Frykt, forvirrede følelser, sensur og kanselleringer nedverdiger også de saklige

Kjell Skartveit er den beste av alle som legger ut saker på documet.no. Han treffer alltid midt i blinken og har alltid noe særs viktig og vesentlig å si, (noen han selvsagt ikke er alene om), men Skartveit klarer å formilde hva kristendom er for noe på en enkelt, stimulerende, lærerik og rasjonell måte som ingen andre kan:

https://www.document.no/2023/04/16/nar-pastanden-om-to-kjonn-blir-blasfemi/

… Verdienes inntog i det politiske liv er dermed i ferd med å ødelegge det demokratiet de skulle bevare og forsvare. Verdiene fjerner det absolutte, grensene vi tidligere satte for våre handlinger. Så lenge en lov eller handling kan forsvares med en påstått god verdi, er diskusjonen parkert. Våger du å opponere, kan det koste deg både jobb og sosial anseelse. Da får du høre at dine verdier ikke er forenlig med din arbeidsgivers verdier. Vi vet alle at det ikke finnes et tredje kjønn, men det finnes altså verdier som likhet, frihet og solidaritet, og disse trumfer behovet for sannhet.

Debatten om et tredje juridisk kjønn handler derfor ikke om det finnes et tredje kjønn, men om påståtte sårbare gruppers behov for frihet og det å ikke bli diskriminert. Debatten flyttes over fra realiteter til følelser, og da blir alle som tror på en sannhet en trussel. Her finner vi både kristne og ateister, men kristendommen blir allikevel våre politikeres religiøse moststander ettersom den bygger på Jesus Kristus, som sa at han er veien, sannheten og livet, og som forkynte at det var realitetene som betydde noe, ikke vårt følelsesliv….

Den alltid realistiske, rasjonelle og sant emosjonelle – ikke servilt emosjonelle – Rita Karlsen, skriver: https://www.rights.no/2023/04/argumenter-er-erstattet-med-sensur/

Argumenter er erstattet med sensur:

Den offentlige samtalen går stadig dårligere. Det er blitt legitimt å kansellere dem man ikke er enige med eller moralisere over synspunkter ved å ilegge avsender dårlige personlige egenskaper. Hvorfor tillater vi denne form for sensur heller enn å avkreve argumenter? …

… dermed var «krigen» igjen i gang. De skinnhellige var ikke nådige i sin kritikk, de fleste krenket på andres vegne og uten at de selv har løftet en finger for …

Hvorfor tillater vi slik kritikk fraværende av argumenter? Man kan være enig eller uenig i Carolas vurderinger, men da må man i det minste klare å redegjøre for hvorfor. Det holder ikke med å slå henne i hartkorn med Jimmie Åkesson og partiet SD, som da indirekte skal bety at hun legitimerer – og normaliserer – fremmedfiendtlighet, er tilnærmet rasist, islamofob og muslimhater.

Carola skjønte straks at hun hadde begitt seg ut i bratt lende uten nødvendig sikkerhetsutstyr, noe hun som artist ikke har råd til. Derfor kom da også beklagelsen, men ikke over hva hun hadde sagt, men ut fra at noen kunne føle seg såret

Her risikerer de – som uttaler seg på en måte som de progressive oppfatter som rasistisk, transfobisk eller på annen måte det som oppfattes som diskriminerende mot enkelte minoriteter – å bli møtt med kampanjer som har til hensikt å utsette dem for sanksjoner som skal forhindre deres muligheter til å spre sitt budskap i etablerte medier, universiteter, forlag eller kulturinstitusjoner.

… Mchangama likevel:

Den amerikanske utviklingen inneholder også viktig lærdom for danske kulturkrigere, som har USA som et skremmebilde. Mennesket er et innbilsk og selvrettferdig vesen som raskt kan rettferdiggjøre hykleri og dobbeltmoral. For når du først har forestilt deg at trusselen fra «de andre» er så akutt og overhengende at målet rettferdiggjør midlene, har man blitt en del av det problemet en opprinnelig prøvde å løse.

-

Kommentar: Det pekes her å en trend som det har vært vanskelig for mange å få med seg. Det er som om man ikke vil forstå, at man vil være likegyldig, og at man føler at det er best slik. Er det ikke dette som kalles hykleri og feighet?

Fra mitt eget «arkiv», og som bevis og dokumentasjon på hva som skjer og som kommer til å henge med oss lenge fremover, - bevis som forteller sin egen horrorhistorie om hvor langt ned man kan synke i media, særlig kristne media:

http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/en-fortsettelse-pa-det-glade-vanvidd-om.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html

Nina H Ø minner oss på noe viktig på face i dag. Måtte vil aldri glemme denne helt håpløse og ondskapsfulle påstanden om HRS og ta den som et bevis på den alminnelige forvirring og på emosjoner i fritt fall. Den viser at forfatteren ikke evner analytisk tenkning og at han mangler evne til å ta til seg og bearbeide historiske fakta, - av en mann som lever på illusjoner og som er det jeg kaller en «servilt betinget emosjonelt korrekt figur avhengig av hypermagi»:

"Hadde de [HRS] vært født 75 år tidligere, ville et slikt politisk ståsted gjort at de var i Nasjonal Samling og støttet nazistenes okkupasjon av Norge. At de med årene har byttet ut «jøder» med «muslimer» som fiendebilde, er det eneste nye. Og hvis du lurte på hva det norske folket mente om Nasjonal Samling, skal du vite at mesteparten av medlemmene ble fengslet etter krigen, noen sågar skutt.» – Synspunktene til Norges største terrorist lever videre, og vi må tørre å ta debatten, la herr Jakobsen til og inviterte angivelig til en offentlig debatt om HRS det skulle vise seg at han overhodet ikke var interessert i å ta hvis det kunne innebære en motforestilling eller to. Og enda verre: kritikk av ham selv, hvilket det kom en hel del av, ikke minst fra erfarne pressefolk.

Jakobsen ble frikjent i Pressens Faglige Utvalg, men kom likevel ikke utpreget pent ut av det: Den besynderligere lederen hans ble karakterisert som "grov", "ufin", "usmakelig" og "sjikanøs".

neoosprtSdcc3188792l30fc li00uamltm597gf667648au6t2195tt53cg

Se videre mine egne – etter min mening svært så viktige og sanne - tilnærminger, som ikke er blitt godt mottatt, eller møtt med tilbørlig interesse, men som jeg mener forteller mye om sannheten og hva den kan bidra med til å forstå og se sannheten, (ja, til og med for mye av den, kan jeg frykte):

https://neitilislam.blogspot.com/2015/08/sosialkonomiske-teser-om-den-tragiske.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/11/sosialkonomiske-teser-om-godhet.html

Et utdrag eller et utsnitt av posteringene over:

… Vår etiske gull-standard i dag er «godhet», både den innbilte godhet og den reelle godhet, hvis den overhodet fins. «Godheten» er blitt som «gull» med en pris og en verdi som samtidig er både er reell og fiktiv. Godheten er også blitt et serum, men ikke et sannhetsserum for dem som promoterer – egen godheten – , den er snarere blitt sannhetens antiserum, et sedativ som forsterker og forlenger den alminnelige sløvhet. Noen mistar godheten for et afrodisiakum. Det sier seg selv at det er fare på ferde, men uten at noen ser ut til å ha kommet opp med noe botemiddel mot dette.

Det dreier seg om egen form for kognitiv dissonans. Hvordan takler vi det?

Kan godhet måles? Hvordan vil den arte seg under ulike forhold? Hva og hvem bestemmer verdien og prisen på godhet, og hvordan fastslå dens målbarhet? Er godheten kanskje ikke like umulig å måle som kjærligheten og lykken er det? Vi kan fortsette: Hva vil godhet koste? Og på bekostning av hva og hvem? Snakker vi om en komplett immaterielle eller metafysisk «størrelse»?

Der godhetens verdi bestemmes av tilnærmet allmenn politisk konsensus, vil godhetens motstykke, ondskapen og oppløsningen og nivelleringen av alle sanne eller autentiske verdier, bestemme både godhetens pris og dens kost. Både for «utbyder» og etterspørrer. Behov og tilfredsstillelse av behov, eller uteblivelse av behov og villet  manglende tilfredsstillelse, bestemmer ofte hvilke markedsmekanismer som settes i gang og hvilke mer eller mindre synlige krefter som utspiller seg på «godhetsmarkedet», like godt som på «børs-markedet», det rent pengeøkonomiske, rent kapitalistiske markedet. På dette marked gjelder ikke godhet som «alfa-verdi». Her gjelder beregning og uproblematisk målbare størrelser.  Men en børsslave eller kapitalist kan være like god som sin fattige, pengelense nabo. Om disse to konkurrenter på markedet kan i høyden sies noe mer sikkert enn at nok kan kapitalisten har mer godhet å spre i form av ting og tings verdi, men om den ene er bedre enn den andre – i metafysisk, etisk forstand - på godhet i seg selv, det er og forblir et åpent spørsmål og et spørsmål jeg ikke kan behandle her. 

Godheten har alltid en pris og en verdi, dvs en pris for «selger» og en pris (som kan være «gratis») for «kjøper». Men godheten vil selvsagt også ha en verdi for «selgeren» akkurat som den har en verdi for «kjøperen». Prisen for godheten kan være identisk med verdien, - da er «markedet» i balanse, begge betaler og mottar like høy verdi for samme pris. Behov og tilbud sammenfaller. Og alle kan føle seg vel til mote. Da er vi innenfor «det optimale».

Der godhetstilbudet består primært av immateriell verdi, vil denne verdien synke rask der prisen for den materielle eller mesurable godheten stiger, både for «kjøper» og  «selger». Jo raskere prisstigning på den materielle godheten, jo raskere reduksjon av utbudet av materiell – mesurabel - godhet. (Med mesurabel mener jeg her både affektiv verdi, attributale eller konsensusverdi, politiske eller instrumentell verdi eller sosiologisk verdi, dvs både reell og/eller illusorisk mental eller rent konseptuelle verdi).

Vil verdien av den immaterielle godhet, i form av demokrati, frihet fra frykt, rettferdig fordeling, f eks, stige der verdien og prisen for den materielle godhet faller?

Etterspørselen etter godhet vil være størst og ha størst tyngde der den materielle verdien av den – sett både fra «selger» og «kjøpers» side – er gratis, tilnærmet gratis eller lettest mulig oppnåelig.

Utbudet av godhet vil være størst der prisen «selgeren» må betale for den er lavest, spesielt der den er «arvet» eller tilkommet nærmest gratis (jfr olje).

Så lenge godhet kan garanteres, vil prisen på godhet og verdien på godhet sammenfalle som resultat av naturlig synergi og da vil lykken – spesielt lykkefølelsen – stige både for enkeltindivider og grupper, og muligens for hele populasjonen (nasjonen), i hvert fall på kort sikt før markedskortene eller markedskreftene undergraves av paradigmeskifter av ulike slag og ulike kvaliteter, som f eks «ideelle» ikke-mesurable størrelser som religion, menneskesyn, virkelighetsoppfatning og verdisyn, pluss makt eller avmakt eller begge.

Godhet i dag bestemmes «fra høyeste hold» uten tilknytning til den markedsloven som sier at prisen bestemmes av tilbud og etterspørsel. Godhet i dag knyttes kun til den verdi etterspørreren av større godhet tillegger godheten (for øyeblikket, eller på relativt lang sikt) og tilbyderen er villig til å betale for denne attribueringen.

Når tilbudet av godheten før eller siden reduseres – enten fordi den reduseres ved «naturlig» deflasjon eller inflasjon – vil den generelle verdien av godhet stige, fordi prisen på godheten blir høyere for «selgeren», dvs hjelperen, den som sitter på det vi kan kalle distribusjonsmakten av godhet, (her illusorisk ontologisk eller – tilnærmet - objektivt sett).

Det horrible i det er dette: Jo mer det reelle behovet for godhet stiger – i form av hjelp og støtte i form av f eks subsidier både fra private, slekt, venner og det offentlige – jo mer nominell godhet vil bli tilbudt, f eks i form av en konkurranse fra politisk hold om å kunne produsere eller materialisere de mest vellykkede intensjonserklæringer, i form av mest mulig «anstendighet», - erklæringer hvis mål er å sikre utbredelse av mer godhet og godhetsproduksjon, i anstendighetens og under den nye hypermoralens støvel og krav – godhetens illusjonsmoral, på sikt.

Det tragikomiske er at så mange tror på seg selv her, på den absolutte fortreffelighet av egne illusjoner

Godhetsproduksjonen forutsettes i et slikt «reelt scenario» da å være en helt legitim og nødvendig illusjon av godhet og godhetsproduksjon, som om illusjonsproduksjon er identisk med reell godhetsproduksjon, eller produksjon overhodet, hvilket selvsagt ikke er tilfelle, men kun en illusjon, uavhengig av hva konsensus måtte signalisere eller «påby eller tilby» på markedet, en illusjon man da tilsynelatende velger, men i virkeligheten implisitt tvinges til å tro på, - i denne sammenhengen kan det komme ut på ett.

Illusjonen kan like vel  ironisk nok øke markedsverdien av godhet, men da bare ved at illusorisk godhetsproduksjon betraktes som eller oppfattes som et gode i seg selv, en vare som tilskrives høyere verdi ved følelsesproduksjon i form av følelsesprojeksjon, alt en nødvendig funksjon av manipulasjon, massesuggesjon og selvbedrag fra alle – eller nesten alle - markedsaktørenes side, «verdier» som tilføres markedet både av tilbyder og etterspørrer, (i skjønn eller uskjønn forening, alt etter kontekst og dagsform, som det heter, og hvordan man ellers ser på ting og mennesker. Det fins en grunntone i alt!).

Varen i seg selv har da fått en affeksjonsverdi som trumfer den reelle eller ideelle verdien, på kort sikt. Affekt og illusjon i seg selv bidrar paradoksalt nok til at betalingen for godhet holdes skyhøy og kunstig i livet. Godheten fremstilles dermed som et gode som «selgeren» må betale en høy pris for å sikre seg, få kontroll over eller på annen måte erverve. Godheten blir en vare eller en tjeneste , eller begge. Den kan tas eierskap på, den kan kjøpes eller selges, den kan forvaltes, - av de rette organer, av de som føler seg moralsk mer høyverdige enn andre. Jo høyere offer eller oppofring for selgeren, jo høyere mener han kjøperen bør verdsette hans offer. Og i mange relasjoner vil kjøperen – ikke så helt vanskelig å forstå, kanskje – selv godta å betale prisen selv for denne verdiøkningen på selgerens vare som fremkommer– dvs hans «godhet».

Denne prosessen, som egentlig - i sitt «enkle» vesen» - , er en verdifastsettelse uavhengig av det naturlige eller frie markedet, men helt avhengig av et kunstig eller konstruert basert marked – vil i seg selv på fantastisk vis få både selger og tilbyder til å føle seg mer vel og dermed og mer verdt, idet begge opplever å måtte betale mer for godheten enn før.-

Verdienes inntog i det politiske liv er dermed i ferd med å ødelegge det demokratiet de skulle bevare og forsvare. Verdiene fjerner det absolutte, grensene vi tidligere satte for våre handlinger. Så lenge en lov eller handling kan forsvares med en påstått god verdi, er diskusjonen parkert. Våger du å opponere, kan det koste deg både jobb og sosial anseelse. Da får du høre at dine verdier ikke er forenlig med din arbeidsgivers verdier. Vi vet alle at det ikke finnes et tredje kjønn, men det finnes altså verdier som likhet, frihet og solidaritet, og disse trumfer behovet for sannhet.

Debatten om et tredje juridisk kjønn handler derfor ikke om det finnes et tredje kjønn, men om påståtte sårbare gruppers behov for frihet og det å ikke bli diskriminert. Debatten flyttes over fra realiteter til følelser, og da blir alle som tror på en sannhet en trussel. Her finner vi både kristne og ateister, men kristendommen blir allikevel våre politikeres religiøse motstander ettersom den bygger på Jesus Kristus, som sa at han er veien, sannheten og livet, og som forkynte at det var realitetene som betydde noe, ikke vårt følelsesliv.