torsdag 18. oktober 2018

Skjeggbarn og andre barn - i Platons hule


Dette innlegget er en reaksjon på en artikkel på Document om «skjeggbarna». her Om dem er det skrevet mye, men like mye forteller historien om disse «barna» på mikroplanet om historien på makroplanet og i den større sammenheng. Se et annet innlegg på bloggen om natan-barna.

Folk har «visst» dette lenge. Man har gjennomskuet maskpien i lang tid. Hvorfor gir man bare opp å si noe? Jo, fordi det må fremlegges fakta og de tar tid å finne, vurdere. Vi må tråkke mye i byråkratiets irrganger for å finne relevante data, gode analyser, i proposisjoner og statlig dirigert og høyst politisk korrekt utformet statistikk - media er ikke til å stole på. Vi svaner tydelig språk, språk til å forstå, lettfattelig «lektyre», om man vil, bare man finner det man er ute etter og som man vet man kan bruke trygt, uten å tenke på en eventuell straffbarhet av de fakta man skulle være så heldig å få snusen i, og som man ikke vil nøle med å bruke, uansett om noen skulle seg støtt i sin lettsårhet.

Media siler info og nyheter over en lav sko og tilpasser dem sine egne, høyst sære og enormt forfengelige og forskrudde, rent pubertale visjoner. De har fylte bankhvelv av ressurser til disposisjon, og masser av – tilsynelatende - god tid. Mange journalister tar seg god tid i barene rundt omkring. De forventer at det skal gå seg til. De forstår ikke at når Ap sier at «Alle skal med», så stilles aldri spørsmålet: Mot hvor hen da? Om dette «sted» skal det aldri stilles spørsmål. Man forventer at det skal gå rett til himmels, med medias og alle ekspertenes hjelp og gjerne dem alene.

Men viktigst av alt: Media har overtatt for Broadway, 7/7m nei, BLIITT Broadway.

Verden ses gjennom broadwayianske briller, (snart allahianske øyne?). Men tragedien er klar: Folk visste in sin tid at Braodway var Broadway og at virkeligheten ventet utenfor. Men det er lenge siden at folk helt umiddelbart kunne skille mellom lystspill og virkelighet. Mellom show og realitet. I dag tvinges til folk til å tro at virkeligheten er den virkelighet media formidler. Broadway er blitt selve virkeligheten og virkeligheten er blitt Broadway. Hvem kan skille mellom «fake» og fakta? Svar ingen, ingen, nobody, med respekt for seg selv. For bare den har respekt for seg selv som kan se og erkjenne at vi er fanget i spillet, enten det dreier seg om fakta eller fiksjon, i Broadway., som levende lemmer i, på og ved Broadway. Vi presses uavhendelig inn på «den brede vei» og ledes av blinde, som også blir ledet av Den brede veien, ikke frelsens vei, kan man trygt si. Det bærer mot fortapelse. Det hjelper ikke samme hvor mye vi forsøker: Stemmesedlene er halm. Demokratiet er halm. Din stemme er halm. Og ikke et halmstrå kan redde oss. Heller ikke en firkløver på heia. Vi er ubotelige syndere. Det fins ingen nåde. Alt er synd, vi er overfylt av synd, drukneferdige, allerede rallende.

(Den eneste redningen er å stole fullt og fast på at Frelseren redder oss ut. Og det er full mulig, ja, helt nødvendig, men denne siden av saken lar vi her ligge).

Vi snakker om vårt eget helvete her på jord, det sted hvor ingenting lenger er mulig, annet enn som et teaterstykke, scener som ruller forbi, scener med aktører som raser og laller i vei, og som fort bli borte. «Lif’s but a walking shadow», som Shakespear skrev i et stykke. «A poor player upon the stage, full of rage and fury, and then is heard no more». Vi lengter innmari etter realisme, men klarer oss ikke en dag uten å fylle ørene med «klingende cymballer».  

Og fra denne virkeligheten fins ingen fluktvei. Alle veier er stengt, alle returmuligheter forhindret. Ikke rart da at folk da må serveres blår i øyet. Folk må tvangsfores med at virkeligheten er medias virkelighet, og bare medias virkelighet, for ellers vil folk begynne å gå i oppløsning, av forvirring. Man kan ikke lenger tre ut av Broadway, for nok en gang å komme tilbake til verden og møte virkeligheten der, utenfor, i det grønne, på «bøljan den blå». Det er som å tre inn i en kirke og bli forkynt at herfra er det umulig å reddes ut, for her er alt politikk. Og slik er verden. «Gotchaa». Og Braodway er ikke lenger noen Komedie, i klassisk forstand. Broadway kan best beskrives slik: «La fare alle håp, den som trer inn» (Lasciate ogne speranza, voi ch'intrate). For det er ingen vei ut! Wikipedia. (Og her ligger kmen til vår egentlig frelse, vår evige uskyldstilstand).

Media søker aldri hele sannheten, de nøyer seg med delsannheter, sannheter som det ikke går an å verifisere uten at tiden løper fra en. Ikkeprofesjonelle sannhetssøkere levnes ingen sjanser, de har ikke ressurser, her er for små nettverk, man har ikke statskapitalen og statskapitalismen i bakgrunnen, som garant.

Media, MSM, pressen, har en uendelig av tid og ekspertise som settes på sakene, eksperter hvis høyeste tilfredsstillelse det er å bli lurt slik at de kan settes i stand best mulig for å kunne lure andre. Og MSM er ekspertise, sluk, snøre og lodd. De har forestillinger om allmektig godhet. De drives av godheten. De dømmer og dømmes på grunnlag av godhet, en vag forestilling, sannelig. Men den er der. Den er MSM’s finale årsak, den innbilte godhetens entelechy.

Ekspertene i MSM  går ironisk, men like fullt absolutt forstått, ut fra at folk ikke tåler hele sannheten. De tror de gjør gode gjerninger ved å lyve. De undervurderer folk, det ser ut til å være deres egentlige forretningsidé. Å lure mange nok lenge nok, er stort, fjongt og fagert. Uten skrupler. Ingenting skremmer dem mer enn hele sannheten, og bare sannheten. Den åpenbare sannhet, ja, til og med det aller mest lettgjennomskuelige bedrag gjøres til sannhet av ekspertene i MSM.

De vet selvsagt hva de gjør.  For denne truere deres eksistens om samfunnsreformatorer, «folkeopplysere», mens de i virkeligheten er sofister, lurendreiere, fordrukne retorikere, folkeforførere og «hybrale» eller breiale – men ofte dypt ydmyke på overflaten - psykologer, sosionomer eller pedagoger, eller filosofer, for den saks skyld  – i forkledning av politiker som ikke er politiker, en ekspert som ikke er ekspert, en demokrat som ikke er demokrat - som ikke kan leve en solskinnsdag uten å få tilfredsstilt et overveldende fysisk behov for å «være best, vite mer, vite best».
Rett og slett GOD. Ja, og sykdommen ser ut til å være uhelbredelig. Helvete allerede en realitet. Her rasles det ikke i lenker. Her lekes det med egen, kollektive, narsisissme. Man kaller seg fri, for frihet, for toleranse, for likhet og likeverd, ja, for menneskeverd, men livet er blitt en kontinuerlig «streaming» uten faste holdepunkter, et kabbalistisk Etz Hajim, et blekt avbilde av Livets tre, en stadig mer reduksjonistisk mer eller mindre meningsfylt jag etter sann innsikt, dyp erkjennelse og varig, usvekket Skjønnhet. Om disse «kategorier» har veldig få «broadwayere» noen kunnskap. Jeg snakker om et objektivt høyst reelt og virkelig virkende Etz Hajim. Selve livets paradigme, på det dypeste plan, et plan få tør å nærme seg. Man velger i stedet flukt, evig flukt. Idet man tror at flukten er selve friheten. Vi flyttes, hales og dras fra sefirot til sefirot og forsøker å klamre oss fast i en av dem, men samtidig vet at destinasjonen i neste øyeblikk er neste Sefirot, neste beger som skal tømmes og gjennomlides. Vi presses gjennom stadier, flytdiagrammer, grafer, statistikker, velmenende programforpliktelser, men havner til stadighet og i et reelt kontinuum stilt overfor Ein Sof, det unevnlige, det som ligger skjult for mennesket, selve mysteriet, som pr definisjon er lukket for oss, (men som vi likevel legitimt higer etter, det kan være del av herliggjørelsen!). For noen, ja, kanskje de aller frelste, - for ikke å si: fleste - fins det herfra ingen frelse, ingen utvei. Heller ingen inngang, ingen kongelig entrace. Vi flykter ikke lenger en gang fra selve tingliggjøring av oss selv.
Vi gjør oss gladelig ett med «Das Man», som eksistensialistene snakket om. Vi selger ikke en gang oss selv, for vi finner ikke lenger mening i det den kristne kirke en gang sa, nemlig at vi virkelig er kjøpt, dvs Løskjøpt, i Kristus. Nei, det skjønner vi ikke. Vil ikke skjønne, vil ikke se, vil ikke høre. Vi har nok med oss selv på Broadway, vi er blitt oss selv nok, - fins det unntak? Vel, den som leter finner. Alt er ennå ikke halm. Men alt er markedsføring, av dårlige løsninger, skinn og forderv. Det virkelig glade, gode og sanne budskap forblir avskrekkende, skremmende og noe til spott og spé. «No time» for salvation og Evangelion på Broadway. Vi foretrekker Broadway fordi vi kjenner oss hjemme der og mange vil si at vi faktisk er dem som føler seg hjemme noe sted. Vi underholdes og underholdning er alt. Brodway er oss og vi er Broadway. Kan vi bomme på målet? (Synden er Tabu, vi er blitt selvkontingente, vi tror vi er vår egen skapning, selvtilstrekkelige i ett og alt, også etter døden og uten å ha hatt noen frelsende tro engang).
De fleste haster inn eller tilbake til Broadway. Platons huleboere, javel, vi er dem, alle sammen. Det fins intet unntak, vi er i egne øyne og av fritt valg Broadways frelste fanger, alle mann alle. Så snart vi snubler utenfor «boksen», jages og jager vi hjem igjen. Ned i huleboernes mørke irrganger, ned i hulen, hvor det jo fortsatt er mulig å varme seg rundt et bål, tror vi. Å beskytte seg mot dagslys og sol er blitt en heltidsbeskjeftigelse. Og vi nøyer oss med fattigmannslønn, noen smuler som faller ned her og der.

Også pengepugere er de, mediagigantene og alle tvangsnevrotiske showmen og avlatsselgere, avlatshandlere i sekulær forlystelse, og det helt uten at synd i det hele tatt eksisterer, «for oss», som det heter: Vi skal selv få betale for deres høyst selektive syn på virkeligheten og verdiene. Ved å lytte på løgner – som folk for lengst har gjennomskuet -  som om den var sannheten, bygger de opp luftslott for seg selv, mens de sår uår i folket og ødelegger for dem, og undergraver deres gode gangsyn bevisst, folk som for lengst har gjennomskuet charaden, feigheten, forfengeligheten og bortskjemtheten og troen på at de selv er så fortreffelige at alle verdens trælle vil se opp til dem, og dermed forandre seg, for å levet opp til et ideal, et ideal som nå består mer av å lyve godt og overbevisende enn å tale sannhet og tåle den.

Å tåle sannheten er blitt en mangelvare blant vår elite, de som ellers ser på seg selv som de som skal avsløre løgn, de er selv blitt løgnere. De befinner seg kanskje på øverste hylle i Dantes Helvete. Problemet er at de ikke engang vil ut av det, ut i det fri. De tør ikke sannhet, de tør ikke åndelig sult, sann lidenskap for kjærligheten, store visjoner. Det fins intet hellig på øverste hylle i Helvete for de som befinner seg akkurat der, de hater alt hellig. De vet ikke hva dåp og håp er, ikke hva tro er. De kan ikke ha intensjonalitet på visjoner, de klamre seg til og velter seg i sine ambisjoner, som vellystige magikere, hypermagikere. De tror de kjenner seg selv og er alle tings målestokk. De har ikke peil. De forstår ingenting. De er hovmodets «sanne» slaver. De har ikke lest og hørt Evangeliet og aldri gått til alters, der hvor det sanne Lives Tre står og lever og hvor vi kan forsyne oss, som av en forrett i Det himmelske, hos Gud. De gjør seg kostbare, uanfektede, uangripelige. De er steinhjerter uten lengsel etter menneskehjertet. De snakker i stedt romantikk og tro at sentimentaliteten skal redde dem, og jo mer av den, jo bede. De kaller sin sentimentalitet for godhet, men ser ikke at deres intensjoner på egne og andres vegne leder inn i løvens hule, eller tilbake til Platons hule, et sted hvor man ikke tåler dagslys. Ikke et hårstrå på deres hoder kan røres. De mangler dimensjonalitet.  

For et ideal, sier jeg. Se på de idealer som gjennomsyre alle NGO’ene, som gjennomsyrer de stemmene som hvert kvartal får timer av sendetid i kringkastingene og de ulike kanalene, og hvor budskapet er at vi må betale for vår skyld, vår kollektive skyld. Skyld overfor hvem? Løgnerne som lurer oss bevisst, åpent og ja, nesten åpenhjertig – (fordi de «vet» hor dumme vi er, det er et ufravikelig premiss for dem, de vet at vi vil la oss bedra, og da så, da er det jo fritt frem … ). Media er ofte i front på strendene der hvor flyktninger går i land. De stiller seg med kameraer og notisblokker på strandsteinene og hilser smilende alle flyktninger velkommen. (They are not dangerous, they are in danger). Flyktningene smiler kollektivt tilbake. I media finner de sine svorne venner, ja, tilhengere, selvoppnevnte frelsere, venner med budsjetter som bare står i stil med og er i proporsjon med deres overmodig godhetsgalskap, og som vil forsvare dem med alt de har, for at de så skal kunne leve videre på å opprettholde og forsterke illusjonene, alles illusjoner. De står med begge ben i allerede i psykosen, de tror de kan slippe unna en real diagnose. Forestillingen om ufeilbarlig og derfor uangripelig godhet, en metafysisk størrelse, en egenprodusert tapperhetsmedalje, gjerne i rent gull, i virkeligheten ikke engang et høstsprøtt fikenblad. De nyankomne får vite at de er velkommen, at de er godt stoff, at tragedien deres selger godt, at avishusene er sentralmaktens klakkører og forlengede fangarmer, og at ingen i hele vårt langstrakte rike for alvor vil våge å løfte et pip mot dem og få gjort det som rett og rimelig er.

Dystert? Javel. For dystert? Mulig. Det gjelder å fatte poenget, se de store linjene, ta grep for egenhånd før man tar grep på vegne av andre. Moral: Ta grepet før repet tar deg.  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar