Når vi nå engang snakker om affeksjoner, følelser, emosjoner, karisma og lidenskaper:
Hva er forskjellen mellom følelse og emosjon? Jo, kort sagt: Følelsen kan føle emosjonen og emosjonene, men kan emosjonen eller emosjonene føle følelsene? Jeg lar spørsmålet stå åpent.
For klarhet i uklarhetens skyld, se denne:
Vi har vært inne på Barett flere ganger tidligere her på
bloggen. Emosjoner og følelser skal tas på det dypeste alvor og skal ikke være
noe man bare slenger om seg med, noe man kan begrunne alle sine handlinger, holdninger,
meninger, tanker og verdivalg og virkelighetsbilde med. Det står faktisk om liv
og død. Og jo mer vi forstår av dette, desto bedre.
Emosjoner og fornuft er ofte satt opp mot hverandre, som om de ikke hører sammen, som om den ene er mest hysteri og den andre mer rasjonalitet og gjerne irrasjonell kontroll og behov for dominans og – imperialisme.
Det har hatt fatale konsekvenser opp gjennom historien, ikke minst på det teologiske området; ta bare striden om treenigheten og Jesu eller Kristi guddom, den tok 1000 år, og fortsetter for så vidt ennå.
Kan den ha noe med krigen i Ukraina å gjøre? Vel, skal i
det følgende behandle dette spørsmålet indirekte og litt hoppende, og derfor
tilsynelatende usammenhengende, men sammenhengen vil fremgå etter hvert, for
den som våger og har tålmod. Det gjelder å se det som en collage som må leses og
sees med det «vettet man har». Og ikke minst ut fra behovet for det skjønne,
det gode og det sanne og alle velbgrunnede lengsler i den sammenheng.
Først en tenker, med et stort hjerte: St Augustin, han vender
seg bort fra manikeismen hvor universet er en kamp mellom gode og onde krefter,
mellom lys og mørke. Materien er ond, men ånden er god og ethvert menneske har
en gnist i sjelen som lengter etter å bli befridd fra det den materie kroppen
består av …
Her en politiker som også kan tenke like mye som han kan føle, og forstå, at andre mennesker har det like dann:
Viewing Lincoln’s 1860 election as a threat to their “peculiar institution,” Southern states began seceding even before he took office; in his inaugural address, delivered two weeks to the day after the formation, on February 18, 1861, of the Confederate States of America, Lincoln eloquently articulated the hope that even now, when a standoff between Union and rebel forces was brewing at Fort Sumter, an Army installation in the harbor of Charleston, S.C., further compromise was yet feasible: “Though passion may have strained it must not break our bonds of affection. The mystic chords of memory, stretching from every battlefield and patriot grave to every living heart and hearthstone all over this broad land, will yet swell the chorus of the Union, when again touched, as surely they will be, by the better angels of our nature.”
https://frontpagemag.com/the-sumter-gambit/
Kommentar: Lincoln nevner passion og bonds
of affection i et veldig spent øyeblikk og like før borgerkrigen bryter ut
i USA. Han skiller her mellom to emosjoner eller emosjonsuttrykk og nevner dem
i samme pust. Det er ikke snakk om servilt betingede korrekte emosjoner han har
for seg i sitt indre bilde. Kjærligheten
for noe, f eks samholdet, nasjonen, bør overstyre rene emosjoner, som kan få
preg av hysteri og være gjenstand for dupering - ser Lincoln ut til å mene. Politikere,
intellektuelle og media i dag savner kanskje evnen til å skille og skjelne
mellom affections og passions,, (se lenkene).
Amerikanske teolog Jonathan Edwards, October 5, 1703 – March
22, 1758, om nådegaver, karisma og ånd, pluss emosjoner og
følelser:
På grunn av dette forventer jeg ikke en gjenopprettelse av disse mirakuløse gavene i de kommende herlige tider for menigheten; og jeg ønsker det heller ikke. Det virker for meg som om det ikke ville tilføre disse herlige tider noe, men snarere trekke noe fra. Selv ville jeg heller ha nytt dens herlige innflytelse, som viser oss Kristi åndelige, guddommelige skjønnhet, uendelige nåde og uutslokkelige kjærlighet, herlige føyelighet og ydmyke glade i Gud. Jeg ville heller ha nytt dette et kvarter enn å ha profetiske visjoner og åpenbaringer gjennom hele året.
Det virker mye mer sannsynlig for meg at Gud ville gi
sine hellige øyeblikkelige åpenbaringer i profetiens mørke tidsalder, enn nå
når den herligste og mest perfekte tilstand i Hans menighet på jorden nærmer
seg. Jeg kan ikke se at det er behov for disse ekstraordinære gavene for å
innføre denne lykkelige tid og etablere Guds rike over hele jorden. Da jeg har
sett så mye av Guds kraft på en mer ypperlig måte, er jeg overbevist om at Gud
godt greie seg uten (The Distinguishing Marks of a Work of the Spirit of God»,
i On Revival, Edinburgh, Banner of Trust, nytt opplag 1984, s 140-141). I Overrasket av Åndens Kraft, Jack Deere, Hermon Forlag
1993).
http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html
Den berømte teologen Charles Hodge skrev: … det er
åpenbart at høye rop og kramper er uforenlige med disse tingene. Derfor bør
slike ting frarådes. Slike ting kan ikke komme fra Gud, for han er ikke den som
skaper uorden.
Edwards svarer: Det virker som om Gud er tilfreds med å overbevise menneskers samvittighet, slik at de ikke kan unngå store, ytre manifestasjoner. Selv om de avbryter og forstyrrer de offentlige møtene de er på, (så) tror jeg ikke (at) dette er forvirring eller uheldige avbrytelser. Det er omtrent som en gruppe mennesker møtes på et jorde og ber om regn, og de så blir avbrutt i det de holder på med av en rikelig skur.
Jeg skulle ønske til Gud at alle offentlige sammenkomster i
dette landet neste sabbat ble avbrutt i sine offentlige øvelser av en slik
forvirring! Når vi oppnår det som var målet for rekkefølgen, behøver vi ikke å
være lei for å ødelegge tingenes rekkefølge. Den som skal hente en skatt,
trenger ikke å være lei seg for at han blir stoppet ved å finne skatten midt på
veien». bid, s 90f.
Fra nettet:
Edwards responded with his pen, writing and publishing The Distinguishing Marks of a Work of the Spirit of God (1741), an assessment of the revival in light of 1 John 4. He surveyed what he called “neutral signs”—things that neither affirm nor deny a genuine work of the Spirit.
Edwards’s Distinguishing Marks offers sage wisdom in helping us sort wheat from chaff in questions like those posed by my friend and many others throughout history.
In Section I of Distinguishing Marks, Edwards riffs on things that are not necessarily marks of a work of God’s Spirit. Such things include:
1. Bodily effects. Emotional or physical responses such as fainting or shouting aren’t necessarily validating signs that the Spirit is moving. Convulsing, jerking, laughing and many other things were present in the First Great Awakening; Edwards warned, however, that these can be attributed to residual factors such as personality type or a tendency toward radical behavior under emotional duress, but not necessarily the Spirit. The Bible doesn’t offer a precise formula for how the body or emotions act under the influence of the Spirit.
2. Wrought-up emotions. A “soul-ravishing view” of the beauty and love of Christ might overwhelm a person, Edwards said, and work up their emotions. He warned against canonizing emotional responses, though, since persons of a different emotional makeup might not respond so radically and yet might truly be under the Spirit’s influence.
3. Immediate personal revelation. Among contemporary charismatics this is often phrased, “Brother, God gave me a word for you.” Sometimes that word will be Scripture. But Edwards pointed out that Satan knows the Bible and can readily quote and twist it, just as he did in tempting Jesus. Therefore, mental promptings—even those involving Scripture—cannot always be trusted.
Revivals have always been plagued by errors in judgment from leaders and participants alike, Edwards warned, and have suffered from the delusions of Satan. Great care and discernment are always the order of the day.
https://founders.org/2018/04/06/jonathan-edwards-and-why-i-am-a-cessationist/
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html
Brukt av John MacArthur – en innflytelsesrik calvinistisk
predikant og forfatter til å tilbakevise karismatikerne: Prøv åndene:
4Mine
kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange
falske profeter ut i verden. 2 På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd
som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. 3 Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er
ikke av Gud. Det er ånden til Antikrist, som dere har hørt skal komme. Og den
ånden er allerede nå i verden.
4 Men dere, mine barn, er av Gud og har
seiret over dem. For han som er i dere, er større enn han som er i verden.
5 De er av verden, derfor taler de som
verden, og verden lytter til dem. 6 Men vi er av Gud, og den som kjenner Gud,
hører på oss. Den som ikke er av Gud, hører ikke på oss. Slik kan vi skjelne
mellom sannhetens ånd og villfarelsens ånd.
Gud er kjærlighet
7 Mine kjære, la oss elske hverandre!
For kjærligheten er
fra Gud,
og hver den som
elsker, er født av Gud
og kjenner Gud.
8 Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud,
for Gud er
kjærlighet.
9 Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart
blant oss,
at Gud sendte sin
enbårne Sønn til verden
for at vi skulle
leve ved ham.
10 Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har
elsket Gud,
men at han har
elsket oss
og sendt sin Sønn
til soning for våre synder.
11 Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da
skylder også vi å elske hverandre. 12 Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom
vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.
Fra den russisk ortodokse
side:
St Basil, ca 380 e Kr: Hvis du vil tale om Gud, eller høre om Han, eller lytte til Ham, så skal du se bort fra dine sanser, se bort fra den kloden vi lever på, se bort fra havene, og la luften hvile i ro under deg; du må da også heve deg over dagenes og månedenes årstider og deres klare orden, og over jordens alle kledebon; reis deg over materien, hev deg tvers gjennom stjernetåkene og deres overdådighet, deres vidde og spenn og den velsignelse de senker over jorden, deres formfullendte mønstre og pryd, deres bånd og bevegelser som binder dem sammen;
Når du så har fløyet over alt dette i ditt vare sinn, hev deg da opp mot himmelen, og når du så blir stående over den, alene sammen med din tanke, legg da merke til all skjønnheten som finnes der: se englenes armeer over alle himlene, sku erkeengelen og rikenes herlighet. Se at det styres over troner, makter, myndigheter og øvrighet.
Når du så har fart forbi alt dette og etterlatt deg
hele skaperverket, i sine grenseland, bak deg, i dine tanker, løft så ditt sinn
over det og la deg bli presentert for Guds selve essens, det ubevegelig,
uforanderlige, aldri skiftende, alltid frie og upåvirkelige og evig udelelige
lys og dets uutsigelige makt, dets umålelige størrelse, dens allfylde av
herlighet og godhet, dets umåtelige skjønnhet som opplyser alt såret liv, alles skadde sjel, men – med alt dette - som likevel aldri kan beskrives fullt ut med
ord. Fra engelsk, s 60, i Orthodox Dogmatic Tehology, av Machael Pomazansky,
1983 – 2005.
Kommentar: Her snakkes det om Guds essens og i store, veldige mentale bilder, en «teknikk» som kan få leseren til å anta at han nettopp «ser» Guds essens, om enn i det fjerne, og i et fugleperspektiv som står over Guds eget perspektiv. På 1200-tallet, begynte ortodoxe teologer å snakke om Guds uskapte energier i stedet, en innfallsvinkel som sto i kontrast til vestlig teologi.
Behovet for å kunne oppleve Gud på kroppen, via teknikker
som kan minne om yoga og sufisme, ser ut til å ha blitt akutt.
Gregory
Palamas, på begynnelsen 1300-tallet, is famous for his defense of hesychast spirituality, the uncreated
character of the light of the Transfiguration, and the distinction between God's essence and energies (i.e., the divine will, divine
grace, etc.).
Nok et vestlig perspektiv:
“Augustine’s pioneering use of psychological analogies to The Trinity illustrates again his deep interest in the subjective life of the self and it’s relation to God. It also illustrates what many has been seen as a flaw in his doctrine of the Trinity. Memory, intelligence and will may be different faculties, but they are possessed by a single person. Their unity is more fundamentalthan their diversity. Augustine seems to emphasize the unity of God more than the diversity of the Trinity.
For this
reason he is disliked by the Eastern Church, which always tended to emphasize
the diversity over the unity. Far worse to eastern eyes is the denial that the
Father is the sole source ofdivinity
in the Trinity. … Augustine’s claim that the Spirit proceeds from the Son as
well as from the Father is to introduce “ divinity” as å fourth member into the
Trinity”. Dette har den østlige Kirke alltid gått imot. (s 84 I Christian Thought, by Jonathan
Hill, 2003).
Treenigheten er både en artig nøtt å knekke, og et fantatastisk "fenomen" å leve godt og rikt med, og den er ikke ulogisk, og den kan styrke et godt og kreativt følelsesliv I harmoni med sine tilsvaenrende eller tilhørende og ledsagende emosjoner.stisk
Det oppstår vanskelige spørsmål som ennå ikke er løst en gang for alle, f eks når det kommer til monoteletisme: Har Kristus to naturer, men bare en vilje? Og hva med et forsøk på forsoning mellom vest og øst, ved at Jesus som Gud led på korset (teopaskittformelen)?
Og: Apokatastasislæren – alle tings gjenopprettelse på dommens dag, kanskje til og med for djevelen … Eller f eks: Fødte Maria faktisk Gud? Den vestlige kirken sies å være katafatisk, men den østlige er apofatisk, hvor man mer understreker Guds ufattbare transcendens, mens Vesten er mer snakkesalig, som Armstrong sier det. I øst snakker man mer om menneskets mulighet for theosis, guddommeliggjøring, enn i vest, i flukt med inkarnasjonen. Synd blir mer betraktet som sykdom enn som lovbrudd. I karismatiske kretser i Vesten i dag forkynnes det ofte at mennesket kan oppnå guddommelig natur, f eks Hanvold, og dette er ikke en helt fjern tanke fra Paulus i DNT.
Kirken kan beskrives slik: Den er himmelen på jord, der
himmelens Gud bor og ferdes … Den er varslet av patriarkene, grunnlagt av
apostlene, utsmykket ved hierarkene, gjort en fullkommen i martyrene, sier en
teolog på 700-tallet.
Ortodoksien gir folk en følelse av tilhørighet og
identitet, men bysantiske tekster mangler ikke på kritikk mot minoriteter som
jøder, kjettere og ytre fiender som f eks muslimer. Dette styrker følelsen av en
sammensveiset, veldefinert gruppe som er i konflikt med resten av verden, sier
en Russlandkjenner. Er det dette Putin egentlig styres av? Man skal være
forsiktig med å demonisere den russisk ortodokse kirke.
https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/litt-om-teologi-om-dette-vre-liberal.html
https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/gud-eller-allah-thats-solution.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/den-russisk-ortodokse-kirke-putin.html
http://bibelfellesskapet.net/index.php/forkynnelse/forkynnelse/undervisning/1175-treenigheten
http://bibelfellesskapet.net/index.php/forkynnelse/forkynnelse/undervisning/1175-treenigheten
Firguderi? Neppe– det kommer an på «perspektivet» og hvem som ser, føler og forstår.
Så: Må vi nøyer oss med å sitere fra The Book thatTransforms
Nations, av Lord Cunningham:
«Fifteen hundred years ago, a split began i Christianity over the issue of a «hierarchy» in the Trinity. This and other issues eventually led to the Great Schism between the Eastern and Western churches … The Eastern church said God the Son and God the Holy Spirit are subordinate to God the Father. The Western church, on the other hand, held that each menber of the Trinity is equal. The Father, Son and Holy spirit are continually submitting to oneanother in love. This Western view allowed people to see that the Godhead, with absolute equality, has infinite unity and diversity».
I Cunninghams perspektiv, medførte, innebar og førte dette perspektivet på treenigheten til alvorlige problemer for de østlige nasjonene. De hadde ikke noen modell for kreativ frihet, de så ikke den gjensidige føyelighet personene seg imellom i treenigheten slik den ble oppfattet i den vestlige ortodoksi. Noe «presteskap av alle troende» fikk ikke spillerom i Østlandene.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html
En norsk russland-kjenner, Petter Normann Waage,
beskriver den ortodokse kirkes forståelse av ånden og treenigheten slik, (merk
emosjonene som ligger i kok under):
Det dreide seg om forskjellige utlegninger av dogmet om den hellige treenighet, som først var blitt formulert på synoden i Nikea 325 e Kr senere var blitt stadfestet på synoden i Konstantinopel i 381.
Da kjempet man om den rette forståelse av Kristi guddommelige natur. Nå dreide spørsmålet seg om hvilket forhold Den hellige Ånd hadde til Faderguden og til Sønnen. O Østen holdt (og holder) man fast på den opprinnelige formuleringen fra den nikeanske-konstantinopelske trosbekjennelse;
Faderguden oppfattes som urgrunn, skaper og opprettholder av universet, som fra evighet av frembringer Sønnen (Logos, Verdensordet). Også Den hellige Ånd utgår fra Faderen fra evighet av.
I den vestlige teologi fikk derimot den lære gjennomslag at Den hellige Ånd utgår både fra Faderguden og fra Sønnen. Derfor føyde man det latinske ordet filioque tll den gamle trosbekjennelsen. Og fra dette lille ordet blusset den store konflikten opp, som til slutt kom til å dele kristenheten i en østlig og en vestlig del …
Innen Østkirken opplevede man at treenigheten i den nye bekjennelsen fikk en annenrangs status der ånden hadde fått en annenrangs status og var blitt redusert til en dualisme.
Dette inntrykket ble ytterligere bekreftet etter et konsil i 869 fastslo at mennesket besto av legeme og sjel og ikke var en tredelt skapning. Ånden ble betraktet som en del av sjelen. Østkirken godkjente aldri dette konsilet og har holdt på en tredeling og Åndens selvstendige status i forhold til Sønnen. Man har sett på menneskeåndens eksistens som så reell at man har ført krig mot alle «vestens» falske ytringer (påført) gjennom lovregulering og sensur. Det er innen de troendes rekker at Ånden åpenbarer seg, fordi den har en selvstendig status og slik fikk også de selvstendige menighetene en sterkere selvstendighet enn i Vest-kirken. Man bygget også mer på lokale tradisjoner, innforlivet lokale legender og senere helgener i kirkelivet. Man utviklet heller intet overordnet liturgisk språk. Denne frihetlige tendensen var sterkest mens kriken ennå var «myk», skriver Waage. Mongoltiden tilskyndet kirken til å utvikle sine andre sider og utropte Moskva til «det tredje Roma». I det 17. århundre gjennomgikk den russiske kirke sin mest alvorlige krise som førte til at de såkalt «gammeltroende» forlot kirken, dels ble ekskommunisert.
Det var et opprør mot foreningen av stat og kirke og mot at denne verden hersker skulle ta plassen til Kristus som universell åndelig fører. …
Menneskeånden, slik den ytret seg gjennom den kristne menighet ble tilkjent en kraft og en guddommelighet likeverdig med kirken, noe som er direkte uhørt for den vestlige teologi. Men samtidig ble denne ånd forstått liksom «en etasje opp» i forhold til den katolske trosbekjennelsen.
I og med av Ånden ble oppfattet som frembragt kun av Faderen, fikk den riktig nok en suveren status, men idet den samtidig ble frakjent forbindelse med Sønnen, som jo representerer guddommens tilsynekomst i tiden og på jorden, ble den også rykket vekk fra denne verden.
Ånden er fri, guddommelig og likeverdig med Sønnen ifølge den ortodokse trosbekjennelsen, men samtidig er den ikke av denne verden. Øst-kirkens aksentuering av Kristi guddommelige natur til fordel for hans menneskelige, gjelder også dens antropologi. Mennesket har nok en suveren og guddommelig ånd, men denne ånd er ikke helt og fullt inkarnert på jorden, den er ikke så forbundet med verden og verdens ting som vi i Vesten tenderer mot å oppleve at den er. Liturgisk ytret dette seg gjennom kirkens bruk av ikoner … ikke som lære, men som rituell praksis og religiøs opplevelse. … De gammeltroende opplevde at Moskva hadde forrådt sin verdenshistoriske misjon – for dem var tsaren nå blitt anti-krist.
Ikonet fremstiller ikke bare som hellige skikkelser, det representerer også noe i betrakteren selv … skal minne betrakteren om hans eller hennes evige ånd og så å si oppvekke denne … «Når noen faller, faller han alene; men ingen blir frelst alene». «Det kristne budskap om frelse kn best sammenfattes med ordene delaktighet, solidaritet og identifikasjon» skriver biskop Ware i The Ortodox Way. «Slik mennesket bare er sann person når han deler med andre, slik viser læren om treenigheten at helle ikke Gud er en enkelt person som hviler alene, men tre personer som deler hverandres liv i perfekt kjærlighet». s 73
https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/om-en-metafysikk-i-krigens-tid.html
http://neitilislam.blogspot.com/2019/11/heksebrenniing-og-koran-brenning.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/07/treenigheten-og-vare-dagers-totalitre.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/er-alle-troer-like-tolerante-eller-like.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar