Glazov: Den psykopatiske jihadist - ? – en ganske
dyptpløyende bokanmeldelse.
Hva er det som driver oss, hva er det som får oss til å
tenke og handle slik vi gjør? Hvordan formers våre holdninger og motiver?
Kjedelig spørsmål, vil noen si. Javel. Etter innledningen
her, følger en mer konkret og derfor mer spennende og matnyttig tilnærming til
fakta som kan bidra til en oppstyver. Ha tål. «Goodies» coming.
Men dette er grunnleggende spørsmål som få vil være i stand
til å gi et fullt ut tilfredsstillende svar på, men det forhindrer ikke at vi
bør prøve. Spesielt med tanke på hva som nå ikke bre skjer med Europa, men også
i og med vårt eget lille land. Vi er fremdeles en rik nasjon, vi har til dagen
en stort sett fornøyd befolkning og fremtiden ser fortsatt lys ut, hadde det bare
bikke vært for en stadig mer omseggripende angst eller frykt for hva denne
fremtiden vil bringe. Og utfordringene er store. Problemene er reelle og man
kan ikke lenger se bort fra at velferds faktisk er truet.
Verden i seg selv trues hovedsakelig fra to sider eller fra
to komponenter: Den globale geofysiske oppvarming og den «kulturelle demografiske
oppvarming». Om dette foreligger det ikke lenger en konkurranse mellom kunnskap
og katastrofe, som det het. I dag foreligger kunnskaper nok om begge og begge
komponenter truer med å ødelegge oss, spesielt samlet, men også hver for seg.
Det er imidlertid et stort spørsmål hvilken komponent i bildet
som utgjøre den største trusselen, men sammen virker de åpenbart mot en
utvikling med store omkalfatringer både kulturelt og biologisk. Å regne med
revolusjoner er noe bare noe vi må regne med, synes å ha blitt en erkjennelse
det er umulig å løpe fra.
De fleste, midt oppi alt dette – bortsett fra de mest euforiske optimismer på
vegne av menneskeheten - er enige om at et triumvirat av kunnskaper, realisme og
fornuft er en god ting. De fleste vil derfor trøste seg med at dette
triumviratet vil seire til slutt. Man tenker gjerne at de mange som sverger til
emotivisme eller emosjonalisme – et tema jeg ikke har tenkt å ta opp her og nå - som
eneste løsning på kriser av i dag og alle de krisene som vil komme,
forhåpentlig kommer til sans og samling i tide. I mellomtiden gjelder dem om å få et mer
velbegrunnet grep om tingene, en bedre forståelse av hva det er som egentlig
foregår og her er det mange forslag til «løsninger». Om emosjoner og emokrati her
på bloggen
En måte å komme den store katastrofen i forkjøpet på er å
lære seg destruksjonskreftene å kjenne, både teoretisk og «på kroppen». Man kan
ikke forvente å nedkjempe en fiende hvis man ikke kjenner ham og forstår ham,
hans agenda og hans foretrukne metoder, på forhånd. Dette er grundig forstått
ndgj forurensningene og klimaproblemene, men når det gjelder kultur og/eller
religion, stiller saken seg nok annerledes og det er vesentlig dette fenomenet
som behandles i en ny bok som lanser på marked i USA: Jihadist Psycophat av Jamie Glazov.
Glazov trekker frem en rekke svært urovekkende og voldelige
saker – og som samlet tegner klare mønstre – og hvor islam står sentralt som
forklarende «qualifiers». Det urovekkende er hvordan eliten eller
spesielt sikkerhetsmyndigheten i USA - på ordre ovenfra og fra Obama personlig
– la lokk på og faktisk påbød myndighetene å unnlate å skaffe seg relevante
faktaopplysninger og god kunnskap om islam som sådan, (se kasuistikk og
eksemplifisering under). Politiet i New York gikk så langt at de forbød
overvåking av visse islamske miljøer med den begrunnelse at det kunne virke
krenkende på muslimer. Man skulle ikke overvåke disse miljøene, fordi det dreide seg om muslimer.
(Underforstått sirkelslutning og tautologi: Muslimer skal
skånes fordi de er muslimer og fordi de er muslimer skal de skånes).
På et mer generelt plan er det jo kjent at alle vestlige politiske
ledere på høyeste plan har forsøkt å forsikre sine borgere om at islam betyr
fred og at terrorhandlingene i Allah og profetens navn ikke har noe med islam å gjøre, men – tragisk nok – klinisk, har alt med terroristens – individuelle psyke
– in vacuum - ene og alene å gjøre. Men dette burde stå klart for enhver
er en illusjon.
Eliten forsøker seg altså med psykologiseringer for å
forklare elendigheten. Den forsøker å avlede all oppmerksomhet rettet mot islam
per se. Eliten kan derfor oppfattes som gjennomsnittsmennesker som lever på en
livsløgn de går ut fra og tror befolkningen ikke vil tørre å ta fra dem. Eliten tror at jo større løgnen er og desto
lenger den serveres som fakta som må tas for pålydende, jo vanskeligere blir
det for sanne kritikere å avkle eliten dens illusjoner. Det gjelder derfor med
stadig mer pågåenhet å stemple seriøse og saklige islamkritikere med etiketter
man på magisk vis forventes å skulle
frata disse kritikerne all legitimitet blant folk. De skal hindres i å
tillegges naturlig, personlig autoritet. De må kort og godt «karakterdrepes» i
stadig større omfang og med stadig mer lumpne tricks og bevisst lage
strategier. I seg selv utgjør disse
forsøk på utfrysing, dehumanisering, knebling, «blaming and shameing»
imidlertid et radikalt eller i seg selv ekstremt angrep på selve
ytringsfriheten, et faktum og et perspektiv som beleilig nok for dem selv gås
hus forbi, som om dette på ingen måte er tilfelle, snarere tvert imot! Man
ikke bare fristes til å tro at vestens ledere - på alle plan - har angst og
frykt for selve ytringsfriheten. Faktum er at de har det ... (Vårt
bidrag til forsøk på avklaring og opplysning!).
Jamie Glazov og
hans familie forlot Russland og Sovjetunionen og dro til USA da han var 9 år
gammel. Men nå trues Amerika innenfra av krefter og mekanismer som kan ha mye
til felles med de krefter, illusjoner og motivasjoner som drev de revolusjonære
sovjetmenneskene, og som endte med millioner på millioner av ofre, - alt godt
dokumentert og svært lite bestridt faktum i dag.
Glazov tilhører det anti-jihadistiske miljøet i USA, et
miljø som også gjør seg gjeldende i Europa. Han har «fast» spalteplass i form
av videoer på Jihad Watch og dette nettstedet drives av Robert Spencer som igjen har tilknytning til Front Page Magazine
hvor David Horowitz – en tidligere
kommunist – fungerer som frontfigur. Sammen med Pamela Geller, som driver sin egen nettside, utgjør disse aktørene
en veldig force på diskursmarkedet. Hvor mye kapital de kan forføye over og
hvor mektige kapitalkrefter som støtter dem er, vites ingenting om, men det er
grunn til å tro at de har mye mindre å rutte med enn «den indre fiende»
materialisert i Southern
Powerty Law Center, som sitter på milliardbudsjetter. Centeret
erklærte for et par år siden bla den nå selverklærte tidligere moderate, men
tidligere ekstremistiske Majid Nawaz for å tilhøre en krets av ekstremister og
rasister, men ble dømt til å trekke påstanden og betale millioner av dollar til
Nawaz som fortsatt er «moderat muslim».
Geller og Spencer ble bl a utsatt for et dramatisk drapsforsøk
der kulene suste i mai i 2015 da de arrangerte "First Annual Muhammad Art
Exhibit and Contest» i Garland Texas.
Både Spencer og Geller ble i 2013 nektet innreise til UK,
antakelig på livstid. Prime minister Theresa May betegnet dem som ekstreme og islamofobe,
ja, mer ekstreme og derfor mer farligere enn flere islamske hatpredikanter, som
ikke kvir seg for å gå ut i skrift og tale offentlig med oppfordring til vold, ifølge
sharia, men som hun like vel slapp inn i landet nærmest på autopilot og
antakelig for å komme eventuelle beskyldninger mot henne selv for åpen eller
skjult rasisme og islamofobi i forkjøpet.
Geller og Spencer kom unna det med livet i behold etter
skytingen i Garland og de som angrep, angrep i Allah og profetens navn. Geller
og Spencer har aldri oppfordret til bruk av vold, snarere tvert imot. De er,
som det sier seg selv, både pågående og svært seriøse «anti-shariadister», vil
jeg si.
Ad casu – casuistikk:
I oktober 2017: Sayfello
Saipov, en muslim fra Uzbekistan, kjører en leiebil gjennom en folkemengde
på Manhatten og myrder 3, sårer 15. Saipov er far til 3. Han kom til USA på
såkalt grønt pass, han fikk mao innreise og oppholdstillatelse ut fra et
tilfeldig og begrenset utvalg personer som ønsket å komme til USA. Man kan si
at Saipov kom til landet i kraft av en gest fra lendets side, en gest som
gjorde ham til en velkommen gjest. Saipov misbrukte imidlertid gjestfriheten på
det groveste. Hvorfor? Det er her Glazov med sin nye bok kommer inne: Hvorfor ble
han for det første invitert – utover den grunn at det var rent medmenneskelig i
å gi ham muligheten for å nyte livet i større monn, bidra til stabilitet og
økonomisk fremgang i vertslandet? Og hvorfor er det så vikitg å forstå Saipovs
ugjerninger i sammenheng med hans religion og tro på Allah og profeten?
Saipov etterlot seg et brev i bilen han brukte og her sto
det: «ISIS will endure for ever!».
NY Yorks governor A
Cuomo, (D), forsikret publikum om at Saipov var «a lone actor». Mayor i NY,
Bill de Balsio forsikret om at Saipovs
handlinger var «un-islamic». Deputyr New York Police Commissionar John Miller sa at «it is not about
islam», «it is not about the mosque he attends».
Fra media kom følgende reaksjon, The Press Herald: « …
mosques near New York City face hostility again». Det er altså meget viktig å beskytte
muslimer når muslimer angriper og lager massakre.
Imam Dr. Muhammed
Qatani: «muslims feel blamed as a religion and as a people».
Annie Thoms ble
intervjuet i New Yrker: «Jeg får vondt i magen fordi terrorisme (blir brukt i
denne sammenhengen), fordi terrorisme er det motsatte av islam». (Hun må ha
sagt dette vel vitende at Saipov flittig brukte Allah og profeten som
bekreftelse på sin tro, og på at han nettopp i egne øyne er muslim).
Domstolen som skulle dømme i Saipovs sak, tiltalte ham som
om han skulle være et mafia-medlem, dvs Saipovs terror hadde ingenting med
religion eller ideologi å gjøre.
Muslima, og svært palestinavennlige og israelhatende Linda Sarsour, hevdet at New York-politiets
overvåkning av Saipovs moske var diskriminerende. Hun startet derfor en
kampanje for å få stoppet overvåkningen. de Blesio føyet seg straks og
avsluttet overvåkingen. Politiet hadde frem til da overvåket det samme miljøet
i og rund moskeen i 10 år!
Vi kan se et mønster,
et benektelsesmønster i alt dette, for benektelsen kom frem også i forbindelse
med Fort Hood-massakren i 2010, i Boston Maraton-massakren i 2014, i San
Bernandino i 2015 og i Orlando i 2016.
- Vi kan si at vi skal lokkes til å tro at de skyldige er oss – USA og Vesten - og at det er vi som er både skyldige og ansvarlige,
skriver Glazov. Det foreligger eller foregår en Unholy Alliance mellom «islamic supremascisme» og Venstresiden i
Vesten, mener han. (Unholy Alliance –
uhellig allianse - er tittelen på an bok av David Horowitz som Glazov samarbeider med på Front Page Magazine).
Vi har leste boken, den er etter vår mening et viktig bidrag til større
forståelse og dypere selverkjennelse av hva det som virkelig foregår og hva det
er som driver oss, frastøter oss og forlokker oss. Interessant nok i seg selv.
Alliansens mer eller indre eksplisitte mål er å undergrave de vestlige
demokratier, ja, til og med overta makten.
Vi blir «charmed,
seduced and devoured» ifølge Galzov – sjarmert, lurt og slukt - , av en
stor og mektig gruppe som spiller offerrollen og spiller på offerrollen, og det
kunststykke, som det etter vår mening kan sies å være, å virkelig få naive
mennesker til å tro på og i praksis agere positivt sympatisk til, altså på de
man via alliansen forlokkes til å tro er genuine ofre, men som egentlig ikke er
det. Vår fiende gjør som psykopater gjør og som psykopater kan best av alt: Å
få oss til å tro på at det er psykopaten selv som er offeret, - the victim.
Glazovs anliggende i boken er primært å gi psykososiale
eller antropologiske forklaringer på hvorfor en hel sivilisasjon som den
vestlige kan la seg suggerere eller dupere av de han altså ikke nøler med å
betegne som psykopater. Han viser til
en rekke psykologer og andre som han trekker på, men som ikke behandler
islamske eller muslimske terrorister som psykopater som sådan, eksperter som
behandler «diagnosen» psykopai o l på et mer generelt mellommenneskelig plan, «pasienter» blir her universalisert,
psykopatien er noe som kan ramme mennesket som sådan, uavhengig av tilknytning
til gitte samfunnsforhold. (Kort fortalt: Tyskerne vil slik sett ha samme
prosentandel psykopater som andre folk, uavhengig av hvem som sitter på makten,
nazismen blir da å anse som en blant mange andre faktorer som midlertidig kan
utløse psykopatiske krefter, på og i samfunnslegemet, men uten at dette er
representativt for alle tyskere eller alle nazister i alle sammenhenger og til
enhver tid).
Vi kan derfor spørre om hvorvidt Glazovs definisjoner og
analyse kan bringe noe vesentlig ny informasjon og innsikt til torgs, eller om
han slår seg selv på munnen, i og med at psykopatibegrepet i seg selv nok aldri
var tenkt å bruke på den måten Glazov bruker det på på en spesifikk gruppe.
Når vi her likevel mener at Glazovs innfallsvinkle og hans resonnementer
er relevante og fruktbare, er det fordi bokens fokus jo nettopp retter seg mot én
spesifikk gruppe, nemlig de islamske terroristene og det noen – ikke uten
risiko - ville kalle muslimske
terrorister - i den grad de fundamenterer seg på helt spesifikke grunnlag,
nemlig i «partiet islam», religionen islam eller den politiske ideologien islam per se. (Er
islam et politisk parti?).
Betegnelsen eller diagnosen psykopat som de forskere og psykologer
Glazov refererer til forutsetter nok at psykopati nærmest av naturnødvendighet –
i hvert fall statistisk nødvendighet - finnes i alle populasjoner, alle grupper
av en viss størrelse og at psykopati ikke kan knyttes til en eller flere
spesifikke religioner eller gudstroer. De forutsetter at antall psykopater i en
«gruppe» utgjør en prosentvis noenlunde lik andel for så vidt i alle grupper
eller populasjoner generelt.
Det Glazov gjør, er å knytte begrepet psykopati til en
gruppe med forankring i en spesifikk konstitusjon, nemlig Koranen, Allah og
profeten, med følgeskrifter. Glazov objetiverer
med andre ord psykopatibegrepet – og dem han lar dette omfattes av - og gir de
angjeldende muslimer qua psykopater –
pr Glazovs egendefinisjon - en egen, tilnærmet selvstendig virkende agens. Skeptikere vil da kunne innvende
at Glazov konstruere opp illusjoner i form av sterkt forenklede karikaturer eller
stereotyper – og sjablonger - i den ene hensikt å simplifiserer og utpeke effigies, hvis eneste formål er å gi
publikum utløp for personlig hat, raseri og personlig irrasjonalitet,
innestengte spenninger og behov for å kunne rasjonalisere, dvs rettferdiggjøre mindre
edle tilbøyeligheter og slemme, uetisk uregjerlige individuelle tendenser.
Vi har her på bloggen forsøkt å nærme oss dette vide
problemkomplekset ved å konstruere termer som «hypermagiker» og «emokrati» - og
spenningen mellom disse størrelsene og «folk flest» - for å komme «tilstanden»
nærmere på klingen, alt i håp om å bli velsignet med større tankeklarhet, et
bedre grep om og en mer fundamentert forstand på det hele. Se f eks her
om det juridico religico mennesket, om
Gardell islamofobi og rasisme her, Gule
og rasisme, Gule
og agens bl a, hypermagi,
Se
tablå over relevante artikler på bloggen her fra google-søk, menneskets
høyeste status som juridico religico, religionsdialog,
eksisterer islam ? - agens, Den
nye magikeren, hypermagikeren,
Kort forklart: Vi trenger ikke å bruke betegnelsen eller diagnosen psykopat for å forstå
islamsk eller muslimsk terrorisme. Men vi kan godt snakke om mekanisme som
utløser psykopatiske reaksjons- og ageringsmønstre, ja, generelle holdninger og
subjektive «livssyn». Det vi kort og godt kan gjøre er å gå til de islamske
tekstene selv, de utgjør en bindende juridico
religico konstitusjon for enhver muslim. Islam er en absolutt og ikke en relativ
konstitusjon, den kan aldri endres, og bidah,
en teologisk term, eller nye «påfunn», er ikke bindende, snarere tvert imot.
Adgangen til itjihad
eller nytolking – som kan forbindes semantisk eller etymologisk med jihad – «edelt» strev - synes for mange
meget innflytelsesrike muslimer heller ikke å være en vei ut av uføret islam
som sådan befinner seg i. Koranen vil alltid i sin helhet eksistere
uforanderlig, og så lenge det fins muslimer på jorden, vil de mektigste,
smarteste og mest makthungrige muslimske zeloter
vite å benytte seg av islam som nedskrevet konstitusjon, og da som et i henhold
til Allah og profetens befalinger, forbud og påbud, «nøytralt eller objektivt»
foreliggende instrument eller våpen
som kan brukes til nær sagt alle formål, alt fra elementær manipulering i nærmiljøene
til en altomfattende krig mot alle vantro, de som er stilt utenfor
konstitusjonenes jurisdiksjon.
Et menneske som overhodet ikke kan forbindes med psykopati –
eller psykose for den del – kan derfor «uten problemer» eller
samvittighetskvaler, bli terrorist, idet han, ved sine fulle fem, positivt
velger å bli terrorist ut fra skriftene, fordi skriftene er bindene og gjelder
hele hans eksistens, ikke bare hans nåværende eksistens, men eksistens in toto.
Skriftene i seg selv gir slik sett psykopaten legitimitet, og
da det er faktisk helt legalt og legitimt
å dø for saken, via terror. Det blir faktisk oppfattet som et sunnhetstegn
hvis en ellers frisk og moden kandidat til terror bevisst velger terror, i
stedet for bare å ha bli lokket til det. Han blir ansett som et menneske som i
høyeste potens er i stand til å påta seg ansvar, både juridisk og etisk, i og
med at det religiøse aspektet av
dette i islam rangeres høyest på den
spesifikt islamske etiske verdiskala.
Martyrene er de som da også vil ha den største visshet om
belønning på dommens dag. De muslimer som ikke «kalles» til terrorisme og
selvdrap inkludert mord - eller selvmordsmord
– som vi har kalt det annetsteds på bloggen – har derimot intet forhåndsløfte eller
pant på den allahianske himmel. De
vil måtte leve i uvisse og frykt hele livet, skal de ta sin religion på alvor. Ikke
engang terroristene bak angrepet 9.11 kunne føle seg helt trygge på den allahianske himmel, slik det fremgår
i etterlatte papiret. «… bare hvis Allaha vil», heter det der. Et forbehold
mange martyrer nok ikke er klar over, fordi det glattes over av folk som kynisk
– psykopatisk - bruker disse martyrene for egne formål.
Men la oss gå videre
og mer konkret til verks, Glazov tegner et detaljert kart over paradigmet, en
oversikt som i seg selv gjør det verdt å lese boken:
I talen til tidl president Obama på en «verdenskongress» i Kairo i juni 2009, ble den
muslimske verden fremstilt som et mishandlet offer. Han insisterte på at
medlemmer av Det muslimske brorskapet fikk sitte på fremste benkerad under
talen. Daværende president i Egypt uteble da fra kongressen. I seg selv sier
dette mer enn bare ord, vil vi si. Det sier noe grunnleggende om Obama, men
verden later ikke til å bry seg. Alt er bare sånn, hva kan vi gjøre med det?
tenker folk. Altfor mange folk.
I oktober 2011 renset Obama FBI’s retningslinjer for alle
hentydninger spesifikt til islam og jihad. Instruksen gjald
etterretningstjenesten i sin alminnelighet. Forsvarsdepartementet fulgt opp med
«utrensking» av ansatte som ikke så lett ville bøye seg for Obamas ordre. Robert Spencer fikk sparken som innleid
instruktør og ble erstattet av medlemmer av Det muslimske broderskapets
frontorganisasjoner i USA, CAIR og ISNA. I en ny gaide-book som ble utformet,
ble det forbudt for etterretningen å spørre muslimske immigranter om deres syn
på sharia og jihad. Man skulle heretter bare spørre immigrantene om de hadde
begått noe kriminelt. Muslimen Muhammed
Elibiary fikk i denne prosessen rundt 2010 jobb på høyeste nivå innen
etterretningen. Han var en erklært tilhenger av Ayatolla Khomeini. Han påsto
freidig at USA egentlig var et muslimsk land og at Den amerikanske
konstitusjonen var helt kompatibel med islam. Elibiary forsvant av en eller
annen grunn ut av systemet i 2014. I 2017 hyllet han ISIS for å ha slakte
koptiske kristne i Egypt.
Obama administrasjonens hovedanliggende i kampen mot terror
ble formulert som en kamp mot «violent
extremisme», uten spesifikasjoner. Glozov ser det slik: Den prioriterte
agenda var tydelig å «enforce Jihad Denial». Glazov mener at Obama tilrettela
positivt for mer jihad, ved mentalt å benekte betydningen av og alvoret i
terrortrusselen fra islamistenes side. «Denial» er som kjent en mekanisme
sinnet benytter seg av underbevisst. «The real threat facing America could not
be named or labeled» skriver Glazov. Han viser bl a til Stephen Coughlins: «Cathastropic failure». Vi har lest den boken.
Den er en murstein spekket med informasjon, analyser og you name it, Caughlin
har innsikt, vidd, fantasi og forstand så det monner. Boken er på nesten 800
sider, utgitt i 2006. Den har fått altfor liten oppmerksomhet etter vår
mening. Man kan få inntrykk av at det er for farlig bare å lese den. Vi har
omtalt deler av den her på
bloggen.
Iflg Coughlin
ignorerte obama-administrasjonen brått de mest elementære læresetninger
etterretningstjenesten bør bygge på, helt innlysende innsikter, inkludert «the critical component of threat
identification». Problemet var forså vidt ikke nytt, blir vi minnet om, det
begynte allerede å ta form under Bush. Fienden fikk bare fler og fler
muligheter til å formulere en politikk som kunne tjene deres egen sak!
Administrasjonen visste så å si ingenting om islam og kjente ikke til – eller
kanskje bedre: ville ikke forstå og vite
av – doktrinene om jihad i islam
og hva de kunne innebære. Administrasjonen
satte heller i gang en prosess innad med undersøkelser av ikke-muslimer på det
grunnlag at de bare var tilsynelatende rasister! (Ja, du leste riktig).
House Resolution 569 tok sikte på å fordømme hatefull
retorikk mot muslimer i landet. 569 var en videreføring av FN’s resolusjon 16118 som tok sikte på å hindre islamkritikk globalt.
Resolusjonen i seg selv er et angrep på USA’s Første Grunnlovstillegg som skal
sikre ytringsfriheten. For å få resolusjonen vedtatt som lov, var Hillary Clinton villig til å bruke
«peer pressuring og shameing».
(En liten digresjon her: I 2016 inngikk NY major Bill de Blasio en avtale med
politietaten om ikke å drive overvåking av muslimer. Omtrent samtidig anklaget
borgermesteren i Køln i Tyskland ofre for seksuell trakassering og det som
verre var, for at de hadde «bedt om det selv». I 2013 ble det ble på trykk
utstedt «gode råd» til kvinner mot å provosere islam og muslimer. John Brennan – som er blitt mistenkt
for selv å ha konvertert til islam – forbød offentlige tjenestemenn å antyde at
det finne en korrelasjon mellom terroraksjoner og islam. «He instructed the FBI
to take all references to «jihad» and «radical islam» out of its curriculum and
training manuals i 2011. Brennan tjenestegjorde under Obama som «CIA director».
Dessuten: Lt. Gen. H. R. Mc Master …
was opposede to using the label «radical Islamic terrorism» because from his
Jihad Denial perspectiv, Islamic terrorist ar «un-islamic» and operate
according to «an ideologi that uses a perverted interpretation of religion ti
justify crimes against all humanit» skriver Glazov.
Det var kanskje underlig at Trump utnevnte denne generalen
til nasjonal sikkerhetsrådgiver. Brigitte
Gabriel mener at Trumps stab nå til sin store forundring har overtatt det
meste av en tenkemåte og ordbruk som rådde grunnen under Obama. Trump insisterer
imidlertid fortsatt på å bruke termen «radical Islam». (Tenk på det: «radiakal islam»
var blitt et fyord, et tabu og noe forkastelig å ta på sine lepper!)
I mars 2018 fjernet Trump «Jihad Denier» Seretary of State
Tillerson og erstattet ham med CIA boss Mike
Pompeo. Omtrent samtidig fjernet Trump McMaster og utnevnte i stedet John Bolton som hadde vært USAs
ambassadør til FN. ).
Mot denne bakgrunn og ut fra alt dette hevder Glazov av
slike terrorangrep som Boston Marathon
Massacre kunne ha vært hindret. Glazov tar for seg en del flere
terrorist-saker enn vi kan gjøre greie for her, men en sak bør nevnes i
korthet: 2. desember i 2015 angrep ekteparet
Syed Rizwan Farook og Tashfeen Malik «a Christmas party» i San Bernandino,
California. Det endte med 14 døde og 21 sårede.
I media ble det meldt at «none of the familymembers had any
idea that this was going to take place. They were totally shocked». Dette til
tross for at det fantes nok av litteratur, våpen og ammunisjon i huset hvor
paret bodde sammen med foreldre, og sitt nyfødte barn, som kunne indikere det
motsatte av hva media forsøkte å formidle som «formildende omstendigheter».
Fakta i seg selv talte for et dypere engasjement i «saken» enn det media ville
ha publikum til å tro. President Obama reagerte som forventet: Først beordret
han sine myndighetspersoner til ikke offentlig å forbinde hva Farook og Malik
hadde gjort med islam. Så skyldte han på manglende våpenkontroll for massakren.
Obama innrømmet imidlertid at det hadde spredd seg en «extremist ideology in
visse muslimske miljøer, men han hevdet samtidig at ekteparet hadde åpnet seg for en pervertert tolkning av islam. Han
påsto at de var «self-radicalized» og benektet relasjonen de vitterlig hadde med
ISIS. At ekteparet ikke var blitt oppdaget tidligere kan forklares bl a med at «immigration
officials were forbidden to review social media as part of their screening
process». Det er knapt så man tror det, som det heter …
Litt mer om det
generelle bildet: Antall venstresympatiske professorer ved universitetene i
USA i dag utgjør 12 mot 1 konservative. Ikke rart da, kanskje, at Milo Yiannopolous ble stoppet fra å
tale på UC Berkley i februar 2017. Og at konservative Ann Coulter og David Horowitz led samme skjebne der. Ben Shapiro ble stoppet på California
State University i februar 2016. I 2014 år ble det opprør da den kjente sorte,
islamkritikeren og exmuslimen Ayan Hirsi
Ali ble invitert til å tale på Yale.
Og bare for å nevne det: I Hollywood har Det muslimske
broderskapet etablert et eget byrå som truer filmprodusenter hvis det fokuseres
på jihad og islam. Byrået tilbyr konsultasjoner med godkjenning av manus.
Glazov kan ikke unngå å nevne Antonio Gramsci som var den første kommunisten som gikk inn for å
undergrave kapitalismen ved at kommunistene i dress og slips skulle gå inn i
institusjonene og undergrave demokratiet og universitetene innenfra.
Pamela Geller får
også sin omtale: I 2017 nedla hun et stort arbeid for å bringe frem for
offentligheten et mord som en muslimsk far hadde begått på sin datter. For
dette ble det systematisk igangsatt kampanjer fra ulikt hold mot henne. (Det
absurde overgår virkeligheten).
Jihad Denial, som
nevnt, er en kraftfull mekanisme venstresiden spiller på for å nå sine
målsettinger. Glazov beskriver hvordan mekanismen brukes, fungerer og virker.
Noe av problemkomplekset og forvirringen kommer frem når Daniel Greenfield skriver: «If fighting ISIS or beeing killed by it
makes you moderate, al Qaeeda is moderate». Venstresiden tolker automatisk
dette å fortelle sannheten om islam som hatefull tale, fordi det hjelper dem
som «totalitanere» som ikke kan begripe muligheten av at det kan eksistere
(virkelige) individer utenfor deres eget gruppetenkningsmiljø.
Et par slående poenger som ofte oversees og ikke oppfattes:
Hvis en voldtekt begås i USA er dette ulovlig og den skyldige får fengsel. Det
står for oss som selvinnlysende. «Where islamic law prevails, - derimot - rape is legal». «Den judeo-kristne tradisjon
bygger på prinsipper som forsøker å begrense mennesker fra det onde. Islam,
derimot, (- på mange områder, må vi tilføye) - , oppmuntrer til ondskap i jihad,
sexslaveri, omskjæring «by mutilation» osv.
I 2015 uttalte en talskvinne for Obama, Marie Harf, at hovedgrunnen til at noen muslimer slutter seg til
ISIS var at de manglet «job opportunities». Og visepresident John Kerry var med på å starte et «counter-terror-fund» i september 2013.
Fondet disponerer over to hundre millioner dollar, (s 47).
Man aner jo her at noe er galt fatt både med begrunnelser og
målsetting. Det er faktisk bevist at terrorister for det aller meste tilhører
høystatusgruppe og nettopp ikke mangler jobbmuligheter.
Glazov henter mange innsikter fra det han kaller
«mesterstykket»: «The Content of our Character» av Shelby Steel, fra 1996. Fokuset her er bl a hvite menneskers behov
for å føle seg uskyldige – i den sort-hvite konteksten i USA. Glazov bruker
innsiktene til å beskrive hva han mener med Jihad
Denial. «White guilt has translated to black power».
Glazov siterer Robert
Spencer: «For venstresiden og de islamske supremaschistene er det en
kardinalsynt å essensialisere islam».
(Se egne artikler linket til her på bloggen over om bla Hylland Eriksen, Lars
Gule og posøren – som Hallgrim Berg
kaller ham - Jonas Gardell).
Glazov trekker frem et eksempel på «jihad-tale» av Sheik Ahmad Musa Jibal: « … muslim
hearts must contain nothing but HATE to all kefers (ikke-muslimer). Not just
plain hate, it must be the peak of hate». (Mrk: Dette sitatet er muligens
forbudt å referere til på steder som her på bloggen).
Theresa May: « …
enough is enough, this is too much to tolerance of extremismin our country».
Dette sa hun like etter at muslmen Khuram
Butt hadde myrdet mange fotgjengere på London Bridge i juni 2017.
Reza Aslan og Ian
Hopkins, sjefskontabel i Manchester: «We must stand together and do not
tolerate hate». s 57. Og Obama skylder på de relativt liberale våpenlovene i
USA når det gjelder å forklare Farook-saken, (se under).
I 2015 fortalte Ben
Carson, som stilte som kandidat, pressen at han ikke kunne støtte at
muslimer kunne bli presidentkandidater i USA, rett og slett fordi sharia – islam - er inkompatibel med den
amerikanske konstitusjonen. For dette fikk han pressen sterkt imot seg. Han ble
kalt rasist osv. Carson er selv sort.
Bill Siegel: «The
Controll Factor» fra 2012, - om hvordan vi lurer oss selv i visse situasjoner.
Vi kjenner Stocholm-syndromet hvor gisler
blir sympatisk stemt overfor gisseltakere og Oslo-syndromet, (Kenneth
Levin), som kanskje er mindre kjent, som peker på at noen ønsker sterkt å
tro at de kan blidgjøre fienden hvis man ser på fienden som et offer og som en
som kan forandres, bare man forandrer seg selv og tekker fienden eller forstår
ham på hans egne premisser. Slik vil man kunne føle seg «viktig» og «feel
better of himself». Behov for illusjoner – og for å undervurdere fiendens hat -
synes å overvelde mennesker med de beste intensjoner overfor virkeligheten som
sådan. De fleste normale mennesker tror – eller innbiller seg - i sin
villfarelse, at de aldri ville ha oppført seg eller reagert på samme måte som
de som fanges inn av disse to syndromene.
Glazov viser også til «The Confidence Game» av Maria Konnikova fra 2016. Bare for å
sitere noen få utdrag fra hennes analyser av «con-artist», her overført til Jihad Psyckophat- manipulatørene
blant oss: «Vi har på forhånd gjort mye av jobben for dem. Vi ønsker å tro på
hva de har å fortelle oss. Det geniale ligger i at de finner ut nøyaktig hva
det er vi ønsker og hvordan de fremstiller seg som det perfekte middel som kan
levere».
«Den sanne con-artist
tvinger oss ikke til å gjøre noe; han får oss til å bidra til vår egen
oppløsning. Han stjeler ikke. Han trenger ikke å true oss. Vi produserer
fortellingen selv. Vi tror fordi vi ønsker å tro det, ikke fordi noen har
formet oss til å tro det. Vi tilbyr dem dermed hva de ønsker – penger, rykte,
tillit, berømmelse, støtte – vi forstår ikke hva som skjer før det er for sent.
Vårt behov for å stole på noen og omfavne forklaringer på hva som skjer, er
like omfattende som sterkt».
Så hva skal vi si? Er
ikke dette litt for enkelt? Nei, det er ikke det. Ikke ifølge Glazov som
altså har jihadist- psykopaten i tankene.
Konnikova fortsetter: «Con-artists, at their best and worst, give us
meaning. We fall for them because it would make our lifes better if the reality
they propose were indeed true. They give us a sense of pupose, of value, of
direction … Ultimatly what cinfidence artist sell is hope».
Beskrivelsen beskriver «folk flest», men ikke minst
politikere, kulturpersonligheter, fagforeningsledere, lærere, eksperter og
forskere av alle slag, forfattere etc etc. Beskrivelsen passer særlig godt og
som fot i hose på vår «elite», på etablissementet vårt, vil vi si. Enda så rart
og urovekkende dette høres, fordi som ikke vil tro på dette, at det skjer,
altså, svært nær oss, til daglig og at det faktisk påvirker oss mer enn vi er
villig til å innrømme.
En psykoterapeut ekspert, Thomas Sheridan, siteres av Glazov, som en begrunnelse for å bruke
«psykopat-termen»: «… most psychopaths – due to their warped egocentric
grandiosity – prefer to be called either siciopaths og narcissist because they
think these terms may make them seem less insane. Apperances are evenrything to
the psychpaths».
Glazov siterer også Maria
Stout: Folk som har vært utsatt for sosiopater husker gjerne etterpå at
sosiopaten har sagt ting som f eks: «You know, I think you and I are a lot
like» eller «It’s so clear to met that you are my soulmate».
En annen ekspert på område, Kevin Dutter, forteller: »Psychopaths were far more convincing at
feigning sadness when presented with a happy image, or happy when looking at a
sad image, than were non-psochopaths».
Sandra L. Brown,
en annen ekspert: «The psychopath captures the monopoly on victimhoood». Legen Hervey Cleckley viser i sin bok «The Mask of Sanity» psykopatens
manglende evne å føle og verdsette «livets essens» på slik vanlige mennesker
gjør. «Det er nesten umulig for ham å ta inn over seg selv den minste interesse
for tragedier eller gleder eller for menneskets strev slik dette skildres i
litteratur og kunst». « … goodness, evil, love, horror and humor have no actual
meaning, no power to move him» - annet enn på veldig overflatisk vis.
Glazov utdyper: Muslimer lever under et stadig press på seg
til å kontrollere andre muslimer … vi begynner å ane at menneskets høyeste
oppdrag i livet er å ofre seg selv for Allah, mens i kristendommen Gud ofrer
sin Sønn for mennesket.
Nonie Darwish:
Islams Allah og Gud i kristendommen illustrer hva dette dypere sett dreier seg
om: «The islamic faith confers absolut no intrinsic self-worth upon Muslims.
That is, Muslims have no «relationship» with Allah, nor any kind of two-way
conversation with him. They are not welcome to approach Allah to discuss or
confess what is in their hearts and minds. They are not entiteled to any
freedom of conscience or use their own powers of reason. On this one-way
street, a mean, angry and sadistic Allah simply tells muslims what to do and
what not to do. Unquestioning obedience to Allah, therefore, under penalty of
death and hellfire, is the core message of Islam. In the Bible, by contrast,
God is a loving father with whom an individual can have a ralationship and personal
conversation – and throug whom we can fins salvation».
Høres veldig enkelt
og irrelevant ut? Å, nei, da, spør du meg.
Darwish kommer fra Egypt og har konvertert til kristentroen.
Hun har bl a skrevet boken «Cruel and Usual Punishment»,
utkommet 2009. Den illustrerer bl a islam i dagliglivet i Egypt. Den er dypt
rørende. Vi har lest den og grøsser. Derfor er den da også svært informativ og
et godt hjelpemiddel skal man ha sjansen til å forstå tingene på et plan som
stikker dypere enn det vi serveres i gammelmedia, ja, i allslags media, for ved
å lese boken, får vi et personlig og mer intimt møte med Nonie Darwish, et
bilde som billed-media ikke helt klarer å formidle.
Darwish er så vidt vi vet ikke psykiater, men hun bringer
altså Gud og Allah inn i «ligningen». Dette er høyst kjærkomment, og helt
nødvendig, etter vår mening. MSM skyr dette perspektivet, like så psykologien
som studium og profesjon, og ikke minst i det kliniske arbeidet. Det er veldig
trist å vite, men det er godt dokumentert. Nonie Darwish, forfatter og
sosiolog. Hun observerer: Å
erkjenne synd er ingen velsignelse i islam. Muslimer skal ikke betraktes som
syndere i islams teologi, og hvis de synder, forventes det ikke at de skal
erkjenne eller bekjenne syndene. Det ligger en oppfordring i stedet på å skjule
dem.
Algiereren Ali
Benhadj siteres: «Hvis tro, - a belief – ikke vannes og blir irrigert av
blod, vil den ikke gro. Den blir ikke levende. Prinsipper får sin styrke
gjennom ofring, selvmordoperasjoner og martyrium for Allah. Tro fremmes ved å
telle opp antall døde hver dag, ved å plusse på massakrer, …, det betyr lite
hvis noe i det hele tatt når den som har ofret seg blir borte. Han har vunnet …
«.
Et følsomt, åpent,
vakkert og yndig menneske vil i sin «splendid» og «alt—god-troende» narcissisme
kanskje utbryte etter å ha hørt hva Benhadi sier at «stakkars mann, denne
mannen og hans trosbrødre må hjelpes, fordi han jo er et offer for vestlig
imperialisme». Slik vil den korrekt
emosjonelt betingede og sant servile uttrykke seg i full overbevisning om at
han er «god» eller eksemplarisk som empatisk individ. Han vil si at dette
ikke har noe med sann islam essensialisert
og per se å gjøre. Hvis han hadde lest den siste boken til Robert Spencer, The History of
Islam, 2018, ville han bare kanskje ha kommet på andre tanker og forstått
litt mer. Han kunne også f eks lese «Muhammed
slik samtiden så ham» av Halvor
Tjønn eller «Islam, Den ellevte
landeplage» av Hege Storhaug.
Han ville da fått en ytterligere merinnsikt. Men History of Jihad av Spencer gir like vel den beste, historiske
innfallsvinkelen. Den levner ingen tvil om islams essens og hva islam er og
innebærer per se. Og slik muslimer opp
gjennom tidene selv har essensialisert islam. Spencer, som de andre nevnte
forfatterne, er imidlertid forbeholdne med å snakke teologi proper. Det er en svakhet. Styrken er at de indirekte like
vel får frem fakta om islam som religion som en funksjon av den underliggende
islamske teologien og islams gudsbegrep i seg selv.
Forfatteren Clair
Berlinski forteller i en bok om en psykolog hun møter at psykologen aldri i
sin 20 årige lange praksis har tatt opp religiøse perspektiver – eller Gud - i
sin virksomhet som terapeut, se Menace in Europe,
fra 2008 på Random House. Det forteller mye om den fattigdom som rir vår
judeokristne sivilisasjon for tiden.
«God is back», er en bok som viser at dette stemmer sett i
globalt perspektiv, men ikke «her hjemme». Vi
er visst for pripne for Gud. Ennå. Boken
taler ikke til det indre menneske
Men tilbake til Glazov et sekund, før vi må avslutte, og vi
kan spørre: Hva er typisk – men ikke nødvendig vis stereotypisk – egentlig islamsk, hvordan tenker en muslim, - typisk?
Et svar finner vi i følgende:
«Muslimer må føle seg som ofre. Doktrinen om offerstatus for
muslimer er helt nødvendig skal islam overleve. Det er limet som binder umma – (den verdensvide islamske
«menighet) – og knytter hele den muslimsk verden sammen til en nasjon. Uten
dette limet, vil de rive hverandre i stykker. Med dette limet, vil de rett sin
fiendskap mot andre. Fred med muslimene vil følgelig bli umuliggjort, fordi
doktrinen om offerstatus er fundamental for muslimenes tro». s 113
Sik formulerte en nå ex-statsminister i Malysia, Dr Mahatir Mohamad, seg på Islam Conference i 2003. Han er
kjent som moderat muslim. mer
om Mahatir. (NB: Om Mahatir intensjon med sine påpekninger på
konferansen var å befri muslimer fra offerrollen, skal jeg ikke ha sagt noe om
her).
I Vesten elsker vi,
imidlertid, å fremstille terrorister som ofre. I juni i 2016 beskrev Time
magazine ugjerningsmann Omar Mateen
som et offer fordi han var blitt mobbet på jobben. Etter angrepet i Nice i
Frankrike i juli samme år, hevdet BBC at muslimene var «the reel victimes».
Vi har nå ankommet
kap 11 i Glazovs bok. Mye er fortsatt verdt å få med seg, særlig omtalen av
tidl president Obama og siteringen av ham og fler andre, uttalelser som alle understreker
og «beviser» Glozovs poenger.
Vi vil ikke gå mer detaljert til verks her, boken må leses, den
rommer, som vi forstår, et vell av informasjon og faktareferanser, men vi kan
nevne ett spesielt tilfelle, hvor mekanismen
jihadistisk psykopati ,(i vår formulering), ser ut til å hatt en spesiell
virksom kraft, her eksemplifisert i tilfellet Karsten Nordal Hauken fra Norge, en venstre-aktivist. Han ble
voldtatt analt av en somalisk «migrant refugee» som i 2006 ble returnert eller
deportert tilbake til hjemlandet. Hauken beskrev seg selv på en dokumentar som
«feminist» og «anti-rasist». Hauken ble «consumed by an overwelming sense of
guilt after the rape», skriver Glazov. «He was deeply saddended to see his
rapist forced out of the country, he emphazised that the violator was not
responsible for his actions … because he was a product of an unjust world and
an upbringing marked by war and deprivation». s 124.
Tror kristne,
ateister og muslimer på den samme Gud? Muslimer hevder dette mer enn
villig, men ikke alle muslimer, og det er heller sjelden at kristne – nå mer
enn før - påstår at Allah og Kristus er den samme. Grunnen til at muslimer
hevder at deres tro har så mye til felles med kristentroen og jødedommen, kan
vi få et glimt av ved å lese lese Glazovs bok. For så vidt er boken ikke
akkurat noen hyggelig lesing, men den burde oppfattes som et alvorlig varsko av
de mest hyggelige mennesker, som tror at de kanskje har noe å lære.
Glazov skriver: «Islam kan ikke respektere Jesus når det i
islam lyves om han konstant, og lyver om hva kristendommen er og hva
kristendommen lærer. Islam hevder at Jesus ikke døde på korset, at han ikke er
guddommelig og ikke en person i treenigheten. Frelse ved Kristi blod blir ikke
akseptert av islam. Islam forkaster helt klart kristendommen og den kristne
gudsoppfatning. Jesus i Koranen er blitt tatt med i Koranen ene og alene med
det formål og benekte Jesu lære og eksistensen selv av Jesus fra Nazaret». s
147
Interessant i dette bildet er det at en biskopkandidat i
Sverige i en utspørringsrunde i 2013 ikke kunne velge mellom Muhammed og Jesus.
Hun ble spurt om hun anså at Jesus fremstiller et sannere bilde av Gud enn
Muhammed. Hennes navn er Jackelén.
Et par gode artikler som kontrasterer islam og kristendom her:
kirby
og one
nation under allah Kilpatrick
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar