Hva er et menneske eller hva er mennesket? Utallige forsøk
har vært gjort gjennom tidene til å sette mennesket på en formel, men alle
disse forsøkene synes å være mislykkede? Likevel gir forsøkene oss gode
pekepinner både for ekstrovert orientering og introvert erkjennelse. Alle
forsøkene forteller noe om hvilken tid og hvilke tankeparadigmer forsøkene har
dukket opp, de forteller om epoker, mennesker, religioner, teologier og
ideologier. Spørsmålet om hva et menneske egentlig er, ligger i bunnen for all
filosofi, all litteratur, all sosilogi, all psykologi, all økonomi og all forskning
og svarene inngår i alt hva som fins i det vi kan kalle fremskritt eller
tilbakeslag, i all dialektikk, enten denne er syklisk forstått eller lineær
eller begge deler, for så vidt.
Aristoteles - her
- mente at menneskets vesen kunne beskrives mest pregnant, essensielt og
kortfattet ved å påstå at mennesket er «et sosialt vesen» og neppe noen vil
kunne unngå å se det store poenget og de store linjer i denne definisjonen
eller påstanden. Den følger oss hvor enn vi går og bidrar til å danne
forutsetningen for alt vi tenker, og for alle holdninger vi måtte ha eller ikke
ha, og hva enten vi som mennesker er eksogent orienterte eller endogent orienterte,
om vi er ekstroverte eller introverte, om vi er mest interessert i empiri og
verifikasjon eller om vi finner en tryggere favn og et sikrere mentalt
fundament i det metafysiske, a prioriske
og apodiktiske.
Vårt menneskesyn følger oss akkurat som vårt verdisyn gjør
det, vår virkelighetsoppfatning og våre vårt «verdisyn». Vårt menneskesyn
bestemmes av arvelige og miljømessige faktorer, men også av absolutte
prinsipper og påvirker selve dette menneskesynet, det kan variere med tid og
sted, vi kan gjøre det relative absolutt og det absolutte relativt, muligheten
er like svimlende som konkrete, mange og sterke. Men det som føler «alt» må
være den dypeste erkjennelse er at mennesket – om ikke infinitt plastisk og
formbart – må være en slags regress ad
infinitum eller in absurdum, et vesen det overhodet ikke mulig å «få tak
i», mennesket i kraft av å være menneske i seg selv udefinerbart og
eksistensialistene snakket om at menneskets eksistens kommer før dets essens.
Det var slik oppfattet umulig både å bevise eller seriøst anta at mennesket
hadde en natur, en essens. Det som ikke bare var mulig, for eksistensialistene,
var at mennesket faktisk ingen kjerne hadde, mennesket kunne når sagt formes og
forme seg til hva det nå måtte ønske. I dette lå selvsagt den premiss at
mennesket da også kunne formes til man kunne ønske og at noen mennesker faktisk
– fullt legitimt, ut fra systemenes og paradigmenes overordnede behov - kunne
forme andre mennesker til noe disse «prøvekaninene» selv ikke opprinnelig
ønsket å være og noe de ikke anså seg for å være, hverken satt på formel av seg
selv eller av andre «noble påvirkere» og maktmennesker, mennesker som via sin definisjon eller essensialisering
av mennesker brukte mennesker til eget eller ens egen ideologis formål, en
ideologi som da hadde sitt eget verdisyn, sin egen menneskeoppfatning og eget
etiske verdigrunnlag etc.
Er det overhodet filosofisk, psykologisk sosiologisk mulig å
unngå essentialisering, gjøre
mennesket til et objekt eller en ting, så å si, altså til noe - alt - annet enn
et mål i seg selv?
For å ta eksistensialismen: Ved å si at mennesket er
eksistens og ikke essens, er å sette mennesket på en formel, man finner fasiten ved en negativ definisjon eller
bestemmelse, - mennesket er ikke essens,
altså – men dette er jo nettopp å essentialisere mennesket, og vi er ikke
kommet et skritt videre. Mennesket er og har en natur, en essens i dette at det
er eksistens.
Uendelig mange forsøk er blitt gjort vitenskapelig,
psykologisk og sosiologisk på å putte mennesket «i bås», som det heter. Vi
snakker om typologi, om kategorier, om begrensinger, men selvsagt også om
muligheter. Disse forsøkene er alle sekundære i forhold til det grunnleggende
filosofiske spørsmålet: Hvem og hva er vi. Hvor kommer vi fra og hvor skal vi.
Disse spørsmålene er alle sekundære i forhold til vesensbestemmelsen – hvis den
fins – av mennesket.
Vi kan i vår egen undersøkelse rette fokuset mot menneskets
generelle lidenskaper, tilbøyeligheter, appetitter, nevroser eller mentale
begrensninger, og mot de ulike temperamenter
eller mulige forløsende faktorer som ligger der implisitt som virkekrefter
eller agenser. Vi kan spørre etter menneskets entelechy, eller dets idé eller forankring i «noe» utenfor oss
selv, vi kan spørre etter menneskets finale årsaker og finne svaret: Menneskets
mål, hensikt og mening er å være lykkelig og blomstre. Det høres så fint og
optimistisk ut, og er det også. Men hva er så hensikten med å fokusere på
akkurat dette målet og denne hensikten og finale årsaken? Mennesket synes å
være «havnet» i et uføre, vi kan ikke bestemme oss, vi kan ikke bestemme andre,
vi glipper unna vår egen etter min mening akk så nødvendige vesensbestemmelse.
Vi er grunnleggende henvist til vår egen hulhet, vår angst og frykt, usikkerhet
og manglende faste punkt. Vi innser at hvis bare noen ga oss et fast punkt, så
kunne vi løfte hele verden, hele kosmos, hele eksistensen, om man vil, for å
overdrive eller transcendere Arkimedes
en smule.
Enhver essentialiserig eller typebestemmelse er allerede på
forhånd fåfengt, sett i intethetens eller tomhetens ørkesløse perspektiv eller
deres mulighet og utgangspunkt for realisering og blomstring. Vi
overlates og overlater oss imidlertid nærmest på autopilot til det absurde, vi
gjør oss – ut fra apodiktisk nødvendighet – små eller store, ynkelige eller
stolte, til triumfalistiske
seierherrer eller til begredelig og servile fromme og falskt ydmyke, Sisyfoser,
jfr Camus. Det ligger i vår – syndige - natur å se på naturen og eksistensen
som et tablå eller et «smørgåsbord» hvor vi kan velge hvilken delikatesse vi
skal livnære oss på, både fysisk og mentalt.
Vi synes å stå tilbake med en mulighet, ett alternativ til
intetheten: Dette å kaste seg ut på de tusen favners dyp, gi blanke i alle
etikk og så følge vår egen gud, innbilt eller åpenbart, eller ikke. (Det kan nihilistisk
sett gå ut på ett!). Vi trenger et fast punkt! Og det faste punkt er en person
– dette perspektivet er blitt vår tids credo, vi trenger sannheten i form av en
person, for person et det vi til syvende og sist har å holde oss til, vi er –
av vesen og essens - personer. For alt utenom personen og det personlige, er
luft og jag etter vind. Naturen og objektene inneholder ingen radikal frelse,
ingen forsoning, ingen forløsning, og heller ingen helliggjørelse, enn si
herliggjørelse. Dette kommer bare til oss via åpenbaring, noe utenfra oss selv,
som en gratis og høyst aktivt virkende nåde.
Vel, hensikten i alt og hensikten som egen agensiell kategori, må sies å være høyst
begrenset, i dette «paradigme», denne måten grunnleggende å se mennesket på. Og
noen nøyer seg med å svare overfor selve livet og væren med hele sitt vesen, og
med euforisk pessimisme, for ikke å si passivisme og nihilisme, at ja, dette er
alt, uavkortet og sin helhet alt, det hele. Naturens egen stemme synes å være
et tvetydig «memento mori», en
endelig diagnose, som dog forutsetter kjærlighet, muligens, til selve livet. I
mellomtiden – før man dør - kan du i høyden nøye deg med å lære deg selv å
kjenne deg selv best mulig, for bare slik kan du ha noe godt håp om å vinne dyd
og dygd og kanskje til og med håpe på å få et godt ettermæle for ettertiden.
Menneske, kjenn deg selv, Gnothi Seuton! Målet er en sunn sjel i et sunt legeme, mens sana korpore sano, og mennesket er
alle tings mål, Protagoras, homo mensura.
Med disse kulisser i bakgrunnen er det at vi spørs oss selv
om det er fruktbart og overhodet mulig å typifisere eller kategorisere
mennesker. Vi skal i fortsetningen her beskrive det som er blitt kalt Homo Oeconomicus, en term som
neppe vil kunne brukes som en type i de personlighetstester som foreligger og
som psykologi og hobbypsykologi har benyttet seg av i klinisk terapi og blant
helt normale folk som er interessert i å plassere seg selv og sitt selv eller
sitt overjeg eller sin libido og «sensor» i forhold til andre, nærmest for
nysgjerrighets skyld.
Homo
Oeconomicus-termen kan likevel være anvendelig hvis man vil forsøke å
karikere våre aktuelle politikere. Det sier seg vel selv at mange typiske høyrepolitikere
og høyrevelgere kan assosieres med termen. Høyre er jo pengemenneskenes parti,
fra gammelt av, da man ikke la skjul på det. Men poenget er ikke til å komme
fra: Både venstresiden og høyresiden i dagens politiske klima og vår tids
horisont er avhengige, kanskje i ulik grad og intensitet, av termen «homo
oeconomicus», HØ, altså. De kan ikke løpe fra det, like lite som de kan løpe
fra europeisk historie og idé-utvikling, eller idé-implosjon, om man vil. Vi
tenker og kommer til å tenke, handle og «holdne» - for å innføre en syllogisme
– innenfor «det homo-oeconomiske
paradigme», og tilsvarende langt borte fra «det juridico-religico-paradigme», som vi på heuristisk vis gjør oss
til «talsmann» for her på bloggen.
Lettantennelige følelsesfolk og politisk korrekt servile både
på høyre og venstresiden vil kanskje føle seg brydd eller til og med fornærmet
eller såret hvis man kleber «homo
oeconomicus» på dem.
Det fins virkelig folk der ute som mener at følelser, empati
osv er mye viktigere, ja, det viktigste av alt og mye viktigere enn litt
distanserte og positive vurderinger angående hva samfunnet faktisk kan
produseres. Fordeling før foredling, kan sies å være disse menneskenes
hysterisk appell og billigeslagord. Slike mennesker vil selvsagt heller ikke ha
noe forståelse eller sans for «det
juridico-religco mennesket». De vil selvsagt ikke se noen sammenheng mellom
juss, tro og Gud som preskriptive eller fundamentale etiske grunnlagskategorier
vi som mennesker ikke kan komme utenom og som vi derfor ikke kan redusere,
annet enn ved bortforklaringer, fortrengninger eller det som i psykologien
kalles rasjonalisering. Folkene på venstresiden foretrekker Rousseau og den
naive, men akk så populære filosofen og etikeren John Rawls fra vår
egen tid som sin tvillingsjel, høyreinnstilte mennesker vil – med en viss
selvforskrekkelse, hvis de blir presset
- foretrekke Bentham, John S Mills, se omtaler og kommentarer under.
Begge fløyene står helt fremmed for tanken på at de kan kalles mennesker som er
helt tomme og forlatte for det perspektivet jeg forsøker å fremheve som «et
must» i dagens diskurs, nemlig det juridisk-religiøse-aspektet, for ikke å si
den juridisk-religiøse dimensjonen og dennes fundamentering både vertikalt og
horisontalt. Kort sagt: Uten en Gud som kommer til oss ovenfra og utenfra, i
det religiøse aspektet, og uten noen religion og juss mennesker seg imellom
(men bare SAP) i det juridisk aspektet, ingen åpning og intet «fast punkt» for
den juridico-religico-dimensjonen, som burde være selve bærebjelken eller det
bærende grunnparadigme under «det hele». For uten dette fundamentet vil alt
bare flyte og ingen sannhet vil finnes, bare delsannheter og sannheter og «argumenter
for hånden eller anledningen og vi er da tilbake i førkristen tid til det gamle
grekenland og bl a sofistene, «konflikten» mellom Parmenides og Heraklit osv, uten noe «vanningssted» eller oase
mellom vår tid og den tid den gang, (fordi vi haster villig vekk forbi alt som
heter kristen gudstro og judeokristen tradisjon i dag). Se om dette bl a her: Sokrates,
Parmenides, Om
SAP her, SAP
og tankeforutsetninger, De nye
sofistene
Mange søker bekreftelse like mye som avkreftelse, de flest
er innstilt på å bruke de karaktertrekk, evner og egenskaper testresultatene
viser som redskaper i konkurransen om å lykkes bedre og blomstre. Den beste
testen er etter min mening den såkalte Enneagram-
testen, en test som egentlig ikke er noen test i vanlig forstand, men et
selvportrett, som man like gjerne kan kalle en karikatur, men da en meget
talende og seriøs karikatur, for den som ønsker «å se» uten å låse tingene,
uten å identifisere eller essensialisere 100%. Testen forutsetter at det fins 9
grunntyper og hver av disse typene på den ene siden drives eller begrenses av
sine egne spesifikke laster, lidenskaper eller tilbøyeligheter og på den andre
side hvordan motsvarende positive egenskaper osv fundamenterer og driver typen
videre mot nye innsikter, andre utfordringer og kanskje flere eller færre
«høyder», for å si det litt kryptisk.
Den grunntype man selv er kommer frem ved at den som tar
testen faktisk beskriver seg selv ut fra stilte spørsmål, spørsmål som egentlig
er korte beskrivelser av laster og dygder man altså selv kjenner seg igjen i og
så skriver seg inn i.
Ut fra den kunnskap man har om seg selv, blir så kategoriene
eller typen fastslått. Testerens subjektive oppfatning av den enkelte personene
eller typen han har foran seg under testen, kommer slik i bakgrunnen og
resultatet av testen viser så hvordan «man egentlig er», som type.
Et viktig poeng i denne testen er at den viser avhengigheten
eller fjernheten til alle de andre typene i enneagrammet. Dette kan gi visse
erkjennelsesmessige kick eller eller «høydare» for den genuint interesserte, uforutintatte og åpne. (Paulus
oppfordrer kristne til å teste åndene!) I og med at enneagrammet også tar
utgangspunkt i det vi kaller laster osv, se over, kan «testen» tjene til en
større forståelse av hva synd i alle sine fasetter består av, hva den foranlediger
og bestalter.
Eneagrammet plotter de ni ulike personlighetstyper inn på en
sirkel og hvor forbindelsene til de andre typene vises med linjer eller piler
fra den ene til den andre på kryss og tvers og frem og tilbake.
Det opereres ikke med noen klar og normativ idealtype her,
for alle typene hindres eller kues av sin egen innebygde begrensning. Alle
typene vil dermed gis en mulighet for å overskride sin egen type for slik å
kunne «etterligne» en ideell grunntype.
Det ligger imidlertid i testens eget system at man må
relatere til et «fast punkt» utenfor den selv for å få med seg «hele bildet». Idealtypen
transenderer alle typene, testen relaterer for så vidt til en idé utover eller
utenfor de konkrete typebeskrivelsene. Slik sett gir testen best utbytte for de
flinkeste til «å se» og forholde seg til livets mange omskifteligheter. For
folk som aldri vil ta poenget, vil testen kunne friste til å blåse opp sitt
eget ego, stikk i strid med testens egentlig intensjon.
Svært «konstitusjonelt betinget» egosentriske personer vil
bruke mye tid på å finne ut av hvilke type de selv og andre er. Slik blir man
dratt inn i «sirkelen» og «oppfordret» til å krøke seg bare mer og mer inn i
seg selv. Det advares for sjelden om denne faren i kretser hvor enneagrammet
nærmest er blitt en livsstil.
Det samme gjelder Qabala – ordet skrives på mange ulike
måter – men her står ikke sirkelen i fokus og heller ikke de menneskelig
tilbøyeligheter. Persontypene settes i forhold til gudsattributter og starter
med emanasjoner i et kontinuum fra Gud, eie
esher jehaje eller Jeg er den jeg er, til Malkut, som det heter, Kongeriket, en illustrasjon på Guds veier
nedover til materien. Og fra materien oppover langs «alle mulige» veier tilbake
til kilden eller opprinnelsen og egentlig der vi hører hjemme. (Det hviler noe
gnostisk over Kabbala og Livets tre, se
Livets tre og kjærlighetshymnen. Systemet fortoner seg derfor i
utgangspunktet som mer åpent – og radikalt - enn i enneagrammet, men dette kan
være en illusjon å gå ut fra, også kabbalah danner en skjermende eller
begrensende sirkel rundt mennesket og dets streben etter fremgang, visdom,
harmoni, identitet, blomstring, trygghet og lykke. Uten «kjærlighetshymnen»,
som er en grunnstein i kristentroen, duger hverken enneagrammet eller kabbalah.
Både Livets Tre og Enneagrammet er variasjoner av ethvert
nøytralt flytdiagram. Begge diagrammer illustrerer det menneskelig sinns behov
for å attribuere eller projisere sine indre strukturer over på en ytre
virkelighet og behovet for samspill eller dialektikk i denne prosessen. Nyere
vitenskap viser da også at vi trygt kan si at mennesket er «uhelbredelig
religiøst», en fremmed tanke i akademia inntil for bare kort tid siden.
Termer eller
begreper som Homo Oeconimicus og «det juridico-religgico mennsket» vil
ikke kunne bakes inn i de personlighetstester som agerer på markedet i dag.
Psykologer har sjelden noen god følelse overfor denne og mange andre tester,
bortsett fra tester som går ut på å klarlegge rent kognitive evner i relasjon
til f eks diagnostisering av demens og de ferdigheter man forutsettes å skulle
ha for å ha førerkort.
Tester for å kunne fastslå personlighetstrekk som de som f
eks ble utarbeidet av C G Jung, d 1961, Gordon Allport, d
1967 og i Eysenck’s, d 1997, personlighetsmodell og hvor han deler inn typene i
melankolsk, flegmatisk, sangvinsk og kolerisk.
Og ikke bare psykologer i dag er skeptiske til slike
modeller, det gjelder i hele akademia selv om akademikere ofte liker å prøve ut
slike tester på seg selv og andre nærmest for mor-skyld. Man frykter at testene
kan «brukes» mot kandidatene og bli en del av maktspillet generelt.
Termen, begrepet, indexen eller kategorier som Homo Oeconomicus og «juridico-religico»
hører ikke hjemme i eksisterende personlighetstester, forståelig nok, de hører
hjemme inn under en videre idéhistorisk ramme, og slik jeg bruker «juridico-religico» betegnelsen, er
dette for å ty til en generelt rettet innfallsvinkel heller enn som en metode til
kategorisering av enkeltpersoner. Jeg kan kaller denne tilnærmingen en anvendelsen
av hypotetisk deduktive eller fenomenologiske eller heuristisk betingede beskrivelser
hvis hensikt er å bidra til større innsikt i hvilke tanke-tros-tenke-handle-og
holdningsmønstre, mønstre som viser seg implisitt i diskursen i dag. Målet er å
bidra til å utvide horisontene, og om mulig utvide bevisstheten om de
variabler, funksjonslinjer og koordinater vi opererer innenfor og som setter
premissene, og m mulig for korrigere for den sneverhet eller ensidighet –
utvist fra begge sider i diskursen. Vi ser i dag at det utfolder seg en viss snever
selvopptatthet på nettsteder og fora, vi mer enn bare aner at det utspiller seg
bitre egeninteresse på arenaene og diskursfronten. Hensikten er dessuten den å
forsøke å vri debattene over fra å være en begredelig skueplass hvor emosjoner
og følelser blir selve innholdet og målet i debattene, Om
Emokratiet og vårt demokrati, over til å bli et mer edruelig
idéhistorisk, filosofisk, teologisk og juridisk fundert forum i det store og
hele.
-
HØ er en typebeskrivelse eller en fellesbetegnelse på et
menneske som tenker rasjonelt og samtidig økonomisk, en person eller gruppe av
personer med en viss sans for positiv eller kreativ kalkulering. HØ tenkes imidlertid
å være et menneske hvis eneste mål er å handle for å øke sin inntekt og formue.
Et slikt menneske fins imidlertid knapt i virkeligheten, og jeg forutsetter her
at dette er ekjent.
Som personlighetstype fins HØ primært som en forestilling
eller karikatur hvis formål er å få frem visse grunntrekk eller karakteristika
som i sin tur viser hen til et visst stabilt tanke- og handlingsmønster som kan
prege generasjoner av mennesker i visse kulturer. HØ er et heuristisk
hjelpemiddel eller en modell man kan bruke for å beskrive og analysere trender
og ideologier, nærmere bestemt mennesker og system innen liberalisme,
kapitalisme og marxisme.
HØ brukes ofte som typeeksempel i sosial- eller
nasjonaløkonomiske analyser. Typen er for så vidt hypotetisk, man finner ikke
ett konkret menneske som kan sies å være HØ, men på gruppenivå, kan vi selvsagt
se at visse grunntrekk i handlings- tanke-
holdnings- og tenkemønstre lar seg registrere idet disse jo illustrerer
ikke bare selve samfunnsdiskursen, men også utviklingen eller avvikling av alt
fra institusjoner til bedrifter i samfunnene. På samme måte som man f eks kan
si at en viss tidsepoke innen billedkunsten var typisk romantisk eller barokk,
kan man si at HØ som begrep eller typistisering i større eller mindre grad er
typisk på det økonomiske området, helt fra det 16 århundre frem til i dag. Marx ville f eks være utenkelig uten
HØ. HØ har dermed i hvert fall implisitt spilt en avgjørende rolle både i den
politiske og teologiske utviklingen siden 1700-tallet.
Det samme gjelder teorien om «Den usynlige hånden» som Adam
Smith introduserte i sin berømte avhandling fra 1776 som kalles «Wealth of
Nations». Smith nevner sjelden konkrete mennesker, men det fins unntak, han
skriver: «Det er ikke av slakterens, bryggerens eller bakerens velvilje vi
forventer å få vårt måltid, det vi
forventer er at disse handler ut fra sin egen interesse. Vi appellerer ikke til
deres humanitet, men snarere til deres egenkjærlighet, vi snakker aldri til dem
om våre behov, men alltid om deres fortrinn».
Smith kan sies å
beskrive HØ. Kontrasten til vår egen beskrivelse av mennesket – slik det bør
være – som et juridico-religico-menneske,
kan ikke være større. Vi må imidlertid her bare nøye oss med å vise til andre
poseringer på bloggen. Vår hensikt er her å beskrive HØ som en betegnelse som
kan fortelle mennesket av i dag noe om hvem de er, hvordan de tenker og noe om
hvilke drivkrefter eller tilbøyeligheter det er som styrer viktige
tankeforutsetninger som grunnlag både for politikk og religion, det vi tror på,
dypere sett. Så vi må videre:
Smith mener at
«self-interest» er av det gode, ikke bare et uttrykk for egoisme.
Egeninteressen blir et synonym for allmenninteressen, hos Smith. Det påstås da
også at det ikke fins noen systematisk motsetning mellom Smith’s etiske og økonomiske teori. Smith tenker innen
naturrettslige tankeforutsetninger, men han sies å ha subjektivert naturretten
idet han skimter en guddommelig ordning bak fenomenene, en høyere rasjonalitet
som gir seg utslag i individenes «ureflekterte drifter».
Thomas Robert
Malthus, d 1834, og David Ricardo,
d 1832, var økonomer som videreutviklet Smiths teorier. Malthus var ikke
direkte kristendomsfiendtlig, han forsøker å forene kristne forestillinger med
Smith’s tanker om «self-interest». Hos Ricardo faller alle motiver som ikke er av
rent økonomisk natur bort i hans økonomiske studier. Økonomiske motiver trumfer
alle andre motiver. Mennesket er ikke lenger som hos Smith ureflektert og
driftsmessig betinget, det blir et beregnende eller kalkulerende vesen, som hos
Bentham.
James Baptiste Say
var en annen økonom på denne tiden. Han mente at psykologiske faktorer vel
kunne spille med i det store økonomiske bildet, men disse var likevel av høyst
sekundær betydning, vi kan ut fra at med psykologi mente han på ett eller annet
vis også religion. Dette i motsetning til
Bentham, d 1832, som var
direkte fiendtlig innstilt til enhver teologi. Hans moralteori er blitt kalt en
kjøpmannsfilosofi og denne har spilt en stor rolle i den liberale tradisjonen.
Kort sagt: Det gjelder størst mulig mengde lykke eller tilfredsstillelse og
unnvikelse av ulykke, ubehag og lidelse. God, rett eller ideell oppførsel er
intelligent oppførsel. Det som skader et individet, kan skade medmennesker; det
settes opp en «lykkekalkyle». Det gjelder å skape personlig og allmenn lykke.
Under det hele ligger en «sekulær skapelsestanke», men Bentham styrer unna teologiske eller metafysiske faktorer.
Mennesket handler ut fra egeninteresse og dette medfører størst mulig lykke for
alle. Empiri gjøres normativ, det forutsettes en harmoni i og bak tingene, men
denne er ikke teologisk fundert. Full harmoni kunne oppnås gjennom rasjonelle
tiltak. Designeren i dette «plottet» er fornuften, ingen guddommelig gestalt.
Erfaring og empiri er grunnleggende. Hvordan kan dette oppleves som noe mindre
enn primitivisering av menneskelivet? Se
vår utmerkede artikkel om bl a Godhet, Bentham og Mill
John Stuart Mill, d
1873, var påvirket av Bentham, men forsøkte å trekke kvalitet in i
kalkylen. Han skilte mellom laver og høyere lystfølelse og dette innebær at han
fjernet seg fra en mer radikal empirisme. Han var mot enhver form for naturlig
teologi og natur-tenkning. Han skrøt av at han kanskje var en av de få som
aldri hadde forsøkt å kvitte seg med religiøs tro – fordi han aldri hadde hatt
noen.
Mill snakker om «bacwards nations»: «Vi kan utelate fra betraktningen
disse tilbakestående samfunn eller stater hvor deres rase i seg selv må
betraktes som «as in its nonage» …
Despotisme er en legitim styringsform når man har å gjøre med barbarer,
forutsatt av dette kan medføre forbedring og hvor virkemidlene kan
rettferdiggjøre dette målet».
Slike uttalelser skiller Mill fra folk som gjør seg til
talspersoner for universell likestilling, folk som tror at alle er født like og
med umistelige rettigheter, og at de som er født fattige, og at de som ikke har
utdannelse har en rett til å bestemme over en nasjons fremtid sammen med de som
sitter bedre i det og intellektuelle representanter fra de mer bemidlede
klasser.
Implisitt i slike meninger og denne holdningen tilknytningen
til et homogent samfunn i kulturelle eller sivilisatorisk mening av ordet, dvs
et samfunn som funderer seg på Vestens autentiske verdier proper, hva gjelder
både kristne idealer, rasjonalisme, humanisme, eller på den filosofi som ligger
innbakt i den franske opplysningstid. Alle disse meningsretningene fremkom fra
ett verdisystem som allerede hadde etablert seg over flere hundreår i det vi i
dag kaller Vesten. I Vesten kunne man aldri ha diskutert legitimiteten av et
kastesystem, at enker skulle la seg drepe, at slaveri skulle kunne innføres, at
man skulle fremme voodoo-praksis eller rituell kannibalisme eller innføring av
spesifikke patriarkalske æreskodekser og shariadomstoler, appeller til hellig
krig, vendettaer, steining til død for utroskap, polygami og pedofili. Ingen
forsvarte despotisme eller autoritære regimer, massundertrykkelse. Debattene om
moral i Vesten har dreiet seg rundt Bibelen, gresk filosofi og romersk rett.
Mill var skeptiker
til mye, han sier «ordinary human nature is so poor a thing». Men han vill
aldri ha godkjent eller ha hatt noe å gjøre med folk som gikk for å lovliggjøre
ekspropriasjon av privat eiendom eller gå inn for å utrydde på grunn av deres
rasemessige antatte mindreverd. Han formulerte det prinsipp som kalles
skadeprinsippet, se full tekst nedenfor,
kort sagt: « … free scope should be given to varieties of charackter, short of
injuries to others».
Mill var heller ikke overbegeistret for tanken om
demokratiet som sådan, han sier: «Like
other tyrranies, the tyrrany of the majority was at first, and is still
vulgarly, held in dread, chiefly as operatining through the acts of the public
authorities».
Mill var ikke liberalist eller utilitarianer på samme måte
som Bentham. Men, i motsetning til John Locke
diskuterer ikke Mill muligheten for å forme en harmonisk og selvstendig
personlighet. Det han fokuserer på er spørsmålet om hvordan profittmotivet
kunne gagne alle og hvordan man best kunne kombinere et system bygget på lov
med den personlige frihet. Locke kunne ikke forestille seg liberalisme uten
seriøse forsøk for den enkelte til selvforedling. Det sier litt om
toleransebegrepet at Locke ikke ville tilstå katolikker trosfrihet. Han gikk ut
fra at de var hardbarkede fanatikere.
De franske opplyningsfilosofene som f eks JJ
J Rosseau, d 1778, så frihet som en frihet fra nødvendigheten av
alle sosiale begrensinger og frihet fra
selv å opparbeide seg velstand. Ingen skulle være slemme mot hverandre,
alle skulle være brødre, var refrenget, ikke helt ulikt dagens godhetsposering.
Folket skulle betraktes som suverenen og ene ha mulighet for å vedta lover.
Utøvende myndigheter skulle adlyde denne suverenen
eller folket, som kan begrense, modifisere eller vedta nye lover etter
forgodtbefinnende. Lykken skulle ikke søkes ved å forsøke å styre lystene eller
nedkjempe negative personlighetstrekk eller indre demoner. Det var ikke fokus
på å forstå den menneskelige natur eller å utvikle dygder eller dyd. Lykken
skulle finnes i applisering av Den
sosial kontrakten. Social Contract.
Når «skadeprinsippet» i Norge i dag brukes for å stagge
islamkritikk, f eks ved å nekte en islamskritisk organisasjon å arrangere et
diskusjonsmøte om islam, på et offentlig bibliotek, kan man neppe påberope seg
prinsippet. Men det er blitt gjort, ikke bare i konkrete tilfeller, men også
som «moralsk» brekkstang i forsøk på å stemple og isolere saklig islamkritikk
som befinner seg klar og tydelig innenfor ytringsfrihetens grenser i landet. Når
en høyrepolitiker går ut i media og forsvarer bibliotekarens nektelse bla på
bakgrunn av Mill’s skadeprinsipp, har han neppe forstått mye. For:
Mill vil ikke slippe gjennom enhver ytring, Mills skadeprinsipp
innebærer at det eneste som kan begrunne maktbruk mot en borger er, at
vedkommende påfører andre en skade som utgjør en krenkelse av dennes
rettigheter. Mill ville bestemt hevde at
det å få ens følelser krenket ikke er en krenkelse av en rettighet.
Derfor bør heller ikke ytringer som kan ha en slik virkning, bli forbudt. Det
faktum at en ytring er sårende er ikke en tilstrekkelig grunn for å forby den.
Det var denne
forståelsen av Mill bibliotekaren og den liberale høyremannen burde ha hatt
innsikt nok i til at de kunne tillate – og ikke nekte - den islamkritiske
organisasjonen å avholde sitt møte på biblioteket.
Vi kan også spørre:
Var det ikke nettopp islam som fikk bibliotekaren til å nekte SIAN å holde sitt
åpne diskusjonsmøte, i opplysningens navn?
Mill ville kanskje
bedre se den parten som hadde størst behov for å bli hørt her bedre enn
bibliotekaren og de politikerne som støttet henne. Mills sier:
"Den eneste
friheten som fortjener navnet, er å kunne forfølge sitt eget beste på egen
måte, så lenge vi ikke forsøker å frata andre den samme retten, eller hindrer
dem i å oppnå den. (...) Menneskeheten har mer å tjene på at folk får leve slik
de selv vil, enn å tvinge hverandre til å leve slik andre mener de bør
leve."
Og hva er det så
islam vil på sikt? Jo, det fins ikke noe hinder i Koranen mot å omvende folk
til islam med sverdet, med trusler og
vold … SIAN, derimot, har aldri truet med noe sånt, organisasjonen er livssynsmessig
og politisk «nøytral» og antivoldelig og antiautoritær. Ved å nekte SIAN,
fremmet man islam. Man fratok i denne situasjonen SIAN et grunnleggende krav på
beskyttelse og retten til å leve slik vi
vil. Biblioteket ville beskytte islam – først og fremst mot seg selv,
kan man si., en påstand biblioteket vil ha de største vanskeligheter med å
forstå poenget i.
Det underliggende
motivet for biblioteket var sannsynlig å hjelpe de svake mot de sterke, - etter
min mening en grov feilvurdering, men helt i tråd med snillismen som råder
grunnen i f eks SV. (Jeg kaller dette en emosjonelt betinget korrekt servilisme).
SIAN har et
medlemstall som sannsynlig er mikroskopisk i forhold til antall muslimer og
imamer i moskeene rundt omkring, pluss all den åpne velvilje islam møter i
presse og media og ikke minst: I den norske kirke, se
om Terje Tvedt her og her
. SIANS påvirkningsmuligheter i samfunnet og diskursen er minimal i forhold til
islam. Det legges bevisst kjepper i hjulene for SIAN, ikke for islam. Stat,
media, domstoler og utøvende myndigheter driver med systematisk skjevfordelen
til fordel for islam, en påstand mange vil kunne slutte seg til, til og med de lettskremte.
Biblioteket styrket de sterke, stikk motsatt av hva biblioteket
fikk seg selv til å tro og mene. Det er, som vi vet, ofte lettere å lure seg
selv enn andre, spesielt når man samtidig går ut fra at «verden vil bedras» og
at verden derfor må skånes for å bli bedratt. Bedrageren er her imidlertid alltid
Vesten sett ut fra disse naive menneskenes menneskeoppfatning, livshorisont og
verdensanskuelse.
Det kan derfor vise seg at biblioteket og de politikerne som
støttet biblioteket var mer fobiske overfor SIAN enn overfor islam! Det kan
også sies at det var fobien for islam som gjorde utslaget. Man hadde ingen
rasjonell grunn til å nekte SIAN, men man hadde en irrasjonell grunn for å
beskytte og fremme, ja, nesten fronte, islam. Biblioteket ville ikke tillate
SIAN å leve «som vi vil», de ville tvert imot bidra til å styrke islams
posisjon, ideologi og konkrete lære, sharia. Å la «islam» leve slik den vil ble
derfor viktigere enn å «la oss» leve slik vi vil. Her finner vi et ønske om
despotisk eller diktatorisk makt i levende live på et offentlig bibliotek og et
åpent bystyre drevet av politikere «på styr».
Men: Når vi så
kommer til Marx, er det ikke lenger harmonitanken som ligger under, selv
om den spiller med implisitt. Det brygger opp til det motsatte: Konflikt. De
indre kreftene som driver samfunnet fremover er først og fremst av økonomisk
karakter, det som skjer, skjer imidlertid ikke rettlinjet, men derimot
dialektisk.
Marx bygget på Hegel som
var kollektivistisk og historisk orientert. Utilitaristenes fokus var på
individet, helt i takt med klassisk engelske nasjonaløkonomiske føringer. Marx
er konkret orientert, det skjer en politisering i forståelsen av de økonomiske
prosessene og den marxisistiske arbeiderklassen blir en forsterking av homo oeconomicus, altså HØ. I stedet for
«et jeg», kommer nå det politiske «vi’et» - ja, selve det politisk påtenkte «nye
Vi» - inn som synergisk pådrivende kraft.
For Hegel var individet som sådan en abstraksjon; menneskets
behov og målsettinger var funksjoner av samfunnet mer enn av egne valg. Tanken
om en allmennvilje kom på banen. For Hegel var tanken om mennesket som et
egennyttig individ og ingenting annet, var uforenlig med en forestilling om et
samfunn i politisk mening. Thomas Hobbes, d
1649, derimot, betraktet samfunnet som en samling individer og individene som
en ansamling av separate ønskemål. Marx ser HØ i kollektiv gestalt. Mennesket
er sin egen skaper og arbeidet kan sees som en gudserstatning, omtrent på linje
med Hegels «absolutte ånd». Den ontologisk grunn er av økonomis karakter. Gud
blir på en måte arbeidet selv. Se
om Hobbes, Rana og islamsk stat her
Thomas Aquinas, d
1274, går ut fra som gitt at mennesket bærer på en medfødt viten om den
naturlige loven, som f eks at man skal elske sin neste, at man ikke skal slå i
hjel osv. Det sted hvor mennesket bevarer denne viten er samvittigheten, dvs
den del av samvittigheten som beskjeftiger seg med erkjennelsen av det gode og
det sanne. I denne delen fungerer «synteresis»
som beskrives som «den gnist av samvittighet som ikke ble slukket» eller den
kime som så å si har overlevd syndefallet og som derfor sikrer en sann
erkjennelse. Dette ble oppfattet som om det fantes to samvittigheter aktive i
mennesket, en som altså sikrer den teoretiske innsikt i det gode, og en annen –
conscientia – som opererte den
praktiske anvendelse i konkrete livssituasjoner. Oppdelingen passer godt inn
for Thomas da den hjelper til å forklare manglende samsvar mellom teori og
praksis.
Det avgjørende er at man har denne innsikten slik at den som
handler umoralsk kan holdes ansvarlig, fordi han med synteresis vet bedre.
Samvittigheten forklares altså rasjonelt via deduksjon.
Samvittigheten begrunnes ikke i følelse, det er den rasjonelle fornuft som
slutter seg frem til riktig praktisk handlemåte. Det gjelder hedninger så vel
som kristne. Samvittigheten blir dermed nærmest kun et humant anliggende. «det
eneste som skiller de kristne fra hedningene er at den kristne mottar
Helligånden som så gjør oss fri til å handle som den behager nåden og unngå det
som står nåden imot» skriver Lars Bo Bojesen i Religionen i krise, 1, s 200ff.
Den kristne, til forskjell fra andre, oppfatter ikke disse sannhetene som
påbud, men noe man utfører «glad og gjerne».
Hvem er det så vi vet
sammen med? Jo, med conscientia, som
er en samviten med synteresis. Men dette førte ikke til at Den katolske kirkens
som sådan så å si tok ansvaret for at den enkelte kunne rådspørre «sin synteresis», han måtte spørre
Kirken til råds, gjennom prestene eller skriftefedre. I praksis var det derfor
Kirken de kristne hadde sin samviten
med.
«Bruddet med denne holdning ga verdenshistorisk gjenlyd»,
skiver Bojesen. Det kom med Martin
Luther i 1521, da han ble anklaget for kjetteri. Luther kunne ikke
tilbakekalle noe av det han hadde forfektet fordi det ikke var tilrådelig å
handle mot sin samvittighet! Det var ikke bare et forhold mellom Luther og
Kirken, men mellom Luther og Gud! Det minner mye om hvordan apostelen Paulus oppfatter samvittigheten og slik
vi oppfatter den i dag, hvis man da tror og er kristen. Luther forklarer så
senere at forbindelsen mellom synteresis
og conscientia ikke oppnås ved å streve for å oppnå noe – for det å strebe
etter å bli from, er like elendig som å strebe etter makt – nei, det gjelder om
å ta imot nåden i Kristus. Gud må derfor gi mennesket en ny samvittighet, den
må skiftes ut! «En sådan samvittighet er,
lige som troen, Guds gave; faktisk er tro og gudegiven samvittighet for Luther
identiske». Dermed er det skolastiske samvittighetsbegrep borte. At
menneske skulle ha eie en fundamental og uformørkelig gudserfaring, blir en
utenkelig tanke. Men at alle mennesker, også avgudsdyrkerne, har et gudsbegrep,
det står likevel fast at Luther mener.
Luther holder seg til et såkalt autoritært samvittighetssyn,
et syn som snart viste seg ikke ha noen allmenn appell. Kritikere og
motstandere vill tilbake til et menneskesyn der mennesket besto av mer eller
mindre forskjellige og mer eller mindre ulike sentrale og verdifulle deler og
hvor mennesket, i motsetning til hos Luther, oppfattes som et «rom» hvor ulike
«herrer» kjemper om makten i det og hvor mennesket blir en slagmark som disse
«herrer» fyller med sin egen samvittighet. Mennesket blir da avhengig av hvem
som vinner.
I tiden før Rousseau, d 1778, var samvittigheten igjen blitt
autonom. Ved utgangen av Opplysningstiden var det utbredt å tenke at moralen
ikke skal søkes i noen kilde utenfor mennesket selv, men derimot i dets indre.
Mennesket bære på en ufeilbarlig instans i seg som kan lede mennesket. Denne
ufeilbarligheten beror på følelser og ikke på forstandskalkulasjoner. Det er
mennesket selv som frembringer følelsene, ikke forstanden som er avhengig av
sanseinntrykk som kommer til mennesket utenfra, fra et område utenfor vårt
herredømme. Følelsene er uttrykk for menneskets innerste og sanne natur, en
natur kulturen har lagt lokk på, så å si. «Å være er for oss å føle», som det
het. Samvittigheten blir da følelsenes stemme og det som gjør mennesket til
menneske. «Den fungerer med instinktets sikkerhet», som Bojesen sier. Jeg vil
tilføye: Med instinktets – absolutte – «selvsikkerhet» … Enhver som følger
denne samvittigheten adlyder naturen og frykter ikke for å fare vill. Den
anerkjenner ingen herre over seg, den skal adlydes uforbeholdent og den kan
ikke ta feil. Og dette er altså Rousseau.
Han kunne like godt sagt at politikk er alt, et slagord viden kjent i
68’er-kretser.
«Så sant samvittigheten ble en «samviten» med det enkelte
menneskets indre liv, dvs med dets egen – antatte eller tilskrevne - guddommelige
natur, føltes det snart som nødvendig å garantere dette enkelte menneskets absolutte
samvittighetsfrihet. Og det var presis det som skjedde ved opprettelsen av
praktisk talt alle statsforfatninger etter den amerikanske
uavhengighetserklæringen i 1776. Samvittighetsfriheten ble da en
menneskerettighet. Å tvinge et menneske til å handle mot sin samvittighet, ble
den mest avskyelige forbrytelse. Rousseau samvittighetsforståelse hadde fått
fullt gjennomslag.
Rousseaus oppfatning her selvsagt bydd på motbør. Fra
begynnelsen på 1900-tallet er hans oppfatning blitt kontret av en rekke
filosofer, psykologer og teologer på grunnlag den såkalte etnografiske
erkjennelse og den innsikt at samvittigheten kunne være et sekundært produkt av
miljøbetingede faktorer. Man kan da si at det at mennesket har samvittighet er
det som gjør det til menneske. Men også dette blir dekonstruert, fordi at’et jo
også er et «produkt» eller en funksjon av miljøet.
Litt mer utfyllende
om bl a Rousseau:
Når Rousseau snakker om begreper som stat, suverenen etc
beskriver han dem uttrykkelig ikke som abstraksjoner, men som personer med
egenskaper som vilje og forsett, med andre som juridisk ansvarlig personer. Her
tenker for så vidt Rousseau «juridico», men som det fremgår av mitt heuristiske forsøk på å bidra til
endring eller supplering av dagens tanke- og tenkemåter, blir han stående
uten det «religico»- konseptet og det fundamentet som vår «ligning» krever. Dvs
han tenker også gud inn i sine «kalkyler», men denne guden er ikke den kristne
Gud, derfor blir hans tenkemåte da også like mangelfull som meningsløs eller
meningstom, etter vår menig. Det Rousseau gjør er at han gjør suverenen eller
allmennviljen til gud, ja, en personlig gud, til og med. Allmennviljen er en
virkelig vilje han tilskriver suverenen, som altså er den instans folket velger
å gi fra seg makten til.
Rousseau skriver:
«Akkurat som naturen gir hvert menneske en absolutt makt over sine lemmer, så
gir den sosiale kontrakt suverenen eller «the body politic» absolutt makt over
dens lemmer, og det er dette jeg aller suverenitet. … Det er enighet om at hver
enkelt gjennom denne kontrakten avstår bare de delene av hans makt, hans formue
og frihet som betyr noe for samfunnet; men det må da også sies at suverenen har
den absolutte makt til å bestemme «hva som betyr noe»». Suverenen blir dermed
gjort til gud eller «absolute concern». Så lenge suverenen fungerer, er den
gud. Ikke rart da at Rousseau forsøkte å få innfør en sekulær religion, en
gudserstatning, som etter hans mening ville avløse alle former for
åpenbaringsreligioner. Han mente at disse skilte mennesket fra sine naturlige
følelser for verdslige ting og fjernet deres håp i dette livet. «Prestestyrt»
religion er ikke av det gode, fordi det medfører krig mellom suverener, mellom
stat og kirke. Man forsøker å fremstille verdslige konflikter som
gudsbespottelse i stedet for å beskrive slike konflikter som rent verdslige
stridsspørsmål. Rousseau ender opp med å tilbe en oppfunnet gud som tilbes for
samfunnets og suverenens skyld. Statskult synes å være eneste alternativ og den
som nekter å delta i den, kan så risikere liv og lemmer. En slik gud kan da
heller ikke se inn i menneskenes hjerter.
Rousseau’s utgangspunkt var å føre mennesket tilbake til
naturtilstanden, en tilstand som beskrives av Hobbes som «isolert, fattig,
ubehagelig, primitivt og kort». Rousseau ser mennesket som fritt, men nå
overalt i lenker. Rousseau beskriver naturtilstanden som en tilstand hvor
mennesket er medfødt dydig og med medfødt evne til medfølelse og empati – av
hvilket alle ble fordervet av samfunns utviklingen med førte innføring av «egoistiske»
lover og ulikhet. Nå skal allmennviljen komme fra alle og gjelde for alle! Han
mente at naturen var bedre enn sivilisasjonen.
Marx oppmuntrer enhver proletar med at «de har ingenting å
miste enn sin lenker». Rousseau mente at allmennviljen – som juridisk og til og
med empatisk person, altså - skulle sikre alles likeverd eller likestilling,
dette i motsetning til Locke’s samfunnskontrakt som ville sikre den enkeltes
rettigheter og eiendom.
Når det gjelder John
Locke, som tror på Gud, (han er deist og tror dermed på en «fjern» gud»,
synes «the ultimate concern» simpelt hen å være ivaretakelsen av
«commonwealth»s sikkerhet og dets beste.(s 231ff i True Tolerance, Liberalism
and the Neccessity og Judgement) av J.
Budziszewski, paperback 2000).
Locke mener at slike hypotetiske kontrakter som Rousseau
opererer med er ubrukelige siden de ganske enkelt er metaforer, modeller eller
parabler. Om det grunnlaget de bygger på er fiktivt, spiller imidlertid ingen
rolle for Rousseau. Locke mener at den eneste åten frie og likestilte personer
kan pålegge seg nye plikter er at de frivillig kan tilslutte seg eller være
enig i dem. Locke mener derfor at folk i dag ikke kan være bundet av
forfedrenes kontrakter, men at de kan fornye dem. Politiske plikter baserer seg
ikke til syvende og sist på natur, men på samtykke, ifølge Locke, ja til og med
stilltiende samtykke. (Written on the Heart, s 117f).
En liten innskytelse her: Både Jefferson og Locke fører
tanken om at mennesket er utstyrt med visse rettigheter i og med at de
eksisterer tilbake til den judeokristne tradisjon og dermed til Guds ord om at
mennesket er skapt i Guds bilde og for hans eget formål, og ikke for noen
annens formål.
Obs: I islam fins det ikke noe gudsbilde i teologisk
forstand, det er derfor ikke en drøy påstand at den amerikanske frihets- eller
uavhengighetserklæringen aldri ville kunne blitt hverken oppdaget eller «oppfunnet»
innen islam og innenfor umma, det
verdensvide islamske samfunnet, deres surrealistiske utgave av et «samfunn av
hellige», som helhet.
Locke vil ikke
tolerere toleranse overfor religioner som krever full lojalitet eller
underkastelse under en fremmed makt, f esk under «The Turks», som han skriver.
Han trekker frem islam som et eksplisitt eksempel, men han tenker også på den
katolske kirke, (se s 233 i True
Tolerance av Budziszewski).
Når det gjelder forskjellen mellom Kant og Lock, kommer
Budziszewski med følgende interessante observasjon: Locke og Kant er enige om
at mennesket ikke ble skapt for å bli brukt eller utnyttet av hverandre for
egne formål. For Locke er begrunnelsen at vi er skapt for Guds formål, for Kant
er begrunnelsen at vi er «mål» i oss selv, dvs skapt for å bruke oss selv for
eget formål. Vi er alle små guder i Kants begrunnelse, (s 234 i True
Toleranse).
Om Hobbes’ gudsbilde
sier Budziszewzki at det er «den
største kroppen» og om Aristoteles gudsbilde at det er «thought thinking
itself», i What we can’t not know, s xvi.
«Flere tenkere som studerer den naturlig loven fokuserer på
metafysikk og studiet av hvordan verden overhodet må være for at det kan bli
sagt at det finnes noen slik lov. Slike prosjekter er selvsagt uunnværlige, men
de har en tendens til å blande sammen teori og fakta. … Hva er den beste måten
å forklare idéen om den naturlige loven på? Denne måten: Har du lagt merke til
at det finnes visse ting, når det er spørsmål om rett og galt, som vi alle i
virkeligheten vet, og ikke kan annet enn å vite? Eller denne måten: Dreier det
seg ikke bare om å dette å overføre å være til dette å være godt?».
Den første måten å nærmer seg problemet på er helt klart den
første, selv om den siste også er sann.
… ideen om den naturlig loven inneholder en logisk
motsetning i seg, den er et tegn på at det foreligger dypere beveggrunner. Selv
i vår prelapsianske tilstand før
syndefallet, (også kalt originalsynden) og da Adam og Eva fremdeles hadde sin
noetiske kraft i fullt monn, ble de fristet til å bli «lik som Gud og få
kunnskap om godt og ondt». De ble fristet til å innbille seg at de selv skulle
kunne være førsteårsak til egen etiske kunnskap og deres egen konstitusjons som
personer. I hvor mye høyere grad er ikke vi som lever i en postlapsariansk
tilstand da tilbøyelige til å la oss friste på samme vis og hvor vår også vår
viljesutrustning er fordervet av Fallet? …
Konsekvensene av Fallet når det kommer til teorier om Den
naturlige loven, er at vi ikke vil høre noe av Den naturlige loven. Vi kan
imidlertid ikke fullt ut overse den og det er fordi «de første bokstavene i
den» fremdeles er skrevet på våre hjerter. Men vi protesterer mot denne
skriften, mens vi lar dens bokstaver brenne. … Vi påstår derfor iherdig at
moralsk uvitenhet uten videre er faktum alle må godta. Vi pukker på at de
problemene som reiser rundt Den naturlige loven kun er av kognitiv art. Vi forutsetter
at de som i vår tid fornekter Guds eksistens og destruerer livet og fryder seg
over alle seksuelle perversiteter, ikke vet bedre. Vi innbiller oss at hvis vi
bare fremlegger overbevisende argumenter, så vi de endre syn på saken. Dette
vil imidlertid ikke skje, og det er fordi det jo er noe som heter «motivated
error». Og problemet går ikke over med dette, våre opinionsdannere har ikke
bare ødelagt – det jeg kaller - dyp samvittighet (deep conscience, synteresis) -
, de har også undertrykt eller fortrengt den. Men «det er som med det menneske
som blir levende begravd og som banker på kistens vegger. Det motstrebende
intellektet – som er graven – forsterker så kistens vegger».
For å si det i klartekst: Vi kan ikke ikke-vite at det er
galt å ta et annet menneskes liv. Det frastøtende i dette er at vi i tillegg
bruker denne «vi kan ikke-ikke-vite-vitenen» nettopp til å forkaste den.
Argumentet for fri abort impliserer at selve aborten ikke er et uttrykk for at
den er forsettlig, eller at inngrepet ikke innebærer «å ta bort noe», eller –
til og med – at det ufødte livet ikke er uskyldig nok, at det er et
ikke-menneske eller ingen-person og det ikke er «i live».
Et øyeblik! «Ikke uskyldig»? Det fins ikke noe som ikke kan
fortrenges. Juristen Eileen I McDonagh
kaller det ufødt barnet «en privat part i saken» som brukes «vold» eller «makt»
for å «tvinge» kvinnen «til å være gravid mot sin vilje». Barnet anses å være aktivt
ansvarlig for svangerskapet!. Kvinnen har en rett til å avvise eller samtykke
til fosterets inntrengning og har rett til å bruke livstruende midler for å
stoppe den». Dette ifølge denne juristen, altså. Hun sier også: Vi kan ikke
forvente av en kvinne som blir voldtatt at hun skal vente ril voldtekten er
over før hun bruker vold for å stoppe voldtekten.
Jeg kan ikke si noe annet enn at denne juristen ikke vil
forstå hva jeg snakker om når jeg bruker termen «det
juridico-religico-mennesket).
Hvordan kan vi møte slik argumentasjon? Er ikke en slik
person som denne juristen «beyond argument»? Som jeg før har vært inne på:
Viten om egen skyld kan gi et behov for en anger som igjen genererer et behov
for bekjennelse, forløsning, forsoning og rettferdiggjørelse eller tilgivelse
for synden. … men slik tingene er nå, så flykter vi ikke fra galt, men fra å
tenke på det. Vi tilstår syndens alle deler, bortsett fra at den er synd. Vi
søker ikke å bli rettferdiggjort, vi rettferdiggjør oss selv, vi dikter opp
unnskyldninger … Fortrengning er den normale respons det «angrende» intellektet
agerer på i forhold til dets egen samvittighet. Og dette er det jeg kaller en
noetisk eller personlig heller enn en fysisk eller biologisk overtredelse av
Den naturlige loven. Og det er dette som i dag utgjør menneskets grunnvilkår i
dag». (Oversatt fra J. Budziszewskis The Line Through the Heart, 2009/11)
Her har vi et
menneske – J. Budsiszewski - som altså våger å tenke juridico-religico i
et allment nåtidsparadigme som fremdeles til de grader preges av modellen av og
forestillingen om et Homo Oeconomicus-menneske. Jeg nøyer meg med å si det så
brått som det. Jeg overlater teksten her over til å tale sin egen sak overfor
den som kan lære noe av den. - ved først å grøsse, men som så tillater seg
å se at det fremdeles fins håp. Jeg må her vise til en artikkel hvor vi tar for
oss Agapen, Kjærligheten og Livets tre, Agapen,
kjærligheten, livets tre.
Det må også nevnes at Agapen er et helt spesifikt kristent –
høyst reelt og høyst virkende i ånd, kropp og kraft - konsept og et konsept som
dessuten ikke finnes i islam proper og –selvsagt – heller ikke ateismen og
naturalismen. Ja, dette fornektes sogar i islam som en dogmatisk påstand, idet
islam ikke kan tillate noen midler,
noen megler eller mellommann, mellom den troende muslim og Allah, muslimenes
radikalt distanserte monade – den
totalt annet - av en gud. For Allah ikke bare «den totalt andre», Allah
er nettopp «det» totalt «andre». Innen ateismen etc er jo ikke engang Jesu
Agapen og Alfa Omega et tema, det er snarere et ikke- tema, eller bedre: Et
anti-tema, ja et hedensk eller okkult betinget og livsfarlig tabu overfor dette
paradigme.
Mot denne bakgrunnen kan det være nærliggende å spørre seg
om hva Den norske kirke mener og hvor den plasserer seg i dette perspektivet, via
den uttalelse kirkens Bisperåd kom med nylig, og som vi har kommentert Jon
Kvalbein i Dagen, og Uttalelser
på vide vanke. I disse uttalelsene viser kirken etter min mening at
den står helt uten perspektiv på det av Guds Ord selv inkontingent skapte
juridico-religico-paradigme, og det perspektiv og det forhold til Den naturlig
lov kirken altså burde åpne seg for og legge seg på, i stedet for, som den nå
gjør, å legge seg vidåpen for en ateisme som i denne sammenhengen kan ses som
identiske med islam og omvendt.
Men vi må videre, og vi
skal her hoppe over bl a Freud, From og Jungs tanker om samvittigheten, vi
skal bare nevne at Kierkegaard,
d 1855, og Heidegger, d 1976. Disse
ser i samvittigheten et fundamentalbegrep i den forstand at den ikke dømmer
menneskets enkelthandlinger, men fungerer som et begrep som blottlegger den
menneskelige eksistens røtter. Heidegger mener at samvittigheten ikke kan
forklares ut fra noe mer fundamentalt. Å begrunne samvittigheten ut fra
biologiske, psykologiske eller teologiske betraktninger – som f eks å ontologisere den til å være «Guds
stemme» osv, er et vulgært foretak i Heideggers øyne. Heidegger mener at
mennesket faktisk ønsker å ha samvittighet og at dette ønske er som å høre
kravet om å overta sitt eget liv eller overta seg selv i sin «evige gyldighet».
Dette kravet hører ifølge Heidegger i sin samvittighet, - bare det at kravet
overdøves, mennesket flykter over i «uegentlig eksistens» og blir underlagt «das Man». Det eneste «salige» er at
samvittigheten da må unnlate å si noe bestemt, den må være taus eller
intetsigende. Samvittigheten kaller på min eksistens.
Som vi ser kan ikke Heidegger akkurat kalles en «homo oeconomicus», men an kan heller
ikke kalles «et juridico-religico-menneske».
Hadde han vært det, slik jeg tenker meg et slikt menneske, hadde han ikke latt
seg friste at nazi-partiet den gang.
Heidegger mener
så at eksistensen er det samme som min skyld og at samvittigheten avslører
denne. At skyld skulle være noe man pådrar seg etter hvert i livet, er noe
sludder, ifølge Heidegger. Og skyld, hva er det? Jo, skyld er dypest sett å
skylde seg selv valget av seg selv i sin faktiske væren. Det er gitt på forhånd
at mennesket skylder seg selv å velge sitt på forhånd gitte selv!
Hva mener Heidegger så om menneskets synd? Vel, den finnes
ikke hos Heidegger. Det er som om den moderne, aktuelle tid og diskurs sier det
samme: Synden har forlatt menneskene og mennesket står alene igjen med sin
skyld, som den må betale for ved å betale for seg selv, ved – absurd nok - å
velge syndfrihet nærmest som en frihetsbetingelse, vil jeg si. Det fins ingen
frelse i dette. Det er typisk: Hvis det er noe mennesker frykter, så er det å
bli frelst, i kristen forstand. Bare ved å betale mer enn bare tiende i
karismatiske menigheter i dag, tør mennesket å ta sjansen på å gi seg over for
å bli frelst. Det ville være umulig for Heidegger å plassere mennesket og seg
selv i følgende paradigme som beskrevet over av av J. Budziszewski, i min oversettelse.
På samme måte som Heidegger ville Herbert Marcuse, d 1979, som lot seg friste av det jeg vil kalle
ren vulgærmarxisme, kunne ikke ha kjent seg igjen i det Budziszewski sier over.
De ville ha følt en eller annen kvalme. Marcuse – som fikk en etter in mening
helt ufortjent, enorm innflytelse over studentbevegelsene rundt 1968 - ville
skape «det nye menneske, og det er så avgjort ikke «Det juridico-religigico
mennesket» jeg forsøker å beskrive her på bloggen og hvor jeg da samtidig
oppfordrer til å se poenget i.
Marcuse var som nevnt
marxist, men det fratar ham ikke avhengigheten av HØ, som vist ovenfor. Han
er like avhengig av HØ som Marx og marxismen var det, og fremdeles er det, det
er det letteste a verden å se og forstå, med en hvis kreativ anstrengelse,
selvsagt, (men det er ikke alle til lags å gjøre seg bruk en slik kreativ
anstrengelse, det får nå være så sin sak … ).
Marcuse var svært misfornøyd med «tingene» som de nå engang
var blitt, egentlig så han heller ingen muligheter for forandring eller
utvikling i dette samfunnet; han skriver om dette i «Det endimensjonale
mennesket», hvor han dog foreslår en løsning like vel: I stedet for å arbeide
langsomt for å skape et nytt samfunn, og et nytt menneske, og som da er et
arbeide som dessverre kan før til «innvikling» i det samfunnet som nå engang
foreligger, foreslår Marcus at de progressive skal iverksette «direkte
demokrati». Man skal gå ut på gatene å provosere! Hvilket ble gjort i stor
skala over hele Europa og til og med i USA, hvor Marcuse, etter å ha flyktet
fra Tyskland, underviste og hvor han altså klarte å skaffe seg en nesten
utrolig makt over sine studenter og andre.
«Vi trenger en kvalitativt ny behovsstruktur» sa Marcuse.
Denne ville så – agensielt, så å si,
fremskynde «frigjøringsprosessen».
Lyder dette kjent? Se over: Det er som om Marcuse repeterer
hva Rousseau sa og mente om «allmennviljen», som Rousseau oppfattet som en
selvstendig og aktiv «person», som en «levende» og personlig ansvarlig juridisk
person, se over.
Vi trenger et helt nytt menneske, sa Marcuse, en «homo
novus»! Denne «homoen» skulle skape en annen produksjonsform, en annen
konsumform og en annen behovsstruktur.
Homo novus skulle forandre samfunnet radikalt – og hadde ikke Marx selv
sagt at filosofene tidligere hadde tolket samfunnet, mens de nå heller – ut fra
nødvendighet - skulle forandre det? Joda, Marx hadde sagt det. Det man skulle gjøre nå, var å vegre seg for å delta
aktivt eller positivt til formingen av – det kapitalistiske – samfunnet.
Kapitalismen hadde på en måte seiret, men ikke helt: Det kunne raseres,
undergraves og krisemaksimeres. Imellomtiden brukte disse demokratiets alle
rettigheter og fordeler til i neste omgang for å omstyrte systemet. Akkurat på
samme måten som islamismen i dag bruker alle de demokratiske rettigheter vår
demokrati gir dem, nettopp til å undergrave dette samfunnet, slik at de slev
kan innføre islam proper. Jeg spår at islam sitter på bedre odds til å klare
dette bedre enn marxistene på 60-tllet og fremover klarte det, mye bedre, og
mye smartere: Islam og islamismen har nemlig det som kan ligne på et genuint og
autentisk juridisk og religiøst paradigme, et paradigme som på sett og vis
etterligner det perspektivet jeg fokuserer på og som er det juridico-religico-paradigme, et paradigme som tross alle ytre
likheter er kvalitativt annerledes og radikalt og vesentlig mye bedre, i og med
at det kilde primært ligger i den judeokristne kultur, men umistelig også i den
romersk-greske tradisjon vi bygger på og er skapt ut av av.
Det juridico-religico
paradigme som jeg snakker om, fundamenteres, frigjøres og styres med andre
ord av en helt annen Gud enn det juridisk-religiøse paradigme som styres og
fundamenteres av islams gud, Allah, og en helt annen gud enn det juridico-religico paradigme – eller
eksplisitte fraværet av det – som styrer og fundamenterer ateismes med alle
dens avleggere sin fattige og for lengst gjennomskuede og pill råtne og
fordervede erstatningsgud og da altså en gud som kan minne svært mye om den gud
bisperådet med sin siste uttalelse – se over – setter sin lit til og på
bedrevitersk og despotisk vis nå misjonerer
for, en misjon som bare vil føre fler og fler vantro fra før ikke-muslimske
mennesker over til islam, hvor man i hvert fall utenfra sett og i desperasjon
kan finne en slags trygghet i det totalitære, og i det fideistiske, hvor man blindt kan underkaste seg og slik holde ut
sin ensomhet, angst og frykt for døden i blindt behov for i det hele tatt å ha
noe å tro på, formulert i de mest avskrekkende dogmer, men som om disse dogmene
var veien til selve vanningsstedet, hvor man kunne slukk tørsten, men som ble
det muslimer over hele verden riktig ser, og som er sharia, - dvs islam selv,
selve veien – ja, den enste veien til «frelsen» under den gud som instruerer
alle muslimer til å be 17 ganger om dagen at han ikke skal føre dem inn på veien som de vantro går, dvs alle jøder og
alle kristne.
Det er grunn til å stille spørsmål rundt nåværende norske
kirkes godhets-ferniss. Det er nå mer enn noen gang viktig å stille det
spørsmålet vi stilte allerede her på bloggen i 2010: Ødelegger
nå kjærligheten kirken?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar