Rasismens mange forvirrende ansikter.

Hva ville Hitler ha gjort i dag?

  

- vel, det er ikke godt å si, men man kan begynne å spekulere.

Spørsmålet er heller: Hvorfor anså Hitler jødene som en fare? De utgjorde ca  10 millioner fredelige og dyktige mennesker i "Stor-Europa" før krigen. Ledere og foregangsmenn på de fleste samfunnsområder! Det var ikke mange av dem på fattigkassa.

Nå er det snart 50  millioner muslimer i Europa. Det er noen millioner flere enn det er skandinaver til sammen, og langt, langt flere enn det noen gang har vært jøder i Europa.

Mange har tenkt at de skandinaviske landene – samlet -  ville ha blitt en liten stormakt i Europa. Vel, nå er islam blitt en slik liten stormakt og muslimene er spredt rundt omkring i hjertet av Europa. Det er ca 30 millioner flere muslimer enn skandinaver i Europa.

Men hva hadde jødene så gjort annet enn å være jøder og gode samfunnsborgere? Hvilken fare utgjorde de? Er det overhodet mulig å forstå at noen kunne finne på å se dem som en trussel eller fare? Ville jødene ødelegge  det ariske genmateriale? Ville jødene kunne lykkes i å omvende europeerne til jødedommen – eller en eller annen form for ateisme, som f eks kommunisme?

Før ca 1914 leste halve Europa i Det gamle testamentet nesten hver bidige kveld som dag. Man kjente den mosaiske religion. Man kjente jødenes historie. Man visste at Gud hadde utvalgt seg et hellig folk. Kristne anså seg som adopterte jøder, innpodet på Israels stamme, (eller kanskje omvendt). Man leste historiene om Abraham, Jakob og Isak med store øyne og lyttende ører. Man studerte lovene og De ti bud. Man forsøkte å leve etter budene, særlig var Den gyldne regel god å ha. Man avsto gladelig fra å praktisere Et øye for et øye, en tann for en tann. Man skulle elske sin neste. Man skulle misjonere i Afrika. Her var verken jøde eller greker, på jorden, verken kvinne eller mann - for alle var like stilt over for Gud, for å si det enkelt. Det gjaldt også jødene, selv om de representerte en annen kultur, men en kultur som til og med av Kirken ble ansett som mindreverdig sett teologisk i forhold til frelsen. Jødedommen trodde gjerninger var nødvendig for frelse, for å si det kort. Kristne ble frelst av Guds nåde, Skirften alene  og alene ved tro.

Ingen synagoge i Europa ble imidlertid brukt som propagandaapparat overfor den kristne majoriet i den hensikt å omvende kristne til jødedommen - eller ateismen, for den del. Ingen synagoge hadde våpenarsenal i skjulte rom. Ingen så noen reell teknisk trussel fra jødedommen og jødenes side. Ingen jøde prekte om å omvende europerne til jødedommen. Ingen jøde drømte om mental eller fysisk maktovertakelse. Jøder i hopetall konverterte til den europeiske være- og tekemåte, ja, jøder var i høy grad med på nettopp å forme selve den europieske være- og tenkemåte, (ta f eks George Brandes som vi i dag regner som danske først og så europer, og sist som jøde). Den birtiske topppolitkeren Disraeli i England var jøde – no problem …

Hva med islam i Europa i dag? Hvor mange har vel lest Koranen (annet enn bruddstykker)? Hvem gidder å studerer den hver dag og hver kveld, slik europeere flest studerte Bibelen den gang? Hvem andre enn muslimer i Europa i dag legger Koranen til grunn for sitt liv, sine tanker og sine holdninger?

Mange tenker: Muslimene er jo også genetisk sett semitter, akkurat som jødene, eller om ikke de fleste muslimer er arabere eller semitter, så er i hvert fall troen semittisk, eller i hvert fall kulturelt semittisk - om da enn selvfølgelig ikke ”genetisk semittisk”. For noen kan alt dette imidlertid komme ut på ett. Og dessuten: Islam ærer profetene fra Bibelen (ofte i forvansket form) og Jesus settes i selve Koranen på mange måter over profeten Muhammed selv. Jesus beskrives som tilnærmet guddommelig. Det gjelder også Jesus mor i forhold til Muhammeds mor. Koranen forguder Jesus mor mens Muhammeds mor forbli for evig svært verdslig og lite opphøyet. Islam minner i denne forstand mer om kristendom enn om jødedommen. Og jødenes og arabernes stamfar Abraham, er ikke han også vår alles stamfar, kristen som jøde som muslim - om enn i adoptiv forstand? Er ikk europeiske kristne, jøder og muslimer så like at vi i grunnen ikke trenger å bry oss i det hele tatt? (Noen forkaster selvfølgelig alle de tre religionene og anser dem som likeverdig forkastelige, men det er an annen sak).

At jødene av det store flertall europeere på Hitlers tid ble sett på som en reell fare for den europeiske sivilisajson, er nok en gedigen illusjon. Hvor mange forrykte europeere kunne se det slik? Ikke mange. At konsentrasjonsleire fantes og ble brukt til de mest avskyelige forbrytelser i menneskehetens historie, med drapet på 6 millioner uskylige, sier ingenting om hvorvidt den gjengse europeer så på jødene og jødedommen som en reell trussel eller fare.

Men hvorfor ikke? Svaret sier seg selv: Hverken antallet jøder eller de jødiske skriftene i seg selv utgjorde noen som helst trussel. Man anså ikke Bibelen – i sin helhet – for noen trussel, snarere tvert imot: Den dannet i folks bevissthet grunnlag for all sivilisasjons fremgang, dette til tross for at det ikke manglet eksempler på at universitetsprofessorer og prester kunne omtale jødedommen som en mindreveridg religion i forhold til kristendommen, men dette hadde neppe mye å si forhvordan den gjengse europeer betraktet jødene.

Jødene ble ikke mindreverdige fordi om den jødiske religion var ”mindreverdig”. Det som imidlertid utgjorde en trussel var, at jødene i handel og vandel, for ikke å snakke om på det intellektuelle området, snarerer syntes å være mer suksess- og innflytelsesrike enn den gjennomsnittelige europeer. De bekledte ofte stillinger som krevede akademisk utdannelse, de var vitenskapsmenn, forskere, spesialister i medisin, høyesterettsadvokater, forleggere, skribenter, filosofer osv.,  og slik sett, ironisk nok, i lys av misunnelse, kunne man så si at jødene utgjorde en trussel. Trusselen bygget med andre ord på at jødene var kulturelt overlegne mange europeere, det var ikke genetikken eller rasen det  kom an på. Til tross for dette – og altså stikk i strid med det folk oppfattet som fakta - ble trusselen av de såkalte rasehygienikere konstruert opp til å være en trussel begrunnet i – helt feilaktig - genetisk underlegenhet, jødene ble nærmest ”for anledningen” betraktet som genetisk mindreverdige og i siste konsekvens:

Ikke verdige annet enn utryddelse.

De ble kollektivt gjort til redskap for den fremvoksende nazisme. Realitetene ble ignorert, all motstand og alle motargumenter fra arierernes side måtte forstummes og undertrykkes med vold. Den ariske rase ble da også forsøkt ”vitenskapelig bevist” å være den semittiske genetisk overlegen.

Hva med alle disse utgavene av anti-semittisme i Europa i dag?

Ingen regner det store antall muslimer som noen reell trussel. Tingene er snudd opp ned. Realtietene er snudd på hodet. Ingen ser islam som noen trussel til tross for at det i moskeene rundt omkring leses og tales nettopp om å overta og omvende Europa og europeerne i kraft av islam selv, som en guddomelig og uforanderlig kommando og et ”must” å forholde seg til for alle muslimer.

I motstning til jødene, som aldri har påstått at de er noe bedre enn andre folk, verken genetisk eller kulturelt, går nå muslimene ut med guddommelige ”bekreftelser” på at akkurat de er de beste folk blant alle folkeslag, det er gitt dem av Allah (ikke Gud)  å instruere de underlegne, de vantro kuffar, enten det er ariere eller svarte eller gule mennesker det er snakk om, bare de ikke er muslimer. Det rare er at en menneskerase som i utgangspunket anses som underlegen – av nazistiske rasefantaster - plutselig formelt sett blir likemann eller likestilt med den gjense europeer, hvis ikke tvert imot som "mer likeverdt" enn europeere. For muslimer får europpeere nemlig status som mer høyverdige enn andre ariere eller europeere. Som konvertert til islam hører du til vinnerlaget både her ned og der oppe. Islam regner med andre ord genetikken som fullstendig irrelevant. Det er på den andre siden en plikt for muslimer å omvende hele jordens befolkning til islam, hvilket ikke er tilfelle i jødedommen. 

Man sier derfor at islam nødvendig ikke kan ha noe med rasisme å gjøre. Det hele dreier seg om kultur, dvs. tradisjon, poltikk, religion og tro. Det er dette som avgjør et menneskets verdi i forhold til andre mennesker, sett med Allah’s øyne, og dette oppfattes som normativt for alle. 

Og det er dette vi europeere nå faller for: Islam er en ikke-rasistisk religion. Det passer med det bilde vi helst vil vise frem for resten av verden: Vi hvite ariere er ikke – (hvis noen tidligere skulle ha trodd det) – rasister. For europere flest og for den gjengse arier, fins det nå knapt noen større mental tilfredsstillelse enn å skape seg et image av at det viktigste her i verden er at man ikke er rasist, -  og så sterk er behovet for denne selvtilfredsstillelse at man heller sympatiserer med muslimene enn med de kristne, for da er man liksom på den trygge side, - man stiller seg utenfor mistanke, man klargjør sitt syn på krigen og nazistene.  

Jeg tror det har noe med at man underbevisst antar at hvis man er mot islam, så er man - eller blir man - automatisk stemplet som rasist, dvs. som rasehygieniker, men ikke bare det: Man tror at man automatisk også vil bli stemplet som en som ikke har en forestilling om å være bedre enn andre hvis man ikke tar positiv stilling for muslimer og islam. 

Å være positivt innstilt til muslimer og islam anses med andre ord for et bevis på at man ikke er rasist (og dermed ikke har noen forestillinger om å være bedre eller ovelegen andre genetisk og rasemessig sett). 

Å være antikristen og dessuten antikapitalistisk, hjelper godt til å styrke dette konstruerte og oppblåste selvbildet.

Men er ikke dette selvbildet bare et omsnudd selvbilde? Er det ikke nettopp poenget at man vil være bedre enn?

Jødedommen har ikke noe krav på seg til å omvende oss hedninger! For dette er noe Gud selv skal sørge for når den tid kommer og tiden er inne. Også i dette perspektiv er tingene snudd på hodet i dag. Islam har plikt på seg til å omvende oss vantro, germaner som afrikaner, kineser som indianer og eskimo.

Dessuten: Det helt utrolige i dag er at ny-fascister anser den totale jødiske befolkning på ca 20 millioner i verden som en større trussel og fare mot alt fra verdensøkonomien til verdensfreden og selve sivilisasjonen enn islam og muslimene. Disse fascistene skiller seg ikke vesentlig fra ny-kommunister som nå forkler seg som frihetselskende anarkister som ikke nøler med å sette Athen og Paris i brann (jfr gjentatte opptøyer der de siste årene).

Venstre-sosialister og  høyreliberale vil ha større arbeidsinnvandring til Skandinavia. Deler av norsk næringsliv likeså, - fordi man trenger det, som det heter. Vi er verdt det, vil man påstå, som det heter på reklamespråket: "Because I’m worth it". Spørsmålet er på tide å stille: Hvor lenge kan kulturen og økonomien vår tåle dette? Hvor lenge skal man trenge denne importen? Hvor lenge skal vi tillate oss selv å leve på det hovmod som egentlig ligger under dette imaget av oss selv som ”hellige” eller spesielt mer trengende enn alle andre folk på jorden ?

Vi lever nå på en velstand som baserer seg på den falske forestilling at hovmod aldri kan stå for fall. Vi skjønner ikke og har for alltid glemt den evig visdom som ligger i ordtaket at  hovmod står for fall. Vi har snudd alt på hodet og lever med det tilsynelatende i beste velgående og dessuten – kanskje - i god tro.

Vi lever i selvsvikets og selvbedragets tidsalder.

Jødene var rent faktisk og historisk en fabelaktig berikelse for Europa. I dag er det mange som tviler på om muslimene er det samme, for å si det mildt. Vi husker programmet på Channel 4 Undercover Mosque, fra Green Lane Mosque i Birmingham for kort tid tilbake, det gikk verden rundt på nettet for noen få år siden.

Her ble det ikke langt mye imellom: Målet er maktovertakelse i England og i resen av Europa for øvrig. Middelet er "brainwashing", hjernevasking av europeerene og de vantro. Rettroende oppfordres til en storstilt manipulering og dette ikke bare som enslags psykologisk krigføring eller liksomlek, og ikke bare som en ervervet guddommelig rettighet, men også som en guddommelig og vedvarende plikt som man aldri kan løpe fra uten at helvete med full sikkerhet venter en – som muslim - i det neste liv.

Hadde jødene la oss si fra 1850 og fremover mot WWII operert med lignende "forestillinger" som det vi ser på dokumentaren muslimene i moskeene nå gjør, ville de umiddelbart ha blitt betraktet som statsfiender ikke bare av Hitler, men av hele Europa. Av samtlige. Bytter vi ut muslimer med jøder, ville europeere flest – iallfall media flest - i dag umiddelbart ha erklært jødene for statsfiender og det ville med en gang bli truffet tiltak på øverste hold for å stoppe den virksomhet synagogen (les: moskeen) drev på med. Noen ville ha begynt å brenne Det gamle testamentet. Jødene ville ha fryktet for sine liv. 

Men nå når det er muslimer det gjelder, godtar vi denne villede og tydelig uttalte undergravingsvirksomhet på samfunnet med den største selvfølge og med en følelse av å gjøre det eneste riktige. 

Vi godtar glatt at det tenkes annerledes i moskeene - fordi det betraktes som stimulerende fargerikt, det motsatte av en trussel, altså! Vi dyrker folk og kulturer som tenker annerledes fordi det skal være sunt for oss og fordi det skal berike oss. Samtidig er vi imidlertid på jakt etter folk vi kan se ned på og forakte, folk  som ytrer seg skeptisk om slike holdninger og slike sannheter som nå dominerer det kollektivt mentale bildet i Europa. 

De politisk og kulturelt korrekte hater folk som kan mistenkes for å forakte muslimer. De driver til og med preemptiv jakt på alle som kritiserer islam og muslimer på et saklig og objektivt grunnlag. De vil til og med helst begrense og forby korrekte sitater fra Koranen og skriftene og uttalelser fra moderne ledere og imame som har sirkulert verden rundt på nettet. 

”De korrekte” ser alle ytringer eller ovringer som kan tenkes å sette islam under kritisk lupe som potensielt farlige eller kriminelle. Ingen demoniseres i Europa nå i dag mer intenst enn frittalende islamkritikere, spesielt kritikere som ikke legger noe imellom og som sier det som det er og som vet hvem de er og hvilke følelser de har (jfr språket på AntiJihad, et fryktløst språk, et språk  som tales før slaget neste morgen ved leirbålene om natten, for å bekrefte den ”hellige” sak og kampens rettferdighet og rasjonalitet, samt for styrke kameratskap og samhold og dessuten for å oppildne og overbevise, i visshet om berettigelsen av den kommende seier. Et slik språk er farlig å tale i dagens Europa. Mange ”korrekte” venter bare på en anledning til å få satt forfatteren bak lås og slå.  

For min del vil jeg presisere: Mye av språkbruken på AntiJihad forfeiler sin hensikt og er til tider helt uakseptabelt og direkte umoralsk og menneskefientlig. Jeg håper at det ironisk nok gjenspeiler et menneskesyn forfatteren netopp ikke har, men som han kontraproduktivt bruker som ren ufysleig retorikk for å vekke på en måte).

Ja, islamkritikere som peker på det innlysende farlig eller demoniske ved islam går en farlig tid i møte og en uviss skjebne vetner dem.

Har vi snudd opp ned på virkeligheten? Eller har virkeligheten snudd opp ned på oss?

Hvorfor blir ikke muslimene i dag betraktet som like store potensielle statsfiender som jødene ble det - la oss si -  i Mellomkrigstiden i Europa?

Forklaringen finnes i etterkrigstiden,  – toleransens tid, den ble født etter WWII!

En mulig muslimsk maktovertakelse på lengre sikt ble muliggjort ved at vi i en slags kollektiv skamfølelse bestemte oss for at Holocoast aldri skulle få gjenta seg. Dermed ble det lagt en psykologisk åpning eller sprekk i det naturlige forsvarsverk og naturlige på-vakt-instinkt. Muslimene - nettopp fordi de var semitter - måtte ikke diskrimineres! Som semitter skulle de spesielt tvert imot skjermes mot all kritikk og aktivt hjelpes frem i nesten enhver sammenheng. Enhver skepsis overfor semitter generelt ble derfor tabu. (Dette har imidlertid endret seg fra det ekstremt posistive til det enda mer ekstreme negative for jødene og staten Israel de siste 15-20 årene.)

Enhver tanke som stilte seg naturlig skeptisk overfor islam og muslimer måtte holdes i sjakk og allerhelst drepes i fødselen. Kritikk av islam ble oppfattet som rasisme. Islam kunne dermed skaffe seg et brohode inn i den vestlige kulturkrets uten å ofre det minste. Islam kunne sikre seg viktige samfunnsposisjoner og på demokratisk og demografisk måte sikre seg dominans over Vesten på lang sikt.

Europeere allerflest vil forståelig nok ikke assosieres med eller representere Hitler eller nazismen på noe måte, vi vil ikke beskyldes for rasisme. Vi tenker i "negativer": Vi er ikke slik og vi er ikke slik som de fæle var den gangen! Og jo mer grundig vi nettopp tenker slik, jo mer plettfrie blir vi i egne øyne, hvilket selvfølgegli er en gedigen illusjon. 

Vi trøster oss imidlertid med at VI jo vant krigen og dermed skulle vi være kvitt antisemittismen en gang for alle. Vi jobber for fulle mugger for å være mest mulig  velmenende og imøtekommende, i motsetning til de fæle den gang. Men har vi ikke nå ”erobret” toleransens optimal-punkt? Hva kan – og før eller siden kanskje MÅ - vi sette i toleransens sted? Har vi tatt oss islam over hodet?

Faktum er at det store fornuftige flertall i Europa i dag ikke er rasister. Det skulle bare mangle. Som etterkrigsbarn og inter-kulturelle har vi heldigvis aldri forstått raseteoriene. Jeg kan i min villeste fantasi ikke tenke meg noen grunn til å hate eller forfølge jødene og heller ikke muslimene, selv om de begge er semitter aldri så mye. Og jeg kjenner heller ingen antisemitt eller rasist eller noen andre for den saks skyld som gjør det.

Men hva med islam? Går det an å hate en religion uten å hate menneskene som tilhører denne religionen?

Det går ikke an å gå i krig med islam, sier mange. Og ja, i praksis er vel dette umulig. En religion er ikke en hær. Hvem er motstanderen? Hvor er slagmarken?

Blir dette vår bane? Vi bør heller spørre: Går det an å føre en krig mot et "hva"?

Ja, det gjør det, men ikke som i en kamp mot kjøtt og blod, men hvordan? Forstå det den som kan.

Følgende uttalelse gjengitt i The Observer taler for seg selv:

In a statement to Channel 4, Lord Ahmed, the convener of the government's Preventing Extremism taskforce, said he was worried about the programme's consequences: 'While I appreciate that exaggerated opinions make good TV, they do not make for good community relations.'

A spokesman for Green Lane mosque said Islam does not denigrate women and that the instruction to hit a child was merely a smack. He accused C4 of intensifying the 'witch-hunt' against Muslims.

Vi driver altså – ifølge visse muslimer - bevisst heksejakt på muslimer her i Europa. Men er det ikke heller slik at det vi faktisk gjør er, at vi driver brainwashing av oss selv. Er vi ikke da blitt vår egen verste fiende selv?

En ting er sikkert: Vi bør ikke gjøre hva Hitler ville ha gjort for lenge siden. Men det vi kan gjøre, er å forsøke å se realitetene i øynene: At selve  antallet fra ikke-vestlige land i seg selv ikke representerer noen fare – men dette er faktisk det menneskesynet, den gudsforestilling og den virkelighetsoppfatning Islam bygger på og målbærer. 

Det er dette vi må tørre å  avgrense oss overfor og ikke gi etter for. Vi må rett og slett begynne å spørre oss selv:

Hvem er vi? Hvem er vår Gud?  Vi må med andre ord stille spørsmålet: Hvordan ser virkeligheten ut? Hva og hvordan er vår virkelighet og hvordan vil vi på sikt ha den og  forme den?

Vi må ikke gjøre det dummeste vi kan gjøre, nemlig å tillegge våre muslimske borgere den uskyldsreneht  vi selv har tapt.

Vi må ikke bli så uskyldstro at vi gir dem grunn til å tro at vi ikke kan forandre oss og forbli så blinde og dumme som de gjerne vil at vi skal være. Og vi må ikke forsøke å trenge vår naivitet ned over hodene på den kommende generasjon ut fra frykt for hva som ville ha skjedd hvis vi en dag ikke lenger var så uskyldige som vi hittil har innbilt oss selv at vi er.

Tenker vi i dag på bunnen – og uten å ha bearbeidet det mentalt og er det helt bevisst – omtrent som Hitler gjorde for snart 100 år siden? Var Hitler egentlig ikke "ren" antisemitt – når vi tar i betraktning at han og hans like aldri notorisk eller offentlig la for dagen rasehygienisk betingede tanker eller holdninger overfor araberne, spesifikt, slik han og hans kolleagar gjorde, overfor jødene, helt tydelig og nettopp spesifikt? 

Hitler trodde riktig nok at også araberene var underlegne arierne, og hvis araberene hadde vunnet ved Poitiers, ville arierene før eller siden ha reist seg og inntatt en den dominerende posisjon i Euroapa – da som muslimer ! - og dermed vist seg klart sterkere og overlegne rasemessig overfor muslimene som de midlertidig seirende okkupanter.

Er det slik vi grunnleggende tenker også i dag, men bare med andre ord og i andre bilder? Kan grunnen til at vårt etablissement av intellektuelle og vår politikskulturelle elite egentlig tenker som Hitler på den måten at VI – fortsatt – likevel, til tross for at vi forsøker å forsikre om at vi ikke lenger tenker slik, er sterkere enn muslimene – de kulturelle semitter – og at det er derfor vi  ikke har noe å frykte fra muslimene og islam, fordi vi egentlig er sterkere både rasemessig og kulturelt, "i den større sammenheng" og når det kommer til stykke?

Er med andre ord ikke det håp vi selv nå hyser om at ”det skal gå seg til”  noe bedre enn eller "edlere" enn Hitlers tanke om at germanerne vil vinne og vise seg sterkest og som dominant rase - til slutt, uansett?

Er med andre ord vår forståelse overfor islam noe stort bedre enn hva Hitlers forståelse overfor araberene var?

Har vi ikke fortsatt følelsen av å være sterkest og dermed også rasehygienisk - i tillegg til kulturhygiensk - overlegne overfor islam og muslimene?

Det som etter det som er sagt ovenfor da turde være klart er at det er det politisk og kulturelle skikt som nå stiller seg postivt overfor islam og som nå ser, frykter og oppkonstruerer rasisme i alle former hos islamkritikere - og som tillegger dem rasistiske motvier i alle former - , det er de som er de egentlige kulturelle rasister.

De burde skamme seg.

Her er hva Hitler – ikke helt ulikt de kulturelle rasistene av i dag - tenkte om forholdet til islam og muslimene:

 

------------

"Hitler had been impressed by a scrap of history he had learned from a delegation of distinguished Arabs. When the Mohammedans attempted to penetrate beyond France into Central Europe during the eighth century, his visitors had told him, they had been driven back at the Battle of Tours. Had the Arabs won this battle, the world would be Mohammedan today. For theirs was a religion that believed in spreading the faith by the sword and subjugating all nations to that religion. Such a creed was perfectly suited to the Germanic temperament. Hitler said that the conquering Arabs, because of their racial inferiority, would in the long run have been unable to contend with the harsher climate and conditions of the country. They could not have kept down the more vigorous natives, so that ultimately not Arabs but Islamized Germans could have stood at the head of this Mohammedan Empire.

Hitler usually concluded this historical speculation by remarking: "You see, it's been our misfortune to have the wrong religion. Why didn't we have the religion of the Japanese, who regard sacrifice for the Fatherland as the highest good? The Mohammedan religion too would have been much more compatible to us than Christianity. Why did it have to be Christianity with its meekness and flabbiness?"

-Albert Speer, memoirs

Se for øvrig:

http://en.wikipedia.org/wiki/Adolf_Hitler%27s_religious_views

http://www.israelforum.com/board/showthread.php?t=10291

http://www.jihadwatch.org/2010/07/muslim-cleric-hitler-was-right-todo-what-he-did-to-the-jews.html

Muslimer - evige offer for Allah's profet ...

Muslimer er et lett bytte for muslimske ”predikanter” i den muslimsk/arabiske verden. Altfor mange muslimer er analfabeter,  ja, kanskje så mange som opptil 60 % av alle muslimske kvinner på verdensbasis. Med mennene står det riktig nok litt bedre til. Men hva leser disse muslimske mennene? Hva er det som fanger deres interesse fra verden utenfor islam? Hvor finner de sine utfordringer? Hva er det som kan appellere til fantasien? Hvilke fremtidsdrømmer er det de vil ha realisert?

Svaret er: Fint lite. De ser ut til å ville ha alt servert og gratis – på et fat. Og det tror de de får hvis de bare kan digge seg selv tilstrekkelig ofte og dypt nok og innlate seg med alle andre aktiviteter enn det som kanskje ville ha endret deres fremtid til det bedre. 

Men muslimer er ikke interessert i noe  annet enn det som allerede forefinnes innenfor den  islamske krets . De tror at mer islam vil redde dem, de krever derfor stadig mer  og mer islam. Stadig flere bønner, stadig mer intens deltakelse i moskeene. Stadig flere Allh hu achbar. 

Utenfor islam finnes egentlig ikke noe – av egentlig verdi. Utenfor islam er derfor muslimer fortapt, (også i egne øyne). Utenfor kan man ikke i fullt alvor si: Insha Allah. Utenfor islam finnes overhodet ingen verdens verdier å ”samle på” i det hele tatt, bortsett fra de verdier de kan tjene på direkte, uten å gjøre stort annet enn delta i indre og ytre jihad, ved f eks å motta bidrag fra Vesten og slektninger som jobber eller ”sliter i køene”  på sosialkontorene i Vesten.

Altfor mange muslimerforetrekker å følge med på arabiske tv-kanaler hvor  imamene – eller ”predikante” i ett sett sabler ned Vesten og vestlige verdier for fote. De fleste gidder ikke sjekke islam-kritiske web-sider . De foretrekker å sitte og se på at Vesten blir degadrert - degraderer seg selv, sett med deres øyne - og islam opphøyet og etablert som sannheten over alle sannheter alltid en gang for alle. 

Koranstudier er ikke noe muslimer flest driver med, heller ikke studiet av  islamske hellige skrifter.  De nøyer seg med å underlegge seg mullahenes utlegninger og ordgyteri, raseri over for tiden å måtte underodne seg andre enn muslimer. De insisterer og tror at disse lærde snakker rett fra Allah og at de følgelig ikke kan ta feil. Utenfor islam finnes ingen frelse, bare helvete.  Verden er slik mullahene tolker den ut fra Koranen og Allah’s ord. Spørsmål og selvstendig tenkning er derfor ikke bare overflødig, men direkte forkastelig, ja: Skadelig ….

Og dette gjelder ikke bare blant muslimer med lavt utdannelsesnivå, nei det gjelder i alle yrkesgrupper. Intellektuell nysgjerrighet og åpenhet for det nye og ”fremmede”, blir ikke særlig godt stimulert under islam, snarere motsatt: Islam oppfordrer muslimer til å stenge resten av verden ute. 

Og verden utenfor er farlig, truende, og dessuten:  Altfor anstrengende. Man orker ikke utfordringen, man orker ikke spørsmålene, man foretrekker å holde seg i folden nær sagt koste hva det koste vil. Man føler seg tryggere under niqaben og burkaen enn ute i solskinn og friluft. Og mennene foretrekker slike kvinner. De er i bunn og grunn livredde for vestlig selvrealiserende kvinner og de både frykter og hater dem, samtidig som de ikke lar anledningen gå fra seg, hvis de får en anledning til langsiktig misjon, dvs. få vetlige kvinner til å bite på agnet.  Menn  tar da gladelig og gjerne imot tilbud om forsørgelse og all mulig søtte og oppmuntring fra vestlige kvinner, som de da senere forlater uten den minste sentimentalitet eller anger og uten å takke (med hjerte)  hvis denne misjonen skulle ”mislykkes” og ende i skilmisse, som den så altfor ofte gjør.

"According to a survey by Bielefeld University, Germany, which was conducted in five Arab countries, in 2008, the majority of Arabs - all of them adult Muslims of different occupations, education, and social classes - more than 80% of them consume Saudi and Qatari- owned international TV channels, like Al Jazeera, Al Arabiya, and MBC. Seven percent read Arabic newspapers, and only 2% checkout diverse websites. 186 of them check out once in a while articles by the aforementioned writers.
Hence, the mass of Muslims - the great majority of them are illiterate - are easy prey for Islamist chaplains, who preach hatred and violence against non-Muslims all over the Arab media."

http://www.faithfreedom.org/2009/03/06/susceptible-to-islamist-propaganda/

Apokalypse opp fra det dype kollektivt underbevisste?

Det skal ikke være "Nei til islam"s oppgave å misjonere for kristendommen, men når det er sagt, så skal denne bloggen heller ikke være en Nei-til-kristendom-blogg, eller oppfordre til ateisme, snarere tvert imot.

Det er kommet Nei til islam i hende et "skriv" som godt kan tolkes som en form for kristen misjon, men som like godt kan tolkes som et apokalyptisk - og gjerne desperat - forsøk på å minne eventuelle lesere på at Vesten faktisk HAR et religøst fundament som nå riktig nok holder på å rakne og slå beina under på hele den vestlige sivilisasjon, men som nå kanskje er i ferd med å innta det kollektivt underbevisste, for så litt etter litt nå å komme til overflaten igjen, etter noen 50 år med "søt" søvn.

Nei til islam må nå spørre seg selv om noe er i ferd med å skje her i landet ikke bare når det gjelder den stadig tydeligere økende kampen mot islam generelt, men også om hvorvidt selve grunnlaget for denne kampen nå søker seg tilbake til sine røtter i det religiøse og finner sin begrunnelse der snarere enn i akademisk og livsfjern ateisme. 

Vi skal nedkjempe dem 

Om ikke lenge, om ikke mange tiår, skal vi kjempe mot dem i fullt dagslys når de kommer. De skal ikke få det lett. Vi skal møte dem uthvilt og vel forberedet. Vi skal gi dem det vi er laget av og det vi har. Vi skal ikke frykte. Vi vet hvem de er. 

Vi skal møte dem i skjærgårdene og i fjordene. Vi skal legge feller for dem på flatlandet hvor alle kornåkrene nå bugner og svaier i vinden. Vi skal forsvare både Østlandet og Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge - så langt nord kuene og geitene kan gresse, og så langt laksen går og så langt reinen løper over viddene. 

Vi skal forsvare territoriet til havs, i luften og til lands, vi skal dø om så det gjelder. 

De skal få høre og se vårt AMEN. Vi skal vente på dem i skogkantene og forskanse oss i idyllen langs tjernene. Vi skal lokke dem inn i lakse-elvene og rusene våre og sette sakser for dem langs fosse-strykene. Vi skal legge oss i bakhold for dem oppover langs dalene og de skal ikke få øye på oss mellom kampesteinene og i steinrøysene. Vi skal ikke spare en eneste anstrengelse og vi skal ikke sove en time i den natten de kommer. Vi skal ha forberedt en overraskelse for dem. Vi skal lokke dem inn i dyregravene. Vi skal ikke spare en krone, ikke en trevl i våre kropper skal tvile på vår sak. Vi skal smøre oss niste til å ha med oss om dagene, vi skal plassere våre ulltepper i koiene i skogene, vi skal tenne bål og koke oss en karsk på listige plasser.

Vi skal bygge oss stuer i skogene, så ingen kan finne oss. Vi skal vokte hvert minutt og raste ett mindre. Vi skal pusse på stålet og legge ut miner i myrene, under trærne og på høyfjellet. Vi skal spenne piggtråd i veikryss og svinger for dem. Og vi skal ikke sove før seieren er vunnet og før vi igjen er fri. Vi skal ikke spare en eneste oppofrelse for dette vårt land, denne vår kultur, denne vår historie og dette vårt folk. Vi har fremtiden foran oss. 

For vi vet hvem vi er, og vi vet hvem vi tror på. Ja, vi skal vise dem. De skal få se. De skal få se når vi reiser oss fra det åket som nå innbiller seg de kan styre oss forbi farene og innbiller oss at de kan se fremover, men som i sin naivisme og ettergivenhet, i sin dumhet og vankelmodighet førte oss ut i denne elendighet av selvforaktende skrøpelighet. Vi skal fortelle dem at de med sitt overflateblikk gikk glipp av dybdene i livet, at de vraket den dypere mening som alt flyter av og er skapt i. Ja, vi skal gi dem et håp. De skal få smake, vi skal gi dem igjen. De skal få som de har fortjent: En ydmykelse venter dem: Sannhetens time. Den vil komme på dem som en tyv om natten.

Aldri mer skal vi la oss kue. Aldri skal noen få smisket seg inn med oss, for så å lure oss og føre oss inn i slik en fortapelse vi nå har latt seg snike seg inn på oss. La fordervelsen bli deres egen skjebne! Hva venter vel nå våre kjære, våre barn og bestefedre og mødre? Et skammens minne over et tapt slag vi advarte dem mot? Bare vent: Om ikke lenge reiser bygdene seg i harme. Om ikke lenge våknes det i dalene, ute ved kysten, inne i fjordene og langt inne i de dype skogene. Om ikke lenge skal øynene åpnes på dem som svek oss og la landet åpent for tvang og rov. 

Vi skal bekjempe dem på knattene og fordrive dem fra svabergene. Vi skal nedkjempe dem i barskogen, vi skal stoppe dem når våren kommer og i høstens svale klarhet. Vi skal nok fryse i Jotunheimen, men vi skal slå et belte om Dovre. Vi skal ta på oss våttene, vi skal fylle ryggsekkene og spenne på oss skiene. Vi skal frakte tungtvann på våre rygger der vi snor oss på viddene og langs grensene. Vi skal riste ørrett og elgkjøtt på spiddene våre, rundt bålene, vi skal - om så blir - svelge det rødt og rått. Men vi skal ikke la oss stoppe av noen. Vi skal knuse dem. 

Vi skal sørge for rettferdighet og rettferd. De skal få som fortjent. Og vi skal la dem forstå at de svek oss. Kommer det da så langt som til Dovre? spør da du. - Ja, sier jeg. De står der allerede, nede i skogbrynene. De har lagt sin strategi. Deres maskineri maler tungt og knuser langsomt. De kommer etter oss. De har lagt seg på lur foran oss. De tror de har omringet oss. De tror de har oss nå. Men de går i blinde og i sirkel, men de skjønner det ikke. De vet ingen ting. De har ingen visjoner.

De vet ikke hva tro er. De kjenner ikke AMEN. De har forkastet Alfa og glemt Omega. De vet ikke hvor de kommer fra og de vet ikke hvor de skal. De skyver andre foran seg. De kjøper seg gjerne fri fra frykt. Men de skjønner ikke at de lever på midlertid og i øyeblikk. De skal få smake. De har intet evig i seg. Deres hovmod vokser for hver dag, for hvert år. De har ingen klare mål, ser ingen herlighet forut. Mens vi ser hverandre i øynene og vet:

Vår seier er vår frihet og vår frihet er vår seier. Ingen har noen sinne klart å hamle opp mot og beseire sannheten og veien, kjærligheten og livet. Vi kan ikke beseires. Seieren er vår evige Frelsers. Ingen kan rokke Ham. Vår visshet er uten forbehold. Vår hjerte er udelt. Vi er bevisst vår tro.

Ian MacGiff

Lindstads Muslimsk Manifest (forts)

I januar i år kom den tidligere AKP-ml- kommunisten, nå ekte muslim og lege, Trond Ali Lindstad, med sitt ”Muslimsk manifest” i Aftenposten, en avis som ikke makter å se islam for hva islam er og som derfor ikke ser noe av ”det som komme skal”.

I 2006 avfattet Oslo kommune et ”verdidokument” eller en ”verdiplakat” som med de beste forsetter skulle gjelde for alle hovestadens borgere - til evig tid, får man  inntrykk av,  dette til tross for at det  ble vedtatt av mennesker av kjøtt og blod og derfor ikke villet av Allah og derfor egentlig ikke gyldig for sanne muslimer, selv om sanne muslimer kan ha vært med på å forfatte den og selv om det (midlertidig) kan mottas av muslimer med åpne armer, (men lukket sinn?)

Vi har i en tidligere postering begrunnet hvorfor vi ser (ironisk) verdiplakaten som tilnærmet anti-islamsk, selvfølgelig uten at dette har vært kommunens intensjon, vi vil derfor her analysere dette dokumentet opp mot Lindstads ”Manifest” for å få frem ytterlige sider ved ”plakaten” som kan være verdt å merke seg.

Det skal imidlertid her og nå sies at vi ikke har noe imot ”plakaten” som sådan, det som er interessant er hva den forutsetter av innfallsvinkler til saken og hvilke konsekvenser de og det menneske- og verdisyn den underliggende bygger på vil ha for hvordan ikke-muslimer her i landet vil møte muslimer og islam på litt lenger sikt. Det er helt normalt for et vestligorientert menneske å se plakaten som utrykk for verdier alle vestlige umiddelbart kan skrive under på, den bruker velkjente, innarbeide begreper som likhet, rettferd osv og som påstås underforstått å være universelle osv. Men ble plakaten til for å rette en pekefinger mot muslimer? Hvilke umoral er det plakaten egentlig vil bekjempe? Noen få skumle nordmenns potensielle mørkere sider? Gammelt tankegods?

Svaret gir seg selv: Det var iallfall ikke muslimene den henvendt seg med en advarende finger mot, for muslimene forsvinner ut av plakatforfatterenes horisont, de gjøres dermed til uangripelige allerede i utgangspunktet, og til folk med en spesiell verneverdig status, en ”gruppe” som skal beskyttes fra våre egne nordmenns latente fremmedfiendlighet - og ikke bare dårlige oppdragelse eller dannelse og små uvaner eller usikkerheter i møte med fremmede. 

Plakaten har et skjult fokus eller agenda , et innebygd, men uuttalt budskap.

Muslimene  forutsettes nærmest å eksistere som apriori spesielt edle eller fra naturens side uskyldige menesker fra fødsel til grav av , og følgelig mennesker med spesielle beskyttelsesbehov og  derfor nærmest tenkt ut av bildet – i relasjon til andre populasjoner - allerede før manifestet ble avfattet, og disse  ”fremmede” eller ”det fremmede” blir da ikke tatt med i  ”beregningen”. 

Det forutsettes med andre ord at det ikke er av behov for å rettlede muslimer med plakaten, det er først og fremst nordmenn den er myntet på, det er nordmenn det skal rettes en pekefinger mot, det er nordmenn som her skal advares, det er nordmenn som skal belæres, det er nordmenn som skal advares: Dere skal ikke være slemme med muslimer, dere skal ikke kritisere islam, dere skal tvert imot være på vakt overfor hva dere selv bærer på av individuell ond natur, vi gjøres dermed selv til mistenkelige individer som tenker annerledes enn ”oss” – dvs. de høyverdige blant ”oss” - slik vi burde være og noen virrkelig er, (for et selvbilde forresten!), for det er her  de onde finnes, og alle de som (etter plakatmenneskenes egne konsepter) er uberettiget og farlig skeptiske, de som kan forventes å ha ”antidemokratiske” (les:”Ikke ”Våre”) tanker i sitt formørkede hjerte. Det er disse som skal tas, derfor dette forhåndsvarslet, derfor denne preken, - for plakaten er ikke noe annet enn et dårlig skjult forsøk på å holde det plakatskriverne tror er norsk iboende primitivitet stangen, det er er her faren ligger, faren for fremtiden, det er ”oss” det gjelder å verne ”oss” mot …

For hvordan kan det være annerledes? Hadde de som skrev plakaten kanskje sharia i tankene? Hvor godt kjente disse plakatforfatterne islam? Hadde de overhodet noen som helst innsikt i hva islam innebærer?

Nei, ingenting tyder på at de har hatt tilstrekkelig kjennskap til islam og hva islam er og innebærer. Man trodde det ville ”gå seg til av seg selv" faktisk  før det hele ennå var begynt. Derfor er det nordmenn plakaten snakker til, ikke til muslimene. Allerede her ser vi at muslimer tiltenkes enslags mental gettotilværelse hvor de kan få styre seg selv med sin egne lover, med sin egen ”gud” og med sin egen tro. For dette er et privatanliggende for muslimer, går man ut fra, et livsfelt og en livsform som egentlig ikke  angår oss selv. Det er bare ”oss” det gjelder om å holde kontroll på.

Men dette er i virkeligheten et uttrykk for en nedlatende holdning overfor islam og muslimer, forkledd i vakre for oss europeere kjente og kjære begreper. Men det er farlig strategi, en strategi basert på uvitenhet og manglende innsikt og manglende teft og evne for reell dramatisk utvikling, (ikke bare scenografisk eller koreografert kunst og kultur). 

”Vi” kan nå i ettertid se at ”vi” også manglet både evner til å se ralitetene og motet til å forholde oss til dem på en en god måte. Vi var simpelt hen for skremt til å ta alt dette inn over oss. Vi lot oss uten at vi var klar det, skremme til taushet, allerede lenge før problemene begynte for alvor.

En dag vil vi imidlertid måtte komme til å stå til ansvar for dette. Og den dagen kan kommer fortere enn noe vil like å vite av.

Hvorfor? Jo, fordi plakaten, enda så liten plass den tar og uansett hvor selvfølgelig alt innhold i den nå engang forekommer ”oss” etniske europeere, så er den radikalt sett fylt til randen av eksplosivt grunnstoff. Det den sier er - sett i det store perspektivet - ikke annet enn at den er guddommelig forankret, forankret i eviggyldige verdier og virkelighetsoppfatning og menneskesyn som ikke kan forandres og som står og vil bli stående urokkelig for alle evighet.
Plakaten forutsetter med andre ord - uten at man har vært seg dette bevisst - et gudsbilde som står i opposisjon til og er kontrært til muslimske gudsbildet. 

Det fins ingen alternativer til denne plakat, som i det ytre og fordi den er avfattet i en liten hovedstadkrok i Europa og derfor kan virke så unnseelige at den allerede før den er avfattet trygt kan neglisjeres både av gud og mennesker, fordi den nettopp virker så lokal og outlandish. Den sier ikke at den er inspirert og egentlig forfattet eller nedsendt av gud, og gir seg ikke ut for å være det, men den forutsetter likevel at den er det, det er dette som i virkeligheten er dens transcendente forutsetninger.

Det som settes opp mot muslimer er altså en annen oppfatning av hvem eller hva Gud er, et annet gudsbilde, et gudsbilde som ikke kan oppfattes på en annen måte enn som helt fremmed og fiendlig for muslimer, en avgud, en fundamentalt motsatt forståelse av hva ”gud” vil og kan gjøre og hva denne gud forlanger og byr mennesker i forhold til islams gud, som i plakaten forutsettes å være en gud av lavere rang, hvis ikke fullt og helt mindreverdig avgud. Muslimer gjøres dermed til hedninger og avgudsdyrkere., dvvs. til vantro …

På overflaten signaliserer for oss plakaten et ønske om idyllisk fordragelighet mellom innbyggerene, sett fra muslimenes side fremstår plakaten som et diktat fra en fremmed og falsk ”gud” og at Oslo kommune taler med absolutt autoritet på vegne av denne ”guden”. 

For mens muslimene ”vet” at deres ”gud” er overlegen, tror ”vi” at vår ”gud” er den eneste virkelige og sanne, fordi vi ikke bevisst  forankrer vår posisjon i at det overhodet finnes en gud å relatere seg til. For muslimene kan dette oppfattes som en dobbelt fornærmelse: Falsk misjonering i den forstand at vi ikke åpent legitimerer plakaten i vår ”gud”, eller Ene Gud, mens vi i virkeligheten vil fortrenge muslimenes Allah til fordel for vår egen under dekke av taushet om ”vår guds” egentlige identitet, dvs. vår gud kan like godt være Satan selv som et billig forsøk på å etterligne Allah med våre begreper og konsepter om hvem gud er.

Utganspunktet for reell og radikal konflikt på bakken og i det praktiske liv  foreligger dermed objektivt, men uten at ”vi” vil innse det. Og grunnen ligger i hovmod fra ”vår” side: Vi tror for alle praktiske formål at ”vi” har erstattet Gud og at ”vi” som mennesker  med rette har tatt hans plass. Dette ”vet” nå muslimene at er vår akilleshæl, for de har en ”gud” som etter egetsigende – og derfor i absolutt forstand – er den som overlister fienden og som ikke kan overlistes av noen. Vi derimot tror – med nødvendighet - at vi kan overliste Allah ved å vise til oss selv, kreaturer som er skapt, men som ikke vet det, og som derfor bygger på illusjoner iølge islam.

Ikke rart at vi stiller oss lett for hugg - og lette å ta - sett med profetens og Allah’s øyne.

Lindstads Muslimsk Manifest

-->

Lindstads ”Muslimsk Manifest” – en nedtoning av islams farlighet  i Norge.

- en analyse til å få frysninger av.

Jeg har i det følgende av praktiske grunner forkortet Lindstads manifest for bedre å få frem det vesentlige i hans poenger, uten å forandre selve ordlyden.

1. Norske muslimer trenger å vite hvordan de skal forholde seg til det dagligdagse og
til større spørsmål.

Muslimene selv skal med andre ord ha krav på spesialundervinsning av ett eller annet slag og bedre vilkår for dette enn andre minoriteter idet muslimer krever å bli betraktet eller vurdert på annen måte enn andre. Dette ikke akurat tilpasset eller fullt integrert i Verdiplakaten:

Oslo er en by hvor alle innbyggere har lik verdi.

Linstad forklarer ikke at muslimer ikke skal ta f eks jøder og kristne til venner og at dette er forordnet av ”gud”. Hvis han hadde gjort det, ville plakaten plutselig fremstå i et nytt lys og Lindstad intensjoner skinne gjennom på en tydeligere måte. Men slik er islam: På overflaten lik ”oss” til forveksling, inad så ulik ”oss” at muligheten for forsoning i felleskap er umulig.

2. Dårlig jord gir skrantne vekster». (Koranen 7,58). 

Muslimer skal være god jord, og det skal merkes ved handlingene deres.

Muslimene sammenlignes her med planter, som er laverstående enn mennesker, ikke som individer og først og fremst som personer. Koranen likeså. Det u-menneskelig aspekt i islam fremheves og fremhever den kollektive forpliktelse som gjør det lettere for imamer og andre lærde å holde mer vestliggjorte muslimer på avstand og de resterende eller de renere – stadig mer islamiserte - trygt i folden. Dette vil på sikt styrke islam proper her i landet, ikke de verdslige eller seuklære som de også kalles, for disse vil bli mer og mer foraktet sett ut fra kjernen av islamtro Lindstad tydeligvis er ute for å ”fremdyrke”. De ”renes” stilling skal tydeliggjøres og inngjerdes i sitt eget så langt det lar seg gjøre.Dette er på kollisjonskurs med Verdiplakaten:

Innbyggerne i Oslo er byens fremtid og viktigste ressurs. Vi er borgere med ulik etnisk, kulturell og religiøs bakgrunn, og har alle de samme grunnleggende rettigheter, plikter og ansvar.

Lindstads manifest tier om den muslimske plikten til bruk av vold i misjoneringsøyemed - under visse forhold og når tiden er moden - , en plikt osloborgerne ellers ikke (automatisk med guddommelig hjemmel) har, verken som sekulær eller religiøs plikt, verken her og nå eller senere.

3. Gud er den høyeste autoritet. Han er faktisk den eneste autoritet. Ingen muslim bøyer seg for andre enn Ham.

Den gud Allah Lindstad her promoterer kalles Allah og er en gud som ”nok ikke er den samme Gud” som Den norske kirke preker og forkynner, (se kirkens eget nettsted hvor det svares på innkomne spørsmål om dette). 

Likestilling av gudsbegrepene er her tenkt kun for å forvirre naive ikke-muslimer til å tro at frelse, forsoning og forløsning også er å finne innen islam på nøyaktig samme eller tilnærmet lik måte som i kristendommen, men ingenting kan være mer feilaktig å si og mene enn akkurat dette.  

Så detter er også et ”slag i trynet” på Verdiplakaten som sier:

Forskjellighet og mangfold er berikende og en styrke for byen.

Lindstad tier her om at islams ideologiske karakter og vesen, dvs. han oppfordrer visse muslimer til ikke å drive politikk, begrunnelsen er antakelig at dette er mest politisk lønnsomt for muslimer på det nåværende stadium av en reelle konfliktsoppbygging.

4. Muslimer skal ikke ta til seg tanker og normer, fra stat eller andre, som ikke er forenlig med islam.

Dette strider f eks med Oslo Verdiplakat som ikke er tuftet på noe annet enn ubevisst og derfor ubearbeidet frykt for det ukjente og fordi forfatterene av denn plakaten ikke skjønner og er totalt uvitende om at den i realiteten ikke annet er enn en preemptiv dhimmikontrakt:   

Oslo skal være en trygg by, der alle barn og unge kan utvikle sin egen identitet og fremtid.

Linstad fortsetter sitt forsøk på å beskrive islam som uskyldig ved å være mer åndelig og isolert enn omgivelsene, dvs. fredelig opptatt med sin egen isolerte gudsdyrkelse til individeulle frelse, et helt ufarlig og spesielt beskyttelsesverdig og livslangt og eksklusivt internt prosjekt.

5. Den norske staten forsøker å gi sosial og økonomisk trygghet til innbyggerne. 

Det er en god ting, og ingen må misbruke det.

Det er en god ting for muslimer (spesielt) i den forstand at muslimer hjelpes til å styrke sitt indre samhold i og med at denne økonomiske og sosiale tryggheten landet gir dem fakktisk gjør muslimene bedre og bedre i stand til å utbre islam som ideologi – dvs. som politisk maktfaktor – en faktor som er uforbeholdet forpliktet på den islamske konstitusjon (Koranen med mer) - helt uavhengig av og klart i motstrid mot de menneskeskapte lovene som er selve fundamentet det norske demokratiet må arbeide ut fra. 

Verdiplakaten er selvdestruktiv i og med at myndighetene forutsetter at noen har krav på å bli sett og hørt mer og tydeligere enn andre innflyttere og derfor blir følgende patetisk, slik det står i plakaten:

Alle Oslos innbyggere har rett til å bli sett, hørt, inkludert og behandlet som enkeltindivider.

Lindstad underslår at muslimene nærmest er forpliktet til å føle det som en selvfølge at omgivelsene bidrar til deres forsørgelse.

6. Muslimer kan komme i opposisjon til staten. Det er ikke urimelig. Den forventer føyelighet av muslimene.

Her sies det i relatiteten at den norske stat er rasistisk i forhold til islam. Den forventer underkastelse av muslimene, noe som er uhørt og helt uakseptabelt for enhver muslim som ifølge Allah selv er ”de beste folka” og folk som da forventes og påbys av Allah å rettlede (instruere) annerledestroende om hva som er galt og hva som er sant og rett og påbudt av ”gud”. Det er Allah som befaler, ikke Gud.

Det den norske stat imidlertid krever er lovlydighet - og det er noe ganske annet. Det er svært urimelig, lite modent og lite voksent å kreve at muslimer skal forberedes på å være i opposisjon til den staten som i prinsipp (og, ja, mer i praksis) likebehandler dem, men som likevel gir dem større andel av kaka i form av positiv diskriminering enn andre grupper, dette ofte på bekostning av fellesskapet ellers, hvilket igjen strider mot grunntanken i Verdiplakaten:  

Samhandling og kunnskap gir toleranse, gjensidig respekt og forståelse.

Lindstad forteller ikke noe om at muslimene kun må samhandle hvis det er til fordel for religionen, dvs islam for muslimer, og at kompromisser for islam i prinsippet og på lang sikt er umulig.

7. Norge deltar i kriger og det pågår i dag en stilltiende krig rettet mot folk i Gaza og deltar i å sulte ut Gazas befolkning.

Dette er et forvarsel om hva som skal komme. Muslimer kommanderes til ikke å tenke selv eller gjøre seg opp en personlig og uhildet mening om konflikten i Midtøsten. 

Dette er en påminnelse om at konflikten mellom arabere og israelitter og jøder før eller senere vil måtte føres mer og mer konkret på norsk jord i tillegg til i Midtøsten som følge av at muslimer anser å være forhåndsprogramert for hvilket standpunkt de skal ta. 

Dette vil sammenfalle med at det vil bli stadig færre jøder i landet mens muslimenes antall vil bare øke. De fleste av oss - muslimer som ikke-muslim - innser nå at jo lenger tid som går, jo mindre blir sjansen for at Israel skal kunne opprettholde seg selv som stat i nåværende form og at de stadige nålestikksangrepene på Israel vil utmatte landet over sikt samtidig som den demografiske utvikling både i Israel og i Vesten generelt taler for at islam med stadig større tyngde skal kunne intensivere kampen for islam i Midtøsten på norsk og vestlig territorium. 

Midtøsten- konflikten vil slik sett brukes av muslimer for alt den er verdt for å få gjennomført stadig mer islamsk jurisdiksjon (sharia) her i landet, - samtidig som Israel skal bekjempes både på kort og på lengre sikt - men dette tror ikke politikerne folk forstår og derfor soper de bare det virkelig voksende problemet lenger under teppet jo nærmere de virkelig store konfrontasjonene kommer. 

Verdiplakatens ord gjøres til skamme og følgende blir bare mer og mer umulig å handheve i praksis, slik (verdi) plakaten intenderer:

Alle har et ansvar for å gjøre Oslo til en trygg og åpen by. Trusler, mobbing og vold aksepteres ikke.

8. Den amerikanske dominansen må møte motstand.

Dette sies ikke bare som en oppfordring om å ta politisk standpunkt mot USA’s eller Vestens politikk (og kultur) overfor den muslimske verden, men er en direkte påminnelse om at islam i sin uforanderlige essens Må være en fiende av alt Vestlig og at Vesten bør bekjempes med alle midler tillatt i islam, hvilket lett kan bety jihad med våpen i hånd.  

Verdiplakaten blekner:

Oslo skal motarbeide alle former for tilsiktet eller utilsiktet rasisme og diskriminering.

Lindstad overser her islams innebygde- og eksplisitte guddommelige hjemmel for diskriminering av f eks kvinner.

9. Heis islamske flagg! Bygg islamske skoler, styrk islamske barnehager og start islamske ungdomsklubber. Rop ikke ut islam. 

Husk at anstrengelsene vi gjør er for Gud.

Appellen til muslimer er at de skal fortsette å fremsi sine bønner under mantraet insha Allah (hvis ”gud” vil) - er et uttrykk som forhøyer følelsen av å være særlig utvalgt og spesielt  mer from, gudfryktig  og høymoralsk enn andre mennesker. 

Muslimer skal opplæres til å tro at de er de eneste som kan operere med høyeste autoritet. 

Lindstad vil ikke innse at slike illusjoner og mantraer kun bidrar til å holde muslimer nede i uvitenhet, selvgodhet og falsk trygghet og tro på endelig seier. 

Lindstad  vil heller ikke erkjenne at å holde folk nede i sin egen illusoriske overopphøyethet kun bidrar til å skjerpe motsetningene i befolkningen fordi slik holdninger forsterker skillene i den forvissning for muslimer at de kan ty til guddommelige virkemidler – på et visst stadium av utviklingen - som resten av befolkning forbys å ty til av demokratisk valgte institusjoner, lover, normer og regler.  

Verdiplakten rakner:

Norsk lov forbyr rasistiske ytringer og handlinger. Overtredelse av dette skal medføre reaksjoner.

10. Ikke provoser flertallet i samfunnet! Muslimer skal ikke breie seg ut med sine virksomheter, det er uislamsk.

11. Vær positiv til ikke-muslimer! Diskuter med dem «på beste vis», slik Koranen skriver.

12. Det finnes negative trender. Enkelte muslimer vil være «viktige personer» og samarbeide med dem som har makt. De skal bli stående alene, ved kompromissene de må inngå. Andre går til politiske partier, til venstre eller høyre, men spiller også på myndighetenes lag.

Noen velger en innadrettet holdning i forhold til samfunnet rundt. Andre igjen avfinner seg med den vestlige kulturen og blir en del av den. Væremåten deres er sekulær De må bevisstgjøres for et valg.

13. Muslimer tror ikke på det liberale demokratiet det fremmer ikke en bærende moral, men krever dominans i politiske og verdimessige spørsmål. 

Det utfordrer ikke bare muslimene.

Verdiplaktaen er verdiløs allerede i utgangspunktet og skulle aldri ha blitt forfattet og vedtatt:

Arbeid mot nazisme, rasisme og intoleranse handler om å verne våre mest sentrale verdier: Demokrati, frihet, trygghet og sikkerhet.

Lindstad tenker helt motsatt verdigrunnlaget for verdiplakaten og dessuten oppfordrer han faktisk til aktiv innsat på tvers av den, helt riktig sett i forhold til hva islam egentlig påbyr og innebærer, hvilket Oslo kummune neppe kan ha vært klar over. 

Det er ikke akkurat smigrende for Oslo som hovedstad og ha så grundig lurte ingnoranter om islam i sin selvformulerende midte.

14. Islam er en offensiv tro. Den er sanksjonert av Gud. Og troen gjelder for alle. Den er revolusjonær, og sikter mot en bedre verden. Vi må ha strategier for det.

15. Islam er den ultimate tro. Muslimer er tålmodige. Og bare Gud vet. Men det ligger utfordringer på oss, og de skal vi svare for.

Muslimsk frihetserklæring

Pro muslim declaration of independence

Jeg (Vi) som muslim(er) – etter nå å ha mottatt bunnsolide og sanne forklaringer bygget på vitenskap og historiske fakta  - erklærer at vi fortsatt tror på Allah, som vi alltid har gjort, men at vi nå og for all fremtid, tror visse tillegg, begrunnet på følgende måte og fullt i samsvar med Allah’s gode vilje, miskunn, kjærlighet for sine barn og i nåde:

Jeg (Vi) anser det nå bevist og på det rene at de kristne ikke på noen måte har forvrengt de skrifter kristendommen selv bygger på og som de kristne nå og alltid har trodd på, nemlig de kristne trosbekjennelsene hvoretter Jesus Kristus døde, sto opp og nå sitter ved Guds høyre hånd.

Jeg (Vi) Vi anser det nå bevist at jødene ikke på noen måte har forvrengt de skrifter og den åpenbaring jødedommen selv bygger på, nemnlig Torah’en med alle de skrifter som nå finnes i den jødiske ortodokse Bibel, den som også de kristne bruker som grunnlag for sitt Nye Testamente.

Jeg (Vi) har ingen ting å frykte for disse sannheter fordi det er Allah’s vilje at alle mennesker skal leve i fullkommen pakt med sannheten - til enhver tid - slik den åpenbarer seg etter  uhildet studium og studier hvis konklusjon nå intet menneske på jorden kan bestride, fordi det viser seg at de jødiske skriftene ikke er blitt forvansket, men at den jødiske "tro" som Muhammed ble konfrontert med var forvansket (muligens uten vond hensikt) av de jøder - eller andre - som forkynte ham dette uortodoxe budskap.

Jeg (Vi) vet nå at vår elskede profet, Muhammed (pbh), ikke på noen måte fordreide det budskap han fikk gjennom engelen Gabriel og som forteller om profeten Jesus, men at det var Allah’s vilje at profeten på det tidspunkt han mottok åpenbaringene ikke skulle vite om hva andre kristne samfunn av hellige  hadde fått av åpenbaringer om Jesus Kristus, fordi disse åpenbaringene ennå ikke var tilstrekkelig kjent og/eller  forstått av de som kalte seg kristne den gang Muhammed (pbh) fikk lære av dem.

Jeg (Vi) vet nå og forholder oss til det faktum  at de kristne og jødiske skriftene, som deres tro bygger på, er legitime grunnlag å bygge sin gudstro på, idet de begge bygger på vitenskapelig beviste fakta som de kristne og jødene med full rett kan bygge sin gudstro på, nemlig på EN, sann Gud i all evighet, - allmektig, altseende, allestedsnærværende Allah osv.

Jeg (Vi) vet nå at de kristne har et ubesudlet og historisk korrekt  grunnlag for å tale om at Gud f eks er kjærlighet, og at Gud er en treenig Gud, ikke slik den kristne ”gud” fremstilles i Koranen, en ”gud” bestående av 3 guder, en ”gud” heller ikke de kristne tror på, og som de aldri har trodd på, annet enn i visse sekter som ennå ikke hadde fått den endelige sannhet og åpenbaring å kjenne, et faktum som med rette Allah åpenbarte for profeten Muhammed, (pbh), i  – og for - sin tid, for at Allah’s nåde på denne tiden skulle gis det arabiske folk, deres etterkommere og alle de mennesker de kunne spre budskapet om den Ene Allmektige Gud til.

Jeg …………………………… …………………                 for …………………………………

Vi ………………………………………………….               for ………………………………..

Nei til islam spør: Burde det ikke være mulig for muslimer i Vesten å underskrive på en tilnærmelsesvis lik erklæring som presenteres her ovevnfor?

Hva skulle være til hinder for dette?

Nei til islam skulle gjerne høre eventuelle innvendinger med saklige argumenter ...

Se her for en mulig ny islamsk trosbekjennelse: 

(Dette dokumentet fritas for copy-right begrensninger under forutsetning av at det linkes til adressen på denne bloggen)