Hvis du er nasjonalist - er du da en liten Hitler?

La det være klart: Nasjonalisme i seg selv er ikke galt, den er ikke umoralsk, den er ikke destruktiv og den er ikke noe vi skal frykte. Frykter EU nasjonalisme? Nei, EU er interessert i og oppmuntrer sine medlemmer til å være seg selv, til å hegne om egne interesser, både økonomiske, religiøse, politiske og kulturelle interesser. Det er også lov å være patriot i EU. Og hvem vil betenke en amerikaner når han kaller USA sitt hjemland, sin stat, sin nasjon?

Det kan anføres en lang serie av rasjonelle, etiske, religiøse, etiske, økonomiske, politiske, sosiologiske og psykologiske argumenter for at nasjonalisme er bra og noe man bør etterstrebe og virkeliggjøre. Jeg skal i det følgende argumentere på en litt annen måte, indirekte, om man vil.

Vi noen si at folket på Taiwan blir nazilignede nasjonalister når landet forbereder seg på invasjon?

Vil andre enn Putin kalle ukrainere for nasjonalister, i verste mening, nå ukrainerne forsvarer seg med militære midler? Vil man kunne tillate seg å kalle den ortodokse kirke i Ukraina for ortodoks-nasjonalistisk?

Hvem vil si at palestinerne er islam-nasjonalister eller bare nasjonalister når de krever sitt land, som de hevder tilhører dem, selv om Palestina aldri har hatt noen status som eget land eller egen nasjon? Vil venstresiden at palestinerne er nasjonalister, på linje med de som kalles hindunasjonalistene i India?

Noen vil i dag si at nasjonalisme nærmest er på linje med islamofobi (om dette har jeg skrevet mye her på bloggen). Tåpelighetene er endeløse, og de brukes for å knekke deg, dine verdier, din sunne fornuft, din menneskelighet, glem ikke det.  Hindunasjonalister betraktes – eller assosieres - nå som nazister, propagandaen tar sikte på å gi deg dårlig samvittighet hvis du ikke fylles med avsky hver gang vi hører hindunasjonalisme.

Få av disse propagandistene våger å kritisere islam for noe som helst - i dagens India, (etter påtrykk vest-fra, sannsynlig vis). Og vi har folk i norske redaksjoner med statsstøtte i dagens Norge, som aktivt motarbeider alle forsøk på det de anser som støtte til hindunasjonalister, til og med saklig kritikk av de som hater hindunasjonalistene og som aldri vil se konflikten mellom hindunasjonalister og muslimer i India som en konflikt som har sitt utspring i muslimske skrifter. For man våger ikke å foreta seg noe som kan oppfattes som fornærmende, fra muslimenes side, fornærmende enten mot islam, mot Allah eller mot profeten. Fornærmer du en av disse, fornærmer du alle og kvalifiserer til obligatorisk dødsstraff.

Få skjønner alvoret i dette i dagens Norge og det er dette denne postering skal handle om, pluss vanvittige påstander om at nasjonalisme med nødvendighet er av det onde, eller så likt på nazisme at de i praksis kan gå for ett. Slike påstander er uhyrlige.

 

Noen forsøker altså å assosiere nasjonalisme med nazisme eller fascisme, og de gjør det liksom med stor tyngde. De har forstått noe vi andre ikke har forstått, og de er derfor svært alvorstunge, de befinner seg ofte i posisjoner som gir dem ufortjent stor makt, de er som regel humørløse, sneversynte, fandenivoldske hatspredere. De kan sies å være fobe, irrasjonelt og helt unødvendig redde – for en abstraksjon eller en konstruksjon, som visse mennesker på psykopatisk vis bruker som en boogy-man, en stråmann, en ekstrapolering – som en iskald skalpell, alt for å kunne holde deg i uvitenhet, alt for å kunne sverte deg og finne tilfredsstillelse i det, utestenge deg, inkriminere deg, sette deg i et dårlig lys, sette ut urimelig og usanne rykter om deg etc etc.

Innledning:

Ord kan drepe, hører vi, og det er noe sant i det, selvsagt. Vi kan bli drept av mikroaggresjon, som mennesker, som art, men mest som studenter, som man ikke venter seg noe stort fra; jeg tror det går både på makro og mikronivå, for å si det på en måte som ikke burde skremme noen, men man vet jo ikke i dag. Hvem tilhører makroplanet, det planet som ikke lar seg drepe av – ord?

Har du hørt om shinto-nasjonalismen? Islam-nasjonalismen (eller pan-arabismen)? Kristen-nasjonalisme – en kristennasjonalist?

Ok. Vi går videre. Du har hørt om Nazi-Tyskland og vet hva det går ut på og du grøsser: Aldri mer, sier du. Men nasjonalisme - hvorfor ikke? Nasjonalsosialismen, - der har du det. Du kan godt være sosialist, men nasjonalsosialist, det går ikke. Nasjonalsosialisme er på likefot med hindunasjonalisme, og det går ikke. Hindu, ja, men hindunasjonalist? Nei, det går ikke. Er du hindunasjonalist, så er du jevndårlig med nasjonalsosialist, dvs en nazi eller fascist.

Hvis du forstår innebyrden av hva jeg har skrevet til nå, vil du antakelig være et menneske med både følehorn og antenner ute, på rett plass, og i skjønneste orden, og du vil være lettere skeptisk. Du vet med deg selv at hvis alt her i verden gikk ut på å ha de beste følelsene, så vil samfunnet falle sammen og alt bli pill råttent. Du vet at det må finnes andre godhetskriterier. Du vet at sannheten ikke kun kan ligger i å ha de korrekte emosjoner. Og du er klar over at noen bruker ord systematisk for å fortelle hva og hvordan du skal føle, dvs hvilket politisk standpunkt du skal ha og hvilken korrekt ideologi du skal dyrke, fordi disse personene selv mener å ha de mest edle motiver og de beste og mest korrekte emosjoner, så derfor … Du vet at et samfunn som blir diktert av slike personer, blir et totalitært samfunn og at vi da kan si farvel til all kreativ dialog, ja, til demokratiet selv. Du vet at du ikke vil la deg styre av assosiasjoner, emosjoner og perspektiver alene, samlet eller hver for seg. Du vet at det finnes konsepter, troer og idealer som ligger så noenlunde fast og at du kan strekke deg etter dem, helt fritatt fra alle krav om å assosiere og emovere korrekt, på andres befaling, implisitte eller eksplisitte, alt etter som. Du vet at du forsøker å være fri eller selvstendig og du vet at du faktisk har en rett til dette, hvis ikke også en plikt til å ha denne grunnholdningen. 

Noen er imidlertid ikke så skeptiske. De godtar tvert at en hindunasjonalist – for eksempel - er på like fot med en nasjonalsosialist. Og du vil sky en sådan, du vil motarbeide ham, forsøke å sverte ham og ønske ham ut av bildet. Han hører ikke hjemme blant «oss». Han er farlig og dum. Du kan ikke ha noe med slike å gjøre. Men vet du at du dermed også må ta avstand fra islamkritikk, slik noen «toneangivende» vil ha det til?

Noen mennesker i dag skal venne seg til å tro at hindunasjonalisme er en par med nasjonalsosialisme og Hitler. Noen kristne har stor personlig interesse av at dette stemmer, at det er tilfelle. De vil at du skal fordømme hindunasjonalismen, hvis ikke, er du ikke fullgod kristen. Du er kristen bare hvis du godtar at hindunasjonalisme har noen med nazismen å gjøre, noe med forfølgelse av folkegruppe å gjøre, noe med rasisme å gjøre – og slikt må bekjempes, i første omgang med ord. Du kan ikke være kristen hvis du sympatiserer med hindunasjonalister.

Det er noe barnslig uvørent i det jeg nettopp skrev over. Det virker veldig barnslig å tro at ordene i seg selv kan drepe, eller få deg til å snu ryggen til en nabo, som f eks sympatiserer med hindunasjonalistene i India, i vår tid. Eller en nabo som er kjent for å være norsk-nasjonalist eller internasjonal nasjonalist. Hvis denne naboen i tillegg er islamkritiker, er han ille ute. Han kan assosieres ikke bare med Hitler og nasjonalsosialismen, men også med Hitler raseteorier, teorier som førte til drap på 6 mill jøder under WWII.

Og så kan vi si at alt dette bare er av lingvistisk interesse. Men vi har klart å vise – mener jeg – at ord kan drepe, at de kan virke drepende og at de kan tillegges meninger som faktisk fungerer som den farligste gift, farligere enn den gift som kan ramme deg av en Kongekobra, hvis du skulle møte en, rundt første hjørne.

Ok. Dette har med assosiasjoner, emosjoner og perspektiver, idealer og behov eller mangel på behov å gjøre – og kognisjon og persepsjon. PR-bransjen er svært interessert i å få så mye ut av disse faktorene som mulig. Og noen lar seg styre i riktig eller gal retning bedre eller dårligere enn andre. Full frihet, fins den? Du kan være sikker på at noen er mer interessert enn andre i å forme deg etter sine gudebilder. De vil ha deg til å bli mer korrekt, særlig emosjonelt betinget korrekt. Og du slippe neppe unna. Du har tross alt en reptilhjerne og påvirkningen skjer like mye åpnet som subliminalt.

Hva hvis du har en viss affinitet mot hinduismen? Og samtidig er en islamkritiker? Vel, det fins mye dårlig og avskrekkende i hinduismen, tenker du, men grunnsetningene er gode; de stemmer med virkeligheten og er derfor sanne. Og derfor kan du trygt underlegge deg hinduismens religiøse grunnsetninger, hinduismens virkelighetsbilde. Men hvis du samtidig skulle være islamkritiker, vel, da er du «utafor». For da er du hindunasjonalist og på like fot med nasjonalsosialismen og Hitler. Du rømmer derfor scenen og slutter å være islamkritiker. Du er livredd for å bli assosiert med hindunasjonalismen og føler et stort behov for å gå offentlig ut mot hindunasjonslimen, sammen med islamkritikerne.

Jeg tegner et falskt og altfor enkelt bilde, sier du nå. Men nei, jeg er ikke langt fra sannheten. Jeg vet at folk forsøker å få deg til å fordømme hindunasjonalismen, med det formål å få deg til å slutte å være islamkritiker. Og omvendt. Hvis du ikke slutter å være islamkritiker, kan du heller ikke bli en sann hindu, er forestillingen som gjelder. Ja, du kan heller ikke være en sann kristen, hvis du er islamkritiker.

Det er faktisk mange som tenker i slike baner, altså på et rent emosjonelt, assosiativ og perspektivistisk grunnlag, (slik Nietzsche gjorde). Og de kommer seg ikke ut av baningen. De har bestemt seg og kan ikke ta feil; de hater å bli motsagt, de gløder for saken, og det er det viktigste. De vet at akkurat deres emosjoner trumfer all rasjonalitet. De forveksler rasjonalitet og emosjon, og skjønner ikke hvor farlig dette er. De har gjort seg maniske på å kritisere islamkritikere, og hindunasjonalister, for disse størrelsene er identiske, mener de. De bruker termen hindunasjonalist på samme måte som vi bruker nasjonalsosialist, nazi eller fascist – og de vet at det virker. De vet at de kan oppnå sine målsettinger med å skremme på denne måten, ved kun å bruke «de rette» ordene. De vet at disse forestillingene gjelder for å være reelle argumenter, de vet og føler seg sikre på at det vil oppfattes slik av en stor del av befolkningen. Men holder denne skinnargumenteringen? Nei, selvsagt ikke. Men de vet at de kan lure til og med høyt utdannede og anerkjente akademikere. De vet at også disse høyt begavede kan skremmes til underkastelse. (Obs, jeg glemte primitiv psykologisering som forklaringsfaktor i dette bildet – et hysterisk behov for å forklare alt ut fra karakterdrapskriterier og relativisme, som gjør alle til mentale konger på sin egen tue uten syn for at nissen følger med på lasset).

Til saken selv: Når en norsk, statsstøttet kristen organisasjon støtter islamister mot hinduister, skal man være på vakt og sperre øyene opp. Man skal forsøke å lodde dybdene i dette og spørre enkle spørsmål, som f eks: Er dette mulig? Hvorfor denne støtten? Jo, fordi støtten selvsagt også går til forfulgte kristne, kristustroende, forfulgt av hinduer, ikke forfulgt av muslimer, ikke som ofre for islams overlegenhet, ifølge skriftene.

For islam har ikke noe med forfølgelsene å gjøre, det er det aksiomatiske utgangspunkt. Fordi det er utenkelig at så skulle være tilfelle, sier dette tankekjøret. Samtidig brukes det konstruerte begrepet hindunasjonalisme til å forbinde hinduismen i seg selv med en form for skadelig eller ondsinnet nasjonalisme. Det synes på den annen side for organisasjonen utenkelig å bruke et annet eller kontrært konstruert begrep som islam-nasjonalisme. Dette er i og for seg ikke så rart, for islam per se er universalistisk, dvs islams mål er en verdensvid umma, hvor alt og alle skal underlegges Allah og profeten. Om så med sverd, befalt av ham du vet.

Vi kan derimot her snakke om en reell umma-nasjonalisme, om islam som mål og middel for all tro og all politikk; islam vil knuse all nasjonalisme for, en slik nasjonalisme – slik vi til vanlig tenker om nasjonalisme, dvs begrenset til en nasjon blant mange andre nasjoner - har i prinsippet ingen livsrett innenfor den større umma. Heller ikke brukes islamofascisme eller fascistoid om den politiske strategien muslimene legger seg på politisk i India nå. Islam skal dermed spares, og derfor må alle muslimer også spares. De skal defineres som forfulgte, nærmest uten kvalifikasjon. Slik kan islam vinne frem og bli «sukret» slik at staten Norge fortsatt kan støtte organisasjonen. Hinduene tildeles derimot et slag under beltestedet i og med at man her forsøker å klebe nasjonalisme – som i all hovedsak forutsettes å være identisk med fascisme – til ikke bare hinduene, men også hinduismen som sådan. 

Ja, sånn kan du se på det, hvis du vil, og har behov for det, og er fullstendig hjernevasket, dum, naiv eller direkte ondskapsfull og selvhatende, på din kulturs vegne. Da har du med andre ord mistet kontakten med deg selv, din historie, de verdisyn du så å si spinger ut fra og den tradisjon og sivilisasjon du tross alt tilhører, nå altså uten at du er klar over det eller setter stor pris på det; snarere tvert imot.

Og det er mange av dere. Fler enn du tror og folk biter på og begynner å danse etter andre piper. De forstår ikke at de blir brukt i et enormt spill iscenesatt under en fjernere himmel, en himmel som ha klart å sløve deg inn til å tro at det bare er den som vil fred, bare denne himmel som kan redde folkene og jorden. Og så hører du på dem som sier at dette er en stor konspirasjonsteori, hvilket det ikke er.

For dette er lett å motbevise; det er bare å se på tekstene denne himmelen bruker og ta dem inn over deg, pluss alle fakta og lødig statistikk som beviser det motsatte av det du som hjernevasket er innbilt til å tro eller forestille deg eller innbille og rette deg etter. (Hvor mye sneversynt forfengelighet ligger vel ikke i dette, hvor megen påståelighet, intranscigens, og billig prestisje, billig nåde … ?).

For å ta et elementært og kanskje litt barnlig eksempel som kan illustrere: Du er bestyrer for et større ferdigstilt damprosjekt med en stor demning som skal vedlikeholdes. Dine ihuga vedlikeholdsarbeidere rapporterer etter hvert stadig om mindre sprekker i demningen har og der.  Du kommanderer dem til å «reparere» sprekkene og de gjør som du sier. De glatter over sprekkene med sement eller ny fasadestein og du takker dem for godt arbeide og ber dem fortsette på samme måte, slik at du kan sove bedre om natten. Så viser det seg at sprekkene blir stadig større, litt etter litt. Du ber dem fortsette i samme spor og de pøser på med stadig mer sement og andre tettemidler. Demningen strutter av sikkerhet og godt vedlikehold, sett utenfra, og både «staten» og befolkningen er fornøyd og utdeler priser og diplomer.

Du ber dem imidlertid ikke om å undersøke eller analysere hele damkomplekset, bl a fordi du har trukket den konklusjon i ditt hjerte og i din lojalitet til klanen at dammen jo er sikret, enten av høyere makter eller av ingeniører som tilhører en klan som du er vant til å adlyde, og ellers ikke bry dem med småting, og å holde kjeft. Du stoler med andre ord på autoritetene. Det er de som må ta ansvaret hvis noe skulle gå galt.

Det sier seg selv at det her ligger an til ansvarspulverisering og en stor katastrofe.

Vi kan nå begynne å snakke om hinduisme vs islam. Kan damkomplekset, altså vannbeholdningen og selve damveggen i alt sitt indre og ytre spenningsforhold, og sett under ett, sammenlignes med islam eller med hindunasjonalismen?

Svaret gir seg selv: Disse tingene er ikke sammenlignbare i sin helhet. For at sammenligningen skal ha pregnans, må man fokusere på sprekkene og vedlikeholdsarbeiderne og alle de hjelpere utenfra som strømmer til for å rette opp i forholdene. Sprekkene er her alle voldshandlinger som begås mot kristne og muslimer. Hvis hjelperne kun fokuserer på «reparasjon» av sprekken og lukker øynene for hele komplekset, synes det ganske klart at disse hjelperne selv bidrar til å øke risikoen for katastrofe i stedet for å redusere den eller bli helt kvitt den, ved å fokusere på de underliggende årsakene eller helheten i stedet for delene.

Men vent nå litt: Hva hvis damkomplekset sammenlignes med hindunasjonalismen?

Svaret blir det samme: Det nytter ikke å hjelpe vedlikeholdsarbeiderne og dameierne og «sjefen» med å fokusere stadig mer på de stadig økende antall sprekker og til og med å finansiere mer og mer sement for formålet, pluss all den moralske støtte som går an å fremvise.

Det samme går for hinduismen selv.

Der ingen er interessert i å gå på rotproblemet, der blir det heller ingen løsning, bare flikking og midlertidig lindring. (Og her snakker jeg ikke om noen odiøs «Endløsung. Jeg snakker heller ikke om den mulige nødvendighet av en rent marxistisk analyse og tilnærming, hvor man fjerner det private eierskap til produksjonsmidlene bl a – det kunne nærmer seg en «skrotløsning» og ikke nødvendig vis en rotløsning). Men det er nettopp dette organisasjon og Magasinet gjør, den metoden de velger å følge, koste hva det koste vil. De er ute etter å registrere et stadig økende antall sprekker, med stadig større begeistring, fordi dette støtter deres egen sak og eksistensberettigelse, og deres følelse av avgjørende meningsfylde og uangripelighet i dette å kunne føle seg stadig mer emosjonelt korrekt, og ikke i dette å påvise årsaken til sprekkene. Slik tror de at de har funnet «Endløsung» på problemet, hvilket selvsagt er en illusjon.

Å være emosjonelt korrekt, kan ofte være et sikkert tegn på at det gjør seg gjeldende et sterkt behov fra hjelperens side på å gjøre andre avhengig av ham selv, gjerne både materielt og mentalt og både på kort og lang sikt. Dette vil så konservere visse sosiologiske mønstre som gjør de såkalt svake bare blir enda mer avhengige av hjelpernes noble hensikter, og hjelpere flest frykter ofte nettopp at de svake skal bli uavhengige av hjelpen og hjelperne. Frykten for å kreve noe av de svake kan anta sykelige former når hjelperen i sitt arbeid nekter seg selv og sine medarbeidere – og lesere av Magasinet - å provosere noen, (ved for eksempel å avstå fra å «diskutere» med muslimer). En overdreven, manisk og snever hjelpevirksomhet beviser i seg selv intet om hjelpernes motiver og hensikter. Underliggende ikke helt så fantastiske hensikter, kan skjule seg under enhver maske. Dette er elementære innsikter, men hvis trangen til å hjelpe virkelig blir patetisk, skal det mer til enn bare en rimelig god hverdagspedagog til for å kunne overvelde eller få noen overbevist om at det er best med litt avlæring, til beste for alle.

Og dessuten: Redaktøren i Magasinet vet så inderlig godt at det er umulig rent faglig å fremheve seg selv som spesielt objektiv eller nøytralt, generelt, også i forholdet til det spesifikke stoffet han har valgt seg ut og bearbeider og bruker (i sin subtile markedsføring av «det gode»). Men i stedet for å nærme seg selve idealet om nøytralitet og objektivitet, anstrenger redaktøren seg for å fremvis det motsatte: At han er like heilhuga engasjert som han er en heilhuga person og at han derfor er i sin fulle rett (til å drive følelsesmessig utpressing og hindre saklig islamkritikk der muligheten byr seg).

Han vet at sannheten er blitt en høyst subjektiv geskjeft og at dette er den frigjørende konsensus i vårt samfunn av i dag, i et samfunn der alle konkurrer om å være «godest», (aldri mest kjærlig, nå for tiden).

Vi er en nasjon av godhetsposører blant enda bedre godhetsposører – og dette er ikke alltid lett å takle. Derfor kan han hevde at han er mot svakhet og lidelse, all juridisk, strukturell, politisk og økonomisk urettferdighet, inkludert alle forfølgelser og alle angrep på trosfriheten, alle edle og «rene» sysler i seg selv. Ja, et slikt sinn kan også ta standpunkt mot Gud. Det kan beskylde Gud for ikke å leve opp til forventningene. Gud kan anklages for å være ond. Derfor: Her gjelder det om å ta Guds plass, kanskje til og med på udemokratisk vis, og kanskje til og med ved å lyve seg helt til topps, i godhetskonkurransen. For jo større løgnen er, og jo oftere man slipper til med å forkynne den, ved å gjenta den, og gjenta den, ofte nok, jo sikrere kan man være på å «nå frem» med godheten.

Behovet for plettfrihet er nok universelt, men noen er likere enn andre. Han dyr seg derfor heller ikke for å postulere svakhet som svakhet der han selv finner den, og selv vurderer den som svakhet, hvis bare noen klarer å overtale ham om hvor fryktelig man lider, spesielt der dette kan bevises fotografisk eller ved sterkt ledende intervjuer. Ja, han deler ut priser som han kan dokumentere viktigheten av via «glimrande journalistikk». Her gjelder visst regelen at jo mindre nøytral du er, jo bedre, og hvor enda mer selektivistisk subjektiv du er, jo mer sikker på å lykkes, kan du være.

I dette bildet blir spørsmålene om hvem som startet konfliktene irrelevante. Det avgjørende blir det faktum at noen lider, og da gjerne lider mer enn andre, uten å stille spørsmål om hvorfor, i en større sammenheng. Der ensidig og snevert fokus på svakhet i et slikt spill blir identifisert som et ubetinget gode, der forsvinner de større perspektivene ut av syne. Og der bruk av og fokus på svakhet som selve kriteriet på godhet og denne i seg selv blir en garanti (fra stat og storsamfunn) for suksess, der hjelper man i første rekke seg selv, og sin egen krets av selektivt utvalgte, basert på stolt eller hovmodig subjektivisme, ikke de støttetrengende.

Verre blir det der bekymringen for de svake manifisterer seg i rent kosmetisk hjelp. Man kurerer ikke hudkreft med kosmetiske virkemidler. Og der godheten garanteres kun ut fra et emosjonelt fundament som eneste verdi og «kognitive» kriterium, der vil hjelpen før eller senere smuldre og hjelperen bli gjenstand for dyp og berettiget forakt. Hjelpernes dilemma er at de alltid vil ha og få rett, fordi antall hjelpetrengende så å si vil være uendelig eller i hvert fall stigende (i vår kontekst).

Sammenlignet med dam-eksemplet over, sier redaktøren, og trøster seg selv med imperativet, at alle bør hjelpe de edle svake mot alle de kyniske og sterke. Han definerer her sprekkenes farlighetsgrad, som han undervurderer, og ikke damkompleksets farlighetsgrad, - og resultatet kjenner vi: Dammen brister. Og folk omkommer i flommen.

Er han så villig til å ta ansvaret? Er han i stand til å erkjenne sine feilslutninger og sine feilprioriteringer? Hvis behovet for anerkjennelse og selvforherligelse er større enn behovet for sannhetsgehalten i tingene og hans egne premisser og beregninger, ligger vi dårlig an alle mann alle.

Man kunne gjerne tenke: Dette måt være en feil, en inkurie, men det er det ikke, dette altså, at det fins en «kristen» organisasjon som forsøker å hjernevaske deg med støtte fra staten Norge. Men:

Denne støtten er kompakt og har pågått over flere år nå, uten at noen sperrer øynene opp eller ser noen røde flagg. Den innebærer en selvrepeterende og sløvende agenda som man skal være både blind og døv for ikke å gjennomskue.

Men snarere enn å protestere og å være kritisk og gi uttrykk for dette, viser en del folk hvor fantastisk de synes denne norske organisasjonen oppfører seg, hvilke nydelige holdninger den legger for dagen og skilter med, når den støtter islamistene og bidrar til å sverte hinduer.

Organisasjonen gjentar og gjentar det samme budskapet, igjen og igjen, bygget på et ensidig fokus som alltid går til fordel for en av sidene i konflikten. organisasjonen høyst praktisk innrettet, i så måte, og påstår uten forbehold at hinduene som det her er snakk om, mange millioner, er fascister, nazister eller nasjonalister, - det organisasjonen kaller hindunasjonalister. Denne betegnelse som altså gjentas gang på gang i organisasjonens Magasinet, et «organ» som altså har tatt et klart standpunkt i striden og systematisk forsøker å gjenta sine fraser, slik at folk til slutt skal begynne virkelig å tro på det hindufiendtlige budskapet. Det er vanskelig å kalle dette annet enn ideologisk propaganda og forøk på manipulering – idet den aldri sikter på å få med seg et bredere og mer nyansert perspektiv, propaganda ikke bare til fordel for muslimene i India, men til fordel for islam som sådan, universelt og over hele kloden.

Organisasjonen tror at dette skal hjelpe kristne søsken i India. I praksis skjerper imidlertid organisasjonens propaganda og ensidige fokus motsetningene mellom hinduer og kristne, kristne som nå kan risikere å bli slått i hartkorn med muslimene nær sagt rundt ethvert hjørne. Organisasjonen klarer imidlertid ikke å få bekreftet at det foregår noen systematisk og styrt forfølgelse av kristne og muslimer i India. India betraktes da heller ikke som noen apartheid-stat av det internasjonale samfunnet. Men med det underliggende tankesettet som gjør seg gjeldende i organisasjonen, som det gjør i mange andre norske organisasjoner og politiske «ovringer», så er det jo lett å lete etter strukturell rasisme overalt. Organisasjonen tror at jo flere enkelttilfeller av dårlig behandling de kan finne beviser for, jo mer holdbare blir de implisitte påstandene organisasjonen kommer med om storstilt og organisert forfølgelse, krenkelser og hatkriminalitet. Jeg legger ut en mer nyansert fremstilling på engelsk av tilstanden og dens historiske begrunnelser nedfor. Jeg minner om at det lever 79,8 prosent hinduer, 14,2 prosent muslimer (flertallet er sunni og mindretallet sjia) 2,3 prosent kristne og 1,7 prosent sikher i India. Slik organisasjonen fremstiller det, får vi inntrykk av at kristne lider like mye som muslimene, ulikt omfang og ulik intensitet mot gruppene, nevnes så vidt vi kan se ikke.  Vi får aldri vite om kristne forfølges på samme måte og med samme begrunnelse, eller om eventuelle ulikheter kan fortelle noe om hindunasjonalismens eventuelt iboende begrunnelser for å diskriminere ikke-hinduer.

Kristne eller kristoide – herav mange sosialister eller sosialdemokrater og høyrefolk - her i Norge, vil selvsagt kaste seg inn i striden om hva som er tilfelle, sant og virkelig, politisk så vel som kulturelt, og gladelig være med på å forme den moral som skal råde, og de emosjoner som til enhver tid dominerer og – i et større perspektiv - bærer i seg alt fremtidig hegemoni, og alt dette samlet, som en gedigen overnaturlig guddom eller joggernaut som dikterer folkehavenes skjebne i lyst og spill. Som kristen eller kristoid vil man jo være på den mest emosjonelt korrekte side av historien og de narrativene som en gang skal rulles ut for våre etterkommere, i skrekk og gru. Organisasjon er selvsagt i sin fulle rett til å tolke tingene som de vil, i form av meninger, men da må den også tåle å bli kritisert og dens påstander tilbakevist, eller sådd tvil om, på saklig grunnlag og i beste hensikt.  

Det skjebneironiske med den måten og den begrunnelse det statsstøttede Magasinet støtter de kristne som forfølges av hinduer i India på, er at den tvinger folk til også, samtidig, å støtte islam i India. Her drives ublu emosjonell utpressing. De kristne (inkl kristoidene) vil nemlig få dårlig samvittighet, hvis de ikke støtter islam i India. I så måte arbeider de for å styrke islams posisjon på bred basis, både som ideologi eller politikk, og som religion, (vi lever for tiden i full forvirring om dette her i landet). For både kristoide og muslimer angripes nå av hinduer, hinduer som følgelig da skal betraktes som en felles fiende, ikke bare i India, men overalt hvor muslimer utsettes for islamofobi. For det er dette Magasinet legger opp til og som vil bli resultatet i stadig sterkere grad. Der kristne angripes, der må også muslimer være angrepet. Og hinduer og hindunasjonaliset blir utpekt som en felles fiende.

I Norge eller Europa er det islamkritikere som nå skal utgjøre den felles trussel. Islamkritikk skal betraktes ikke bare som et angrep på muslimer, men også på kristne. Man tenker kanskje at dette må være tilfelle fordi både kristendommen og islam er religioner og troer, og religioner og troer skal jo alle ha et spesielt vern mot «angrep», jfr bestemmelsene i Straffeloven.  Alle religioner skal betraktes som like «hellige» eller likeverdige og et angrep på én– eller en kritikk av én – skal betraktes som et angrep på alle. Derfor må kristne og muslimer gjøre felles sak, (basert på en ren deduksjon). De skal begge føle seg truet av islamkritikk, ifølge Magasinet, og så arbeider man aktivt for å hindre all islamkritikk, selv om den er aldri så saklig og rimelig, og betimelig.

Hindunasjonalismen skal betraktes som en farlig avart av religionen, en svulst, et virus på hindutroen per se; den er egentlig ingen religion, den er et angrep på religionen, dvs på hinduismen per se, hinduisme proper.

Et slikt tankesett – og slike holdninger - er imidlertid feilslått fra begynnelsen. Det tjener kun til å få assosiert islamkritikk med skadelig nasjonalisme, hvilket ifølge dette tankesettet er en aggressiv sykdom, en styggedom, pr definisjon. Nasjonalismen som begrep, som et abstrakt idémessig konsept, tillegges en substansiell virkelighet, et fenomen som i seg selv kan bidra til å skape mer hat og agg mellom gruppene.  Slik vil dette tankesettet eller denne tenkemåten ramme islamkritikken her i landet, ved altså å assosiere den med en hindunasjonalisme som rammer både hinduer og kristne i India. Islamkrikere skal i skammekrok eller gapestokk.

Magasinet gjør seg til en middelaldersk Inquisitor, betalt av staten selv, en stat som her ansvarsfritt styrer indirekte, en stat som selv betrakter seg selv som et ideal av toleranse, rettferdighet og godhet, og da også en stat som ikke kan kritiseres.

De kristne skal føle seg forpliktet til å støtte islam både her og der, dvs internasjonalt, og universelt. Og muslimene vet det, og vet å utnytte situasjonen og tenkemåten til fulle, uten at sånne som Magasinet skjønner bæret.

Nå er det slik at både kristne og muslimer blir utsatt for en svært uanstendig og uforsvarlig behandling i India i dag. Men det samme kan sies om behandlingen av hinduer, spesielt fra muslimsk side.  Se denne lange listen og bli skuggeredd, flau og opprørt:

http://neitilislam.blogspot.com/2022/07/india-en-voldsom-oversikt-i-mte-med.html

Generelt og prinsipielt ligger et paradoks i dette at kristne så å si med nebb og klør går inn for å forsvare andre religioner, andre guder, til og med til fortrengsel for egen gudstro. Det kan lett oppfattes som en identitetskrise, som om slike personer ikke helt vet hva og hvem de selv tror på og som om de derfor må gjøre alt til spørsmål om politikk, og da helst venstrepolitikk eller sosialistisk politikk og en ateistisk eller naturalistisk ideologi.

Det er som om man helst vil slippe å forholde seg til fornuften og slippe å tenke selv (jfr Kants Saper Aude).  Venstresiden har klart det kunststykke å appellere mer til emosjoner og hjerte mer enn til rasjonaliteten og all sann, ansvarlig og produktiv kreativitet. Hitler skal en gang under en tale ha henvendt seg til publikum med følende oppfordring: Når det gjelder meg selv, så skal dere ikke tenke på min hjerne, men på hjertet i de vi tror på …

Når kristne ikke lenger makter å si til seg selv og gi uttrykk for det til andre at de mener og tror at deres egne tro er bedre enn alle andre troer, ja, da har vi et undergravingsproblem og et stort og vedvarende problem med selvforakt eller selvhat, og regelrett oppfordring til dette, og man kan jo da spørre hvem som vil ha størst politisk-religiøs interesse av at den tilstanden som da oppstår holdes ved like og forsterkes. Se vår forrige postering:

http://neitilislam.blogspot.com/2023/01/nar-og-hvorfor-begynte-vi-hate-eller.html

Ps: Jeg ser nå at Kjell Skartveit i dag går ut med noen kloke ord, og det er ikke første gang, jeg siterer:

I relativismens tomrom kan også sannheten brunbeises … for dersom én sannhet er like god som en annen, trenger de ikke ha dialog med sine menings­motstandere. 

Utdrag fra Magasinet 03. 01. 2023: https://www.stefanus.no/aktuelt/india-kristne-stammefolk-tvinges-til-aa-bli-hinduer?fbclid=IwAR2vYhg34Sbu--rXL0w7kOG_3ZORWeO2hU1-OQuPx5YadV9VnPIEab_gE90

En langvarig angrepsbølge mot kristne i landsbyer i den indiske delstaten Chhattisgarh tok en grusom vending søndag og mandag. En mobb av høyre-ekstreme hindu-nasjonalister, bevæpnet med stokker, vandaliserte en kirke i Narayampur. Byen er hovedstad i et distrikt av samme navn i den store delstaten sentralt i India …. Flere politifolk er skadet. Indiske medier melder at fem er arresterte for angrepet på kirken. Blant dem er en lokal leder i det hindu-nasjonalistiske regjeringspartiet BJP. …

I dagene før jul ble det dokumentert angrep i over 30 landsbyer der det bor kristne adivasi – adivasi er navnet på stammegrupper som av mange regnes som Indias urbefolkning. Men India nekter å godta dem som landets urbefolkning, men de regner som Scheduled Tribes. Adivasisene er tradisjonelt animister. De utgjør ca 105 millioner mennesker i en rekke delstater sentralt og nord i India.

Høyre-orienterte hindu-nasjonalister hevder at adivasiene egentlig er hinduer, og de påstår at kristne misjonærer med tvang eller maktmiddel konverterer fattige mennesker i landsbyene. Men mange adivasi har selv frivillig valgt kristen tro eller islam for å få en stemme i et samfunn der de utsettes for mange overgrep og ofte presses ut av sine landområder.  

Like før jul kom en rapport fra et team utsendt fra flere organisasjoner fra det indiske sivilsamfunnet. … Rapporten konkluderte med at de lokale myndighetene hadde ignorert varsler om vold og trakassering gjennom flere måneder. De fastslo også at mer enn 1000 kristne adivasi – stammefolk – var fordrevet fra sine landsbyer.

Den 19. desember samlet en del av disse fordrevne seg foran et administrasjonskontor i distriktshovedstaden Narayampur i protest mot voldsbølgen. De protesterte også mot at politiet lenge hadde snudd ryggen til og ikke beskyttet de kristne i landsbyene. …

– Folk i flere av disse landsbyene hadde forgjeves forsøkt å melde angrepene til politiet. Men til ofrenes sjokk har politiet ikke gjort noe for dem og heller ikke registrert anmeldelsene. … Angriperne har truet dem med at dersom de ikke frasier seg troen, vil det få fatale følger.

… Ifølge nettavisen Outlook India mener de kristne som er under angrep, at det er den paramilitære hindu-nasjonalistiske bevegelsen RSS som står bak volden og at regjeirngspartiet BJP er med. …

Allerede i sommer kom varsler om at hindu-nasjonalistene drev en systematisk kampanje for å konvertere kristne adivasi til hinduismen …

Rapporten fra det nevnte dokumentasjonsteamet fortalte om 21 adivasi-familier som var blitt tatt med til hindu-tempelet i landsbyen der de bodde. Med tvang var de konvertert tilbake til hinduismen i en gharwapsi-seremoni. … – De som står bak RSS-kampanjen, må holdes ansvarlige for angrepene på kristne adivasi, heter det i rapporten.

11 av Indias 28 delstater har vedtatt lover som kriminaliserer konvertering – det vil si konvertering til islam, kristendommen eller buddhismen. Lovene kalles lover for religionsfrihet, men de brukes som maktmiddel overfor minoriteter. …

Lovene skal, heter det, beskytte folk mot å bli konvertert med tvang, press, overtalelse eller lokkemiddel. Men lovene er slik utformet at mange eksperter mener at den grunnlovfestede retten til trosfrihet (paragraf 25) og retten til å dele troen med andre, brytes. …

… Lovene brukes gang etter gang som påskudd for å angripe pastorer og prester og beskylde dem for konvertering med makt, press eller økonomiske lokkemidler, uten dokumentasjon på at det skjer. … politiet … stiller seg på angripernes side.

… Så langt har BJP ikke maktet å få nasjonal politikk mot konvertering.

I november fastslo så høyesterett i en overraskende kjennelse at tvangskonvertering er et nasjonalt problem som regjeringen må komme med tiltak mot. Uten å legge frem dokumentasjon hevdet advokaten bak saken som ble reist, at hinduene risikerer å komme i mindretall i India. Dette fikk han altså høyesteretts støtte for. … det trengs lover for å hindre konvertering med tvang, lokkemidler og press. …

… Men de ledende politiske kreftene hører ikke på slikt. De sprer frykt. Sommeren 2021 samlet toppene i paramilitære RSS seg til et møte der de lanserte en kampanje for å «befri India» fra både kristendom og islam. …

Her kommer et litt større perspektiv på komplekset enn det Magasinet legger for dagen:

https://www.frontpagemag.com/how-muslims-in-the-u-s-make-war-against-hindus-in-india/

How Muslims in the U.S. Make War Against Hindus in India. Do Hindus have a right to protect themselves - and their country, India - from those who wish them ill? January 6, 2023 by 

In the lapidary phrase of the writer V. S. Naipaul, India is a “wounded civilization” because of the centuries of violence and mass killings that India’s indigenous Hindus endured at the hands of Muslim conquerors, beginning with the invasions by the Ghaznis. Now some Muslims in the United States are using a mosque’s destruction 30 years ago to claim that Muslims in India are living under a growing threat of violence. … – will create a false, dangerously misleading perception of a looming Muslim genocide in India.

“In 1992, the world watched with horror as Hindutva extremist political leaders incited street mobs to demolish the Babri Masjid, a 16th century mosque of incalculable historic and cultural value,” Council on American-Islamic Relations (CAIR) Executive Director Nihad Awad said in a press release … “The destruction of India’s Islamic heritage is part of a campaign of cultural ethnic cleansing … “The international community must take action to end the Indian government’s war on Islam and Muslims.”

The Indian American Muslim Council (IAMC) called Dec. 6 — the anniversary of the mosque’s demolition — “the darkest day in the history of independent India.”

En motstemme sier: For non-Muslims the “darkest day in the history of independent India” was November 26, 2008, when close to 170 Hindu and Jewish civilians (at a Chabad House) were massacred by ten Muslim terrorists. … (pluss, pluss) …

… groups lamenting the loss of a mosque were silent in 2020 when Turkey’s Islamist President Recep Tayyip Erdoğan decided to revert the ancient Christian cathedral of Hagia Sophia into a mosque. A Turkish court ruled that the 1934 decision to turn it into a museum had been illegal.

… On December 6, 1992, Hindus assembled to pull down the mosque, revealing evidence of the Hindu temple underneath. Was this wrong? Should the Hindus not be allowed to recover one of the holiest of their sites, by rebuilding their temple at the site of Rama’s birth?

…. It is only when non-Muslims attempt to reclaim their religious sites – the temple to Shri Ram at Ayodhya, the Hagia Sophia church – that we should, according to Muslims, be outraged …

… Archaeologically there is enough evidence to say that below the controversial Babri mosque, there were temple remains,” K. K. Muhammad, a former regional director of the Archaeological Survey of India (ASI) told the Times of India in 2019. Several artifacts and sculptures found after the mosque’s demolition “clearly [say] the temple has been dedicated to that incarnation of Lord Vishnu (‘Shri Ram’).”

…

The mosque’s destruction led to violent riots in Mumbai and the 1993 retribution bomb blasts in the city by Islamist terrorists.

In a unanimous November 2019 ruling, a five-judge Supreme Court panel paved the way for building a temple on the disputed site. While calling the 1992 mosque destruction “a serious violation of the rule of law,” the court allotted a five-acre plot to construct a much larger mosque in a “suitable, prominent place in Ayodhya.”

 

… The Sunni Waqf Board accepted the Supreme Court ruling and plans to build a mosque, an Indo-Islamic research center, a hospital, and a library on the plot allotted to it.

The Supreme Court’s ruling was more than generous to the Muslims, who were handed five acres on which to build not just a new mosque to replace the Babri Mosque, but also an Islamic research enter, a hospital, and a library.

 

The Babri mosque is not the only mosque alleged to have been built over a Hindu temple. Historians have cited evidence that early Islamist invaders, and later Muslims who established rule in India from the early 12th to mid-18th centuries, destroyed close to 36,000 Hindu temples. Another 200 Hindu temples reportedly were destroyed in Jammu and Kashmir during the 1990s.

Just as the Muslim Arabs who conquered the Middle East and North Africa destroyed thousands of churches, synagogues, and Zoroastrian fire temples, the Muslims who swooped down on India from the north and conquered most of the country between the twelfth and eighteenth centuries for Islam destroyed, it is estimated, 36,000 Hindu temples.

 

“We too denounce the violence that arose in the tearing down of Babri [mosque] and its aftermath,” Suhag Shukla, executive director of the Hindu American Foundation, told the Investigative Project on Terrorism. “Yet it is telling that CAIR provides zero acknowledgment about the archaeological, documentary and testimonial evidence confirming the deeply sacred significance of that site to Hindus for millennia as well as the decades of legal deadlock over its status.”

While Hindus are willing to acknowledge the intercommunal violence that followed the destruction of the Babri Mosque, during which 2,000 Hindus and Muslims were killed, the Muslims continue to deny that underneath the Babri Mosque was all the evidence needed to show convincingly that it had been deliberately built on top of one of the holiest sites in Hinduism.

Why are Muslims, including the members of the Indian-American Muslim Council, silent on the subject of the Islamic jihad terror that continues to plague India? Why do American Muslim groups such as the Hamas-linked Council on American-Islamic Relations (CAIR) falsely paint Muslims as victims of one-sided aggression by “Hindutva extremists”?

American Islamists describe Hindutva as “a shameless ideology, a hateful ideology,” and allude to its supporters as “fascists” and “Nazis.”

… Hindutva is simply the ideology of promoting Hindu interests and resisting the relentless aggressiveness of the Muslims who remain in India. It includes supporting the return of Hindus to parts of India where they have been chased out by Muslims — today, most notably, that means Indian-ruled parts of Kashmir.

“This ideology [HIndutva] is very clear,” Indian American Mt says that India is the land of the Hindus because their forefathers started out in this country and they created the religion of Hinduism thousands of years ago.”uslim Council (IAMC) Advocacy Director Ajit Sahisaid during a May Islamist convention.

… Indian historians, such as K.S. Lal, estimate that Muslims were responsible over the centuries for the deaths of 70-80 million Hindus. Other tens of millions of Hindus converted to Islam in order to stay alive, and their descendants are the Muslims that we find today not just in India, but in Pakistan and Bangladesh. India is the “land of the Hindus” just as Arabia is the “land of the Arabs” and Eretz Israel “the land of the Jews.”

… India’s political leadership is “sworn to the Hindutva theology of Hindu nationalism,” Sahi added. “Their one goal, single goal is to convert India into a Hindu country.”

Nonsense. It takes some nerve for a Muslim to accuse Hindus of wanting to “convert” their own country to Hinduism. It is Islam that has ravaged the Hindu civilization of India. Hindutva is an ideology of resistance to aggressive Muslims, to ensure that India remains the country where Hindus cannot be pushed around, discriminated against, even dispossessed and killed, as was the case when Muslims ruled until they were replaced by the British.

… Savarkar, the first proponent of Hindutva, was no Hindu fanatic. He was an atheist and a rationalist who opposed the caste system, supported intra-caste marriages and dining, and deplored cow worship as “superstition.” He was also originally a supporter of Hindu-Muslim unity, but his early, and naïvely hopeful view was transformed when he realized that Muslims had no desire for such unity, but intended to suppress the Hindus and make India part of Dar al-Islam.

… Sampath cites the example of Mahatma Gandhi’s support for the Khilafat (“Caliphate”) Movement that sought “to re-establish the despotic Caliphate in Turkey that the British had deposed in World War I.” Gandhi supported the movement in an attempt to forge Hindu-Muslim unity in the freedom struggle against British rule, disregarding the “open calls to violent jihad against kafirs or non-believers” at Khilafat conferences, writes Sampath. A tragic outcome of the movement, according to him, was the 1921 genocide of Hindu Nairs by Moplah Muslims in India’s south-west Malabar coast.

Gandhi never understood just how the Muslim conquest of India had made it, in Naipaul’s words, a “wounded civilization.” He was soft on Islam, which is why he was assassinated. His political naivete was also deeply offensive; one of his most infamous remarks was his “advice” to Jews. In 1947, interviewed by Louis Fischer, author of The Life of Mahatma Gandhi, Gandhi said: “Hitler killed five [sic] million Jews. It is the greatest crime of our time. But the Jews should have offered themselves to the butcher’s knife. They should have thrown themselves in the sea from cliffs…. It would have aroused the world and the people of Germany…. As it is they succumbed anyway in their millions.” … He never grasped the enormity of the Muslim threat to his own country.

By drawing comparisons with “Nazism” and “fascism” and calling Hindutva “a hateful extremist ideology,” American Islamists only seek to deflect attention from radical Islam and Islamist terrorism, in order to portray India’s religious strife as one-sided Hindu violence.

It is not Hindutva that is a “hateful extremist ideology,” but rather Islam itself that inculcates in Believers the notion that they are the “best of peoples” (Qur’an 3:110) and non-Muslims the “most vile of created beings” (Qur’an 98:6). It is Islam that throughout the Qur’an prescribes violence against the Infidels (see, for example, 2:191-193, 3:151, 4:89, 8:12, 8:60, 9:5, 9:29, 47:4). It is Muhammad himself, the Perfect Man (al-insan al-kamil) and Model of Conduct (uswa hasana), who in the Hadith says “I have been made victorious through terror” and “War is deceit.”

Hindutva does not promote Hindu supremacism; . … It is Islam, not Hindutva, that reminds us of Fascism and Nazism, in its clear intent to conquer the world, so that Islam everywhere dominates, and Muslims rule, everywhere. Hindutva is nothing more than the conviction that Hindus can and should fight back to protect themselves and their country, India, from the Muslims who so obviously wish them ill.

Hindutva does not imply that all Muslims must be expelled from India. It does mean that Muslims cannot be allowed to wantonly attack Hindus as they have been doing wherever and whenever they can in the subcontinent, most recently in Indian-ruled parts of Kashmir, where as many as 200,000 Hindu pandits were killed or driven out by Muslims in the early 1990s. ….

https://www.jihadwatch.org/2022/12/india-muslim-poses-as-hindu-rapes-and-harasses-hindu-woman-pressures-her-to-convert-to-islam

https://www.jihadwatch.org/2022/12/india-muslim-organization-says-new-year-celebrations-are-un-islamic-feature-lewd-acts-that-put-satan-to-shame

Se også denne:

https://www.jns.org/opinion/american-islamists-continue-to-slander-indias-hindus/

American Islamists continue to slander India’s Hindus: They cover up Islamist radicalism and terror by accusing Hindus of being “Nazis” and “fascists.”

(December 28, 2022 / JNS) American Islamists are using a mosque’s destruction 30 years ago to cast Indian Muslims as living under a fascist threat. They are hoping public ignorance of the site’s history as a Hindu temple and a court’s ruling setting aside land for a new mosque will create a false perception of a looming Muslim genocide in India.

In particular, the Islamists attack the Hindu nationalist movement “Hindutva.”…

“We too denounce the violence that arose in the tearing down of Babri and its aftermath,” Suhag Shukla, executive director of the Hindu American Foundation, told the Investigative Project on Terrorism. “Yet it is telling that CAIR provides zero acknowledgment about the archaeological, documentary and testimonial evidence confirming the deeply sacred significance of that site to Hindus for millennia as well as the decades of legal deadlock over its status.”

Shukla also suggested the need for “truth and reconciliation that acknowledges the toll of iconoclasm throughout South Asia” and added that “if intercommunity-based compromises cannot be reached, legal processes should be utilized for restorative justice for past desecration and destruction of important Dharmic, i.e., Hindu, Buddhist, Jain and Sikh, sacred sites and temples.”

American Islamists like CAIR are having none of this. Instead, they falsely portray Muslims as victims of one-sided aggression by “Hindutva extremists.” They describe Hindutva as “a shameless ideology, a hateful ideology” and allude to its supporters as “fascists” and “Nazis.”

“This ideology is very clear,” Indian American Muslim Council (IAMC) Advocacy Director Ajit Sahi said during a May Islamist convention. “It says that India is the land of the Hindus because their forefathers started out in this country and they created the religion of Hinduism thousands of years ago.”

… “And there’s not going to be a state religion of Hindu Rashtra,’ Sampath said. “It’s Hindu not in terms of its religious connotation, but it’s a cultural and national identity, which is what Hindutva was for [Savarkar].”

By drawing comparisons with “Nazism” and “fascism” and calling Hindutva “a hateful extremist ideology,” American Islamists only seek to deflect attention from radical Islam and Islamist terrorism, and portray India’s religious strife as one-sided Hindu violence.

Abha Shankar is the research director of the Investigative Project on Terrorism.