Hvis Allah ikke er
politikk, er dommen i Merete-Hodne-saken riktig. Hvis Allah er politikk, er
dommen mot henne feil og dommen et justismord. Dommen er urettferdig og
uhjemlet og er ikke vesentlig bygget på lov, men på illusjoner.
Norsk politikk og
norsk juss – slik vi ser disse utfoldet i dommen mot Merete Hodne – lever på
den illusjon og den villfarelse at Allah ikke er politikk og at islam ikke er
politisk. Det har blitt et aksiom i norsk politikk og følgeriktig i norsk juss
å se Allah og islam som religiøse agenser som ikke har noe med politikk å
gjøre. Nærværende lovverk forutsetter imidlertid at islam er religion, dvs kun
relatert til gudstro, ikke til politikk og ideologi. (Spesifikke definisjoner
av «religion» er legio, men de lar vi ligge her).
Norske
rettsforståelse bygger pro tempo på
den feilaktige forestilling at Gud og Allah er identiske «størrelser». (Det
ikke snakk om ulike personer). Så
godt som hele befolkningen synes å være skjønt enig om dette, dvs denne
underliggende konsensusoppfatningen. Og denne konsensusen legges så til grunn
nær sagt i alt hva skoleverk, byråkrati, fagforeningsvirksomhet, media og
næringsliv foretar seg, eller unnlater å foreta seg. Den gjennomsyrer alle
forestillinger og er blitt en urokkelig trossetning, et totem som ingen kan
betvile eller stille spørsmålstegn ved, og som snarere skal fryktes med livet
som innsats, heller enn å forså for alt det dette totemet egentlig er verdt,
eller ikke verdt, alt etter som. Vi lever nemlig u hypermagiske tider - se
her og her om
hypermagi, emosjoner, følelser etc, og den
nye hypermagikeren ).
At Gud og Allah er
identiske er - på sett og vis - blitt en del av vår konstitusjon, dvs vår
Grunnlov, uten at dette er formalisert eksplisitt, samtidig som funksjonen av
denne gudsforestillingen er blitt høyest reell. (Forestillingen eller vrangforestillingen
er med andre ord blitt vår nye kollektive og mentale «grunnlov», blant høy så vel
som lav).
Selve forestillingen gjelder dermed som både
mental og juridisk formell hjemmel i de fleste relasjoner, og dermed som lov,
eller «lov», alt etter som.
Forestillingen og
konsensusen lever med andre ord sitt stille og usynlige liv som en implisitt
premiss under all lovgivning og i alle sosiale relasjoner på dette området. Vi
ser det tydelig i diskrimineringsloven som forutsetter at islam er religion og
ikke politikk. Denne «sekulære trossetningen» er blitt et – tilsynelatende,
aksiom, men da et falsk aksiom som ingen kan eller bør stille spørsmål ved uten
å risikere å bli dratt inn for både de formelle og sosial domstolene og dømt
der, på hypemagisk grunnlag, (ikke på at «med lov skal landet byggjast). Et bedre
og mer talende eksempel på hva det er snakk om enn Merete Hodne-saken finnes
knapt.
Premisset om at
islam er religion og ikke politikk eller ideologi, er blitt gjeldende rett, et
absolutt rettsprinsipp eller en ufravikelig rettskilde, uten at lovgiverne
eller våre politikere har forstått hva de har begitt seg inn på.
Norsk rett bygger
dessuten ikke lenger på konsensus,
men på tvang eller makt. (Fordi Hodne jo kunne straffes). Dette innebærer at
forestillingen om at Allah og Gud er identiske er blitt absoluttert eller
integrert inn i norsk lovgivning og dermed uadskillelig fra den; den fremstår da
og fungerer som et uomtvistelig eller «bevist» faktum, som et – foreløpig ubevisst,
men like vel virksomt ellr høyst «legalt» - legitimitetsprinsipp og et doxologisk
felt, i selve rettspleien.
I prinsippet betyr
dette at norsk rett har bøyd seg for og integrert i seg et totalitært livssyn som
krever regulering av nær sagt alle dagliglivets gjøren og laden. Det har neppe
vært lovgivernes hensikt, men resultatet avtegner seg allerede i praksis, som f
eks i Merete Hodne-saken: Her dikterer forestillingen om at Allah ikke er politikk en frisørs daglige
drift og generelle policy og forretningsdrift. (Staten har uten skjellig grunn
påført henne en negativ og svært skadelig renommé og fortegnet hennes
eventuelle forsøk på å markedsføre seg på markedet som frisør på en god måte). Dette
tvinger henne til å avstå sin rett – en rett som faktisk er gjeldende rett – til å protestere mot Allah og profeten betraktet
som uavkortet politikk, og ikke primært som religion eller isolert som en helt
privat tro på et metafysisk fundament. (Det fins ingen «personlig muslim» slik
vi snakker om «en personlig kristen»).
Å betrakte Allah som
politikk – for å si det slik - er med andre ord blitt forbudt og derfor ulovlig
og en overtredelse, ut fra diskrimineringsloven, kan derfor i seg selv utløse
store erstatningskrav. Diskrimineringslovens totalitære karakter fremkommer ved
at den faktisk hjemler detaljstyring av en fagpersons administrering av egen daglige
bedrift. Slikt finner man ellers bare eksempler på i diktaturer og totalitære
stater, og knapt nok der engang.
I praksis er
nåværende diskrimineringslov et
positivt eller aktivt bidrag til den rett islam gir sine troende til å innkreve
en særskatt for alle ikke-muslimer som bor i områder erobret av islam. En
erobring ifølge islamsk rett gir islam en uforanderlig og guddommelig rett til å
innkreve en slik skatt, og en tilsvarende plikt for vantro ikke-muslimer til å
betale, hvis man ikke omvender seg. Vår lovgivningen er derfor en bekreftelse
på lovformeligheten eller legitimiteten av den islamske loven som går på jizyia,
selv om landet vårt på ingen måte er erobret av islam, (en situasjon som
automatisk ville ha utløst skatten uten vår hjelp, hvis ikke islam per se
gjennomgikk en radikal reformasjon, hvilket er usannsynlig, både på kort og
lang sikt). Dette «i prinsippet».
For å si det på en
annen måte: Vi har gjort det legalt i Norge for muslimer å innkreve jizia med «vår» hjelp og støtte, på
vegne av muslimene, i og med diskrimineringsloven: Det skal gjelde en lov for
Loke og en annen for Tor, dvs én for muslimene og en annen for den ikke-muslimske
befolkningen.
Vi har kommet i
skade for å gi islam ufortjent incitament og gitt muslimene et spesialvern. Å
fornærme islam eller en troendemuslim utløser automatisk en plikt til å betale
erstatning, kall det gjerne en ekstraskatt, dvs jizyia, dette sagt for å få frem et poeng.
Riktig nok skjer
dette ikke i stort eller systematisk omfang, i hvert fall ikke ennå. Hvis det
nærmere seg en virkelig stor krise med sterke motsetningsforhold i
befolkningen, vil den muslimske påståeligheten på dette området og behovet for
en strengere håndhevelse av loven øke snarere enn avta. Det hele foregår
imidlertid foreløpig bare på «det mentale, uformelle plant». Det «formelle kan
komme etter hvert og snarere enn vi liker å tro.
Det vil antakelig ta
lang tid før det går opp for Herr Hvermannsen og politikerne flest hva som
egentlig er i ferd med å skje, nemlig at vi gir inntrykk av at muslimene ut fra
Allahs lover, forbud og påbud – og muligheter dette gir for stor eller liten,
hard eller myk imperialisme og misjon, dawa,
faktisk har en guddommelig rett nå, i
det dagsaktuelle og blant alle myriader av detaljer og omskifteligheter, i
følge norsk lov vedtatt av norske ikke-muslimske politikere og administrert av
foreløpig ikke-muslimske norske domstoler faktisk er forpliktet til å gi islam
spesialbeskyttelse i Allah og profetens navn på andres bekostning.
At denne
ekstraskatten dreier seg om politikk i høyeste grad er tydelig for alle
bortsett fra de som forsvarer loven, for også dette forsvaret er i høy grad
uttrykk for politikk, og absolutt ikke for det vi normalt mener med religion,
«tro» eller gudsforestilling. «Vi» har for så vidt forutsatt en helt annen gud
enn Allah, eller ingen gud i det hele tatt, men underlegger oss like vel under
islamsk erobringsrett, en rett og en plikt forordnet av Allah – ikke Gud - en
rett som er gitt en gang for Allah ut fra Allahs høyst diskriminerende og klart
dualistiske utvelgende nåde.
Vi kan for så vidt
si at vi i dag styres av to guder i Norge, men hvor Allah styrer som «konge av
guds nåde» i et parallelt system der Allahs lover likevel ikke bare tangerer
vårt rettssystem, men tiltar seg med «vår» velsignelse retten til å etablere
seg med en helt spesifikk egen jurisdiksjon langt inne på «vårt» område, dvs under det som burde være
«vår» jurisdiksjon.
Bildet er derfor
komplisert, men like vel enkelt: Det vi har tillatt og fremelsket, er at det i
realiteten er to guder som styrer i Norge i dag, Allah og Gud. Lovgiverne og
lovgivernes treller opererer dermed i et dilemma man ikke helt har forstått at
man befinner seg i; og i et paradoks der man på den ene siden sier, tenker og
forholder seg etter den forestilling eller illusjon både om at Allah ikke er Gud
og samtidig at Allah er Gud. I stedet for å forholde seg prinsipielt, velger
man å leve i et paradoks som bare vil forsterke seg og skape mer og mer eksistensiell
forvirring og et reelt dilemma som det til slutt ikke finnes noe valg ut fra.
Vi lever dermed
kollektiv med indre spenninger som på sikt kan slå ut i regelrett kaos eller generell
handlingslammelse, eller – uheldig vis - det motsatte, sett i et større
samfunnsperspektiv, ved at «the clash of
civilisations» bare blir mer tydelig og mer og påtrengende å «få løst» jo
fortere tiden går, på en eller annen måte.
Hvorfor er det så
umulig for politikere og andre diskurs-aktører å se og erkjenne at Allah er
politikk og ikke primært en religiøs tro? Jo, som nevnt, det må bero på at «vi»
forestiller oss Gud som Allah. Vi tror at Allah er like tolerant, nøytral, relativistisk
og demokratisk som «vår» gud, (en gud som i dag frister tilværelsen primært som
illusjon, som fullkomment fraværende eller kun som en politisk meget beleilig
hypotese). Og slik vi ser på «vår egen gud», slik ser vi da også i praksis via
«naturlig projeksjon», også på «de andres gud», dvs på Koranens Allah og hans
profets Gud, nemlig Allah. De to kan vanskelig å adskilles).
Disse to guder betraktes
så – i mangel av genuin gudstro - med andre ord som like avmektige, men likevel
som «vår egen gud», (mens muslimene jo har en helt annen oppfatning, en helt
annen gudstro tro og dermed en helt annen religion, hvilket oversees totalt i
dagens klima).
Lovgivingen bygger
på den illusjon at Allah og gud er illusjoner. Ikke rart da at rettstilstanden
kan oppleves som porøs og prinsipielt utydelig og at rettsfølelsen i
befolkningen lider av forvirring.
Det utrolig skjer da
at vi når mer enn kanskje noen gang tidligere tenker at vi egentlig ikke har
noe å frykte; det hele er kokt ned til eller kan kokes ned til et spørsmål om «formaliteter».
God tro. Nøytralitet. Objektivitet. Korrekt distanse osv. Tror man. Og joda, «vi
tror virkelig at alle skal med (AP), og
at alt skal gå seg til, (tidl Ap’s partisekretær).
At dette like vel
ikke dreier seg om illusjoner eller formaliteter, viser seg – ufrivillig - i
dommen mot Merete Hodne, hvor hun altså ble dømt for å diskriminere mot noens
religion og for ikke å ha presisert tydelig nok at grunnen til at hun nektet den
angjeldende hijabkvinnen – -Bayan
, som hun het den gangen - hårpleie på rent politisk grunnlag og ikke på
religiøst grunnlag. Domstolen var enig med aktoratet: Islam eller Allah og
profeten er ikke politikk, men religion. Og religion skal altså beskyttes
fremfor politikk, og ikke bare det: Hvis en fornærmet sier han blir
diskriminert på religiøst grunnlag, - i h t den omvendte bevisbyrde - så skal
domstolen bøye kne for denne påstanden og dermed indirekte sperre muligheten
ytterlige for muligheten for å betrakte Allah og profeten som politikk. At
lovgivere, politiker og andre «aktører» ikke har sett – eller «blindfully» ikke har våget å se -
konsekvensen av dette, viser kortsiktigheten og overflatiskheten i det hele med
store, lysende overskrifter. Problematikken er sammensatt i seg selv, ok, men
den blir ikke mindre viktig å ta fatt i og gjennomtenke av den grunn.
Og dermed fikk vi et justismord i Norge som «fiffen» gladelig
har akseptert og ingen protester mot. Ja, man har so gar gjort seg moralsk høye og overlegne nettopp på å
støtte hijabkvinnen ved å fordømme Merete Hodne desto sterkere, ikke bare i
rettslig forstand, men også sosialt, i og med at Merete Hodne faktisk ble dømt
for en og samme »forbrytelse» to ganger, i og med at – det komiske - Løngnaslaget
i en annen rettsak fikk medhold i at det ikke var ærekrenkende eller ulovlig å
kalle Merete Hodne en «nazifrisør» en nidvise som gikk rundt land og strand.
Dommen mot Merete Hodne bygget på flere sviktende
grunnlag. Den la til grunn en helt
feilaktig gudsforestilling, en utilstrekkelig virkelighetsoppfatning generelt, og
et menneskesyn som i praksis – politisk - favoriserer en gruppe mennesker tro
på bekostning av andre gruppers tro og livssyn. Dommen var en dom på et rent politisk-sekulært
grunnlag som gjorde en spesifikk religion mer beskyttelsesverdig enn et annet
trosgrunnlag eller et annet livssyn. Samtidig forutsatte domstolen at religion
står over poltikk, hva angår beskyttelsesbehov, i seg selv en kontradiksjon eller
indre logiske motsetning domstolen godtok aksiomatisk som en premiss den i
tillegg ikke en gang så seg interessert i å drøfte, (og som den faktisk ikke
hadde legal rent juridisk adgang til å drøfte). Loven er tydelig på at religion
skal være gjenstand for positiv diskriminering.
Slik sett kan man trygt si at domstolene – og dermed
implisitt også loven – tragisk-ironisk nok implisitt favoriserte islam på
religiøst grunnlag, ikke primært på
juridisk grunnlag. Samtidig som den sa at islam, Allah og profeten ikke er en politisk
«størrelse», nettopp på et politisk grunnlag, og var tvunget til det, fordi lovgivningen
her merkelig nok er prinsipielt fornuftsstridig i og med at den nettopp er
tydelig politisk bestemt på dette
området.
Loven antas videre å være nøytral, men er det hverken de facto eller de jure
ikke. I bakgrunnen romsterer det et
håp om at man kan skjelne og skille mellom politisk islam og islam som sådan,
dvs islam som religion og islam som ideologi eller politikk. Dette er i seg
selv imidlertid en fåfengt oppgave i og med at islam flyter av ett og samme ontologiske
grunnlag, fra et og samme juridiske, politiske og religiøse grunnlag, nemlig i
Allah selv, en gud som er monolittiske og absolutt simpel, en monade, dvs et i
fra evighet til evighet udelelig vesen. Allah er faktisk en gud som bestemmer
like mye over all politikk som alle relasjoner mellom godt og ondt.
Samtidig innbiller
lovgiverne og politikerne seg altså at de selv kan fraskrevet den tunge
oppgaven det er å skille mellom politikk og religion. Dermed skyver de litt av
lovgivningsansvaret over på domstolene og dommerne. Spørsmålet er hvor lang tid
det vil ta før denne toleranseleken kan fortsette ufortredent og før den
gjennomskues og tas for det den er: Et uttrykk for feighet og manglende evne
til å se virkeligheten inn i øynene. (Domstolene, som følg av angjeldende lov,
har kjørt seg selv inn i «relativismens jerngrep».
Skiller man mellom
politisk islam og annen islam, begår man faktisk en majestetsfornærmelse både
mot Allah og profeten og gjør islam til et flerguderi, et prosjekt det er
dødsstraff å begi seg inn på innen islam proper.
Dommen bygget på en
underliggende ideologisk tvetydighet som tjener mer til å fordekke enn avklare
hva som egentlig er norsk lov og hvem som skal stå under beskyttelse av denne
loven eller hvem som ikke skal det. Den tjener mer til å øke spenningene i
samfunnet heller enn å dempe motsetningene mellom troene og gruppene og den
svekker helt kart det som gjerne kalles den
judeokristne tradisjon, inkludert den humanistiske tradisjon, som jo
Grunnloven selv bygger på. Det kan virkelig stilles spørsmål om legitimiteten
av selve diskrimineringsloven som dommen bygger på, siden den er så lite
spesifikk angående selve hovedproblemet her: Er det i realiteten politikk eller
er det religion det her grunnleggende spørsmålet dreier seg om? Om dette er
loven tilnærmet taus. Den forutsetter
at domstolen her i praksis kan gjør seg til lovgiver, noen som neppe har væt
tilsiktet, en oppgave som grunnlovsmessig tilhører Stortinget og ingen andre.
Loven pålegger dermed aktor, dommere og forsvarere en i prinsippet umulig
oppgave både funksjonelt og rettskildemessig. (Domstolen har i tillegg pålagt
seg rollen som normerende religionsvitenskap og dette i seg selv er uttrykk for
en slags normativ ekstremisme, kall det gjerne et hovmod, i en rolle
politikerne umulig kan ha tiltenkt domstolene å smykke seg selv med. Ja, man
kan si at domstolene har blitt tvunget til - og samtidig pålagt seg selv - å la
seg fange inn i den absolutte relativismes fangarmer, se her
om relativisme og toleranse).
Merete Hodne burde
derfor ha vært frifunnet og tilkjent erstatning for tapt ære og all tort og
svie for lengst. Domstolene burde ha avvist saken i utgangspunktet og nektet å
behandle den. Ved å unnlate dette, har domstolene – nærmest i vanvare - selv
påtatt seg et politisk ansvar som etter gjelden rett er forbeholdt politikerne
alene. Når så domstolene gjør et dårlig arbeid, bør ikke politikerne toe sine
hender: De er sammen nå blitt like mye ansvarlige eller like lite ansvarlige
for utviklingen fremover. I praksis betyr det at både domstolene og politikerne
virkelig tror de kan styre land og kultur ut fra et totalt sekulært ideologisk
grunnlag uten til sist selv å bli innfanget i totalitære krefter som kan komme
til å overstyre dem begge, ikke nødvendig vis med fredelige midler, og helt
utenfor den reelle maktens eller avmaktens sentrum som kanskje allerede nå
ligger i løypa bak og som nå ser en mulighet for å avløse det trygge systemet
vi i dag tross alt har, nemlig demokratiet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar