Nei til islam: Tillegg, supplement til "theurgen" Hanvold

Man må alltid ha bakbeinet med seg når man setter foten frem, eller for å si det på en annen måte, denne posteringen er et supplement eller et tillegg med oppfordring om fordypning av forrige postering om bl a «theurgen» Hanvold, og om hvor utrolig naiv Aril Edvardsen og mange med ham var.

https://neitilislam.blogspot.com/2023/12/karismatikeren-og-theurgen-hanvold-og.html

Ta og les og ta for å forstå, kanskje litt mer i følgende «fordypnings-passager» for de ennå ikke fullt så «dype»:

Islamske, historiske angrep

katedraler i brann

India - lang liste

Dar al harb under angrep - detaljert – professor Roald beskriver hor-kvinnen på en objektiv måte, men kaldt positivistisk. Du finner bl a mye, mye annet bl a følgende:

År 719 Økt kristen motstand, men araberne fortsetter inn i Frankrike. Leo den 3. av Konstantinopel tillater bygging av en moske der. Justinian den 2. sender håndverkere til Damaskus og Medina for å bistå med dekoreringen av moskeene der. Han forsvarer kristendommen i et svarbrev til khalif Umar ibn' Abdal al-'Aziz og forsikrer ham om at de tror på den samme gud.

År 813: … Mange sufier deltar nå i den lille jihad, dvs. som soldater, ikke bare i den store jihad, som er arbeidet på den indre selvforedling. De to formene for jihad er komplementære og den ene kan ikke utelukke den andre. Munk, mystiker og kriger samtidig!

Hanbal: Det som en muslim leser mellom permene i Koranen er faktisk ord av Allah selv. Ved å lese Koranen får man baraka, en åndelig makt. Koranen blir dermed gjort til en talisman som overfører guddommelig makt. Det blir følgelig ikke mulig å se Koranen ut fra sin historiske (og relative) kontekst.

År 850: Se Armstrongs naive fremstilling …

Årene 873-935 Al Ashari hevder nå at Koranen ikke er skapt og derfor må gis den høyeste autoritet. Doktrinen om menneskets frie vilje må avvises. Allah's omnipotens sikres og mennesket blir ikke ansvarlig for sine handlinger selv om det kan holdes til regnskap fordi Allah legger til rette alle forhold for mennesket. Han tillater tro på magi, helgener og mirakler. Regnes av mange som "skolastisk" storbrems på all intellektuell frihet og utvikling frem til i dag.

935 Abu Hassan al-Ash'ari dør. Allah kan dømme den dydige og spare den onde som han vil. Allah har et ansikt, Koranen 55.27. Tradisjonalistene fornekter all symbolsk fortolkning av åpenbaringen. Allah har hender, men ikke slik mennesket har hender, men åpenbaringen må likevel tas bokstavelig. Bila kayfa : Ikke spør hvorfor!!

År 1111: Om jihad: Al-Ghazali,d. 1111,: “… one must go on jihad (i.e. warlike razzias or raids) at least once a year ... one may use a catapult against them [non-Muslims] when they are in a fortress, even if among them are women and children. One may set fire to them and/or drown them ... If a person of the Ahl al-Kitab [People of The Book – Jews and Christians, typically] is enslaved, his marriage is [automatically] revoked … and his wife becomes the rightful property of a Muslim. One may cut down their trees ... One must destroy their useless books. Jihadis may take as booty whatever they decide ... the Jihadis may steal as much food as they need ...”, (iflg hadith).

År 1258 Bagdad ødelegges av mongolene og den siste abbasside-khalifen, al-Mustasim,- og alle familiemedlemmene hans-, myrdes utenfor Bagdad av Djengis Kahns sønn Hulagu.

Adonis, i Islam og Vold, sier: Islam etter 1258 er regresjon og selv om den har tatt farge av alt som er moderne, er den fanget i denne regresjonen, s 132. Han siterer imamen Shafi’i: «Den som forklarer Koranen ved å uttrykke sin individuelle mening, tar feil, selv om han har rett».

1260 Kitbuka, en kristen mongolsk leder, erobrer Damaskus og Aleppo, men mamelukkene med Baybars i spissen vinner et avgjørende slag mot dem i slaget ved Ayn Jalout i nærheten av Nazaret nord-øst for Palestina. Mongolene ble tydeligvis regnet som et mye større fare og et større onde å bekjempe enn de kristne korsfarerne. Baybars marsjerer fra Kairo forbi de kristne befestningene. To mamelukk-dynastier hersker heretter i 250 år med skyggekhalifer i Syria og Egypt.

År 1299 Den mongolske Il-Khanidske herskeren Ghazan, som har konvertert til Islam, invaderer Syria. Med seg har han kristne, uomvendte mongoler og både sunni- og shiamuslimer. Dette får juristen Ibn Taymiyya, (1268-1328), til å konkludere at de ikke kjemper for Islam. Mongolene betraktes som ikke- muslimer og må bekjempes mer enn de kristne. En ekte muslim må være villig til å kjempe for Islam og dø i jihad. Men å drepe vantro som ikke vil omvende seg til Islam, går mot Muhammeds eksempel og Koranen 2. 256: Ingen tvang i religionen og Koranen 109. 6: Dere har deres religion, jeg har min.

Taymiyyas mål er islah, en tilbakevenden til Koranen og sunna med hjemmel i Koranen 3. 104 og 110: Måtte dere bli et folk som kaller til det gode, som forordner det som rett er, og forbyr det urette. Disse vil det gå godt! Dere er det beste folk som er sendt ut til menneskene. Dere forordner det som rett er, og forbyr det urette, og tror på Allah. Om skriftens folk hadde trodd, hadde det vært bedre for dem. Noen av dem tror, men de fleste av dem er ugudelige.

1328 Hanbali-juristen Ibn Taymiyya dør: ”Siden jihads mål er Allah’s og Allah’s ord er superbt, er det nødvendig for alle muslimer å bekjempe alle som står i veien for den. Barn, kvinner osv. skal ikke drepes med mindre de faktisk i ord og handling motarbeider den”. Sanne muslimer skal "bevise" at de er det. Falske muslimer kan drepes. Han vil tilbake til de første prinsippene i Islam. Mennesket er ikke manifestasjonen av det guddommelige lys, men et skapt vesen. Dhikr anses som mindre verdt enn rituell bønn og resitasjon av Koranen. De rettslærdes konsensus er ikke ufeilbarlig. Han er mot overdrivelse av asketisme blant sufi'ene.

Med Ibn Taymiyya nådde samarbeidet med staten nye høyder og dette førte til at staten støttet ham i å forby det som var galt å gjøre, (et samarbeide Hanbali vegret seg for). Han er meget nøye med å balansere fordeler og ulemper med et handlingsforløp før man skrider til verket.

Dommere har ikke anledning til å vurdere andre bevis i rettssaker enn de som legges frem for dem og de har ikke anledning til å oppspore slike eller foreta forhør på eget initiativ. Det fins ingen appellinstanser. Det ble etter hvert oppnevnt klage- og forliksorganer.

Islamsk lov er fleksibel på den måten at det som er forbudt blir lovlig under visse omstendigheter, f eks er det tillatt å spise svinekjøtt hvis det ikke fins andre typer lovlig kjøtt.

Teorier om hvordan muslimer skal forholde seg til pest, går ut på at man ikke skal flykte fra sin Allah-givne skjebne, for det er et uttrykk for vantro. Men en muslim skal ikke oppsøke områder der pesten herjer. Pest som rammer andre enn muslimer, er et uttrykk for Allah's rettferd. Der muslimene selv ble rammet, ble dette betraktet som en mulighet for å nå Paradis, akkurat som en som dør i jihad. Man godtar ikke smitte som forklaring, for Allah er alle tings årsak.

Se også: brenne den som brenner ... :

Se her hva den syriske poeten Adonis, som selv er muslim, sier om «aktuell islam»:

«Islam har omgjort seksualiteten og islamisert kvinneligheten. … «Det vi har igjen av religionen i dag, er ikke annet enn en drapsmaskin. Daesh flagger med denne forvandlingen av guddommen til en maskin som dreper. … «man blir rasende og opprørt av det. Uvitenhet, grusomhet, obskurantisme … Halshugge, buksprette kvinner, voldta, plyndre … Slike gjerninger undertegner menneskelighetens død. Muslimene på sin side sier ingenting om denne virkeligheten. Nå og da høres en stemme her eller der. Men det finnes ikke noe skikkelig opprør.» …

«Islams fremgang kom fra krigsbytte. Islam gikk inn for vold … fra begynnelsen av.»

«Muslimen ser verden gjennom det islamske bildet, som er gammelt og lukket». …

«Det å bedrive tenkning i det arabiske samfunnet, er det samme som å erklære krig mot samfunnet».

… «Islam tvang seg på andre folk med makt; det ble en historie om erobringer. … Så volden i islam går hånd i hånd med utbredelsen.» «(Koranen) er en ekstremt voldelig tekst. (…) vi finner ikke et eneste vers som innbyr til tenkning, eller et vers om fordelene ved å bruke fornuften eller åndsevnene sine i betydning av skapende åndsevner».

«Man kan trygt si at volden er iboende i islam». …

Og så dette: Hamad Abdel-Samad forteller i sin bok: Den islamske fascismen, (document forlag, 2015):

Jeg skulle drepes! Men det hersket uenighet om hvordan det skulle skje, og om hvem som skulle besørge min død. En sa at man burde gi meg muligheten til å vise anger og vende tilbake til islam. Først hvis jeg avviste dette, skulle jeg drepes. En professor fra det velrenommerte al-Azhar-universitetet, så vel som lederen for terrorbevegelsen al-Jama’ah al-Islamiyah, krevde min øyeblikkelige død. Fordi jeg også hadde fornærmet profeten, hjalp ingen anger, og noen offisiell kunngjøring av at jeg var et fritt mål for nedskyting var heller ikke nødvendig. Til støtte for dette nevnte den universitetslærde en historie fra Muhammeds liv: Profeten oppdaget en gang en myrdet kvinne foran moskeen sin. Han spurte de bedende om hvem som hadde drept henne. En blind mann reiste seg og sa: «Jeg har drept henne, Guds profet! Hun er min slavinne. Jeg har to barn med henne, og de er som to perler. Men i går fornærmet hun deg, Guds profet! Jeg oppfordret henne til ikke å snakke stygt om deg mer, men hun gjentok det hun hadde sagt. Det kunne jeg ikke tåle, og derfor slo jeg henne i hjel.» Da sa Muhammed: «Dere er mine vitner på at denne kvinnens blod er utgytt med rette!»

Denne historien blir fortsatt sitert når islamister har behov for å rettferdiggjøre hvorfor det etter deres oppfatning er legitimt å straffe en person som har fornærmet profeten – på stedet, uten rettergang eller mulighet til forsvar.

For den med god tid, hjertevarm nysgjerrighet nok og et dypere behov for noe dypere, se:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/synden-og-syndene.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/11/mot-en-hardere-hverdag-i-weekendavisen.html

Norsk professor, Leirvik, om islam

Mer om bl a Leirvik, professor Roald etc

Leirvik om samvittigheten - kan den redde oss? (og litt om Sokrates, Hegel etc).

Armstrong om Andalus og martyrene

"Nåden" i islam

Opphør av pisking?

Linker til andre steder her på bloggen som omhandler følgende og andre tilstøtende temaer:

Kadri: Himmel på jord, anmeldelse, islamsk juss, blasfemi, apostasi mm

Denne posteringer er svært omfattende:Kadri, Reza Aslan, Hjærpe, Armstrong, den fjerde kalifen og hans fromhet, cusanus, karabell, leirvik m fl

Allah hu achbar unasett:

«Islams søvn varte lenge. Islam var nær ved å dø. Mye er skjedd i verden uten den. Alt gikk tapt for den. Men da dens søvn tross alt ikke varte lenge nok, ble dens gjerninger i fortiden ikke fullstendig ødelagt. Men de var blitt gamle. Den kultur, dens kunstskatter og oral var dekket av støv, men den sovende holdt med alle krefter fast i den. Nå er han våknet og vi opplever denne oppvåkningen. Muhammedanernes øyne er nå vidåpne. Den sovende islam har befridd seg fra nattens drøm. Dens ånd er igjen friks. Han har kikket på sine «tavler» og i et program står det for hans øyne. Et veldig program.

Muhammedanerne forblir helt gjennom en muslim, selv når han ikke lenger holder fast på sin tro. Slik er han ulik mange kristne som kun er kristne i navnet, eller som går i kirken kun ut fra tradisjon. Muslimen er i den gra muhammedaner at hans religion bestemmer hans liv, selv nå han fornekter den. Han vil leve som muslim likegyldig av hva som kjer og hvilke løsninger han finner når han bygger opp igjen sin islamske bygning. Han vil alltid forbli en ekte muslim.» s 29 i Marius Baar: Vesten må velge, 1980, etter J P Roux, L’slam au Proche).

Karen Armstrong i «Mohammed»:

s 45 Noen arabere trodde at al-Lla, som ganske enkelt betød «Guden», (the God), var den samme guddom som ble dyrket av jøder og kristne. De var imidlertid smertelig klar over at «Han» ikke hadde nedsendt dem en egen åpenbaring eller en egen Skrift, beregnet spesielt på dem.

s 50 Muslimer møter en barakha i Guds hellige ord i Koranen. Som med med eucharistien, (communionen eller nattverden i protestantisk språkdrakt), representerer denne en realpresens av det guddommelige Ord midt blant oss; i dette har Gud uttrykt seg selv i menneskelig form.

Armstrong: s 69: Ved begynnelsen på 600-tallet hadde de fleste arabere begynt å tro at al-Llah, deres høygud, var den samme Gud som den de kristne og jødene tilba. Konvertitter til kristendommen kalte da også Gud for al-Llah.

s 70: Ibn Ishaq forteller: Før Muhammed begynte sin gjerning, bestemte noen medlemmer av Quraysh-stammen, som Muhammed tilhørte, seg for å trekke seg tilbake fra tilbedelsen i Ka’ba og for å finne sann religion. De inngikk pakt med hverandre og fortalte sine frender at de hadde korrumpert troen til deres stamfar Abraham, og at steinen de gikk rundt ingen betydning eller verdi hadde; den kunne hverken høre eller se, og hverken skade eller hjelpe. «Finn dere selv en religion», sa de, «for ved Gud, dere har ingen. Og så dro de rundt omkring i landet og søkte Hanifriyyh, Abrahams religion.

s 98: Det fins ingen doktrine om Gud som definerer hvem han er i islam, bare «tegn» på en sakramental natur og hvor da noe av ham kan bli erfart. … når muslimer resiterer Koranen, blir de bevisst om sin egen væren mer enn om en objektiv frelseshistorie. De gjør et forsøk på å skape deres egen indre erfaring av strevet for å komme tilbake til kilden og på den måten for å unne bekjempe det onde i dem selv. Al-Arabi, d 1240, snakker om imaginasjonen som en gudegitt evne til å skape en personlig teofani eller gudsmanifestasjon av Gud i verden rundt oss.

s 100: Muhammed krevde ingen tilslutning til en trosbekjennelse eller spesifikt teologiske «meninger» (slik vi finner i kristentroen om Guds natur etc, det forutsettes ganske enkelt at han eksisterer som den eneste Gud). Doktrinell tenkning, anvendt på den transcendentale virkeligheten til al-Llah, kan bare være gjettverk – eller blendverk - , zanna. En vantro er ikke en som nekter å tro på al-Llah’s eksistens, men en som ikke er takknemlig overfor Gud.

s 101: Koranen er ikke en bok beregnet for personlig, nitid granskning eller nøye gjennomlesning, (private perusal), men en tekst som skal synges i den liturgiske tilbedelsen. Og det var Koranen som sikret – eller hindret – at al-Llah ble en fullstendig fjern gud «out there». (!)

s 126: Koranens vers – ayat – var «tegn» som besørget et sakramentalt møte med Gud. Koranen er like sentral for muslimenes åndelighet som Jesus, Guds ord, er for kristne.

s 131: Koranen ser alle historiene den referer til, som f eks beretningen om Noah, som «tegn» eller symbolske fortellinger om Guds forhold til menneskene mer enn som faktabeskrivelser.

s 250: Den politiske suksessen til umma, (det muslimske folket eller forsamlingen av hellige og troende), «hadde nesten, sic, blitt et sakrament for muslimene», sic!. Den var et ytre tegn på Guds usynlige tilstedeværelse blant dem. Politisk aktivitet fortsatte å være et hellig ansvar. Det muslimske imperiet ble et tegn på at hele menneskeheten kunne blir «redeemed», eller forsonet.

s 263: Muslimene ser sunna som en type sakrament: Sunna hjelper dem å utvikle den gudsbevissthet i det daglige liv som Koranen (pluss tilleggene i sunna) foreskriver. Noen hadither er Guds egne ord og disse understreker at Gud ikke er et metafysisk vesen «der ute», men på en måte identisk med den troende muslims «værensgrunn», - «ground of beeing». Ytre handlinger, likt med de kristne sakramentale midler, (nådemidler), er ytre tegn på den inder nåde og må vernes med respekt.

s 264: Ummas suksess hadde en sakramental verdi.

s 268 Etter åpenbaringene fortelles det at Muhammed «fortettet» «L-lyden» i al Llah slik at al-Llah for å skille ut det islamske gudskonseptet fra det hedenske gudskonseptet, og denne bruken er mer korrekt enn det velkjente «Allah», skriver Karen Armstrong.

Kommentar: Dette er etter min mening virkelig interessant. Armstrong går ikke nærmere inn på denne idéen, hun bare nevner den så vidt i en fotnote i biografiens hennes om Muhammed og om den er allment akseptert i lærde kretser, vites ikke. Men forklaringen synes plausibel. Jeg har selv vært inne på tanken, men er ikke sikker på om jeg har denne idéen fra Armstrong eller om jeg selv har tenkt tanken helt på egenhånd, (noe jeg velger å tro).

Hvis forklaringen er riktig, forklarer dette mye og rydder unna mange spørsmål som det er så mye om at det ville kreve et helt livs studium å komme gjennom det angående navnet Allah, dets etymologi og bruk osv og angående selve gudskonseptet.

Tradisjonelt har forskningen gått ut fra at Allah var hovedguden eller overguden i gudegalleriet i ka’ba og dette tas for et faktum, hvilket det er, hvis Allah den gang ble uttalt på nøyaktig samme måte som muslimer i dag uttaler Allah. Det interessante poeng er at hvis Muhammed ikke bare ga monopol til Allah, uttalt tradisjonelt den gangen og altså på «gamlemåten», men til en ny uttalelse med et nytt lydbilde av Allah, så vil dette bety at selve gudsforestillingen blir endret, ikke bare uttalen. Muhammed innfører dermed en helt ny gud, en gud han selv gir navn og kommanderer sine tropper til å kopiere. Slik sett vil man da måtte forkaste en del spekulasjoner, som f eks at Muhammeds far skulle ha vært en Allah’s tjener, abd ul allah, eller Abdallah, altså en tjener av den Allah Muhammed introduserte. Det stikk motsatte ville være tilfelle! Allah er nemlig ikke Allah, e l, slik muslimer uttaler navnet i dag, men bare Allah, et navn med en annen intonasjon og dermed også en annen mening. Det er da snakk om to ulike guder. Muhammeds Allah er en helt annen gud enn den overguden araberne tilba i ka’ba før Muhammed.

Den islamske trosbekjennelsen lyder: La ilaha illa allah. La betyr ingen, ilaha kommer trolig fra ilahun, en gud. Illa eller il betyr uten eller bortsett fra. De fleste forskere mener nå at Allah er en kombinasjon av to ord, al, som er den arabiske determinanten «the», (på engelsk), og ilaha, gud, noe som medfører at al ilaha eller al illah, må bety guden og at dette så med tiden ble til allah. Ordrett sier trosbekjennelsen da at det er ingen gud uten guden. Vi kan derfor lett tenke oss at Allah, gud, blir avløst av Allah, guden.