Islamofili og homofili - en sammenheng?

Hva har aksept av homofili å gjøre med aksept av islam?

I utgangspunktet svært lite, vil vel de fleste tro, men det kan være grunn til å tro om igjen, sett mot den bakgrunn at tidsånden ikke akkurat er pro-kristen, pro-life, pro-heterofil, -  men snarere tvert imot. 

Tidsånden ser ut til å være styrt av krefter som ”på død og liv” vil disse ”konservative” ideene og verdiene til livs en gang for alle. 

Vårt verdensbilde og vårt menneskesyn er i ferd med å forandres radikalt og til det uigjennkjennelige. Men ikke bare dette: Visse minoritetsgrupper har tatt i bruk moderne forskningsresultater, innsikter, virkemidler og metoder som tidligere var umulige å benytte og som vi manglet kunnskaper om hvordan ville virke. 

Vi står nå i en globalisert verden med en mobilitet og en øyeblikkelig kommunikasjons- og formidlingmulighet som verden og menneskene aldri har sett før.

Og det er dette man nå har innsett og benyttet seg av, til propagandaformål. Det gjelder f eks tilhengere av fri sex, fri abort og homofile pressgrupper som i årtier nå har jobbet for ”frigjøring” av både skap-homofile og prakatiserende homofile og som vil gjøre seg gjeldene på likefot med heteroseksuelle på alle samfunnsområder, i skoler og i næringsliv, inkludert som prester i en kirke som sies å bygge på guds ord, men som tolker disse ord nå mer ut fra menneskefrykt enn av Gudsfrykt og mer for å ville å tilfredstille de homofile enn for å bli rettferdiggjort av en nådens og frelsens Gud. 

Disse gruppene har i stor utstrekning lykkes med å vinne frem ved å ha tatt i bruk tekniske nyvinninger og ”markedskunnskap” som media er helt avhengig av, -  og utviklingen har gått rask, ja, svært rask, og så raskt at de fleste av oss i skrivende stund neppe har full oversikt over hva disse endringene vil bibringe oss av alt på godt og vondt i tiden som kommer og på lengre sikt.

I denne nye situasjonen er det at innvandringen til Vesten fra muslimske land har skutt fart i et så høyt tempo og i et så stort omfang at mange kaller det en ny folkevandring som, sett i forhold til tiden denne har tatt, aldri har vært større og mer virkningsfull i menneskehetens historie. 

Mange var nok de som så at denne utviklingen ville by på problemer og at utfordringene ville bli mange og svært krevende. 

Mange advarte og frarådet, men de fleste var optimister og så i sitt gladnihilistiske verdenssyn ingen grunn til alarm, enn si panikk. Man ville heller se blid ut og være tolerant og ”large” enn å ta vare på de verdiene samfunnet vårt var blitt bygd opp på og som hadde vist seg å være selve forutsetningen for alle de goder vi etter hvert hadde klart å skape og fordele, og all den sosiale og økonomiske rettferdighet vi hadde kunne etablere. 

Vi trodde i vårt hovmod at vi i fortsetningen kunne klare alt, bare vi kunne klare å dukke Gud og brenne Bibelen. 

Uten Gud og Guds ord ville vi selv kunne ta makten og æren, - men er dette realistisk å tro og er det overhodet mulig? Kan mennesket overse Guds ord og overleve?

Vel, noen må ha trodd det og fått de som i begynnelsen tvilte med seg på eksperimentet. De var kanskje svake og feige i troen, disse,  og ”eager to please”, og selv trodde de nok at de gjorde det rette, for de trodde jo fortstsatt på Gud, om enn på noe mystisk vis og vagt. 

For hva hvis vitenskapen nå kunne fortelle oss en gang for alle og absolutt sikkert at Gud hadde tatt feil og at Bibelen kun var skrevet for en annen tid og for mennesker som ikke kunne så mye om tingene, - og som ikke forsto så mye av denne verdens lidenskap og galskap som vi gjør akkurat nå, med vitenskapens hjelp?  Skulle man ikke da med rette kunne rette seg etter ”vitenskapen” og kaste vrak på en gammeldags, utdatert og dessuten "u-kjærlig" Gud og hans bud og råd til menneskene?

Greit nok hvis alle disse vitenskapelige påstandene var universelle, absolutte og sanne for alltid, ikke sant?

Men hva hvis det var krefter som bevisst arbeidet for oppløsning av alle verdier, alle Guds ord og alle menneskelige relasjoner som tok Guds ord på alvor og som frydet seg over dem og takket for dem med hele sitt hjerte og i hele sin sjel, fordi de visste at bare disse ord gir frelse og sann glede og intet annet?

Og hva hvis visse naive, godtroende og velmenende sjeler nå begynte å  ”forstå” og støtte disse andre kreftene med alt de hadde av energi, kreativitet  og visjoner om en ny tid og nyskapte mennesker?

Hva hvis disse to kreftene bevisst begynte å synergere i ”det godes tjeneste”?

Tragedie forut? Ja, det vil vi tro. Oppløsning av alle verdier, av all skjønnhet og all godhet. Gjenstår nå kaos og forferdelse, ingen tvil, - for nå er alle forvirrede og de forvirrede leder med ironisk autoritet de forvirrede, som blir stadig mer forvirret.

La oss begynne med et et aldri så lite forsøk på et litt selektivt, men likevel nokså klarsynt historisk tilbakeblikk og sammendrag, og dessuten en foreløpig delforklaring her:

Den 10. desember 1989: En gjeng fri-abort-tilhengere sammen med ”gay rights” -tilhengere demonstrer utenfor St. Patrick’s Cathedral hvor cardinal John O’Connor forestår søndagsmessen.

Noen av protestantene har på seg falske prestedrakter og bærer plaktater med Jesus avbildet med nakent kjønn. 

De skriker at kardinalen tar livet av dem og på en plakat står det at han er ”Morder”.

Så blir det verre: Et stort antall protestanter stormer inn i selve kirkerommet med knyttede neverog vifter triumferende med kondomer. En av dem tar et konsekrert brød og slenger det på gulvet. Utenfor ropes det: ”Keep your church out of my crotch”, ”Keep your rosaries of my ovaries”, ”Curb your dogma” og ”Eternal life to cardinalO’Connor NOW”.

Opptrinnet fant sted på et tidspunkt hvor AIDS var et forholdsvis nytt fenomen og hvor de fleste hadde problemer med hvordan man skulle forholde seg, både faglig og i personlige møter med mennesker som var rammet eller kunne bli det.  Opptrinnet fikk selvfølgelig stor mediadekning og O’Connor har for et par år siden gitt ut en bok hvor han beskriver tingenes bedrøvelige tilstand på dette området i USA med stort alvor, stor humor, pondus og i stor detalj.

Selve protestens form og ”farve” kan sees som en fillesak, men sett i et litt større perspektiv kan vi si at opptrinnet fikk konsekvenser som kan overgå enhver forstand idet den skulle danne en av mange små plattformen for en metomorfose av helt uante dimensjoner. 

Hele den vestlige verden har blitt radikalt forandret de siste 30-40 år eter den gang og allslags minoriteter har nå i kjølvannet av 60-årenes flowerpower revolution fått sine menneskeskapte lovrettigheter med aktiv støtte og med spesialbeskyttelse mot diskriminering.

Kan man så forklare denne metamorfosen av Vesten med denne isolerte hendelsen i 1989? Nei, ikke helt. Det var noen som så at denne måte å protestere og promotere på ikke burde være ”comme il fait”. 

De så at skulle man nå frem med ”saken” og virkelig påvirke etablissementet og samfunnet i sin helhet fra topp til bunn, så måtte det en annen lut til, en mer gjennomstenkt strategi og en ”penere” og potensielt mer allmenn akseptert protestform. 

Strategien for dette ble etablert etter at  175 ledende aktivister for homobevegelsen var kommet sammen året før og for å delta i et  krigs-og strategimøte hvis hensikt nettopp var å finne og utforme metoder som virkelig kunne slå an og nå sine målsettinger.

Møtet – og dermed bevegelsen - adopterte metoder utarbeidet spesielt av to av deltakerene: Marshall Kirk og Hunter Madsen.

Kirk var utdannet i nevropsykiatri ved Harvard og Madsen hadde en doktorgrad i politikk fra det samme universitetet; han var ekspert på offentlig overtalelsestaktikk og sosial markedsføring.

Sammen skrev disse to en bok:

After the Ball: ”How America Will Conquer Its fear and Hatred of Gays in the ’90s”.

Kirk og Madsen forteller uten omsvøp eller skamfølelse at det var AIDS-epidemien  som ga dem en sjanse til å fremstille seg selv og likelegnede som tilhørende en utsatt minoritet og som offer, offer som følgelig da "legitimt" trengte statens aktive støtte og beskyttelse. 

Det dreide seg om å makismere den sympati man kunne produsere, samtidig som man forsøkte å minimaliserer frykten for de homofile i befolkningen. 

Det dreide seg altså om hvordan de best kunne utnytte situasjonen til egen private og egen gruppes fordel. De ville bruke aids-epidemien bevisst i en strategi for å vinne over de amerikanske hjerter og sinn på alle samfunnsnivåer, fra mistenksomhet og frykt til sympati og direkte støtte for ”saken”.

”Afgter the Ball” ble en ”Bibel” for homobevegelsen.

Markedsføringseksperten Paul E. Rondeau:

”  … the goal was to force acceptance of homosexual culture into mainstream, to silence opposition and ultimately convert American sosiety”.

Videre: ”The extensive three-stage strategy (was to) Desensitize, Jam and Convert  American public”.

Målet var rett og slett å forandre folks negative tanker, følelser, innstillinger og holdninger ved å bryte ned negative assosiasjoner mot ”saken” og erstatte dem med tilsvarende positive.

For å ta et eksempel: Det er neppe tilfeldig at man la vekt på ikke å bruke betegnelsen homo, men heller ertatte dene betegnelsen med ”gay”, en betegnelse som lettere forbindes med noe lyst, naturlig og positivt ettertraktelsesverdig. 

Man begynner i tillegg å snakke om disse ”gays” rettigheter, som underforstått betyr at ”gays” er fratatt eller nektes helt å nyte den frihet andre ikkehomofile borgere nyter. 

Slik overtaler man da lett politikere og media til å ta i bruk en ny terminologi som deretter legger premissene for den videre debatt. 

Noe av den samme strategien ble brukt av tilhengerne av fri abort.

Her valgte man å snakke om ”frihet til å velge” heller enn å snakke om abort ut fra den tanke at det jo er mye lettere å tale om ret til å velge fremfor ubegrenset rett til og ønske om å renske eller skrape ut uønskede fostre. 

For de homofile ble det avgjørende å forsøke å fortie uheldige konsekvenser av å praktisere homofili, man selger ikke saken ved å trekke frem ”the dark sides”.

Kirk og Madsen: Når du er forskjellig fra de andre og blir fryktet eller hatet for det, er først ting man gjør å få en fot innenfor døra, ved å peke på en rekke ting som skal vise dem at du er mer like dem enn hva de opprinnelig trodde. Deretter kan du sakte men sikkert trekke inn dine egne særheter en etter en. Man hamrer inn en tynn syl før man setter inn selve bolten. …

Rondeau forklarer: ”Desentizising is described as inundating the public in a continous flood of gay-related advertizing, presented in the least offensive fashion possible … to talk about gayness until the issue becomes thoroughly tiresome … if you can get straights to think homosexuality is just another thing, meriting no more than a shrug of the shoulders, then your battle for legal and social rights is virtually won”

Michael Warren: ” … it is not raw overt coercion; it is one group’s covert orchestration of compliance by another group structuring the consciousness of the second group … psychological terrorism meant to silence expression of or even support for dissenting opinion”.

Som Kirk og Madsen forklarer: ”In Conversion, we mimic the natural process of stereotype-learning, with the following effect: we take the bigot’s good feeling about all-right guys, and attach them to the label ”gay”, either weakening or, eventually, replacing his bad feeelings towards the label and the prior stereotype … 

Whereas in Jamming the target is shown a bigot beeing rejected by his crowd for his prejudice against gays, in Conversion the target is shown his crowd actually associating with gays in good fellowship. 

Once again, it’s very difficult for the average person, who, by nature and training, almoust invariably feels what he sees his fellows feeling, not to respond in this knee-jerk fashion to sufficiently calculated advertisement”.

Skal altså folk sånn uten videre – uten at det stilles moralske spørsmål - kunne bevisst lokkes og lurers til å få gode følelser for homofile? Er dette en etisk forsvarlig metode? Helliger målet middelet?

”Det spiller ingen rolle for oss om annonsene lyver … ikke for oss, for vi bruker dem for å oppnå en etisk god effekt, til å fordrive negative stereotyper som også på sin kant er like store løgner og bedrag og dessuten mer ondsinnede”, sier forfatterne.

De tok også bevisst i bruk en annen teknikk: Berømte historiske forbilder for mange blir trukket frem som homofile eller mulig homofile, slike som f eks Abraham Lincoln – og: Jesus Kristus.

(Jesus ble trukket frem av bl a en homofil episkopal biskop, Gene Robinson).

Forfatterne igjen: ”Famous historical figures are considered especially useful for us to two reasons:

… they are dead … the virtues and accomplishments that make these historic figures gay figures admireable … ”. 

Det pekes på at slike fronfigurer allerede står som historiske påler ingen kan rokke ved siden dette er innlært i og med pensumbøkene på skolene.

I denne markedsføringskrigen blir det selvfølgegelig også nødvendig å trekke frem ”bad guys”. Det fins nok av mørkemenn for dem som ser dem slik. Nazister bli i dette spillet trukket frem som spesielt avskyelige, dette til tross for at mange toppnazister jo nettopp var homofile.

David Kupelian kommenterer effekten av alt dette slik:

”The net effect of this conditioning can be so powerful over time that ultimately one’s prior beliefs – based on experience, religious training, conscience and common sense – are overwhelmed and replaced as a result of successive waves of emotiondriven reprogramming”.

Det er altså snakk om et skruppeløs, kynisk, utpønsket og bevisst forsøk på hjernevask av en hel befolkning. Det kan være snakk om forsøk på å skape eller konstruere et helt nytt kollektiv ”Vi”, en helt ny mennesketype. 

Vi skal normaliseres inn i en helt ny verditenkning og helt nye medmenneskelige relasjonsformer … for 50 år siden var det utenkelig at media ville fremstille homoseksualitet som noe høyst normalt og eksemplarisk, - nå er det vert om. 

Mainstream media har vært en pådriver i så måte. Holdningene til homofile og homofili har følgeglig endret seg betraktelig. Over 50% i dette landet har nå ikke det minste mot homofil praksis og vi vet hvordan Den norske kirke har forholdt seg: Der i gården har man glatt satt til side Guds evige ord for å kunne omfavne og komme denne nye trenden i møte. 

Man tillater å vie homofilt praktiserende prester som på Guds vegne skal kunne forsikre angrende om syndsforlatelse på dette området, samtidig som de selv har sanksjon for å fortsette med nettopp å leve i den samme synd. 

(I USA viste en undersøkelse noen år tidligere at bare 17% godkjente og betraktet homofili som akeseptabelt. I 1999 var denne andelen steget til 54%, hvilket jo taler tydelig for seg selv).

Det har sannelig skjedd noe med oss. Vi er på mange måter blit helt ”nye skapninger”, nyskapte i medmennskers bilde og likhet, i stedet for i Guds, og det til og med med kirkens, filosofenes, psykologenes, psykiaterne og politkernes velsignelse, med mainstream medias åpne, positive, optimistiske og svært velvillige medvirkning. 

Det er i kjølvannet av dette skapt en helt ny ”klasse” av mennesker, mennesker med spesialbskyttelse og som til og med kan kreve spesialfordeler ved domstolene: 

Blir du som ikke-homofil overfalt, får gjerningspersonen en straff, men hvis du er homofil, vil gjerningspersonen få en strengere straff enn den første. 

Fokus på de mer uheldige årsaker til og konskvenser av homofili er skjøvet under teppe og har nesten vært betraktet som ikke-eksisterende. 

Man har hatt en tendens til å se på de homofiles ”sak” nærmest som identiske med de svake eller svartes ”sak” og dermed indirekte bekreftet at homofili er helt naturlig, fullkomment normalt  og kanskje til og med  genetisk bestemt, men likvel helt uten at man har hatt vitenskapelig grunnlag for å hevde dette.

Hva så med de muslimske minoriteter?

De ”gode” kreftene som hoppet på utviklingen som beskrevet ovenfor og som på død og liv ville støtte de krefter som lå bak oppløsningen og forvirringen, ville nå ikke bare støtte disse, men i tillegg utvide sin naive toleranseskapende virksomhet ved også å ta inn islam i varmen og under sine vinger. 

Konsekvensene ser vi nå. Det brygger opp til storkonflikter mellom ulike enklaver i de ulike vestlige land. Muslimer krever og truer med å innføre sharia over en lav sko overalt.

Hvordan var og ble det mulig?

Hvis vi sammenligner hva fri- abort- tilhengerne og pro-gay-bevegelsen gjorde med hva de ”gode” kreftene har gjort for islam, vil vi finne en slående likhet. Prosedyren har nærmest vært identisk.

Det har vært om å gjøre å fremstille muslimer og islam i det best tenkelige lys (dette til tross for opptøyer, bombeattentater og trusler i bøtter og spann). Man har fremstilt islam positivt som fredens religion, mens fakta taler sin tydelige taler imot at dette er sant og tilfelle. 

I stedet for å ta islam opp til diskusjon i sin fulle dybde, høyde og bredde, har man drevet avsporinger og overflatediskusjoner. I NRK ønsker man til og med muslimer over hele verden ”god eid eller id”, som om det tilsvarte ”God jul” og ingen protesterer eller ”tror sine egne ører”.

For å repetere ovenfra, bare at det her nå er en tenkt tale om å promotere islams og muslimenes sak, ikke aborttilhengerne og de homofiles sak:

Kirk og Madsen forteller uten omsvøp eller skamfølelse at det var fattigdommen i de muslimske landene som  ga dem en sjanse til å fremstille muslimene som tilhørende en utsatt minoritet og som offer som legitimt trengte statens aktive støtte og særbeskyttelse. 

Det dreide seg om å makismere den sympati man kunne produsere, samtidig som man forsøkte å minimaliserer frykten i befolkningen. 

Det dreide seg altså om hvordan de best kunne utnytte situasjonen til egen private og gruppes fordel. De ville bruke islamofobien bevisst i en strategi for å vinne over de norske hjerter og sinn på alle samfunnsnivåer fra mistenksomhet og frykt til sympati og direkte støtte for ”saken”. 

”After the Ball” ble en ”Bibel” for denne islamofile bevegelsen.

Markedsføringseksperten Paul E. Rondeau:”  … the goal was to force acceptance of islam and muslim culture into mainstream, to silence opposition and ultimately convert teh Norwegian society”.

Videre: ”The extensive three-stage strategy was to Desensitize, Jam and Convert  American public”.

Målet var rett og slett å forandre folks negative tanker, følelser, innstillinger og holdninger ved å bryte ned negative assosiasjoner mot ”saken” og erstatte dem med tilsvarende positive.

For å ta et eksempel: Det er neppe tilfeldig at man la vekt på ikke å bruke betegnelsen muhammedaner, men heller erstatte den med muslim, en betegnelse som lettere forbindes med noe lyst, nøytralt, naturlig og positivt ettertraktelsesverdig. 

Man begynner i tillegg å snakke om disse muslimenes særrettigheter, noe som underforstått betyr at muslimene egentlig er  fratatt eller nektes helt å nyte den frihet andre ikkemuslimske borgere nyter. 

Slik overtaler man da lett politikere og media til å ta i bruk en ny terminologi som deretter legger premissene for den videre debatt ogutvikling. 

Noe av den samme strategien ble brukt av tilhengerne av fri abort:

Her valgte man å snakke om ”frihet til å velge” heller enn å snakke om at man ikke har frihet til å velge seg bort fra islam ut fra den tanke at det jo er mye lettere å tale om ret til å velge fremfor å underkaste seg Allah og profeten helt uten forbehold i alle livets situasjoner.  

For de islamofile og muslimene selv  ble det avgjørende å forsøke å fortie uheldige konsekvenser av å tro på profeten og praktisere islam, (man selger ikke saken ved å trekke frem ”the dark sides”).

Kirk og Madsen: Når du er forskjellig fra de andre og blir fryktet eller hatet for det, er først ting man gjør å få en fot innenfor døra, ved å peke på en rekke ting som skal vise dem at du er mer like dem enn hva de opprinnelig trodde. Deretter kan du sakte men sikkert trekke inn dine egne særheter en etter en. 

Man hamrer inn en syl før man setter inn selve bolten. …

Rondeau forklarer: ”Desentizising is described as inundating the public in a continous flood of godd-muslim-related advertizing, presented in the least offensive fashion possible … to talk about islam until the issue becomes thoroughly tiresome … if you can get nonmuslims to think islam is just another thing, meriting no more than a shrug of the shoulders, then their battle for special or privileged legal and social rights is virtually won”

Michael Warren: ” … it is not raw overt coercion; it is one group’s covert orchestration of compliance by another group structuring the consciousness of the second group … psychological terrorism meant to silence expression of or even support for dissenting opinion”.

Som Kirk og Madsen forklarer: ”In Conversion, we mimic the natural process of stereotype-learning, with the following effect: we take the bigot’s good feeling about all-right muslims, and attach them to the label ”good people”, either weakening or, eventually, replacing his bad feeelings towards the label and the prior stereotype … Wheras in Jamming the target is shown as a bigot beeing rejected by his crowd for his prejudice against muslims, in Conversion the target is shown his crowd actually associating with muslims in good fellowship. 

Once again, it’s very difficult for the average person, who, by nature and training, almoust invariably feels what he sees his fellows feeling, not to respond in this knee-jerk fanshion to sufficiently calculated advertisement”.

Konklusjon og moral:

Hvem som nå står for denne formen for markedsføring av islam i dag, kan det være delte meninger om, om den nå foregår i det hele tatt. 

Fremstillingen ovenfor kan derfor fremstå  som en konspirasjonteori uten grunnlag i virkeligheten. 

Men: Det ligger nær å tenke seg at det pågår enslags mer eller mindre bevisst markedsmessig strategi for å gjøre oss blinde for hva islam vil innebære for oss fremover. 

Kanskje skjer den ubevisst? 

Kanskje er vi allerede så hjernevasket at vi nå kollektivt og i det underbevisste ikke ser at det som skjer, skjer med enslags mekanisk nødvendighet?

Hvoromalting er: Hvordan kan vi ellers forklare den fantastisk velvillige innstillingen de fleste av oss nå har fått til islam proper, altså islam som ideolgoi og teologi, når vi egentlig vet, vil jeg tro,  hvor innyndende farlig islam i virkeligheten er og hvordan islam kan komme til å undergrave selve det verdigrunnlag vi hittil ha bygd på her i landet?

Vår påstand er at ”De gode” kreftene - som vi ikke kan forestille oss uten - har ført landet inn i en tragedie som bare kan ende som en tragedie: 

Med teppefall etter siste akt i alt ”hva vi hadde kjært”, men hvor dette ikke lenger er mulig.

(Se for øvrig THE MARKETING OF EVIL av David Kupelian, som denne artikkelen henter mye av grunnlagsinformasjonen fra).

Historieløs HISTORIE?

Bladet Historie nr 10 av året – og ennå ike kommet i kioskene - har en lengre artikkel om profeten Muhammed og islams ”utvikling” (ekspansjon), særlig i Europa frem til frigjøringen av Spania på slutten av 1400-tallet.

På forsiden av bladet annonseres artikkelen på denne måten: SENDEBUD FOR ALLAH.

Overskriften skulle gi grunn til en viss optimisme: Det står ikke: ”Sendebud for Gud”, men altså: Sendebud for Allah.

Det var derfor med stor nysgjerrighet og spenning vi begynte å lese, men forventing om klarhet og presisjon blir snart gjort til skamme, - det var kanskje ikke annet å vente. HISTORIE gjør som så mange andre og sauser nærmest uten refleksjon sammen Allah og Gud og ser ikke at fremstillingen følgelig blir både misvisende, feilaktig og farlig, for ikke å si inkonsistent og forvirrende. Som så mange andre i MSM, og blant lektorer, politikere og alle andre som opptrer i det offenlige rom her til lands og som uttaler seg om eller referer til islam, klarer heller ikke forfatteren her å se forskjellen på selve konseptet, at det må dreier seg om to guder, og ikke EN. Man opererer uten tankedybde med at to ulike forestillinger er en og den samme. Man tar for gitt at det er snakk om to identiske begreper, eller ”realiteter”, at Allah og Gud i sitt vesen eller i sin eksistens er den samme og altså at de ikke er vesensforskjellige, eller direkte motstridende ”guder”, hvorav den ene er Sann og den andre bare er en avledning eller en kontingens av den andre.

Ikke noe kan være noe mer feilaktig og destruktivt for den venstlige sivilisasjon å forutsette og hevde at de to gudene har noe til felles som kan berettige den forestilling at de er identiske ”størrelser”. Man ser av en eller annen grunn at det her er snakk om to helt inkompatible ”ontologier”, to helt ulike og in-tangerlige eksistenser, person- og værensformer. Dette til tross for at dette kommer frem for alle som vil se: Det går jo tydelig frem av gudsbeskrivelsene eller Guds selvbeskrivelser i kristendommens og islams hellige bøker/skrifter selv. Det skal ikke mye av en analysekunst til for å se og forstå. Skriftene selv vitner om to diamentralt motsatte guder. Den ene er høyst personlig tilstede og virkende i historien, den andre har trukket seg tilbake og er fjern og ”ubekymret” over menneskets ve og vel, for Allah lar mennesker seile sin egen sjø. Det eneste de har til felles er at Allah KAN oversettes med Gud, på arabisk, hvilket er en umulighet den andre veien, annet enn for arabiskspråkelige kristne. Enhver muslim vil lett se og si at den Allah de kristne tilber – både araber så vel som ikke-araberer - ikke er den samme som den Allah muslimene selv tilber og gjør til universets sentrum og Skaper.

Men hvorfor fortsetter man da å perpetuere denne blunderen?

Vi kan bare lure: Er dette en bevisst valgt strategi for å kunne fremhjelpe mer, ”bedre” og dypere integrert  ”conviventia”  fra SMS og de andre forvirrernes side?

Man skulle nesten tro at ”det like mye forvirrede som forvirrende etablissement” tenker, skriver, forkynner og handler på kommando, at de er anhengig av en sentralkomitee ett eller annet sted som  bestemmer  hva som presumtivt kollektivt er lov å si, tenke og skrive og hva som ikke er det. Det som dette etablissementet frykter mest av alt ser ut til å være at det skal gå opp for folk at islam og kristendom er to helt diamentralt motsatte trossystemer, for hva ville ikke dette innebære? Jo, kanskje, at folk snudde ryggen til dette etablissementet og at de så begynte å tenke selvstendig og på riktig grunnlag, i motsetning til hva man gjør nå. Nå tenker man nemlig grunnleggende ateistisk/naturalistisk/materialistisk og sosialistisk, (det gjelder langt inn i Høyre og bortenfor). Skulle folket begynne å søke den ene sanne Gud på nytt her i landet, ville spillet være over for ”forvirringsetablissementet”. Folket ville ha fordømt og tatt sterkt og tydelig avstand fra islam og alt og alle som støtter og brødfør islam her i landet. Dermed ville det for etablissementet bli svært vanskelig å fortsette den politiske linje den nå har lagt seg på, nemlig den som til nå nærmest i skjul og bak folkets rygg ønsker å importere så mange muslimer som mulig uten at det foreligger noen virkelig folkelig støtte for det. Man måtte da ville ta hensyn til en helt annerledes allmenn rettsfølelse enn den som synes å konstituere situasjonen nå. Etablissemenet frykter i praksis for sitt liv skulle folket bli bevisst at det bakveien er innført en helt ny, mektig  og annerledes gudstro her i landet, en tro som på sikt til og med vil omkalfatre grunnlaget for selve etablissementet, nemlig  ateismen/naturalismen/materialismen og sosialismen.  Etablissenementet lever på med andre ord på lånt tid og på en dobbelsidig livsløgn: Den lyver for seg selv ved å unnlate å gå til roten av problemet og lyver overfor andre ved å forsøke å inbille folk at ”det skal gå seg til”.

Men denne løgnen vil ha sin pris, en pris som må betales av andre enn dem selv, alle dem de har forsøkt å lure, ja, og faktisk også har klart å lyve overfor de siste 20-30 årene. Til sist vil de bli avslørt som bedragere og tape all troverdighet. Det ser ikke lyst ut på sikt for ”naturalistene” som vi har valgt å sette som en fellesbetegnelse på alle diss ateistene/materialistene/naturlistene og sosialistene.

For å se hvordan etablissementet forholder seg og fra sin side forsøker å lyve frem et virkelighetsbilde som passer etablissementets nåværende selvpåtvungne virkelighetsforståelse, skal vi i det følgende trekke frem en del eksempler fra artikkelen i HISTORIE.

Det står f eks at ” han (profeten) forsto at han hadde opplevd noe som han bare kunne tolke som en åpenbaring fra Gud”. Altså: Ikke fra Allah? ”Han var overbevist om at Gud arbeidet gjennom ham” – igjen: Hvorfor ikke at Allah arbeidet gjennom ham?

”Han både skalv og og svettet og var fullstendig utmattet i lang tid når han tilsynelatende mottok Guds ord, men han nektet å gi opp det han oppfattet som Guds befaling”.

Hvorfor skriver ikke forfatteren Allah i stedet for Gud? Det ville jo ha vær mest konsistent og koherent med resten av ”åpenbaringen”. Åpenbaringen skjedde jo heller ikke direkte fra Gud i høyeste person, men via erkeengelen Gabriel og Gabriel, som skapning,  er jo langt fra Gud. Hvorfor presiseres det at det er Gud som kommer med åpenbaringen og ikke Gabriel? Og hvorfor skriver forfatteren ”tilsynelatende mottok” fra Gud og ikke fra Allah? Røper ikke dette usikkerhet fra forfatterens side om hvilken forskjell det er mellom Allah og Gud? Og hvorfor tillater HISTORIE at denne usikkerheten eller forvirringen får slå rot som en autoritativ forestilling blant leserne om at Gud og Allah er identiske? Er ikke dette et klart forsøk på å bedra og forføre folk?

Videre fra artikkelen: ”Vi har gitt dere (muhammedanere) en ærerik seier, slik at Gud kan tilgi syndene deres nå og i fremtiden” og ”En knugende ydmykelse var snudd om til guddommelig sier”.

Hvorfor brukes ikke Allah her? Det er jo innlysende nok mest nærliggende, siden de jo har satt sin lit nettopp til Allah og ikke hvilken som helst ”Gud” enten denne guden skrives mes store eller liten bokstav.

Videre: ”- i Bibelen blir Adam lokket av Eva. I motsetning til i Bibelen tilgir Gud (i Koranen) de to angrende synderne … ”.

Her er det jo klart at det snakkes om to helt ulike guder, hvorfor presiseres ikke eller fokuseres  ikke på dette?

Og enda videre: ”Ifølge Koranen får jomfru Maria sin sønn ved jomfrufødsel etter Guds ønske … ”

Men her kan det ikke være snakk om Gud, for i Koranen kan IKKE Gud være ”Far”, det er en helt håpløs og forrædersk tanke mot selve grunnideen om eller koseptet av gud i islam. Hvorfor tillater HISTORIE seg å synke ned på dette nivået? Hvilken ”sentralkomitee” er det HISTORIE smisker for og forsøker å bidgjøre eller tilfredsstille? Fra hvilke organisasjoner eller personer  er det publikasjonen liksom vil høre applaus fra i det fjerne?

Eller der det ren frykt for islam og muslimer det er snakk om og som virkelig ligger under?

(Bladet gjør riktig nok noen ynkelig forsøk på å sikre seg mot protester fra kristne og kristendommens forrståelse av tingene. Man skriver f eks at ”Mohammed mottok det han mente var åpenbaringer” og f eks at Koranen avviser at Jesus skulle være Guds Sønn, men dette er bare blåbær i forhold til inntrykket som for øvrig skapes av at Allah og Gud egentlig er den samme gud).

Vi bare spør, men gjør oss selvfølgegli våre tanker.

Hva som ellers skrives i artikkelen om islams overlegenhet hva angår vitenskap og toleranse overfor annerledstroende, skal vi la ligge, men svaret burde vel gi seg selv: Islam var overmåte mer utviklet og forfinet enn kristedommen var og kom til å være, ifølge artikkelen. Det etterlates et inntrykk av at HISTORIE virkelig beklager at muslimene i sin tid for snart 500 år siden mistet (terror)hegemoniet i Spania. Det presiseres: ”Muhammed hadde alltid sett på islam som en arabisk religion. Koranen, som er Muhammeds gjengivelse av Gud tale, var for profeten et sidestykke til jødenes Tora og den kristne Bibelen. … han uttrykte ikke på noe tidspunkt ønske om å erobre verken jord eller sjeler utover den arabiske halvøya”.

Skal man le eller gråte … ? Har man ikke lest og forstått Koranen i sin helhet? Det hersker da ingen tvil om at Muhammed nettopp mente at verden skulle underlegge seg islam, og at det er enhver muslims plikt nettopp å bidra til dette, om så med ild, terror og sverd, og selvsagt med å ofre sitt eget liv. Det skal være en stor ære for muslimer å drepe og la seg bli drept for Allah og profetens sak.

Å skape et annet inntrykk eller nedtone dette både implisitte og eksplisitte budskapet i Koranen – som vitterlig kommer fra Allah selv og ikke fra Gud – blir å gjøre skam på all historieforståelse og alle historieskriving. Og ikke minst vitner det jeg skriver over om en uholdbar forvirring som man forsøker å spre ved å publisere slike ureflekterte og mangelfullt religionsfilosofisk baserte artikler idet man presentere dem som sannheten selv.

Vi fortjener det ikke som lesere. Vi fortjener det ikke som muislimer og vi fortjener det ikke som kristne. Vi fortjener det simpelt hen ikke som mennesker i det hele tatt. Vi burde bli spart for sånt.

Man bør derfor lese HISTORIE med den skepsis bladet fortjener, for det fortjener ingen ros i det hele tatt for dette stykket, snarere tvert imot.

Arabisk "vår": Snart tid for ekte jihad?

Abu Ishak Al Huweini på egyptisk tv for kort tid siden:

”Vi er inne i en tid med (plikt til) jihad; jihad for Allah’s skyld er en ren fornøyelse. Muhammeds kamerater konkurrerte om å være best på jihad. Grunnen til at vi (de muslimske landene) er så tilbakestående er, at vi har sviktet vår plikt til jihad. Hvis vi bare hadde kunnet utføre en jihad-invasjon i det minste en gang i året – eller to eller tre hvis mulig – så ville mange flere mennesker på jorden ha blitt muslimer. Og hvis noen skulle forsøke seg på å stanse vår misjon eller stille seg i veien for oss, så måtte vi (pliktmessig i henhold til vår "din") drepe dem eller ta dem og deres kvinner og barn til fange og inndra formuen deres. En slik jihad ville ha fylt lommene våre og vi hadde kunnet ta med oss hjem 3-4 slaver, 3-4 kvinner eller 3-4 barn. Dette kan lett bli en lukrativ hvis du ganger hvert hode med 3 eller 400 dirham. Inntekten kan gi oss ly når det skorter på finansielt, fordi man kan alltids selge noen av disse hodene som slaver. Ingen tjener så mye på vanlig kroppsarbeid som arbeider eller kremmer i Vesten.  Jihad er god å ha når vi trenger det”.

(Oversatt med en viss presiserende frihet i form av noen paranteser av Nei til islam).

Wafa Sultan (psykiater), kjent for boken "A God that hates":

When I heard this audio message, I could not believe my ears. This is nothing short of barbaric and medieval preaching by a powerful Muslim leader in Egypt who has access to public TV and the ears of millions. This sheikh, who is at least honest and unapologetic about what jihad means, is also promoting the true model and example of the prophet Mohammed in the 7^th and what he did to non-Muslims, as an example for all Muslims to follow today. Isn’t that the role of a prophet, to be the example to his followers?

http://frontpagemag.com/2011/05/23/solving-poverty-the-islamic-way/?utm_source=FrontPage+Magazine&utm_medium=email&utm_campaign=38639add4c-RSS_EMAIL_CAMPAIGN

Men Wafa Sultan: Er det ikke nettopp dette som er islam "proper"? Er ikke alt dette ikke bare tillatt, men dertil innstiftet av Allah (ikke Gud)? Er ikke jihad nettopp det tilbud Allah vil skal være et evig og uforanderlig legitimt og nobelt "tilbud" til muslimer, som en forsikring om at Allah står dem bi og vil hjelpe dem gjennom alle angrep og ydmykelser? Hvem andre enn Allah og profeten kan sikre seieren og retten, og legitimere en muslim hans makt, metode og ære?

Skal man tro hva denne Al Huweini sier, har vi i Vesten lite håp om at araberlandene skal se på Vesten som en rollemodell, noe muslimene kan etterligne for så i sin tur å forsøke å perfeksjonere.

Hvordan så få bukt med dette? Fler økonomiske bidrag - eller innviklingstiltak, ikke utviklingsbistand - fra Vesten? Utradering av staten Israel med VÅR støtte?  "Kjøpe ut" den islamske verden fra islam som religion/ideologi?

Kommunismen lot seg på sett og vis kjøpe ut av sitt uføre ved at mange av de ateistisk-kommunistiske lederne innrømmet at Vesten lå lang foran og hadde større utviklingspotensiale på alle områder og raskere fikk øket folks levestandard. Erkjennelsen gav seg utslag i et helt nytt politisk system og en helt ny måte å tenke og forholde seg til virkeligheten på, en metode som var en etterligning av vestens "opprinnelige" metode og en helt ny økonomisk politikk.

Hvorfor gjør ikke araberlandene det samme? Eller bedre: Hvorfor er dette neppe mulig?

Mange forklaringer forsøkes gitt. Bare få forklaringer i dag går i den dybde som ligger under de materialistisk begrunnede forklaringer og analyser. De går ikke langt nok. Man vil ikke - evener ikke - tenke radikalt nok. Man sitter fast i enslags moderne tilpasset halvdialektisk materialisme. Man har blendet seg for det faktum at islam er mer enn bare en ideologi som kan forandres og tilpasses virkelighets omskifteligheter på vanetenkningens og materialsmens premisser. Islam har ordet ÅND i sitt vokabular. Og her er det ikke snakk om Aqua Vitae.

For Allah er ikke slik. Allah tilpasser seg aldri noe. Allah er Allah. Og Muhammed er hans profet en gang for alle. Det er rigiditet eller selvbegrensing satt i "evig" system. Islam er et lukket system som lukker seg inne i seg selv og utelukker alle andre systemer. Radikalt sett.

Kommunistene (ateistene/naturalistene/ materialistene) kunne gjerne tilpasse seg Vesten mens det ennå var opportunt og det var grunn til generell optimisme, og da de gjorde det, forandret de seg til det nesten uigjennkjennelige, nærmest ved å selge sin sjel til Djevelen, dvs kapitalistene, sett i noens øyne.

I dag er Vesten ikke så attraktiv som den en gang var. Spesielt ikke for muslimer, selv om islam som ideologi/religion knapt har bedre vilkår noen andre steder i verden enn akkurat her i Vesten. 

Vesten lever i sin "høst" og falmingsprosessen er allerede kommet langt. Snart står det en blodrød, kald vinter for døren. Vesten er ikke lenger verdens politi. Vesten har ikke lenger den beste politikk. Kapitalismen er ikke lenger verdens frelser. Vesten vil ikke klare å oppfylle de forpliktelser Vesten selv har påtatt seg og påført sine borgere. Vesten er bundet på hender og føtter av et konglomerat av internasjonale avtaler og programerklæringer. Vesten lever på en gedigen, selvskapt illusjon hvis navn er HOVMOD og hvis  tragiske utfall er gitt.

Muslimer lever i al amin her i Vesten, dvs. under beskyttelse av en "usylig, men høyst konkret om enn midlertidig pakt" de (liksom ensidig) har gjort med Vesten som vertsland.

Her kan altså muslimer leve beskyttet, spesielt  mot andre muslimer som vil dem vondt. De som beskytter dem er ikke-muslimer. 

Er ikke Allah vis? Han forteller muslimene at de har en pakt (inntil videre) med ikke-muslimene. Denne pakten beskytter disse muslimene mot andre muslimer, som også beskyttes av ikke-muslimene. 

Og hvem vil da ta æren av å beskytte dem? 

Jo, det er de som forhåpentlig - sett fra muslimenes side - en gang i fremtiden skal måtte velge mellom å leve som muslimer eller dø fordi vi heller velger motstand enn lar oss underkue. Hvis vi ikke vil forsvare oss, skal muslimene nå beskytte oss,  mot at vi - dvs vi ikke-muslimer - da betaler ekstraskatt og "slipper" militærtjeste, hvis vi ikke vil omvende oss til isam, men føyer oss uten kamp. 

Så tolerant og humant, ikke sant?

Det er mange måter å gjøre seg til dhimmi på.  Det er bare det at vi ikke våger å se det, si det og motsette oss det. Det er mange måter Allah og profeten gjør oss til dhimmier på. Vi er midt inni det.

Allah er sannelig "vis". Det står at han er "den beste plotter". Ikke rart at det heter på muslimens lepper overalt i denne verden at: Insha Allah: Hvis Allah vil.

Det som er hevet over enhver tvil for enhver muslim er at han tilhører "det beste folket". Og slike skal det være til evig tid ...

Okkesom. Det er litt av et utgangspunkt for forhandlinger.

Er muslimer mer tilbøyelige?

Hvem blir terrorist?

- Det er vanskelig å forutsi hvilke personer som blir terrorist, sier professor Tore Bjørgo. Han holdt nylig et foredrag om denne problematikken for Den norske Atlanterhavskomite. (NTB).

Så vidt vi kan se av referater i Dagen og Klassekampen tirsdag, ble ikke islam som spesiell motiverende grunnfaktor tatt opp av professoren. Det ser ut for at han ”kjemmer alle ekstremister over en kam” og at han derfor regner med at en ekstremist er en ekstremist enten han/hun nå knyttes til nazister, kommunister eller andre grupper som tyr til voldelige midler for å tilfredsstille sin personlige tendenser og oppnå sine ”altruistiske” mål.

-De mange som passer profilene (ulike personlighets eller typebeskrivelser?), vil aldri ende opp som terrorister, mens potensielle ekstremister aldri vil bli avslørt, mener professoren.

Og hvem kan vel være uenig?

Noen terrorister er idealistiske i utgangspunktet. De vil så godt for så mange …  Andre søker samhold, venner, (ny kone eller nye koner?) og tilhørighet mens andre er såkalte spenningssøkere, får vi vite. Noen er frusterte, rett og slett. Disse har ofte ”tung bagasje”, ”problemer som ikke blir løst ved å søke til ekstremistmiljøer”. For denne gruppen kan opplæring, jobb og ikke minst terapi spille en viktig rolle, sier Bjørgo.

Skal vi le?

Stakkars terrorister: De kan få seg et sjokk når de konfronteres med realitetene i den ekstremistiske virksomheten.  Dessuten: Noen ekstremister kan komme til å gå og kjede seg, liksom i det uendelige. Det skjer ikke noe mens man venter på at ”noe” skal skje, slik vi forstår professoren. Det er virkelig synd på noen her i livet.

Hvem bærer med seg den største sannsynlighet for å være eller bli terrorist i dag? Er det nazisten, kommunisten, nazisten eller andre? Bærer muslimer med seg mindre risiko for å være eller bli terrorist i dagens samfunn i Vesten, eller i den muslimske verden?

Disse spørsmålene tas nok ikke opp, nei, av medlemmene av komiteen. Det står seg vel ikke. Man stiller seg da ikke vanskelige, ubehagelige eller politisk ukorrekte spørsmål?

2 år før 9.11 ga etterretningstjenesten i USA ut en liten bok på litt over 200 siden som nettopp spurte: Who becomes a terrorist and why …

Vel, boken kunne ikke forhindre katastrofen. Man skulle derfor tro at alle slike forsøk på avdekking med tanke på forebygging er forgjeves, at man egentlig ikke bør bruke tid på slike ting, slik professor Bjørgo antyder, forstår vi ham rett. Vi har for vår del (også) lest etterretningstjenestens bok og skal vi trekke noe konklusjon, så må det bli denne: Det fins ingen som på alvor kan spå ufeilbarlig eller riktig om fremtiden. Spesielt hvis man vil sette islam på like linje med andre motiverende, stimulerende og utløsende grunnfaktorer.

Går man imidlertid et øyeblikk bort fra denne måten å se det på, kan det med en gang tegnes ett litt tydeligere bilde:

”Terrorists view their world within the narrow lens of their own ideologi, wether it be Marxism-Leninism, anarchism, nationalsm, Islamic fundamnetalist or some othe ideology” …  ”Monroe and Kreidi conclude that ”fundamentalists see themselves not as individuals but rather as symbols of Islam”. ”Islamic fundamentalists should not be dealt with simply as another set of political values that can be compromized  or renegated, or even as a system of believes or ideology – such as socialism or communism – in which traditional liberal democratic modes of political discourse and interatction are recognized” They point out that ”Islamic fundamentalism taps into a quite different political consciousness, one in which religious identity sets and determines the range of options open to the fundamentalists. It extends to all areas of life and respects no separation between the private and the political”.

Vi vil ”banne mye” på at dette perspektivet nok ikke var så interessant å ta opp for Bergo i foredraget han holdt for komiteen. Det passer seg ikke å snakke om ekstremister – dvs mulige islamske ekstremister - på denne måten – i det kulturpolitiske miljøet vi har og er nødt for å forholde oss til her i landet i dag. Det kan rett og slett bli for farlig. For noen og enhver. Som heller vil føle skadefryden stige i hjertet ved å sable ned islamkritikere og sykeliggjøre og ”diagnostisere”  disse med den største iver og styrke, i stedet for å gå på saken selv for å finne mulige forklaringer i og med islam og islams ”særegne gudstro” proper.

Etablissementet har tydelig ingen interesse av å fremstille islamske voldelige ekstremister på noen som helst annen måte enn andre voldelige ekstremister. Alle disse drives av de samme grunnleggende motivasjonene, den samme ”syke” psyken, de samme grunnleggende ”ideene”. Miljøet som former dem er det samme i øst som i vest, i nord som i sør. Hvis vi har fått med oss hva dette dreier seg om.

Men kan dette være rett og riktig? Serveres ikke folk her en illusjon og dermed en usannhet, eller i høyden en bevisst styrt og utformet halvsannhet? Serverer premissleverandørene en illusjon?

Komiteer lar seg ofte styre av løgnaktige forutsetninger. Komitemedlemmer sitter ofte i saksa, det har vist seg i historiens løp. De foretrekker ikke sjelden å bli sittende der, i saksa, umodige og beskyttet som de er i kollegers lune lag – og gjerne blodige - heller enn å stå opp modige og rene for realisme, tro, selvstendighet, frihet  og sannhet.