ligner våre egne, at de er av samme viktighetsgrad, dvs. lave viktighetsgrad.  Vi hører programledere hilse  alle muslimer her i landet med en ”god id”. Og alt er fryd og gammen. Som om vi i realiteten kune skulle feire samme overflatiske og egentlig helt unødvendige julehelg.

Det er slik nordmenn tenker, at de i bunn og grunn akkurat som oss. Vi er av samme ull. Vi har ingeting å frykte. De vil før eller siden bli som oss, bare vi jenker oss en smule og blir litt som dem. Vi skal ikke tro vi er noe. Det gjelder alle, som et universelt krav. Tror vi.

Skal vi da stole mer på disse muslimene enn på exmuslimene? Hvem kjenner best til hva islam er og hva islam kan være og innebære ? Hvem har best kjent islam på kroppen? Hvem har studert islam mer enn exmuslimer? Og hvem har forstått mest av hva det betyr å få lov til å tenke selvstendig og søke og finne sannheten på egenhånd, uavhengig av snevre autoriteter, personer og miljøer som fortsatt tenker  i middelalderske baningerer? Hvem har ofret mest for å få frem sannheten, ikke bare om islam, men om sannhten som sådan, sannheten som et universelt menneskelig fellesanliggende?

Vi bare spør. Vi tviler ikke. Skal man skjønne og forstå dybdene av islam og ha mulighet for å forutse hvilken enorm innflytelse islam vil ha på land og folk fremover, bør man først og fremst  lytte til exmuslimene. Det er de som er mest like oss. Vi bør bli mer som dem. Det er de vi kan stole på når alt kommer til alt.  Det er de som har mest å frykte, det er for dem det meste og det beste som står på spill. Nemlig livet.

  

Et par exmuslimer som har kjent det på kroppen er Sam Solomon og E Al Maqdise. De har skrevet Modern Day Trojan Horse, (ANM publishers, 2009).

De advarer Vesten og sier rett ut det må kreves av imigranter at de undertegner et høytidelig og obligatorisk dokument på

- at man skal følge landets lover

-at man skal gjøre sitt ytterste for å bli integrert og assimilert her

-at man forplikter seg til å anse religion som en personlig sak som man fritt kan velge uten hensyn til familie og/eller eller klaninteresser og uten overordnede lojalitetsbånd til  det samfunn man kommer fra

-at man godtar likestilling i alle forhold mellom kjønnene

-at man vil motarbeide diskriminerende og voldelige dogmer i sharialovene og anse dem som ubrukelige og inneffektive i dagens samfunn

-at man aksepterer likeverd mellom muslimer og ikkemuslimer

-at man vil arbeide for skille mellom stat og religion

(Det ligner litt på det antimislamske manifest Nei til islam selv har formulert!)

Men mulig å få innført i praksis? Fins evne og vilje?

Kan vi så stole på at våre topp-politkere er i stand til å ønske å forstå  slike forslag? Kan vi stole på at de skjønner alvoret bak slike forslag? Kan vi i det minste håpe på at dette vil bli forstått før det er for sent?

Vi tvilte før, men etter å ha lest boken, tviler vi enda mer. Vi står overfor enorme krefter som vi her til lands har lukket øynene for, og som vi dessverre kommer til å holde øyenen lukket for i mange år fremover, krefter som ut fra et tankesystem – og som fungere som en ideologi  - har en ufattelig og fundamental innvirkning både på de mennesker som har vært under innflytelse av systemet i lang tid og på alle de mennesker som nå begynner å komme i kontakt med det og som snart får kjenne konskevensen av det i større dybde og  bredde.

Vi begynner å nærme oss et eksperimentelt frembragt optimalpunkt som bare kan vare i kort tid.

So enjoy!

Boken bringer forresten mange eksempler på hvor detaljstyrte islam gjør sine slaver og hvor komiske utslag dette kan gi. Man kan f eks drive lovlig taqhiya ved å holde seg for nesen og dermed pretendere en lovlig grunn for en handling, idet dette vil bli oppfattet som om man blør neseblod og derfor har gyldig grunn ...

Det er så man kan le og gråte uten stopp.

Hvem ville ha turt ... ?

 Er vår generasjon av i dag tidenes feigeste generasjon i landet ?

Hvem på Stortinget, i Den norske Kirke, i de største avisredaksjonene i landet, i LO, i NRK eller i TV2 ville ha tatt opp følgende alvorlige - og i dagens situasjon nødvendige - spørsmål, et spørsmål som for langt over en milliard mennesker og alle innvandrere og utvandrere er av største viktighet for deres liv i dag og for årene som kommer, ja, kanskje inn i evigheten:

Var profeten Muhammeds  budskap fra Djevelen eller Gud?

Man trenger ikke engang å være kristen for å forstå alvoret og betydningen av spørsmålet.

Men selvfølgegli ville ingen ha funnet noen grunn til å reise spørsmålet eller oppfordre til seriøs diskusjon om dette her i Norge, i dagens situasjon, hvor vi serviliserer oss for islam og klargjør og forbereder oss på dhimmimskap uten helt å være klar over det, og hvor vi derfor står helt uten evne til å ta utfordringen fra islam på alvor.   

Hvem skulle i så fall gjestene i et debattprogram om dette være? Statskirkeprester? Politikere? Universitetslektorer? Folk fra Forsvaret? Fra reklamebyråene? Fra fagforeningene og bankvesenet? 

Grunnen sier seg selv: Vi er blitt en avkristnet nasjon, et ugudelig folkeslag, en befolkning som er blitt helt udugelige til å stille essensielle og vesentlige spørsmål om liv og død, om dette å være eller ikke være. Vi har gått tomme for eksistensielle svar. Vi orker ikke engang stille spørsmålene. Vi har tømt ut ordet tro som et meningsfylt ord fra våre sinn og ord som himmelsk håp, nåde, guddommelig rettferd og hellighet  og begrepet frelse fra våre hjerter, vår horisont, ja, selve vårt vokabular. 

Vi har erstattet alle gamle ord med til alle tider evighetsvisdom i seg til fortrengsel  for en platt og trist fokus på en høyst snever sanselighet, ulidelig kokka humor, pueril og kjødelig og kjønnsrettet kjærlighet. Vi er i ferd med å svikte oss selv, men vi ser det ikke. 

Hva er galt med oss? Ingenting? Vi bare spør.

Vi må nok nok en gang begynne å reise ut for å se og lære noe av betydning, ikke bare for å oppleve og spise og drikke. Vi kan f eks reise til Egypt. Der vil vi finne en mann, en sann mann og et utrolig modig menneske som vet noe dette – av erfaring - om å ha livet kjært, ikke bare for trosfeller, men for alle, og ikke bare her på jorden, men også i himmelen. Hvis vi kan tillate oss å si det.

Han tør å stille spørsmålet – midt i løvens hule.

http://www.jihadwatch.org/archives/023433.php

http://www.worldmag.com/articles/14763

Det tredje sakrament.

 Kirkens fatale selvskudd.

Kirken har gjennom sitt høyeste organ for kort tid siden siden valgt å velsigne og ansette homofile prester. Det var ikke mindre enn et historisk øyeblikk med enorme konsekvenser, et drama som savner sidestykke i kirkens historie.

Det får ikke hjelpe at Den anglikanske kirke allerede har godtatt dette, - til den høye pris det måtte bli -, at Den anglikanske kirke nå begynner å rakne i sammenføyningene og vi antakelig om ikke altfor mange år vil se at kirkesplittelse i den engelsktalende verden er et faktum. Ja, det er kommet så langt at Den katolske kirke nå tilbyr anglikanere å gå over tilden uten at det kreves av disse ulykkelige at de helt skal bli katolikker, (men altså likevel innenfor folden).

Vi er herved vitne til historiske utfordringer for de troende og en maktkamp om tros- og læregrunnlag man ikke har sett maken til i kirken siden Reformasjonen.

Det underlige er at denne striden ikke ser ut til å angå folk; engasjementet er labert og kirkens egne ser ut til å være mer opptatt av å smiske for tidens moteretninger heller enn å ville ta belastningen med å forsvare kirkens tradisjonelle og klare lære. 

Undersøkelser viser dessuten at folk flest i stadig større grad ser ut til ikke bare å godta homofili som en høyst naturlig og "fargerik" del av hverdagslivet, men også at man ikke vil løfte en finger for å ta avstand fra det. Det forventes tvert imot at folk skal vise sin liberale holdning aktivt, ja, nesten oppsøkende. Det kan til tider og steder virke nokså febrilsk. Man har fått det for seg at man må følge med i tiden, at man må innrette seg etter hvordan tingene og menneskene nå engang er og gjøre denne ”erkjennelse” til grunnlag for troen selv om det skulle stride mot den bibelske lære aldri så mye. Man setter mennesket først og Bibelen sist idet man tror og innbiller seg at man forvalter selve KJÆRLIGHETEN. 

Hvis kirken for alvor begynner å lære feil om Gud og mennesker, vil det få uante konsekvenser og bidra til ytterligere å forvirre en befolkning som allerede  er mer enn forvirret nok fra før.

Man vet ikke lenger hvem som har autoritet i kirken og herfra er ikke spranget langt til den oppfattelse at kirken ikke engang som institusjon kan ha noen autoritet overhodet. Hvis dette skulle bli situasjonen, vil kirken snart miste sin samlende kraft og troverdighet. Vi står på randen av en gedigen menneskapt katastrofe.

Hva vil kirken ha å tilby menneskene fremover? Neppe  mer enn fagforeningene eller  en hvilken som helst annen interesseorganisasjon? Vil det ikke da være bedre med noen vennlige klapp på skulderen ved en øl- og vinbar enn å søke seg til kirken og evangeliet? 

En menneskeforherligende mer enn en gudsforherligende kirke er på full fremmarsj og folk skjønner det ikke.  Folk vil ikke og  kan heller ikke skjønne det og ta det innover seg. Vi mangler ledere som tør si fra og rope varsko. All frykt for kirkens fremtid stues vekk på lesesaler og forflyktiges i kirkens mange diskusjonsorganer. Det burde være et faresignal og en varsellampe at prester i disse korridorer går ut offentlig og forteller at man sliter seg ut i den interne kampen omkring  homofilispøsmålet. (Skal ikke nevne navn).

Man sliter seg tydelig ut for å få oppnå befolkningens gunst, for å vekke sympati for seg selv og for å vekke medfølelser hos alle.Man tror man automatisk kan gjøre seg mer moralsk høyverdig enn andre ved å fremstå

som den som er mer eller mest liberal. 

Samtidig skjønner man ikke at kirken er i ferd med å innføre et 3. sakrament,  et sakrament som ikke har noen som helst "hjemmel" i Skriften, - et sakrament som er like langt fra Guds befaling som det ville ha vært om Jesus hadde latt seg friste av djevelen i ødemarken. Det 3. sakrament er  kun er et menneskeprodukt og et påfunn for å tilfredsstille skråsikre ateister. 

Litt historikk og oversikt:

Katolikkene har 7 sakramenter. Protestantene 2: Dåp og nadverd.

Hva er et sakrament og hva grunnes det på?

For å si det kort: Et sakrament er en hellig handling innstiftet av Gud selv, - og bare Ham - , som en befaling: Man skal døpe og man skal tilby nadverd til de som omvender seg og tror. Dette står klart og tydelig i Det nye testamente, det er Guds befalinger ( eller innbydelse, - om man vil).

Sakramentene er virkemidler som gjennom bruk av Guds ord, befaling og verdslige elementer forkynner og gir Herrens usynlige nåde uten den troendes egen medvirkning eller "anstrengelse".

I dåpen forenes den troende, (Gud gir tro), i en nådespakt med Gud som Gud kan fornye ved oppriktig senere "ny" tro og bot eller omvendelse.  Dåpen gir liv, gjenfødelse, frelse og syndetilgivelse for at vi skal (kunne) leve det nye livet.

I nadverden skjer det samme, ved Herrens ord.  Forlatelse gis for den som tror idet han/hun tar Herrens ord til seg som rettet til seg selv direkte.

De (angrende) troende nyter ikke sakramentene fordi de anser seg som spesielt verdige, men nettopp fordi de er  kommet som syndere og derfor uten tro, mest radikalt sett.  Katolikker vil se at man er delvis synder og delvis troende; lutheranere vil si at man kommer som samtidig synder og frelst (troende).     

Katolikkene henter sin begrunnelse for de "overskytende" sakramenter, bl a ekteskapet, i kirkens felles tradisjon, men uten at disse Guds befalinger har noen ubestridt og klar rot i den kanoniske Bibel.

Det som imidlertid er sikkert er, at det ikke noe sted i Det nye testamentet er nedlagt forbud mot å anse f eks ekteskapet for hellig, ubrytelig og ukrenkelig. Testamentet definerer da heller ikke hva som er et sakrament, - katolikken kan for så vidt ha tingene på det tørre.

Men å innføre Det 3. sakrament, det er noe som er i direkte strid med Skriften og hele dens ånd, ja, det er jo helt åpenbart i strid med Evangeliet selv. Det hjelper ikke her å skyte seg inn under budet om å elske sin neste som seg selv. Og at det er KJÆRLIGHETEN som tvinger kristne troende til å akseptere brudd på Guds bud.

Det 3. sakrament innstiftes av mennesker. Det tilbyr ikke "det nye livet". Det gjør en viss synd til ikke-synd og det oppmuntrer til å leve i synden til man dør. Man fratar med andre ord visse mennesker deres egen (daglige) mulighet for  omvendelse i tro.

Det 3. sakrament er dermed et anti-sakrament, men like fullt et "sakrament". Et sakrament innstiftet av mennesker ikke til omvendelse, men til det motsatte. Det er et sakrament fordi det utgir seg for å være innstiftet eller villet av Gud selv.  

Det er en hårreisende tanke,  men i kirken beveges ikke engang et eneste hårstrå. 

Dette er selvfølgelig og helt selvinnlysende ikke mindre enn dypt tragisk og et stort ulykkelig drama hvis de øverst ansvarlige i kirken nå vil la seg friste til å bryte med Guds ord og kaste seg opp i posisjoner hvor de guddommeliggjør ikke bare noe de selv har vært med på å pønske ut, men også seg selv, som individer,  som skal representere den sanne kirke og forkynne den rette lære. 

Uansett hvor gode intensjonene har vært og uansett hvor mye man nå enn vil forsikre kirkefolket om at alt dette er i orden og at budskapet så å si flyter direkte av Jesu Kristi munn selv, som en helt ny og utvetydig hellig befaling til alle troende verden over og for resten av en mulig evig tid.

Det groteske viser seg i den sitasjon hvor et ungt og søkende menneske kommer til presten for å bekjenne at han/hun både har tenkt homofile tanker og  praktisert homofile handlinger. Hva skal da presten eller sjelesørgeren si hvis hans kollega i kirken er velsignet til å leve i et livslangt homofilt ekteskap, ikke bare som vanlig kirkegjenger, men som hyrde for forsamling og menighet i tillegg? Og at de homofile dessuten gjennom velsignelsen får en egen status høyt hevet over andre mennesker i kirken i og med at den store oppfordringen, ja, budet,  i Evangeliet om å omvende seg (daglig) ikke lenger gjelder for denne spesielt utvalgte gruppen?

Sier sjelesørgeren at kollegaen lever i synd, får han sparken. Sier han at alle homofile har guds velsignelse og at det nå er innstiftet et nytt spesialsakrament som skal understreke dette og vises frem for hele verden og til alle kommende slekter, får han bli.

Det turde være nokså makabert det hele.

Men hva med den søkende som ennå ikke helt har funnet seg selv? Vil kirken kunne leve med at den i dette dilemmaet kan komme i skade for å legge føringer på den søkende som fikk konsekvenser for, - ikke bare ham selv - , men for alle han senere møtte og for resten av hans og alle andres liv?

En annen uhyrlig, men helt sikkert utilsiktet konsekvens av denne gudsjammerlige situasjon kirken har bragt seg selv i er, at den mister respekten hos folk og at yngre generasjoner i sin forvirrede forakt og jakt på sanhet foretrekker islam fremfor den kristne tro.

Kirken er med andre ord i ferd med å islamisere seg selv til helvete og ingen andre steder.

Det er ikke håp for den, hvis den ikke omvender seg. Den har selv beseglet sin skjebne. Enhver selvutslettende virksomhet innebærer nemlig ikke noe annet enn å berede grunn for et stadig mer heftig og nærtkommende islam.  

(Edward Feser kaller i sin bok The Last Superstition det jeg kaller det 3. testament for "the sacrament of sodomy",  noe vi ikke var klar over da denne posteringen ble skrevet og publisert).

Ødelegger kjærligheten kirken?

Kjærligheten – en trussel for kirken?

Gelius støttes nå av 60% av befolkningen og fagforeningen støtter ham helhjertet. Gelius skal forsvares om han så har aldri så mye feil og Ap-mannen Arild Stokkan Grande roper ut at Kirkens budskap skal være kjærlighet, helt i Gelius’s ånd.  Han ser på biskop Kvarme – som har ansvaret for personalsaken mot sin uregjerlige jippoprest - som en mørkemann og en mullah mer enn en ydmyk og ærlig kristen sliter med stort arbeidsgiveransvar.

Vel, la dem rote seg opp i det og la oss håpe at de kommer ut av det med kjærlighet i sikte. For det kan trenges.

Vi skal i det følgende forsøke å sette hele sakskomplekset i et litt større perspektiv enn det som kultiveres frem i mediasirkuset akkurat nå.

En undersøkelse publisert av Daily News i England i 1984 viste at hele 31 av totalt 39 biskoper i Den anglikanske kirke ikke tilba Jesus som Gud og det er ingen grunn til å tro at tilstanden i Norge har utviklet seg til noe bedre.

Flere enn halvparten av disse biskopene uttalte at det ikke er nødvendig for kristne å tro at Jesus er Gud. Vi går ut fra at den samme begredelighet gjør seg gjeldende blant norske geistlige og nedover - kanskje i enda større grad, (selv om dette langt fra er sikkert).

Samtidig begrunner flere og flere kristne altså sine handlinger i kirkelig sammenheng med noe man kan oppfatte som en trylleformular, nemlig: Kjærlighet. Det er kjærligheten som nå settes i sentrum. Ikke Gud. For man tro jo ikke lenger tro på Gud, allerminst kan man tro at Jesus er Gud. Det er kjærligheten og ens egen subjektive oppfattelse av den som nå  får en til å gi sin stemme og lojalitet til dem som mener at det er helt OK for kirken å velsigne f eks prester som lever i et homofil ekteskap eller samboerskap.

For det fins  eksempler på at både profilerte topppolitikere og biskoper i Den norske kirke begrunnet sitt syn i homofilisaken for en tid tilbake nettopp ut fra at kjærligheten, slik de ser og tolker den, og at den må være avgjørende og at nettopp den  står over Guds ord og befalinger i Bibelen, dvs. selve kirkens fundament og Guds uttømmende tale til menneskene. De de tilsynelatende ikke ser er at de setter seg selv opp på et plan som kan gi dem samme autoritet og kjærlighet som Gud selv -  hvis da til og med ikke større kjærlighet og autoritet - hvilket er det de uten Gud nesten er nødt for å tilstrebe, skal de bli trodd og tatt på alvor.

Før det tragiske vedtaket på Kirkemøtet for noe år siden ble tre prinsipper lagt til grunn for trosforkynnelsen og Kirkens lære: 1) Skriften alene 2) Troen alene 3) Ved Guds nåde alene.

Disse tre grunnpillarene er nå revet vekk under kirkens grunvoll og kirken er dermed i ferd med å falle sammen av seg eslv og for egen kraft.

Med ett slag har Kirkens tro på den menneskelige kjærlighet alene tatt over som det eneste fundament og grunnlag for menneskets ”evige” frelse, en frelse som i høyden i dette klima kan være svært timelig, Troen hjelper ikke lenger og heller ikke hjelper Guds nåde alene. Eroskjærighet er nå satt opp som dene ene midler eller garant mellom Gud og mennesket, dvs. det er den menneskelig kjærligheten som nå teller, ikke Guds, ikke Guds kjærlighet. Eros har – ifølge denne troen - med andre ord overtatt for Agape som det instrumentale middel Gud bruker for å frelse mennesket. Det er mennesket streben oppover til herlighet som nå skal gjelde. Veien til Gud går gjennom menneskets indre, de følelser og sympatier det har og dyrker frem eller blir pådyttet,  og den sentimentalitet som slik inadrettet tilbøyelighet uvegerlig avstedkommer, eller iallfall kan avastedkomme.

Kirken sier nå at kjærllighet er Gud. Ikke at Gud er kjærlighet.

Mennesket underlegger seg i dette paradigme selv dermed to krav eller byrder: 1) ett om å være helt og fullt autentisk med denne sin menneskekjærhet eller 2) dette å måtte mistenke seg selv eller bli mistenkt av andre for ikke å være elskende eller elskverdige nok, i denne kjærlighetens tjenste.

Det vil under dette åket før eller siden utvikle seg en angst for at man selv kanskje ikke ikke kan være kjærlig nok, at man sviktet, og at man dermed ikke har kjærlighet nok. Spørsmålet blir dermed ikke lenger om man får kjærligheten som gave, og om kjærligheten er noe objektivt virkende med kilde utenfor mennesket selv, men om hvorvidt man kan produsere nok kjærlighet i og av  seg selv, til egen og andres tilfredsstillelse, (hvilket man selvfølgelig verken makter eller kan, radikalt sett, annet enn i kortere perioder og da kun som selvros).

Dette er en katastrofal måte å forsøke å administrere egen og andres kjærlighet på, for ikke å si ”Guds” kjærlighet. Det er en prosess som til slutt vil ende i gjerningstro, - en tro som allerede nå kan oppfattes som kirkens offisielle tro - en tro som gjør frelsen av mennesket til et menneskelig anliggende og ikke til en Guds anliggende og som gave av nåde, ordet og sakramenter alene. Den erotiske måte å forstå kjærlighet på er totalt kontrært til det grunnlag både protestatisk og katolsk kristendommen tradisjonelt tar utganspunkt i og bygger på og det er en oppfatning og praksis av kjærlighet som bare kan tjene en ting, nemlig en stadig islamisering av det kristne budskapet henimot slaveri og gjerningstro, lik islam.

Bibelen karakteriser kjærligheten bl a på følgende måte:

4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
          den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
          
     5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
          er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
          
     6 Den gleder seg ikke over urett,
          men har sin glede i sannheten.
          
     7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
        
          
     8 Kjærligheten tar aldri slutt.
          

Vil noen våge å identifisere seg med denne kjærligheten? Vi noen i fullt alvor kunne si at den beskrivelsen Biblen gir av kjærligheten stemmer helt og holdet med det bildet man har av seg selv og sine intensjoner? Er beskrivelsen mao en beskrivelse av "meg selv"?

Nei, Gud forby. Beskrivelsen er derimot en helt ut korrekt bekskrivelse av Jesus Kristus selv og den kjærlighet Gud viste og viser oss gjennom Ham alene. Bare Gud er god, sier Kristus.

Ikke det menneske som tror at kjærligheten er identisk med dem selv og deres intensjoner.

Det er mange i dag som tror de inkarnerer kjærligheten. Grande gjør det når han beskriver Gelius og Gelius gjør det når han beskriver de standpunkter mennesker tar til saker som han enten er enig eller uenig i. 

Alle de som er enig med ham defineres som de som utøver eller har kjærlighet. Alle de som ikke er enige må tåle taushet om dette, men indirekte forstår alle som rammes av Gelius mørke at Gelius mener at de motarbeider selve kjærligheten. 

Gelius må med andre ord se seg selv som identisk med den kjærlighet Bibelen beskriver. Gelius og hans kamerater tror at de dermed faktisk har tatt Guds plass og at Gud ikke er nødvendig lenger, siden mennesket jo inkarnerer og utøver kjærlighet.

Noe mer hovmodig kan neppe tenkes. For en helligbrøde. Det gjelder selvfølgelig også ”grande”  Grande. De er jo kamerater.

Hvor er så kjærligheten? Jo, i Guds ene offer, det som er gitt alle en gang for alltid av Jesus Kristus Guds Sønn, Gud skaperen og verneren om alt, fra evighet til evihet, Han som er dommer og Alfa og Omega.

Hvor skjer så kjærligheten? Jo, den skjer i nadverden eller kommunionen, i Agapen, kjærlihetmåltidet over alle kjærlighetsmåltider. 

Her er Gud kjærlighet. Her viser Gud oss at det er Han som ER kjærligheten og at vi selv ikke når opp. 

For det er ikke kjærligheten (oss) som er Gud, det er Gud (den hellige) som er kjærlighet.

Bare ved å se de slik - og holde seg til hva Biblen lærer - kan Kirken ha håp om å gjenvinne sin autoritet som sann forkynner av Guds fylde og hellighet, Han som hater all synd og ikke kan lyve. Bare slik kan mennesker tilbys frelse i radikal forstand og slik ha håp om å bli befridd fra seg selv og andre og dermed alles hovmod. Og bare slik kan mennesker igjen ha håp om å komme frem til dypere syndserkjennelse.

Hvilker igjen er det viktigste som inngår som vilkår for evig liv og evig frelse fra menneskets side. Der radikal synderkjennelse ikke fins, legges veien åpen for islam og islamisering av kirken, dvs. avkristning av kristendommen.

Gud eller Gelius, Det er spørsmålet.

 Gud eller Gelius - hvem vinner?

Det hersker ingen tvil om at Paven ikke er Gud, men mer tvilsomt er det om det kan herske noen forskjell mellom Gelius og Gud, i Gelius eget selvbilde.

Hvis Paven er kun for et menneske å betrakte, hvem er da Gelius? Et overmenneske?

Gelius mener at Den romersk katolske kirke er nærmest for en styggedom å regne og politisk eller ikke politisk når det måtte passe den. Paven kan ikke være Guds medarbeider her på jorden, til det er pavekirken ikke bare altfor lite inkluderende, den er også grunnleggende og diskrimenerende ekskluderende. For Gelius er dette reaskjonært, det vil si politisk servilt uakseptabelt. For Gelius er det mye om å gjøre for en sann og ekte kirke at den skal være politisk vesntrevridd, materialistisk fokusert og benytte seg av velprøvde, men anakronisktiske og historisk beviselig undertrykkende og de facto  kommu-fascistoide ideologier som virkemiddel for å innføre Det totalt gudløse samfunn på jord.  Han tror tydeligvis at jo mer en kirke integrerer seg i ateistiske forestillinger, jo bedre er det for Gud og mennesker og jo mindre synd vil det forekomme i dette vårt miserable fattigmannsliv på jorden, spesielt på den sydlige halvkule.

Gelius leser Biblen med et stor og effektivt viskelær i hånd, som han selv har godt hånd om. Han står nå igjen med ETT ord i Biblen, som han ikke kan komme utenom, men som han tror er blitt ham selv, nemlig: Kjærlighet. 

Han tror han inkarnerer KJÆRLIGHET. 

Og ordet ble Ble Gelius, forsikrer Gelius. Gelius, som nå er summen av det hele:  KJÆRLIGHET, noe annet duger jo ikke. Men vet han hva kjærlighet er?

Han tror at vigslede  homoprester er KJÆRLIGHET, han tror at KJÆRLIGHET  betyr kvinneprester, han tror kanskje til og med at abort er KJÆRLIGHET? Han vil kanskje ekskludere abortmotstandere og alle som er mot gummifisert prevensjon? Han tror at kjærlighet betyr  sublim ekskludering av motstandere av kvinnelige prester, motstandere av abort og de som ikke vil gå å skrifte til prester som etter Guds eget ord lever i synd, og som attpåtil har fått velsignelse for det, til å fortsette med det livet ut, av kirken selv, en kirke – ikke den katolske – som i likhet med Gelius selv nå sitter og leser Skriften med store viskelær og som visker ut alt som ikke er politisk servilt korrekt.

Gelius vil velsigne og onkludere alle med viskelær og helst vil han stå i sentrum for den store viskingen ved å få folk til å tro at Gelius er Guds viskelærsrepresentant på jord, og ikke paven.  I Gelius har Paven en stor konkurrent, iallfall bør Paven ha det, ifølge Gelius selv. Om dette å være Guds representant eller vikar på jorden.

Det er en besynderlig blanding av forvirring og kaos Gelius er ute for å spre.  Ikke klarhet, prinsipper, tydelighet, alvor og offer. Det Gelius aller helst vil, er å avskaffe eller ekskludere både Paven og Bibelen, vil jeg tro.  Det eneste han ikke er interessert i å ekskludere er seg selv og den innholdsløse og tomme statskirke som brødfør ham selv og dennes lære som nå ikke er blitt noe annet enn en forgård til nye gulag-arkipeler han selv helst bør få lovå  bygge med egne hender for dem som ikke passer inn. Skulle man tro. 

Nei, han kan ikke for det, men han kan ikke se annet enn at KJÆRLIGHET er Gud, dvs noe helt annet enn hva Gud selv sier, uttalt av en av apostlene, nemlig at: GUD ER KJÆRLIGHET. Ikke Gelius og hans medsammensvorne, som nå kanskje til og med holder på å viske ut det siste ordet i den Biblen han selv bruker,  nemlig KJÆRLIGHET. 

Har da Gelius klart det: Å ekskludere seg selv fra den ene sanne universelle kirke? Eller har han klart å ekskludere Gud ved å ta over selv?

Det Gelius bedriver er i sin dypeste grunn en islamisering av Den norske Kirke. Han tror han bidrar til å gjøre den mer åpen og forståelig for folk, men det han gjør er å gjøre den mer splittet, svak og skrøpelig, ja, foraktelig for mange folk. Folk med alvorsbehov.

Den han gjør er å lose folk inn i noe mer alvorlig og dystert, det han gjør er å skyve folk som foretrekke noe mindre personfiksert fra seg og det han gjør er å få folk til å lengte etter noe virkelig å holde seg til og tro på,  noe som holder og gir respekt og en tro som virkelig praktiserer det den sier.

Ja, vi er redd det er slik det forholder seg.  Det er her islam kommer inn og tetter hullet. Gelius legger veien rett og lett for islam. Ved å gjøre seg selv og den kirke han har representert  stadig mer foraktelig, åpner han døren for en religion som ikke vil finne seg i å bli fornæmet.

Han er sikkert ikke klar over dette, Gelius. Men dette er en sannsynlig konsekvens av hans jippoer og forsøk på å gjøre kirken mer populær ved å gjøre seg til mediaklovn og jippomaster til fortrengsel for virkelig kjærlighet: Guds kjærlighet.

Vi håper han får god tid til refleksjon i permisjonstiden.