Hva er vel et stakkars menneske?

Jeg er vel et menneske og en borger som kan litt over gjennomsnittet om hva som nå foregår på vise deler av kloden og om hva som skiller og hva som forener ulike ideologiske og/eller religiøse gruppering. Men dette som nå skjer i Irak, det begynner å overgå hva jeg kan «ta inn» og fordøye. Jeg strekker med andre ord ikke til og føler at jeg må dra meg selv opp etter håret, et håpløst prosjekt, selvsagt, men likevel et tegn på dyp, seriøs og maktstjelende frustrasjon.

Dreier det hele seg om dollar og olje?

Hvem er i det hele tatt i stand til å skjønne dette? Hvordan skal man forholde seg til denne virkeligheten? Kan man f eks sammenligne tragedien med det som skjedde under borgerkrigen i Spania før WWW2 da stalinistene plutselig begynte å skyte på trotskistene, og slik gjorde det lettere for Franco?

Volden som utøves synes å overgå det meste, fra begge sider, det gjelder også Syria.

Verden står maktesløs å ser på slaktet, lammet og ute av stand til å gjøre noe og dette er noe nå alle vet. Uhyggefølelsen brer om seg, usikkerheten, frykten. Vi står overfor en kollektiv frustrasjon parret med en kollektiv skyldfølelse, et fenomen vi ikke tidligere har noen erfaring for, for har ikke vi i den rike Vesten bidratt til alt dette? Er det kapitalismens skyld? Hvor kommer angsten fra? Skjebnen? Aldri har vel etterkrigsgenerasjonen følt større kvalme over den fremtid som nå uvegerlig møter oss. Vi vet egentlig ingenting nå. Vi har så å si ikke annet å holde oss til enn selve gruingen, som av og til kan oppfattes som et ubehag vi tar imot med åpne armer og som vi føler vi ikke kan klare oss uten. Og, ja, hvem er vel ikke fremtidens slaver?

Er det grunnleggende islams feil?

Hva vet vi i dag i vår trygghet om ofring og offer? Kjenner vi alvoret? Hvordan ta ansvar?

Alle veier, utveier, blindveier, tilbakeveier og snarveier synes stengt. Men størst av alt er kjærligheten?

Avmektige sukk og spørsmålstegn i (selvpålagt?) tvangstrøye, det er visst alt som nå står sikkert, her i landet.