NrK hadde søndag formiddag samlet et «debattpanel» hvor
fordommene skulle frontes og fremstilles som eksemplariske. Det ble en debatt
uten dialog og uten debatt. Konklusjonen – som altså var gitt på forhånd - var
at fordommer og tunnelsyn nå skal utgjøre samfunnets grunnlov, selve det
demokratiske og «hellige» etiske fundament.
Sentimentaliteten og sinnelagsetikken skulle fremstilles som
den høyeste form for universell dyd og moral og alle de som måtte ha
innvendinger, skal heretter fritt få stemples som for fascister og onde
mennesker, mennesker med et mindre verd enn andre mer moralsk høyverdige mennesker,
dvs mennesker som ikke var enig med panelet. I dag og fremover.
Hva innebærer så dette? Jo, antakelig at et stort flertall
av mennesker i dette og i andre land nå via NRK og NRK’s panel vær så god har å
rette seg etter de nye retningslinjene, eller de nye fem eller ti-års-planene
som dette panelet faktisk satt der og klekket ut, på vegne av verdens
befolkning.
Dette var et panel som ville ha vært overbegeistret for å
innta plassene på balustraden over den røde plass, i ett eller annet Utopia, -
et ikke-sted, manifistert og fremvist på balustrader og balkonger som for bare
kort tid siden - sett i historisk perspektiv - ble inntatt av de verste av de
verst tenkelige av alle torturister, drapsmenn og diktatorer verden noen gang
har sett. (Ok, jeg er vel litt for snar og litt for hard i klypa her, men dog …
).
Også de trodde disse
trodde av hele sitt hjerte at de objektivt sett var «gode», ja, av det beste i
sitt slag. (Vi kan jo ikke tillegge dem skrekkelige motiver, eller? Nei, det
ville ikke sømme seg for de riktig gode emosjoner).
De hadde en fin
følelse av at drap var den eneste saliggjørende metode for å vinne makt, total kontroll og
totalitær makt, på andres vegene.. De var sannelig gode disse tyrannene og
psykopatene. Bare så synd at NRK nå regner med og forutsetter at slike
«tendenser» nå er glemt av folk flest, slik at folk nå på ny kan lokkes inn på
gale veier og inn farlige prosjekter, forestilinger og eventyr, bygget på ømme
følelser for skjønnheten i det proletaristiske diktatur, eller Proletarenes
diktatur.
For det er et eksperiment og et eventyr å gå inn for og
treffe legale tiltak for å få folk til å godta blindt at alle «ulovlige» skal
ha rett til arbeid her i landet.
Et kompakt meta-moralsk
hypermagisk sneversyn skulle dermed denne søndags formiddagen med NRK’s
velsignelse og promotering gis forrang foran Norges de lover og den alminnelige
rettsoppfatning som må antas å foreligge her i landet, i dag.
Programmet skulle programmere folk inn på «den smale sti»
som leder til – Utopia, nå igjen. Godhetssentimentalitet skal bli all tings
norm og alle hendelsers og sinns eneste målestokk. Historiens tragedier skal nå
gjentas. Bar «de gode»- de som virkelig
føler og føler intenst nok – skal nå få
det som de vil, i øyeblikket, - folket overlates med nødvendighet og som alltid
til å seile sin egen sjø - og i, med og gjennom NRK’s «godhet», og emokratiets iboende nødvendighet - er
det ikke så nøye med konsekvensene for millioner av mennesker, om folket nå altså,
og i dette narsissistiske konstruerte emosjonskjølvannet skal gjøres til fant
for all fremtid, og fremmed og fremmedgjort inntil margen i eget land. Og alt
dette fører til selvslaveri, og de vet det, og jubler i sin private vankunne og
kollektivt manglende selvinnsikt.
Det står i Norges Grunnlov at alle skal ha rett til arbeid.
For bare litt over tre ti-år siden ble denne bestemmelsen av noen emokrater (- se om det nye emokratiet her
- ) mot all fornuft og praktisk gangsyn - tolket helt bokstavelig, en tolkning
som inngikk i det dypere sosialistisk ønske om å undergrave staten og
kapitalismen, både innenfra og utenfra, og blant annet gjennom det som kalles
«gangen gjennom korridorene», (Garmsci), og hvor arbeidere i alle land skulle
gjennomføre verdensrevolusjonen iført akademisk forkledning, i stedet for å
stole på at arbeiderene på gølvet
skulle klare å gjennomføre prosjektet nedenfra, helt på egenhånd og for egen
maskin, (for det ville de ikke klare, sa Lenin).
Realistisk juss og politikk tilsa jo den selvfølge at det
ville være både økonomisk og rettslig uforsvarlig å tvinge folk til å ansette
folk i arbeide, der det overhodet ikke var behov for dette og der det ikke var
forsvarlig samfunnsøkonomisk å gjennomføre det, ut fra Grunnlovens ordlyd,
altså.
«Alle i arbeid» - ja, alle skulle ha en juridisk rett til
arbeide - var en ideell programerklæring i Grunnlaoven, og alle, fra topp til
bunns i samfunnet, alle med fornuften i behold, skjønte jo at det var slik det
var, og at å eksperimentere med absolutt
alle i arbeide på en gang ville være galematias og fullstendig uten
realisme. (Alle sivilisasjoner må regne med en absolutt nødvendighet av at en
viss prosent av arbeidsstyrken faktisk må innfinne seg med å gå arbeidsløs, i
hvert fall for en tid).
I dag, derimot, tas denne loven i Grunnloven bokstavelig og
dette betyr at absolutt alle – ulovlige som lovlige – nå virkelig skal bli lovlige og skipes inn i
lovformelig arbeid, kun og alene fordi det er følelsesmessig «moralsk høyverdig»
å gå inn for det, på landsbasis og da på en basis ensidig diktert ovenfra og
ned, som en obligatorisk forpliktelse for så vel privatpersoner og
skattebetalere som kulturpersoner og politikere, på det høyeste plan.
Det er følelsen som
nå skal regjerer, selve opplevelsen av
godhet, en godhet som skal elskes politisk for sin egen skyld. Hvilken
tragedie.
Det skal skapes her faktisk et målbart et illusorisk himmelrike
på jorden hvor bare de med de beste og dypeste følelser og de mest edle
opplevelsene skal ha adgang. Resten – i ilden med dem …
Himmelriket består nå i at flest mulig målbart føler seg from og prektig og at disse nå
opplever og er forvisset allerede her og nå om i sannhet å tilhøre den ene, utvalgte
flokk, en flokk for hvem intet er synd, og for hem intet kan være synd –
spesielt hva angår dem selv. For det er slike som disse som nå tror at de kan
frelse verden: Gjennom å være servilt betinget, korrekt emosjonell, (en
salgssuksess, for øvrig, utrolig nok).
Hel programmet oste av falsk medlidenhet, falsk kjærlighet.
Fraværet av realisme og sans for det konkrete, for aktuell politikk og
gjeldende juss var tragisk påtakelig. Og selve fraværet av Gud desto mer
slående og foruroligende. Her skulle det tydelig vis ikke «være greker eller
jøde, fri mann eller slave, mann eller kvinne», for her skulle alle være
syndefrie, fra fødselen av, eller blott i kraft av dette å være menneske. Her
skulle ingen synd finnes bortsett fra den som innebærer respekt for gjeldende
lovverk, den age og respekt folk naturlig nok har, og en age for demokratiet
selv og selve lovlydigheten, ja, og overbevisningen om at enhver politikk må
basere seg på fornuft, realismens mulighet og umulighet, sett i lys av både
individualpreventive og allmennpreventive hensyn, og rent sosialøkonomiske
betraktninger. Nei, her skulle emosjoner
fremstilles som det eneste saliggjørende, som det eneste universalmiddel. (Brekkmiddel,
var kanskje bedre). Her i panelt satt det folk som mener at det virkelig
fremgår av Skriften selv at det som gjelder, er syndens tillatelse og ikke dens
tilgivelse, som noen så fortreffelig har formulert det.
Panelet besto av en bunsj med hypermagikere
(og hypermagi,emosjoner
etc) som ser det som en plikt å være krenket på andres vegne, uansett,
og i alle sammenhenger, en profesjonell og statstøttet klikk av dårer som
frykter det verste i folk og som ser folk som potensielle fascister eller
nazister, hvor man nå enn måtte snu seg. Det er klart at denne trenden vil forsterke
seg og ende i forferdelse.
Folk som tar sin egen selvforherligelse som et gitt faktum på
forhånd – i kraft av siene gode intensjoner og gode følelser, emosjoner og
breiale selvforståelser som et bevis på og en garanti for en mulig kommende
hellig-gjørelse, kan ikke styre, i hverken politisk eller rent kulturell
forstand; de mangler perspektiv og virkelig innsiikt, de har fratatt seg evnen
til å øyne Guds herlighet. De driver ikke annet enn selvapoteose og føler at de virkelig fortjener en allmektig plass
over Guds hellighet, og så langt unna Hans sanne vrede som mulig, (hvis de i
det hele tatt i sin forestillingsverden kan forstille seg hva hellig er og hvem som virkelig er pur, allmektig og
hellig). De var skjønt alle overbeviste om at de var inkarnasjoner av Den gode
samaritan. (Nøff said).
NRK beviste også at kanalen ser seg berettiget til å drive
storstilt propaganda for et politikk som ensidig yndes av venstresiden, fordi
den ikke tør noe annet, og som ser det som en dyd å være mest mulig servil og
«partitro», uansett økonomiske og sosial følger, og fordi de går ut fra at folk
primært styres av emosjoner betinget av koder og signaler, som bare de selv kan
fortolke, elementer som derfor må konstrueres eller skapes, ovenfra, for å
kunne utnyttes fullt ut, til egne partiformål eller ideologiske formål på
lenger sikt. En tydeligere og mer infam måte å drive kollektiv følelsesmessig
utpresning på, skal man lete lenge etter. Man må antakelig tilbake til
nazitiden i Tyskland og massemorderne i Sovjet under Lenin og Stalins tid i det
tidligere Sovjet for å kunne registrere maken, på balkongene, høyt hevet over
de stupide og derfor – etter deres mening - høyst rettmessig manipulerbare
masser, som rene instrumenter for blodtørstige strategier eksekvert av hyper-psykopatiske
makthavere, som tilriver seg makten nettopp ved å spille på folks «naturlig»
dårlige samvittighet og løftet om utfrielse via drap og tortur.
Panelet besto bl a av Berit Ålborg fra Vårt Land, av Arne
Visste, som omtales av Kjell Skartveit på document. no her,
Krekars advokat Brynjar Mehling og Bernt Hagtvet, professor emeritus i Statsvitenskap,
og et par andre, tror jeg. Jeg skal ikke sitere dem, folk kan finne debatten på
nettet og «nyte» den eller bli forferdet av den, i hver sin trygge og lune
hule, på god avstand fra verdens larm og støy. (Vil bare fort nevne: Berit
Ålborg som så sitt snitt til å la sin vrede falle over folk som forstår hva
snikislamisering er, uten at de selv dermed kan kalles «brune» eller noe i den
retningen. Hun pekte så naivt og selvgodt som det lar seg gjøre på det faktum
at også nordmenn i sin tid dro til Amerika over havet i håp om å skape seg et
bedre liv der … !).
Jeg skal da også bare nevnte noe som jeg fant virkelig
interessant, og det var i Hagtvets innlegg og kommentarer: Han pekte på at bare
fascister og nazister – nevnte han også kommunister? – vil mene at ikke alle
har de samme (menneske)rettigheter. (Underforstått gjaldt da dette alle som for
alle praktiske formål – for å si det sånn, ikke delte programmets store
intensjon om å endre lovverket slik at slike som tidl. biskop Stålsett og bisniss-mannen
Arne Visste for fremtiden helt plettfritt eller straffritt skal kunne ansette
og pleie så mange ulovlig som bare mulig. Pluss alle andre som med stor iver og
stort behov, gjerne vil tilegne seg litt
hypermagi).
Det Hagtvet umulig kan ha tatt med i beregningen er, at det
i pur, salafistisk islam faktisk også
er forbudt eller i hvert fall sterkt frarådet å gi alle mennesker de samme
menneskerettigheter. (Selv om dette benketes i «praktisk politikk» så vel som i
teoretisk politikk). Det fremgår både av Koranen og de andre hellige muslimske
skriftene, at slik er det, og det er da selvfølgelig også nettopp slik i
Kairo-erklæringen, som er den muslimske verdens alternative
menneskerettserklæring, avfattet av OICD i 1980.
I den muslimske erklæringen fins det ingen tvil om at
ikke-muslimer har en helt annen status som menneske sett enn muslimer. Det
forutsettes at ikkemuslimer har et lavere menneskeverd. (Islam er grunnleggende
dualistisk, det meste dreier seg om å
kontrastere mellom «oss» og «dem»). Det fins da også offisiell policy i mange
islamske land om at f eks muslimers liv skal telle mer enn ikke-muslimers liv og
lemmer i tilfelle behov for akuttbehandling i alvorlige tilfeller og hvor det
oppstår situasjoner om hvem som skal reddes først, muslimene eller
ikke-muslimene.
Hadde Hagtvet blitt spurt om dette, vill han antakelig ha
moderert uttalelsene sine og sporenstreks begitt seg inn på å skjønnmale islam
og frita islam for enhver sammenligning eller sammenblanding med nazisme og
fascisme. Men det han logisk sett måtte mene, var at islam faktisk må betraktes
som et system eller en politisk ideologi eller politisk teologi som faktisk er fascistisk, både funksjonelt
og pr vesensdefinisjon. Han ville kanskje dessuten måtte innrømme at hele islam
faktisk er en normativt ekstrem entitet, eller agens, helt i pakt med den
definisjon førsteamanuensis Lars Gule ga av normativ ekstremisme for
en tid tilbake, en definisjon som ble mye diskutert og som mange tok skarpt
avstand fra, men som likevel har nytt en viss respekt i de emosjonelt, servilt
korrekte miljøene, som gule selv er en del av. Lars
Gule, ekstremisme er islam?, og Gules
ufarliggjøring av det farlige og normativt ekstremistiske, Gule
likestiller Hagen og Hussein, Gule
tar ikke selvkritikk i sin religonskritikk - islam normativ ekstremisme?
Guler
rasistisk? Om
hetsere og andre rasister, Om
Gule og toleranse og intoleranse, Gule
- islam i seg selv normativ ekstremisme?, Gud,
Gule og ekstremisme - islam
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar