Når og hvorfor begynte vi å hate eller forakte oss selv for alvor?

Noen folk har til alle tider hatt slemme tendenser mot dyrking av irrasjonelt selvhat og går til selvpisking i full offentlighet, om mulig for å formidle en slags kollektiv frelse, herlighet eller til og med salighet og hellighet, - i all beskjeden fromhet. Falsk fromhet. Og mulig inkludert: Behov for å pine andre.

Noen ber Gud om få mer lidelse, og vil forandre Fader Vår, ved å legge inn denne lidelsens bønn i Herrens egne ord, hvilket med de aller beste grunner kan oppfattes som blasfemisk, men selvsagt uten at selvhaterne som vil piske seg selv og alle andre ved å påføre alle som ikke kan leve opp til deres perverse emosjonelle credo lidelse.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html

 Det er synd på oss, sa Strindberg og jeg forstår hva han mener.  Vi vil ta fatt i noen trender i vår kulturhistorie for om mulig å få frem noen forklaringer og forsøke å svare på spørsmålet om hvorfor det gikk slik det gikk, dvs hvorfor og hvordan det gikk så galt som det gikk.

Jeg ber innstendig om at leseren får med seg følgende postering, om religioner og definisjoner og hvordan noen av oss er kommet til å forholde oss til – tro, faktisk, og hvor jeg er slående kritisk:

https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/religion-noen-spennende-definisjoner.html

Når begynte det for alvor? Og hvor kom dette hatet fra? Vel, neppe fra kristentroen, som sådan, neppe fra den usentimentale kristentro, men fra den gryende og altomfattende ateisme Europa bega seg inn på for flere hunder år siden, lenge før islams inntogmarsj i europeisk og Vestlig sivilisasjon og dens mange populasjoner og kulturer.

Men først med islams urokkelige fortfeste i Vesten, fikk selvhatet en ekstra bonus, en ekstra dytt mot det de fleste vil se er et gedigent forfall i Vesten, et forfall som ville komme, selv uten islam, muligens, må vi innrømme.

Men islam tjener utrolig nok bare til å forsterke tendenser: Vi hater oss selv bare mer og mer og her har selve Kirken hatt sitt besyv med i laget, ja, den kan sies å ha vært en forfallspromotor, en selvundergraver av dimensjoner, som nå forsterker seg med islams hjelp. Vi har brakt dommen over oss selv og er blitt servilt betinget emosjonelt korrekte selvplagere. Og ingen terapi kan hjelpe oss tilbake på det rette sporet. (Jeg – bare for å nevne det - har skrevet flust om dette andre steder her på bloggen).

Kristian Skaug skrev for noen dager siden – på document - en lengre artikkel om nylig avdøde pave Razinger og hvor han kretser rundt temaer som fornuft/logos, Herder, Sokrates og Schopenhauer, (som Nietzsche hentet inspirasjon fra, uten at Skaug nevmer dette), og den del flere.

Artikkelen foregir å være innsiktsrik og svært seriøs, og temaene er vitterlig seriøse, og jeg er enig med Skaug i hans analyse av Razinger og Razingers analyser av fornuftens betydning i kristentroen i kostrast til i islam.

Jeg har tidligere skrevet om dette og om Fredsbrevet som fulgte i kjølvannet av den konflinkt som oppsto mellom islam og Vesten etter Razingers tale i Regensburg – en tale som ble ille mottatt i den islamske verden:

https://neitilislam.blogspot.com/2015/04/sanne-konspirasjonsteorier-baghdadi-og.html

Skaug er veldig opptatt av å «skryte» av f eks Sokrates og Herder i sin artikkel, personer Razinger støtter seg til i sine begrunnelser og i sitt forsvar for Vesten generelt, spesielt det som sies i Bibelen om at skaperverket ligger fast, slik at vi kan bruke fornuften til å avlure naturen selv dens indre lovmessigheter, uten angst og uten frykt, (slik man kan registrere i islamsk teologi), fordi Gud jo sier at skaperverket ligger fast, noe man i islam ikke kan fastslå i og med at islam bygger alt på Allah’s vilje til enhver tid, (en vilje som for mennesket kan tolkes om veldig vilkårlig).

http://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/anders-b-b-og-var-emosjonelle-dissonans.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/11/islam-uten-essens-tolkere-uten-essens.html

Skaug nevner ikke Aristoteles, Heraklit og Parmenides i sin utlegning. Det burde han ha gjort, for å gi et fyldigere bilde av grunnlagsproblematikken. Han forteller ingen ting om hvorfor Aristoteles stillet spørsmål om tingenes vesen og at dette skillet har vært like viktig for Vesten fremgang som de innsikter vi vinner i og med Sokrates og de andre. Aristoteles formulerte bl a kontradiksjonsprinsippet, som ble brutt ned i og med Hegel, 1770-1831. Hegel kunne med hånden på hjerte si at det er fullt mulig (i hvert fall å tenke seg) at A kan være og ikke-være B på samme tid.  

Herder levede mellom 1744-1803. Han mente at fornuften først oppsto med språket og at historien var formålsrettet. Ikke rart at han var interessert i allmenne utviklingslover. Vi skal komme tilbake til Herder, men:

Først: Litt om arven fra Herder: Frankfurterskolen:

They wanted to find the particular reasons why someone in the past had thought in a particular way, reasons that were to be found mainly in external factors. Essentially, the Frankfurt School endeavored to establish a “value-free” social science, that is, the erasure of any sort of prejudice among philosophers and sociologists. Since Western civilization was monomaniacally seen as the history of dominations by various groups over one another—which meant that individual actors had to be viewed as purely nefarious oppressors—it followed quite naturally that much of the West was ready for the garbage heap. Not only were the workers and the poor oppressed by the rich, but the rich in turn were, along with everyone else, oppressed psychologically by Christian sexual mores and by the overall familial hierarchy of Western civilization. This is why, to many of the school’s members, not only smaller fixes had to be implemented here and there, but the whole edifice had to be brought down (which was itself ultimately a morally positivistic effort).

https://quillette.com/2022/03/02/herbert-marcuse/

-

Herder, d 1803, var opptatt av det han oppfattet som det selvfornøyde og selvtilstrekkelige ved opplysningstidens sivilisasjon, som han bare så feil med. Europeerne har utbyttet og ødelagt tre verdensdeler, klaget han, de har forvandlet innbyggerne til salver for å tjene sine egne økonomiske interesser. Alle slags folkeslag er blitt lokket og presset inn i det europeiske bildet av sivilisasjon. (Han lar i en spydig form engelskmennene for deres undertrykkelse av Irland og Skottland. Vi kan endelig tale om likevekt i Europa, evig ro, fred, sikkerhet og lydighet, hva var alltidligere statsmannskunst mot dette? Europas skikke og levevis! Vi har mistet kontakten med det spesifikke og spesielle for vår del av verden, hele Europa er en enhet hvor ingen hører hjemme, uten fedreland og noe å leve for. Den samme uro som bl a franske politikere i vår tid har uttrykt for at engelsk (dvs amerikansk) skal fortrenge alle andre språk i Europa, uttrykte Herder når det gjelder fransk språk og kultur i hans egen samtid). (Fra s 65 i Historie, Forståelse og Fortolkning av Thomas Krogh m fl 1999, Gyldendal).

Fra nyere tid:

When hatred of culture becomes itself a part of culture, the life of the mind loses all meaning.

—Alain Finkielkraut,The Undoing of Thought

Kristian Skaug har neppe fått med seg tilstrekkelig av denne:

In Plato’s Gorgias, for instance, the sophist Callicles expresses his contempt for Socrates’ devotion to philosophy: “I feel toward philosophers very much as I do toward those who lisp and play the child.” Callicles taunts Socrates with the idea that “the more powerful, the better, and the stronger” are simply different words for the same thing. Se vår egen “tack:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

Aristofanes, en stor dikter, var en annen som gjorde narr av Sokrates. Han mente noe sånt som at det viktigste en mann kan drive med ikke er å elske ord, men dette (å drive med» å leve … ).

Man skal ikke blamere Skaug for sterkt når han unnlater å gå inn på de tingene jeg supplerer med i denne postering, se linkene, han kan f eks unnskylde seg med plassmangel og at anliggendet hans i artikkelen spesifikt ikke tillater en mer inngående behandling av stoffet. Men jeg kan ikke helt fri meg fra en antakelse om at Skaug mangler dypere innsikt i problematikken og at hans overflatiske behandling kan forklares ut fra det.   

En annen, moderne filosof, Alain Finkielkraut, f 1949, er ikke overvettes begeistret for Herder:

Finkielkraut focuses especially on Herder’s definitively anti-Enlightenment idea of the Volksgeist or “national spirit.” Quoting the French historian Joseph Renan, he describes the idea as “the most dangerous explosive of modern times.” “Nothing,” he writes, “can stop a state that has become prey to the Volksgeist.”

True, Herder’s emphasis on history and language did much to temper the tendency to abstraction that one finds in some expressions of the Enlightenment. Ernst Cassirer even remarked that “Herder’s achievement is one of the greatest intellectual triumphs of the philosophy of the Enlightenment.” Nevertheless, the multiculturalists’ obsession with “diversity” and ethnic origins is in many ways a contemporary redaction of Herder’s elevation of racial particularism over the universalizing mandate of reason.

Finkielkraut opposes this just as the mature Goethe once took issue with Herder’s adoration of the Volksgeist. Finkielkraut concedes that we all “relate to a particular tradition” and are “shaped by our national identity.” But, unlike the multiculturalists, he soberly insists that “this reality merit[s] some recognition, not idolatry.” In Goethe’s words, “A generalized tolerance will be best achieved if we leave undisturbed whatever it is which constitutes the special character of particular individuals and peoples, whilst at the same time we retain the conviction that the distinctive worth of anything with true merit lies in its belonging to all humanity.”

The Frankfurt School Marxists Max Horkheimer and Theodor Adorno gave an exemplary but by no means uncharacteristic demonstration of one strain of this brand of anti-rational animus in the mid-1940s. Safely ensconced in Los Angeles, these refugees from Hitler’s Reich published an influential essay on the concept of Enlightenment. Among much else, they assured readers that “Enlightenment is totalitarian.” …

What Finkielkraut calls “the undoing of thought” flows from the widespread disintegration of a faith. At the center of that faith is the assumption that the life of thought is “the higher life” and that culture—what the Germans call Bildung—is its end or goal. …

It is,” he writes, “the first time in European history that non-thought has donned the same label and enjoyed the same status as thought itself, and the first time that those who, in the name of ‘high culture,’ dare to call this non-thought by its name, are dismissed as racists and reactionaries.”

… Finkielkraut quotes a champion of multiculturalism who maintains that “to help immigrants means first of all respecting them for what they are, respecting whatever they aspire to in their national life, in their distinctive culture and in their attachment to their spiritual and religious roots.” Would this, Finkielkraut asks, include “respecting” those religious codes which demanded that the barren woman be cast out and the adulteress be punished with death?

Lévi-Strauss. Lévi-Strauss is assuredly a brilliant writer, but he has also been an extraordinarily baneful influence. Already in the early 1950s, when he was pontificating for UNESCO, he was urging all and sundry to “fight against ranking cultural differences hierarchically.” In La Pensée sauvage (1961), he warned against the “false antinomy between logical and prelogical mentality” and was careful in his descriptions of natives to refer to “so-called primitive thought.”

Enlightenment looks to culture as a repository of values that transcend the self, postmodernism looks to the fleeting desires of the isolated self as the only legitimate source of value. For the postmodernist, then, “culture is no longer seen as a means of emancipation, but as one of the élitist obstacles to this.” 

What Finkielkraut has understood with admirable clarity is that modern attacks on elitism represent not the extension but the destruction of culture. “Democracy,” he writes, “once implied access to culture for everybody. From now on it is going to mean everyone’s right to the culture of his choice.”

The irony, alas, is that by removing standards and declaring that “anything goes,” one does not get more culture, one gets more and more debased imitations of culture.

Charles Renouvier: Le monde souffre du manque de foi en une vérité transcendante: “The world suffers from lack of faith in a transcendent truth.” Without some such faith, we are powerless against the depredations of intellectuals who have embraced the nihilism of Callicles as their truth.

kimball

Noen forfriskende sideblikk, forhåpentlig:

Johannes Gottlieb Fichte, 1762-1814: Hans utgangspunkt var ønsket om å overvinne den dualismen han mente Kant hadde skapt med sitt skille mellom det erkjennende subjekts aprioriske kunnskapsformer og tingen i seg selv (noumenon). I prinsippet kan vår erfaringsverden avledes enten fra et jeg, en selvbevissthet, eller fra tingen i seg selv. Av disse to forklaringsmåtene, idealismens og dogmatikkens, er den første å foretrekke. «Den filosofi man velger beror på hva slags menneske man er». Troen på jeg’et som et selvstendig som et selvstendig og aktivt prinsipp, må tiltale et fritt og selvstendig menneske. Men det finnes også teoretiske argumenter for idealismen; bare den kan forklare både bevisstheten og tingene, to kategorier som begge utgjør deler av vår erfaring; Vitenskapes grunnprinsipper er jeg’et, ikke det enkelte individuelle jeg, men et over-individuelt jeg, den rene ånd. Jeg’et «setter», frembringer, gjennom sin selvaktivitet et ikke-jeg, objekt, og fra motsetningene mellom jeget og ikke-jeget kan alle de begrepene som karakteriserer vår erfaringsverden avledes. Det skjema Fichte følger i avledningen av kunnskapen og moralen i vitenskapslærens teoretiske og praktiske del, formulerer han på flere måter: som jeg’ets utadrettede

og tilbakegående virksomhet, som åndens stadige pendling eller svevning mellom motsetninger, videre som en motsigelse ved innføringen mellom to ledd og en oppløsning av motsigelsen ved innføringen av et nytt begrep, som utgjør syntese av de motsatte leddene. (Konrad Marc-Wogau).

von Schelling, 1775-1854: Sluttet seg i begynnelsen til Fichtes filosofi, men tok allerede i 1757 avstand fra denne og utformet en estetisk panteisme rik på naturfilosofiske spekulasjoner, særlig med hans identitetsfilosofi og frihetsfilosofi. Motsetningene mellom subjekt-ånd, ånd-natur, frihet-nødvendighet opphører eller opphøyes i en ny syntese, et absolutte, som oppfattes som motsetningenes identitet som kan oppfattes gjennom en spesiell erkjennelsesevne, den intellektuelle anskuelse. Virkeligheten er en enhetlig organisme som utvikler seg og hvis høyeste åpenbaringsform er ånden. Naturen, som den synlige ånd, og ånden som den usynlige natur, utgjør virkelighetens to poler, men i sitt vesen er de ikke motsatt. Det estetiske trekk ved denne monismen kommer til uttrykk i at S lar kunstnerisk virksomhet være åndens høyeste tilstand: geniet har evnen til å heve seg over motsetningene og kunsten er den høyeste forening av frihet og nødvendighet. Gud og den ufullkomne verden er ikke identiske, men allerede i Gud inntrer en forskjell idet verden ved et «frafall» utgår fra Gud.  (Wogau ibid s 157).

Mine kommentarer, fortsatt: Litt mer om Johann Gottfried Herder, 1774 – 1803, og vår forherdelse eller mangel på sunn og sannferdig mental herdelse i dag:

Den avgjørende politiske opplevelse – den gang – var den franske revolusjonen i 1789 da man avskaffet privilegier og vedtok menneskerettserklæringen, som ble positivt mottatt i Tyskland. Etter terroren i 1793 vendte de fleste seg bort i skuffelse. Slik fikk romantikken et konservativt preg og vendte seg mot Opplysningstidens idealer.

Herder mente at Opplysningstiden hadde et altfor snevert og abstrakt begrep om fornuft, som når den påberopte seg helt generelle og allmenne menneskerettigheter som ikke var forankret i rettsoppfatning og tenkesett i noen bestemt periode eller noe bestemt samfunn.

Det var ikke de politiske idealene selv, men det menneskesynet romantikerne med rette eller urette mente å finne i Opplysningstiden som romantikerne protesterte mot. Mennesket var et altfor sammensatt vesen til at det kunne beskrives som bare fornuft. Følelser, stemninger, hele spekteret av menneskets indre liv måtte med. Moderne naturvitenskap hadde gjort naturen til en maskin, uten liv og indre dynamikk. Man begynte å se hen til filosofer som Aristoteles og Spinoza. Mennesket var splittet og løsrevet fra en sammenheng. Man lenget etter en slik sammenheng og enhet i tilværelsen.

Charles Taylor, fra våre dager, ser denne perioden som inndelt i fire grunnleggende forhåpninger eller former for lengsel: enhet, frihet og forening med andre mennesker og etter forening med naturen.

Herder kom med en krass kritikk hvor han beskrev Opplysningen som en selvfornøyd og selvtilstrekkelig sivilisasjon.

Europeerne har utbytter og ødelagt tre verdensdeler, sa Herder. De ha forvandlet innbyggerne til slaver for å tjene sine egne økonomiske interesser. Alle slags folkeslag er blitt lokket og presset inn i det europeiske bildet av sivilisasjon, (engelskmennene blir beskyldt for undertrykkelse av Irland og Skottland). … Vi har mistet kontakten med det spesifikke og det spesielle for vår del av verden, hele Europa er en enhet hvor ingen hører hjemme, uten fedreland og uten noe å leve for. …

I dette landskapet ble bystaten i Hellas, polis, det store ideal og dette ble den første store nostalgibølgen i vår kultur, skriver Krogh, men dette kan like gjerne oppfattes om en form for fremskrittstro. Man oppfatter ulike perioder som utslag av deres spesielle grunntrekk. Tror man derimot at historien egentlig står stille og at intet nytt skjer, er det intet poeng i å lengte tilbake.

Herder ønsket at det enkelte samfunn skulle utgjøre et fast og sammenhengende fellesskap for alle sine medlemmer.

Hos Herder finner vi tre grunnelementer, hevder Sir Isaiah Berlin: Populisme, ikke nødvendig vis definert politisk, men kulturelt. Ekspresjonisme: Mennesket skaper eller frembringer seg selv. Når et samfunn hindrer menneskene i å uttrykke sin personlighet blir forbindelsen og samholdet brutt og menneskene isolert fra hverandre. Pluralisme: Det fins intet overordnet verdisystem som mennesket kan bli bedømt ut fra …

Også Aristoteles har en tanke om at det riktige livet for et menneske er noe vi nærmer oss ved å skape oss selv, ved å utvikle våre anlegg og evner. Det gode mennesket, det mennesket som lever riktig, er nettopp et individ som har utviklet seg, trent opp seg selv.

Ifølge Aristoteles skal vi virkeliggjøre en allmenn menneskelig natur som ligger som en mulighet i oss alle. Men for de tyske romantikerne fantes det ikke noen ferdig fastlagt menneskenatur som skulle virkeliggjøres. Det enkelte menneske eller den enkelte gruppe skapte seg selv uten å ha noen ferdig plan å følge. Det fantes ingen oppskrift på det rette liv. Polis var ikke det det eneste rette politiske system for å kunne leve et fullt ut menneskelig liv. Det finnes da heller ikke noen verdier som kan tjene som målestokk for alle typer samfunn (pluralisme). (Vico – en annen filosof - mente at alle folkeslag gjennomgikk de samme tre utviklingsstadiene).

Men det er neppe riktig å kalle Herder for tysk nasjonalist. Hans idealer kan heller kalles kosmopolitiske, han er verdensborger, men uten at han ønsker noe verdensstat. Opplysningstiden truet mangfold og ulikhet. Gud skapte nasjoner, ikke stater, sier Herder. Nasjonalstater er kulturelle og språklige enheter, og stater er politiske enheter. (Dette fritt etter Thomas Krogh i Historie, forståelse og fortolkning, ad Notam, Gyldendal, 1999).

Som avslutning noen setninger – og derfor forklaringer på - fra en kommentar til Nietzsche, som kan kaste lys over det selvhat Vesten er blitt gjenstand for de siste århundrene, og som fortsetter med full styrke til denne dag, og i morgen og over i morgen, uten tvil, men til stor frustrasjon for mange som ikke vil la seg kue, hverken av egne selvhatere eller av andre oss-hatende:

Som vi tidligere har lagt ut, er dette veldig nær selve sannheten, for å si det med litt hybris:

… Nietzsche argued that one of the most powerful forces in society was "ressentiment." Similar to the everyday word "resentment," ressentiment lay at the heart of new kinds of morality. In ancient times, nobility was associated with power. The downtrodden, the poor, the weak, the enslaved were ignoble.

… the powerless resorted to a moral revolution, assaulting the concepts of nobility, goodness and morality and rendering them evil in the popular imagination.

… Wrote Nietzsche in his "Genealogy of Morals": "It was the Jews who, with awe-inspiring consistency, dared to invert the aristocratic value-equation (good = noble = powerful = beautiful = happy = beloved of God) and to hang on to the inversion with their teeth ..., saying 'the wretched alone are the good; the poor, impotent, lowly alone are the good; the suffering, deprived, sick, ugly alone are pious, alone are blessed by God ...'

… "Christianity," he wrote, "was from the beginning, essentially and fundamentally, life's nausea and disgust with life, merely concealed behind, masked by, dressed up as, faith in 'another' or 'better' life."…

In 2015, our society is shot through with Nietzschean ressentiment. Today it is a great sin on college campuses -- and elsewhere! -- to make anyone other than the "privileged" feel uncomfortable, challenged or otherwise psychologically threatened by the use of the wrong words or concepts.

The University of California recently issued a set of guidelines about the terrible danger of "micro-aggressions" -- small, usually unintended slights that allegedly hurt the feelings of the newly anointed classes of victims. One must no longer say that America is a "melting pot," for to do so is to suggest that minorities should "assimilate to the dominant culture," according to the new moralists at the University of California.

And one mustn't say anything that advances "the Myth of Meritocracy." Saying "America is the land of opportunity" or "everyone can succeed in this society if they work hard enough" is now a form of bigotry.

… Ressentiment is first and foremost the psychology of blame. It surveys the social landscape and blames the failures and hardships of the alleged have-nots on the successes of the haves. It is more than envy, which is a timeless human emotion -- and one of the seven deadly sins. It is a theory of morality that says the success of the successful is proof of their wickedness.

Such is the allure of ressentiment today that it produces creatures like Rachel Dolezal, the blue-eyed white woman who had to invent an entire narrative around her stolen fictional identity as an oppressed black woman.

… When Nietzsche said "God is dead," he meant that there was no longer an ideal outside of ourselves to which we're all answerable. Everything was a contest of power and will. America isn't there yet, thank God. But it surely seems like that is where we are heading. By Jonah Goldberg, Jun 22, 2015

https://www.baltimoresun.com/opinion/bal-nietzsches-

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/nietzsche-on-islam.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/11/fifa-islam-flelsene-og-de-servilt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/ukraina-og-den-kristne-avisen-dagen-i.html

 Sees i sammenheng:

http://neitilislam.blogspot.com/2015/11/islam-uten-essens-tolkere-uten-essens.html

Skaug, Benedict:

https://www.document.no/2022/12/31/farvel-til-en-pave-som-forsvarte-vestens-sivilisasjon/

Om Skaug:

http://neitilislam.blogspot.com/2019/12/identitetstyveri-padocumentno-christin.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/cristian-skaug-en-flau-historie-om-en.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/moderatiet-pa-documentno-blir-bare.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/det-selvskadende-emo-moderatiet-pa.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/det-eneveldige-moderatiets-forankret-i.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/06/det-selvskadende-emo-moderatiet-pa.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/fins-det-en-stor-antikrist-i-dag.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/dyret-som-kommentator-pa-documentno.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/moderator-kitsh-selgeren-pa-documentno.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/halvor-fosli-og-julie-dahle-til-hrs-hva.html

Om bl a Sokrates, Parmenides …. :

https://neitilislam.blogspot.com/2015/11/islam-uten-essens-tolkere-uten-essens.html

Sitater i utdrag fra Skaugs noe overflatiske, men fint forførende, men i realiteten informative artikkel:

…Hva var det som skapte samfunnene av rimelige personer som omsider gjorde den moderne fornuften mulig? …

Herder spurte: Hva var de nødvendige betingelsene for den europeiske opplysningstiden? Hva slags kultur var nødvendig for å produsere en kritisk tenker som Immanuel Kant selv? Når Kant i sin «Kritikk av den rene fornuft» metodisk rev ned alle de tradisjonelle bevisene for Guds eksistens, hvorfor ble han ikke sønderrevet i Königsbergs gater av rasende troende, snarere enn å bli hyllet som en av de største filosofene gjennom alle tider?

Herder svarer: … bare i Europa, hadde menneskene oppnådd … «fornuftskulturer». Herder var blitt slått av det faktum at fornuften spilte liten eller ingen rolle i de aller fleste menneskelige samfunn.

Folk ble styrt enten av blind troskap til tradisjonen eller av rå makt. Bare blant de gamle grekerne oppstod fornuftsidealet …

En fornuftskultur er en kultur der dialogens ideal er blitt grunnlaget for hele samfunnet. I en fornuftskultur er alle blitt enige om å betrakte vold som en illegitim metode for å få andre til å skifte mening: Den ansporer folk til å tenke selv.

For Herder var den moderne vitenskapelige fornuften et produkt av europeiske fornuftskulturer, … en mirakuløs konvergens av tradisjoner, og Ratzinger gjør oss oppmerksomme på at den utgjør Europas fundament: Det verdenshistoriske møtet mellom bibelsk tro og gresk filosofi, «med senere tillegg av den romerske arven».

Hvis den moderne, vitenskapelige og kritiske fornuften ser vitenskapelig og kritisk på seg selv, vil den derfor etter Herders oppfatning bli tvunget til å innse at den aldri ville ha oppstått om det ikke hadde vært for den «skjebnebestemte», eller kanskje bare tilfeldige, sammensmeltingen av disse tre store tradisjonene.

… En kritikk av den moderne fornuften fra innsiden, må erkjenne at den har sine kulturelle og historiske røtter i denne kristne kulturarven. Spesielt må den erkjenne sin takknemlighetsgjeld til den særegne oppfatningen om Gud som var produktet av sammensmeltingen av de hebraiske, greske og romerske tradisjonene. Å erkjenne eksistensen av denne takknemlighetsgjelden, krever selvsagt ikke at man tror denne guden faktisk eksisterer.

… Arthur Schopenhauer ateist, men, påpeker Razinger, … den moderne vitenskapelige fornuften sier at universet er styrt av regler tvers igjennom, og det er målet for den moderne fornuften å avsløre og avdekke disse lovene gjennom vitenskapelige undersøkelser, sier Schopenhaer. … Som Kant argumenterte for … må vitenskapsfolk begynne med å anta at naturen er rasjonell tvers igjennom: Det er en nødvendig hypotese for overhodet å kunne drive med vitenskap …

Schopenhauer mente at den moderne vitenskapelige fornuften hentet sin modell av universet fra den kristne ideen om Gud som en rasjonell Skaper, som fra intet og på intelligent vis har gitt form til hver eneste detalj i universet. Det var denne kristne ideen om Gud som gjorde det mulig for europeerne å tro at universet var et rasjonelt kosmos.

Fordi europeere var oppdratt til å tenke seg universet som et skaperverk utført av en rasjonell intelligens, kom de naturlig nok til å forvente å finne bevis for denne intelligensen overalt hvor de lette – og merkelig nok gjorde de det.

Ratzinger:Bibelens Gud, universets Skaper, identifiseres med det greske begrepet logos, som betyr både ord og fornuft – «en fornuft som er kreativ og i stand til å kommunisere med seg selv, nettopp som fornuft».

-

Ratzinger: Duns Scotus oppløste «syntesen mellom den greske og den kristne ånden». For Scotus var det godt mulig at Gud «kunne ha gjort det motsatte av alt han faktisk har gjort». … Hvis han hadde bestemt seg for å gi bud som formanet mennesker til å ofre barna sine, eller drepe sine naboer eller plyndre deres eiendom, ville menneskeheten ha blitt tvunget til å adlyde disse budene. Heller ikke ville vi hatt noen «grunn» til å motsette oss dem eller sette spørsmålstegn ved dem. For Scotus og hans tilhengere er Guds frie og uhemmede vilje den ultimate og eneste fornuften bak universet. Men som Ratzinger spør: Hvordan kan et slikt syn på Gud unngå å føre til «et bilde av en lunefull Gud som ikke engang er bundet til sannhet og godhet?». Svaret er at det kan det ikke.

Tett knyttet til tanken om Gud som en rasjonell Skaper, som ønsker at vi skal kunne forstå fornuften bak universet, er tanken om en gud som vil oppføre seg rimelig mot oss, … vil være en gud som foretrekker at vi føler ærbødighet og takknemlighet overfor ham.

Ratzinger om Sokrates: … gudene oppførte seg ikke bare lunefullt, men ofte ondsinnet og brutalt. … Men, spurte Sokrates, var slike guder verdige til å bli dyrket av fornuftige mennesker eller av frie menn? … burde vi ha ærbødighet for dem bare fordi de har makt til å skade oss?

… For Sokrates var det opplagt at det gode ikke var det Gud gjorde av lunefullhet, men det Gud av natur var tvunget til å gjøre. Sokrates ville vært enig med den bysantinske keiseren da han sa: «Gud gledes ikke ved blodsutgytelse, og ikke å opptre rimelig er i strid med Guds natur.»

Keiser Manuel II Paleologus funderte på dette spørsmålet: … Hvis Allah fornøyd godtar konvertitter som skjelver av frykt for sine liv med et viftende sverd over nakken, så han kan godt være en gud det er verdt å frykte, men han er ikke en aktverdig gud. Han kan representere en imaginær gudskonstruksjon som passer for slaver, men han er ikke verdig til å tilbes av en Sokrates eller andre fornuftige personer.

https://www.document.no/2022/12/31/farvel-til-en-pave-som-forsvarte-vestens-sivilisasjon/