Hvithet, rasisme, mennsketyper og psykiatri

Hvem er vi i dag? Hvem er vi i dag? Hvem er vi i dag? Spørsmålet henger i luften og noen våger ikke å stille spørsmålet fordi det er for vanskelig å besvare. Og fordi mange føler seg ubevisst presset til å avstå fra å svare, av frykt for … bl a for … ?

Rasismepragrafen, 185.

For noen år siden var det en psykiater som het Hans-Joachim Maaz som karakteriserte en viss type mennesker innenfor en viss type kultur på følgende måte:

«… borgeren er autoritetstro, engstelig og følelsesblokkert, fremfor alt aggresjonshemmet. Hans evne til å utholde virkelige og åpne konflikter er liten: hans realitetssans er forstyrret og innsnevret. Han viser en tydelig mangel på direkthet og spontan livsglede -alt holdt tilbake, neddempet, sikret og kontrollert.

Men under overflaten, som for øvrig bare brytes om han settes under kraftig press, koker de hefitge følelser; et morderisk sinne, avmektig angst, dyp smerte og lammende tristhet. Dette forblir for det meste skjult, fordi det oppfattes som trusler og belastninger.

Hva er … for psykoterapeuten? Det er tilpasningspress, repressiv oppdragelse, legemlig og sjelelig terror, det er hjernevask (Vi forteller deg hva som er riktig, hva du får tenke, si og føle) og fremmedgjøring i forhold til ens egen natur. Fremfor alt er det imidlertid undertrykkelse av følelsene, forbud mot sinne, smerte og lyst, og i stedet for disse uttrykksformene setter den en oppdragelse til disiplin og hardhet og dermed til en forløyethet som blir ens annen natur».

Kommentar: Er det terapeuten det her er noe i veien med? Eller er det han beskriver «fakta» som vi ikke våger å si i vår midte i dag, rett foran øynene våre?

Jeg sier ikke hvilken mennesker og hvilken kultur det her dreier seg om. Fins det noen i det hele tatt som passer inn i beskrivelsen? Og vil noen i dag våge å beskrive offentlig den kultur og de mennesker som ligner mest på hva beskrivelsen forteller?

Jeg lar svaret stå åpent, men for meg er beskrivelsen gjenkjennelige på mange måter.

Mer våger jeg ikke si, men man kan jo gjøre seg opp noen tanker, hvis man våger, da, på gutterommet, så å si. (Beskrivelsen er tatt fra en bok av Petter Normann Waage).

«Det stemmer ikke at § 185, også kjent som «rasismeparagrafen», er basert på hva den enkelte kan oppleve som hatefulle ytringer. Verken forarbeidene til paragrafen eller dommer fra Høyesterett legger vekt på hvordan den enkelte oppfatter en ytring. Det sentrale spørsmålet er om ytringene er såkalt kvalifisert krenkende, og om de er beskyttet av ytringsfriheten eller ikke. Dette gjenspeiles også i dommer der noen har blitt dømt til straff etter paragrafen. Hets og sjikane er ikke beskyttet av ytringsfriheten i samme grad som meningsytringer, og blir oftere straffet.

Påstanden er helt feil». https://www.faktisk.no/artikler/zlnl0/nei-rasismeparagrafen-er-ikke-basert-pa-hva-den-enkelte-kan-oppleve-som-hatefulle-ytringer

Kommentar: FAKISK legger her an en svært rigid, byråkratisk juss, om jeg så skal si. Rettsfølelsen blant folk er imidlertid at den som fremsetter en påstand nå må bevise at påstanden ikke er krenkende e l.

Det betyr i praksis at man må legge den «fornærmedes» emosjoner til grunn, selvsagt uten at denne må bevise at han virkelig føler det sånn og sånn.

http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/dillemma-og-menneskeverd-islam-og-resten.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2014/06/hatefulle-ytringer.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/02/danske-domstolsdmt-for-fordmmende-eller.html

https://snl.no/diskriminerende_og_hatefulle_ytringer

https://forskning.no/juridiske-fag-ntb-rasisme/anine-kierulf-rasismeparagrafen-bor-endres/2098646

http://neitilislam.blogspot.com/2012/08/gules-ideelle-fordring.html

http://neitilislam.blogspot.com/2012/07/er-vi-klar-for-rasisme.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/02/nyformulering-av-rasismepragrafen-et.html

https://neitilislam.blogspot.com/2010/10/rasismens-mange-forvirrende-ansikter.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/06/dagens-dominerende-form-for-moralsk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/multikulturalisme-og-sannhet.html

http://neitilislam.blogspot.com/2010/08/rasisme-i-aftenposten.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/09/martin-schulz-eu-og-rasismepragrafen.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/11/nar-demografi-og-islamofobi-blir.html

Ligger det i genene, om bl a Sapolsky

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/kan-de-korrekte-vinne-en-krig.html

Jeg har foretatt en liten spørreundersøkelse:

3 av 7 mener at psykiaterens beskrivelse er rasistisk. 2 av 7 tviler. 2 sier nei.

Dette viser at folk er svært usikre på hva rasisme er for noe. At såpass mange mener at beskrivelsen er rasistisk, tyder på at frykten for at anklagen skal ramme dem selv, er stor. Og denne tilstanden kan så slå tilbake på alle oss som hittil ikke passer på psykiaterens beskrivelse. Det kan fort vise seg at vi passer bare så altfor godt til psykiaterens beskrivelse eller «diagnose». Vi kan med andre ordre på vei inn under et totalitært regime, og det kan være der, jo før vi aner det.

Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at psykiateren beskrev hvor «de» en gang var, før de ble «frigjort», inn i en kapitalisme med et mer vennlig ansikt.

Hva om den samme beskrivelsen var myntet på «noen her og nå», f eks muslimer?

Det har vært populært i diskursen i noen tiår nå å snakke om «politisk korrekt». Jeg for min del har forøkt å tenke i litt andre baner og derfor har jeg «lansert» termen «servilt betinget emosjonelt korrekt», fordi vi med den termen kan nærme oss problematikken på en litt annen måte, med sikte på å få bedre tak på hvor alvorlig og dypt våre problemer stikkeritært, som kultur betraktet. Vi kan med andre ord ha godt av å forsøke å gå litt dypere inn i «materien», hvis vi våger, og det bør vi, samtidig som vi selvsagt må ha for øye at «servilt betinget-termen» har en mye videre klangbunn enn det termen isolert sett bærer bud om. Å ha den fordom at emosjoner er noe vi hverken kan eller bør ha noe med å gjøre, løser ingen verdens problemer og indikerer en konfliktskyet som bare ender med enda større feighet stilt overfor realitetene; holdningen forverrer bare alt og gjøre oss bare mer overflatiske og lik den personlighetstype beskrevet av psykiateren i innledningen over.

Emosjoner er et felt som er mye vanskelige å forholde seg til enn «det politisk korrekte» eller «de politisk korrekte». Emosjoner har noe med det de gamle kalte «ånd» å gjøre, med religion og tro å gjøre, noe med ikke bare politikkens men selv eksistensens fundament å gjøre. For uten emosjoner, ingen politikk, og heller ingen religion. Uten gode emosjoner «brukt» og blomstret på riktig sett, heller ingen god og fruktbar religion og heller ingen god politikk eller ideologi.

Jeg mener derfor at vi bør nærme oss og håndtere, tenke om og praktisere emosjoner på en litt annen måte enn den måten elitene i dag nærmer seg emosjoner på. Jeg mener vi bør skru litt på perspektivene og fremheve en filosofisk sett bedre måte å nærme seg emosjonene på, nemlig den juridico-religico måten, en måte som var mer utbredt for hundre år siden enn den er i dag. Vi skal ikke identifisere religion og juss, slik man gjorde tidligere, men vi skal «bygge på» og utvide horisonten, slik at ikke lar oss dupere kun av emosjoner og gjøre emosjonene til eneste grunnlag credo for hvordan vi handler, tenker og føler, både rent deskriptivt og preskriptivt.

Kort sagt: emosjonene bør presenteres for et alternativ, et integrerende supplement, en annen og mer fyldig måte å forholde oss på, føle på og handle på. Dermed ikke sagt at juss og teologi skal få dominere personlighetsstrukturene og konstrualene, (som kan tolkes ulikt), nei, at jussen og teologien skal fortrenge andre disipliner og endre grunnleggende humane trekk og muligheter, er en fremmed forestilling. Jeg tror ikke at mennesket bør bli et tvers igjennom fornuftsstyrt og kjølig beregnende vesen, nei, tvert om, - slikt frembringer gjerne monstre. «Det ender i mordet», som Dostojevski sier det. Å tenke og forholde seg juridico-religico er snarere å bli tilskyndet til å bli et mer helt menneske, en person med åpning for den erkjennelse at det ligger en begrensning på dette å være menneske, at det ligger en synd der, på lur, så å si, som det er best, mest fleksibelt og mest kreativt frimodig å erkjenne og forholde seg til, på fullt alvor. Man kan, i dette panoramaet, både ha behov for å bli født på ny, ovenfra, og å forandre seg selv til det bedre – uten nødvendig vis gjennom faste og askese - , men dette innebærer selvsagt ikke at man skal ta mål av seg til å kunne skape helt nye mennesker hvis mening her i livet er å underkaste seg en ideologi, hva den nå enn måtte være.

Se denne og foreta «peiligene»:

… Espen Teigen med en god artikkel om fenomenet i Nettavisen.

Begrepet «woke» handler om folk som har «våknet opp» og sett den ekte sannheten. Nemlig at USA med sin historie er et grunnleggende rasistisk samfunn. Minoriteter og kvinner holdes nede. Og øverst i hierarkiet troner de heteroseksuelle hvite mannfolkene. Nederst er det handikappede, transkjønnede, lesbiske svarte. Individualismen og frihetstanken som skapte USA er byttet ut med noe som kalles «kritisk teori».

I korte trekk handler kritisk teori om å se systemene bak, og legge ansvaret over på et system eller en kultur. Hvis det er flere svarte enn hvite i fengsel er det automatisk kulturen eller systemets feil. Dermed må det skyldes rasisme. Dette skiller seg kraftig fra tradisjonell teori, som handler om å finne årsakene og deretter finne løsningene. …

… I TV-programmet får vi se ti hvite mennesker som sitter rundt et bål og skammer seg over USA feirer «Columbus Day». Oppdagelsen av Amerika var starten på den iboende viljen til å dominere og kolonisere mennesker av annen rase, får deltakerne vite.

DRs journalist anses altså å være rasist idet han møter opp, rett og slett fordi han har hvit hud, og terapien oppsummeres som følger:

– Du er veldig anspent, sier terapeutstolen overfor meg.

… Når leksjonene mine med Kusum Crimmel går mot slutten, konkluderer hun med at hvit overherredømme bor i meg som spenning og mangel på kontakt med kroppen min. Det gjør at jeg går alt for lett inn i en defensiv posisjon, mener hun.

https://www.rights.no/2023/02/i-terapi-for-egen-hvithet/

-

Og denne:

Resultatene viser at myndighetene nekter å ta inn over seg hva de aller viktigste informantene – barna – sier.

(…) Innvandrerfamiliene er overrepresenterte i barnevernet, men først og fremst under kategorien «hjelpetiltak». Omsorgsovertakelser er også overrepresentert i innvandrerfamiliene, men overrepresentasjonen speiler ikke forekomst av vold, og man må dermed anta at alt for få innvandrerbarn tas ut av voldelige hjem.

Forekomsten av vold i disse familiene er godt kartlagt. Barn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er fire ganger så utsatt for grov vold fra mor, viser NOVA-rapporten Vold og overgrep mot barn og unge. Grov vold defineres som blant annet knyttneveslag, spark og pisking med belte. Hele 19 prosent ikke-vestlige innvandrerbarn lever under et slikt oppdragelsesregime, viste rapporten.

https://www.rights.no/2023/02/oslo-ap-skal-rekruttere-flerkulturelle-og-lhbt-som-fosterhjem/

--

Fra forskningens verden kan vi lese:

To be sure, there is substantial evidence that our brains are biologically predisposed to distinguish “Us” from “Them”—and this applies, for example, to our perception of race. Stanford University biology professor Robert Sapolsky, PhD, has written extensively on how our brains react, more or less automatically, when we are shown pictures of people who don’t resemble us—the “Others” and “Thems” of the world. Sapolsky writes:

Briefly flash up the face of someone of a different race (compared with a same-race face) and, on average, there is preferential activation of the amygdala, a brain region associated with fear, anxiety, and aggression.

Critically, Sapolsky notes, our reaction is precognitive; it “. . . comes long before (on the time scale of brain processing) more cognitive, cortical regions are processing ‘Them.’ The emotions come first.” And yet, Sapolsky cautions that these emotional reactions are not etched in stone—or irremediably encoded in our brains. We can modify our emotional reactions to “Them”—the feared “Other”—in various ways. For example, Sapolsky points to “. . . a powerful cognitive tool—perspective taking. Pretend you’re a ‘Them’ and explain your grievances. How would you feel? Would your feet hurt after walking a mile in their shoes?”

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html