Dette innlegget er en reaksjon på en artikkel på Document om
«skjeggbarna». her
Om dem er det skrevet mye, men like mye forteller historien om disse «barna» på
mikroplanet om historien på makroplanet og i den større sammenheng. Se et annet
innlegg på bloggen om natan-barna.
Folk har «visst» dette lenge. Man har gjennomskuet maskpien
i lang tid. Hvorfor gir man bare opp å si noe? Jo, fordi det må fremlegges
fakta og de tar tid å finne, vurdere. Vi må tråkke mye i byråkratiets irrganger
for å finne relevante data, gode analyser, i proposisjoner og statlig dirigert og
høyst politisk korrekt utformet statistikk - media er ikke til å stole på. Vi
svaner tydelig språk, språk til å forstå, lettfattelig «lektyre», om man vil,
bare man finner det man er ute etter og som man vet man kan bruke trygt, uten å
tenke på en eventuell straffbarhet av de fakta man skulle være så heldig å få
snusen i, og som man ikke vil nøle med å bruke, uansett om noen skulle seg
støtt i sin lettsårhet.
Media siler info og nyheter over en lav sko og tilpasser dem
sine egne, høyst sære og enormt forfengelige og forskrudde, rent pubertale visjoner. De har fylte bankhvelv
av ressurser til disposisjon, og masser av – tilsynelatende - god tid. Mange
journalister tar seg god tid i barene rundt omkring. De forventer at det skal
gå seg til. De forstår ikke at når Ap sier at «Alle skal med», så stilles aldri
spørsmålet: Mot hvor hen da? Om dette «sted» skal det aldri stilles spørsmål.
Man forventer at det skal gå rett til himmels, med medias og alle ekspertenes
hjelp og gjerne dem alene.
Men viktigst av alt: Media har overtatt for Broadway, 7/7m
nei, BLIITT Broadway.
Verden ses gjennom broadwayianske
briller, (snart allahianske øyne?). Men tragedien er klar: Folk visste in
sin tid at Braodway var Broadway og at virkeligheten ventet utenfor. Men det er
lenge siden at folk helt umiddelbart kunne skille mellom lystspill og
virkelighet. Mellom show og realitet. I dag tvinges til folk til å tro at
virkeligheten er den virkelighet media formidler. Broadway er blitt selve
virkeligheten og virkeligheten er blitt Broadway. Hvem kan skille mellom «fake»
og fakta? Svar ingen, ingen, nobody, med respekt for seg selv. For bare den har
respekt for seg selv som kan se og erkjenne at vi er fanget i spillet, enten
det dreier seg om fakta eller fiksjon, i Broadway., som levende lemmer i, på og
ved Broadway. Vi presses uavhendelig inn på «den brede vei» og ledes av blinde,
som også blir ledet av Den brede veien, ikke frelsens vei, kan man trygt si.
Det bærer mot fortapelse. Det hjelper ikke samme hvor mye vi forsøker:
Stemmesedlene er halm. Demokratiet er halm. Din stemme er halm. Og ikke et
halmstrå kan redde oss. Heller ikke en firkløver på heia. Vi er ubotelige
syndere. Det fins ingen nåde. Alt er synd, vi er overfylt av synd,
drukneferdige, allerede rallende.
(Den eneste redningen er å stole fullt og fast på at
Frelseren redder oss ut. Og det er full mulig, ja, helt nødvendig, men denne
siden av saken lar vi her ligge).
Vi snakker om vårt eget helvete her på jord, det sted hvor
ingenting lenger er mulig, annet enn som et teaterstykke, scener som ruller
forbi, scener med aktører som raser og laller i vei, og som fort bli borte. «Lif’s
but a walking shadow», som Shakespear skrev i et stykke. «A poor player upon
the stage, full of rage and fury, and then is heard no more». Vi lengter
innmari etter realisme, men klarer oss ikke en dag uten å fylle ørene med «klingende
cymballer».
Og fra denne virkeligheten fins ingen fluktvei. Alle veier
er stengt, alle returmuligheter forhindret. Ikke rart da at folk da må serveres
blår i øyet. Folk må tvangsfores med at virkeligheten er medias virkelighet, og
bare medias virkelighet, for ellers vil folk begynne å gå i oppløsning, av
forvirring. Man kan ikke lenger tre ut av Broadway, for nok en gang å komme
tilbake til verden og møte virkeligheten der, utenfor, i det grønne, på «bøljan
den blå». Det er som å tre inn i en kirke og bli forkynt at herfra er det
umulig å reddes ut, for her er alt politikk. Og slik er verden. «Gotchaa». Og
Braodway er ikke lenger noen Komedie, i klassisk forstand. Broadway kan best
beskrives slik: «La fare alle håp, den som trer inn» (Lasciate ogne speranza,
voi ch'intrate). For det er ingen vei ut! Wikipedia. (Og her ligger kmen til
vår egentlig frelse, vår evige uskyldstilstand).
Media søker aldri hele sannheten, de nøyer seg med
delsannheter, sannheter som det ikke går an å verifisere uten at tiden løper
fra en. Ikkeprofesjonelle sannhetssøkere levnes ingen sjanser, de har ikke
ressurser, her er for små nettverk, man har ikke statskapitalen og
statskapitalismen i bakgrunnen, som garant.
Media, MSM, pressen, har en uendelig av tid og ekspertise som
settes på sakene, eksperter hvis høyeste tilfredsstillelse det er å bli lurt
slik at de kan settes i stand best mulig for å kunne lure andre. Og MSM er
ekspertise, sluk, snøre og lodd. De har forestillinger om allmektig godhet. De
drives av godheten. De dømmer og dømmes på grunnlag av godhet, en vag
forestilling, sannelig. Men den er der. Den er MSM’s finale årsak, den innbilte godhetens entelechy.
Ekspertene i MSM går ironisk,
men like fullt absolutt forstått, ut fra at folk ikke tåler hele sannheten. De
tror de gjør gode gjerninger ved å lyve. De undervurderer folk, det ser ut til
å være deres egentlige forretningsidé. Å lure mange nok lenge nok, er stort,
fjongt og fagert. Uten skrupler. Ingenting skremmer dem mer enn hele sannheten,
og bare sannheten. Den åpenbare sannhet, ja, til og med det aller mest lettgjennomskuelige
bedrag gjøres til sannhet av ekspertene i MSM.
De vet selvsagt hva de gjør. For denne truere deres eksistens om samfunnsreformatorer,
«folkeopplysere», mens de i virkeligheten er sofister, lurendreiere, fordrukne
retorikere, folkeforførere og «hybrale» eller breiale – men ofte dypt ydmyke på overflaten - psykologer,
sosionomer eller pedagoger, eller filosofer, for den saks skyld – i forkledning av politiker som ikke er
politiker, en ekspert som ikke er ekspert, en demokrat som ikke er demokrat - som
ikke kan leve en solskinnsdag uten å få tilfredsstilt et overveldende fysisk behov
for å «være best, vite mer, vite best».
Rett og slett GOD. Ja, og sykdommen ser ut til å være
uhelbredelig. Helvete allerede en realitet. Her rasles det ikke i lenker. Her
lekes det med egen, kollektive, narsisissme. Man kaller seg fri, for frihet, for toleranse, for likhet
og likeverd, ja, for menneskeverd,
men livet er blitt en kontinuerlig «streaming» uten faste holdepunkter, et
kabbalistisk Etz Hajim, et blekt
avbilde av Livets tre, en stadig mer reduksjonistisk mer eller mindre
meningsfylt jag etter sann innsikt, dyp erkjennelse og varig, usvekket
Skjønnhet. Om disse «kategorier» har veldig få «broadwayere» noen kunnskap. Jeg
snakker om et objektivt høyst reelt og virkelig virkende Etz Hajim. Selve livets paradigme, på det dypeste plan, et plan få
tør å nærme seg. Man velger i stedet flukt, evig flukt. Idet man tror at
flukten er selve friheten. Vi flyttes, hales og dras fra sefirot til sefirot og forsøker å klamre oss fast i en av dem,
men samtidig vet at destinasjonen i neste øyeblikk er neste Sefirot, neste beger som skal tømmes og
gjennomlides. Vi presses gjennom stadier, flytdiagrammer, grafer, statistikker,
velmenende programforpliktelser, men havner til stadighet og i et reelt kontinuum
stilt overfor Ein Sof, det
unevnlige, det som ligger skjult for mennesket, selve mysteriet, som pr
definisjon er lukket for oss, (men som vi likevel legitimt higer etter, det kan
være del av herliggjørelsen!). For noen, ja, kanskje de aller frelste, - for
ikke å si: fleste - fins det herfra ingen frelse, ingen utvei. Heller ingen
inngang, ingen kongelig entrace. Vi
flykter ikke lenger en gang fra selve tingliggjøring av oss selv.
Vi gjør oss gladelig ett med «Das Man», som
eksistensialistene snakket om. Vi selger ikke en gang oss selv, for vi finner ikke
lenger mening i det den kristne kirke en gang sa, nemlig at vi virkelig er
kjøpt, dvs Løskjøpt, i Kristus. Nei, det skjønner vi ikke. Vil ikke skjønne,
vil ikke se, vil ikke høre. Vi har nok med oss selv på Broadway, vi er blitt
oss selv nok, - fins det unntak? Vel, den som leter finner. Alt er ennå ikke
halm. Men alt er markedsføring, av dårlige løsninger, skinn og forderv. Det
virkelig glade, gode og sanne budskap forblir avskrekkende, skremmende og noe
til spott og spé. «No time» for salvation
og Evangelion på Broadway. Vi
foretrekker Broadway fordi vi kjenner oss hjemme der og mange vil si at vi faktisk
er dem som føler seg hjemme noe sted. Vi underholdes og underholdning er alt. Brodway
er oss og vi er Broadway. Kan vi bomme på målet? (Synden er Tabu, vi er blitt
selvkontingente, vi tror vi er vår egen skapning, selvtilstrekkelige i ett og
alt, også etter døden og uten å ha hatt noen frelsende tro engang).
De fleste haster inn eller tilbake til Broadway. Platons
huleboere, javel, vi er dem, alle sammen. Det fins intet unntak, vi er i egne
øyne og av fritt valg Broadways frelste fanger, alle mann alle. Så snart vi
snubler utenfor «boksen», jages og jager vi hjem igjen. Ned i huleboernes mørke
irrganger, ned i hulen, hvor det jo fortsatt er mulig å varme seg rundt et bål,
tror vi. Å beskytte seg mot dagslys og sol er blitt en heltidsbeskjeftigelse. Og
vi nøyer oss med fattigmannslønn, noen smuler som faller ned her og der.
Også pengepugere er de, mediagigantene og alle
tvangsnevrotiske showmen og avlatsselgere, avlatshandlere
i sekulær forlystelse, og det helt uten at synd i det hele tatt eksisterer, «for
oss», som det heter: Vi skal selv få betale for deres høyst selektive syn på
virkeligheten og verdiene. Ved å lytte på løgner – som folk for lengst har gjennomskuet
- som om den var sannheten, bygger de
opp luftslott for seg selv, mens de sår uår i folket og ødelegger for dem, og
undergraver deres gode gangsyn bevisst, folk som for lengst har gjennomskuet
charaden, feigheten, forfengeligheten og bortskjemtheten og troen på at de selv
er så fortreffelige at alle verdens trælle vil se opp til dem, og dermed forandre
seg, for å levet opp til et ideal, et ideal som nå består mer av å lyve godt og
overbevisende enn å tale sannhet og tåle den.
Å tåle sannheten er blitt en mangelvare blant vår elite, de
som ellers ser på seg selv som de som skal avsløre løgn, de er selv blitt
løgnere. De befinner seg kanskje på øverste hylle i Dantes Helvete. Problemet
er at de ikke engang vil ut av det, ut i det fri. De tør ikke sannhet, de tør
ikke åndelig sult, sann lidenskap for kjærligheten, store visjoner. Det fins
intet hellig på øverste hylle i Helvete for de som befinner seg akkurat der, de
hater alt hellig. De vet ikke hva dåp og håp er, ikke hva tro er. De kan ikke
ha intensjonalitet på visjoner, de klamre seg til og velter seg i sine ambisjoner,
som vellystige magikere, hypermagikere. De tror de kjenner seg selv og er alle
tings målestokk. De har ikke peil. De forstår ingenting. De er hovmodets «sanne»
slaver. De har ikke lest og hørt Evangeliet og aldri gått til alters, der hvor
det sanne Lives Tre står og lever og hvor vi kan forsyne oss, som av en forrett
i Det himmelske, hos Gud. De gjør seg kostbare, uanfektede, uangripelige. De er
steinhjerter uten lengsel etter menneskehjertet. De snakker i stedt romantikk
og tro at sentimentaliteten skal redde dem, og jo mer av den, jo bede. De
kaller sin sentimentalitet for godhet, men ser ikke at deres intensjoner på
egne og andres vegne leder inn i løvens hule, eller tilbake til Platons hule, et
sted hvor man ikke tåler dagslys. Ikke et hårstrå på deres hoder kan røres. De
mangler dimensjonalitet.
For et ideal, sier jeg. Se på de idealer som gjennomsyre
alle NGO’ene, som gjennomsyrer de stemmene som hvert kvartal får timer av
sendetid i kringkastingene og de ulike kanalene, og hvor budskapet er at vi må
betale for vår skyld, vår kollektive skyld. Skyld overfor hvem? Løgnerne som
lurer oss bevisst, åpent og ja, nesten åpenhjertig – (fordi de «vet» hor dumme
vi er, det er et ufravikelig premiss for dem, de vet at vi vil la oss bedra, og
da så, da er det jo fritt frem … ). Media er ofte i front på strendene der hvor
flyktninger går i land. De stiller seg med kameraer og notisblokker på strandsteinene
og hilser smilende alle flyktninger velkommen. (They are not dangerous, they are in danger). Flyktningene smiler
kollektivt tilbake. I media finner de sine svorne venner, ja, tilhengere,
selvoppnevnte frelsere, venner med budsjetter som bare står i stil med og er i
proporsjon med deres overmodig godhetsgalskap, og som vil forsvare dem med alt
de har, for at de så skal kunne leve videre på å opprettholde og forsterke
illusjonene, alles illusjoner. De står med begge ben i allerede i psykosen, de
tror de kan slippe unna en real diagnose. Forestillingen om ufeilbarlig og
derfor uangripelig godhet, en metafysisk størrelse, en egenprodusert tapperhetsmedalje,
gjerne i rent gull, i virkeligheten ikke engang et høstsprøtt fikenblad. De nyankomne
får vite at de er velkommen, at de er godt stoff, at tragedien deres selger
godt, at avishusene er sentralmaktens klakkører og forlengede fangarmer, og at
ingen i hele vårt langstrakte rike for alvor vil våge å løfte et pip mot dem og
få gjort det som rett og rimelig er.
Dystert? Javel. For dystert? Mulig. Det gjelder å fatte
poenget, se de store linjene, ta grep for egenhånd før man tar grep på vegne av
andre. Moral: Ta grepet før repet tar deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar