KrF og DnK lar Frelseren, folket og selve frelsen i stikken
Denne posteringen er en kommentar til Bent Oftestads kronikk
om Hareide og KrF i dag, her
KrF har alltid hatt «ambisjoner». Implisitt ligger partiets
ønske om å være en over-kirke i Den norske Kirke, Statskirken. KrF har der
inntatt taburetter på høyeste nivå, oppunder kirketaket, blant englene, og på
en balustrade der de kan sitte å kikke ned på andre kyrkjefolk, på gulvplanet. Og hvor da kan ta i øyensyn at alt går
riktig for seg. Eller man plasserer seg trygt på et bedehus, for å kunne lykkes
bedre med å være konfliktsky, og mer anstendig, på det mer inderlige og enda
mer subjektivistiske hjerte-plan.
Dette selvsagt satt på spissen. De fleste kristne er helt
all-right. Og Hareide er ikke bare «noen ganger er det all-right», nei, Hareide
er all-right hele tiden, gjennom alle stormer, gjennom all tro og tvil, hvis
det i det hele tatt er rom for tvil, i Hareide. Hareide vil neppe innrømme at
han heller vil sitte på galleriet enn på gølvet.
Han stemmer nå Arbeiderpartiet, dvs sosialistisk. Klin sosialistisk. Han har
visst vært i skapet lenge. Før demningen brast og impulskontrollen gikk over i
ny form, ny kledning. Men dette er ikke hovedsaken.
Men hva er så riktig og hva er så galt å si og gjøre, ja, gi
uttrykk for i de «geistlige» miljøer? Jo, først og fremst at de riktige
prosedyrer overholdes. I KrF og statskirkelige organer og institusjoner snakker
man ofte om at «det passer ikke akkurat nå», «dette bør vurderes på en annen
måte, på et annet sted, en annen gang», osv. Partiet og medlemmene synes besatt
av at tingene gjøres på den rette måten, - da får man anstendighet og varme. Og
varmen vil øke og bre om seg, jo mer man holder seg trivia og jo mindre man
forholder seg til grunnspørsmålene, de virkelig eksistensielle og fundamentale
etiske problemer og utfordringer vi alle står overfor. Det holder å forholde
seg pent, mjukt og supertolerant over alt og alle, synes å være det rot-credoet
i KrF. Akkurat som i DnK.
KrF vil ikke ekskludere noen, for det er ikke typisk kristen
å avvise noen (lyse noen i bann, for å dramatisere). At kristentroen skulle
være ekskluderende, faller dem ikke inn. Kristentroen for dem er å bruke de
mest innyndende ordene, honnørbetegnelsene. De er åpne for alt, men det er også
alt de er åpne for. Det har lenge vært en bekjennelse i DnK og KrF at «alt er
tillatt», bortsett fra de «abominable» tekster i GT og NT. Og her er man
ekskluderende, bare at man kaller det å være liberal, tolerant, generøs,
empatisk, sympatisk og fremfor alt – solidarisk, ja, mest solidarisk med
krefter og retninger som vil undergrave partiet selv og DnK.
For DnK står ikke fjernt fra KrF. KrF har både lært og
ikkelært hva som har skjedd i DnK de siste 40 årene. KrF har lært hvordan man
fjerner seg mest mulig og på den «best» mulige måten fra kirkens
trosfundamenter. Men samtidig har KrF ikke lært at DnK er minst like ille ute
som KrF. Bare det at KrF er avhengig av
medlemstallet og oppslutningen. Det er foreløpig ikke DnK. Folka i DnK kan derfor
fortsatt ta det med ro og hvile seg og sole seg i seg selv i lang tid fremover.
Det vil ta lenger tid før DnK går i oppløsning for fulle plugger, enn det tok
for KrF.
Det hele har kanskje noe med dette å gjøre, at emokratiet overtar for demokratiet:
Men det har også med at DnK hr gjort seg selv til det
kanskje minst sakrale rom i samfunnet. Kirken er blitt selve stedet hvor det er
blitt mulig å få tilgivelse for å kunne fortsette å synde. Kirken har gått fra
et sted hvor syndene tillates, ikke forlates. Kirken overstyrer dermed Guds ord
slik det kommer på banen i Bibelen. Kirken har gjort seg til en domstol over
biblene og Kirken har dømt Bibelen, nord og ned, for å si det litt framfust.
Kirken har valgt seremoni fremfor sakrament. Det borger for
følelsesmessig utpressing og legger til rett for emosjonell overstyring. Kirken
har latt seg presse av «det sekulære» eller «liberale» og benytter så anledningen
til å presse folk for følelser og emosjoner. Har du ikke de rette følelser og
de rett emosjoner, er du ute, og ikke «innafor». Kirken oppfattes som et
diskusjonsklubb, et institusjon som ikke tilbyr svar, men derimot uendelige
diskusjoner om alt annet enn den personlige frelse og inderlighet. Dette gir
ikke hjertene fred og varme, nei, det frastøter folk, gjør folk forvirrede.
Hvor fins det vel hvile i troen og for troen i KrF og DnK i dag?
Forkastelsen av den sakramentale dimensjon er blitt et credo
i DnK og KrF. Det sakramentale er ikke bare blitt sekundært, det er neppe relevant
i det hele tatt. Og dette åpner ikke for det genuint personlige i forvaltningen
av sonofferet, Jesu stedfortredende lidelse og hans frelsesinstrumenter, , nådemidler,
gitt av Ham selv, snarere tvert imot. Det åpner for den mulighet at den troende
får det inntrykk at han kan frelse seg selv, ja, at selvfrelse blir eneste
mulighet og at dette blir eneste norm for ham. Det fins ingen vei utenom. Den
troendes tro, den troendes sjel, den troendes hjerte føres ut på vidvanke, den
blir urolig, løs og ensom og den troende innkrøkt i seg selv. Den blir
konseptuell. Den blir solipsistisk. Troen kan ikke festes til noe konkret, noe
håndfast, ja, noe virkelig, noe objektivt. Trosfokuset rettes innover. Den
objektive frelsesmulighet blir avskåret. Befriende tro umuliggjort. Man bygger
steinhjerter, stoler ikke på at frelsesgavene virkelig blir gitt, man lukker blikket
for hjerter av kropp, av kjød eller kjøtt.
I sin tur åpner dette for et totalt nihilistisk dominert
samfunn. Et samfunn uten sakramenter, et samfunn kun basert på følelser,
emosjoner og en empati uten ankerfeste i det transcendente, som er Jesus
konkret, og Gud, Faderen, i himmelen. Man står tilbake med et bombesikkert
helvete i det absolutte og tyranniske immanente, det altoppslukende sekulære. Og
der frelsende forandring er blitt gjort om intet.
KrF og DnK lar folket og frelsen i stikken. Folket må frelse
seg selv og blir overlatt til seg selv og sin egenfrelse. For noe annet enn
forstillelse er det jo ikke når folk går til alters for å få velsignelse for å
kunne fortsette med aktiviteter som strider mot Guds ord i Bibelen.
Der Bibelens ord blir forkastet, forkastes også troen – og dermed
også frelsen, enten man er lutheraner eller katolsk - med den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar