Bør mulla Krekar frifinnes?

Mullaen står tiltalt for å ha kommet med drapstrusler overfor en norsk toppolitiker og 3 kurdere som oppholder seg i Norge (og som jeg går ut fra er norske statsborgere).

Påtalemyndighetene ved aktor mener at de truslene som er fremsatt er forbryterske (belagt med straffeansvar), selv om disse truslene er fremsatt på grunnlag av islam og må antas ikke å være i strid med islam.

Muallaen forsikrer nå i retten at han ikke har noe ønske om å drepe de 3 kurderne, enda det påstås at disse har fornærmet profetene og islam, bl a ved å ha brent Koranen, islams hellige skrift.

Slike fortjener nemlig å dø.

Mullaen innrømmer å ha kommet med en fatwa, en betenkning om hva islam sier om saken, dvs. om hva som er rett og riktig i henhold til islam, Allah og profeten.

I fatwaen beskrives normativ rett, ikke bare deskriptiv rett, og denne består i at det foreligger en hellig forpliktelse for enhver muslim til å drepe de 3 kurderne.

I prinsippet. Og som en trossannhet ytret overfor ”Gud”.

Det kan nemlig foreligge ”formildende” omstendigheter som gjør det umulig å gjennomføre plikten og dermed på den måten få vist for all verden hvor god troende muslim man er.  

Og hvor godtroende VI skal være.

Utgangspunktet for myndighetene og den norske domstolen er at det er straffbart å komme med slike trusler som Krekar har fremsatt.  Krekar bør derfor straffes for å ha fremsatt dem. Men ingen kan forlange av ham at han trekker tilbake truslene, eller angrer på dem i seg selv, bare på bakgrunn av det faktum at han har fremsatt dem offentlig.

Slik rettstilstanden er her i landet vil det imidlertid ikke stride mot religionsfriheten å hindre Krekar i å praktisere sin religion fullt ut - i praksis, dvs fra å gjøre hva han faktisk ser seg forpliktet til å gjøre, - noe som for ham er et soleklart bud direkte fra den gud som forplikter ham for evig og alltid. Men nå fratar han seg elv for denne plikten, må vi tro, siden han ikke har ment å true noen eller å drepe noen, eller ønsket at  skal dø .

Men, ironisk eller komisk nok: Plikten for andre muslimer enn ham selv til å ”fullføre”, kan HAN ikke frata dem. Det ville stride mot islam.

Spørsmålet blir da: Er Krekar en ekte, fullblods muslim?

Eller: Tvinger – i praksis - vårt demokrati og vår strafferett Krekar til å vende seg bort fra islam?

Hvis bekreftende svar på det siste spørsmålet: Da har vi et kollektivt ansvar på nakken. Hvilket vi har sett ut fra islam.

Mer konkret: Hva vil de praktiske konsekvenser bli av en positiv domfellelse?

Domstolen kan selvfølgelig si at den holder seg til saken, som for deres skyld kan isoleres formelt til kun dette nesten bagatellmessige: At mullaen har fremsatt straffbare ytringer, men at islam ingen relevans har, i hans tilfelle, (stikk motsatt av hva han slev hevder).  

Folk vil kunne si at dette er en bagatell eller at dette jo må ses på som kun en forseelse, vil mange si og tenke.  Om disse juridisk sett kan anses som oppfordringer til konkret handling i henhold til islam, behøver ikke retten ta stilling til.

Det gjelder da å få Krekar dømt, men for all del ikke å fordømme islam. Islam skal anses helt irrelevant og uskyldig. Og det er slik norsk strafferett er innrettet. Men ikke slik islam er innrettet.

For hvis Krekar dømmes for kun å ha påstått at islam fordrer de straffereaksjoner han har fremsatt i fatwaen, men uten at han direkte har oppfordret til at den forordning fatwaen faktisk innebærer, skal iverksettes eller utøves konkret i praksis, så har retten indirekte avsagt den dom at det er islam i seg selv som er i strid med norsk lov og at det da har vært religionen rent faktisk som har vært på tiltalebenken og at det virkelig er islam - og ikke først og fremst Krekar - som kjennes skyldig.

Det er dette aktor påstår i utgangspunktet. Vi stiller oss spørsmålet: Er aktor da klar over at det er islam per se som står på tiltalebenken?

Rent formelt er det imidlertid ikke islam som er på tiltalebenken. Islam er ingen juridisk person og kan ikke stilles til ansvar, verken for å sone eller erstatte. Islam kan heller ikke bures inne med tanke på forbedring. Islam fremstår uten fullmektig, uten representanter som kan ta straffen. Det finnes heller ingen mulighet for å bli løslatt på prøve. For islam.

Krekar er imidlertid en person som kan straffes og stilles til ansvar og innbrakt for soning. Men nå har Krekar ikke hatt noe forsett om å drepe, heller ikke ønsker at noen skal bli drept, selv om islam påbyr dødsstraff. Strengt tatt foreligger det derfor ikke grunnlag for å straffe mullaen. Heller ikke kan han straffes for forsøk eller medvirkning, vil vi tro, i hvert fall så lenge ingen drap etter islamsk lov er begått.

Krekar bør – på dette grunnlag - derfor frifinnes og løslates umiddelbart.

Men dette strider mot folks rettsfølelse. Riktig nok kan de fleste forstå at islam pr se ikke kan stilles for retten og dømmes. Og det er slik aktor må tenke. Men at en muslim skal frikjennes for å komme med trusler som bygger på islamsk lære, virker noe søkt, ja, man kvier seg for å mene det, selv om det strafferettslig sett etter norsk rett ville være umulig å få mullaen dømt og straffet, fordi truslene ikke kan anses som trusler, bare som helt lovlige – og av vår stat og vår kultur nå aksepterte og fremstimulerte - ytringer.

Har man frikjent islam som religion ved å frikjenne Krekar?

Har man dømt islam ved å domfelle Krekar?

Krekar vil sannsynligvis bli dømt for å ha kommet med noe retten ikke bare vil tolke som en tom trussel eller en ytring, men som er en virkelig trussel sett ut fra islamsk juss, men da her irrelevant kamuflert som en uskyldig ytring, en ytring som det er lov å fremholde i Norge, fordi Norge har religionsfrihet og ytringsfrihet samtidig. Retten vil da tro at den har sikret seg mot beskyldninger om å ha dømt islam som tro og ideologi, dvs politikk. Retten vil derfor i praksis – indirekte - ha frifunnet ISLAM!

Dette synes å være en helt uunngåelig konsekvens av dommen. Men dette vil ikke bli formulert eksplisitt.

For en oppmuntring for islam!

Hvis retten skulle komme til det motsatte resultat, vil retten implisitt ha sagt at islam har rett til å felle dødsdommer over konkret personer her i landet, hvis denne retten kun fremsettes (uten mulighet for å kunne iversettes med makt) formelt og uten i den hensikt at NOEN skulle føle seg forpliktet til å praktisere religionen her, dvs ved å fullbyrde dødsstraffen.

Men dermed har domstolen også sagt at det skal være umulig å praktisere islam fullt ut og i samsvar med islamske grunnprinsipper her i Norge.

Dette er i et nøtteskall der store juridisk, moralsk, kulturelle og politiske dilemma islam har bibragt oss. Et dilemma som ikke bare er en spennende og trivelig utfordring for oss alle, men også en direkte trussel som stadig vil manifistere seg med større og større frimodighet fremover.

Islam har satt foten i dørsprekken. Og vi slår døren vennelig opp på vidt gap: Med den dominerende, men høyst illusoriske,  forestilling i hjertet at vi er født med umistelig uskyld og i den innbilling at vi skal kunne eie denne uendelige troskyldighet for evig og alltid.

Imens viser nå islam seg fra sine ”vakreste” sider, nemlig som ”fleksibel” ”tilpasningsdyktig” og”remgangsrik”, ja, som like verdslig beundringsverdig som guddommelig overlegen og smart.

Helt i tråd med hva Allah og profeten selv har uttalt.