OBS: Nei til islam har tidligere formulert et forslag til formulering av ny rasismeparagraf, så se her
Først et lite ordflòg: Hadde Linda Noor eksistert hvis ikke hijab hadde eksistert, (både som
tøystykke og konsept)? Og hva hadde vel Malika
Bayan vært uten en?
Hijab skaper nå norske kvinner bokstavelig talt ut fra
intet, (nesten). Samtidig skaper kvinnene også seg selv, ved å bli dratt ut av
skapet, bare for stolt, freidig og frekt å kunne skape seg et annet og mer standsmessig
rom: Det muslimske rom, som for alle som har øyne å se med innlukker kvinner i
et muslimsk klesskap som de ikke kan utelukke seg selv fra, fordi det vil
stride mot Allah’s ubestridte myndighet å forlate islam en gang for alle.
Det føles sikkert herlig for dem. Trygt og godt. Feel good. Og nå har de sannelig fått
noe å ivre og leve for. En riktig livslang misjon her i livet.
Men det de ikke akter på, er at de faktisk har tilsneket seg
en rett til å bli krenket, en rett som eksiterer og virker ex opere, operato, fordi en slik krenkelse er gjort straffbar, ut
fra et ønske om tilpasning til sharia,
dvs islamsk lov, selv om det ikke foreligger noen intensjon om å krenke.
Hijabhysterikerne har, som illustrert av denne saken, som følge av tingenes tilstand ved hjelp av
norsk lov tiltatt seg retten til å presse makter og myndigheter til å straffe
den som uaktsomt og uten viten og vilje har krenket dem, (men dog likevel tillatt
seg å markere grunn og vise ansikt til forsvar for egen identitet og
menneskesyn).
De har gjort seg til utsendinger og budbærere (profetinner)
for Allah, med en myndighet på samme plan, på likefot, hvis sikke høyere, med
profeten Muhammed selv og da til og med med et ønske om at Allah underkaster
seg deres egne ønsker og behov, i og med deres egen eisegese rangeres høyere enn Allah’s bokstavelige åpenbaring,
resitert ordrett av profeten, hører vi.
Men disse damene har nok satt seg kraftig ut over profetens
myndighet ved å tolke inn i Koranen et krav som ikke finnes der, nemlig det
helt fiktive guddommelige krav om at kvinner skal bære hijab, spesifikt.
Ordet hijab fins nemlig ikke i Koranen. Dermed har de tilranet
seg en rett og en guddommelig posisjon som de ikke har. De har satt grenser for
Gud og like godt gjort ham til et umyndig skjelett i sitt eget klesskap og til et
hendig instrument for egenprodusert fromhet basert på luft og jag etter vind.
Men la nå dette ligge, det får bli opp til dem når de skal
møte deres skaper på dommens dag, om de velger å stå på krava i fortsetningen.
Linda Noor må snakke for seg selv, som hun alltid gjør. Hun snakker alltid om
seg selv, av seg selv og til seg selv, selv når hun snakker om hijab, som hun
nesevist ikke lenger bruker til hverdags, pga av all oppmerksomhet det
medfører, you know.
Men saken er at de selv tror at de har ryggdekning i sharia.
Men uansett: Saken mot Merete Hodne burde ha vært avvist umiddelbart
av domstolen den var bragt inn for.
På hvilket grunnlag? Jo, det åpenbare at sharia ikke gjelder
som et rettsgrunnlag med forrang i Norge. Men, skremmende nok, det er jo
nettopp det domstolene, de overflatiske mediasynserne, eliten og den snakkende
klasse nå unisont legger til grunn: Nemlig at sharia gjelder, underforstått, simultant med norsk lov, om ikke annet.
Etablissementet legger dermed uten å være klar over det til
grunn som et gyldig rettsprinsipp at et drap kan være et annet drap mere verdt:
Hvis Hodne dømmes, er det primært et karakterdrap på personen Merete Hodne. Fordi
implikasjonen i en fellende dom samtidig er indirekte frifinnelse av
provokatøren, blir provokatøren den som utfører karakterdrapet via
rettsapparatet som lystig og velfungerende bøddel.
Dhimmifiseringen av
vårt etablissement har derfor med dette inntatt nye høyder, så å si, hvis da Hodne
blir dømt, hvilket er meget sannsynlig at hun blir.
Merete Hodne er selvstendig næringsdrivende. Hun driver en
frisørsalong med nærkontakt med kunder hele åpningstiden. (Hun er ingen offentlig
ansatt helsearbeider med plikt til å behandle enhver syk person). Hun nekter en
kunde behandling med den begrunnelse at kunden bruker hijab, et tildekkende
plagg beregnet kun for muslimske kvinner, ifølge islam. se på TV2 her og i
VG her
Hodne kan derfor sies å bruke sin butikk som arnested for
politisk – eller Vestlig-verdibevarende - virksomhet - , i den grad hijab anses
som et politisk klesplagg og som del av en politisk strategi og en plikt for
muslimske kvinner å bære ifølge internasjonalt kjente organisasjoner som Det
muslimske brorskapet og den såkalte islamske staten ISIS.
Brorskapet er, noe alle burde vite, blitt klassifisert som
en terroristorganisasjon og ISIS er selvproklamert en stat som bruker terror
systematisk, nettopp på religiøst grunnlag, dvs ut fra ufravikelige plikter til
å følge Koranen og andre bindende islamske skrifters uforanderlige forbud og
påbud, hellige og guddommelige dekreter som alle muslimer plikter å føye seg
etter eller underkaste seg på ubegrenset tid.
Kan den politiske handling Hodne har gjort seg ansvarlig for
sies å innebære en slags «hevn» overfor det islamske, politiske budskap, og en «hevn»
på selve islam og en forakt for religionsfriheten og et klart brudd på den
lovbeskyttede retten enhver borger har til ikke å bli diskriminert?
Er Hodnes handling en «hevn» i forhold til hver enkelt
troende muslim, implisitt hele islam, slik document.no med Hans Rustad i
spissen og HRS’s egen Hege Storhaug mener?
Vel, «hevn» er neppe det rette ordet å bruke her, et mer
dekkende utrykk kunne være forebyggende angrep,
i så fall, en slags humanitær preemptiv
forsvarslist, (men da garantert uten
«collateral damage» i rent militær
forstand).
Og kan man angripe at Hodne for dårlig eller sterkt
kritikkverdig oppførsel, slik hennes
eget «laug» har uttalt på tv, etter at Hodne selv formelt korrekt meldte seg ut
av «lauget»?
Enn si: Bør man kunne nedlate seg til å mobbe Hodne for å ha
utvist mot, klar holdning og et livssyn som hun tar på alvor og som hun står
for, under stor risiko både fra vanlige borgere og selveste staten for å bli
utstøtt, utfryst for, i den hensikt å bekjempe ikke bare henne som person, men
også hennes verdivalg, for ikke å si: Tro, omsatt i praksis, i og med nektelsen
av å behandle en provokatør?
Å kalle Hodnes valg eller reaksjon der og da for en hevn, eller
for et utslag av generell hevnlyst, er absurd. Å vise til at blodhevn ble
avskaffet i Norge for tusen år siden og at Hodne nå skulle åpne for å
gjeninnføre dette rettsinstituttet eller denne praksisen her i Norge - og i
hele Vesten for den saks skyld – er en fornærmelse mot intelligensen.
Å se Hodnes handling som en individuell akt av velkommen
motstand mot islam generelt, bør være obligatorisk og Hodne byrde hylles i
stedet for å bli møtt med politisk korrekt nedlatenhet og moralsk fordømmelse.
Når «frisørlaugets» formann forsikrer Norges befolkning via
tv om at Merete Hodne ville ha blitt avvist, utstøtt eller fratatt sitt
medlemskap i dette lauget på grunn av sin slette oppførsel, ligger det nær i
samme åndedrag å tenke ikke bare på 1930-årenes skoledisiplin eller
tukthusmetoder med skammekrok, gjensitting og melding til foresatte, men også
lenger tilbake, til den offentlig anrettede og beryktede gapestokk i
Middelalderen, som vi nå aner er på vei tilbake til Norden og Europa, som
oppstanden fra de døde og maktesløse.
Hodne oppfordrer ikke allmenheten til å gjøre hennes private
reaksjon til et eksempel til etterfølgelse. Hennes reaksjon kom i affekt, og
hun bør av denne grunn alene frifinnes, idet hun også selv har innrømmet at hun
burde ha valgt å «oppføre» seg en smule mer diplomatisk over sin provoktør,
(for det er provokatør hun er, mener vi, denne hijabfreaken av en
markeringshungrig ungjente som anmelder henne). Hodne fronter ikke et allment
opprør. Hun er ingen oppvigler og representer ingen fare for allmenheten. Hun
har reagert og handlet ut fra sine private interesser og hennes politiske og
verdimessige overbevisning. Men dog i affekt, altså, i seg selv et formildende
strafferettslig moment. Og hvis noen skulle tro at Hodne er en trussel mot
Rikts sikkerhet, må det sies at slike lever i uvirkelighetens verden. De aller
fleste når ikke opp på et slikt vanviddsnivå i dyster, paranoid tekning, heldig
vis. Så hvorfor alt oppstusset?
Men har hun diskriminert noen, dvs brutt loven som forbyr
diskriminering bl a på grunnlag av hvilken religion den fornærmede måtte ha?
Svaret er nei, men under tvil og dertil en tvil som bør
komme Hodne til gode, slik at hun frikjennes og gjerne gis oppreisning i en
eller annen form. Rustad, Storhaug og «lauget» bør komme med en uforbeholden
unnskyldning, offentlig og notorisk. Og de bør ikke nøle, de bør gjøre det i
store underskrifter straks. Ellers undergraver man nettopp
diskrimineringsloven, ved å tolke den rettskraftig dithen at Hodne dømmes
skyldig. Og ved å tolke den så snevert at dette i seg selv vill være en
fornærmelse mot det sunne bondevett, ja, fornuften og de alminnelige
dømmekraft.
Som jeg så vidt kom inn på ovenfor, har helsepersonell en
ubetinget plikt til å behandle syke mennesker uavhengig av rase, kjønn, tro
osv. Spørsmålet kan reises om frisører har en like absolutt plikt til å
behandle sine kunder, men her svikter en eventuell rettslig analogi. Behandling
av sykdom er ting, behandling av hår en helt annen. En frisørvirksomhet bør i
stedet de lege ferenda ses i analogi
med de rettigheter og plikter et rettssubjekt som f eks driver et åpent debattforum
åpent for alle som ønsker det, bortsett fra dem redaktører eller moderatorer
siler innlegg og kommentarer som de ikke vil promotere, enten ut fra generell
policy, trosfundament etc. Eierens disposisjoner i forbindelse med slike
avvisninger i så måte strider ikke mot ytringsfriheten, snarere tvert imot.
Eieren tillates å være så selektiv han vil. Det vil ikke bli ansett som en
krenkelse av muslimer hvis en muslimsk gruppe, eller en muslim som opererer på
egenhånd, bli nektet deltakelse på forumet, og det i prinsippet i tillegg helt
uten at noen kan kreve begrunnet avgjørelsen om eventuelle utestengelser. Ser
vi frisørvirksomhet i dette perspektivet, blir det lettere å forstå Merete Hodnes
reaksjon på provokasjonen som klart uklanderlig og derfor som en ikke straffbar
handling.
Men la oss gå videre:
Jon Hustad i siste Underhuset mente at Hodne helt klart
måtte dømmes strafferettslig for overtredelse. Han ser ikke – og gjør seg med
dette kanskje helt bevisst blind for den sakte men sikkert fremskridende dhimmifiseringen som beveger seg med
raske friske ungpikeskritt under «teltene» inn i offentlighetens krinker og
kroker.
Og når programlederen og muslimen, Yama Wolasmal, så fritt
og freidig annonserer at det programmet som nå skal vises, vil sette spørsmålstegn
ved om hodeplagget er et symbol på ekstrem voldelig islam som fremmer
ytterliggående islam, så koker det hele fortere enn svint bort i kålen og
publikum blir sittende uten svar, som om dette skulle være selve svaret og den
objektive sannhet:
For svaret er at spørsmålet helst best bør feies under
teppet og helst aldri stilles mer, for det som følger i programmet, blir ikke
annet enn en stor, indirekte funksjonell fordømmelse av Merete Hodne, mens
provokatøren sukres og frikjennes for alle fremtid, yndig, der hun sitter i sin
vakkert sminkede uskyldsrenhet.
Underhuset er
blitt et impotent Overhus for høy moral.
Provokatørene, med sin yndige forsikring om kronisk uskyld, tillates å sveve i
egen uvitenhet eller dumhet uten at det skjer noen relevant utspørring, og frikjennes
og fremstilles dermed som et uangripelig offer, mens Merete Hodne blir fremstilt
direkte og indirekte som en farlig og hevntørstig bøddel og like motbydelig som
ISIS, Khomeini og Saddam Hussein til sammen, kunne man få en vag anelse av.
Bør diskrimineringsloven endres og spesifiseres? Ja, det
ville vært ønskelig, og rimelig. Loven er for vag og generell og åpner for guilt by association og allslags føleri,
en arena for de emosjonelle dystopier,
for psykopater av alle slags, kverulanter, godhetsfundamentalister uten
universelle og objektive moralske standarder, dvs totalitære relativister, og
mennesker som av en eller annen grunn ikke makter å stille seg solidarisk med
millioner på millioner av kvinner som lever under nettopp diskriminerende
segregasjon og kjønnsrasisme over den ganske muslimske verden, - alt og i sin
helhet hjemlet i selve islam av Allah og profeten, alle muslimers kjæreste forbilde.
Islam er institusjonell, organisert undertrykkelse satt i
system. Islam er frossen struktur, en struktur som muslimer må gjøre alt for at
ikke skal smelte og bli borte, om så ved bruk av tvang, tortur, systematisk
gjennomførte forsettlige drap og guddommelig villet intoleranse og lovlig bruk
av etnisk rensning.
Ja, hevn, ligger
innbakt i islam, fordi islam har et innebygd krav om vold for å utbre sitt
budskap og for å få alle vantro til å underkaste seg. Islam er vold, for uten
vold er islam ingenting, og dette har vi fra Al Azzhar, fra selveste Qaradawi
som sier at islam ikke hadde eksistert i dag uten forbudet mot å konvertere
eller forlate islam, under reell trussel om dødsstraff for apostasi i slike
saker. Qaradawi vet hva han snakker om.
Folk evner visst ikke å se disproporsjonaliteten, en
disproporsjonalitet by default: Merete
Hodnes påståtte diskriminering, i form av nektelsen eller unnlatelsen av å
etterkomme en forespørsel, anses som en aktiv disposisjon mer grunnleggende anstøtelig,
fornærmelig og derfor forkastelig og samfunnsskadelig enn den diskriminering
man finner institusjonaliserte og innbakt i islam som en ontologisk infleksibel, integrert og ubevegelig struktur, hvilket i
seg selv innebærer en nærmest universell plikt for muslimer til undertrykking
av kvinner og annerledestroende i den islamske verden.
Dødsstraff for apostasi går fint hånd i hånd med å kaste
homofile ned fra byens høyeste tak. Det skal ikke vekke anstøt, snarer tvert
imot, man skal akte og oppskatte slik «oppførsel» som forbilledlig!
Er Merete Hodne rasediskrimerinde? Nei. Må vi tro at Hodne
er for apartheid? Nei, på ingen måte. Kan islam, derimot, sanses som et
apartheidsystem? Ja, islam fremstiller seg selv som et apartheid-system, og
dertil er dette systemet innstiftet av Allah, som media helt feilaktig identifiseres
med Gud.
At den hijabelskende muslimske kvinnen krever å bli
behandlet – frisørmessig - av Merete Hodne må innebære at hun ser sin rett til
slik behandling av spesielt for anledningen utvalgte Merete Hodne som en
universell menneskerett, (i hvert fall i Norge!). Men samtidig ser provokatøren
på diskriminering av kvinner i islam som helt OK, kan vi få oss til å tro. Hun
tror antakelig at islam står for universelle menneskerettigheter. Hvis ikke,
burde hun brukt tid og krefter på å motarbeide selve islams trosgrunnlag før
hun angriper en norsk frisør som nettopp står på de universelle
menneskerettighetenes trygge fundament. I islam er Allah all islamsk retts
opphav og beskytter, et rettsgrunnlag nettopp hjemler systematisk og vedvarende
diskriminering, hvilket igjen gir enhver muslim et tilsynelatende uavhendelig
rettsmoralsk fundament som ikke tillater dem noe som helst forhandlingsmulighet
eller konsensustenkning om. Muslimer skal ikke ha annet valg enn å tror at
Allahs rett er alles rett.
Nordmenn flest tror at all diskriminering innebærer rasediskriminering og at siden islam
ikke er en rasistisk religion, forutsetter man, så foregår, slik denne logikken
går, ikke ulovlig diskriminering innen islam. Man glemmer at diskriminering i
mange tilfeller er høyst berettiget, ja, og moralsk nødvendig, skal man holde
seg de grunnleggende judeokristne
verdier og standarder, som alle relaterer til at mennesket er – ufravikelig -
skapt i Guds bilde, noe som slettes ikke er tilfelle innen islam, selv om noen få
litt velmenende lærde hevder det motsatte, idet de henviser til en heller
tvilsom hadith. Vårt samfunn er full
av diskriminerende lover og forskrifter, jfr f eks kvoteringsregler og det som
kalles positiv diskriminering, og alt
dette byr ikke på noen som helst problemer, idet dette faller inn under det
vestlige menneskets frihet til såkalt positiv lovgivning, uavhengig av
gudepålagte konstitusjoner, dvs vanlige demokratisk fattede lover i motsetning
til gudegitte eller åpenbarte lover gitt en gang for alltid.
Hvis Merete Hodne dømmes, må hovedbegrunnelsen være å finne
i allmennpreventive betraktninger, som underforstått konsept i domspremissene.
Man dømmer Merete Hodne for å skremme andre fra å «oppføre» seg (så dårlig,
liksom), slik hun nå engang faktisk har gjort.
Dommens hovedpremiss må da være å hindre eller unngå
uheldige konsekvenser av den væremåte og den begrunnelse Merete Hodne gir for
sin «oppførsel». Konsekvensen av dommen kan like gjerne bli den at mennesker hindres
i å få dannet seg et realistisk og sakssvarende bilde av forholdene på bakken
og i det daglige liv, og skremme folk fra å gjøre seg opp en «personlig» avvisende
eller bekreftende mening om islam.
Islam forutsettes å bety fred og at islam nå og for alltid og
i all fremtid er kompatibel med de vestlige konstitusjoner, institusjoner, vår
estetikk, vår moral og etikk, og våre normer, regler og lover, ja, til og med
med vår personlighet. (Vi er like morsomme, flinke og ulastelige eller
ulastelige som dem, f eks). Men når en vet at dette synet ikke er realistisk og
ikke stemmer overs med virkeligheten, får en dom mot Merete Hodne et tragisk
preg som nettopp kan fremelske det dommen nå vil forhindre. Man faller i den
samme felle som vestlige statsoverhoder har falt i, nemlig å sette seg i en
posisjon hvor vi ikke gir oss selv annet valg enn å innhamre i befolkningen at islam
betyr fred, selv om islamske lærde og Koranen selv sier det motsatte. Disse
statsoverhodene vil fremstå som feige, inkapable, dumme og naive sett i et
bredere historisk lys. Om ikke mange år vil man høre folk sukke og si: Hvordan
var det virkelig mulig å være så håpløst fjern fra virkeligheten som de som
sitter på sin høye hest og urokkelige pidestall i dag?
Merete Hodne ønsket å beskytte seg selv for ikke å bli brukt,
bl a fordi hun følte en slags frykt, et ubehag, ut fra det hun vet om islam som
både religion og politisk ideologi. Dermed ville hun, faktisk, også beskytte
kunden i hijab, eller bedre: Frigjøre henne, kan vi si, for all islamkritikk er
i sin kjerne objektivt sett et frigjøringsprosjekt rettet mot muslimer som
enkeltmennsker, og dertil ikke bare for kvinner, det gjelder i like høy grad
menn, og ikke minst barn.
Hodnes handling var en solidaritetshandling, ikke et
aggressivt angrep, en nedlatenhet eller et uttrykk for hat.
Og alt dette ut fra evne til å diskriminere i ordets rette
forstand, evnen til å skjelne mellom det man bør verdsette og det man bør ta
avstand fra sett ikke bare i et større medmenneskelig perspektiv, men også i
dette konkrete lille møtet som fikk en slikt stort volum, et møte som etter vår
mening ble fremkalt av en provokasjon. Hodne diskriminerer i ordes rette
forstand og for dette bør hun premieres, ikke fordømmes.
Lovteksten som gjør diskriminering straffbar bygger på et
altfor generelt grunnlag og er formulert i så vage kategorier og så unyansert at
det bli umulig for vanlige folk å tolke hva lovgiver mente, i mangel på
presisjon og spesifikasjon. (Firkantet tolkning fungerer spesielt godt for
firkantede mennesker med firkantet livssyn og firkantede holdninger).
Lover må rett nok alltid ha en viss generell utforming, det
er umulig å dekke alle tenkelige enkelttilfeller som vil kunne subsumeres under
teksten eller med detaljbeskrivelser i lovforarbeidene eller i etterfølgende
forskrifter. Men loven i seg selv slik den nå står, er både for vag og
firkantet og lovgiver har nok ikke hatt fantasi nok til å forestille seg en
situasjon som den Merete Hodne ble utsatt for. Loven har åpenbart ikke tatt
høyde for provokasjon, lovgiver har ikke hatt fantasi nok til å forestille seg
at en religion (ideologi) kunne bli brukt nettopp på den måten provokatøren i
denne saken brukte den på, for å fremme sitt ideologisk-religiøse syn, sin tro,
en tro som altså setter uønsket diskriminering i system som en ufravikelig rett,
bygget på Allah’s uforanderlige dekreter og hans vilkårlige og fjerne vesen og
«karakter».
Saken dreier seg altså ikke om Hodnes anstendige, lure,
dumme eller uspiselige oppførsel, men HRS og Rustad vinkler likevel fokuset mot
henne som person, og så har vi Hustad i Underhuset, som henvendte seg til provokatøren
med at hun burde ha visst «å holde deg
borte frå denne hodne-dama», (som han forutsetter alle vet har engasjert
seg i såkalte ekstreme organisasjoner, (som f eks SIAN og i Demokratene, og
kanskje NDF).
Hustad beskrev dessuten uten blussel Merete Hodne som «ikkje
rett navla». Provokatøren på sin side bestrider på det sterkeste at hun hadde
kjennskap til Hodnes posisjon eller profil i media fra før nå i det helt siste,
en profil som nok mange korrekte mennesker mener har beveget seg i gråsonen og
som derfor skys – eller fryktes? - av et nå samlet og samstemt politisk korrekt
media, nå altså begredelig nok inkluderer documet.no og HRS.
Hva skyldes denne nedlatenheten fra Hustad og de andres side
overfor Hodne? Islamofobi? Frykt for en utvikling av en allmenn hevnlyst
overfor muslimer? Eller frykt for Hodne som smittebærer eller sand i
maskineriet? Main-stream-media er
hjernevasket av dette falske begrepet islamofobi, det har stilt dem i klemme,
en umulig situasjon, et uløselig dilemma, i og med at det til og med og ironisk
nok for lengst er blitt forkastet av Trevor
Phillips som var den, sammen med andre krefter, som myntet og fremmet
bruken av det, og fant det for anledningen meget bra og anvendelig, men som nå,
etter mange års studier, hevder at det er ubrukelig, idet han viser til fakta
på bakken, så å si. Selvvalgt gruppesegregering er i ferd med å bli en større
trussel enn dagdrømmen om edel integrering.
Nei, de gode intensjoner er nok i ferd med å innhente
naivistene og de som har brukt begrepet, eller betegnelsen. Ikke bare folk
flest, men også anstendige folk i akademia, begynner nå å se at sykdommen lå
hos dem som forsøkte å stemple islamkritikere som syke eller sykelige, ikke hos
islamkritikerne selv. Det var i stedet de
som mobbet andre med islamofobi som led av noe, og jeg vil kalle denne lidelsen
for pathoid vrangforestilling,
bevisst anvendt i overordnet materialistisk rettet politisk og ideologisk propagandaøyemed.
Vrangforestillingen islamofobi fremstilles, fremheves og
fremmes imidlertid fremdeles ufortrødent som manifestasjonen av sunnheten selv,
spesielt den mentale sunnhet. Det dreier seg i virkeligheten om hovmodsfortrengning fra deres side som
ynder å bruke betegnelsen i den politiske klamme kampen om å kapre flest mulig
stemmer i den muslimske befolkningen. De «dårlige», men sanne muslimene bor
her, de «gode» befinner seg i den muslimske verden, i en annen verden bestående
både av gode og dårlige muslimer, men aldri her, slik de som sverter andre med oppkonstuerte
diagnoser.
Ved å projisere islamofobi
– bevisst eller ubevisst, sagt eller usagt – over på Merete Hodne, letter media på sin
egen falske samvittighet, sin egen mauve
fois, sitt eget indre, ubehagelig og ofte selvskapte trøkk, sitt eget
stress og både kollektive og individuelle kognitive dissonans, (som er reell).
Hodne gjøres med andre ord til syndebukk og lynavleder på en
og samme gang, en mental teknikk mange bruker mer enn villig nettopp for å
avlede fokus på egne utilstrekkelige begrunnelser, egne manglende evner, egen oppblåste
status, eget manglende mot, eget selvbilde, egen narcissisme, eget savn etter forankring,
eller mangel på sådan, sitt eget moralske kompass som man forsøker å fortrenge,
egen forvirring og egne verdier og moralske standarder dvs egen svakhet
og/eller mindreverdsfølelse.
Media vet at islamofobi
er et diffust hvis ikke helt misvisende begrep og et tomt ord uten reell
rammekraft, (men, utrolig nok: Ikke uten stor virkningskraft). Det savner
enhver diagnostisk verdi, men som emosjonelt våpen, er det fortreffelig, og
dette vet de som har bidratt til å spre dette ordet og dets konnotasjoner i
befolkning og som mer enn villig og lystig har bidratt til å objektivere eller magifisere det, dvs gjøre det til en for
dem positivt ladet gjenstand som overtroisk nok i seg selv forsyner brukeren,
som ofte er sterkt narcissistisk
anlagt person og som ofte lider av en egoteisme
eller selvforgudning, med en slags
overnaturlig makt, og et element eller
en substans som da brukes for å tyne
politiske motstandere på den ene side og lokke til seg potensielle konvertitter
til eget premissgrunnlag på den annen.
Nei, saken dreier seg ikke om Merete Hodnes fremtoning, form
og metode, eller hennes meninger i og for seg. Det hele dreier seg om noe
større, men dette vil ikke media og eliten ta tak i. Det dreier seg om årsaker,
forklaringer ut fra objektive strukturer, uttalt og ikke-utalte agendaer og
ideologi, ikke symptomer. Saken selv kan ikke overflatisk-gjøres. Her stikker
det i store dybder. Det nytter ikke, slik Underhuset, som altså er blitt et
Overhus til beskyttelse av dårlig og lav moral, å ende opp med en endeløs
empati for og et permanent ynkelig forsvar for en ung dame som ikke følger med
i media og som bare inntil for noen få dager siden ikke var interessert i
politikk i det hele tatt.
Merete Hodne har uttalt at hun assosierer hijab som et
symbol på likefot med nazisymboler og Ku Klux Klan-drakter. Om det fins gode og
saklige grunner for en slik sammenligning, berøres ikke som tema noen steder,
ser det ut for. Igjen kan dette begrunnes i frykt for å oppleve ubehag ved å
trekke inn store perspektiver som sivilisasjonen
i kontrast til barbariet. Denne horisonten blir for vid, dyp og farlig for
etablissementet. Man unnskylder seg med at dette ligger for høyt for det gjense
publikum man så gjerne vil nå, ikke minst med tanke på seertall og inntjening.
Når så Likestillings- og diskrimineringsombudet blir
intervjuet på NRK, får vi vite at Hodne bør kvitte seg med fordommer, akkurat
slik alt annet godtfolk skal tvinges til å gjøre, ved at dommen i hennes øyne selvsagt
må bli fellende. Det eksisterer ikke rom for tvil i ombudets personlighet om
dette og at domsutfallet er gitt på forhånd, i folkeopplysningens og de gode
intensjoners ånd, får vi vel tro. Loven er lysende klar, bortsett fra at
tiltalte, dvs Merete Hodne, jo, ifølge loven selvsagt har adgang til å bevise
at det foreligger saklige grunner for å avvise spesielle kunder. Det står med
andre ord helt klart for ombudet at tiltalte
skal måtte bevise sin uskyld. Det står jo i loven, må vite, og da må det være
sant. Loven gjør det til en plikt å bevise sin uskyld. Hvis ikke plikten
innfris, er man dømt på forhånd. I andre sammenhenger er det en plikt for staten og myndighetene å bevise
skyld.
Underhuset, på sin side, lot seg i praksis der og da suggerere
til å forsvare provokatøren, den umodne uvitenheten, så å si, for ikke å si: den
rene og skjære dumhet. Av frykt for ikke å være myk nok, empatisk nok,
innlevende nok, sympatisk nok, eller for ikke bli godt nok likt av de rett
personer, spør vi, og i den feige toleranses navn, en toleranse som i seg selv
nå er begynt å nærme seg en slags ny, søt toleranse uten røtter annet enn i
følelser av selvtilfreds og selvproklamert selvrettferdighet, og derfor basert
på frykt?
Provokatøren hevdet med en personlig overbevisning som bare
kunne imponere: Det er ikke hijaben i seg selv, som plagg, som eventuelt er
farlig og kan misbrukes, det er mennesket inni hijaben, dvs henne selv og alle andre brukere individuelt det
kommer an på. Og hun selv, nei, hun er da ikke politisk, hun brenner så
absolutt ikke for politikk. Hun har ikke interessert seg for politikk før nå.
Denne uskyldighetssalve oppfattes tydeligvis av
programlederen umiddelbart som så bombastisk uttalt at man lar seg overkjøre
eller skremme til ikke å stille oppfølgende spørsmål, viktige og høyest
relevante spørsmål som f eks om hvor mye hun kan god for av alt det som Koranen
påbyr og forbyr, og som muliggjør muslimske menns religiøse begrunnelse for
kvinnediskriminering og undertrykking av kvinner. Provokatøren avvæpner
samtlige deltakere i programmet. Nærgående spørsmål om provokatørens private
religiøse kompetanse kan ikke tolereres, det ville lett bli oppfattet som et
angrep ikke bare på provokatøren, men også på islam som sådan og alle andre
muslimer i tillegg.
Men løsriver man hijaben fra det islamske trosfundament,
løsriver man samtidig brukerne fra islam, men media synes helt uvitende om
dette, det må bunne i manglende innsikt, liten forstand og kanskje også ond
vilje, hvis man ser hele dette komplekset i folks vilje og behov for å bevare
og beskytte egen kultur eller sivilisasjon, og egen gudstro.
I stedet for å søke innsikt, og erkjennelse, tyr man
letargisk til psykologiserende forklaringer:
Grunnen til at Merete Hodne frykter islam som autoritær ideologi er å finne i
hennes egen psyke, forklart med hobby-psykologi, en fiksjonalisme for deres vedkommende som kun er produktiv for sjeler
som ikke er interessert i å skaffe seg kunnskap og lære seg å ta i bruk
analyseredskaper og sitt eget naturtalent for dramatisk oppfattelse og
instinktive forståelse generelt fokusert på realiteter, dvs fakta og empirisk
grunnlag for reelle vurdering, ikke «fromme ønsker» eller ønsker om skaffe seg
billige overtak på motstanderen eller forsøker å skaffe seg makt via bevisst og
systematisk, ja, organisert, bruk av suggesjon og andre hersketeknikker.
Det er som om media og eliten bevisst arbeider for å
undergrave sin egen status, i håp om å redde de siste stumper av troverdighet,
for ikke å si redelighet, før hele paradigmet som de til nå har lukrert på går
i oppløsning av seg selv og kollapser som «muren» som falt da Sovjet og marxismen
i 1989 forhåpentlig trakk sitt siste sukk, og som medførte at dokumentasjon av
mange av de verste løgnene og myrderiene kunne graves frem i gamle arkiver for
å bli belyst på en saklig, objektiv og vederheftig måte.
Hva med provokatøren, se
her? Blir hennes psyke eller mentale helse belyst eller trukket i tvil? Blir
det stilt spørsmål om hvorvidt hun forstår at det hodeplagget hun selv har
valgt frivillig, eller andre som er blitt truet til det, blir betraktet som en
høyst effektiv og virkende uniform, en høyst virkende agens for terroristorganisasjonenes formål? Forstår hun med andre
ord at noen bruker hennes naivitet akkurat
på samme måte som psykopater utnytter nyttige idioter? Blir hun assosiert med
noe sykelig? Blir hun beskyldt for å være dum, naiv, egosentrisk, sær? Blir
hennes konvertering forklart med dårlig barndom og svak bakgrunn? Vel, til en
viss grad. Men «fobi» er et ord man ikke vil assosiere med denne provokatøren,
åh, nei da. Jenta er mer modig og sterk enn svak og feig, prøver man å få frem.
Det er liksom det som er hovedpoenget og den sannhet man skal sitte igjen å
ruge på. Forfengelig inntil det komiske? Atter nei, jenta er mer seg selv og
mer besluttsom enn mange andre jenter som baler med usikkerhet og en mer eller
mindre polymorf identitet og svakt eller umodent selvbilde. Media fremstiller
hele saken implisitt som en slags konkurranse mellom personligheter, mellom
individer som egentlig begge er ute for å hevde seg og mæle sitt eget ikon, og som
en slags idol-forestilling hvor dramaet da egentlig består i å fremstille saken
mest mulig spennende, ikke som mest mulig opplysende og saklig.
Media vil ha «show» akkrat som romerne ville ha brød og
sirkus, og andre opplevelser og overflate
er nå alt. Det fins ingen dybde. Det fins heller intet langtidsperspektiv. Og
det ene kan være like godt som det andre. Det gjelder å ikke krenke noen,
javel, å bedrøveliggjør noen er nok fortsatt ikke straffbart, men hva er det
krenkende i det livssyn og den tro Merete Hodne forfekter? Jo, dette består i
at man tar for gitt at Hodne personlig – frakoblet selve troen og livssynet - krenker
provokatøren og at dette da helt konkret skulle impliserer den genuine eller autentiske krenkelse, både i lovens forstand og i
forhold til alminnelig rettsfølelse – og da en tro og et livssyn som lovens
intensjon er å beskytte, vil vi tro. Men dette innebærer en total
feiloppfatning av hva loven sikter på og er kontraproduktiv på lengre sikt,
sett fra Hodne-kritikernes side.
Privat furtenhet, hevnmotiv og påtatt, tilsynelatende
inderlig følt fornærmelse brukt instrumentelt og ideologisk øyemd, og som
subtilt manipuleringsmiddel, bør selvsagt ikke være lovens hovedoppgave å
fremelske og beskytte, - noe annet ville være intolerant - med mindre
intensjonen om sivilisasjonens og vår egenart som nasjon og folk, i den grad
den finnes, og videreføring og bevaring av disse verdiene er den klare
intensjonen. (Det ville være intolerant!).
Sympatisører av provokatøren og Merete Hodnes motstandere identifiserer
kritikk av den politiske religionsideologien islam med kritikk av hver enkelt muslim som privatperson, men dette er, som
alle burde skjønne, et kategorimistak av dimensjoner, og så evident, skulle man
tro, at alle umiddelbart ville skjønne det, og ta konsekvensene av, men likevel
så vanskelig, altså, å gjennomskue og forstå for så mange aktører i diskursen at
man ikke vil tro det er mulig, men det er det, og det er et faktum man ikke kan
løpe fra. (Det kan for øvrig henge sammen med at universitetene nå er blitt
oppbevaringsanstalter for kognitive undermålere mer enn kamparenaer for fremme
av sannhet, tradisjonell vitenskap, klokskap og visdom).
En side ved denne saken som hverken blir underbelyst eller
belyst er problematikken generelt rundt unge jenter som konverterer til islam.
Det fins bra mye undersøkende litteratur om dette og mange er de historier som
forteller om kvinner som en tid etter konversjonen plutselig forstår at de er
blitt lurt inn i et helvete av muslimske menn som viser et helt annet ansikt
før eventuelle giftermål enn bare kort tid etter selve ekteskapsinngåelsen.
Det virker som om media og eliten frykter for å belyse disse
kvinnenes sårbarhet i utgangspunktet, for ikke å si dumhet eller uforstand, alt
tilsynelatende ut fra det noble motiv å spare disse kvinnene for ytterligere
stigmatisering eller hierarkiske plassering bare ved å ta opp og forsøke å
belyse denne problematikken. Kvinnene skal beskyttes fra å bli sett på som
sosiale og personlige tapere og som lettlurte bytter eller ofre fra
opportunistiske og kynisk utnyttende muslimske menn, det synes å være
hovedanliggende, men dermed bidrar bare media nok en gang til å skjule innsikt
om reelle variabler, koordinater og signifikante korrelasjoner, om hva som
egentlig er på gang. Også dette er selvsagt en kontraproduktiv strategi for de
gode og naive i det store godhetsfundamentalistiske
perspektiv, optikk og bilde.
