Johannes Morken og Morten Horn - "revisited"

Først: Et eksempel på eklatant og «fobt» hatprat hentet fra det såkalt kristne forumet Verdidebatt i den riksdekkende såkalt kristne avisen Vårt Land:

Forskeren, humanisten og legen Morten Horn skrev:

« – – en tråd som  var ren sjikane. … Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. «Det er ganske fantastisk at du – (henvendt til kritikeren) – her forteller meg at Tajik ville tålt dette innlegget – du, som krenket henne, på hennes vegne. Kritikken var et flagrant brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har sett». (Tajiks «julekronikk» legges inn helt nederst i denne posteringen, kritikken av kronikken følger straks nedenfor).

Kommentar: En slik uttalelse kommer fra en Little Big Man. Men en mann som riktig nok har oppnådd status som forsker; og i tillegg er han noe så korrekt at han kan smykke seg med at han er medisiner og humanist, dvs ateist. (Patos i seg selv frikjenner ikke for nihilisme).

Men Horn har neppe oppnådd å kvitte seg med et inderlig behov for å hate og patronisere overfor andre, forakte andre, se ned på andre – med et annet syn på tingene, og med en annen tro og helt andre grunnverdier. (Jeg regner ikke verdisyn med til kristentro).

Uttalelsene Horn kommer med, kunne også like godt ha vært formulert av en ekstrem-muslim, en islamist, en fanatisk allah-troende. I sin funksjon innebærer uttalelsen en solidarisering med islam på en eller annen måte, og Horn gjør seg dermed til en nyttig idiot for ekstremisme.

Horn legitimerer islam – i alle former – for å kunne angripe kristne og kristentroen. Islam – eller muslimene personlig - gir ham det verktøyet han trenger for å ramme kristendommen og her ser han sitt snitt: Å gjøre det og få gehør og gjennomslag for sine «verdier», valg og synspunkter, i en kristen avis, attpåtil, og idet han får støtte fra forumets påstått kristne redaktør.

For en seier! Den må oppfattes som fabelaktig, en seier han virkelig kan gasse seg eller godte seg i. Han klarer å lokke en kristen redaktør – Andreas Morken altså - over på sin side ved å hate ut en kristen aktør på forumet ut av forumet for alltid.

Her ser vi altså en megetsigende illustrasjon på et vennskapsbånd og en nesten utrolig, ja, sensasjonell samforstand mellom ateisme og en slags kristendom, en kristentro som altså solidariserer seg med ateisten, samtidig som begge forsvarer islam, her representert med Hadia Tajik og hennes «julekronikk», se under. Horn og Morken har funnet et felles verdigrunnlag: De gjør Hadia Tajik til et magisk middel for selv å kunne tilegne seg en kraft som kan beskytte dem, og som de samtidig kan bruke til å ramme og fornedre alle som ikke lystrer deres moralske fordringer.

Begge forsvarer selvsagt muslimens rett til ytringsfrihet, men samtidig gjør de det de kan for å få ram på kristentroen og kristentroende og for å undergrave deres ytringsfrihet, ved å frata dem deres ytringsfrihetsrom. De kan ikke utstå tanken på at troende som er genuint skeptiske til islam og som vitterlig fremlegger saklig islamkritikk, og som ikke frykter å ytre seg med synspunkter og verdier, ja, med sin tro, skal få komme til ordet – og dét i en kristen avis! 

Og som dessuten fremfører sin oppfatning på en måte som eksperter mener ligger klar innenfor det akseptable og helt klart innenfor ytringsfrihetens grenser. . Ja, til og med den kristne redaktør Morken mener «ligger innenfor», det tillatte. Hvorfor støttet han da ateisten mot den kristne og får ham til og med utestengt fra forumet for all fremtid?

Morken lar seg så til de grader imponere over ateistens tilsynelatende noble forsvar for islam at han gir etter for ateistens krav om å fjerne den kristne aktøren fra avisens debattforum. Begge kan de da som «brødre» forsikre leserne om at de står på «den riktige side» både i samfunnsdiskursen og også rent moralsk, og at hver av dem tror på og representerer sannheten.

Sannheten er imidlertid at de forsvarer muslimen og islam, heller enn å støtte kristentroen, ved dramatisk å fjerne ytringsfriheten på forumet, i og med at kritikeren av kronikken blir kastet ut på livstid. En kristen innfallsvinkel til muslimens artikkel –som altså kritiserte julen på islams premisser – kan ikke tolereres og her serviliserer altså helt uten problemer den kristne redaktøren seg overfor ateisten: Sammen sørger de for og anslår hva avisen fremover kan tåle av islamkritikk, - dvs fint lite - , selv om den er aldri så saklig, faglig og etisk helt på sin plass. 

 

Horn er tydelig vis, etter min, og mange andres mening, fylt til randen av hat, eller skal vi si «islamofobi». Han lar sitt hat flomme over. Forfatteren av tråden skal utsettes for det meste av de hattanker Horn selv hyser i sin psyke, fokusert i et brenpunkt, vendt intenst mot kritikeren av Tajks kronikk. Horn mener at kritikken, som legges ved under, er så fylt av sjikane – og frykt - at forfatteren må utestenges fra et debattforum på livstid. Det underlige, men like vel høyst forklarlige – se under – et at Redaktør Morken på forumet stilte seg komplett enig med Horn og stengte på dette grunnlaget forfatteren av kritikken av Tajik ute fra «det kristne» debattforumet for alltid. (Det kan fremlegges bevis, hvis dette skulle betviles som altfor strengt eller altfor utrolig. Sann mine ord!)

Morkens reaksjon er både typisk og interessant: Han representerer det snille etablissementet, (og alle de påstått «gode» og emosjonelt betinget korrekt servile). Han går på akkord med sin egen påståtte kristentro, han gir etter for ateisten Morken, som hater kristendommer, vil jeg påstå. Han vil mer enn bare å gjøre seg til venns med ateisten, han vil logre for ham også. Han er nesten innpåsliten i sin iver etter å vinne Horns gunst. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette viser hvor forvirret og svak Morkens tro er i sitt fundament. Han ser ikke hvor lett han er å overstyre, ja, skremme til lydighet, og underkastelse. Han er blind for at dette kan tyde på personlighetsbrist. Skjønt «brist», jeg har ingen god grunn til å påstå at en slike foreligger. Morken fungerer sikkert utmerket i sitt «rette element». Han forkommer helt sikkert het og komplett normal. Det mest interessante blir da dette: Hvor lett det kan det virkelig være å manipulere «det normale». (Zanjonc: The more you see it, the more you like it). Kan normaliteten i seg selv være en fare nettopp for normaliteten? Vel, det sier seg selv at «man kan bli syk av å være for mye sunn». Normale folk skjønner ikke en slik påstand. Den går over hodet på dem, - å jobbe alt man kan for å styrke helsen for et normalt menneske kan ikke være usunt! Hanna Arendt sier: The isolated individual is easy to manipulate and control. Jeg vil legge til: Den selvrettferdige og typisk selvhøytidelige isolerer seg gjerne selv – og blir derfor letter dikrekte eller indirekte isolert av andre - og blir derfor enda lettere å bruke, av kyniske hatere som kler seg i «englestemme», både fysisk og intellektuelt, og som egentlig er nihilister som vil overbevise om høye verdier, helst uten Gud.

Det kan ut fra dette sies mye om Morkens mentale konstitusjon og hans gjennomløpende karaktertrekk, hans personlighet. Den savner et tydelig fundament, og får ham til å vingle, et indisium på at han ikke har internalisert sin kristentro, den kan derfor oppfattes som overflatisk og viser at han ikke bare kan la seg styre på en uærbødig måte, men at han i praksis også rent faktisk lar seg styre av «vær og vind», dvs av de tendenser i tiden han selv kan ha fordel av å bli assosiert med, og enhver makt-person innenfor disse trendene han beundrer og derfor frykter og ser opp til.

Morkens kristne tro kan ikke stikke dypt. (Joda, jeg kan ikke være helt rettferdig her; det jeg forsøker å uttrykke er visse anelser, vær meg en synder nådig!)

Det gjelder mest om å oppføre seg pent og korrekt. Morkens manglende dybde røper seg da også i de personlighetstrekk han mangler og som han så tydelig legger for dagen: Den indre overbevisning som skal til for å forsvare andre kristnes ærlige tro og ærlige og gjerne legitimt provoserende arbeid for å utbre troen og Evangeliet selv, i Kristus.

Man skal kanskje holde seg for god til å komme med noen hobbypsykologisk fjerndiagnose her, men jeg mener det er holdbart moralsk – og ikke minst «trosmessig» - at man peker på hvilke krefter som drar i og former et menneskets personlighet, i dagens klima og med store utfordringene vi står overfor, for å forsøke å forklare og forstå det som skjer med visse individer i møte med dagens større utfordringer i den svære åndskamp som er i gang, og som bare få ser ut for å ta inn over seg og forså på et dypere, personlig, plan.

Morken lar seg imidlertid dra inn og med, han tør ikke annet. Morken har, ironisk nok, høye tanker om seg selv: Han vil være blant dem som skinner, som har utmerket seg, på den alltid så korrekte banehalvdel, en halvdel han konstruerer, selv om han befinner seg på feil banehalvdel. Han føler et inderlig behov for å tilhøre til dem som han mener har makt og som ter seg flott med å hate kristentroen, (jo mer, desto bedre), sett i relasjon til alt som ha med islam og muslimer å gjøre.

 Slik gjør Morken seg til en utro tjener i forhold til den kristne tradisjon han kommer fra ved å underlegge seg bare enda mer intenst, selvforherligende og forgudende overfor sine nye herre, her legemliggjort i ateisten Morten Horn, som altså har maktet å gjøre Morken til ikke bare en simpel moralsk opportunist, men også til en forræder, av sitt eget trosgrunnlag, i og med at Horn, som Morken lystrer, jo forguder ateisme og islam som noe langt mer verdt å fremme og støtte enn kristentroen, her altså i form av en kritikk av Hadja Tajiks julekronikk.

Hadde jeg i dag vært direktør et sted, enten det var i det private eller offentlige, vill jeg aldri ha ansatt hverken Horn eller Morken i min etat eller min bedrift ut fra det jeg har sett de har uttalt og hva de har foretatt seg og hvordan de har oppført seg i denne saken. Jeg ville ha følt meg forpliktet til å se dem som arge motarbeider i ett og alt, og ikke som «synkroniserte» medarbeidere, i viktige ideologiske spørsmål eller spørsmål hva angår den kristne tro.

De har dessuten begge latt seg henrive av et hat de selvsagt vil ha store vanske med å begrunne rasjonelt, og dermed fått vist og lagt ettertrykkelig for dagen at de ikke kan tiltros å ha ansvar for å foreta redelige rimelighetsvurdering av saksforhold og personer. De har begge demonstrert til fulle at de lar seg styre av det jeg ellers på bloggen kaller hypermagi, se under, med alle dens ubegredeligheter og ynkeligheter, falskspill og selvlureri.Til det har de vist seg for besatt og forutinntatte og lite fleksible, for ikke å si lite forstandige. De har utvist en faglig og mental rigiditet som bare kan overgås av de mest ekstremistiske individer, - forklart hobbypsykologisk, eller bedre: ut fra alminnelig folkevett, altså - og det på tvers av aksen venstre-høyre. De har røpet en overflatiskhet som er like skremmende som stupid. De har vist at de mangler innsikt om de mest elementære normer og regler for hvordan mennesker skal relatere, på det nivå og ut fra den standard de selv de selv slutter seg til og som de derfor offentlig bør understøtte i praksis, vis a vis den enkelte aktør, motstander – ja, til og med fiende – men hvilket de beviselig ikke gjør. Én standard skal gjelde for dem selv, en annen for andre. Det kalles hykleri. Og det er vemmelig.

(Bøker som kan bidra til lyssetting her: Unholy Alliance av David Horowitz og United in Hate av Jamie Glazov)

Nei, jeg ville aldri hatt slike mennesker i min stab og under min kommando. Jeg ville aldri ha kunne stole på dem eller vite at jeg kunne snakke fortrolig med dem. De har åpenbart sine preferanser: Det viktigste for dem er å ha rett og tilhøre «den riktige siden», de har vist at de har store problemer med å forholde seg sunt distansert til saken og de objektive fakta som foreligger og som skal danne grunnlag i den videre beslutningsprosessen. De tyr til magi. Den ene, Horn, har vist at han er fanatisk ateist, den andre, Morken, har vist seg å være så vinglevoren, svak og ettergivende at å stole på ham, ville betyr å «stole» på en person som ikke klarte å skille mellom dypereliggende sannhet og løgn, en person som aldri vil kunne se bjelken i sitt eget øye, en person som aldri ville ha våget å se at det innenfor hans egen krets av særs interessante og særlig prefererte partnere er mulig å skjene mellom klint og hvete. Disse personene er mer manikéisk innstilte enn de selv vil like å tro. De er grunnleggende dualistisk orienterte. De bruker sin egen maktposisjon for å kunne isolere, avhumanisere og forkleine alle motstandere, motstandere de i stor grad må produsere selv, for i det hele tatt å kunne selvlegitimere det de holder på med, - for den egne «rene» tilfredsstillelses skyld.

Når Morken viser at han ikke klarer å forstå at han gjør Horns hat til sitt eget, men gladelig føyer seg, viser han at det vanskelig lar seg gjøre å ha noen tiltro til ham på generelt grunnlag, at han kan makte å foreta selvstendige analyser i et større sakskompleks hvor den overordnede må stole på den ansattes – her Horns - alminnelige dømmekraft, og hvor hensikten jo var å få en medarbeider som kunne tenke selvstendig og ha personlig integritet nok til å la seg påvirke unødig bak ens rygg. Når man så skal arbeide i et miljø hvor målet er å promotere kristendom, sier det seg selv at kristentroen, sett ut fra disse personlighetstrekk og mentale forutsetninger, vil få en høyst ublid behandling, i og med at personavhengigheten til alle som nettopp angriper kristentroen, det gjelder her både Tajik og Horn, her trumfer selve troen og Kristus-avhengigheten.

Både Horn og Morken synes å være lette bytter for ideologiske manipulatører; man kan godt lære noe her av Jamie Glazov som har skrevet en bok om Jihadist Psycopath, anmeldt her. Jeg tenker ikke her på Hadia Tajik, som ikke er noen jihadist og som motarbeider terror aktivt på politisk høyt nivå. Riktig nok setter både Morken og Horn seg opp til å være Tajiks høye beskytter, på Tajiks vegne, uten at hun har bedt om det, men dét blir en annen sak. Morken og Horn tar imidlertid næring av hverandre. Det er for øvrig skrevet mange bøker om den tilbøyelighet mange på venstresiden har til å legge Vesten og kristendommen for hat, f eks

(Og denne mannen sitter nå altså som redaktør for en publikasjon som utgis av Stefanus-stitelsen, med selvsamme Morken som redaktør, som jo av mange blir ansett som det meste kristelig av alt som kan krype og gå her i landet!).

Poenget er: Når Horn kommer med uttalelser som like godt kunne ha kommet fra en jihadist, hvorpå Morken føyer seg som en tenåring som foretrekker dårlige venner heller en ingen venner i det hele tatt - hvor lett vil det vel da ikke være for Morken å underlegge seg en virkelig jihadist (under «riktige» forhold)?

At Morken sluttet som redaktør på Verdidebatt i Vårt Land, kan ha sammenheng med de tildragelser jeg beskriver for øvrig i denne artikkelen, tildragelser som kan ha ført til at det har demret noe for ham, at visse signaler ble sendt ut om «å gå», antakelig pga manglende faglig kompetanse og personlige «forhold» ellers, forhold som kanskje ikke akkurat er noe å  rose ham for, og som kanskje ville ha satt ham i et lite flatterende lys. For meg synes det klart at Morken over lengre tid ha overvurdert sin egen betydning og sine egne evner til å betjene de oppgaver han har vært satt til å utføre.

 se her om Morkens godhetsposering. Og her om Morken i Dagen, til og med, og Morken om ISIS som blasfemi, men ikke islam pr se, og Morken og Horn produserer selv sine ofre, Se også Gilje i Dagen forsvarer indirekte Horn og Morken, og Morken fordømmer drap, men ikke betingelsene for drap, og Og se her om Morkens selvforherligelse, litt nede på siden .

Morken skriver i Dagen 10. junar 2020: «Neste jul bør vi som norske kyrkjegjengarar ikkje tenkja at andre juledag er ein kyrkjeleg «fridag». Vi bør gå til gudsteneste vel vitande om at dette er Stefanusdagen og minna kvarandre om at det i vår tid er Kristus-truande som nettopp i jula møter forfølging, trakassering og fengsling, fordi dei trur på Jesus». hele artikkelen her

Kommentar: Vi skal altså tenke på og vite at kristne rundt omkring i verden blir forfulgte for sin tro. Morken får seg ikke til med ett ord å nevne nødvendigheten av islamkritikk og at islamkritikk vil bli bare mer og mer nødvendig fremover. Tydelig, redelig, saklig og uredd Islamkritikk kan komme den store krise i forkjøpet og hindre de verst tenkelige konfrontasjoner senere. I stedet oppfordrer Morken til stille meditasjon, stille lidelse. Å bøye nakken synes her å være normativt, et kategorisk imperativ. Muslimer skal ikke fornærmes, kritikk av «Tajiks julekronikk skal ikke forekomme, de «slemme» skal stenges ute fra det gode selskap, «hjemme-alene-festen» på Verdidebatt. Vi skal tauses til å bli snille og holde munn, der er blitt første bud. Islamkritikere skal ikke ha lov å leke i Horn og Morkens have, eller bakgård. Men samtidig det skal altså inviteres til åpen, fri debatt. Verdidebatt skal liksom ha rom for alle. Alle skal med. Jammen sa jeg smør. Du tror du kan være frimodig, sender inn en liten «epistel», og vipps kapper de hånden av deg og fryser deg ut. Du forfølges av løgn og infame påstander om umoral, (se Horns uttalelser).

Alt det jeg skriver her forteller om en redaksjon i dyp eksistensiell krise, i dyp, komplett irrasjonell og usann og kreativitetsdrepdne angst og et stort behov for å servilisere seg, og få andre til å gjøre det samme, for å være emosjonelt betinget korrekt underdanig, krypende, logrende – og jo mer urealistisk og kvalmt, jo bedre. (Jeg har skrevet flere kommentarer til visse av Morkens kronikker i Dagen og bl a Tarjei Gilje, en kompanjong med Morken, andre steder her på bloggen).  

De regner seg tydelig vis begge som «pakistane», dvs som rene. De vil ikke besudles. Og de satser sitt gode navn og rykte på å fryse ut folk de uten grunn assosiere med ekstreme, farlig og ondskapsfulle mennesker og bevegelser, men da uten at de i dette spesielle tilfelle får Tajiks bifall og sanksjon, et menneske de forsvarer uten at hun bedet om det og uten at hun har ytret et eneste ord om den kritikken av kronikken hun la ut på forumet, (noe det må ha falt Morken og Horn tungt for brystet). De burde skamme seg. De oppfører seg som furtne barn som elsker sitt eget raseri, og som de gir utløp for ved å fremmedgjøre mennesker som hverken deler deres personlighetstrekk eller manglende dygder). 

 Johannes Morkens rolle i denne saken  - for å bruke hans fulle navn - viser at han er villig å la seg dreie – eller korrumpere - for å kunne tilfredsstille utenforstående og antikristelige autoritetspersoner og at hans egentlige lojalitet dermed fundamenterer seg i det antikristelige løgnparadigme, ikke i det paradigme som den kristne sannhet og den kristne tro befinner seg i.  

Morken og Horn foregir begge å være tolerante, og de oppfordrer gladelig til større toleranse, respekt og «godhet», men viser selv en intoleranse i praksis og på denne arenaen som er uten sidestykke, både verbalt og i handling, (i hvert fall her på mikroplanet, men dette spiller over og viser seg i Morkens engasjement og heller svake og desorienterte artikler om hvordan han vil vi skal møte islam og muslimer i bl a Midtøsten).

Slik skiller disse to personene seg ut fra «de andre» - mennesker de helst ikke vil vite av, det gjelder hvor det nå enn er og hvem det nå enn er, vil jeg tro. De legger opp til et dypt, varig og intenst skille mellom «oss» og «dem», hvor se selv hører til et stort og nytt, kollektivt «Vi» som de aldri kan forstille seg kan ta feil eller og handle direkte og ufint moralsk klanderverdig.

Selve det faktum at noen overhodet kan få seg til å kritisere Tajik, oppleves som et personlig angrep på Horn selv, i første omgang, og så på Tajik, sett med hans øyne og i hans private hypemagiske forestillingsunivers, selv om hun aldri har gitt uttrykk for noe behov for noen slik støtte og selv om hun altså aldri har bedt hverken Horn eller Morken om bistand til å ta til motmæle, og slett ikke om hjelp for å få utestenger kritikeren for all fremtid.

Dette at de føler ubehag ved kun det faktum at noen har andre har andre synspunkter og innfallsvinkler til islam som de selv ikke har, og som de lar seg fornærme av, kan kanskje forklares ved at de har en slags fobi eller frykt for alt annet enn det som for dem kun er fakta, og som de da følgelig ikke er redde for, og noe som de kan betrakte og forme som de vil, uten noen form for hjerteengasjement.

Bare dette at noen uttrykker følelser, oppfattes som en trussel i seg selv. For her er de i ukjent terreng, og de vet egentlig ikke hvordan de skal forholde seg meninger – opinions – fordi slike per se bringer dem ut av balanse. Riktig nok kan de uttale seg om intimt moralske spørsmål, men ser man litt nærmere etter, vil man oppdage at de også her behandler «emnet» som fakta, noe man enkelt kan veie for og imot, om man vil ha bruk for eller forstå, på en cerebral måte, ikke som et spørsmål som angår mennesket i det innerste, i det jeg vil kalle det autentisk emosjonelle trosrommet i de dypeste gjemmer i menneskets sjel og hjerte.

Horn skjønner imidlertid ikke at han forholder seg til disse livsspørsmålene som om de skulle være objektive og helt upersonlige størrelser, altså «fakta». Han forholder seg riktig nok til ord, som han også oppfatter som «substanser» han kan sjonglere med ut fra eget ønske og behov i enhver debattsituasjon. Når motdebattanter reiser innvendinger, forstår de på sin side mindre når Horn durer i vei med sine setninger og ord, enheter altså ikke er begreper i hans verden, men kun erstatninger substansielle tegn, «fakta» med større eller mindre verdi, - som magiske formler han kan strø om seg med - og fordi de forutsetter at Horn snakke ut fra samme kommunikasjonspremisser som dem selv.

Horn kan i disse relasjonene være veldig fornøyd med seg selv og innbille seg at han har vunnet debatten når han får pést motstanderen ned på kne av frustrasjon og utmattelse. Horn gjør det dermed lett for seg: Han forholder seg til ordene som om de var fakta han så å si kunne dissekere eller anvende som han vil, ut fra ethvert perspektiv som måtte tjene til å forsterke hans eget selvbilde til enhver tid, og for enhver anledning, og ivareta hans høyst private interesser, (som stort sett dreier seg om et megalomant ønske om aldri å kunne feil).

(Teknisk sett vil jeg si at det Horn driver med, og som han ikke er bevisst, er en slags de-simulering. Han makter ikke å se realia, bare nomena. Han objektiver, ekstrapolerer og konstruere opp stråmenn, illusoriske «bilder». Simuleringen gjør ham ute av stand til å se «originalbildet», hvis man vil).

Det som likevel er mest påfallende, hvis man ser etter og følge Horn over tid, er at Horn bruker ordene som magiske formler eller koder, i praksis. Det er ordenes evne til å spille på menneskelige følelser – han vil også kunne si: holdninger - han er primært interessert i å anvende for sine formål og private interesser, sin psyke.  Ordene som koder tjener til å gi leseren de «riktige» assosiasjoner, assosiasjoner som lenker hele «stykket» sammen og som riktig nok gir leseren en viss forståelse av Horns rot-konsept, men hvis hovedhensikt det like vel da er å overføre en forestilling fra Horns side om at det i virkeligheten er assosiasjonene som er fakta og hva temaet dreier seg om. Meninger – opinions - blir dermed oppfattet som truende, spesielt hvis de uttrykker et temperament, en personlig tilnærming til saken. Personlighet i seg selv representerer dermed også en fare, en trussel som kan undergrave Horns selvbilde og selvforståelse. Det personlige og dette å være en person, ser ut til å være fremmede idé for Horn, - det gjelder også for Morken, som mest ligner en strømlinjeformet «elev» på besøk hos verter hvor han kan »synde på nåden», dvs tilegne seg en magisk kraft han ikke selv kan frembringe. Dette krever i seg selv en kronisk indre kompensasjonsstrategi som spiser opp det meste av det vedkommende måtte ha av kreative evner, - og til sist evne for sann og ekte empati.

Retoriske virkemidler i seg selv kan dermed fort bli oppfattet som støtende, særlig av de «svake», dvs de som Horn velger seg ut og gjør seg til prokurator eller fullmektig for, helt på egne vegne og helt uten hensyn til den påstått fornærmede selv.  

Spesielt utmerker her Horn seg. Han synes helt tonedøv for litterære genre eller bruk av legitime retoriske virkemidler. Slikt skremmer han, fordi dette konseptet i seg selv er helt fremmed for ham. Han betrakter mennesker som bruker slike helt uproblematiske virkemidler som truende, (derfor forstår han heller ikke Bibelens språk, og heller ikke Bibelens budskap, ja, han skjønner ikke engang hva tro er, og han viser hverken vilje eller evne til forstå disse begrepene og hvordan han selv skal forholde seg til dem).

Det disse hypermagikerne – som jeg kaller dem -  driver med, er egentlig moralsk og følelsesmessig utpressing, og en mildere, mer subtil form – riktig nok - for tortur, en tortur som de selv fremstiller som en innsats som de selv betrakter som moralsk høyverdig og som et eksempel til etterfølgelse.  (Det er «typisk» at de begge oppi det hele høster hjertelig samtykke til utestengelsen fra universitetslærer Lars Gule; selv en sluggert som ikke forstår common sense og som opprettholder sitt image og sin selvforsurende psyke ved fanatisk å lete med lys og lykte etter mulige fascister eller nazister i enhver krinkelkrok hans eget snevre synsfelt kan saumfare i det ganske samfunn).   

Jeg legger i det følgende ved lenker til omtaler av tidlige artikler angående Morken og Horn, både i Vårt Land og Dagen. De ligger alle i samme gate, de røper alle samme grunnholdning: Det gjelder om å være snill overfor muslimer.

Men først et tillegg, med en gjentakelse, og med ytterligere repetering in extenso av noen av postene jeg har skrevet andre steder på bloggen:

En smakebit: Morten Horn skrev: « – – en tråd som  var ren sjikane. … Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. «Det er ganske fantastisk at du – (henvendt til kritikeren) – her forteller meg at Tajik ville tålt dette innlegget – du, som krenket henne, på hennes vegne. Kritikken var et flagrant brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har sett. … »»

Horns uttalelse kan lett oppfattes som uttrykk for hat og frykt. Ja, som et irrasjonelt hat, en genuin «fobi». Det er ikke vanskelig å øyne et grunnfestet behov for å være på den «moralsk» riktige siden og som et uttrykk for å føle seg «bedre enn».

Horn tror åpenbart at han er moralsk overlegen, etisk uangripelig. Han kan tillate seg å degradere ikke bare meninger, men også den personen som skriver. Han driver med personangrep uten å skjønne at han nettopp driver med personangrep. Det er for lavt for ham å drive med personangrep, han kritiserer andre for å drive å drive personangrep, til og med når man tydelig kritiserer meningene hans, og ikke han som person.

Folk som befinner seg innenfor Horns tryllekrets, hans magiske, høyst virksomme, felt, ser ikke at Horn er ufin og bøllete. De mangler indre frihet, mental åpenhet, personlig og eksistensiell styrke til å motstå og avkle Horn i umiddelbar konfrontasjon, den være seg så mild, forstandig og velfundert både kunnskapsmessig og verdimessig. Man lar seg dupere, hærta og fjetre av Horns magi, og Horn lykkes gang på gang, uten at forguderne hans noen gang våger å se hva som foregår. Av mangel på selvstendighet og frihet, velger de å la seg dominere, for slik å fraskrive seg ansvaret for eget liv og et indre, kreativt og selvstendig og stolt indre, med egenverdi, (ikke diktert verdi). En hypermagiker passer som smurt inn i rollen som sektleder, eller guru, - som en ufattelig mektig kultleder for dem som trenger noe å tro på, men som ikke unner seg en bedre tro enn den innbilling og forstillelse kultlederen selv tilbyr i egen person og i kraft av sitt forskrudde budskap. Horn kan ikke sies å være noen veletablert eller suksessrik magiker, guru eller kultleder, til det rekker ikke hans intellektuelle eller karismatiske evner. Det må være sårt for Horn å se at han ikke lykkes i dette, at han ikke klarer å dupere flere med sin egen form for hypermagiske fromhet.

Horn ser ikke sin egen selvrettferdighet. Horn ser ikke at han innbyr til å se helle denne saken i psykologiserings lys. Horn er en hypermagiker. Han kan ikke begrunne eller legitimere sin vemmelse over artikkelen han fordømmer annet enn i sitt eget indre univers, i sine emosjoner og trang til «kronisk» selvhevdelse. Han makter ikke å stå alene med sin «vemmelse», han vet han må piske opp stemningen, et sikkert tegn på at han egentlig ser seg selv som «mindreverdig», dvs han må stadig få bekreftelse på sin verd, sett med egne og andres øyne kombinert, ved å forkleine de han tror han «sosialt straff-fritt» kan utsette for de mest nedsettende bemerkninger, den klarest og mest ekskluderende måte å få bragt ikke bare et menneske, men også dette menneskes meninger, godt mente overbevisninger og analyser, ja, dette menneskes kristne tro til taushet.

Forskeren og legen - altså - Morten Horn driver en slags skremselspropaganda fordi han vil ha – må ha - kontroll, og fordi han ikke kan «leve» uten kontroll og dominansfølelse, bare gjennom kontroll og manipulering kan han imidlertid føle sin angst litt dempet og litt mer utholdelig, eller kontrollerbar, å leve med. I neste omgang krever en slik «mental konstitusjon» stadig mer av samme – innbilte – kraft og styrke. Hvor og når skal grensen settes? For et menneske som lar seg drive så til de grader av behov for selvfortreffelighet – ja, selvtilstrekkelighet - , kan det virke som ethvert forsøk på «grensesetting» vil være en fåfengt oppgave. Hypermagikere kjenner ikke sine egne grenser, der er grenseløse i sitt storhetsvanvidd, sitt indre «troll» som de mater med fornøyelse, i skjul for publikum og i stadig større doser.

I Horns tilfelle ser man klart at hat går i tospann med frykt. De kombineres i aggresjon og tynelyst. Behovet for selv å bli oppfattet som uangripelig, trumfer all rasjonalitet og alle argumenter. De vet det ikke selv, men de lar seg styre av en følelse av mangel på magi, noe de må kompensere for ved å forsøke å forkleine motstandere og folk som ikke følger den etiske oppskrift de mener folk bør ha for at disse folkene, som de er så avhengig av å få støtte og beundring fra, skal kunne beundre eller forgude dem, for slik å kunne opphøye hypermagikerens egen sårt tiltrengte fortreffelighet, deres egen renhet og edelhet i sinn og skinn.

Og vi ser at dette hatet og denne – irrasjonelle – frykten ikke går av veien for å ta i bruk de meste manipulerende metoder. Horn truer den kristne forumsredaktør og moderator Johannes Morken med å slutte å skrive for avisen, Vårt Land, hvis ikke kritikeren av Tajiks kronikk blir utestengt «fra det gode selskap» for godt.

Horn får på denne måten fortalt publikum at han tilhører de «utvalgte gode», i kraft av sin egen magiske fortreffelighet og Morken gir ham så den bekreftelse han trenger, (selv om Morken selv altså i utgangspunktet fant at kritikken av Tajiks kronikk «lå innafor».

Noen større triumf for hypermagien i seg selv – og feigheten som den klarer å skape hos visse mennesker - skal man lete lenge etter. Morken underlegger seg og gir etter for presset. Han ser ikke Horns hatefulle aggresjon og gjennomskuer dermed ikke seg selv. (I bakgrunnen ulmer islamofobien som ikke må «røres». Grunnen kan ikke være annen enn at Morken lider av frykt for autoriteter – som han er avhengig av å trekke trygghet, uangripelig og makt fra - og at han innerst inne har et like stort behov som hypermagikeren for å fremstå som uforbeholdent «god». Bare slik vil han kunne unngå å stille seg selv «truende» inderlige og eksistensielle spørsmål som vedgår ham selv og hans indre menneske.

Morken viser at han mangler trygt fortfeste i egen identitet. Han røper dermed en egen indre usikkerhet som lett kan la seg korrumpere av mennesker som er flinkere enn han selv til å dupere andre maktmennesker. Det helt «geniale» med hypermagi er at den foregir å tilføre sine «ofre» mer av det positive, mer av det «gode», en følelse eller en underliggende og varig emosjon som kan sikre både deres bøddel og dem selv som offer en ekstra energi, et overskudd og – ikke minst – et skjold mot kritikk.

Både bøddel og offer tilriver seg med andre ord en verdi og en betydning som de ikke selv – i sitt underbeviste, i det de fortrenger - har som enkelt, vanlig og autentisk menneske, ja, de «vet» at de i utgangspunktet ikke har denne frie og uavhengige egenskapen så å si ut fra naturen selv, og ut fra den kristne tro at de er skapt i Guds bilde og likhet, og at Guds gratis nåde, hvis de ber om den, ville redde dem ut fra den isolasjon som følger dem og dikterer dem nå, i mangel av nåden, på livets vei.

De frykter – elsker ikke - sin opprinnelige indre frihet. De flyter fra den, de vurderer den ikke høyt nok. Egentlig undervurderer de de andres verd og verdighet. De utholder ikke frihet i egentlig, dypere forstand. Både offer og bødler er slaver. De må derfor kompensere nettopp med magiske funksjoner, en tilleggsutrustning eller et forsprang de tillegger absolutt verdi og som de forestiller seg vil gi dem legitimitet til å føle seg ovenpå, både verdimessig og som menneske i seg selv. Det både offer og bøddel trenger, er en fordel fremfor andre de kan bruke for å få kontroll og makt. Ofte forstår hverken offer eller bøddel hva som rir dem. Hypermagikeren tilskriver seg legitimitet ved å vise til seg selv, ikke til en objektiv standard utenfor dem selv, ikke til objektiv moral eller etikk. De tilraner seg en selvtilstrekkelighet, en egenskap som bare kan tilskrives Gud selv. At dette er tilfelle, er noe de for enhver pris må holde skjult, for ellers vil jo ofrene forhåpentlig se at hypermagikeren egentlig krever å bli dyrket som Gud selv og som en autoritet ingen kan bestride, rokke ved, eller legge noe til i eller trekke noe ut fra, annet enn det bare Gud selv kan. 

De gamle grekere oppfordret til «Menneske, kjenn deg selv». For hypermagikeren finnes ingen annen mulighet til å kjenne seg selv enn til å ty til magi, en innbilt ytre kraft eller et ytre kraftfelt han kan trekke på og anvende i tråd med hva hans egen «konstitusjon» krever av ham. Når de gamle grekere den gang også sa at «mennesket er alle tings mål», så vil nå hypermagikere i stedet si at «jeg er alle tings mål». Grekerne mente nok ikke med disse utsagnene at det ikke fantes noen ytre, etisk standard eller virkelighet. Det de nok mente var at mennesket burde lære å kjenne seg selv bedre for å kunne relatere til en slik ytre virkelighet.

Hypermagikeren i dag makter ikke å relatere verdier og standarder til noe som ontologisk eksisterer utenfor ham selv. Hypermagikeren er tvunget til hente sin hjemler, sine holdning, emosjoner og handlinger fra seg selv. I moderne psykologi kalles slike personligheter for narsissister, men da uten at moderne psykologi klarer å koble dette til magi. Moderne psykologi aner fortsatt ikke hvor stor rolle ur-magiske og banale forestillinger faktisk benyttes og faktisk virker den dag i dag i vårt høyteknologiske samfunn.

Men – obs - det er ikke bare seriøse forskere som i dag lar seg blende og friste til å bruke rent magiske formler og virkemiddel i kampen for de mener måtte være av det gode. Det gjelder i høy grad også på den andre siden, dvs på den siden som tradisjonelt er blitt kalt høyresiden, men som i dag i praksis er blitt venstresidens nyttige idioter og velvillig medløpere.

Uten å forstå «magien» i diskursmønstrene, vil folk på høyresiden føle seg nokså maktesløse overfor den kritikken og de angrep som kontinuerlig og utrettelig kommer fra venstresiden og den siden som nå da mer enn alle andre tar i bruk magiske virkemidler, midler som er usynlig for det blotte øye og det naturlige instinkt på høyresiden i dag, og da med påfølgende realitetssvikt, men hvor man like vel faktisk kan håpe man vil erkjenne før man skjønner og erkjenner at det virkelig er reell magi det dreier seg om og som virkelig bedrives og da som et helt håndfast og konkret politisk virkemiddel for å knekke høyresiden.

Bare for å ta et eksempel (som kanskje ligger litt fjernt fra den spesifikke problematikken jeg her tar opp), fra den stadig pågående debatten om hvorvidt staten Israel okkuperer Vestbredden ulovlig eller ikke På venstresiden fremstilles det som et faktum at okkupasjonen nettopp er u-lovlig, hvilket imidlertid ikke lar seg å bevise. Den kan tilbakevises, gang på gang. Påstanden viser at man er avhengig av å tenke emosjonelt betinget og derfor magisk, i denne sammenhengen. Når man bruker ordene «ulovlig okkupasjon», så er det å bruke ord som et magisk virkemiddel, bl a fordi det ikke lar seg bevise hverken juridisk eller på annen måte, og fordi ordene savner referanser til objektive og ontologiske standarder både for lov og rett, sann moral og god tro, men antas automatisk å innebære og virke med stor overbevisningskraft  styrke og kraft nok til å få gjennomslag og kunne overbevise – ved å dupere -  folk rent og primært emosjonelt for slik å kunne oppnå rent konkrete, praktiske, ideologiske og politisk mål. Vi minner om Dostojevski: Uten Gud er alt tillat.

Det ligger en magisk forestilling eller oppfatning under bruken av ordene - man tror at man derfor ikke kan argumentere rasjonelt og nettopp juridisk imot påstanden som ordene og ordbruken rommer, hvilket i seg selv selvsagt er høyst umoralsk eller uetisk og irrasjonelt og vilkårlig å tro og gjøre.

Her en relativt Grundig historikk om sakens utspring og dokumentasjon. Se også denne på "Søkelys"

              

Her kommer kritikken av Tajiks julekronikk som fikk Morken og Horn til å gå av skaftet: Døm selv, er følgende tekst uttrykk for hat? Eller er det kommentaren av Horn ovenfor som er fylt av hat og hatprat?:

(Lenger nede i denne posteringen vedlegges Hadja Tajiks julkronikk).

«Er dette en farse? En harselas? Snikislamisering? Vi har Hadjaia Tajiks kronikk i dagens Vårt land i tankene. Vi har nettopp lest den. Og vi er ikke forferdet. Dette var ventet.

Men kronikken er i skrivende stund ikke lagt ut på Verdidebatt. Vi vet ikke om den blir lagt ut, heller. Vi tar derfor sjansen på å forskuttere med et innlegg, etter å ha lest papirutgaven og der Tajik beskriver og analyserer et møte hun har hatt med en norsk kvinne nå i førjula.

Den norske kvinnen tar initiativet og spør om det er galt å ønske Tajik «god jul». Kvinnen lurer på om hun kan gå fra å si «hei, hei» til naboen sin, til å si «god jul» til vedkommende?

Tajik bedyrer at hun kjenner muslimer som «feirer jul» fordi de ikke vil at barna deres skal føle seg utenfor når andre barn kommer og forteller om hva de har fått til jul. Det hele fremstilles som om hovedsaken for islam er å være moderat, tolerant og tradisjonen i grunnen helt likegyldige med tanke på «convivenzia», fredelig sameksistens.

Man kan spørre: Vet Tajik at noen muslimer på det sterkeste fordømmer julefeiring for muslimer og kommer med trusler mot dem som gjør det? Og at disse muslimene kalles lærde og som påberoper seg å vite hva sann islam er, og dermed også hvem som er kaffir blant muslimene, apostater som fortjener å bli drept?

Kronikkens tone er ikke hatsk. Men den er i hvert fall et aldri så lite og yndig misjoneringsforsøk.

Hun setter vennlig og tilsynelatende saklig opp islam mot kristendommen og sier litt ute i kronikken: -- Se her, dette er islam og dette er hvorfor islam er overlegen kristendommen.

Hun sier det indirekte. Hun er ikke ute etter å støte noen eller støte noen fra seg.

Implisitt: Islam er nemlig bedre fordi islam ikke overtroisk. Muslimer tror selvsagt ikke på eventyret om og det helt irrasjonelle i dette at Jesus skulle være Guds sønn. For det er jo en umulig tanke, at Gud skulle ha hatt sex, og det attpåtil sannsynligvis bare en gang, siden kristne påstår at Jesus er Guds eneste eller unike sønn. (Tajik formulerer det riktignok på en litt annen og mer indirekte og derfor mer «korrekt» måte).

Tajik raljerer ikke over kristne som tror at Jesus sto opp fra de døde etter tre dager på korset. Hun konstaterer at dette selvsagt ikke er tilfelle. Skulle Gud la en profet lide og dø en så forsmedelig død som kristne påstår at Jesus led – i virkeligheten?

Nei, dette blir for mye for en sann muslim og bør være for mye det for enhver kristen. Det får da være måte på overtro. Best å forkaste hele kristentroen og det jo før jo heller.

Nei, dette står seg ikke for en opphøyd Gud. Han kunne ha forhindret det. Allah er ikke en ondskapsfull sadist med sine profeter. For Jesus var en profet og dermed også Guds talerør, eller var det Allah’s talerør og budbringer?

Tajik presiserer ikke. Hun lar spørsmålene henge i luften. Og dette i seg selv skal holde som benektende svar, bekreftet av islam selv. Jesus var selvsagt en av Allah’s mange profeter. Ikke den kristne, treenige guds profet. For Allah kan ikke være 3. (Hun vet ikke at Koranen forveksler triteisme med treenighet og at Koranen da faktisk ikke er noe angrep på treenighetslæren).

Hva om det fremgår i Koranen selv at Jesus Kristus var Gud? Hva om det fremgår i samme bok at Jesus kunne vekke folk opp fra de døde?

Hun – den norske, uvitende kvinnen hun snakker med i kronikken – snakker om tradisjoner, ikke om religion, skriver Tajik.

Men skriver Tajik om religion selv? Å, ja, Vær ikke i tvil om det. Hun «kan» sin Koran, sin islam, men hun har tydeligvis ikke gått i dybden, tatt for seg de virkelig harde spørsmålene.

Hun nøyer seg tydelig med å ha et overflatisk forhold til dypere dogmatiske spørsmål.

Og hun som anbefaler at mulige muslimer terrorister bør studere mer i Koranen?? Hun burde kanskje ta seg et dypdykk selv. Kanskje finner hun mer interessant litteratur om islam i et norsk nonnekloster enn i en norsk moske.

Hun burde selv følge sitt eget råd og begynne på fordypningsstudiet. Men det tør hun vel ikke. Noen kan ha visket henne i øret at det bør og må hun da heller ikke gjøre, for Allah og profetens skyld. Det kan nemlig dukke opp spørsmål ut fra Koranen selv som ville ha forbløffet henne og kanskje fylt henne med hoderysting og kvalme. Alt annet enn klare svar, som hun kanskje forventer - annet enn på et helt overflatisk nivå.

Nei, da er det er bedre å holde seg til tradisjonen og islam som et kulturuttrykk blant mange, og hverken bedre eller verre enn noe annet utrykk, rett og slett. Det er i hvert fall det man får inntrykk av, det inntrykk hun kanskje forsøker å spre. Islam fremstilles som ufarlig, islam er bare en serie helt ufarlige seremonier man ikke skal stille spørsmålstegn ved eller forsøke å finne ut av på et dypere plan.

Islam er ritualer eller vakre og sunne praktiske leveregler og gjerninger som kan sikre den troende for evigheten i Allah’s paradis.

And that’s it! Enjoy. Du kan risikere å bli «frelst»! Ta skrittet fullt ut! Overgi deg! Underkast deg og bli født på ny av en annen og fremmed gud du ikke visste eksisterte, men som nå kommer deg til unnsetning, i dette tilfelle via Hadjia Tajik selv, arbeiderpartist og formann eller leder i Stortingets justiskomite.

Er det ikke smart? Den norske kvinnen reduseres til et uvitende fjols, et foraktelig menneske, underforstått, men av tonen i kronikken fremgår det at dette fremfor alt er mer en koseprat enn et møte der alvorlige og fundamentale ting tas opp. Møtet skjer på overflaten og kan ikke bevege seg under, inn i den virkelig farlige materie, islams essens, islams iboende mørkesider. Til det er den norske kvinnen for – la oss si – uinteressant.

Det er tydelig at Tajik – og islam – vet best. Det lyser klart frem av hele kronikken. Derfor denne overbærende og nedlatende tonen overfor den norske kvinnen.

Kanskje denne kvinnen er redd for å fornærme noen? spør Tajik. Men Tajik vet ikke, men hun vet hvordan slike kvinner skal behandles. Hun forsikrer leserne om at kvinnen bare jo var hyggelig. Spørsmålene var fine. Men hun sier ikke at hun finner kvinnes spørsmål virkelig interessante. Hun «vet» at islam har de korrekte svar på forhånd. Hun sier ikke at kvinnen ikke forstår at Tajik driver misjon overfor henne. (Sååå dum vil hun ikke fremstille henne).

Kvinnen skal derimot oppfatte at islam har sjarm, er ufarlig, er tiltrekkende, er fornuftig, ja, kort og godt bedre, og helt ufarlig: Bedre enn kristendommen og mye, mye mer å foretrekke. Som om det skulle dreie seg om et livssyn man ikke vet man har, men som man nå med Tajiks lille, hjelpende ånd – unnskyld: hånd - skal finne frem til er islam og ikke noe annet. Islam will prevail.

Antakelig er imidlertid denne kvinnen for dum, redd og overflatisk til å ha en seriøs samtale med. Hun avskrives som hyggelig. Hun har «fine» spørsmål. Men noen seriøs dialogpartner er hun ikke. Tajiks kronikk oser av falsk medlidenhet med sitt offer. Hun fremstilles som en helt vanlig kristen dame, uvitende, naiv og potensielt farlig, og som islamofob, en diagnose Tajik riktig nok ikke setter der og da, men som man kan ane spiller med som en avgjørende faktor i bakgrunnen. Tajik beskriver klokelig sykdommen konkret, men uten å nevne den ved dens rette navn.

Tajik har sannelig gjort det lett for seg.

Oppskrift: Finn en uvitende norsk litt eldre og litt usikker, men nysgjerrig kvinne, eller et «håpløst» mannfolk og gjør narr av dem ved å fremstille møtene med Tajik som en beleilig koseprat, - og vips, så har ikke bare Tajik lykkes, men islam har vunnet på kjøpet.

Og hvilken tekst var det som Morken og Horn reiste seg i harme og med hellig glød ville forsvare?

Hvilken tekst ble for dem hellig? Hva gjorde de for å fremholde denne teksten som forbilledlig? Hva gjorde de for å forsvre artikkelforfatteren Hadja Tajik?

-

oppraak på SC:

VÅRT LAND - et gjørmebad?

av Hallgeir Oppraak

Det fins, dessverre, et mylder av muligheter hvis en skal begi seg ut på leting etter «gjørmebad» i presse, media og nettfora for tiden, vi skal her bare trekke frem ett forum: Verdidebatt i Vårt Land, som tiltrekker seg mange kunnskapsrike, skarpskodde og høyt utdannede mennesker, blant annet et menneske som både er lege, forsker og fast kronikør i avisen, kanskje nettopp fordi han ikke er kristen, men ateist og humanetiker, eller agnostiker (fordi han selv personlig innser at han ikke selv med sine egne egenskaper som menneske, kan finne frem til et endelig svar på OM Gud eksisterer, slik han selv sier!)

Fremstillingen nedenfor vil kunne belyse hvordan det er fatt med den alminnelig diskurs eller generelle samfunnsdebatt hva angår spesielt islam og de personer på begge sidene i debatten som posisjonerer seg selv og blir posisjonert av andre i dette ordskifte.

Det fins generelt mye agg og aggressivitet som kommer til uttrykk på visse fora, mange impulshandlinger, mange misforståelser og mye forbi- eller utenomsnakk. Gjørmebadet har da mistet sin opprinnelige helbredende funksjon og blitt et mareritt til avskrekkelse for mange.

Satt inn i denne generelle rammen, vil mange kanskje tro at Vårt Land og avisens Verdidebatt ville høste mange lovord for nettopp på en forbilledlig måte å forsøke å hindre at forumet synker ned i gjørma. Faktum er imidlertid at avisen ikke har klart å hindre dette, avisen kan derfor betraktes som et miniatyrbilde på og en avspeiling av hvordan storsamfunnet fungerer i det store og hele på dette diskursområdet. Man skulle derfor tro at Verdidebatt spesielt ville kunne fremholdes som rollemodell og ideal, men hvis man går inn på saken, vil man trolig nokså fort se at «ryktet om godhet» nok er bedre enn hva fakta skulle tilsi, her illustrert med bare ett eksempel.

Verdidebatt viser tempen bedre enn kanskje noe annet forum nettopp fordi det der opptrer «fintfolk» og eksperter man i utgangspunktet skulle tro ville holde seg for gode til nettopp selv å synke ned på gjørmebadenes nivå. Det kan derfor oppfattes som noe uventet at nettopp de man forventer det beste av, faktisk kan synker lenger ned i gjørma enn dem de selv forakter for nettopp å velte seg der. Det er i de fineste kretser at kontrastene ofte viser seg tydeligst.

Jeg vil derfor her og nå gå rett på sak og gjengir nedenfor et innlegg som er blitt stående i all offentlighet på forumet Verdidebatt i avisen Vårt Land, med navns nevnelse, men her altså anonymiserte. (Innleggene er en del forkortet, av praktiske grunner, forstås).

Jeg vil deretter komme med noen kommentarer, før jeg legger ut det innlegget fra en annen aktør – her kalt A - som utløste dette innlegget fra vår foreløpig anonymiserte gjørmeaktør, kalt C, på forumet:

C skriver: «Nylig la A ut en tråd om B som i mine øyne var ren sjikane. Det var reinspikka tillegging-av-skumle-motiver og åpenlys forvrengning av det hun hadde skrevet i sin spalte om muslimer og julefeiring. Det var rett og slett søppel, og uverdig for Verdidebatt. Det var ikke slik kristne det kan seg søma, og heller ikke humanetikere. Dette innlegget ble liggende inntil jeg varslet moderator langt ut på kvelden. Innlegget ble så slettet - men etter å ha blitt fylt på med krenkende uttalelser fra flere av de som har uttalt seg i tråden her.

Jeg nekter ikke A å uttale slike nedrigheter. Det er hans rett å ha et slikt syn på B som er en offentlig person med viktige tillitsverv i Norge. Men jeg har vanskelig for å svelge at Vårt Land godtar å være arena for ytringer av denne typen. Skaden var skjedd da innlegget hadde fått ligge ute store deler av dagen.

Det eneste som hjalp A til å slutte å kaste skitt mot et annet menneske (dertil en ung kvinne med minoritetsbakgrunn, som allerede har fått sin del av skittkasting og mistenkeliggjøring) var å slette innlegget. Kall det gjerne knebling - så lenge A ikke selv klarte å filtrere bort sin egen skittkasting mot B».

Undertegnende kommenterer: Hvordan vil noen, ja, overhodet noen, kunne forsvare seg mot slike harde og helt nådeløse og helt ubegrunnede påstander (se mer nedenfor)? Hvem vil ikke tenke: Kan dette virkelig medføre riktighet? Kan de virkelig begrunnes? Hva kan grunnlaget for å fremsette slike uhyrlige beskyldning om nedrektighet etc bygge på? Er ikke dette vel drøyt?

Jeg vil tro at et normalt menneske vil stille seg slike spørsmål og tenke: Kan det virkelig være sant det C hevder? Er ikke C’s påstander kun uttrykk for følelsesmessig utblåsing og ren og helt vilkårlig synsing? Sier ikke disse påstandene mer om mannen som fremsetter dem enn mannen de vil ramme? Hva er det C her forsøker å oppå? Å fremheve seg selv som moralsk mer høyverdig? Hva vil en normal leser tro om A som person etter et slikt utfall? Er C’s «utblåsing» overfor en her navngitt person et forsøk på karakterdrap og bevisst isolering eller dehumanisering? Og hvor finnes det i A’s kritikk av B’s kronikk grunnlag for si at A tillegger B «skumle motiver»?

C fortsetter:

«Forhåndsmoderering ville ha klart å hindre A’s-tråd, som i mine øyne var ren sjikane. Det var reinspikka tillegging-av-skumle-motiver og åpenlys forvrengning av det B hadde skrevet i sin spalte om muslimer og julefeiring. Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no.» Men hvis jeg varsler - da får jeg altså kritikk fra A … !

Kommentar: Som om ikke dette skulle være nok, så fortsetter C i et annet innlegg, (som fortsatt ligger ute, min mrkn) og kommenterer et innlegg fra A (et innlegg som snart ble slettet av moderator, min merk): Det virker som om A retter baker for smed her. Ja, jeg varslet om A’s innlegg. Men det var moderator som valgte å slette hele tråden. Hvorvidt dette var korrekt er vel ikke opp til meg å avgjøre - men sannelig bifalt jeg avgjørelsen. Hvis du (A, altså) mener innlegget burde fått stå - så får du ta det opp med moderator og anke avgjørelsen. Men dersom slike ting som det du skrev - og som ble skrevet lenger ut i tråden (bl.a. om B’s og hennes ektemann, så vidt jeg husker) - skal få stå urørt på vd.no, da tror jeg dette forumet er på vei utforbakke slik Gule innledet med. Jeg har foreslått et system med forhåndsmoderering. Jeg kan ikke tenke meg at ditt innlegg ville sluppet gjennom der, A.

Det er ganske fantastisk at du, A, her forteller meg at B ville tålt dette innlegget - forteller du, som krenket henne. (Kommentar fra undertegnende: C ser ikke her at det han har å fare med her ikke er noe annet et enn simpelt sirkelargument, en nedlatende tautologi som han bruker for å fremheve sin egen fortreffelighet). Si meg, har du spurt henne? Sist vi hørte fra B var da hun, ganske sterkt berørt, fortalte på Debatten med Keshvari og Solheim om nett-sjikanen som bl.a. Frp-Leirstein hadde trykket "like" på. Ingenting fra den sekvensen tydet på at B er usedvanlig tykkhudet ift. at folk tillegger henne holdninger hun ikke har, bare fordi hun er muslim».

C fortsetter ufortrødent:

«I A’s innlegg ble B tillagt motiver og holdninger som framsto som groteske, særlig i lys av den teksten hun skrev om å ønske muslimer god jul, og som var bakgrunnen for A’s innlegg. Jeg forstår at Rimehaug - slik det gjenfortelles her - mente at A’s innlegg kan ha vært "innafor", mens det var oppfølgingen (bl.a. diskusjonen rundt B’s ekteskap, antar jeg) som gjorde at det ble "utafor". Vel, det får være Rimehaugs vurdering (hvis det er riktig forstått). Men da kunne man jo spørre: Hvorfor slette hele tråden - hvis det var oppfølgingskommentarene som var problemet?

Jeg mener å huske at jeg trakk fram, i tråden eller i varslingen, Bjørnebye-saken der Agderposten ble felt for å ha tillatt sjikane av Stig Inge Bjørnebye på sitt nettforum, dvs. vært for treige med å få sjikanen slettet. Som sagt - jeg aner ikke hvordan jurister og PFU ville vurdert A’s omtale av B i dette innlegget - men som mann-i-gata mener jeg de er klart "utafor". Har noen forelagt dette for en jurist, tro? Jeg siterer ingressen til Lars Gule i hovedinnlegget: "De mest fanatiske og ekstreme oppfatninger har fått fotfeste på Verdidebatt.no. Det er et problem for både Vårt Land og for den anstendige debatten i det norske samfunn.

Jeg mener at A’s innlegg om B var ekstremt, grenseoverskridende i sin sjikane, Dersom Morken (debattredaktør, min merkn) nå antyder at det ikke var selve hovedinnlegget det var noe galt med - da blir jeg veldig forbauset.

Men dersom moderatorene mener at A’s innlegg om Tajik var innafor forumets retningslinjer - da reagerer jeg hoderystende - da mener jeg retningslinjene må oppdateres i tråd med den mer liberale praksis. Da bør også A’s innlegg republiseres. Da bør også VL konsultere sin advokat … Mye enklere da om VL kunne innrømme at: A’s innlegg burde ikke vært publisert i utgangspunktet. Vi plikter, som eier og ansvarlig redaksjon, å lage systemer som hindrer slik sjikane i å bli publisert. Eller - vi ØNSKER, i anstendighetens navn, å lage slike systemer, for vi ønsker ikke slik sjikane på våre nettsider.

Morkens setning om Rimehaugs (moderator og redaktør) vurdering av A’s innlegg: "Det var ikkje starten i seg sjølv som var problemet" - er vanskelig å forstå. Stemmer dette, Rimehaug&Morken? Var A’s innlegg "innafor" vd.no sine retningslinjer?

Jeg (C altså) har ikke noe sans for islam selv. Men det er tankevekkende at jeg beskyldes for å "tenke stygt om kristendommen", og så turer A fram med slike tanker om islam og B. Er det dette vi skal kalle for tolerant? B gjorde åpent og ærlig rede for sitt personlige forhold til jul og til hva som er islams lære om Jesu fødsel. Den mistenkeliggjøringen det ble møtt med, synes jeg er forstemmende. Jeg hadde slettet tråden før det kom så langt." (Min merkn: C skriver jeg her, men det må være feilskrift, for ingen relevante person har skrevet det C skriver her, andre enn ham selv. Han tenker seg altså selv inn i dette som legitim som moderator!) Denne uttalelsen gjør det ikke entydig klart hvorvidt selve åpningsinnlegget til A var innafor eller utafor. Men den "mistenkeliggjøringen" som Rimehaug her omtaler - den var jo selve hovedtemaet i A’s innlegg. Det eneste som hjalp A til å slutte å kaste skitt mot et annet menneske (dertil en ung kvinne med minoritetsbakgrunn, som allerede har fått sin del av skittkasting og mistenkeliggjøring) var å slette innlegget. Kall det gjerne knebling - så lenge A ikke selv klarte å filtrere bort sin egen skittkasting mot B.

Som jeg nevnte, så har B tidligere gitt uttrykk for at det går inn på henne å bli framstilt som en helt annen type muslim enn det hun egentlig er.

I A’s innlegg ble B tillagt motiver og holdninger som framsto som groteske, særlig i lys av den teksten hun skrev om å ønske muslimer god jul, og som var bakgrunnen for A’s innlegg. Jeg er ikke mediemann, ikke advokat, jeg kan ingenting om dette annet enn mitt eget skjønn. Men jeg mener å huske at jeg trakk fram, i tråden eller i varslingen, Bjørnebye-saken der Agderposten ble felt for å ha tillatt sjikane av Stig Inge Bjørnebye på sitt nettforum, dvs. vært for treige med å få sjikanen slettet. Faktisk: Det hadde vært oppklarende dersom Rimehaug selv hadde mulighet til å kommentere dette: Jeg synes også Morken kunne uttale seg om dette - for dette går jo rett til kjernen av det vi diskuterer i denne tråden. Jeg siterer ingressen til Lars Gule i hovedinnlegget: "De mest fanatiske og ekstreme oppfatninger har fått fotfeste på Verdidebatt.no. Det er et problem for både Vårt Land og for den anstendige debatten i det norske samfunn." Dersom Morken nå antyder at det ikke var selve hovedinnlegget det var noe galt med - da blir jeg veldig forbauset».

C skriver 16.12.14 som følger:

Det er ganske fantastisk at du (A) her forteller meg at B ville tålt dette innlegget - forteller du, som krenket henne … Sist vi hørte fra B var da hun, ganske sterkt berørt, fortalte på Debatten med Keshvari og Solheim om nett-sjikanen som bl.a. Frp-Leirstein hadde trykket "like" på. Ingenting fra den sekvensen tydet på at B er usedvanlig tykkhudet ift. at folk tillegger henne holdninger hun ikke har, bare fordi hun er muslim. Men dersom slike ting som det du skrev - og som ble skrevet lenger ut i tråden (bl.a. om B og hennes ektemann, så vidt jeg husker) - skal få stå urørt på vd.no, da tror jeg dette forumet er på vei utforbakke slik Gule innledet med.

A svarer nå i et innlegg, som det er beholdt kopi av, men som umiddelbart ble slettet, hvilket betyr at A står forsvarsløs tilbake, uten at C blir bedt om å grunngi sine meninger og vise til relevante faktabelegg for konkrete påstander:

A: Her insinuerer du (C, altså) et angrep på B og hennes ektemann som jeg skal ha kommet med, men faktum er at noe slik angrep har jeg aldri kommet med. Ikke en eneste gang. Den eneste gang jeg har nevnt B’s giftermål var på en kommentar til en annen kommentar hvor jeg spurte om det kunne bevises at ektemannen var blitt muslim, (i og med at noe slikt ble antydet), noe som hverken er blitt avkreftet eller bekreftet senere hverken av vedkommende som reiste spørsmålet eller andre. Hvis du anser et slikt spørsmål til en annen debattant som brakte saken på banen som «angrep» på B og hennes mann, så må jeg si du er ille ute, ikke bare redelighetsmessig, men også integritetsmessig og moralsk.

Det virker ikke ende på hvilke ufinheter og ondsinnede insinuasjoner du er villig til å fremføre for å unngå å bli stilt i et dårlig lys, et mørke du selv har satt deg i, med velberådd hu, men likevel totalt ufølsom for eventuelle ringvirkninger.

Undertegnedes generell kommentar:

Hvis man leser C’s innlegg og uttalelser over uten å kjenne til eller å ha lest A’s kommentarer til B’s «julekronikk» i Vårt Land, vil de fleste normale mennesker umiddelbart forestille seg det mennesket bak kommentaren som et svært dårlig, snevert og dikrete intolerant menneske og et menneske med de verste motiver og dertil et menneske som bruker de skitneste metoder bare for å sverte, stemple og isolere et annet medmenneske, et menneske som dertil er muslim og som derfor – underforstått i C’s verden - bør spares for slik behandling og mistenkeliggjøring. Ja, man gis inntrykk av at A (identifisert med fullt navn, min merkn) faktisk er en farlig person, en person uten moral, så å si, og en person «man» må opptre resolutt overfor og klart ta avstand fra og som man må bruke alle tilgjengelige og lovlige metoder for å isolere eller sette ut av spill på forumet, (og gjerne også utenfor forumet).

Uten å ha lest A’s innlegg, er det imidlertid ikke mulig å korrigere eller supplere det bildet C forsøker å etablere og det inntrykk hans uttalelser forsøker å befeste, og altså det inntrykk av A som C forsøker å skape i leseren. Det er ikke mulig for en leser, som bare har C’s innlegg å holde seg til, å danne seg et selvstendig bilde og en selvstendig mening om hvorvidt C’s beskyldninger og stemplingsforsøk kan legitimeres eller begrunnes på en redelig og tilstrekkelig og allment akseptert måte. A er med andre ord fratatt enhver mulighet på Verdidebatt for å forsvare seg, når bare C’s kommentarer til og stempling av A blir stående.

Jeg vil også påstå at enhver som måtte lese A’s kommentarer til B ‘s kronikk – før eller etter å ha lest C’s angrep på A, vil se at C har konstruert opp en gedigen stråmann og at han ikke har grepet A’s enkle poenger og påpekninger og at han ikke har vært i stand til å se at B’s kronikk faktisk helt legitimt og rasjonelt sett går an, og faktisk innbyr til, tolkning, dvs ulike tolkninger, og da til og med en helt annen tolkning enn C’s egen, snevre, tolkning. (At C bokstavelig talt tolker A’s innlegg som mistenkeliggjøring av B, er i seg selv et kunststykke som vitner om grunnleggende manglende hermeneutisk kapasitet i tillegg til akademisk dannelse. C makter ikke å se forskjellen mellom dette å kontrastere kristne og islamske dogmer og å mistenkeliggjøre!).

Noen evne eller vilje til å gå i dialog med A, eller evne og vilje til å inngå et slags kompromiss hva angår selve tolkningspremissene, blir helt tydelig avvist fra C’s side, (- ikke akkurat et «symptom» på genuin toleranse som grunnleggende karakteregenskap). C har allerede i utgangspunktet bestemt seg for at han - og alene hans - tolkning av B’s kronikk er den ene rette sett i forhold til A’s tilnærming.

Det som er faktum nå, er at avisen Vårt Land faktisk lar C’s angrep på A bli stående på avisens debattforum, åpent for enhver til å lese, og bruke, som man selv vil. A er dermed, ved å ha blitt utestengt fra forumet, fullstendig fratatt muligheten for å forsvare seg, - et grovt overgrep i seg selv og i strid med all fornuftig og etisk begrunnet presseskikk, god kutyme og god moral. (Og ikke bare det: Vårt Land handler her etter min mening klart i strid med pressens egen Vær Varsom plakat, noe som fører for langt å komme inn på her. En annen sak er det imidlertid at et privat nettsted jo har full frihet til å vrake eller bruke de innlegg de finner for godt).

Ved å la C’s beskyldninger bli stående, gjør avisen seg dessuten skyldig i medvirkning til å sverte A’s gode navn og rykte, en krenkelse i seg selv.

Etter undertegnedes mening vil C, inkludert Vårt Land, neppe noen sinne forstå at C’s eget angrep på A nettopp ville kunne karakteriseres som: «en ren sjikane av A, en total fordreining av A’s innlegg og tillegging av nedrige motiver bak A’s tekst, personangrep og trakassering». Men dette perspektivet synes helt ute av Vårt Lands optikk.

Slik undertegnede, ser det, er imidlertid uttalelsene fra C’s side innenfor ytringsfriheten, men det som slår en, når en leser dette i sammenheng med hva C uttaler for øvrig, blir det generelle bildet som tegnes av A svært fortegnet og må ikke bare regnes som et «vanlig» personangrep, men også som et forsøk på regelrett karakterdrap. Slik C’s tekst nå står på Verdidebatt, bidrar avisen til å bekrefte eller legitimere C’s oppfatning og hans forsøk på karakterdrapet. I skjerpende retning her er det at avisens moderati nærmest er på fornavn med C og må forventes å ha en nærmere personlig relasjon til C enn flertallet av de andre aktørene på forumet.

Det C står igjen med er rene påstander, påstander han tar for gitt ikke engang trenger noe begrunnelse. Han forutsetter imidlertid at moderatiet på Verdidebatt forstår hva han mener umiddelbart og at det vil treffe «de riktige og nødvendige tiltak», nemlig å slette tråden og utestenge A for godt fra forumet, noe han lykkes med, nærmest over all forventning, vil vi tro.

C måtte derfor sogar true med å nekte seg selv å delta på forumet for fremtiden hvis ikke A ble fjernet fra forumet! Og hvorpå da moderatiet faktisk utestengte A for godt, (med den helt utrolige begrunnelse at det ikke var A’s innlegg og kritikk av B’s kronikk det var noe galt med, altså, men hvordan A hadde håndtert visse «teknikaliteter», (idet han var helt ny på forumet og ikke kjente rutiner og vaner til punkt og prikke, min merkn).

Galt så langt? Jawohl, men det blir verre: C går ikke unna for å forsøke å ytterligere tilsvine A med følgende meget alvorlige, ærekrenkende og direkte ondsinnede påstand: «Sist vi hørte fra B var da hun, ganske sterkt berørt, fortalte på Debatten med Keshvari og Solheim om nett-sjikanen som bl.a. Frp-Leirstein hadde trykket "like" på. Ingenting fra den sekvensen tydet på at B er usedvanlig tykkhudet ift. at folk tillegger henne holdninger hun ikke har, bare fordi hun er muslim».

Undertegnende må her bemerke: Legg merke til at C her refererer til en youtube-snutt hvor B påstås å godkjenne drap, hvilket jo selvsagt er en uhyrlig påstand. Det C forsøker her er jo å assosiere A med youtube snuttens buskap, oppfordring og uttalelser, hvilket C ikke har noe som helst grunnlag for å påstå.

C’s påstand er dermed regelrett løgn og en løgn som altså Vårt Land lar stå. Det alvorlige her er, som de aller fleste vil forstå, at avisen Vårt Land «kolporterer» løgner. Noen vilje til å korrigere dette, fra avisens moderati’s side, kan ikke spores. Og dette i seg selv kan tolkes dithen at avisen er mer interessert i å opprettholde det bildet og de fortegnelser C har forsøkt å skape av A enn å forholde seg til sannheten og de faktiske forhold. Det tjener ikke til avisens ære. Snarere tvert imot.

Dessuten: At A kommenterer B’s kronikk om Julen og hennes vinklinger på saken bare fordi hun er muslim, ifølge C, en uhyrlig påstand i seg selv, for hvor har C dette fra? (Og skjønner han konsekvensene av en slik uttalelse?)

Snuttens tema og retning har midlertid ingen verdens ting med A‘s innlegg å gjøre og kan derfor ikke sammenlignes eller assosieres, hvilket jo nettopp er det C gjør, helt uten forbehold. En nærliggende tolkning av C’s påstand er at C helt vilkårlig vil kunne hevde at enhver kritikk av tekster som er kritiske til islam er en kritikk av den personlig troende muslim.

Alt dette smaker av å være et diktat fra C’s side til Vårt Land, et diktat som kan minne om visse forsøk i mellomkrigstiden med stor brutalitet forsøkte å kneble kristendommen en gang for alle.

Det virker som om C har vanskelig for å lese annet enn strengt diskursive tekster og at han derfor går glipp av nyanser, ironi, sunn retorikk og litterære teknikker som brukes overalt der det forsøkes å bringe nye vinkler til en sak eller et tema, i hvert fall på et visst plan.

En slik tilnærming synes å skremme C til de grader at det eneste han har å forsvare seg med er å projisere motiver som mistenkeliggjøring, sjikane og nedrighet over på debattanter som han ikke har forutsetninger for å forstå og som han derfor – av den grunn, slik jeg ser det – føler at han vil og tvangsmessig må angripe. (Det står seg ikke for en akademiker).

C kommer dessuten også i skade for å undervurdere B’s - altså julekronikkforfatterens - evne til å forstå og forholde seg til tekster generelt på, på den groveste måte. Det synes å ligge allerede i C’s mentale premisser et behov for å forkleine eller umyndiggjøre B’s evner til selv å forsvare seg, hvis hun skulle ha følt behov for det og funnet det nødvendig.

Spør dere undertegnende, så ville B umiddelbart aldri ha funnet på å ville betegne A’s innlegg som sjikanøst eller nedrig. Jeg tror hun snarere tvert imot ville ha satt pris på den utfyllende variant av hennes egen disposisjon A kommer med, og utforming ellers i eget innlegg, et innlegg som har en litterær tilnærmingsvinkel og som derfor kunne «konfronteres» med en tilsvarende litterær tilnærming, slik A gjorde.

Men slike tenkning er helt fremmed og utenfor rekkevidde for C. Han har, etter in mening da utvist en klart manglende musikalitet eller en evne eller ferdighet som skal til for å skjønne en annen tekstform enn den han så flittig selv og sitter fast i, inntil det kjedelige, hovne og nedlatende som de fleste tekstene han så monotont produserer - nærmest maskinelt.

Dessuten: Det er i det helt tatt oppsiktsvekkende at C tiltar seg til «retten til» å ville beskytte B på den måten han gjør, nemlig på en høyst upassende, nedlatende, totalt a-empatiske og kyniske måte, slik han nå stiller til skue, uten å ha spurt B om tillatelse eller råd på forhånd. I virkeligheten er C’s uttalelser et uttrykk for å ville umyndiggjøre B ved slik indirekte å fremstå som «moralens overlegne vokter» og den som fortjener å bli hyllet og beundret for sin innsats.

Ved å «slakte» A – helt usaklig og uten noe som helst faktagrunnlag - for å ha kritisert B’s kronikk, vil han selv innkassere glansen av sin akk så fromme redningsaksjon. Han gjør med andre ord seg selv til fullmektig for en innbilt klient eller et offer som han selv oppkonstruerer, og så krever han attpåtil å bli beundret og tiljublet for det, - på A’s bekostning! C ser ikke at han faktisk gjør B til et offer – en person slettes ikke har bedt om å bli betraktet som sådant – rett og slett ved selv å påta seg rollen som B’s skytsengel bare for å kunne fremheve seg selv og sitt ego. (Det hele er tragikomisk og gir assosiasjoner til et slags psykopatisk syndrom).

C ser åpenbart ikke at han på en kvalm måte forsøker å beskytte et annet menneske som ikke trenger beskyttelse i det hele tatt. C får vist mye av sitt sanne jeg: Han går ikke av veien for å redusere en dyktig politiker i høy posisjon til noe mer laverestående enn ham selv, dvs at han setter seg høyt over henne og forsøker å glimre med sin «humanitet» og tilsynelatende hjelpekapasitet og rørende omsorg. Og alt dette altså på A’s bekostning. Er det ikke nettopp dette gjørme er i denne sammenhengen er?

Det hele fremtrer som grovt patetisk. C konstruerer opp svakheter og motiver som ikke eksisterer annet enn i hans egen personlighet og behov for hevde seg og fremstille seg selv som bedre enn andre. (Men C er her ikke alene: Slike debatteknikker er mer utbredt enn man skulle tro, se f eks her

I praksis unner C verken B eller A den fornøyelse og det overskudd det er å kunne forholde seg til og å tolke tekster på en annen måte enn det han selv er i stand til. Han skjønner tydelig vis ikke forskjellen på å fordreie en tekst og dette å omskrive den ved å fylle en foreliggende tekststruktur med nytt innhold, en ny, supplerende og informativ vinkel, eller et innhold som utvider perspektivet i den opprinnelige teksten, alt bygget på faktakunnskaper. Han forstår ikke enkle og helt legitime metoder å omgås de mange ulike variasjoner av tekster på. Like vel premieres han så av Vært Lands moderati som en lysende ridder i toleransens tjeneste og «de svakes» store beskytter.

C tolker det på sin snevre måte som om A med nødvendighet må tillegge B «skumle» motiver ved kort og godt bruke en annen form eller retoriske tilnærming enn den B selv behersker og forstår. Og dette er for å si det mildt: Barnslig, inkompetent og på alle måter kognitivt veikt.

C forutsetter oven i kjøpet at B ikke kan forsvare seg selv og det faller ham ikke inn at B muligens ville ha seg frabedt hans støtte, hvis han hadde kontaktet henne på forhånd og spurt henne om hun trengte hjelp. Han forutsetter med andre ord at B er like grønn, rigid og inkreativ som han selv i omgang med tekster – og mennesker - generelt. Han forutsetter ganske enkelt - eller primitivt - at B selvsagt trenger hjelp. (Hvilken fornærmelse. Ville noen forresten ha turt å oppsøke C som lege, alt dette tatt i betraktning, for hvordan kan man forvente at C kan klare å tolke en som menneske når C ikke engang er i stand til å tolke tekster og ord?).

C skjønner kort sagt ikke at det først og fremst er seg selv han har inkriminerer og stiller ut til spott og spe med sine utspill og hatske utfall i det nevnte innlegg som ble slettet. Nå tror han at han ytterligere kan renvaske seg ved å gjenta sine ufine og umodne utspill og formuleringer mot A i et innlegg om en tråd som er gjort utilgjengelig for aktører og publikum på denne tråden. Det er ikke bare ufint. Det er i tillegg infamt. At C – en kjent lege og forsker - ikke eier skammevett, går frem av hans egen oppførsel.

Et viktig moment i alt dette er at man kan spørre seg om C virkelig forstår hva begrepet toleranse innebærer og hvordan dette relaterer til distinksjonen mellom sak og person. Det ser for meg ikke ut til at C makter å se dette i et større perspektiv og at han derfor tvangspreget setter personen i sentrum og som grunnpremiss for enhver tilnærming. Han kritiserer A for personangrep på B, men ser ikke at dette ikke er A’s anliggende, snarere tvert imot. A’s anliggende er saken selv, dvs islam og den måten islam blir fremstilt på i møte med kristentroen og de kristentroende i jula, og ikke et generelt angrep på personen B.

C ville ha kunne spart seg mye bry og unødvendig kvalme- og gjørmespredning ved å ha forsøkt å forstå dette skillet mellom sak og person og hvorfor det er viktig å skille og skjelne her, når det kommer til hva toleranse innebærer både teoretisk og i praksis.

At C ikke evner å ta dette perspektivet inn over seg, gjør ham, slik jeg ser det, til et menneske med svært narcissitiske og svært totalitære tilbøyeligheter og en person som er villig til å gå svært langt for å fremheve seg egen innbilte moralske «overlegenhet» på bekostning av andre med divergerende meninger. Den eneste objektive standard C forholder seg til er hans egen standard, dvs en høyst subjektiv og delvis solipsistisk og svært innsnevret følelsesbegrunnet standard.

For å si det med Dallas Willard, som skriver om toleranse:

«Vi har en lang tradisjon med politisk og religiøs toleranse i landet vårt. Det er nok sant at vi ikke alltid har klart å leve opp til idealet … basert på ideen om at det finnes noe som heter moralsk sannhet og det finnes måter som enten er riktige eller gale når det gjelder å forholde oss til mennesker. Der disse sannhetene ikke eksisterer, foreligger intet fundament for toleranse.

… sannhet er blitt separert fra toleranse …. Toleranse betyr ikke lenger at man sier at jeg er uenig med deg og tror at du tar feil, men at jeg likevel aksepterer deg og innrømmer deg retten til å ta feil. For dette er ikke lenger nok. Vi befinner oss nå i en situasjon der alle forventes å ha like mye rett og hvor du ikke lenger kan si at folk tar feil og fortsatt hevde at du er glad i dem. Før pleide vi å si, litt humoristisk: Elsk meg og elsk hunden min. Nå sier vi i stedet, og uten humor:» Elsk meg og elsk meningene mine, måten jeg ser verden på». Og dette er en ulykke for mennesker». (Truth about tolerance s 139)

Og for å supplere med Daniel Taylor: «Det finnes bare en alvorlig synd igjen. Mord har sine formildende omstendigheter, men ikke denne alvorlige, siste synd. Den er en paria-synd, og å bli anklaget for den, gjør deg til en man ikke må berøre, uten at det er behov for nærmere begrunnelse. Denne synden er intoleranse og de største synderne i så måte, i det 21. århundres Amerika, er evangeliske eller fundamentalistiske kristne. Amerika er syk av intolerante mennesker og vil ikke tolerere dem lenger», (ibid s 98).

Kommentar: Men hva var et som da vekket C’s store vrede og behov for å spre sitt personangrep mot A, samtidig som han ingen hemninger legger for dagen når det gjelder å opphøye seg selv? Faktum er jo at han ikke på noe tidspunkt kan fremlegge noe bevis eller begrunnelse for at B skulle føle seg støtt, fornærmet eller på noen måte «nedriget» eller ærekrenket. Ikke et eneste faktagrunnlag kan C fremlegge som bevis for dette, heller ingen uttalelser fra andre enn ham selv. Forklaringen på spørsmålet må derfor være at grunnlaget for C’s vrede kun finnes i ham selv - og hans tilnærmede solipsisme - ikke i noe annet.

For å forsøke å belyse dette spørsmålet, og for at eventuelle lesere kan gjøre seg opp sin egen mening om A’s kommentar til B’s kronikk, legges her ut A’s innlegg, et innlegg som altså ble slettet etter intenst og selvhevdende påtrykk fra C:

(Innlegget, eller kritikken av Tajiks kronikk, ble også lagt inn over, bare som et NB, Tajiks kronikk følger under).

«Er dette en farse? En harselas? Snikislamisering? Vi har Hadjaia Tajiks kronikk i dagens Vårt land i tankene. Vi har nettopp lest den. Og vi er ikke forferdet. Dette var ventet.

Men kronikken er i skrivende stund ikke lagt ut på Verdidebatt. Vi vet ikke om den blir lagt ut, heller. Vi tar derfor sjansen på å forskuttere med et innlegg, etter å ha lest papirutgaven og der Tajik beskriver og analyserer et møte hun har hatt med en norsk kvinne nå i førjula.

Den norske kvinnen tar initiativet og spør om det er galt å ønske Tajik «god jul». Kvinnen lurer på om hun kan gå fra å si «hei, hei» til naboen sin, til å si «god jul» til vedkommende?

Tajik bedyrer at hun kjenner muslimer som «feirer jul» fordi de ikke vil at barna deres skal føle seg utenfor når andre barn kommer og forteller om hva de har fått til jul. Det hele fremstilles som om hovedsaken for islam er å være moderat, tolerant og tradisjonen i grunnen helt likegyldige med tanke på «convivenzia», fredelig sameksistens.

Man kan spørre: Vet Tajik at noen muslimer på det sterkeste fordømmer julefeiring for muslimer og kommer med trusler mot dem som gjør det? Og at disse muslimene kalles lærde og som påberoper seg å vite hva sann islam er, og dermed også hvem som er kaffir blant muslimene, apostater som fortjener å bli drept?

Kronikkens tone er ikke hatsk. Men den er i hvert fall et aldri så lite og yndig misjoneringsforsøk.

Hun setter vennlig og tilsynelatende saklig opp islam mot kristendommen og sier litt ute i kronikken: -- Se her, dette er islam og dette er hvorfor islam er overlegen kristendommen.

Hun sier det indirekte. Hun er ikke ute etter å støte noen eller støte noen fra seg.

Implisitt: Islam er nemlig bedre fordi islam ikke overtroisk. Muslimer tror selvsagt ikke på eventyret om og det helt irrasjonelle i dette at Jesus skulle være Guds sønn. For det er jo en umulig tanke, at Gud skulle ha hatt sex, og det attpåtil sannsynligvis bare en gang, siden kristne påstår at Jesus er Guds eneste eller unike sønn. (Tajik formulerer det riktignok på en litt annen og mer indirekte og derfor mer «korrekt» måte).

Tajik raljerer ikke over kristne som tror at Jesus sto opp fra de døde etter tre dager på korset. Hun konstaterer at dette selvsagt ikke er tilfelle. Skulle Gud la en profet lide og dø en så forsmedelig død som kristne påstår at Jesus led – i virkeligheten?

Nei, dette blir for mye for en sann muslim og bør være for mye det for enhver kristen. Det får da være måte på overtro. Best å forkaste hele kristentroen og det jo før jo heller.

Nei, dette står seg ikke for en opphøyd Gud. Han kunne ha forhindret det. Allah er ikke en ondskapsfull sadist med sine profeter. For Jesus var en profet og dermed også Guds talerør, eller var det Allah’s talerør og budbringer?

Tajik presiserer ikke. Hun lar spørsmålene henge i luften. Og dette i seg selv skal holde som benektende svar, bekreftet av islam selv. Jesus var selvsagt en av Allah’s mange profeter. Ikke den kristne, treenige guds profet. For Allah kan ikke være 3. (Hun vet ikke at Koranen forveksler triteisme med treenighet og at Koranen da faktisk ikke er noe angrep på treenighetslæren).

Hva om det fremgår i Koranen selv at Jesus Kristus var Gud? Hva om det fremgår i samme bok at Jesus kunne vekke folk opp fra de døde?

Hun – den norske, uvitende kvinnen hun snakker med i kronikken – snakker om tradisjoner, ikke om religion, skriver Tajik.

Men skriver Tajik om religion selv? Å, ja, Vær ikke i tvil om det. Hun «kan» sin Koran, sin islam, men hun har tydeligvis ikke gått i dybden, tatt for seg de virkelig harde spørsmålene.

Hun nøyer seg tydelig med å ha et overflatisk forhold til dypere dogmatiske spørsmål.

Og hun som anbefaler at mulige muslimer terrorister bør studere mer i Koranen?? Hun burde kanskje ta seg et dypdykk selv. Kanskje finner hun mer interessant litteratur om islam i et norsk nonnekloster enn i en norsk moske.

Hun burde selv følge sitt eget råd og begynne på fordypningsstudiet. Men det tør hun vel ikke. Noen kan ha visket henne i øret at det bør og må hun da heller ikke gjøre, for Allah og profetens skyld. Det kan nemlig dukke opp spørsmål ut fra Koranen selv som ville ha forbløffet henne og kanskje fylt henne med hoderysting og kvalme. Alt annet enn klare svar, som hun kanskje forventer - annet enn på et helt overflatisk nivå.

Nei, da er det er bedre å holde seg til tradisjonen og islam som et kulturuttrykk blant mange, og hverken bedre eller verre enn noe annet utrykk, rett og slett. Det er i hvert fall det man får inntrykk av, det inntrykk hun kanskje forsøker å spre. Islam fremstilles som ufarlig, islam er bare en serie helt ufarlige seremonier man ikke skal stille spørsmålstegn ved eller forsøke å finne ut av på et dypere plan.

Islam er ritualer eller vakre og sunne praktiske leveregler og gjerninger som kan sikre den troende for evigheten i Allah’s paradis.

And that’s it! Enjoy. Du kan risikere å bli «frelst»! Ta skrittet fullt ut! Overgi deg! Underkast deg og bli født på ny av en annen og fremmed gud du ikke visste eksisterte, men som nå kommer deg til unnsetning, i dette tilfelle via Hadjia Tajik selv, arbeiderpartist og formann eller leder i Stortingets justiskomite.

Er det ikke smart? Den norske kvinnen reduseres til et uvitende fjols, et foraktelig menneske, underforstått, men av tonen i kronikken fremgår det at dette fremfor alt er mer en koseprat enn et møte der alvorlige og fundamentale ting tas opp. Møtet skjer på overflaten og kan ikke bevege seg under, inn i den virkelig farlige materie, islams essens, islams iboende mørkesider. Til det er den norske kvinnen for – la oss si – uinteressant.

Det er tydelig at Tajik – og islam – vet best. Det lyser klart frem av hele kronikken. Derfor denne overbærende og nedlatende tonen overfor den norske kvinnen.

Kanskje denne kvinnen er redd for å fornærme noen? spør Tajik. Men Tajik vet ikke, men hun vet hvordan slike kvinner skal behandles. Hun forsikrer leserne om at kvinnen bare jo var hyggelig. Spørsmålene var fine. Men hun sier ikke at hun finner kvinnes spørsmål virkelig interessante. Hun «vet» at islam har de korrekte svar på forhånd. Hun sier ikke at kvinnen ikke forstår at Tajik driver misjon overfor henne. (Sååå dum vil hun ikke fremstille henne).

Kvinnen skal derimot oppfatte at islam har sjarm, er ufarlig, er tiltrekkende, er fornuftig, ja, kort og godt bedre, og helt ufarlig: Bedre enn kristendommen og mye, mye mer å foretrekke. Som om det skulle dreie seg om et livssyn man ikke vet man har, men som man nå med Tajiks lille, hjelpende ånd – unnskyld: hånd - skal finne frem til er islam og ikke noe annet.

Islam will prevail.

Antakelig er imidlertid denne kvinnen for dum, redd og overflatisk til å ha en seriøs samtale med. Hun avskrives som hyggelig. Hun har «fine» spørsmål. Men noen seriøs dialogpartner er hun ikke. Tajiks kronikk oser av falsk medlidenhet med sitt offer. Hun fremstilles som en helt vanlig kristen dame, uvitende, naiv og potensielt farlig, og som islamofob, en diagnose Tajik riktig nok ikke setter der og da, men som man kan ane spiller med som en avgjørende faktor i bakgrunnen. Tajik beskriver klokelig sykdommen konkret, men uten å nevne den ved dens rette navn.

Tajik har sannelig gjort det lett for seg.

Oppskrift: Finn en uvitende norsk litt eldre og litt usikker, men nysgjerrig kvinne, eller et «håpløst» mannfolk og gjør narr av dem ved å fremstille møtene med Tajik som en beleilig koseprat, - og vips, så har ikke bare Tajik lykkes, men islam har vunnet på kjøpet».

(Se A's kommentar og innlegg til B her og Tajiks kronikk heri Vårt Land).

-

Terje Finne, la her på bloggen ut følgende:

Den kristne avisen Vårt Land - et moralsk katastrofeområde

Avisen Vårt Land er ute og kjøre og tør ikke innse kritikkverdige og sterkt klanderverdige interne forhold. Det gjelder både redaksjon og eier. De er moralsk sett solidarisk ansvarlige, men vil ikke innrømme det og ta ansvar. De velger å tie der de burde tale. De samtykker stilltiende til grov hets, ufin behandling og forkastelige holdninger. Det vil selvsagt sette sine spor. Umoral vil aldri lønne seg. Enhver avis er avhengig av publikums tillit, sitt gode image og primærverdier som sin egen integritet og ubestikkelighet. Når avisen formelig innbyr til at det kan stilles spørsmål ved om avisen er seg denne oppgaven verdig, er det kanskje på tide å stoppe opp en halv, og tenke over situasjonen.

I hvor stor grad forsøker eierne - utilatelig - å diktere redaksjonen? Vel, vi bringer noen indikasjoner i det følgende.

Avisen tør heller ikke erkjenne at den med meget god grunn og overbevisende argumentasjon ikke bare kan mistenkes for korrupsjon, men også anklages for korrupsjon i form av brudd på Redaktørplakaten som skal sikre at redaktører ikke lar seg dupere av eksterne krefter.

Avisen tør i denne forbindelse ikke å svare på en konkret, velbegrunnet klage og innrømmer dermed indirekte svært kritikkverdige forhold både overfor publikum og innad i avisen.

Etter en gjennomgang av saken, er det ikke tvil om konklusjonen:

Moralsk kollaps i mental korrupsjon i avisen Vårt Land

At islam skaper røre i hjerte og sinn, er et faktum mange ser, men bare få vil innrømme gjelder dem selv, spesielt folk tilhørende «etablissementet». Kall dem gjerne «eliten».

Nei til islam bragte  her om Verdidebatt   en omtale av en sak som kan illustrer hvor langt «aktørene» er villige til å gå for å fremheve seg selv som «fortreffelige» på andres bekostning og uten hemninger, også i selverklærte kristne miljøer, og da miljøer med stor innflytelse og makt. se dessuten for detaljer og bakgrunn her   Vårt Land et gjørmebad her

Saken som vi referer til, har nå fått et etterspill i form av en skriftlig klage til avisen Vårt Land, en avis som skilter med kristennavnet og kaller seg en kristen avis, men som nå heller bedre og mer sakssvarende burde kalles en korrupt mer enn en kristen avis.

En ny innsikt demrer: Kristne er kristne verst. Spesielt når kristne skyver ikkekristne foran seg som «sannhetsvitner» og bruker ateister og humanister som skjold og bøddel mot andre kristne, og ser disse som en større trussel mot egen prestisjen enn angrep på kristentroen fra vantro hedninger.

Vi gjengir klagen nedenfor, innforstått med at samtykke er gitt fra den det gjelder.

Klagen og den tidligere posteringen her på bloggen viser at det foregår noe råttent i kristenmedia og da spesielt i Vårt Land.

Islam som premissleverandør for alle debatter på nettfora og andre steder gjør seg tydelig gjeldende og avføder alt fra irrasjonelle reaksjoner til direkte angrep som er så ufine og ofte usaklige og løgnaktige, at vi kan spørre oss selv om vi er riktig vel bevarte blitt, noen og enhver av oss, enten vi personlig har dristet oss utpå i kampens hete i det offentlige rom, eller vi sitter likegyldig, men kanskje likevel nummen eller lamslått av hva som foregår på dette teateret.

Det pussige er at folk med høy utdannelse og stor kompetanse og folk som ellers beundres for sin – tilsynelatende - høye moral, faller for fristelsen til å reagere på en måte som vanligvis ikke burde være dem selv verdig, noe som vil fremgå av denne saken, sett i sin helhet, (vi viser til linkene for utdypning for den som orker).

Islam har klart å skape en usalig blanding av mye agg, overreaksjoner, understatements, forstillelse og hysteri blant folk, frykt og gnisninger, det hagler med anklager, bakvaskelser, intriger og folket ser ut til å dele seg i to leire: Islamkritikerne mot resten, dvs venstresiden mot høyresiden, og hvor da grenselinjen ofte går tvers gjennom eller på tvers av alle partipolitiske skillelinjer, (hvis man forutsetter at ærlighet og åpen tale fremdeles bør være en dyd her i landet, sammen med manns mot).

De fleste av oss tvinges imidlertid av ulike grunner i diskursen – i tillegg til ren feighet  - til å innta posisjoner som passive grenseboere, engstelig sjeler som er mer opptatt av dyrke sin nøytralitet, forvirring og egen konfliktskyhet enn sitt mot, sin identitet og egentlige lojalitet og sine evner til å konfrontere selve vanviddet i alt dette, enten man nå har falt ned på den ene eller annen side av «grensene».

Dramaet utspiller seg nå på alle samfunnsnivåer og i alle miljøer: Islam har klart å stille Norge på hodet og sette varig splid i folket. Og de fleste gjemmer sitt hode enten i stratosfæren av innbilt, personlig eller narsissistisk følt fortreffelighet, eller i sanden blant mark og utøy, i isolert ensomhet og mørke, - alt i frykt for ikke hva islam er og bedriver, men for hva naboene, kollegaene og de «kondisjonerte» skulle si, hvis man bare ga uttrykk for og sa bent frem og oppriktig hva man så og tenkte.

En ting er imidlertid hva som skjer blant de vanlige enn og kvinner, en annen ting er hva som skjer på toppen av samfunnshierarkiet. Og her dreier det ikke bare om et ømt punkt, eller en inflammasjon, det har slått ut i en fullblods betennelse med påfølgende utbrudd og med et aggresjonsnivå som bare kan forklares ut fra en bakenforliggende sykdomstilstand.

Vi har fått uår i landet og ingenting viser dette tydeligere enn hva som skjer «på toppen» og der hvor makten skjer. Vi ser symptomene på at noe forferdelig kommer til å skje overalt, se for eksempel her hva som er i ferd med å skje i Den norske kirke, nok en kristen bastion som undergraver seg selv, fordi den ikke lenger makter å forsvare kristendommen mot det største angrep på den som har skjedd siden forfølgelsene under romerriket for to tusen år siden.

Klagen som vi her gjengir nedfor ble sendt til Vårt Land v/Styret den 11 september i år, men ble ikke besvart, uvisst av hvilken grunn.

At klagen i første omgang ble totalt ignorert, er en sak for seg. Når man så etterlyser et svar på klagen og heller ikke da får svar, kan det gi grunn til en viss bekymring på avisens, dets styre og dens redaksjon.

Nei til islam istemmer det synspunkt som kommer frem i klagen og som lyder som følger:

Det er disse fakta sett i sammenheng og i seg selv som får meg til å konkludere med at Verdidebatts redaksjon har latt seg presse på en utilbørlig, upassende, krenkende og regelstridig måte, - de klare, objektive fakta burde imidlertid tale for seg selv, noe som i sin tur skulle betinge at jeg for fremtiden ønskes velkommen til fortsatt deltakelse på forumet.

Redaksjonen har etter dette ikke bare brutt mot Vær Varsom Plakatens bestemmelser for redaksjoner om nettopp ikke å la seg underlegge forsøk på å bestemme redaksjonens linje og redigering, men også mot skrevne og uskrevne normer for anstendig behandling av person, dvs undertegnede, og mot vanlig oppfatning av hva som er gangbar mynt i møte mellom mennesker, hvor det nå enn måtte skjer.

Det eneste svar av relevans klageren fikk på sin opprinnelige klage er dette:

From: Per Magne Tveiten Sent: Wednesday, November 9, 2016 8:18 AM To: TF, Cc: Åshild Mathisen Subject: SV: SV: purring på klage:

Til Terje Finne, Jeg viser til din mail 8. november 2016 til Trygve Jordheim, hvor du henviser til din klage rettet til styret i Vårt Land. Jeg er styreleder i Vårt Land, og min vurdering er at dette ikke er en sak for styret. Riktig adressat for en slik klage er sjefredaktør Åshild Mathisen, og hun er satt på kopi i denne mailen. Med vennlig hilsen Konsernsjef i Mentor Medier og styreleder i Vårt Land, Per Magne Tveiten

Klagen til Vårt Land er som følger (gjengitt, som nevnt, med samtykke):

Oslo den 11. september 2016: Til avisen Vårt Land, v/styret

Grunnen til at jeg sender dette klagebrevet for dårlig behandling til Vårt Land som juridisk person og ikke til avisens Verdidebatt-redaksjon, er at det synes umulig å vinne gehør eller forståelse fra redaksjonen der, (se vedlegg 1). Det er tydelig at redaksjonen har bestemt seg en gang for alle og at dette valget er irreversibelt: Redaksjonen har en gang for alle og for alltid utestengt undertegnede fra å delta som aktør i debattene på Verdidebatt.

Grunnen til dette, slik redaksjonen, ved Johannes Morken, fremstiller den, vil fremgå av en grundig redegjørelse basert på en lengre kompilasjon av relevante fakta, fakta som hentes direkte ut fra hva som ble skrevet i løpet av den tid denne saken varte på Verdidebatt selv, se vedlegg 2.

I og for seg er det i prinsippet ingenting å si på at redaksjonen på sitt nettsted, dvs på Verdidebatt, kan sile innlegg og debattanter etter helt private preferanser og at ingen kan kreve en rett til, hverken juridisk eller mer uformelt, til å få innlegg «på trykk» på forumet, forståelig nok. Dette er helt kurant og ikke problematisk prinsipielt sett.

Redaksjonen har en selvpålagt «plikt», en klar makt og en velbegrunnet myndighet til å utestenge enhver uønsket ytring og enhver person som har forsøkt seg som aktør på Verdidebatt og det er ingen som bestrider redaksjonens legitimitet til å treffe de tiltak den finner nødvendig og fatte de beslutninger den gjør uten at det foreligger en tilsvarende «plikt» til altfor dype forhåndsanalyser og begrunnelser i etterkant for hvorfor man har kommet frem til det vedtaket man nå engang har kommet frem til.

Når jeg skriver «plikt» i hermetegn, bety dette at man må skille mellom en juridisk plikt og en mer estetisk, sedvane- og etikettebegrunnet plikt eller etisk eller moralsk begrunnet plikt, noe som vil fremgå av det følgende.  

Det denne klagen imidlertid handler om, er derfor noe annet enn bare en anmodning om at redaksjonen omgjør sin beslutning når det gjelder utestengning på livstid. Det denne klagen dreier seg om relaterer seg til uskrevne normer og regler – normal etikette – som antas å finnes og som antas å gjelde også på dette strengt mindre regulerte samfunnsområde. Det dreier seg med andre ord om vanlig skikk og bruk i de relasjoner som etableres i løpet av en periode med direkte eller indirekte gjensidig utveksling av ord, handling og mening i den her relevante konteksten.  

Om denne problemstillingen uttaler PFU i et brev til meg av 070515 følgende:

«Sekretariat må få vise til at Vær Varsom-plakaten ikke har noen bestemmelser om hvordan debattfora skal organiseres og om hvilke formål de skal ha.  Videre vises det til plakatens punkt 2.1 som tydelig klargjør at et mediums ansvarlige redaktør har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold. I klartekst betyr dette at Vårt Lands ansvarlige redaktør, og den han bemyndiger til det, bestemmer hva som skal diskuteres og hvem som får adgang til å diskutere. Det er heller ikke noe presseetisk krav at redaksjonen skal begrunne sine beslutninger. At redaksjonen valgte å slette din kommentar, slette debattråden og stenge deg ute fra Verdidebatt er altså et redaktøransvar og en beslutning innenfor presseetikkens rammer. Det registreres at du mener utvalget bør mene noe om debattredaktørens opptreden overfor deg. Det tilligger ikke utvalgets mandat å mene noe om det som synes å falle innenfor det du kaller høvisk adferd». 

Siden PFU anser det utenfor utvalgets aksjonsradius eller kompetanseområde å realitetsbehandle en formell klage på saksbehandlingen eller oppførselen i denne saken, finner jeg det rimelig at avisen som eget rettssubjekt selv behandler saken, dette selvsagt for mitt vedkommende å kunne vinne frem med en klage på den behandling jeg har vært utsatt for med sikte på å bi sluppet inn igjen på forumet, trass i redaktør Morkens beskjed til meg om at dette er umulig og gjeldende for alle fremtid.

Hva alt dette dreier seg om? Jo, prinsipielt: Hvilke kriterier for den gode samtale vil avisen som juridisk person legge til grunn for deltakelse på forumet, og hva mener avisens eiere om hvilke kriterier redaksjonen selv skal legge til grunn?

Svaret på dette kan selvsagt ikke formuleres i detalj på forhånd, men hensikten med denne klagen er om mulig å få et svar som bygger på skjønn og med et svar som konkluderer enten med at redaksjonen har handlet i samsvar med hva avisens eiere kan akseptere, eller ikke akseptere.

Selv om det aller meste av faktagrunnlaget i denne saken foreligger i form av kopier jeg selv tok av det som ble skrevet og utvekslet, har det vært umulig å rekonstruere «det som skjedde» i sin helhet og med alle detaljer intakt, ikke minst rent kronologisk, dette fordi tråden jeg initierte ganske raskt ble slettet og fordi jeg rett og slett ikke rakk å få tatt kopier av alle kommentarer, men alt dette lar seg jo rekonstruere ut fra redaksjonenes egen backup, hvis det skulle være behov for dette.

Fullstendig kronologi vil imidlertid kunne danne et ytterligere element i den totalvurderingen som eventuelt måtte foretas, og den konklusjon som blir truffet, hvis alt dette oppfattes som relevant.

Jeg anser det som veldig viktig i den større sammenheng hvordan avisens redaksjon begrunner sine beslutninger og hvilke kriterier som legges til grunn, fordi disse ikke bare gjelder meg, men også andre engasjerte aktører generelt.

Relevant for denne klagen, og for Vårt Land, er selvsagt alt som faktisk ble skrevet av alle de her involverte, men også det som ikke ble sagt, eller ble stående ubegrunnet uten nærmere presisering og da, basert på et rent vilkårlig og følelsesmessig grunnlag forankret i en slags øyeblikkets radikale estetikk, en estetikk som, forhåpentlig, ikke lar seg forsvare i denne saken sett i et større, allment perspektiv.

Før jeg går videre: Kort om hvordan avisens redaksjon ved Johannes Morken ser på saken og hvordan han forsøker å begrunne utestengelsen i en epost av 090316, jeg siterer:

«Hei: Eg må vise til epostvekslinga den gongen. Du er ikkje utestengt berre fordi tråden skapte støy, men fordi du «gjekk av skaftet» i reaksjonar. Det gjorde du etter å ha hatt ein pause og så kome inn att på forumet. Eg slo difor fast at luftepausen ikkje hadde hatt nokon effekt på di framferd på forumet og at det difor var kroken på døra. Etter din epost (der du ikkje beklagar noko som helst, men sklir unnaden reelle grunnen (min uthevn) til at eg stengde deg ute) ser eg ingen grunn til å opne igjen. At du er ute i  inneber på den andre sida ikkje at du er i klasse med Terje Tvedt (som du brukar uforklarleg mykje plass på i eposten)  – de er ute av høgst ulike grunnar. Beste helsing Johannes Morken Debattredaktør».

 Kommentar: Det er lov å bruke metaforer, men å snakke om «å gå av skaftet» og «skape støy» på et «lydløst» forum, påkaller visse spørsmål og en viss komikk, særlig når dette ikke begrunnes ved referanse til konkrete eksempler.

Det er også nokså underlig å lese følgende setning, myntet på undertegnende:  «du beklager ikkje noko som helst, men sklir unna … «, når det jo er en gåte for meg at jeg kan ha gjort noe som helst galt, i og med at jeg ikke kan se at jeg har brutt retningslinjer for korrekt prosedyre. (Prosedyreregler kan sjelden dekke alle tvilstilfeller og der det er tvil må hva disse går ut på, hva de begrenser og ikke tillater og hva de kan la passere til enhver tid, må begynne på skjønn i hvert enkelt tilfelle).

Generelt beklager man ikke en oppførsel som helt og holdent konstrueres opp for tilfellet, av den «fornærmede», her debattredaktør Morken. Han kan med andre ord ikke belegge sin reaksjon ved å vise til konkrete prosedyreregler som han riktig nok klart innbiller seg foreligger, men som rent faktisk ikke gjør det. Fra min side virker det som om Morken forsøker å skjule noe og at det har gått prestisje i Morkens beslutning, og at å innrømme feil, vil få ham til å miste ansikt.

Hvis man derimot forsøker å finne en annen intensjon bak utestengelsen, en uuttalt begrunnelse, vil man finne at det fins en mer policy-begrunnet begrunnelse, men da en begrunnelse Morken ikke tør å formulere i klartekst, nemlig at han personlig har gitt etter for press og en direkte trussel fra en annen flittig aktør på Verdidebatt og ellers i avisen, nemlig humanist, nå agnostiker, lege og forsker Andreas Morten Horn om å slutte å skrive på forumet hvis jeg fikk fortsette.

Tar man dette i betraktning, vil begrunnelsen fra Morken fremtre som nokså tydelig og forståelig, men da selvsagt desto mer «farlig» avslørende, idet den ville ha vist at Morken selv bryter Vær Varsom Plakaten, hvilket for ham og andre antakelig vil oppfattes som direkte diskvalifiserende for funksjonen han innehar som moderator. (Se : VVP: 1.3. Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. 2.1 … Redaktøren skal opptre fritt og uavhengig overfor personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet).

Selve begrunnelsen for utestengelsen burde ut fra dette med andre ord begrunnes klarere enn den er blitt til nå, for om mulig å unngå det inntrykket at det her er blitt fattet en beslutning mer på et irrasjonelt rent ideologisk grunnlag basert på personlige sympatier, enn på et veloverveid rasjonelt, objektivt og saklig grunnlag.

Slik begrunnelsen nå engang foreligger, kan den oppfattes som vilkårlig og ja, til og med uforståelig. Men dessuten kan begrunnelsen - utrolig nok -  basere seg på at debattredaksjonen har latt seg presse eller latt seg påvirke utillatelig eller utilbørlig av utenforstående og da slik at redaksjonen har latt seg presse til å konkludere som den gjorde. Begrunnelsen kan med andre ord reelt ha vært et direkte resultat av dette presset utenfra – og den frykt et slikt press kan fremkalle - i og med at begrunnelsen ellers henger i løse luften idet den forsøkes forklart eller bedre: bortforklart - ved rent prosessuelle eller rent formelle «overtramp», og fordi disse «overtrampene» i seg selv ikke kan sies å være brudd på de retningslinjer forumet selv har satt opp for deltakelse på forumet. Motivet for utestengelsen på dette grunnlag kan med andre ord bunne i et forsøk på at redaksjonen forsøker å skjule et brudd på pressens egen Vær Varsom Plakaten, (om ikke å la seg utnytte pga press utenfra).

Grunnen til at jeg mener redaksjonen har latt seg presse, er at Morten Horn truet med å slutte å skrive på Verdidebatt – og i avisen i det hele tatt - hvis undertegnende fikk lov til å fortsette å delta på forumet. Grunnen til at Morten Horn ikke ville fortsette, var at innholdet i min kommentar til Hadja Tajiks julekronikk i desember 2014 var utålelig for ham, og ble oppfattet som moralsk forkastelig av ham, - han bruker ord som nedrig osv, (jeg viser her til vedlegg 2 med fyldig, supplerende og mer klargjørende dokumentasjon) - ikke at jeg skulle ha overtrådt formelle retningslinjer eller at jeg skulle ha «gått av skaftet», som redaktør Johannes Moren formulerer det, i sin begrunnelse.

Redaksjonen forklarte da også i et svar til Horn at utestengelsen i seg selv ikke hadde noe med innlegget eller kommentaren min å gjøre, men, underforstått, helt andre ting. Morten Horn opplyser da skuffelse over denne begrunnelsen og fortsetter med å true med for fremtiden å avslutte all sin aktivitet på forumet. Horn kan med andre ord ikke se at det her foreligger noen annen grunn enn at min kommentar var så uutholdelig og forkastelig at han selv ikke kunne fortsette å produsere for VL. Horn mener tydeligvis at noe brudd på prosedyrer i seg selv ikke kan gi grunn til utestengelse, hvilket derimot er det nettopp Morken gjør, i og med at han begrunner sin avgjørelse med prosessuelle «overtramp» fra min side, og ikke noe annet. Horn og Morken har dermed stikk motsatt oppfatning av hvordan innholdet i min kommentar til Tajik skal oppfattes rent moralsk.

Det er disse fakta sett i sammenheng og i seg selv som får meg til å konkludere med at Verdidebatts redaksjon har latt seg presse på en utilbørlig, upassende, krenkende og regelstridig måte, - de klare, objektive fakta burde imidlertid tale for seg selv, noe som i sin tur skulle betinge at jeg for fremtiden ønskes velkommen til fortsatt deltakelse på forumet.

Redaksjonen har etter dette ikke bare brutt mot Vær Varsom Plakatens bestemmelser for redaksjoner om nettopp ikke å la seg underlegge forsøk på å bestemme redaksjonens linje og redigering, men også mot skrevne og uskrevne normer for anstendig behandling av person, dvs undertegnede, og mot vanlig oppfatning av hva som er gangbar mynt i møte mellom mennesker, hvor det nå enn måtte skjer.

Og i dette har jeg flere med meg som mener at jeg er blitt utsatt for urimelig og unødvendig hard behandling, dette desto mer som om det i kommentarene som Horn la inn om min kommentar til Tajik faktisk finnes mange direkte løgnaktige påstander som undertegnede av redaksjonen ble hindret fra å tilbakevise, i og med utestengelsen. Horns påstander her er klart ærekrenkende, men redaksjonen lar Horns innlegg likevel bli stående, i all offentlighet, så å si, mens jeg da altså gjøres forsvarsløs i og med at utestengelsen da allerede er skjedd.

Dette er kanskje den mest alvorlige «brøden» redaksjonen gjorde seg skyld i, etter min mening. Redaksjonen burde derfor ikke bare beklage, men hilse meg velkommen tilbake idet det ryddes opp i dette og ved å ta ned eller slette Horns postering der han ærekrenker og kommer med direkte løgn. (I skrivende stund kan jeg ikke se at Horns posteringer her er slettet).

Redaksjonen har strengt tatt ikke pålagt seg selv noen plikt til å begrunne avgjørelser om utestengning av personer og innlegg på forumet. Men begrunnelse «by default» er jo selvsagt også en form for begrunnelse, men neppe en begrunnelse man generelt vil finne tilfredsstillende, i og med at Verdidebatt jo utøver en betydelig innflytelse i dagens offentlige debatt på riksplanet, en innflytelse som de fleste derfor vil kreve kan grunnes på allmenne normer og regler som allment vil oppfattes som gode og verdige og derfor sterkt beskyttelsesverdige.

Verdidebatt er avhengig av et godt image, akkurat som alle andre offentlige aktører er det, spesielt siden man vil gå foran som et godt eksempel, og Verdidebatt burde derfor beflitte seg på å begrunne sine disposisjoner på en saklig og god måte, selv om den ikke har noen formell juridisk eller sedvanemessig plikt til det. Minstemålet må jo være at det opptres redelig, saklig og sannferdig. Redaksjonen anseelse vil i motsatt fall kunne svekkes på sikt, i og med at tilliten til den faglige side av driften også vil kunne svekkes, og dette er jo selvsagt ikke noe som bør skje, så lenge man kan gjøre noe for å forhindre en slik utvikling.

Jeg kan ikke se at Vårt Land som avis og Verdidebatt som avisens forum har levd opp til forventingene om å bruke allment aksepterte eller omforente normer og regler som kan oppfattes som gode og beskyttelsesverdige i denne saken, snare tvert om. Dette desto mer som det her ikke er snakk om brudd på klart formulerte regler eller retningslinjer for når, hvor og hvordan innlegg skal se ut eller formes rent konkret. At undertegnede falt litt utenfor det som redaksjonen ellers forventet av prosedyre i denne sammenheng, er nå så sin sak, men som sagt: Her foreligger ingen konkrete brudd hverken på formulerte eller uformulerte eller stilltiende regler eller retningslinjer notorisk og konkret eller spesifisert gitt på forhånd og som man derfor kunne forholde seg til helt konkret.

Når det f eks påstås at «du – (altså undertegnende)  - gjekk heilt av skaftet», så vil vel de fleste som leser et slikt utsagn, selv med god kjennskap til detaljene i utvekslingen av synspunkter, stille seg nokså uforstående til utsagnet, hvis det ikke begrunnes på en skikkelig måte og på en troverdig måte som kan overbevise eller underbygges med henvisning til et konkret hendelsesforløp.

Jeg vil tro at dette gjelder som en allmenn regel eller prima facie-plikt i de fleste allmennmenneskelige relasjoner uansett kontekst. Når slik konkret begrunnelse uteblir eller blir hengende i luften uten tilknytningspunkter andre enn de som måtte «finnes» i den parten som fremsetter påstanden eller anklagelsens hode og ut fra hva denne, situasjonsbestemt, måtte «føle» der og da. At man rent subjektivt har oppfattet hele konteksten og den reaksjon som fremkommer fra den «anklagedes» side som svært uforstandig aggressivt, pågående eller truende, kan ikke være god nok grunn for å fremsette påstanden nærmest uten å kunne vise til faktabasis i det hele tatt. Dette gjelder desto mer som det her dreier seg om et offentlig rom, hvor allmenheten inviteres inn, på et nettforum, altså, som selv vil stimulere til saklig og frisk debatt og som inviterer til en anstendig og tillitsvekkende og skriftlig ordveksling hvor forumet selv forutsetter kommunikasjon på høyt nivå både kognitivt og verdimessig i form av ytringer som holder seg innenfor sømmelighetens, det høviske og lovlydighetens grenser, både juridisk og hva angår konvensjonell etikette.

Verdidebatt har i så måte på mange måter vært et forbilde for mange andre fora og et eksempel til etterfølgelse, men uten at dette betyr at forumet etter min mening har klart å opprettholde denne noble standard i denne saken, dette desto mer som denne min mening nå deles av flere, som jeg har forelagt dokumentene for og som har satt seg inn i hendingsforløpet og som dessuten har vurdert min kommentar med hensyn til mulig krenkende eller umoralsk innhold. (Jeg er som tidligere nevnt utestengt på livstid!).

Og alt dette desto mer som redaksjonen på Verdidebatt også selv innrømmer at det jeg skrev i form av angjeldende kommentar til en kronikken av tidligere statsråd Hadja Tajik i avisen, i desember 2014, i seg selv ikke var uakseptabelt, krenkende eller «over grensa» for hva man i ytringsfrihetens navn kan tillate seg å ytre både på forumet selv og ellers.

Saken koker derfor ned til et spørsmål hva det var av prosessuelle faktorer som fikk redaksjonen til å reagere i form av en slik drastisk avgjørelse som den gjorde, hvilket bekreftes av debattredaktør Johannes Morken i et svar til meg etter at jeg henvendte meg til redaksjonen for å få vite om utestengelsen sto ved lag litt over et år etter at utestengelsen første gang ble meddelt meg.

Jeg kunne med andre ord i min villeste fantasi ikke få meg til å tro at selve den måten og den formen mine innlegg i sakens forbindelse fikk, kunne medføre en så sterk reaksjon som Morken kom med. De formelle feilene jeg begikk, synes bagatellmessige, særlig fordi de i Verdidebatts egne retningslinjer ikke nevnes noe om hvordan og eventuelt når innlegg kan eller ikke kan sendes inn eller hvordan de utformes og disponeres. Da det helt i begynnelsen av prosessen oppsto noen spørsmål, ble det først utvekslet noen mailer med Rimehaug hvor jeg la frem saken sett fra min side og hvor Rimehaug godtok forklaringen min og lot meg fortsette.

Noe senere og innenfor et kort tidsrom, oppsto det, objektivt sett, flere misforståelser om helt konkrete «prosessuelle» forhold uten at det ved noen anledning ble antydet at dette kunne innebære utestengelse eller noe om at mine kommentarer innholdsmessig på noen måte var kritikkverdige i den forstand at de i seg selv kunne begrunne en utestengelse.

Når Morken så senere bruker min kommunikasjon med Rimehaug som et kumulativt element i sin egen begrunnelse, virker det forhastet og lite gjennomtenkt. Misforståelsene var jo blitt oppklart mellom Rimehaug og meg og klarsignal gitt om at jeg kunne fortsette i debatten. Dette faktum synes imidlertid ikke å anfekte Morken, han bruker i stedet «frifinnelsen» av meg som nok en begrunnelse for å utestenge meg, hvilket jo i seg selv ikke akkurat vitner om særlig god dømmekraft, eller forståelse av hva saken i sin kjerne dreide seg om og de underliggende personlige implikasjoner.

Fra publikums side ble tvert imot min kommentar mottatt med stor åpenhet og stor velvilje, - noen ble riktig nok slettet umiddelbart - så lenge kommentarfeltet var åpent. Det som snudde opp ned på det hele var etter min mening et innlegg fra Morten Horn hvor han går til frontalangrep ikke bare på selve innholdet i min kommentar til Tajiks kronikk, men i tillegg også på meg og min person og derfor min ære. Dessuten – og dette er viktig, slik jeg ser det – legger Horn ut posteringer som viser at han har vært i personlig kontakt med Morken angående saken og så vidt jeg husker besvarte Morken også denne kontakten åpent på forumet.

Alt i alt må jeg derfor be Vårt Land som eier å vurdere saken i det håp at avisen som eget rettssubjekt uttaler seg om Morkens beslutning  Vårt Lands eiere bør, slik jeg ser det, på selvstendig grunnlag  gjøre seg opp en formulert mening om hvorvidt behandlingen av meg i denne saken er en behandling avisen kan underskrive på og fastholde som et eksempel på en oppførsel som faller innenfor avisens eget normgrunnlag og oppfatning av hva som bør være tillatelig eller ikke sett i forhold til avisens generelle policy hva måtte angå åpent og offentlig inviterte gjester og aktører på avisens Verdidebatt.

mvh  Terje Ole Finne, her på bloggen

-

Her følger Tajiks «berømte» julekronikk, med lenke:

Spør muslimer om jul

Det er blitt en adventstradisjon å lese artikler om frykten for hva muslimer kan komme til å gjøre med julen. Forsvinner julegudstjenestene nå? Eller hva med juletreet og nisselua? Publisert: 2. des 2014 / 2745 visninger.

«Hva gjorde du mens vi andre feiret jul da?» spurte kvinnen. «Ikke noe spesielt», svarte jeg.

Det er blitt en adventstradisjon å lese artikler om frykten for hva muslimer kan komme til å gjøre med julen. Forsvinner julegudstjenestene nå? Eller hva med juletreet og nisselua?

Kanskje var det med et slikt bakteppe at den godt voksne kvinnen kom bort til meg og ba om råd: «Kan jeg ønske henne god jul?»

Fra hei til god jul. Hun snakket om sin muslimske nabokvinne. De sa stadig hei til hverandre på gangen, utenfor leilighetene. Kunne hun gå fra «hei-hei», til «god jul», eller lå det noe potensielt blasfemisk i en slik lykkeønskning? Hun ville jo ikke si noe galt, eller gjøre naboen sin brydd.

«I prinsippet, ja», svarte jeg. «Innenfor islam er Jesus en viktig profet. Så det er rimelig trygt å ønske de fleste muslimer god jul».

«Men feirer hun jul da?» spør kvinnen.

«Det vet jeg ikke, det er du som er naboen hennes. Feirer hun jul?», svarer jeg.

Hun mumler at hun ikke vet. Hun har ikke spurt, og hvordan er det egentlig med muslimer, feirer de vanligvis jul?

«Det varierer», prøver jeg å si. «En del av venninnene mine som har stiftet familie og har barn i skolealder feirer jul. De vil at barna deres ikke skal føle seg utenfor når alle de andre elevene snakker om hva de fikk til jul. Men de fleste muslimer jeg kjenner feirer det ikke».

Duften av nellik. Kvinnen resonnerer lavt for seg selv at naboen har barn i skolealder, så det kan jo hende at den familien også tenker slik.

«Feiret du jul da du var liten?» spør hun meg.

«Nei, for meg var jul en vanlig dag», sier jeg.

Først er det stille noen sekunder. Kanskje tenkte hun på gode minner fra egen oppvekst, og unte meg det samme. Muligens duften av appelsin og nellik, pepperkaker og kakemenn, følelsen av å pakke opp en presang og lykkerusen over å få et nytt leketøy?

«Hva gjorde du mens vi andre feiret jul da?» spør hun.

«Ikke noe spesielt. Hva gjorde du når jeg feiret Eid, da?» erter jeg tilbake.

Hun ler, men virker litt utilpass, helt til jeg forteller at jeg tok litt hardt i.

«Vi spiste pinnekjøtt og kålrabistappe. Mamma brukte mye tid på det, og det er fortsatt ett av mine absolutte favorittmåltider gjennom året, så det var ikke en helt vanlig dag».

Da ler hun hjertelig, lettelsen virker ekte.

Isa og Mariam. Gjennom hele samtalen er hun en blanding av tilbakeholden og frempå, nølende og nysgjerrig. Hun spør om tradisjoner, men ikke om religion. Kanskje er hun redd for å fornærme? Jeg vet ikke. Hun var jo bare hyggelig. Spørsmålene var fine.

Jesus, eller Isa på arabisk, har en sentral plass i Koranen. Jesu mor omtales som jomfru Maria, eller Mariam på arabisk. Ifølge Koranen utførte Jesus mirakler, gjenreiste døde og brakte et guddommelig budskap. Han levde asketisk og var opptatt av sosial rettferdighet. Han fremheves gjennom det livet han levde, som en rollemodell for fromhet og godhet.

Jesus omtales mer enn 20 ganger i Koranen. Til sammenligning omtales profeten Muhammed mindre enn fem.

Det muslimer ikke tror på, er at Jesus var Guds sønn eller at han ble korsfestet. Innenfor islam finnes det heller ingen arvesynd å bli korsfestet for. Islamsk monoteisme tillater dessuten ikke en treenighet.

Innenfor sufismen nyter Jesus særlig høy status, og sufi-filosofen Abu Hamid al-Ghazali har beskrevet ham som «sjelens profet».

Det er ikke farlig å spørre.

God adventstid – og jul.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11542315