«I mine kommentarer på FB kalte jeg Ajkic en islamist og beskyldte de
som støtter ham for å være det samme, og la like godt til at hijab-brukere per
definisjon er islamister.
En opptreden kan knapt bli flauere og jeg er dypt skamfull. Jeg har
ellers bedt om unnskyldning til de angjeldende på den aktuelle tråden»,
skriver NHØ på sin blogg.
«Etter min mening er han er en islamist. Punktum. Jeg har ikke sett noe
som helst som motbeviser det. Og da er han et problem».
Ja, tro det eller ei, dette kom
fra Nina Hjerpset-Østlie på facebook for noen dager siden. Den bare så meget
etterrettlige Nina. Den bare så meget beundrede Nina. (Som viser seg å ha
kvalme fiender, se under).
Akk og ve. Jeg kan ikke annet enn
le.
Ingen kan ha hatt det mer moro
enn Nina Hjerpset-Østlie de siste tre dager og netter. Hun har erklært seg
høytidelig «dypt skamfull» og lovet bot og bedring. Men det er en hake ved det
hele: Det hun har gjort, og som hun ikke kan røpe, er at hun har lurt hele
nettet og media med alt som der fins av fintfolk og andre kverulanter trill
rundt.
Hun har med andre ord uten å
oppfordre noen til å si eller gjøre noe som helst klart det kunststykke å få
dem til likevel å si og å handle av fri vilje, autentisk og helt uten tvang til
å innrømme at de er noen selvhøytidelige tufser alle som en, når alt kommer til
stykket, noe de til gagns viser ved å fortelle henne hvor brav hun er og hvor
storartet det er av henne å unnskylde seg for noe hun har begått, men som det ikke fins noen grunn til å
unnskylde seg for – overhodet.
Og rosinen i pølsen: De viser seg
altså egentlig å være mer islamofobe enn de tror, disse venner og beundrere,
altså, om enn ikke i gavnet, og dessuten mer islamofobe enn overhodet noen
utenforstående skulle tro. Det viser seg altså, etter vår mening, at venner kanskje
kunne ha støttet henne mer ved å være mer bevisste på hele problematikken på et
litt dypere plan, og ikke bare på et overflatisk kognitivt, slik de nå har vist
at de befinner seg på, men også «i det underbevisste» og da mer holistisk i det
personlig bevisste og derfor mer redelige og robuste og mindre irrasjonelt
redde.
De skulle ha vært mer bevisste,
mer modige og mer frimodige, med andre ord. De skulle ha vært mer klare og
tydelige i kampen for å forsvare de vestlige verdier som islam i kraft av å
være islam faktisk truer med å undergrave de verdiene vennene nettopp er så
avhengige av og som de tror på og vil forsvare for alt de er verdt.
Vi tror med andre ord at stuntet
har inngått i en bredere bevisst strategi for å lure noen av de mange venner
til å røpe hvor lite dypt det hele stikker for dem. Nina etterlyser med andre
ord en dypere forståelse for hva det er det hele dreier seg om og for hvor en
helsikes påkjenning det er å stå midt i stormen, selv om det er selvvalgt. (Vi
har nettopp bevitnet Unni Vikan fortelle om hvordan det har vært å være henne etter
at hun for snart 20 år siden ble utheng i media for å være rasistisk, og til og
med for å være nazist, i VG!, se Konferansen ).
Men alt dette kan hun nå ikke gå
ut å innrømme eller proklamere for sine venner, forståelig nok. Og dette kan
nok være et aldri så lite skår i Nina «glede». Hun får nok ikke kroet seg nok og
fullt ut offentlig over sine venners overflatiske letthet. Men at hun ler i
skjegget, ja, det unner vi henne fullt ut og ler skal vi si nesten hysterisk
med henne, i lønn. Men likevel: Det er synd at hun nå må gå rundt på
sokkelesten eller gummitøflene så å si og brenne inne med det. Vi frykter imidlertid
ikke for vårt eget lille vedkommende for at Nina i desperasjonskompensasjon nå
skal begynne å brenne Koranen. Til det er hun for smart.
Vi ser den ene kjendis etter den
andre gratulere henne med beklagelsen, som går ut på at hun lovlig – ved
skyting? - har måttet ta liv av en 9 år gammel hund i eget eie og at hun derpå
har tydd til Jægermeister for å slukke sorgen og at hun deretter – er her
følger kruxet – har tillatt seg å kalle Leo Ajkic for islamist. (Obs: Han har
nettopp mottatt en hederspris for journalistikken sin om blant annet mennesker
på flukt i NRK)
For denne forbrytelsen mot
menneskeheten og denne Leo, som nå alle vet hvem er, (en ekkel fyr etter min
mening), begir hun seg ut på egen facebook-konto for å love bot og bedring.
Og det er så for denne
kanossagangen at islamkritikere som HRS-kritikere desslike kommer på banen og
hyller henne med panegyrier som kunne være alle middelaldertrubadurer og
lystige ridder-friere verdig, ja, fordi de overgår dem, fulle av lovord,
hyllest og poesi som de er, alle, både fiender og venner, for denne edle
handling Nina selv har valgt å presentere med, på åpent nett til alle for å se
og vurdere, for alle til å håne eller heie henne frem og gi henne all den
støtte de kan på veien fremover, med deres hjelp.
Noen fiender går så langt som til
å nekte å godta Nina’s bønn om tilgivelse i praksis, om enn ikke retorisk: En av dem - marxisten
Snorre Valen - forteller sine lesere at HRS anklager
muslimer for å drive «taqiyya», skjulte og utspekulerte løgner for å islamisere
samfunnet ... Ja, skulle man ha hørt på maken og tenk det – det må jo være en
forbrytelse å hevde, eller hva? Bare å nevne taqiyya i slike forbindelser viser
og bekrefter jo klart sykdom, islamofobi, ifølge Lars Gule, og da må det være
sant og uomtvistelig, for noen. Valen konstaterer bombastisk: Selv Fjordman –
mannen som har tatt til orde for folkevæpning og etnisk rensing av muslimer i
Europa, er en fredsdue i deres øyne.
Kommentar: Det oppsiktsvekkende er at så mange oppegående
mennesker gikk fem på og ikke skjønte at det hele var et stunt, en prank eller
prette, som det heter.
For det er ingen dødssynd å kalle
Leo Ajkic en islamist, det er bare dumt, inntil det komiske, hvilket Nina må si
seg helt enig i!
Det hele var altså en utblåsing
og en høyt forståelig og intelligent sådan. Her forlenger livet selve latteren,
vil jeg si. Jeg har gått og ledd fra det første øyeblikk jeg fikk øye på saken
på facen. Og da jeg så alle disse selvhøytidelige ansiktene som straks begynte
å hylle «overtrederen», begynte jeg å le for alvor, idet jeg tenkte på hvor
morsomt Nina ha det, etter hvert som kommentarene tikket inn, fra den ene etter
den andre, som sagt. Nina har en stor vennekrets som gjerne vil støtte og
sympatisere med henne, for å angre på noe hun ikke trenger å angre på i det
hele tatt.
Det er litt av noen venner hun
har. Men den verste er Snorre Valen:
Han bruker anledning både til å hylle og hetse Nina. I de groveste ordelag og
uten forbehold uten i ett eneste sekund røpe noe ønske eller noen vilje til å
angre seg å trekke tilbake den hån han lar seg renne over med over Nina, (som
altså sitter og ler og ikke kan annet, samtidig som jeg sitter og klapper meg
på lårene, for å holde tårene tilbake, ja, så godt ler jeg). Og Valen r
grundig, han tar seg lang tid, og han nyter det. (Hvilket viser at han ikke kan
være helt god, etter min mening).
Det må føles aldeles vidunderlig
for Nina å få slått litt tilbake på denne måten, få tatt igjen, etter at ikke
bare henne privat, men hele HRS og Hege Storhaug sammen med Rita Karlsen. Disse
kvinnene har i de siste årene jammen fått gjennomgå. De er bitt kalt det ene
verre enn det andre. Folk har forsøkt så godt de har kunnet å hjernevaske så
mange som mulig til å tro at det disse kvinne har drevet med de siste årene og
viet sitt liv til er å spre fordommer, har og rasisme.
Hvilket de ikke har klart, og
hvilket ikke er tilfelle.
Men nå var det altså tid for Nina
til å slå grundig tilbake. Og for et tilbaketog: Den morsomste, mest lattervekkende
og livsstyrkende og mest intelligente prank jeg noensinne har opplevd maken til.
Men rett skal være rett: Nina tok
en sjanse, en stor sjanse: Sjansen på å måtte se at til og med de beste va
venner og beundrere kan drite seg loddrett ut og vise hvor lettlurte de er. De
lot seg nemlig lure til å tro at Nina er rasist, når hun sier at hun – punktum,
som hun skriver, he he - oppfatter Leo Ajkic som islamist.
Hennes venner har dermed avslørt
seg selv som like uforstandige som fryktsomme eller angstbiterske vi kunne ha
fryktet at de er og hvor overfølsomt vegrende de er for å kalle en spade for en
spade. De har selv vist at de er så redde for å bli kalt rasister eller hva det
nå måtte være at denne frykten i seg selv er kommet så langt at de til og med
lar seg lure av venner og sympatisører. Alt i underdanighet for islam, Allah og
profeten, for det er her det grunnleggende stikker. De ser ikke at ved å hylle
Nina så hyller de samtidig islam, som er verdt hennes anger og tilbakekalling
og fulle retrett. Hadde Ninas venner vært sikker i sin sak og ikke lidd av
frykt – eller fobi – hadde de selvsagt gått ut og støttet Nina for nettopp å
kalle Leo Ajkic for islamist, for er det ikke det han er? Han er ingen ISIS
tilhenger, nei, men hva er galt med å være islamist hvis man først er muslim
(hvis Ajkic da er muslim og ikke ateist, som han visstnok skal ha hevdet)?
Selve betegnelsen islamist trenger altså ikke å betyr noe annet enn kun en
vanlig, rett-troende, stillfarende og hverdagspraktiserende om ikke fullverdig
from muslim, og hva skulle vel være mindre farlig eller mindre betent og mindre
angstskapende enn det?
I Aftenposten, nå etter canossagangen,
finner vi visse uttalelser fra Nina som underbygger det jeg har skrevet over: Journalistisk
samarbeid om større saker er en god ting, men når nær sagt samtlige medier har
drevet det som ikke kan kalles annet enn kampanjejournalistikk til fordel for
Hillary Clinton og mot Trump både før og etter valget, i den grad at
mediehusene tapte valgkampen på lik linje med Clinton, er ideen (om at journalister
skal gå i spann for å ta Trump) mindre god, skriver Nina Hjerpset-Østlie.
Hun skriver videre, og her er det at det hele har vært motivert ut fra
behov for humor kommer frem: «Hvis noen tror at tilliten kan gjenopprettes
med mer av det samme og ytterligere blokkjournalistikk, så får de ha lykke til
med det. På bakgrunn av de siste månedenes utmeldinger om Trump kommer medienes
eventuelle avsløringer neppe til å bli trodd. Men produsenter av falske
nyheter kommer ganske sikkert til å få det moro.
Et annet alternativ er å erkjenne at man har tabbet seg ut – mediene
skal være upartiske observatører og formidlere, ikke et politisk parti – og
gjenoppta sin opprinnelige rolle».
Det hadde vært gunstigere for alle parter. Vi lever i urolige tider, og
er det noe vi trenger, så er det en uavhengig, granskende presse». Aften
Kommentar: Jeg ler. he, he. Bildet av en fattet Nina med
smilet på lur i Aftenposten viser henne med briller med rød innfatning på. (Så
er hun da også ifølge henne selv for noen år tilbake Ap-kvinne, må vite).
En bedre måte å si unnskyld på
overfor «venner» - eller ubetenksomme og velmenende innsmigrere eller overivrige
eller overstimulerte ryggslikkere - på, skal det letes lenge etter. Jeg håper
de forstår henne nå, om ikke før. Og at pranken eller gjønet var verdt det
hele. For poenget hun får frem er et must å få frem: Vi kan ikke bli så skuggeredde
for inkjevetten her i landet at vi ikke våger å kalle en muslim for en islamist,
hvis han ser ut som en, i hvert fall halvt på spøk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar