Nei til islam: Om dhimmipsykologi, islamofobi og bl a Asle Toje, Trevor Phillips og Mark Durie

Trevor Phillips – som er sort , for ikke å si neger - ble i mars 2020 suspendert fra det sosialdemokratiske partiet, blant annet for å ha sagt at «muslimer en er nasjon i nasjonen», se under.

Det er som om vi skulle ha sagt det selv: Islam er et politisk parti – som Phillips sier: "en nasjon» - og vi har vært inne på dette et utall ganger før, se linkene. Det skulle tilsi at jeg også ble utstøtt fra det «gode selskap», hvor det nå måtte befinne seg. Se et eksempel på en slik – eventyrlig – prosess fra den vanvittige nåværende virkelighet her:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html

Og her:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/nar-var-hypermagiske-elite-burde-ga-og.html

Det er helt naturlig å kalle islam en nasjon i nasjonen, for islam og muslimer tilhører etter eget sigende islams umma, dvs det islamske samfunn, eller for å si det litt ironisk: Islams verdensvide «samfunn av hellige».

https://neitilislam.blogspot.com/2015/06/utviklingen-fra-fobi-til-hat.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/skal-vi-snart-bli-kvitt-islamofobien.html

At ummaen kan være splittet opp og oppdelt stykkevis her og der, og at det innbyrdes fins ulike retninger, også innenfor andre nasjoner, reduserer ikke det faktum at umma er ett. Det er ett selv om det demografisk, geografisk og faktisk teologisk er splittet. Og siden umma da er en nasjon: Hva driver en nasjon med? Jo, nettopp: Politikk. Islam er det største politiske partiet i verden. Det største totalitære partiet i hele verden, fordi det vil styre deg ned til den minste detalj, i hvert fall ideelt, sett på islams og de fromme muslimers egne premisser. Slik er det bare. At så mange i Vesten i dag fornekter dette simple fakta, er eventyrlig – farlig.

Alexis Joy … fikk i oppdrag å gjennomføre en uavhengig gransking etter at avisa TheTimes hadde avdekket skandalen … . I rapporten beskriver hun hvordan overgriperne målrettet sårbare jenter fra arbeiderklassefamilier. Jay konkluderte med at myndighetene lukket ørene for rapporter om hva barna ble utsatt for – ut av frykt for at de, hvis de ble gjort kjent, kunne styrke anti-muslimske følelser i en by hvor utgjorde 8000 av 254 000 innbyggere.

Rasisme synes å være en medvirkende faktor til overgrepene.

En av ofrene, Bridie Fell, forteller i et intervju med The Telegraph at jentene alltid ble referert til som «dirty gori», pakistansk slang for en hvit kvinne. Dette går igjen i andre ofres vitnemål. Bekymringsmeldinger ble feid under teppet av lokale myndigheter. Ved en anledning tok politimenn seg inn i en ruin og fant en beruset jente med flere voksne menn. De arresterte jenta for å være ruset og atal, mens mennene fikk gå.

Desperate fedre, som sporet opp sine døtre og prøvde å dra dem med seg fra hus der de ble misbrukt, ble selv arrestert.

Noe av årsaken synes å være myndighetens mistro mot arbeiderklassen. Slike som røyker under svangerskapet og går i velur.

Dette passer ikke i et land hvor 68-okonet Erica Sherover-Marcuses definisjon av rasisme som bare hvite mennesker er i stand til, fremdeles dominerer. Tanken er at bare hvite mennesker kan være rasister, fordi det å være hvit antas å være det samme som å være privilegert, slik Sherover-Marcuse selv utvilsomt var.

Pankaj Mishra forklarer det underlige fenomenet der hvite anklager hverandre for språkforstyrrelser som: «selv-forakt utvidet til hat mot «den andre»: den hvite i speilet». Det er trolig også et element av snobberi når universitetsutdannede griper sjansen til å distansere seg fra sosialt underlegne ved å anklage dem for rasisme.

Hvite i Rotherham fikk den tvilsomme æren av å bli behandlet som om de var priviligerte uten å være det. Faktisk var de blant de minste priviligerte i hele det britiske imperiet, skal vi tro forskere … Nasjonens mest utsatte gruppe, i absolutt og relativ forstand, er britiskfødte hvite», (2006).

… Skandalen ble avdekket av en enkelt journalist, Andrew Norfolk var nordøstkorrespondent for The Times. Fra 2003 begynte han å samle rapporter om pakistanske menns overgrep mot jenter i tolv- til fjortenårsalderen. Gjennom undersøkelser av rettsdokumenter avdekket han at dette var et utbredt fenomen.

Da Norfolk ble hedret under British Press Awards i 2014, ble han spurt om hva som var de største utfordringene mot det flere år lange graveprosjektet. «Til å begynne med, å finne noen myndighetsperson som var villig til å snakke om dette, selv off-record. Frykten for å våge seg inn i et kulturelt minefelt ….

Sarah Wilson forteller sin historie i boka Violated. Det er sterk kost, jeg måtte legge den fra meg … fra hun var 11 år gammel ble hun utsatt for seksuelle overgrep, først av pakistanske drosjesjåfører som overøste henne med oppmerksomhet og gaver, og etter hvert krevde de sex tilbake. Hun ble overbevist om at dette var normalt, at hun ikke var verdt mer. Mens britiske medier overkompenserte ved å sette søkelys på de mest grufulle detaljene de kunne oppdrive, er det mest skremmende ved boka hvor dagligdags overgrep kan bli.

Jentene kom ofte fra hjem som ikke visste hvordan de skulle håndtere rebelske barn. «Jeg kunne jo ikke låse henne inne?», sier moren et sted. Hun meldte Sarah svanet flere ganger, men myndighetene gjorde ikke annet enn å flytte jenta til et barnehjem hvor overgriperne hentet henne i drosje hver dag.

Etter hvert ble hun leid ut av de samme mennene. Sarah Wilson var bare 13 da hun, halvnaken på en skitten madrass og bedøvet av vodka og kokain, ble voldtatt av ansiktsløse menn som sto i kø.

Overgriperne mistet interessen etter at hun fylte 16, da var hun for gammel for dem. Boka ser ut til å lede opp mot en lys slutt da en mann av pakistansk opprinnelse hjelper henne ut av misbruket, men så myrder en annen anglo-pakistaner lillesøsteren hennes. Det er en mørk bok. Undersøkelseskommisjonen skriver at overgrepene kunne fortsette på grunn av en kombinasjon av faktorer som etnisitet, klasse og religion – frykt for anklager om rasisme; forakt for arbeiderklassen og bystyret uvilje mot å utfordre et Labour-stemmende religiøst mindretall.

Ønsket om å verne byens «image» var også en faktor. Mark Harrison mener sistnevnte var viktigere enn mange er klar over. Byrådet brukte store penger på å sette opp tidsriktige skulpturer i sentrum og få klikk på sosiale medier. Byen skulle selges som et «pulserende, flerkulturelt, hardtarbeidende, rettferdig og harmonisk sted som fremmet likhet, bekjemper intoleranse, omfavner mangfold og belønner prestasjoner».

Rotherham var i ferd med å gjenoppfinne seg selv og den «gruppen som ofrene representerte, passet ikke i de glansete bildene av det «nye» Rotherham, sier Harrison.

I 2019 ble Andrew Norfolk hengt ut av kolleger i en 72-siders pamflett som hevdet at journalistikk er motivert av et ønske om å stigmatisere muslimer. Forfatterne passet også på å kalle ham rasist gjentatte ganger, i sitater vel og merke. To av de tre forfatterne bak smedeskriftet er professorer i journalistikk ved respekterte universiteter. Før Norfolk forsøkte Labour-politikeren Anne Cryer å nøste i saken, men bøyde av da hun ble anklaget for rasisme. Rasismeanklager har høy injurierende kraft og lav bevisbyrde. Det bidrar til å forklare hvorfor overgrepene kunne pågå i femten år.

https://www.news.co.uk/who-we-are/toptalent/andrew-norfolk/

Trevor Phillips, tidligere London-ordførerkandidat for Labour, er en autoritet på integrasjon i Storbritannia og har selv afro-karibisk bakgrunn. Han tar seg tid til å snakke mens han gjør seg klar til en av disse mottakelsene som London-sosieteten går på flere ganger i uken. Sorte dresse og gratis vin. Han sier: «Vi blir ikke ferdig med Rotherham, det er blitt et nasjonalt traume. Dette har å gjøre med at skandalen blander seksuelle overgrep med klasse og innvandring, som er to andre emner vi finner det vanskelig å snakke om».

Phillipes, som fra 2003 ledet den regjeringsoppnevnte Commmisssion fro Racial Equality, legger til at han kommer fra et miljø ikke ulikt Rotherham. «Jeg vokste selv opp i et fattig immigranthjem i Wood Green i London, den yngste av ti søsken. Integrasjon er vanskelig, men det er tvingende nødvendig. «jeg forteller ham om min reise til Rotherham, og han blir alvorlig: «Det er mye søkelys på muslimer og sorte, men når du ser på statistikken, har ofte fattige hvite det vanskeligst».

Phillipes mener at antirasismen har blitt en del av problemet og viser til den pågående prosessen i akademia der definisjonen av rasisme utvides til å omfatte religion og kultur. «Denne utviklingen har alt å gjøre med at «rasist» er en av de mest unjurierende anklager man kan tenke seg, en beskyldning dannede mennesker vil gå svært langt for å unngå å pådra seg.». Mens den velrennomerte World Values Survey viser at Storbritannia er et av de minst rasistiske samfunn i verden, synes mange beskyldningene om rasisme å gå i motsatt retning. Phillips sier at Rotherham har blitt et så vanskelig tema fordi «mange i den politiske eliten og i medieliten var mest opptatt av å unngå å «stigmatisere» noen etnisk gruppe – i denne saken pakistanske muslimer». Han legger til at forsøkene på neddyssing gjorde Rotherham til en cause celebre blant høyreradikale.

Ifølge Phillips har britisk politikk lidd av et underskudd på empati. Spesielt har landet elite hatt lite sympati for arbeiderklassen. Han nevner tre faktorer som har gjort utviklingen mulig: skyld, tretthet og utilitarisme. En følelse av skyld over imperiet underbygger den politiske korrektheten som gjorde det naturlig å lukke øynene for overgrepene. Integrasjonstretthet gjorde at «det ble enklere å gjøre multikulturalismen til en dyd enn å assimilere millioner av nye borgere med en annen kulturell bagasje».

Til dette kom middelklassens forestilling om at den hvite arbeiderklassen ikke kan eller vil forbedre seg, og således er ubrukelig. «Når ikke-hvite mislykkes, er det systemets skyld, men når hvite mislykkes, er det deres egen skyld». «Våre soldater er verdens avskum?» sier jeg spørrende og refererer til et mye misbrukt sitat fra Lord Wellington om den britiske arbeiderklassen som førte ham til seier i slaget ved Waterloo. Phillips ler: «Så visst ikke». det var uansett ikke hva Wellington mente. Men fordommer vil alltid blomstre blant grupper som angår, men ikke omgås hverandre».

… «Resultat av den inkvisitoriske dreiningen i vestlig kultur er at vi skyr tema som vi trenger å snakke om». Han beklager at politikk er blitt et yrke for en London-elite. «Folk ser at den britiske kulturen ikke lenger er det som binder dem sammen. Multikulturalismen er segregerende. Men vi snakker ikke åpent om dette. I stedet ender vi opp i internettsiloer med andre rettroende. Trevor Phillips ble i mars 2020 suspendert fra det sosialdemokratiske partiet, blant annet for å ha sagt at «muslimer en er nasjon i nasjonen».

Kommentar: Jfr det jeg har forsøkt å skrive om flere ganger, nemlig at islam er et politisk parti.

Phillips skyter inn at dette er et ondsinnet feilsitat. «Det vi rapporterte var basert på den største undersøkelsen av britiske muslimers holdninger til da, i 20216. Studiene viste urovekkende store avvik i synet på alt fra sex til homofili til flerkoneri. «Jeg uttalte da til The Times : Studien avslører en stille etablering av en nasjon i nasjonen, med sin egen geografi, sine egne verdier og sin adskilte framtid». Han nekter å be om unnskyldning … «Storbritannias villede blindhet overfor kulturelle konflikter gjør at samfunnet i det stille segregeres». …

En hvit «dame» anklages for refleksmessig for rasisme da hun uttrykker forsiktig uro over masseinnvandringen til Storbritannia. Da briste det for henne: Jeg er lei av å føle meg som ingenting! Som at jeg ikke har noe. som om jeg ikke vet noen ting. Som om jeg ikke er verdt noe. Jeg er lei av det …

… det er den hvite arbeiderklassen som har tapt mest på globalisering og masseinnvandring i form av lønnsstagnasjon og usikkerhet … (fra Asle Toje, Gullbrikkespillet, Dreyer, pocketutg. 2022, s 68-78).

Fra en annen kilde kan vi lese: … hva overgriperne har felles er deres uttalte tro. De er muslimer og mange av dem ville hevde at de praktiserte islam. Det er ikke islamofobisk å understreke dette; og langt mindre enn det ville være rasistisk å påpeke at de mest aktive overgriperne av LGBT-personer kommer fra land hvor de fleste er, i likhet med meg, svarte. (Men i mars 2020 ble Trevor Phillips utvist fra Labour-partiet på grunn av disse synspunktene som man mener var islamofobiske).

Pseudonymet dr. Ella Hill: … de fortalte henne at «at det ikke var noe mer de kunne gjøre med det». «… så dette er måten politiet har blitt trent på i svært lang tid – år etter år – slik t de ser på dette fra en fullstendig feil synsvinkel. De ser på dette fra overgripernes synsvinkel, ikke fra offerets synsvinkel hvor et menneske blir offer for 9identitesbasert vold, hvor de har blitt angrepet på grunn av sin rase, og at de har blitt angrepet på grunn av sin religiøse status som er ikke-muslimsk …».

Mary Robinson, FN’s tidligere Høykommisær for menneskerettigheter, sa i 2002, i Geneve, følgende:

«Det er viktig å erkjenne islams storhet, dens sivilisasjon og umåtelige bidrag til gode menneskelige erfaringer, ikke bare ved dyp tro og teologi, men også gjennom vitenskap, litteratur og kunst. – Ingen kan benekte at islam i sin kjerne er fullstendig i overensstemmelse med prinsippet for grunnleggende menneskeretter, inkludert menneskelig verdighet, toleranse, solidaritet og likhet. Talløse steder i Koranen og profeten Muhammeds uttalelser vil stadfeste dette. Ingen kan fornekte ut fra det historiske perspektivet den revolusjonære kraft islam er, og som gav rettigheter til kvinner og barn lenge før lignende anerkjennelse ble gitt i andre sivilisasjoner. Og ingen kan benekte at islamske stater aksepterer universelle menneskerettigheter». (NB: Sitatene over er fra kilde: SMA info, nr 1, 2022).

Kommentar: Om dette er sant, at hun har sagt det, hvilket jeg i skrivende stund ikke har noen grunn til å tvile på, så er det ikke bare oppsiktsvekkende, det er direkte nedslående, å erfare at et menneske så høyt oppe kan være så langt nede … jeg har forresten sjekket andre kilder, og, ja, det er sant.

Fra en annen anerkjent kilde, og ut fra avskrift av hva som ble sagt offisielt i United Nations High Commsion, 2002, sa Robinson følgende, like urovekkende som «dhimistisk»: «… she condemned the United States for having «eroded civil liberties at home and human rights standards around the world» og « no one can deny the acceptance of the universality of human rights by Islamic states”.

(The Losing Battle with Islam av David Selbourne, 2005).

Og her hjelper det ikke med sukk og tårer, se disse:

https://neitilislam.blogspot.com/2014/01/kairo-de-muslimske-menneskerettighetene.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/05/om-det-begredelige-europaradet-kairo.html

Kommentar: Den kjente katolske teologen Peter Kreeft forteller en «fornøyelig» historie, som kunne skremme noen og enhver, her gjengitt etter hukommelsen og betraktelig forkortet: Et kristent universitet tok ned alle krusifikser fra veggene. Hvorfor? Jo, det skulle begynne en muslim å studere der. Muslimen ser en hvit skygge av noen av krusifiksene, som nå altså var tatt ned. – Når tok dere dem ned? spør muslimen. Svar: -Like før du kom …

Muslimen spurte ikke hvorfor de hadde tatt dem ned. Han ble rasende og sa: dere tror at Jesus er guds Sønn? -Ja, svarte de kristne. Muslimene gikk videre og tok for seg det ene dogmet etter det andre og de kristne studentene svarte positivt på dem alle, men dog litt nølende, som for ikke å fornærme noen.

-Vel, vi muslimer elsker Jesus, sier muslimen. Reaksjon: Store spørsmålstegn i luften.

-Hva hvis en av dere eller flere skulle begynne å studere på et islamsk universitet? spør muslimen. – Dere vil ikke finne noen krusifikser der, men dere vil finne mange kalligrafier med muslimske tekster og kanskje noen bilder av Jeus – for vi muslimer elsker Jesus. Skulle vi ta ned disse for ikke å fornærme dere?

Studentene ser urolig rundt seg, fattige på argumenter, fattige på svar.

Og slik er det: Her har vi med det jeg kaller servilt betinget korrekte emosjoner ute og går. Vi har også med det jeg kaller hypermagi: De – hvite – studentene – kan ikke tenke seg et liv uten at de kan bruke det de selv definere som ofre, - alt for å opphøye seg selv og bedre kunne posere som godhetsaposteler overfor gud-og enhver. Slik tilfører de seg selv en magisk kraft, som de tror gjør dem overlegne eller uangripelige. Disse moralsk overlegne individer skjønner rett og slett ikke hvor tåpelige de er – og hvilken manglende psykologi de har - og det nytter ikke hverken å snakke med dem eller til dem. De har «bestemt seg».

At dette er sant og virkelig, bekreftes her:

https://www.frontpagemag.com/fpm/2022/05/francis-really-pope-william-kilpatrick/

Paven skjuler krusifikser for å skape fred:

VALLETTA, Malta (ChurchMilitant.com) - Organizers canceled the crucifix from the papal podium because Pope Francis did not want to offend illegal Muslim migrants during the climax of his Malta trip. Plastic bottles replace Christian symbolism as backdrop for Francis' visit

Kommentar: Her ser vi et eksempel par excellence – på høyeste nivå. altså, på hva jeg mener med det jeg kaller “servilt betinget emojsonell korrekthet” paret med det jeg kaller “hypermagi”.

Fra samme kilde som over, SMA, finner vi: I 2007 ble et brev med tittelen «Et alminnelig ord mellom oss og dere» sendt fra 138 muslimske vitenskapsmenn til kristne rundt om i verden; … de svarte i det vi kan kalle «full dhimmi-ånd»:

Det er med ydmykhet og håp at vi mottar deres generøse brev.

Muslimenes brev var «ekstraordinært» og skrevet med «generøsitet».

«Vi ber om tilgivelse fra Den all-barmhjertige og det muslimske fellesskap i verden».

Brevet fikk tilslutning fra 300 kristne ledere, bl a David Yonggi Cho, Robert Schuller, Bill Hybels, Rick Warren og John Stott.

Prof. Mark Durie skriver, i samme kilde: ”Ingen sammenlignbare uttrykk med ydmyk takknemlighet eller bekjennelse av skyld var blitt tilbudet fra den muslimske siden.

De kristne trodde uten tvil at de handlet ut fra en posisjon med styrke – ved å henvise til kristne dyder som ydmykhet og selvransakelse. Men de synes ikke å ha tatt høyde for dynamikken i dhimmi-trelldommen og muligheten for at disse uttalelsene kunne bli forstått av muslimer som en avsløring av selverkjent mindreverdighet».

Vi har behandlet «fredsbrevet» her:

https://neitilislam.blogspot.com/2015/04/sanne-konspirasjonsteorier-baghdadi-og.html

Phillips om islamofobi:

https://neitilislam.blogspot.com/2016/09/straff-for-hijab-nekt-betyr-kt.html

Se denne, stadig aktuell og spekket med mer info og analyse:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/08/hege-storhaug-mot-eurabia.html

Ytterligere noen kloke ord fra Mark Durie:

Han siterer sure 9. 29 som det teologiske grunnlaget for det som er blitt kjent som «dhimmipakten», dvs de lover og regler ikke-muslimene som skulle gjelde for dem som fikk beholde livet mot å betale koppskatt: Bekjemp dem som ikke tror på Allah og dommens dag og som ikke overholder det som allah og profeten har forbudet … og de som ikke omfavner sannhetens religion, til de villig betaler jizya under ydmykelse. (Dhimmipakten ble antakelig kopiert fra bysantisk krigs- og erobringslitteratur, må jeg legge til).

Pakten gjelder permanent for folk som er erobret av islam.

Ordet dhamma, et verb, betyr ”kritisere, finne feil, straffes for vond adferd». Som substantiv kan det oversette med «avtale om erstatning». (Jeg vil si: Avtale om «tvangsbeskyttelse).

Et par norske historikere – blant sikker mange andre - forstår ikke døyten av dette, de har gjort seg til idiotiske, servilt betingede korrekt emosjonelle:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/01/okkupasjonen-av-spania-andalusia-er-en.html

De ser helt bort fra at dhimmipakten eksisterte som en usynlig hånd som muslimene brukte så å si til daglig, uten at det var nødvendig å presentere dhimmiene for et skriftlig eksemplar av denne «pakten, som den også kalles, hver gang de ville handle på allah eller kalifens ordre.

Durie: Under dhimmi-avtalen var det en vedvarende risiko for at jihad-betingelsene skulle bli iverksatt – lovlige massakre, slaveri og plyndring.

Ifølge noen jurister kunne en eneste ikke-muslims mislykkede forsøk på overholde dhimmi-betingelsene føre til at hele samfunnet mistet sin beskyttelse og endte med jihad.

Fra isllamsk side ser dette bare ut som «underkastelse», det vil si at islams program virker.

Siden islam ikke blir konfrontert med sine egne problemer, men bare får sine dyder bekreftet, kan muslimske samfunn mene at de har lov til å føle seg krenket.

Det er klassisk dhimmi-strategi å unngå konfrontasjon ved å stadfeste hva som er best i islam. Forandring til det bedre er bare tillatt dersom den kommer fra verdier som muslimene kan se springe ut av deres egen tro. Hvor det er grunnlag for konfrontasjon, er den eneste tillatte veien for en dhimmi å komme med forsiktige uttalelser og ros.

I likhet med sexisme og sosiale strukturer, er ikke dhimmi-trelldom bare manifisert i juridiske og sosiale strukturer, men i en underkastelsespsykologi, en vilje til å tjene, som det dominerte samfunnet viser for å bevare seg selv. «Hele samlinger med slike bestemmelser … dannet et uforanderlig system for adferd som ble gjentatt fra generasjon til generasjon gjennom århundrer.

Det var så dypt rotfestet at det unngikk kritisk evaluering og var en del av selvbildet som innebar en konstant nedvurdering av en selv … dihimmiene hadde 4 viktige og karakteristiske kjennetegn: Sårbarhet, ydmykelse, takknemlighet og fremmedgjørelse. Kristne var ofte ute av stand til å kritisere eller gjøre motstand. ( SMA Info, nr 1 2022, sidene 68 ff).

George Bush: Terrorens ansikt er ikke den virkelige troen i islam. det er ikke dette islam handler om. Islam er fred.

President Obama: Vi vil vise vår dype respekt for den islamske tro som har gjort så mye gjennom århundrene for å forme verden – også i mitt eget land.

Tidl. president i Frankrike, Sarkozy: Islam er en av de største og vakreste sivilisasjoner som verden har kjent.

Tony Blair: Ekstremismens stemmer er ikke mer representative for islam enn det man gjorde i tidligere tider med tortur for å tvinge frem omvendelse til kristendommen slik den er etter Kristi lære.

Tony Blair fikk etter hvert et mer kritisk syn på islams voldspotensiale: Mange millioner muslimer nærer synspunkter som er fundamentalt uforenlige med den moderne verden. (Han forkastet nå påstanden om at Vestens politikk har ført til fremveksten av islamsk terrorisme. Han manet til motstand mot ISIL).

President Macron reagerte på ritualmordet på Samuel Paty og sa at Frankrike ikke vill forkaste karikaturene av Muhammed. Han kaller kampen mot «islamisme» for en «eksistensiell» kamp. Han har også sagt at: Vi tror at politisk islam ikke er forenlig med stabilitet og fred i verden.

Kommentar: Grunnen til at han ikke ser det, er at han – og de aller, aller fleste andre – ikke forstår at islam er et politisk parti, noe jeg har skrevet om gjentatte ganger her på bloggen.

Durie siterer Trevor Phillips som ser at vi er inne på en “søvngjengeraktig vei til segregasjon».

Se denne om hvor avmektig Vesten er blitt, vurdert ut fra våre lederes impotens vis a vis islam proper:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/sitatene-som-avslrer-vestens-diabolske.html

Videre for relevante saker og kommentarer: Rottene i Rotherham … :

https://neitilislam.blogspot.com/2015/03/rottene-i-rotherham-en.html

Om islam som et politisk parti, med mange linker til temaet:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/nar-muslimer-skal-velge-parti-hva.html

Er islam en religion?

https://neitilislam.blogspot.com/2016/10/hodne-saken-er-islam-en-religion.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/med-dagen-fra-demring-til-skumring.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/01/nar-demonisering-blir-en-demokratisk.html