Å gjøre seg forstått er en kunst som overgår de fleste og dette er noe de aller fleste forstår som aldri blir forstått, som aldri ble forstått og som aldri vil bli forstått – helt ufrivillig.
Å leve er en vanskelig kunst, sa de gamle. -Bar prøv det, den som vil …
Jeg traff Shabana ved noen helt tilfeldige anledninger. -Oy, sa jeg, første gang. Vi sto i en liten kø på et lite kjellersted, en gang.
-Du ligner jammen på Cleopatra, sa jeg. Ikke overrasket.
– Det er mange som sier det, sa hun. Uredd, ingen sutring
der i gården. Frisk. Befriende. Vi fikk en hyggelig samtale. And that’s it.
Mange islamkritikere ble begeistret for Shabana helt fra begynnelsen av.
Dagbladet skriver:
- Det er vondt å være her. Vondt fordi Norge i dag må ta farvel med en stemme vi egentlig ikke har råd til å miste. Og det skjer altfor tidlig, sier stortingspresident Masud Gharahkhani.
Han omtalte Shabana som et forbilde og en løvinne.
- Du ga kampen mot negativ sosial kontroll et ansikt. Du ga friheten til å bestemme over eget liv et ansikt. Kampen om å elske den man vil et ansikt. Kampen for ytringsfriheten et ansikt. Du ga oss et Mulla-løft for historiebøkene, legger Gharahkhani til, som refererer til den gangen Shaban løftet mulla Krekar i offentligheten. Han understrekte at Shabana har vært med på å vise vei for dem som kommer etter henne.
https://www.dagbladet.no/kjendis/shabana-rehman-gravlagt/78240792
Kommentar: Et søk på nettet etter ordlyden i talene
ved Shabana Rehmans bisettelse, gir kun ett referat hvor følgende setning er
tatt med: …. Kampen om å elske den man vil - et
ansikt. I Dagbladet altså.
Hvorfor?
Skal man redusere seg selv og andre til å spekulere om en bitteliten setning som bare Dagbladet tar seg bryet med – eller tør – å referere?
Ja, jeg gjør det, helt uten lov, men ikke uten en hensikt. Setningen er veldig viktig fordi den sier mye om mannen som uttaler den, men også mye om Shabana Rehman. De må ha noe grunnleggende felles disse to. De har faktisk islam å forholde seg til, begge to. De taler, som nordmenn flest, begge, Roma midt imot. Vi har tradisjon for slike ting her i landet, helt siden 1100-tallet.
Vi er visst et modig, frodig, frimodig og modig folkeferd.
«Elske den man vil»? Her går
vi rett inn i tekstene i Koranen og i Koranen er det utenkelig at en kvinne kan
gifte seg med en mann som ikke er muslim. Men Shabana og Gharahkhani tenker
annerledes; de setter seg opp mot Koranen, de passerer en grense. De gir plass
til kjærligheten, det vi kaller kjærligheten. Man skulle tro at Koranen
var den første til å rose kjærligheten, å oppildne til kjærlighet, pluss freden,
helst verdensfreden, og alt det andre gode, slik vi ikkemuslimer ser det. Men
slik er det ikke. Forstå det den vil og kan. Kjærligheten har andre betingelser
der Koranen styrer og folk underordner seg. Noen frykter kjærlighet som
passerer en grense.
Skjønt: Det trekkes grenser mellom å forelske seg, bli
forelsket, elske og – kjærligærlighet. Kjærlighet foretrekkes fremfor
forelskelse, som går fortere over. Og så har vi «den instrumentelle
kjærligheten», fornuftskjærligheten, vil noen kalle den. Det er vanskelig å
forestille seg en «instrumentell forelskelse» eller en fornuftig forelskelse
eller en instrumentell romantikk, av den søteste sorten, da. Noen vil kalle
«platonisk» kjærlighet for en mer ekte kjærligheten, merkelig nok, kanskje, men
det spørs … Forelskelse er vanskeligere å lovregulerer enn kjærligheten, men
begge er for så vidt naturlige. Det er lettere å ha de korrekte emosjonene i forelskelsen
enn i ekteskapet.
Klanen eller storfamilien foretrekker det varige. Og som vi alle vet: Den er ofte nådeløs. Æresvold. (Noen skynder seg å si: Dette har ikke noe med … , men med kultur å gjøre … ).
Forelskelse bør materialiserer seg, for de enkelte, mener mange, jo før jo heller - men kjærlighet forblir for mange et høyst abstrakt begrep, noe som gjelder for andre, ikke for meg. Et for mange uoppnåelig ideal. Seriemonogami, sier du? Flerkoneri, sier andre. Hvem kan avgjøre hva som er best, eller verst, i dag og i morgen i dag? Mange tviler. Mange er forvirret. Men Gahrahkhani og Shabana er ikke det.
Mye kan skje underveis, kjærligheten er myntet for det
langsiktige, det holdbare og varige, det dypere, kanskje, for det notoriske og
offentlige, samfunn og klan vil ha et ord med i laget, hvis ikke: Kaos,
forvirring, anarki. Man trenger regler for samkvem, lovbestemte bånd, frivillige
lenker til hymen. Man kan bli kjær i noen, ja vel. Men «å kjære» er
liksom et fremmedord på norsk, og dette gjelder visst viden rundt, omkring,
også. Man går ikke rundt og «kjærer». (Hva betyr «kjæremålsutvalget»?).
Nordmenn skal ikke være så sikker på egen prektighet. De skal ikke si som Allah
sier: Du skal ikke elske den du vil, du skal ikke gifte deg med
den du elsker …
Kjærligheten utholder alt, heter det. Du skal holde ut, med
andre ord. Men du skal ikke utholde alt, det kan simpelt hen ikke være
meningen. Som forelsket, utholder du mer. Kjærligheten krever mer, den
forutsetter at du elsker fordi du vil det, har overskudd, evner å være
takknemlig. Men er kjærligheten naturlig – så bør den ikke lovreguleres, eller
hva? De fleste vet at forelskelsen ikke kan «reguleres», bl a fordi den går
over, den er alltid midlertidig, til stor trøst for betraktere.
For noen år siden la jeg merke til et ungt og vakkert par på fortauene – og i skolefri - rundt omkring som virket totalt oppslukt i hverandre og det var offentlig, altså, kjent for folk i nærmiljøet. Forholdet må ha pågått over lengere tid, kanskje mange år, fra de var så, så å si. En mørk og tegntung natt søkte jeg tilflukt på en liten «stue» i nærheten. Det var lite folk ute, jeg tok en tur ned i kjelleren og der så jeg dem.
Gutten satt godt tilbakelent på en benk. Hun med ryggen til meg. Gutten skvatt til, med et morderisk blikk og jenta så livredd på meg, skamfull, som om jeg var kommet for å drepe henne.
En dag en tid senere ble den unge kvinnen i dette forholdet
«lokket» til hjemlandet, hvor hun ble drept, av sine egne, ble det påstått, men
uten at noen kunne bevise det. Klanens lange arm hadde innhentet henne. Jeg er
ennå ikke kommet over sjokket.
Mange – vel, kanskje ikke såååå mange – nordmenn som altså går mot samkjønnede forhold - er altså like strenge og fjerne for kjærligheten som Allah er, (vil noen si). Vi kan høre imamer si at hva folk driver med hjemme under dyna, det er ikke noen sak for oss …
Men presidentens setning kan også være et pek til alle dem
som mener at det er feil eller moralsk forkastelig at homofile gifter seg, og
praktiserer homofili i ekteskapet, eller f eks i vigslede prestestillinger.
Koranen – dvs Allah – går sterkt imot slike ekteskap. De anses som en form for
blasfemi. Noen har erfart æresdrap. Stortingspresidenten går her inn for en
praksis og en – norsk lov – som trosser Allah og derfor, i prinsippet alle
muslimer WW. Homseprester mot Allah?
Gharahkani benytter anledningen til å rette et pek mot
homofobe, som det kalles. Her har Shabana vist vei, akkurat som han selv nå viser
vei. Islam må ha gode vilkår i Norge i dag, tenker jeg. Muslimer viser oss på
en måte hvordan vi skal leve korrekt. Bibelen er helt ute og mange norske synes
det er bedre enn bare litt bra. Kirkens øverste organer bestemmer at
Bibelens bokstav ikke lenger skal gjelde som lov.
Så der fikk presidenten sagt det. Og der fikk «vi» den. Islam kan forandres helt radikalt, får vi inntrykk av, bare det skjer i Norge. Vi kan få en Norsk islam, hvis de bare blir mange nok og vi blir myke nok.
https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/norsk-islam-fact-or-fake.html
Men hvorfor er Dagbladet her alene om å gjengi uttalelsen fra Stortingspresidenten? Det kan være fordi de andre ikke tør, eller fordi de på autopilot mener at denne uttalelsen kan oppfattes som fornærmende, helt forbeholdsløst, mot muslimer og islam. At vi har å gjøre med en slags truismisk islamofobi fra medias side? Er de så irrasjonelt redde at de ikke våger å ta presidentens ord i sin munn, og videreformidle budskapet?
I så fall har media mye lære av Gharahkani.
I realiteten dreier jo dette i så fall seg om en slags sniksensurering. Media tillater seg å være overdommer, dvs nedlatende. Islam og presidenten skal ikke ha lov til å få frem noe av islam som de aller fleste nordmenn har god grunn til å kritisere. Media nedlater seg dermed tosidig, mot nordmenn og muslimer. Det gjør seg totaliserende tendenser gjeldene i media.
Det er historisk. Nå taler media Norge midt imot, sett fra Allah’s
side, noe Shabana aldri gjorde.
Media blir neppe bisatt på statens bekostning, men håver like
vel inn statsstøtte, som de neppe gjør seg fortjent til.
Og så kommer vi til Face’n:
Facebook sensurerer islamkritikere: Fare for at de vil utøve vold, sier giganten … Ex-Muslims Of Norway er kvalifisert som potensiell voldsutøver av Facebook! Og det verste er at det finnes ingen ankemulighet mot deres avgjørelse, stempling og sensur.
Men hva hører og ser vi fra Iran, i disse dager, jo,
se dette:
Video from Iran: Protesters say ‘No to Islam, no to the Qur’an. My life is only for Iran!’
Protestantene synger altså Nei
til islam og hever plakater med denne overskriften. Kanskje Gharahkani.
har sagt Nei til islam for lenge siden? Er han i virkeligheten en «ex»?
Og kan Nei til islam nå frykte å bli innhentet av Face’ns lange arm?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar