Død over jødene - igjen?

Dagens postering er en kommentar til en artikkel på document.no i dag som omhandler et tilfelle der en imam i en moske henviser til Koranen for å hjemle sitt jødehat og hvor alle muslimer er forpliktet på dette, dvs å misjonere med guddommelig hjemmel for dette menneskesynet. igjen lyder død over jødene i Europa

For først å hoppe litt over til «Uniten»:

Sett at vi brukte millioner dollar for å bevise at Ayman al-Zawahiri var full av hat og at vi hadde begrunnet dette med at han hadde uttalt at ingen muslim kan ta seg venner blant de vantro amerikanerne fordi de var jøder og kristne og fordi de utgjør en gjeng med korsfarere og zionister. Vi mobiliserer da til en informasjonskampanje om dette og vi setter oss da ned og venter på hvordan lærde muslimer rundt omkring vil kommentere dette. Vi venter at imamene vil fordømme Zawahiri, men til vårt sjokk opplever vi så at til og med de moderate blant dem støtter hva Zawahiri har sagt. Vi spør oss da: Hvordan er dette mulig, og hav gikk galt?

Våre folk trekker da naturlig ok den konklusjon at disse moderate må være ekstremister likevel og de rett og slett er blitt radikaliserte.

Dessverre kunne de imamene som hadde valgt å samarbeide med oss kunne bare si følgende: Det er mye dere amerikanere kunne gjøre og som vi både direkte og indirekte kunne støtte dere på, fordi det fins mange grunner til at vi ikke like al-Qaida, grunner som overhodet ikke har noe med om hvorvidt vi liker akkurat dere. Men når dere beskylder Zawahiri for å komme med hatefull tale når han sier at vi ikke må ta venner blant dere fordi dere er kristne og jøder, og når dere kaller dette hatefull tale, så har dere i virkeligheten sagt at Allah bedriver hatefull tale og det kan vi ikke ha. Husk sure 5. 5i som sier dette og at Allah ikke veileder de ugudelige. Så det dere gjør er å gjøre det vanskelig for oss ikke å støtte al-Qaida, hvis vi må uttrykke enighet med dere angående hatefull tale. Vi foretrekker i stedet å få slippe å trekke inn det guddommelige budet i denne prosessen.

Mot denne bakgrunn kan vi reise spørsmålet: Sett ut fra resultatet av informasjonskampanjen vår for å delegitimere folk som Zawahiri, kan vi da si at vi klarer både å splitte ham fra mainstream islam samtidig som vi da ikke nettopp styrker (energize) Zawahiris base?

La oss tenke oss at følgende bli sagt på en konferanse for toppene i al-Qaida:

-Hvor mye har vi budsjettert med å bruke på vårt neste propagandafremstøt?

-Vå informasjonsavdeling har funnet ut at den vil koste millioner av dollar.

-Vent litt, er ikke det beløpet nøyaktig det samme som amerikanerne tenker å bruke?

-Jo, det stemmer. Det er det beløpet vi får dem til å bruke på sin kampanje. Vi fikk dem til og med til å gjøre det nettopp fordi vi selv ikke klarte det. Vi klarte ikke å fremskaffe så mye penger.

Coughlin: I et nøtteskall er dette historien om «krigen mot terror». Det muslimske brorskapet kaller dett «sivilisasjons-jihad med fiendens hjelp», (civilization jihad by our hands). Og det virker. De kan stole på at vi gjør de feile tingene om og om igjen fordi vi nekter å se islam ut fra islams egne premisser. Og de som da sier at de kjemper i jihad for Allah’s sak tror at vi ikke vet hva vi gjør. Og de har helt rett.

Tenk over det en gang til: Et medlem i Det muslimske brorskap kommer til oss og tilbyr oss sin hjelp og støtte. Han forteller at han mener at Zawahiris helt klart kommer med (straffbar) hatefull tale og derfor bør dere komme med en informasjonskampanje. Alle moderate i vår kulturelle og nasjonale eksperter i vå sikkerhetstjeneste vil være takknemlige for denne støtten. Men spørsmålet er: Hjalp disse muslimene oss eller forsterket de bare basens posisjon ytterligere?

Du er kanskje skeptisk og sier at suraene i Koranen er ordnet på en slik måte at selve ordningen betyr en forskjell med hensyn til de ulike suraenes vekt og verdi og at det vil være uenighet blant om muslimen om dette, avhengig av tid og sted. Og det kan du ha rett i. Men husk: Jeg har ingen plikt til å bevise at dette er tilfelle i islam. Det jeg imidlertid kan gjøre er å påvise at de fleste muslimer verden over er enig i dette og tror det. Det eneste jeg trenger å bevise er at mange muslimer mener at det Zawahiri (og al-Aida) sier er helt i tråd med islam proper og at flere av dem da følgelig forsøker å drepe oss nettopp på det grunnlag at det står i Koranen og fordi de tror på Koranen og at Koranen er slik satt sammen at milde vers ofte blir avløst at de mer krigerske versene og de versene som gir en guddommelig plikt til jihad med sverdet for enhver troende osv.  Det var slik morderen på Fort Hood gjorde … Abrogasjonen setter «det moderate» narrativet ut av funksjon og avviser at det fins tusener av gyldige tolkninger av islam eller at «vi» må lese hele Koranen for å få med oss hele sannheten. (Steven Coughlin s 77 og 78 i Catstropic Failure, 2015).

Kommentar: Det eneste jeg kan sette fingeren på her er at forfatteren ikke helt får fram den grunnleggende forskjellen, at den amerikanske konstitusjonen faktisk gis en plikt til å vike for Koranen og at amerikanerne selv, og ikke bare etterretningsvesenet, da må finne seg i å bli styrt av et fremmed lovverk, en høyere og mer hellig konstitusjon, en konstitusjon som må gjelde for alltid og hvor forbud og påbud er absolutte og uforanderlige. Denne spesifikt islamske konstitusjonen sikrer muslimene en privilegert stilling i samfunnet, i kraft av seg selv og alle normer og regler som flyter av den. Sagt på en annen måte: Det er den amerikanske konstitusjonene sel som nå hjemler en ufravikelig norm som sier at likhetsprinsippet er opphevet og at det typisk vestlige hellige prinsipp om likhet for loven i praksis er satt ut av kraft. Samtidig, altså, som en ny konstitusjon, dvs sharia og islams juss eller fiqh, gis en overordnet juridisk posisjon, ja, og at denne «overlegenhet» ikke kan problematiseres. Den amerikanske konstitusjonen står dermed i strid med seg selv. Kan i a si at USA er en suveren stat eller union? Svaret må bli nei, ikke fullt og helt. Og det skumle er at man ikke kan gjøre noe med dette, uten å lage en helt ny konstitusjon, noe som kanskje ville ha medført borgerkrig.

Vårt demokrati lar seg villig oversvømme av både sanne og falske flyktninger og asylsøkere. Vi lar oss også dominere av «hellige tekster» som står kontrært på våre grunnverdier og tillater usømmelige og straffbare forhold ut fra vår lovgiving i dag (ta for eksempel flerkoneri og ukrenkelige og uforanderlige guddommelige direktiver i Koranen om f eks å drepe apostater og homofil).

Vi ønsker med andre ord velkommen folk som allerede i utgangspunktet gis visse prerogativer i forhold til våre egne borgere, prerogativer vi selv ikke har og heller ikke tillates å ha, enn si praktisere.  Og vi inviterer dem i stort antall, systematisk, og med velsignelse fra øverste hold, politiske organer og institusjoner som vi har innsatt nettopp for å beskytte menneskeverdet og de universelle menneskerettigheter, alt bygget på den judeokristne tradisjon og tro.

Vi gir dem privilegier, en forrett til å hevde og stå for meninger eller ytringer vi selv i kraft av internaliserte normer og regler er forpliktet til å fordømme, men som vi ikke kan fordømme dem for. Det foreligger dermed en systematisk dobbeltstandard, en lov for Jørgen og en for Ahmed. Hvis du med Koranen i hånd fremhever profeten som en rollemodell for menneskeheten, går du garantert fri. Hvis du påpeker at profeten faktisk var pedofil, - i «normal mening av ordet, og dermed faktisk det motsatte av en rollemodell for menneskene  - blir du straffeforfulgt og dømt. Hvis du påpeker at det er i strid med rasismeparagrafen å tale nedsettende om andres tro og menneskeverd, blir du også dømt, bortsett fra hvis du er muslim og siterer vers i Koranen som nettopp er klare eksempler på «rasisme», - da går du fri og blir til og med hyllet som en fredselsker i kraft av selve religionen du sverger til.

Det er absurd. Farlig og selvundergravende. Ikke for dem, men for oss. Vi har gjort oss schizofrene og har havnet i forlammelse og fordummelse fra fot til isse. Vi er allerede utmattede før den egentlige strid er begynt.

Nye herrer og nye knekter i Middelhavet

En lege er en tilbyder av konkrete tjenester mot betaling for å lindre eller kurere konkrete lidelser på stedet. En lege er hverken pedagog, prest eller politiker. Og det er selvinnlysende at det ligger i

selve essensen av dette å være lege at det ikke ligger en moralsk oppfordring eller plikt for legen til å agere ideologisk eller politisk manipulerende overfor den hjelpetrengende. Indoktrinering og propaganda må overlates til andre, det ligger i selve definisjonen eller funksjonen av legeyrket. En lege er i utgangspunktet på en måte selve prototypen på den gode samaritan, han bringer den forslåtte og frarøvede inn på hospital for forpleining og betaler for oppholdet, og mer kan ikke forventes. Samaritanen har – naturlig nok - intet begjær om å på noen måte å omvende pasienten eller invitere pasienten hjem for at han skulle kunne bli der for all fremtid. I behandlingen inngår ikke  noen større plan eller noe større åndelig eller ideologisk prosjekt enn det samaritanen gjør i praksis. Men hva med legene og de andre hjelperne og NGO’ene i Middelhavet?

Vel. Hjelperne inviterer ikke sine trengende hjem i sine private hjem for evig trøst og pleie der. Det overlater de til staten å gjøre. På alles bekostning. Det besørges flyktningeboliger i stadig større antall.

En lege som ikke krever eller forventer betaling for sine tjenester fra klienten, - her den fysisk eller mentalt nødstedt eller trengende, - er en lege som jobber frivillig, må være å betrakte som en selvoppofrende tilbyder av gratistjenester, en som utdeler «free luch» på rette sted til rette tid, og som får «markedet» eller det store publikum til å tro at han handler ut fra pure, edle motiver, uansett om denne legen er autentisk altruistisk eller ei og uansett om han virkelig har de edle motiver eller den beste personlige samvittighet eller ikke.

Og selvsagt, det kan nok hende at det er nettopp dette disse legene – og alle bidragsytere, støttespiller, sympatiserer og NGO’ene - gjør, men at de ikke får eller tar seg betalt, vel, det er en illusjon, som de selv lever godt på å servere den vanlige mann og kvinne, politikere og alle de som ikke bryr seg om å spørre om eventuelle «skumle» motiver, men gladelig nøyer seg med å ta tingene for «face value», idet dette føles så riktig å gjøre og fordi å tenke slik i seg selv fritar for egen utilstrekkelighet og latente eller mulige skyldfølelse. Man har med andre ord følt seg frem til at det er bedre å hjelpe ved å tenke mindre enn ved å føle mer og at det genuint moralske består i å tenke og føle nettopp slik.

Hvilken betaling er det så disse velgjørerne tiltar seg får?  Jo, kanskje mest tilfredsstillende av alt: Status og følelse av merverdi, følelsen av å være på den riktige siden, følelsen av å handle absolutt etisk og da langt over normalen og det som normalt kan forventes av «vanlig folk». I seg selv utgjør for mange av disse «godhetsapostler» - eller godhetstyranner, alt etter som -,  dette mer enn nok betaling og mer betaling enn penger alene noen sinne kan besørge for nettopp dem. Betaling i form av beundring er bedre enn gull. Betalingen viser seg også ved at det de gjør av hjelpearbeid gir dem en følelse av å være uangripelige. De forventer at folk skal være takknemlige og krever takknemlighet og moralsk og motivmessig uangripelighet som lønn. Og en slik lønn er selvsagt en stor fristelse å jobbe for og bemektige seg.

Det som kanskje ikke er så lett å oppdage, er at den virksomhet vi ser utfolde seg i all sin gru, men også i all sin skjønnhet i Middelhavet, hvor det gjøres et storstilt og vel organisert hjelpearbeid, som det heter, er at i det i denne settingen faktisk opererer en del aktører som under dekke av altruisme faktisk og de jure opptrer som rene kontrahenter, dvs bisniss-partnere, om enn ikke åpent, men stilltiende.

Det vi ser er at slike avtaler ikke inngås formelt eller notorisk og offisielt, men så å si under bordet, idet det ikke inngås bevisst subjektive avtaler, men likevel objektive avtaler som eksisterer nær sagt ut fra egen agens,  og det er her den materielle juss ligger, i dette altså at de reelle kontraktene som blir smidd blir smidd under radaren, under et dekke som samtlige kontrahenter vet finnes, men som de må late som om ikke finnes, alt for å beskytte imaget av å handle i det edle, noble og godes tjeneste.

Å bli avslørt på dette, oppleves derfor som en eksistensiell trussel som det gjelder å nedkjempe nær sagt etter alle kunstens regler både indirekte og subliminalt så vel som direkte og åpent aggressivt. Antydninger om at noe er galt fatt, at det her virker krefter som kan undergrave imaget om den selvoppfordrende, edle og noble ridderen, kan i seg selv oppfattes om et karakterangrep rettet direkte mot personen selv, altså den enkelte lege individuelt, og ikke mot «saken», dvs hele opplegget sett i et større perspektiv og hvor man da må inkorporerer direkte, indirekte eller subtil maktbruk og hvor selve teateret utspiller seg bak sceneteppe, og ikke for åpen scene med full innsynsmulighet og innsynsrett.

Hele scenarioet vi ser utspiller seg og hvor tragediene er like hjerteskjærende som råe og kyniske, kan ses under den synsvinkel at operatørene eller aktørene om ikke formelt, men så materielt på dette markedet alle inngår i et større, sammensatt kontraktskompleks hvor det opererer alt fra kalde profitører til noble selvoppfordrende «hvite» riddere, deriblant de statene som forsyner disse med hjelpemidler i form av materiell av ulike slag, båter, ekspertise og proviant.

Avtale- eller kontraktspartene i dette scenarioet er for det første menneskesmuglere og andre som måtte ha vektige interesser av emigrasjonen og for det andre emigrantene selv; dernest legene og NGO’ene, hvilket i praksis betyr statene som finansierer hele «kalaset», for å bruke et upassende ord. (Om noen eller alle disse legene avlønnes etter regulativ i staten eller i organisasjonene selv, vites ikke).

At legene uten grenser arbeider gratis, av pur altruisme, humanisme – noe en vanlig tilskuer blir ledet til å tro - er en påstand som derfor må tas med en klype salt. Tjenestene de tilbyr finansieres av andre enn dem selv, og disse andre finansieres så av skattebetalerne, dvs den vanlige borger.

Det faller imidlertid få inn at de virkelige edle og noble i denne sammenhengen er de av oss som betaler legene og NGO’ene. Man kan riktig nok si at legene selv betaler ved sin konkrete fysiske tilstedeværelse og innsats, minus lønn de kunne ha oppebåret ved ikke å delta, men som de ville ha kunnet tjene annetsteds, og vi må derfor gi dem en god slump kredit og cudos, selv om deres motiver for innsatsen kan trekkes i tvil, eller i hvert fall nyanseres i ikke ubetydelig grad.

Kan det sies at en lege jobber gratis på en flytende sykestue når operasjonsstuen og scalpellene finansieres av andre enn legen selv, (her staten og organisasjonene)?

Men det blir verre: Legene og NGO’ene ser ikke at de gjør seg til gjenstand for økonomisk og følelsesmessig utpressing fra minst to av kontrahentene i avtalekomplekset, emigranter – som består av både reelle flyktninger og falske asylanter - som ønsker bli immigranter mot betaling til sine bakmenn og menneskesmuglerne som kan regne med at «hjelperne» finansierer resten av turen og oppholdet for all fremtid.

At legene later som om at de ikke ser det eller at de ikke vil ta dette aspektet med i beregning, og at de ikke viser tegn på å treffer sine forholdsregler i pakt med denne virkeligheten, gjør dem ikke mer aktverdige, snarer tvert imot. De kan med rett anklages for villet uaktsomhet, dvs for forsett, selv om hverken forsett eller uaktsomhet kan bevises i en prosess foran en formell domstol.

Og dessuten: Legene settes under et sterkt press for å utøve press. Men mot hvem da? Jo, deres egne hjelpere, de bevilgende og politiske myndigheter og det allmenne publikum. Med medias hjelp settes faktisk hele Norge under følelsesmessig press for yte mer og stadig mer. Det gjelder da fremfor alt å konservere folks skyldfølelse og dårlig samvittighet, en skyld for kolonitid og kapitalisme som vi bare må betale, hvis vi skal unngå å bli kalt både det ene og andre og stemplet som egoister, festdempere, hyklere, vrangompeiser, rasister eller fobe eller hva det nå måtte være. Den «grusomme» sannhet er at vår irrasjonell skyldfølelse brukes som et betalingsmiddel til legene og legenes bakmenn og at legene aksepterer denne betalingen som en obligatorisk avlat, til en ateistisk eller likegyldig, men likevel vred gud, under trussel om at hvis vi ikke betaler, vel, så venter det oss et helvete på jord.

Kan visse leger i Leger uten grenser på dette grunnlag med god grunn mistenkes for å ha vikarierende motiver? Kan det tenkes at motivasjonen er mer ideologisk eller politisk? Kan deres innsats regnes som et bidrag mot en nye, villet politisk virkelighet i Europa og Vesten? Kan det være så enkelt at innsatsen betraktes som et høyverdig bidrag i innstasen for den kommende sosialistisk revolusjon? Kan motivasjonen begrunnes med at Europa trenger mer stemmekveg på venstresiden?

Vel, om dette kan det spekuleres. En ting kan imidlertid være verdt å merke seg: I den archetypiske kontekst er forholdet mellom lege og pasient et jeg-du-forhold, et forhold mellom to parter eller individer, en tilbyder og en etterspørrer. I aktuell middelhavkontekst utgjør grunnrelasjonen mellom lege og «pasient» et forhold ikke bare mellom en lege og en pasient, men mellom én lege og mange «pasienter» og blant disse igjen mange «pasienter» som ikke har behov for hjelp, men som likevel hjelpes «på kjøpet» eller tas med i dragsuget. Forholdet mellom lege og pasient er med andre ord blitt et forhold mellom én og flere, ikke mellom individer, mellom ett jeg og ett du. Legen har dermed påtatt seg et ansvar ikke bare for et enkeltindivid, men for en hel gruppe som igjen inngår i en enda større gruppe som legen tvinges til å hjelpe, en hjelp som så finansieres av tredjepart, dvs staten og skattebetalerne.

Vi ser av dette at både staten og hjelperne arbeider under press fra bakmennene og profitørene, ikke av egen fri vilje. Legene lar seg dermed også tvinge eller presse ut av den tradisjonelle legerollen. Legen er ikke lenger sin «egen smed», han har blitt den kriminelle «utpressernes smed», en marionett eler sprellemann i mafiaens nett og derfor et ufritt og uedelt menneske, men dog, kanskje, en godt betalt slave, mer eller mindre. De har med andre ord falt for eget grep. Men de skryter av at de har reddet 30 000 mennesker i nød. Mennesker som altså ankommer i store, stappfulle gummibåter da som store grupper, og hvor en radiokommunikasjon mellom disse og bakmennene er påvist, i seg selv et slående og klart bevis på at «hele greia» har skjedd i regi og derfor – i hvert fall mer eller mindre - organisert. Det kan til og med stå «stater» bak, og da stater som fundamenterer sin eksistensberettigelse kun på islam og islams hellige skrifter og islams gudstro.

Konklusjon: Det er tankevekkende at da Australia satte en stoppe for båtflyktningene, falt antall drukningsulykker til null. Det er også en tankevekker at våre hjelpere i Middelhavet tilsynelatende ikke har noen motforestillinger og at de nærmest uten å stille spørsmål legger seg på en politiske linje og former og tilpasser sine strategier etter gjeldende politisk «korrekte» måte. Det er illevarslende at legene så unisont og så til de grader uten forbehold – i hvert fall offentlig - underlegger seg oppfatninger om at det er av mindre viktighet å hjelpe flyktninger og asylsøkere i nærområdene, som om dette skulle være mindre moralsk akseptabelt enn å hente mange av dem inn i selve folkehjemmet vårt og hvor selve hjelpeomfanget på bakken i flukt med dette reduseres mangfoldige ganger samtidig som store kostnader som kunne ha vært redusert og unngått, men som det er konsensus for  forventes bare å øke fremover på permanent basis.

Det burde være ganske opplagt at bare et lite mindretall av båtflyktningene som sitter i båtene har behov for akutt medisin hjelp og langsiktig plei. Når legene så behandler disse få, dras de inn et spill hvor de må hjelpe andre som egentlig ikke trenger medisinsk hjelp. Det legene og de andre hjelperne da faktisk gjør, er å hjelpe de som ikke trenger medisinsk hjelp til å komme i en posisjon overfor vertslandene hvor de automatisk tildeles alle rettigheter borgerne som bor der fra før har. Vi kan gjerne kalle dette gratis rettighetshjelp, også til bedragere og folk som ikke har krav på beskyttelse og hjelp.

Kort sagt: Legene og mange med dem har gjort seg til knekter for nye herrer, de har gjort seg til servile tjenere for mafia og menneskesmuglere. Spillet for dem er blitt et win-win-spill for dem og et tilsvarende tapsprosjekt for alle hjelperne.

Den gode norske samaritan

Flere vil føle at det Sylvi Listhaug her forfekter er etisk og moralsk riktig og at det hun sier stemmer overens med fakta, at det med andre ord er sant det hun sier og det hun står for. Hun er enkel, direkte og presis. Hun nøler ikke. Og i alt dette fremstår hun da som ærlig tvers igjennom. Hun mener det hun sier og hun mener det fordi hun forankrer mening i fakta, ikke i drømmeland og fromme ønsker. Hun inngir derfor en trygghetsfølelse for mange, en følelse av å være på rette sted til rette tid, en følelse av virkelig å høre til og høre hjemme, et inntrykk som ikke mange andre politikere og tåkefyrster blir til del, nettopp fordi man aldri kan være sikker på hva disse andre egentlig vil, hva de innerst inne mener og hvilke innbilte eller reelle mål de ser for seg og er villige til å gjennomføre på. Og som om dette ikke skulle være nok, så utstråler Listhaug en identitet som er godt forankret i alt det vi – dvs de fleste av oss, forhåpentlig - har og er i kraft av tradisjoner og historie. Hun kan derfor tillate seg å bære kors og be aftenbønn, som om det skulle det være det mest naturlige av verden for henne. Ja, hun representerer på en måte selve tryggheten, den de fleste av oss forbinder med uanstrengt tilhørighet, og en identitet som det er helt naturlig for å ikke ville la seg kjøpe, dupere, suggerere eller korrumpere. Det er derfor noe stort befriende og godt over Listhaug. Hun befrir oss fra forvirringen, hun demper støyen og angsten. Hun viser vei på en nesten slentrende måte, kanskje litt traust og treg, til tider, men likevel, vi vet at hun står på trygg grunn, at hun leder oss på den rette vei, den veien andre kan respektere oss for at vi fulgte, ja, den veien som de aller fleste rundt omkring i hele verden misunner oss for at vi nå velger, som representant nettopp for oss, fordi den veien er uhyklersk og ikke servil, og da en vei som står i motsetning til den vei mange velger å gå, (men som de fleste, hvis de tenker seg om og tør å ta et fritt og selvstendig valg på), som bare fører oss lenger og lenger bort fra objektive standarder og lenger og lenger bort fra fornuften, i en prosess der sentimentaliteten og emosjonene gjøres enerådende som moralske kompass, og som derfor kun er klingende bjeller og korker på opprørt hav.

Og dessuten: Sylvi Listhaug er rettferdig og ikke redd for å vise det i praksis. Hun vet at den som ikke har en rett, nettopp ikke har denne retten, (en nifs tanke for de servile og uttrykk for skumle eller direkte farlige – i hvert fall ikke pro tempo aksepterte - holdninger).  

Listhaug er i tillegg en vaskekte, god, robust, raus og barmhjertig Samaritan. Hun hjelper den som virkelig trenger det, ikke fingert trengende, «trengende» som kommer for å trenge seg på og utnytte den form for godhet de selv definerer vi skal ha overfor dem og de normer vi skal følge og som de selv mener vi har en (guddommelig) plikt til å følge. Samaritanen får så fort som mulig den forslåtte og forlatte inn på nærmeste hvilehjem eller sykehus, alt etter som, betaler for oppholdet så lenge det trengs, for så å overlate den ille medfarne som friskner til og kommer seg til seg selv og sine. Hva mer kan man forlange?

Vi burde være langt flere her i landet som gjorde det samme og så det samme, uten å la oss forhekse av den servile godhet som nå råder enegrunn i visse hyklerske og hypersentimentale miljøer og som på sikt bare forsterker det hovmod mange har lokket seg til å tro at de har en guddommelig rett til å smykke seg med. Vi ikke bare aner eller værer, men ser at Listhaug ikke lar seg innsmiske av påtatt, såkalt empati, en hysterisk emosjonsbundet strategi som er mer uttrykk for totalitære tendenser enn for sann innsikt og genuin rasjonelt begrunnet og usentimental moral.  Listhaug har for trygg integritet til å la seg forblende av falsk en falsk godhet som blir krenket og fornærmet når den blir avslørt og som er en like billig og simpel som nedlatende og patroniserende måte å samle seg godhetspoenger på, slik vi ser dette utfolde seg i all sin gru blant «de korrekt korkede», som ikke er noe annet enn platt servile sjeler uten sjel og realisme.

Fra praksis, ifb med FrP’s Landsmøte, og uten å erklære oss som «frepper»: Flere asylsøkere i lukkede mottak, en full gjennomgang av asylsystemet og strengere krav til familiegjenforening. Det kan være en måte å avsløre terrorister på, ifølge Listhaug.

De som vi ikke har avklart identiteten til må finne seg i lukkede mottak sammen med de som skal sendes ut etter avslag på asylsøknaden. FrP vil starte en full gjennomgang av dagens asylsystem hvis de vinner valget. FrP vil også stramme inne på familiegjenforening-systemet. Man bør ha vært i jobb i tre år for forening kan finne sted, det er målet.