En kavalkade, en montasje, en collage eller et kaleidoskop, -
alt på en gang. Hold deg fast!
Noen sa at alt flyter, andre sier at alt er statisk. Man skulle nesten tro at islam sto på stedet hvil og ikke ville bli dynamisk, men forbli statisk, fordi det føles bedre slik, både for ekstremister og «oppløste» halvnarsissister, i begge leiere.
Den
ene eller de mange og Om
bl a Sokrates, Parmenides, Heraklit og essens og om
okkasjonalismen, Reilly, Ghazali m fl
Vi er enig med det meste, men bare i det beste av det meste. Vi kan kalle dette innlegget for en kavalkade, en montasje, en collage eller et kaleidoskopisk innlegg, en kaleidoskopi, et innlegg som hvis man rister litt på det, eller mediterer på dets enkelte deler, for å så sette dem sammen igjen til et større – muligens organisk - hele, vel, så har jeg i det minste lykkes litt med å få en viss orden på tingene, eller ordene, ikke minst, spesielt i hodet, og altså en viss ny innsikt, og da ikke først og fremst i de servilt betingede korrekte emosjoner vi måtte ha og lide i. For i en slik korrekthet, kan intet menneskelig overleve lenge med vett og forstand i behold.
Vi tilnærmer oss nærmest dialektisk. Vi er på en måte alle
hegelianere eller marxister i dag. Vi tenkere kanskje for mye diskursivt, eller
cerebralt. Vi bør kanskje tenke mer «lateralt» - for å komme litt raskere inn
til kjernen og essensen i tingene. Og der inne i essensen, der vil man også
møte og kunne leve med sitt eget hjerte, sitt eget sinn, sin egen samvittighet
og rasjonelle uro for fremtiden.
Og så er det jo slik at i en kaleidoskopi,
der kan man jo riste både lenge og vel, og stadig finne noe nytt, vakkert,
utfordrende og nyttig. La det bli et stetoskopisk kaleidoskop: Vi må ha det
akustisk-visuelt, takk. Vi må ha det i ånd, sjel og kropp – sett i sin
rettmessige sammenheng! Et stetoskopisk kaleidoskop eller et kaleidoskopisk
stetoskop? Begge har den egenskap at de kan rykke oss ut av det tilvante og inn
på nye marker, i stadig nye sesonger. I kaleidoskopet kan vi komme til å blir
rykket ut av noe som fragmenterer eller rykker oss opp. Vi kan komme til å se
at kaleidoskopets mylder av butte kanter blir avrundet og mer tiltaltelende –
og mer fargerikt …
Vi går aldri tom for nye opplevelser i et slikt scoop, men
poenget er ikke å holde på det, i en langsom selvrepeterende og stivnet meditasjon,
eller holde på det i det u-vinnelige. Målet er å vinne ny
forståelse, nytt mot og finne nye horisonter, der det er mulig. Opplevelser er
en ting. Virkelighet er noe annet eller mer. Den bør ikke stivne i kaleidoskopenes
kalde bit-univers og omskiftelighet – og overflatiskhet. For virkeligheten er noe
mer levende og personlig enn vi tror. Og slik det er med kaleidoskopet, slik er
det også med dialektikken: Den havnet ofte i enten i kalde overbygninger eller
i en ikke-kristen, forfengelig og hyperhuman kasuistikk som faktisk er umenneskelig,
selv om den pleier den mest guddommelige omsorg for individet – dvs individet
sett, kommunisert og behandlet i det solipsistiske eller hyperindividualstiske.
(Det er befriende å tenke at helheten er større enn summen av enkeltdelene og
at dette gjelder en selv og sitt sinn). Forblir vi i det snevert følsomme, blir
vi ufølsomme og underdanig i det «emosjonelt korrekte», i det hypermagiske og
fullstendig fremmed for det jeg kaller «det juridico-religico
paradigmet», selve det fundament Vesten er bygget opp på.
Før vi kommer skikkelig i gang, se her, som en liten aperitiff:
Mark Gabriel sier det slik: Det som skiller islam fra alle
andre religioner er plikten til å drepe. Ingen annen religion "har det
sånn".
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/med-dagen-i-algerie-forts.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/03/med-avisen-dagen-i-algerie-ved-en-av-dem.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/03/norsk-occidentialisme-et-skuebrd-og-et.html
Lars Akerhaug: 22. aust 2007 møtes Olav Fykse Tveit og
Shoaib Sultan, begge generalsekretærer, i henholdvis Mellomkirkelig råd og
Islamsk Råd. De var enige om en erklæring som slår fast at alle har rett til å
konvertere og bytte religion, og at alle skal kunne velge sin tro. (S 401
Islamisme, 2016).
I mars 2015 ble 27 år gamle Farkunda lynsjet til døde
av en mobb utenfor en moske i Kabul etter at hun konfronterte en imam med noe
juks han hadde drevet med; han beskyldte henne for å ha brent Koranen. Da
mobben hørte det, gikk de løs på henne. Hun ble banket opp, steinet og deretter
overkjørt med bil. Liket hennes ble brent og levningene kastet i en elv. (S 415
ibid.).
Dr Naguib Mahfous fikk Nobelprisen i 1998 i litteratur. Radikale muslimer prøvde å myrde ham. Et annet offer var Farag Foda:
På hvilket tidspunkt i historien befinner vi oss? Jo, vi er
der at når noen stiller kritiske spørsmål, besvarer den andre siden ham med
kuler. Jeg har mange ganger spurt meg selv: Hva er det vi nå gjennomlever i
egyptisk historie? Kommer vi noen gang ut av det? Er vi kommet til den tiden at
hvis noen har en mening, eller noe å si, bør vi først vite hvordan vi skal
håndtere en maskinpistol eller skaffe oss svart belte i kampsport? Hvis de tror
at dette vil få oss til å rygge tilbake eller stoppe, tar de fryktelig feil.
Hvis de tror at handlingene deres skal skremme oss, tar de også feil. Hvis de
tror at vi et eneste sekund vil la pennene våre hvile eler at vi skal lukke
munnen, forventer de det umulige. Dette handler ikke om mot, det dreier seg om
logikk. Å dø for hva som er rett, er bedre enn å leve under deres dumhet og
diktatoriske herredømme. Jeg vil heller gi avkall på resten av livet og ligge i
graven enn å gi etter for dem. ( Mark Gabriel, s 83 om terror) … Han ble skutt i 1992.
Caner&Caner forteller: «In 1992, Islamic
assassins had gunned down my good and brave friend Farag Foda, a
professor and columnist, a human-rights activist, and an outspoken critic of
the Islamic militants. The murder had shocked Cairo and terrified
intellectuals... Egypt's most popular preacher, Abdel Hamid Kishk, a blind
sheikh who constantly attacked both the government and its official religious
establishment...had been telling his audience that Muslims who entered paradise
would enjoy eternal erections and the company of young boys draped in earrings
and necklaces. Some of the ulema, the religious scholars at al-Azhar University,
the governments seat of Islamic learning, had disagreed. Yes, they said, men in
paradise would have erections, but merely protracted, not perpetual. Other
experts disputed the possibility of pederasty in paradise. "Is this what
concerns Muslims at the end of the 20th century?" [Farag] Foda asked in a
column in October magazine. "The world around us is busy with the conquest
of space, genetic engineering and the wonders of the computer, while Muslim
scholars," he wrote in sadness and pain, "were worried about sex in
paradise."... he was killed». (se Synden – 9).
Muhammad Ahmad Khalafallah var hjelpelærer ved Cairo
University i 1947. Han hadde lært Koranen i landsbyen hvor han kom fra og skrev
en hovedoppgave om Koranens narrativ som et kunstverk. Å se på Koranen som
litteratur var i seg selv ikke betraktet som et farlig frafall, problemet var
mannens påstand om at det litterære aspektet ved Koranen delvis utelukket
tekstens historiske sannhet. Men det Khalafallah ønsket var å beskytte Koran
mot historistisk kritikk fra orientalister og misjonærer. De førstnevnte, mente
han, forsto ikke noe av fortellerstil og fortellerteknikk i Koranen. Kolleger
ved Azhar-universitetet i Kairo betraktet imidlertid hovedoppgavens konklusjon
som et angrep på selve Allah’s ord. Koranen, som en av motstanderne hans sa,
forteller sannheten i tilfelle konflikt med historiske fakta, at historien med
andre ord lyver og Koranen har rett. Det fulgte noen hektiske måneder med mye
hets og mange trusler mot K.
I 1992 fulgte en annen runde da Nasr Hamid Abu Zayd søkte
jobb som professor ved Cairo University. Zayd var en ivrig kritiker av
fundamentalistene som han mente representerte overtroiske krefter og myter. Hvis
Koranen var en tekst med et budskap til araberne på 600-tallet, så måtte den
nødvendigvis bli formulert i et språk som tok hensyn de historisk spesifikke
aspekter på den tiden. Den burde betraktes som et «kulturelt produkt». Zayd
hevdet at han på ingen måte tok avstand fra Koranens guddommelige opphav, men
han hevdet likevel at vi ikke kunne underlegge avsenderen av Koranen noen
vitenskapelig granskning; teksten må i dag leses lingvistisk ut fra kulturens
historiske kontekst og dette er den eneste måten vi kan bruke for å forstå
budskapet i dag. Hva fundamentalistene hadde gjort var å forandre Koranen fra å
være et budskap til å bli et ikon, til en inkarnasjon av Allah’s ord
sammenlignbar med den status Jesus har ifølge kristen dogmatikk. Zayd ble tvunget
til å flykte fra Egypt sammen med sin kone, som han ved dom ble fraskilt fra av
en islamsk domstol med den begrunnelse at en kvinne ikke kan være gift med en
ikke-muslim. En av begrunnelsene for å erklære Zayd som apostat var at han
benektet troen på jinnene, idet han henviste denne troen til den historiske
konteksten på 600-tallet. (s 44 ff).
Cook bringer flere eksempler som viser at det i islam ikke ligger noen hindringer i veien for å betrakte selve boken Koranen som hellig: Den sitter på sin kursi, dvs trone i himmelen, og derfor mår den virkelig fromme muslim sitte på gulvet når han leser i den, der den riktig nok snarere ligger oppslått i dette lille stativet som er formet som en liten krakk i kryssform. I flukt med dette er det utenkelig å tillate seg å sitte oppå en Koran. Ja, i Afghanistan ble det under den første perioden da Taliban tok makten utstedt forbud mot papirposer laget av resirkulert papir i frykt for at dette kunne inneholde papir tatt fra Koraner som var blitt kastet eller var kommet på avveie.
(Synden … 9, 9
Synden ... ).
Mawdudi: her, på wikipedia:
"Islam er en revolusjonær tro som kommer til å ødelegge enhver myndighet som er menneskeskapt. I islam bryr man seg ikke om en nasjon er i bedre tilstand enn en hvilken som helst annen nasjon. Islam bryr seg ikke om landet eller hvem som eier det. Islams mål er å herske over hele verden og legge hele menneskeheten under islams tro. Enhver nasjon eller makt i denne verden som prøver å hindre dette målet, vil islam bekjempe og ødelegge.
For å nå dette målet, kan islam bruke enhver tilgjengelig
makt, og bruke den på enhver måte for å utløse en verdensomspennende
revolusjon. Det er dette som er jihad.
Islam er et politisk system: Islam er ikke bare en åndelig religion. Islam er en måte å leve på, en livsstil, et himmelsk system åpenbart til vår verden gjennom engelen Gabriel. Muslimenes ansvar er å ødelegge ethvert annet system i denne verden og erstatte det med det islamske systemet.
Alle som tror på islam på denne måten, kan bli medlem av Jaamat-i-islami,
den pakistanske islamistiske bevegelsen grunnlagt av forfatteren. Jeg vil ikke
at noen skal tro at muslimer som slutter seg til Guds parti kun er vanlige
muslimske misjonærer eller forkynnere i moskeen, eller mennesker som skriver
artikler. Guds parti er en gruppe som Allah selv har opprettet for å ta islams
sannhet med en hånd og sverdet med den andre, og slik ødelegge ondskapens riker
og menneskehetens riker for å erstatte dem med det islamske system. Denne gruppen
skal ødelegge de falske guder og gjøre Allah til den enste guden".
Sayid Abul Ala Mawdudi: overført fra denne postering her på bloggen, om bl a Nonie Darwish
Hvis et samfunn bevisst velger ikke å akseptere sharia og
heller bestemmer seg for å vedta en egen grunnlov og lover som det låner fra
andre kilder enn sharia, - et slikt samfunn bryter sin kontrakt med Allah (gud) og har mistet retten til å kalle seg islamsk.
Å være muslim betyr at man sverger å underlegge seg en
sharia-stat og hindrer en fra å forfekte menneskerettigheter som er av høyeste
prioritet for enhver sann religion.
Ifølge de muslimske skriftene må et land som lar en moské
oppføre på sitt område, må for alltid forbli en moské og forbli muslimsk.
Erverv av land for å utbre islam i Vesten, er et hovedpoeng på den muslimske
agendaen i Vest.
Nei til islam: Muslimske
ungdommer blir oppfordret til å dra til USA for å lære seg å arbeide
innenfor systemet. Da den første muslim, Keith Ellison, ble valgt inn i
Kongressen, ropte tilhengerne hans Allah hu achbar, Allah hu achbar …
Blodsutgydelsene og volden i de islamske statene kommer
aldri til å slutte, selv om disse statene skulle bli 100% islamske, (ukjent
forfatter).
Mens kristen litteratur er full av anger, omvendelse og
bot, er den muslimske historie og det muslimske samfunn og de muslimske
skriftene fullstendig uten dette. Hvordan kan en reformasjon av islam være
mulig når muslimene selv ikke finner noe galt i skriftene deres som befaler å
bruke vold?
Og hva sier så en skandinavisk professor om islam? Han
spør: Eksisterer islam? Fra Jan Hjærpe, i Politisk islam s 7 ff:
«Islam «eksisterer ikke», ikke i samme mening som et bord eller en stol eller et enkeltmenneske gjør det, like lite som kristendom, eller marxismen, eller arbeiderklassen «eksisterer». Det er et spørsmål om abstraksjoner, generaliseringer og språklige konvensjoner. La oss sammenligne med et språk. Det svenske språket eksisterer heller ikke som en avgrenset entitet og ingen svenske har de samme konnotasjoner overfor de samme ordene. Det finnes ikke to svensker med samme ordforråd eller språklige stil og som har nøyaktig samme objektive kriterier for hva som er svensk eller ikkesvensk i språket. Men vi kan avtale hvilke kriterier vi skal legge til grunn. Ord som f eks «arbeiderklassen» kan referere til klassen vilkår, dens funksjon, dens utvikling etc. Det finnes ikke et enkelt menneske eller noen individuell arbeider som stemmer med vår beskrivelse i alle enkeltheter og ordet «arbeiderklasse» eksisterer ikke på samme måte som den individuelle arbeider.
Hva menes med islam? … det som eksisterer … er
enkeltmenneskene, hundretalls millioner av dem kan si «jeg er muslim», men ikke
for to av dem innebærer dette samme sak. For den enkelte er islam det samme som
hans egen oppfatning av hva islam er. Desto mer engasjert han er, jo klarere er
tendensen til å objektivere oppfatningen, og å skille mellom rett og falsk
islam. Man tyr til kvasiobjektive kriterier som utskiller fra islam andre
individer, uavhengig av deres egne utsagn. Når man så kommer frem til en
«islamologi», sitter man igjen med abstraksjoner og generaliseringer på
grunnlag av utrolig mange enkeltheter, motstridende eller samstemmige fenomener
som man ordner i et mønster, mønster som naturlig nok får frem både sammenfall
og brytninger. Det som da presenterer seg er imidlertid ikke virkeligheten, det
er en beskrivelse. Et eksempel fra Edward W Saids bok Orientalisme:
Islam er blitt fundamentalt feiltolket i Vesten – det
reelle spørsmål er om det i det hele tatt kan eksistere noen sann
representasjon av noe som helst … eller om representasjonen så å si ligger i
språket først, og så i kulturen, institusjonene eller i den politiske maktsyke
til den som representerer. Hvis det siste er tilfelle, slik jeg tror det er, så
må vi være rede til å akseptere det faktum at en representasjon er eo ipso
implisert, innvevd, sammenflettet med ganske mange andre ting ved siden av
«sannheten», som i seg selv er en representasjon. Dette medfører da metodologisk
at man ser representasjoner – eller misrepresentasjoner – i en allmenning av
språk- eller leke-spill definert for dem, ikke ved noe egentlig eller naturlig
innbygd felles fundament alene, men ved en viss felles historie, tradisjon
eller allmenntale.
For å ta et eksempel: Et kart er ikke virkeligheten
selv. Opplevelsen av kartet har ingen likhet med virkeligheten selv. Kartet –
dvs representasjonen – derimot, gir oss muligheten for å orientere oss i den
virkeligheten det representerer. Det finnes bra og dårlige kart. Oppfyller de
sin hensikt? Noe arbeid uten hensikt, finnes ikke. Analogt er
religionsvitenskapen valg av terminologi og metoder. Vi gir stipulative
definisjoner av begrepene. Vi anvender «triangulærpunkter» som vi utplasserer.
Det finnes naturligvis da ingen individuell muslim, og heller ingen bevegelse,
som helt og i enhver sammenheng befinner seg på noen av de angjeldende
punktene. Men ved hjelp av dem kan vi plassere visse fenomen, en viss
adferd, visse reaksjoner og måter å argumentere på i en beskrivelse som det lar
seg gjøre å viderekommunisere og som da muliggjør vår orientering i
enkelhetenes mangfold.
Vi søker å beskrive islam som et kommunikasjonssystem, et kompleks av tolkningsmønstre og referanserammer. Å sammenligne med et språkstudium kan være nærliggende. Vår oppgave er å oversette og vårt problem ligner oversetterens. Hvilken oversetting er best? Den ordknappe? Den ideomatiske? Hensikten er at den kunnskap som formidles skal gi mulighet for å tolke adferd, holdninger, uttrykkssett som bevisst eller ubevisst har sammenheng med islams historie og islamsk autoritet. Vi ønsker å finne kommunikasjonsbare mønster i den uendelig massen av enkeltfenomener som finnes i den muslimske verden. Det vi setter høyest er kunnskapenes prognoseverdi … som kan danne grunnlag for kloke beslutninger og at disse ikke får utilsiktede konsekvenser. … Vi oppdager vår egen kulturs rolle og i hvor høy grad våre tolkninger av det som skjer, våre reaksjoner og vår adferd er kulturbetingede og altså ikke medfødte eller selvinnlysende. … islamologien skal gi sitt bidrag til å bygge bro over kommunikasjonskløfter som øker spenninger og motsetninger i verden – og som forårsaker feilprognoser.»
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/9-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html
Vi tar saken et skritt videre:
I februar i 1989 ble det utstedt en fatwa av Ayatollah Khomeini om å drepe forfatteren Salman Rushdie … det viser hvor stor makt en fatwa har – den kan utløse vigilant justis overalt i verden.
Vi ble (i Nonies barndom) fortalt at det var vår skjebne å drive jihad mot islams fiender, det jødiske folk.
I 2006 i Egypt ble Abdul Rahman arrestert og dømt til døden for frafall. Han
ble smuglet ut av landet. Shariadomstoler over hele verden avfatter lignende
dommer. Men like ofte er domstoler ikke engang involvert i prosesser mot vantro
eller syndere mot ”profeten” eller Koranen og Allah.
Konvertitter fra islam tas av dage av deres egen familie
eller av islamister (muslimer) på gaten uten at myndighetene er varslet
eller blir trukket inn.
Når det gjelder hudustraffer skiller ikke sharia
mellom kriminalitet og SYND, dvs synd slik den defineres av islam. I Saudi-Arabia
ble en kvinne halshugget fordi hun var blitt sett sammen med menn som ikke
tilhørte hennes famlie.
Interessant nok ble kalifene unntatt fra å bli straffet
for tyveri, utroskap, drap og drukkenskap. Det store flertall av muslimer tar
det den dag i dag for gitt at deres ledere er korrupte.
Over til sjefsideologen Marx, 1843: Religionen er et uttrykk for elendighet og samtidig en protest mot elendigheten, s 11 i Holter. Religion er ikke primært en metafysisk tro eller en individuelle «moral», men innordning i et altomfattende rettslig-sosialt system, s 12
Jeg har valgt islam som religion for dere, sure 5. 3. Vekten ligger ikke på tro, men på det kompleks av lover som er åpenbart av Gud (sic) og som skal styre og regulere mennesker i samfunn.
I arabiske konstitusjoner er det dette ordet som brukes i
formelen «statsreligion»: din al-dawla. (Åge Holter).
Og så til en ateismens og følelsenes «profet»: Rousseau:
«Muhammed hadde meget sunne synspunkter. Hans politiske system var et hele, og så lenge hans regjeringsform varte under kaliffene som etterfulgte ham, var det én eneste regjering, og dét en god regjering».
Dette er i miniatyr et idealbilde av det islamske samfunn, slik Rousseau skildret det i Contrat Social: en eneste lov, som styrte både denne verden og den hinsidige, garantert av det ufeilbarlige instinkt som Gud hadde lagt ned i hvert menneskehjerte. (Åge Holter). Se mer om Rousseau her og
Og
her bl a om Rousseau, Hobbes, Leviathan og Rana (norsk islam - finnes den?)
Imam betegner statssjefens funksjon som religiøs leder,
da det å lede bønnene tradisjonelle har vært og ennå er et privilegium for
statsoverhoder. S 29 i Holters oversettelse:
Allah er vår hersker
Profeten er vår leder
Koranen er vår konstitusjon
Den hellige krig er vår plikt
Døden på Allah’s vei er vårt høyeste begjær
Min egen oversettelse:
«Allah er vårt formål, budbringeren er vår leder, Koranen
er vår uforanderlige grunnlov, jihad er vår vei, døden for Allahs sak er vårt
høyeste håp».
En mulig annen oversettelse:
KORANEN ER VÅR GRUNNLOV
PROFETEN ER VÅR LEDER
JIHAD ER VÅR VEI
OG DØDEN VÅR ER VEIEN FREM …
Om
Utvik og Allah: Bjørn Olav Utvik definerer islamisme slik: ” … en
ideologisk retning som framhever at religionen islam ikke bare berører den
enkeltes trosforhold, men inneholder gudegitte retningslinjer som bør styre
også samfunnsmessige, juridiske og politiske forhold i muslimske samfunn”.
Og se denne om Gud, Utvik og sharia-demokrati
Utvik, Allah og Gud - ikke slik islam (broderskapet osv)
Om bl a KrF's forhold til sharia
Håndhilsing til besvær og om bl a Lippestad og «det juridico-religico»
Islams rasjonalitet - nazistene sa, kommunistene sa
Lindstads muslimske manifest (for Oslo?) – et forvarsel om hva som kommer ndgj forholdet til jødene i Skandinavia og eller
Lindstads manifest, en fortsettelse ...
Om fordommer, Lindstad og jøder
Revolusjonen i Egypt som ikke kom
Seierstad: Rusa på frihet i Egypt
Er islamsk terror blasfemi? Om bl a Morken, pluss kritikk av Tajik
Er islam patologisk? Kan man bli syk av ... Wafa Sultan transkriptert
Hva gjør islam med ditt hjerte, ditt sinn ... ? Knefall som profesjon
Personlighetsforstyrrelser og profeten?
Nonie Darwish og bl a Mawdudis oppfatning av sharia og demokrati
dødelig kombinasjon - vår narcissisme og "deres" narsissisme
En fremtidens terror i Norge - med "begrunnelse" i sharia
Anders B B og profeten i Norge?
Stanghelle og et dramatisk og tragisk paradoks
Den
franske terroristen psykotisk - kunne man ha dømt han innenfor en "proper"
shariadomstol?
Lars Gule: Ikke Muhammeds skyld ...
Klodens
ild - rasisme i Aftenposten?
Vi legger til i min oversettelse av shahada:
Lovet være Allah!
- all verdens Herre, Ham, den Barmhjertige,
den Nåderike, Ham,
Herren over Dommens Dag.
Deg tilber vi, Deg søker vi hjelp hos.
Led oss på den rette vei - deres vei, som Du har beredt,
ikke deres, som har vakt Din vrede,
eller deres, som har valgt den falske vei.
Se følgende sterkt ironiske postering hvor jeg for å understreke
et abstrakt – og kall det gjerne superhypotetisk - poeng, og ikke for å
fornærme noen: https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/gud-eller-allah-thats-solution.html
En egyptisk kopter og erkebiskop på et folkemøte i Tanta karakteriserte
et grunnlovsforslag fra 1964 med disse ord: «De kristne i landet vil ikke ta
skade av at konstitusjonen erklærer islam som statsreligion – al-Ahram. For
islams lære er tolerant. Dessuten har islams profet innskjerpet kjærlighet til
de kristne i alminnelighet, og til kopterne i særdeleshet».
En midlertidig konstitusjon ble proklamert i mars 1964. Her finner vi da formelen: «Islam er statens religion», art 5. Men løftet om en sharia-paragraf er ikke innfridd da (?).
Artikkel 2 i konstitusjonen av 1964: Egypt islam er
statens religion, arabisk er statens offisielle språk og prinsippene i den
islamske lov, sharia, er en hovedkilde for lovgivning.
Men: Artikkel 40 nevner «fri utøvelse av religion og
kultus». Art 11 supplerer f eks: Staten vil sikre kvinnenes likestilling med
menn på det politiske, sosiale, kulturelle og økonomiske område, uten å bryte
lovene i den islamske sharia». (S 54 ff i Åge Holter).
Det forelå altså tre muligheter – sharia som en hovedkilde, sharia som kilden og - å holde sharia borte fra konstitusjonen, (dette ble ikke aktuelt fordi Det muslimske broderskapet gikk imot det).
Den minimale formuleringen ble fulgt: Man skulle følge
prinsippene i sharia. Vedtatt med 99% av stemmene i Egypt.
Fra en fredagspreken i en moske i Jordan sommeren 1960
etter at en pike var blitt drept av sin far for å gjenopprette familiens ære:
«De verste av (de handlinger som Gud misliker, munkarath), er å gi
frihet for kvinnen og hennes prydelser og tillate at hun er sammen med menn
under forskjellige forhold og på offentlige steder. Dette er den fordervelige
sykdom som har spredt seg i folkelegemet … Men sannelig, folk, kvinner betyr
ufred. Guds sendebud kunne ikke peke på noe som mer forstyrret freden enn
kvinner … Og sannelig, dette er årsaken til at Guds bud og forbud sønderrives,
at familiebånd brytes og hjemmene legges i ruin, alt dette som ødelegger et samfunn.
Hold Gud i frykt og ære … for Gud den Opphøyde har sagt: Tal, Profet, til dine
hustruer og dine døtre og dine troende kvinner. La dem tildekke seg med slør». (S
184 f i Åge Holter 1976).
Folkebevegelsen
mot islam - en foreløpig dårlig vits ...
Folkebevegelse
mot islam en umulighet?
Ateisten, profeten, personlighetsforstyrrelser - narsissismen - og islam?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar