Demokrati, Tocqueville og hypermagi

Der man mister gudstroen, eller hvor man mer eller mindre systematisk og organisert undertrykker gudstro, der vil ikke ideologier primært tjene som gudserstatning, men som vedvarende og latent behov for og (rus)avhengighet av magi; den realiser seg og opptrer under ulike navn, bak ymse masker og på høyst ulike steder og i mange slags roller, bl a som godhetsapostler eller etiske posører. (Islomofobi er et symptom på sterkt behov for selvforblindende bruk av magi).

Dette er kjente hobbypsykologiske og psykologiserende begreper og kjente mekanismer i «litteraturen» på området.

Det som ikke er så godt forstått, på langt nær, er, at det her er i sving det de «de primitive» kalte og forsto – og trodde de visste hvordan de kunne bruke - nemlig magi.

Magi som forklaringsfaktor er ikke bare er forsømt område, det er også totalt fraværende som erkjennelses- eller pedagogisk middel og metode.

Siden begrepet magi er så undervurdert eller fraværende i dag, velger jeg å kalle den drivkraft som nå er i ferd med å overta den metafysiske styring og retning av vårt demokrati for hypermagi, en magi som er magi selv om den offisielt og i alt skoleverk og i all forsamlingsvirksomhet nettopp er forkastet fordi det dreier seg om virkelig magi, men da magi i ny fasong, i ny kledebon og med et ansikt og med en gestikulasjon og optikk som gjerne opererer innefra og i og med selve moralens og fornuftens navn.

Magien er i ferd med å overta ikke bare som forestillingsfundament, eller «rammeverk» men som «reelt» fundament for samfunnets lover, vår moral, våre holdninger og politikk, kort sagt våre tenkemåter og måten vi føler på. Det har oppstått obligatoriske krav om å «emovere» korrekt og ha de «korrekte emosjoner». Magien «herser» i alle korrelat-strukturer, alle parametre og koordinater.

(Den som har øre og øyne … ). Den er blitt et premiss for alle premissleverandører.

Noen vil kalle dette for tegn på at det er i ferd med å danne seg et kollektivt hysteri, (ikke nødvendig vis en massepsykose), en tilstand hvor «alt» kan komme ut av kontroll og ingenting lenger kan begrunnes rasjonelt og derfor heller ikke begrunnes i demokratienes pt gjeldende konstitusjoner, nemlig troen på lovens forankring i Gud.

Men hysteri er en psykologisk term og den forklarer ikke «det som ligger bak eller under», selv om alt har en tendens til å bli «psykologisert» bort i dag hvor man reduserer alt til den for tiden og anledningen best mulige terapi og psykologi. Hysteri og kaos henger selvsagt sammen de er følelsesbetingede reaksjoner. Når denne tilstand av «begynnelse på noe nytt, fremmed og ukontrollerbart» oppstår det sterke behov for instrumenter eller agenser for å kontrollere tilstanden og den måten tingene skal utvikler seg på i fremtiden. Og det er her magien kommer inn: Den er ikke en medisin, eller en substans eller stoff man kan gi fysisk medikamentelt, i form av sprøyter eller tabletter til befolkningen, eller i form av storstilt og organisert «hjernevask», og med opprettelse av konsentrasjonsliere, slik at befolkningen eller den utsatte delen av befolkningen kan sedateres for dermed bli mer fornuftig, opplyst og føyelig. Nei, her vil det dreie seg om hvem som har den beste magien, siden vi ikke kan ta i bruk de mentale manipuleringsmekanismer og tvangsmidler som nettopp beskrevet, fordi vi ikke har formelle lovhjemler for å gjøre det.

Hypermagien er en hovmodets strategi fordi den tror den allerede har drept modernismen som satte sin lit til den store fortellingen, til fornuften og forsøket på å finne sannheten i naturen heller enn i det subjektive og indre univers, (hvor alt sies å være mulig). 

Vi er i ferd med å etablere et krav om at den indremonolog skal overskygge den ytre, objektive fortellingen, tragedien, som grekerne tumlet med. Vi er samtidig blitt en kultur og en befolkning av zombier som utvikler seg til mutanter og hvor ingen vet hva den andre tenker, føler eller hvordan han resonnerer. (Vi har bare å innfinne oss med det, hvis ikke blir vi stemplet som intolerante, rasister e l).

Vi er i fred med å bli totalt fremme overfor hverandre, siden noen objektiv moral ikke kan eksisterer og hvor derfor relativismen er blitt total, sammen med liberalismen, som også er blitt totalitær. Disse vil nå styre eller overstyre alt, en umulig oppgave, for øvrig, siden jo alle sitter på sine moralske, ideologiske og teologiske tuer og ikke bare snakker i munnen på hverandre og med en «god-dag-mann-økseskaft»-metoder, men hvor vi i tillegg forlanger at vi alle hver for oss skal befinne oss i en permanent tilstand av «indre monolog».  

På et slikt stadium eller i et slikt paradigme, vil noen «foregangspersoner» måtte ty til «det usagte», , det faktisk unevnelige; det området i og mellom oss som ingen tør å sette navn på, men som de fleste aner fins der, og som de i lønn faktisk allerede retter seg etter og lar seg styre av: Det magiske, dvs det hypermagiske. (Ikke det mystiske og heller ikke det karismatiske, bare for å klargjøre som et lite innskudd her; mer om dette på tidligere posteringer).

Og magien i denne, er det nå man setter all sin lit til og alt man håper på skal virke etter de enkeltes nykker og behov, i det forfengelig hår at dette i seg selv skal representere folkeviljen (jfr Rousseau,

Se her bl a om Rana, Hobbes og Rousseau og Se her om synden og syndene i kristendom og islam, bla nancy pearcy og quershi og se mer om Rousseau, Percy etc etc her

Poenget her er at regnstykket ikke går opp. Man innbiller og forestiller seg imidlertid at det likevel finnes en fasit og dette er da blitt den prokrustes-seng vi alle skal formes i og «villig overtalt underlegge» oss. Se om ateisme for dumminger

 Før vi går videre må jeg vise til en artikkel på Document i dag, skrevet av Kjell Skartveit:

Om hvordan demokratiet kan bli totalitært. Skartveit kommer inn på den franske adelsmannen Alexis de Tocqueville som vi har «behandlet i egne posteringer bla her, hvor han også kommer inn på Koranen og islam - en "mustread" og hvor vi videre nevner Oslo-syndromet og hvor jeg kommer inn på hvorfor de unge ikke forstår Brexit.

Det Skartveit ikke tar opp, er dette med hypermagien, og det er ikke rart i, for det er jeg som har myntet selve termen med dens innhold, (som jeg stadig forsøker å belyse og forklare på denne bloggen). Skartveit har nok ikke særlig tid til overs til å sette sig inn i tankegangen og erkjennelsen. Skartveit er kristen. Det hjelper ham til å se og tolke rett og har en realistisk virkelighetsforståelse og et trygt fundament i Gud, en gudstro som forutsetter det jeg kaller «det juridico-religico mennesket», et menneske som står modernismen nærmere enn postmodernismen, relativismen og nihilismen, Eksteskapet, nihilismen, postmodernismen og islam.

Heller ikke Tocqueville så magien i alt dette og faren ved at denne – nærmest som en nautrnødvendighet - blir gjort til mental, sosial, ideologisk, emosjonell og irrajonell ”grunnlov» – til fortrengsel for naturloven, som forutsetter in pricipium friheten og menneskets frihet fra vilkårlighet og tyranni, dets pristine ansvar og selvstendighet via både seg selv, sin og naturens natur og Gud.

Mer om relativisme og  Om treenigheten og om mennesket blott som "økonomicus" og loven som er skrevet over våre hjerter

For å se det hele i perspektiv og for å formulere en antydning til løsning som kan bringe oss nærmere virkeligheten, sannheten og derfor skjønnheten og Det gode (liv): 

Bare kristendommen kan forsvare oss mot magien eller det jeg kalle hypermagien. I kristentroen forutsettes det at Gud er allmektig, allestedsnærvære og altseende. Den høyeste moral og etikk avspeiler Guds karakter og Person, ikke bare i form av en «bok».  Gud er kjærlighet, ikke «kjærlighet er gud».

At kristendommen i kontrast til hypermagien ikke opererer med magi, magiske forestillinger, og magiske krefter den må ha hjelp av eller støtte seg til, kommer fram i kristentroens forkynnelse om synd og nåde. Bare det mennesker som gjør seg fri fra magiske forestillinger kan for så vidt være kristen (og troen sett som ren nåde, gratis gave, uttrykker dette at det er svært vanskelig for mennesket å gjennomskue den ikkekristne eller vantroens magiens agens i dette dramaet; det må en kraft ovenfra eller utenfra til som skyver de magiske forestillinger til side).

Synd og nåde frir oss med andre ord fra magien fordi disse egenskapene eller agensene i den, i seg selv ansvarliggjør mennesket, reiser det opp, gir det glød, kreativitet, statur og mening, og gjør det til et «religico»-vesen. Samtidig med ansvarliggjøringen, muliggjøres og realiseres menneskets status – i relasjon til Den høyeste - som et «juridico»-vesen. Under Den høyeste blir så mennesket gjort til et fellesskap av personer  -ikke «individer»- -som stiller likt: Både katolisisme og protestantisme forutsetter en felles-synd, en demokratisk helt riktig og rikelig fordelt synd, en kollektiv, men like vel høyst individuell synd, for at vi ikke skal blåse oss opp, som Paulus snakker om. Overfor en hellig og rettferdig Gud hjelper det ikke å forstille seg. Se her: Allah ikke hellig.

Noen tror at både katolisismen og protestantismen bygger på magi, spesielt i communionen eller i nadverden, der vinen og brødet på antatt mystisks vis blir forvandlet til en kraft som kan tilgi synder og skjenke frelsen, men det er ikke tilfelle at dette bygger på magi eller forestillinger om magi og magiske krefter som mennesket kan forføye over og tilegne seg. Her utelukkes magien fordi riten i seg selv virker ansvarliggjøring, selverkjennelse og åpenhet, gaver som er tilgjengelige for alle.

Frelsen eller syndsforlatelsen kan ikke brukes hverken som sort magi mot andre eller som hvit magi til fordel for andre. Den gir ingen mermakt i relasjon til andre eller overfor Gud. Den gir ingen særlig tilgang for noen til å koble seg inn på det vi med Kant kan kalle «Der Ding an Sich» og som magikere – i vantro og bortvendt fra Gud -  tror de kan stikke et sugerør ned eller opp i og hvor de da kan suge opp i seg eller dra ned til seg en kraft eller substans de kan bruke som et instrument reservert kun for dem selv og som kan brukes som et middel for å kunne manipulere, slik hypermagikere gjør når de produserer seg ofre som ikke ber om å bli betraktet som offer og som egentlig ikke trenger hypermagikerens hjelp, men som hypermagikeren like vel stjeler kraft fra, en kraft han tilber for å styrke sin egen magiske, men høyst illusoriske kløkt, styrke og individuell makt og maktbase.

Nadverden er ikke basert på magi. Det er tro og ikke magi som tilskriver Gud – som ensidig handler og virker i Nadverden – og i og i og med det som bare Gud tilkommer, nemlig selvregulert eller selvbegrenset allmakt.

Troen gir fast og sunn grunn og stødighet i karakter og personlighet, en frihet fra behov for magiske forestillinger. «Det juridiske» holder deg godt plantet på jorden. «Det religiøse» forhindrer deg fra den illusjon det er å kunne bemektige seg det guddommelige, det magiske «til for deg» og dine behov for selvforherligelse.

Troen – i det juridiske og religiøse - plasserer deg over materien, det fysiske og magien, samtidig som du er operativ og fungerer reelt og autentisk i materien. Det metafysiske vinner over det fysiske fordi mennesket fra skapelsen eller naturen av er gjort i stand til å «se» forskjellen mellom natur og nåde, dvs den nåde som beseire magien, fordi nåden er villet og gratis og «nok for oss». Troen trumfer følelser og konstruerte emosjoner, «de servilt betingede, korrekte emosjoner», som jeg skriver om.

Troen og fornuften gir en optimal tilnærming og nærhet-distanse til tingene og menneskene; den gir nærdistanse.  

Å tro på Gud er – bl a - å være overbevist om at naturen og det naturlige og den naturlige loven fins, er og virker som objektive og sanne «størrelser», absolutter, hellige førsteprinsipper og moralske fakta, om man vil. Guds nåde ødelegger ikke naturen, sier Thoma av Aquinas. Det burde være naturlig og være overbevist om at naturen eksisterer akkurat som det burde være naturlig å tro på Gud, se om nåde her og nåden i islam og kristendom og grace i kristentroen, eid (id) i islam

Uten tro kan man tillate seg eller bli lurt til å tro hva som helst og for anledningen. I en slik tilstand, som samfunnet vårt nå befinner seg i, med begge beina i marebakke og mareritt. Man kan tro – og mange tror faktisk – at  magien kan tjene som en forretningshemmelighet eller et både fysisk og mentalt overtak, en spesiell fordel man kan tilegne seg, bare man kjenner «koden» og faktisk tror at man har vært i «Ding an Sich», hvor ingen andre har tilgang og hvor ingen kommer og ingen andre enn nettopp du har befunnet seg og lagt beslag på, og som er blitt ditt hemmelige våpen du kan bruke for å kunne fremstå og bli bedømt som særlig «god», «from» og prektig., i hvilke kretser og kollegium det nå kan dreier seg om. Alle forstår at medlemskap i en eller annen hemmelig losje hvor medlemmene sverger taushet og troskap til hverandre, tilegner seg en magisk kraft, en fordel utenverden ikke får del i. Slik er det med hypermagikere og hypermagi også, bare det at hypermagikeren ofte handler og agerer helt på egen hånd i sin egen verden eller boble. Magien er blitt desto mer narsissistisk fundert og kanskje da enda farligere.

Tro og juss hører dermed sammen i et uoppløselig bånd, som begge sider av «mynten», i et bånd som da utgjøre selve fundamentet, Konstitusjonen eller Grunnloven (den naturlige moralloven). Den trekker en ut av narsissismen og inn i «det relasjonelle», det dagligdagse, de konkrete utfordringer og personlige møter med mennesker, uten behov for å bruke dem som midler til å oppnå et egoistisk

eller egosentrisk behov, spesielt det hysteriske behov for å være bedre moralsk enn andre Se her fra praksis om «müncher", hypermagi, hatprat og sjikane i "godhetens tjeste".

Mennesket får dermed en eksistens som ikke kommer før essensen og en essens som ikke kommer før eksistensen. Se om eksistensialismen og dette "å emovere" her og Livets tre, kjærligheten og godheten og Om Amen og dette å "avtale gud" og her en grunding innføring i synden, eksistensialisme, mirandola, krikegaard og mange, mange flere. Alle linkene over viser til våre artikler om sentrale temaer hva angår det – essensielt - juridiske og religiøse mennesket.

Bare det grunnleggende juridico-religico mennesket kan unnslippe det jeg kaller for SAP-paradigmet der menneskets slukes opp av sosiologi, antropologi og psykologi, et paradigme som var ment å frigjøre, men som nå indirekte har lenket oss fast i magien, dvs hypermagien og blitt et paradigme som blender og blinder oss og umuliggjør å se en rasjonell og sunn skjelning og et skille mellom dette som på engelske heter «discernment» og «discrimination». Om tankeforutsetninger og det juridico-religico mennsket og om SAP og hvorfor det går så galt.  Om x-faktoren, hypermagien og det juridico-religico mennesket på latin her

Tocqueville sto med begge beina trygt og rolig, og distansert og nær, i modernismen, en isme eller et verdisyn eller en verdensanskuelse som i dag forkastes og foraktes over en lav sko. Som rasjonalist og modernist var Tocqueville godt plantet til å kunne avsløre, gjennomskue, motsi og advare mot islam. (Se i appendix under).

I og med postmodernismen er dette naturlige forsvarsverket i ferd med å smuldre og gå i oppløsning. Postmodernismen kan ikke engang forsvare seg mot seg selv, hvorpå følger magien, vantroen og overtroen; den tro, det ønske og den falske forestilling at islam kan bli «som oss»! Vi har ikke lenger det «overpluss» eller den nåde som skal til for å yte kreativt selvforsvar.

Det er selvsagt stor forskjell på gudstro og Gudstro like mye som det er forskjell på avgud, guder og Gud. Det skremmende at heller ikke dette ser ut til å oppfattes i dag, og da mener jeg det bokstavelig selvsagt.

Hva er tro? - og det store fundament i Amen (som ingen lenger vet hva betyr)

Et mytologiserende perspektiv

Religionshistorie og magi - kjente navn og teorier

Mantra, åndemaning og hypermagi

Fra allmakt, myndighet, og autoritet til avmakt - og så magi. Dette er en samling artikler tatt fra ulike steder på bloggen. De fleste berører mer eller mindre nært dette med magi, hypermagikere  og hypermagi.

Om den "zelige magi", om det overnaturlige i det naturlig

Om en kronikk, en kritikk, visse redaktører  osv og Mathias Gardell som vil ha behandling av islamofobe . (Konstruksjonen av islamofobi er en mektig form for hypermagi).

Appendix hentet fra tidligere postering her på bloggen: Hvorfor de unge ikke forstår "brexit"

― Alexis de Tocqueville, Democracy in America, her

 Prior to visiting Algeria, Tocqueville supplemented his initial reflections on the Koran with further meditations on both this defining Muslim text and Islam:

    Reading the latter [Koran] is one of the most … instructive things imaginable because the eye easily discovers there, by very closely observing, all the threads by which the prophet held and still holds the members of his sect. … [T]hat the first of all religious duties is to blindly obey the prophet, that holy war is the first of all good deeds … all these doctrines of which the practical outcome is obvious are found on every page and in almost every word of the Koran are so striking that I cannot understand how any man with good sense could miss them.

    Jihad: Holy war, is an obligation for all believers. … The state of war is the natural state with regard to infidels. Only truces can be made [meaning...can only be interrupted by a  truce, not ended]. … After the victory, 4/5 of the booty — land, buildings, and other property — of the defeated I shared out. Two motives: fanaticism, cupidity.

    Muhammadanism is the religion that most thoroughly conflated and intermixed the  powers in such a way that the high priest is necessarily the prince, and the prince the high priest, and all acts of civil and political life are more or less governed by religious law. … [T]his concentration and this conflation of power established by Muhammad     between the two powers … was the primary cause of despotism and particularly of social immobility that has almost always characterized Muslim nations.

And following his first sojourn in Algeria, Tocqueville compared Islam’s lasting impact with that of Christianity (and the latter’s possible disappearance), in an October 1843 letter to Arthur de Gobineau:

 

    If  Christianity should in fact disappear, as so many hasten to predict, it would befall us, as already happened to the ancients before its advent, a long moral decrepitude, a poisoned old age, that will end up bringing I know not where nor how a new renovation. … I closely studied the Koran especially because of our position with regard to the Muslim populations in Algeria and throughout the Orient. I admit that I came out of  that study with the conviction that, all things considered, there had been few religions in the world so dreadful for men as that of Muhammad. It is, I believe, the major cause of  the decadence today so visible in the Muslim world and though it is less absurd than ancient polytheism, it’s social and political tendencies, in my opinion much more to be feared. I see it relative to paganism itself as a decadence rather than an advance.

Om Oslo-syndromet, (som vi analogt kan anvende på Vesten og ikke bare på Israel, som her):

According to Professor Ron Shleifer of Ariel University, Levin, a psychiatrist, compares the acceptance of the Oslo Accords by the Israeli public to Battered child syndrome, in which the victims "blame themselves and are convinced that if they would only behave better, their parents would cease to beat them, without knowing that they will continue to be beaten anyway because it is their parents who have a problem and not they."[3]

Excerpt from the book: "This phenomenon reveals great similarity, at the level of human psychology, to the response of children subjected to chronic abuse. Such children tend to blame themselves for their suffering."

Thus, he continues, "those segments of the Jewish community who live and work in environments hostile to Israel, commonly embrace the anti-Israel bias around them. And they often insist they are being virtuous by doing so." This pathology is "no less delusional than that of abused children who blame themselves for the abuse they experience." But, he concludes, the result is awful:

"All too often such children doom themselves psychologically to lives of self-abnegation and misery. In the case of Jews indicting Israel for the hatred directed against it, the misery they cultivate goes far beyond themselves, and ultimately undermines Israel's very survival."[4]