Spenn sikkerhetsbeltene! Ta plass i taburettene, en etter en – hvis du er stor og VIP!
Advarsel: Følgende burde jeg nok ikke ha skrevet, men så lever vi i en tid hvor Opplysning er viktig …
Se kanskje litt for overvektig ingress helt nederst her på slutten!
Sion 2, Ordrett, altså:
… det er mye som skjer, men det som først … det som tegnar seg veldig tydelig, eh det er, atte … altså dette her er en annen kultur, sant, vi naive nordmenn … eg ser av og til at … eller jødane er nesten like naive som oss nordmenn, egentlig … altså vi, vi tenke at vi kan forstå dessa tingene med vestlige brille, men det kan vi ikkje, du kan si for eh, eh, for araberne, for de er det helt naturlig å sette seg mot ting, og nå snakka eg om voldelig motstand, når vi så jødane begynne å komme inn i flokker, altså, så diskutirte de helt , helt seriøst med den, altså, den første palestinske … Amin Hussaini, faren hans, han va og ein antisemitt og han, eh, han foreslo da at de skulle begynne å terrorisere jødane, sant (ler nærmest hånlig), vi ville jo ikkje tatt sånne ord i vår munn i dag, sant, elle den gang for den saks skyld, men de diskuterte helt seriøst, at de unne terrorisere jødane slik at de ikkje kommer inn i Palestina lenger, altså, kommer inn i de områdene, og eh, i 1919, nei, ja, i 1919, så starta de første selvmordsgruppene, sant, då blei det organisirt (sic), da har du en milepæl, sant, de siste hundre årene, då starte det virkelig, for då sier de at nå kommer jødane, flere og flere, noe de ikkje kan akseptere, … de vestlige verdiane, tankemåten de, ideale, og alt det der, det e ikkje noe vi kan leve med. OK, hva gjør vi da? Jo, vi strata selvmordgruppe, og så har du da fortløpande, massakrer og terror, voldtekter, plyndringa, 1921, Jerusalem, Jaffa 1922, Jerusalem 1924, Hebron massakren 1929, og tar livet av ganske mange jødar, man hadde opprør i Jaffa igjen i 1936, som starta det store arabiske opprøret fra 1936 til 1939, … og, eh, vi har Bagdad, altså, eg kunne ha nevnt i fleng, i Bagdad i juni, eh, i 1941, var det vel, så har man altså et opprør mot jødane, hvor man drepe mange flere andre jøda, man skjer kvinnelige, eh, gravide kvinne opp, altså, og man og rive, det er vitneforklaringa, at man rive av småjenter armane for å få av de smykkene, ehhh, og de kommer inn på sykehusene så blir de tatt livet av, forgifta, vitneforklaringa som sier det, eh, en, poenget e på en måte at, atte ditte her e, (du kan hjelpe meg med spørsmålet ditt igjen … he, he) …
-Ja, hvordan det liksom forma behovet for Israel …
-Ja, nettopp, så disse tingene her, de e insitamentet, selvfølgelig, de vil alltid … sjøl om jøda er skeptiske, og de får støtte utenfra, ikkje minst fra den britisk regjeringen, eh, som også er mange kristne, der, som kjenne sin Bibelen og som ser at de … ønske berre å hjelpe til å oppfylle Guds ord, då, så det e ingen tvil om at det e en del av bildet, altså, …
-Tilbake til britenes forvaltning, med mandatet, da, eh, hvordan kommer fra fra, altså, den positive holdningen, … og vi har Holocaust, overlevende som ha lyst til å komme tilbake … Israel eller Palestina … og så nekter man dem innreise … hvordan tenker du på den type av forfølgelse … ?
-Nei, det er nesten slik at vi ikkje kan fatte det, det er ord som ikkje strekke til, sant, … spesielt et skip med jøda, 600, som går ut fra Romania, eh, eg hugsa ikkje årstallet, 40 50, som det er bare ett toalett på, for å slippe ut av Europa slippe unna nazityskland, og, de blir, ehh, etter hvert, tatt inn til Istanbul, altså i Tyrkia, de får ikkje slippe i land, eller noe sånt, de blir tau ut igjen, på havet, etter ei uke, eller sånn, og om natta så sjer det altså en torpedering av båten, eh, med bare en overlevende, eh, det er så hårreisande, går ikkje an å beskrive i ord, du har en båt som legge ut fra Frankrike, var det det? Eller … som kommer til mot Palestina, og blir nekta innreise, du ser jøda som kommer inn og blir plassert i leire, inne i Palestina, hvor de blir spreia med disinfeksjon, alt mulig, med assosiasjona til dødsleirane, kan du si, Hitlers leira, du ser ein behandling eh som e helt ufattelig, det er vanskelig å tenke seg at andre menneske på denn jord hadde blitt behandla som ditte her e, … det e altså ikkje ber emuslima, men det også andre som gjør det samme, men når det gjeld den muslimske kulturen, så opponera (sic) mange at du kan bruka vold, drap og voldtekt og alt mulig, det er på en måte helt legitimt, akkurat som i dag på Gaza eller Judes Samaria, de dela ut godterier til tilfeldig forbipasserande, som har drept f eks en jødisk gutt, eller noe sånt, san, som er helt naturlig for de, det er nkultur som er helt annleis, eh, eh, så, så, og den opposisjonen de gjør, det e veldig viktig å forstå; mot britene, som skal forvalte dette mandatet, de har suverinitet over områdene, selvfølgelig, de skal bare forvalte de i jødene … gi den hjelpen jødene skal ha administrativt, politisk, og økonomisk, slik at da kan opprette sin egen stat, men den opposisjonen som de har heile tida med drap og alt disse her tingene, det får uttelling, får uttelling heile veien, første gang det skjer det er jo 1921, når Churchill vil roe ned gemyttane, og så gir han araberne hashmittene, en midlertidig ordning med Transjordan. Det første de gjlr da, Abdullah Husseini, det er at han oppretta et emirat, altså, en evigvarense, he, he, he, stat, ehhh, så de fornekta seg ikkje, de vinne frem gang på gang, i 1936, da de starta det store arabiske opprøret, først kommer det inn et forslag fra Pi(i)lkommisjonen som ble satt ned for å finne årsakene til … på at de skal dele opp områdene, som jødene har rettighetene til, og i 1939 går de så langt at de innkalla araberne og jødane til møte i London, hvor araberne får presentirt (sic), de vil ikkje sitte i samme rom, engang, som jødane, den gangen, da, altså det var, he, he, de ville egentlig ikkje ha noe med de å gjøre, så de måtte skaffe egne rom til de, hvor de takka nei, til en enstatsløsning, et tilbud om en ny islamsk stat, - takka nei, hvorfor takke de nei? Jo, fordi det skulle vere lov å komme inn jøda, de neste fem årene, og det var nok til at, nei, … men du ser, det gir uttelling, sant, det gir uttelling hver gang de skape bråk, de kan drepe mange mennske, de kan lage uro, så gir det uttelling … de får tilbud, de takka nei, ok, men de får tilbud og ser at det hjelpe, det er det som ligge bak disse tingene, og tenk om disse våre politikere kunne sette seg ned og skjønne denne dynamikken her, da har eg vanskeligheter for å forstå … hvoran man treffe sånne beslutninga, som de gjør i dag, som nå, komme med et delingsforslag om tostatsløssning (sic), det er så utrulig, … erede (sic) forsamling, som eg pleie si i retten: Som det går an å tenke seg det, når vi kjenne historien, når vi kjenne som rører seg bak disse tingene …
-Uhm
-Det er helt historieløst, det er kunnskapsløst, og det er vanskelig for meg å sjå noen rasjonell plan bak dette her …
-Eh …. (the end of part 2).
Eget lager:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/03/okkupasjonen-lovlig-og-ikke-ulovlig.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/sitatene-som-avslrer-vestens-diabolske.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/gyrid-gunnes-sionismen-apartheid-her-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/nrk-som-et-lydig-talerr-for-islamsk.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/08/alle-ser-men-fa-vil-forsta-nar-skal-det.html
Og denne:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/gaza-hva-som-star-pa-spill-om-en.html :
… Fra 1900 til 1914 kom det 40 000 jøder til Palestina (Israel). Mellom de to verdenskrigene økte den jødiske befolkning i landet fra 55 000 til nærmere 1, 5 millioner. De tre-doblet sine landbesittelser i denne perioden.
Da jødene begynte å komme til landet, bodde det færre enn 250 000 arabere i området.
Ved begynnelsen av WW1 bodde det 85 000 jøder i landet, da krigen sluttet - i 1918 altså - bare 56 000.
Mellom 1919 og 1929 immigrerte det ca 8000 jøder i året til Palestina (Israel). Frem til 1924 kom det ca 40 000. Fra 1925 var det totalt 160 000 jøder i landet.
I 1948 var det 650 000 jøder i Israel. 20 år senere – rundt 1968 - var det 2, 8 millioner innbyggere i landet, hvorav 2,420. 000 jøder. Den 4. oktober 1946 hadde president Truman i USA erklært at han ville støtte en deling av Palestina og tillate 100 000 jødiske innvandrere, hvilket opprørte britene, som hadde mandatmakten i området, og da som fortsatte sine forsøk på å begrense innvandringen.
15. mai 1948, da staten Israel ble opprettet, bodde det som nevnt 650 000 jøder i Palestina. Mot dem sto en samlet muslimsk befolkning i landets nabostater på 30 millioner mennesker. De sendte ut 24 000 krigere mot den nyetablerte staten. Israelerne kunne da svare med 35 000 mann.
Jerusalem:
Med opprettelsen av flere vestlige konsulater I Jaffa i 1812, ble det lettere for jøder å bosette seg i Jerusalem. Antallet innbyggere ble i 1845 anslått til 15 000, hvorav 7100 jøder. I 1850 årene ble det så trangt i byen at jødene trosset farene ved å bosette seg utenfor bygrensene. Etter hvert utviklet det seg en solid jødisk bosetting og byen hadde i 1865, 18 000 innbyggere, hvorav 8-9000 jøder og disse utgjorde da en majoritet i byen for første gang på 1800 år. Med unntak fra under Første verdenskrig har det jødiske samfunnet økt sin styrke. I 1948 hadde byen 165 000 innbyggere hvorav 100 000 jøder, 40 000 muslimer og 25 000 kristne. I 1970 var det totalt 289 000 innbyggere i Jerusalem: 250 000 jøder, 62 000 jøder og 12 000 kristne.
Palestinas jødiske befolkning ble redusert fra 85 000 i 1914 til 57 000 i 1918. Titusener av jøder ble utvist v tyrkerne i løpet av krigen, men reduksjonen skyltes også sykdommer og krig. Fra en jødisk befolkning i Jerusalem på 45 000 i 1910 var den sunket til 26 000 i 1922. (s 225 f i Araberne og islam ved Terje Guldbrandsen og Egil A. Wyller 1977).
De første selvmordscellene – de såkalte fedayeen - ble opprettet og organisert i 1919 av Haj Amin. I 1920 ga Colonel Waters Taylor denne Amin grønt lys for åpen terror mot jødene ved å fortelle Amin at han nå hadde en anledning til å vise verden at den arabiske befolkningen ikke ville avfinne seg med å bli dominert av jøder, (ja, jøder i det hele tatt).
Amin organiserer da angrep på jøder og begynte plyndring av jødiske butikker. Britene dømmer de ”opprørerne” som klarte å flykte til Syria til fengsel in absentia. Haj Amin blir senere oppnevnt til mufti i Jerusalem, en mann med autorisasjon til å utferdige fatwaer på vegne av muslimene.
Etter blodige angrep på jødene i 1929, ble spiren til dagens israelske hær dannet, organisasjonen Haganah. Den begynte umiddelbart med innsmugling av jøder fra Europa og selvproduksjon av våpen.
Interessant nok doblet araberne i perioden fra 1920 til 1937 sine inntekter og kom dermed opp på et nivå som lå betraktelig høyere enn for egyptere, syrere, libanesere, og irakere. Arabernes lønninger lå likevel bare på litt over halvparten av hva de jødiske arbeiderne kunne oppebære.
90% av alt land jødene hadde kjøpt i 1936, hadde de ervervet fra arabiske landeiere fra prominente familier. 40% av disse bodde enten i Egypt eller Syria. Kun ca 9 % ble kjøpt av fellaheen.
370 00 hektar var på jødiske hender, hvorav 85 000 hektar var sumpland, og 125 000 hektar var aldri blitt oppdyrket før.
Jødene besto av 29 % av befolkningen i området, men de eide ikke mer enn 5, 5% av jorda vest av nåværende Jordan. Bare 11% av den var dyrkbar mark.
Etter at britene i 1931 hadde tilbudt arabere kompensasjon for hva de hevdet jødene hadde tatt fra dem, gikk muslimene til nye angrep på jødene i 1936. Britene hadde mottatt 3 200 søknader fra arabere som hevdet de hadde blitt fratatt land, men britene fant at bare 600 tilfredsstilte vilkårene for å få kompensasjon, for det meste fordi det viste seg at så mange muslimer løy om historikk og forholdene forøvrig.
Først i 1929 forlot Haganah prinsippet om ensidig selvforsvar. En annen militant organisasjon – Irgun - foretok i 1938 gjengjeldelse for tapte jødiske liv i Jerusalem, Tel Aviv og Haifa. Irgun brukte bl a sprengstoff plassert i melkeflasker.
-
Anbefaling, se heller denne, med sosialantropolog Dag Elgvin:
https://tvvision.no/serie.php?c=1&p=1545&e=361597
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/fantastik-god-og-betimelig-artikkel-i.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/08/vil-hadia-tajik-stjele-fra-hrs.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/06/kongsberg-et-avsluttet-kapittel.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/07/den-kristne-avisen-vart-land-et-sted.html
En introduksjon til programmet (sion), her:
https://visjonnorge.com/nor/2025/06/21/sion-ny-programserie-pa-tv-visjon-norge-kommer-i-juli/
Bl a dette:
Gjennom engasjerende samtaler ledet av Håkon Sengsvoll, ansvarlig for Israelkanalen på TV Visjon Norge, og med Ragnar Hatlem som gjest, avdekkes sannheten bak en av verdens mest komplekse konflikter.
Ragnar Hatlem, tidligere politimester i Vest-Finnmark og forfatter av Palestina – Israels historiske og folkerettslige legitimitet, bringer sin omfattende kunnskap om folkerett og historie til bords. I samtale med Sengsvoll analyserer han sentrale spørsmål:
Hvorfor er Jerusalem så omstridt? Hva betyr San Remo-konferansen fra 1920 for Israels legitimitet? Hvordan påvirker Irans proxyer, som Hamas og Hizbollah, mulighetene for en tostatsløsning? Og hvorfor har Norges anerkjennelse av Palestina i 2024 og sanksjoner mot israelske ministre i 2025, skapt diplomatisk uro?
Med et podcast-inspirert format er «SION» både tilgjengelig og tankevekkende, perfekt for alle som ønsker å gå bak overskriftene.
https://thecritic.co.uk/who-will-watch-the-anti-muslim-bias-watchdogs/
https://www.document.no/2025/08/03/olavsarven-forvitrer-biskoper-reagerer/
https://www.document.no/2025/08/01/sjikane-pa-gateplan-i-skien-et-israel-flagg-tales-ikke/
Fosli:
https://www.facebook.com/share/19Baom773e/
https://www.jns.org/the-inverted-optical-fantasy-of-palestine/
https://www.jpost.com/opinion/article-862984
https://jihadwatch.org/2025/08/us-imposes-sanctions-on-both-pa-and-plo-members
https://jihadwatch.org/2025/08/marco-rubios-war-on-lawfare
https://www.document.no/2025/07/31/sultende-barn-pa-gaza-er-vestlige-mediers-vapen-mot-israel/
Macron Is Terrified of the Ever-Increasing Muslim Presence in France
https://jihadwatch.org/2025/08/macron-is-terrified-of-the-ever-increasing-muslim-presence-in-france
Colorado imam: Jews ‘got the anger of Allah,’ ‘insist to kill and to do evil things’
Lebanese journalist quotes genocidal hadith about killing Jews, says ‘This is what we believe in’
Asylum Seekers in London Have Extraordinary Benefits Lavished on Them
https://jihadwatch.org/2025/08/asylum-seekers-in-london-have-extraordinary-benefits-lavished-on-them
UN admits that 87% of its 2,010 food trucks in Gaza were ‘intercepted’ by crowds or armed gunmen
Marco Rubio’s War on Lawfare
Aug 2, 2025 10:00 am By Hugh Fitzgerald 9 Comments
As Secretary of State, Marco Rubio has made clear he will not stand for antisemitic and anti-Israel officials at international organizations, especially the UN, who have been using their offices to promote their private pathologies. Now he has imposed sanctions on the most antisemitic of all UN officials, Francesca Albanese, the “Special Rapporteur for Conditions in the Occupied Palestinian Territories.” More on this welcome move can be found here: “Marco Rubio Fights Lawfare with Sanctions — and Wins,” by Enia Krivine, Algemeiner, July 28, 2025:
https://jihadwatch.org/2025/08/marco-rubios-war-on-lawfare
Ingress, her som sluttord:
Følgende innledning eller lange ingress, som jeg nå legger inn her helt til slutt, kan du hoppe over og heller gå rett på saken og transkripsjonen over, fordi du der vil finne grunnlag for å kunne se og si det samme som jeg gjør, her i innledningen, på følgende slutt, altså:
For det første: Jeg er ikke ute etter noe «karakterdrap» på hovedpersonene i dette «dramaet». Begge de to «involverte» har jo sin personlige sjarme, ser man godt etter, og noen vil trekke mye charisma ut av deres prestasjoner. Hvor mange og hvor mange vektige, som vil makte dette, ligger selvsagt i det uvisse.
Men det må være lov å legge merke til ting og gjøre seg opp en mening, en mening som ikke bygger på fakta, men på «det rent estetiske», eller mangelen på sådan, må det være lov å si. I håp om at dette ikke skygger for selve budskapet, som jo bygger både på fakta og subjektive og derfor også kanskje litt vilkårlige tilnærminger.
I dag, altså, nok et referat i utdrag, slik som i forrige innlegg. Jeg vil ikke legge skjul på språket som snakkes, her over, i dens skriftlige form, bokstav for bokstav, så å si.
Det dreier seg om programserien Sion på «hanvoldkanalen», som kommer i 9 deler, hvis ikke mer, med Håkon Sengsvoll som produsent og intervjuer. Det handler altså om Sion, eller Israel og Jerusalem, og retten til landet, inkludert forvalteransvaret. I norsk klesdrakt.
Jeg så og hørte en professor i juss for noen år siden, på tv. Han talte et perfekt nynorsk, gammalt nynorsk, nesten gammelnorsk og dette satt han og tværet på, av en eller annen grunn; kanskje levde han på en illusjon om språket var forbilledlig og burde få status som et slags lingua franqua, her i landet, og ellers. Eller også så var han livredd «Bygdedyret» som har diktert ham.
Typen var anstrengende; og koste seg liksom med å få velge å være «bufast» i det strengt og snevert nasjonale – eh, det snevert lokale - til evig tid. Det irriterte meg.
Heldig vis vi har vi fortsatt østlendinger her i Norge, personer som ikke velger å leve i kronisk mental indre språkforvirring, for å kunne skilte med egen, snevre, bygdiske forfengelighet. Jeg tror å ha det i orden med språket der oppe i hjernen og i personligheten for øvrig, borger for den klare tanke mer enn et forvirrende og inkonsistent og verbalt lite tiltalende spraukj. Det bygdiske bygges på emosjonstraumer, vil jeg tro, det stenger for den naturlige gramtikken i blodet ute og gjør en sær og altfor romantisk sentimental og nostalgisk. For hvis det å være mest mulig nostalgisk på spraukjets og bygdas vegne skulle være selve poenget, da tvi vøre meg. Det får være måte på purisme, for den slår ut i selvgodhet og medfører psykisk og sosiale anstrengelser østlendingene og de andre slipper. Østlendingene snakker uanstrengt umiddelbart, omtrent som kongen, (men dette vil for mange følsomme bli for mye av det gode å si, og bare det sier jo sitt om språklima og preferanser). Nordmenn synes å elske det heslige, det laveste, middelmådige, det mest illeluktende, talentløse og stygge – for det er tryggest sånn, Jante. Dette desto mer som grautmålet kan instrumentaliseres av politiske og kulturelle krefter, og fremstilles som den høyeste skjønnhet, i deres ideologisk og frekke scheme og smak. Det er gebrekkelig, tafatt og ynkelig -men fremstilles som et høyeste gode, også, for land og folk, lissom.
Er programmet – Sion - godt? Ikke helt lett å si etter bare 2 episoder, men det finnes tegn…, for så vidt som det vitterlig kommer med saklig informasjon om Israels historie og den pågående krigen på Gaza. Jeg tror mange som ser, vil lære seg i hvert fall noe nytt.
Problemet er fremførelsen av jurist og (politi?) advokat, Ragnar Hatlem, ekspert og forfatter av en bok om emnet. Han snakker et nærmest kaudervelsk språk, en blanding av dialekt, bokmål, riksmål og nynorsk, - man skulle nesten tro han var et opprinnelig forvirret hode - og det blir det suppe av, en faktisk uappetittlig suppe og man spør seg: Hvorfor?
Hatlem synes å være diktert av et heller ublidt Bygdedyr fra barnsben av, et «dyr» han forsøker å gjøre seg til venns med, for hvis ikke, så venter ublide reaksjoner og han mister sin forankring, ser det ut for. Eller så har han ikke turt å løpe risikoen for å bli anklaget for å tro han er noe finere, i kameratflokken, eller hjemme … hvem vet. Det slår ham ikke at den dialektikken han nå engang snakker, også anser seg for å være finere eller bedre enn – som om det dreide seg om å være mest moralsk overlegen.
Hatlem snakker et så stygt språk at det nesten ikke er til å hæle, som det heter. Det virker som om han nyter det og får den oppmerksomheten han trenger ved å opptre som så sært som mulig: Her skal publikum vær så god utholde ham, i det godes tjeneste, for å holde på dialekten er jo blitt et hellig imperativ i dagens Norge. Og et tabu, og nesten som «alle elsker da Raymond».
Gud bevare den vestlending som kommer til byen og glemmer bygdemålet, den må være syk.
Unge sjømenn som kom hjem, ble ofte frosset ut for å ha forandret litt på språket, etter å ha vært ute i verden et par år. På universitetene ble alt gjort til politikk: Skriv og snakk nynorsk, (kanskje mest gammalnorsk), ellers … Skal man ikke elske alt bygdisk, det rotnorske? Er et menneske fra bygda som begynner å snakke «riks» (og pent) egentlig norsk? Forsøker et slikt menneske å forkleine seg selv og hele bygdelag, og nynorsksaken, ideologien bak og selve friheten i tillegg?
Jeg husker det ekstreme venstre, på campus, som gikk inn for Nynorsk, også ved å knote systematisk på en grusom måte, for å tvinge nynorsk inn i alle krinkler og kroker – antakelig fordi Mao Tse Tung hadde en forkjærlighet for landsbygda, der han fikk mest støtte for sin kommunisme. Den var jo så god, så, så tolerant og liberal. Glemte man grautmålet hjemmefra, ble du et utskudd og mentalt svak, og kunne mobbes.
I dag ser dette grautmålet, dette bygdedyret i seg selv, ut for være et hinder for den klare tanke og for den klare og tydelige, pedagogisk behagelige fremføring av det man måtte ha å formilde. Tar man en nærmere titt på referatet over, vil man forhåpentlig se at det bygdiske her bidrar til å forkludre budskapet, og dessuten slik at oppmerksomheten rettes mot det bygdiske, i stedet for hva saken gjelder. Det bygdiske hindrer advokat Hatlem i å gi en tilfredsstillende fremstilling av emnet; og det utrolige er, at Hatlem nyter det: Det blir viktigere for ham å være bygdisk enn å være en god formilder. Man spør seg: Er det mulig at denne mannen virkelig er en advokat, som forventes å tenke og snakke klart, uten å sette seg selv i sentrum, uten å være sær og oppslukt av egen dialekt? Hvilken sær status i bygda kommer Hatlem fra? Grinbiterstatusen?
Hatlem synes å sitte fast i den romantiske forestilling at å snakke mest mulig bygdisk og nærmest til og med uforståelig og imot enhver sunn grammatikk. Det skjemmer både selve intervjuet og saken det det her dreier seg om. Er det slik at en rotete språklig grammatikk roter til selve saken, også? Farger ikke det heslige her saken selv så til de grader at Hatlem selv blir viktigere enn saken?
Viktigere? Ja, fordi språket hans er både forvirrende og stygt, og fordi han tror han kan «lukrere på dette» - fordi han altså sitter fast i Bygdedyrets urokkelig tro på en egen fortreffelighet og straffemetoder. Hvorfor sier f eks Hatlem ikke «orientert», men i stedet «orientirt» (her er mange eksempler, han sier også: Løssning, i stedet for løsning) - er det ikke for å kunne drifte litt fløyelsterror i gemakkene? Hva er vitsen med å være så sær som mulig? OK, han frykter å være for «pen» og så klar som mulig , -det er jo borgerlig. Men Hatlem synes å forutsette at han og hans dialektvalg er viktigere enn Israels posisjon i dag, og landets historie. (Beklager mulig fåfengt irritasjon) …
Han ser dessuten ut til å være livredd for å nevne ordet islam når han forteller slikt som at «det ble organisirt selvmordsgrupper», etc. Han snakker om araberne natur, i stedet for å nevne islam.
Det hel virker patetisk, ja, ynkelig. Går det virkelig an å snakke slik i dag? Reduserer han ikke palestineren her, sett som gruppe, som noe han ikke bør gjøre? Jeg bare spør. Han kan faktisk ligge nær en språkbruk som «rasismeparagrafen» kanskje fordømmer …
Programserien er bare i sin begynnelse, hva som vil skje fremover, er ikke godt å si, og hvordan – tja, kommer det en ny markedsstrategi? Ville Hatlems utlegging og hans ord og måte å fremtone seg på, og ha ba en større og bedre effekt hvis de ble fremsagt av f eks Ervin Kohn, som er jøde, og som snakker penere og derfor kanskje mer overbevisende norsk enn de fleste andre?
La meg glemme alt om Austin og hans teori om talehandlinger etc, se
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html
hvor jeg forøker å si noe om dette.
Hva angår markedsføringens enorme betydning, som går over all forstand, men som like vel kan «bevises», se:
https://neitilislam.blogspot.com/2011/06/islamofili-og-homofili-en-sammneheng.html
Dessverre. Dessverre. Også for Sengsvoll, som lytter med det stiveste ansikt man har sett på lenge. Sengsvoll er trillrund overalt. Han er sikkert livredd for å få de bygdiske på nakken, hvis han skulle be om litt mer klarttenkende og bedre forståelig Riksmål, f eks. Men Sengsvoll er langt fra ynkelig: han brenner for det han tror på og dette kan faktisk av og til sees utenpå, seriøst. Under den noe avmålte akademiske overflate, buldrer det av temperament og vilje til å hjelpe og gjerne lindre all lidelse.
Det ligger noe ydmykt over Sengsvoll. Hatlem forsøker å være mer smålåten, enn ydmyk, men er i grunnen mer ynkelig, bygdeskjelmsk og beskjeden, men ikke uten stort underliggende maktbehov, eller behov for større eller mindre anerkjennelse, vil jeg tro, eller aspirasjoner, i kraft av seg selv og «bygda». Bygda har større makt, og bør ha større makt, enn sentrum, og er både penere og mer ekte, og derfor mer sant, er et aksiom i Norge.
Det ligger en slags omvend snobbisme i dette, mener jeg å se. Han snobber nedover. Hatlem ser ut til å redusere egen person til noe irrelevant; han overlater til andre å hylle ham, og jo mindre han gjør seg, jo mer ønsker han å bli hyllet (respektert, beundret etc), og hvis han ikke blir det, så smålåten som han er, så er det de andres feil, ikke hans, privat. Han ønsker der og da ikke å fremheve seg selv, altså, men det er nettopp det han gjør. Det skal visst være sånn, ifølge kutymen der i gården. Det fremhever en slags overlegenhet.
En østlending eller en trønder ville aldri ha oppført seg slik, liker jeg å tro. De snakker da også mer naturlig riksmål, vil jeg si, en dialekt nær det mest foretrukne skriftmålet i befolkning. Og det er jo derfor også de fleste innvandrer velger å snakke pent riksmål heller enn kaudervelsk vestlandsk e l. Riksmål antas helt naturlig å bidra til større innflytelse, flere som lytter og flere som aksepterer. Når vestlendinger knoter vestlandsk, ofte på ideologisk kommando, hører det både rart og ikke forbilledlig ut, og ikke naturlig og pent og uanstrengt ut.
Astri Weber Gellein Laurendz hadde nok ventet å få en litt annen positur på besøk i studio for en tid side; hun hadde ventet seg noe saklig relevant i forhold til Hatlems bok, at han kom med historiske fakta og argumenter for Israel og de troende. I stedet begynte Hatlem å røre om at "det var ondskap» det dreide seg om. Han falt liksom ned i manikeiske spekulasjoner, på ekte liksom, beskjedent og på et fra gammelt av bøyd puritanistisk vestlandvis, (eller husmanns vis). (Servilt betinget emosjonell korrekthet?). Han så ut til siden, opp i taket og gud vet hvor hen. Astri’s ansikt: Perplekst, for en gangs skyld. Hun hadde tydelig ventet seg noe annet, tror jeg. Oh, herlige Riksmål, tenker jeg, her renner begeret over. Her er hun målestav, hvem kan måle seg … her er Riksmålet inkarnert, nyt euforien!
Dette "opptrinnet" får meg til å tro at Hatlem er en slags mystiker der den troendes indre visjoner betyr mer enn historisk og juridisk ytre manifestasjoner. (Selvsagt holder han seg til en bekjennelse på Ordet, men … ).
Han serverte ingen klar historikk og leverte ikke de forventede argumenter, lærepunktene, og havnet i stedet, utenfor skjema, sannsynlig vis, i et slags selvvalgt kosmisk drama: Israels fiender ligner på og styres på en måte i og ut fra det onde, den rene ondskap, hadde han kommet frem til, og ferdig med det, idet det ble hengende i luften, profetisk? Status?
Som vi vil se i avskriften over, ligger det nær å anta at Hatlem mener at de islamistiske terroristene han forteller om er iboende onde, (ikke dumme), et tegn på at han tenker i manikeiske baner, men, men … publikum antas å forstå. Bygdinger tilskrives ofte egenskaper de ikke har! Den vise dåren – for Kristus?
https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/om-det-overnaturlige-i-det-naturlige-om.html
Hvordan best karakterisere Hatlem? Hvem kan best karikere ham, ufrivillig eller ikke? Her har vi å gjøre med en som ikke stikker seg frem frivillig, her har vi en som ikke er ute for å nyte sitt otium, i hvert fall ikke før tiden. Han vil ligge lavt og er overbevist om at akkurat det er en dyd, eller er det en dygd? Han er liksom nedbøyd i noe, en slags ubestemt, men nødvendig kollektiv skyld, et «du skal ikke tro du er noe» – og det er Skikk og Bruk! Men Hatlem er ikke nedbøyd og skadeskutt i Ånden, og utrøstelig, nei, han kjenner sin plass, overvurderer ingen og opphøyer ingen andre, mest mulig, i nøden eller unøden. Vil ikke karre til seg, karre seg frem, vil ikke lure seg selv ved å tro at han er noe. Vil ha lua på hodet, ikke i hendene.
Men han retter seg selvsagt da heller ikke etter ethvert lavmål. Hans nivå får bestemmes av andre, deri ligger verdien; det er ikke han som skinner, han vil skinne ved å bli verdsatt objektivt; de andre avgjør, feller sin dommer, ikke hans egen - i og for seg høyverdige tanker, men hva når det fremtoner kunstig?, i «overmålt» realisme? Han virker kanskje litt for sikker på at de andres dom vil falle svært heldig ut for hans vedkommende. Han har jo skrevet en lødig bok – eller? Burde ikke det si sitt, fastsette dommen, - skal han, liksom, være sentrum når saken burde være der? Og dessuten: Han er jo advokat, og har jobbet i politiet og det i seg selv, objektive fakta, bør tale for seg selv. Upremiert? HVOR GÅR GRENSEN MELLOM SELVTILLIT OG SELVFØLELSE?
Forutsetter han ikke sin eget mindreverd? Man kan få seg til å spørre: Hvem og hva er det egentlig som er ute og går her, hvem er det som er ute å kjøre? Og hvor hen vil man, når det kommer til stykket? Blir det like mange «Du skal» som «Du skal ikke»?
Jeg har selv håndhilst på en amerikaner som var mannskap på en bomber under WWII. En rolig og ikke-oppblåst mann, italiener, gift med ei bygdejenta fra Norge. Ikke «ord-berserk», ikke spralende, ikke for beskjeden, sant takknemlig, selvkontroll og selvrespekt. Jeg våget ikke å spørre: Var du med over Dredsen? Fløy du med under Horishima eller Nagasaki? Bygdjenta imponerte. Begge med stor, rolig, dempet og naturlig karisma. Ærefrykt. Slike personer glemmer man ikke så lett. Storhet i ydmykhet. Historiens gang. Dette er litt av storheten. Det både underfundige og klare, i alt. Hvor mange stille, mørke, kalde og urolige netter hadde vel ikke dette unge paret måttet utholde – alene?
Jeg traff også Kjakan en gang, på et apotek i byen, tilfeldig; han kom bort til meg, ubedt og jeg aner ikke hvorfor; vi fikk en kort samtale, jeg ble helt overveldet, stotret visst frem noe om hvor imponert jeg var, hvor flinkt han var til å skrive, beskrive, og han nikket og takket, hjalp meg, på en måte; jeg fikk fortalt ham at «vi» ofte diskuterer om vi, i dag, - om hvor lenge vi selv ville ha utholdt torturen … og han nikket … men så bli vi avbrutt av kølappen … jeg glemmer det ikke, inngytt respekt, den lille, litt spjæle mannen … vi trenger helter også i dag …
Jeg visste lite om at jeg voks opp bare 300 meter fra sjefen for Motstandsbevegelsen i fylket, eller i fylket der jeg fikk min første skolegang og søndagskoletrening. En kjempe i idrett på litt under 200 cm høy, en ellers stille og rolig mann, sindig, uskrytende, upretensiøse, man så verdigheten både utenpå og inni ham, uten fakter, ville ikke stikke seg ut, respekt, til tross for medaljer, seierspaller, mange medaljer, skinnende pokaler og krus – symboler - det måtte holdes hemmelig i decennier … Et funn for tyskerne …
Jeg har også hatt den ære å sitte å høre på en annen motstandsmann. Han fortale om en trefning i snøkavet fra langt der oppe i nord. Jeg orker ikke å gjenfortelle. Han overlevde så vidt, var nødt til å treffe harde beslutninger. Skudd gjennom skulder – skarpskyting, blink.
Hans bror valgte å hoppe ut gjennom e vindusrute, for å beskytte saken og sine kamerater, under en tortur han visste ville komme, og havnet på fortauet, heller enn å måtte utholde fristelser under smertene. Hans kone, stillferdig, ennå lidende, 40 år etter, men høyreist, uten praling, fremdeles enke …
Et annet perspektiv, for ikke å renne helt over kanten, så, vel, hvem krever vel ikke sin lønn, for det som tilkommer en? Beskjedenheten også? Ja. Paradoksalt nok. Den kan gå over skaftet, bli selve livsmetoden, selveste modusen, personligheten, beregnende, - for en nedlatenhet! Patronisering!
Vibeke Engelstad skrev i sin tid: Når du rødmer, forteller du egentlig mer om hvordan du ser på de andre, hvilke mindre gode egenskaper du forutsetter hos de andre. Mange mennesker forstår ikke dette, bare prøv. Jeg forsto det umiddelbart, forstå det den som kan, «jeg skal ikke tro jeg er noe».
Hatlem vil bidra til å kaste lys over «selve saken», Israel, du vet, og det større drama, for det er jo dette som er selve temaet, ikke ham selv, men samtidig magnetiserer han oppmerksomheten på seg selv. Den på mange måter universelt innebygde vestlanspietismen, krever sin lønn, forstillelsen kan bli tung å bære. De gode intensjoner er brolagt med … ?
Perspektiv:
I manikeismen er det kamp mellom to krefter, fra begynnelsen, to guddomsprinsipper, og det foregår en kontinuerlig dødskamp mellom det gode og det onde. I kristentroen og jødedommen fremstilles det ofte slik at Gud har en finger med i spillet på begge sider, og visse tekster kan tolkes dithen at Gud vil eller står bak det onde, i islam er dette forholdsvis klart. Men dette tolkes i kristentroen slik at Gud ikke forårsaker det onde, han bare tillater det, i visse tilfeller.
Jeg vet ikke hvor Hatlem befinner seg i dette landskapet, men jeg synes jeg merker en tendens. Og så man kan lure på hvorvidt en slik grunnholdning kan komme til å prege de følgende episoder og hvilken vei dette eventuelt vil snu seerne og seertallene. Vil Hatlem og Sengsvold klare å holde senningen opp og kunne dekke kunnskapstørsten om selve det objektive temaet -konflikten i MØ, saklig, uten selvfokus?
Litt mer tilbakeskuende: Jeg så for noen år siden et program på Visjon Norge der den alltid overstrømmende og alltid opplagte Astrid Weber Gellein Laurendz var programleder og intervjuet Hatlem.
Jeg forstår ikke at det skulle avkreves mindre respekt for et menneske fra bygda som bevisst velger å snakke Riksmål i stedet for å holde på det bygdiske, enn når et annet menneske fra bygda eller halvbygda dukker seg stadig mer inn i og ned i det bygdiske.
Nå kan man jo si at Riksmål er like mye en dialekt, som det kaudervelske bygdiske er det, så her vil det vel i sin ytterste konsekvens er spørsmål om hvilket mål som har størst gjennomslagskraft og bli mest likt og lettest og mest forsåelig, og forstandig, å bruke, sånn all over, i et land. Vi har jo ikke hatt noen Konge som har kunnet bestemme hvilket språk vi skal snakke og skrive, og tenke på, her i landet (et poeng mange ikke forstår). Hvem bør ha større makt: Kongen eller det bygdiske?
Hatlem er inne på det veldig viktige, men ofte glemte prinsippet: Uti possedetis juris, dette at nyopprettede stater beholder de samme grensene som landområdene hadde under den siste administrasjonen av landområdene. Men i denne episoden stotret han frem dette nærmest forvirret og forvirrende på innpust og jeg tviler på om mange publikummere får med seg betydningen og viktigheten. Hatlem har dessuten nå kommet med en revidert utgave av boken fra 2020.
Er Hatlem en slags bygdoriginal? For disse elskes jo og dyrkes av hele det norske folket – deres ord og særhet tilregnes en spesiell hellighet eller verdi som skal medføre den dypeste respekt. Hatlem som en slags ny mote? En spesielt virkningsfull og mektig nisje i diskursen? Kan han regne med å bli gjenstand for mer oppmerksomhet enn selve saken?
Og: Hvilket forhold har Hatlem til sin tro, og til religion overhodet? I andre programmer Hatlem har deltatt i, har han sagt et par ting som kan tyde på at Hatlem er nokså «eschatologisk» eller kosmisk orientert. Han snakker om ondskap som årsak til ting palestinerne står for og har handlet på fullmakt fra, er han mystiker? Han virker å ta Ordet på ordet, så å si, i tillegg, han er med andre ord nokså bokstavtro, kanskje helt uten grunnlag i mer religionsfilosofiske betraktinger og teori, enn i sitt indre, mentale landskap – noe som kan tolkes og tas til seg som noe dypere og derfor mer sant? Han er kanskje fullblods karismatiker og kommer da kanskje fra et lavkirkelig miljø, noe som vel kan forklare mye av «språket» og Bygdedyret her, og bruken av ham, under Sengsvoll’s disiplin og regime, for øyeblikket, som kan bli veldig langt, hvis «det» slår an for fullt, og etter ønske og (magisk?) proklamasjon?
Hvor dypt stikker det gnostiske her? Mystikere henter som kjent sine hjemler langt der inne eller oppe i seg selv … gjør Hatlem dette, kommer jussen i bakgrunnen og spiller den egentlig sekundære rolle?
Ingen av dem er rene retorikere eller demagoger, eller propagandaministre, og det kan vi verdsette. Dee søker objektive grunnlag og fundamenter. De kan like vel trygt søker »det transcendentale», det som konstituerer, sekulært, og det som forankres i det overnaturlige …
En liten nøtt, for meg: Hatlem er jurist, samtidig er han «religiøs» eller troende? Han har et forhold mellom juridico-religico, som jeg ha teoritisert mye om andre steder her på bloggen.
(Jeg vet ikke hvor dypet i personligheten dette dilemmaet og denne komplementariteten stikker for Hatlem. (Et fravær både av et mekanisk og organisk forhold?). Fins den en uforløst dimensjon i Hatlem her? Finnes det aspekter i dette han ikke helt har klart å forsone i en mer «opphøyd» syntese? Og vil dette gi et dominerende inntrykk av at han kan bli vel fanatisk, for et overflatisk blikk?
Jeg vet ikke. Kanskje Hatlem er mer «delt» og indre sett mindre forsont enn et overflatisk blikk kan fortelle oss, og meg. «Fornuften» ser imidlertid ut for å ha et overtak; emosjonene, som en motvekt, kan derfor resultere i en indre sinnssplittelse som han med fordel da bedre kunne ha bearbeidet, for bedre da å komme frem med selve saken: Israels berettigelse. Men samtidig: Både Hatlem og Sengsvoll er kanskje mer emotativt (og umiddelbart, og derfor mer ekte og autentisk?) styrte enn en forsøksvis objektiv og nødvendig vis mer distansert analyse kan si noe om.
Hvordan beskrive virkeligheten? Blir snømåkingen lettere om man sier sne i stedet for snø? (Ja, faktisk … men for hvem?: Tilskuer eller deltaker?).
Beskrivelsene av alle lidelse på Gaza nå, er uutholdelige; dette må ta slutt og de som påfører lidelsen, blir skyldige, ja, de blir grusomme, onde. (Og en slik tenkning kan vitne om uforløste knuter og kyrasser). De overdriver, de må stoppe. Hvem har etisk og moralsk rett? Er dette sant, i sin helhet?
Leger, media og NGO’er og mange andre finner uutholdelige lidelser å se og oppleve for hver meter de går, ser og står? Menneskeheten stå maktesløs. Og noen forbanner Gud. De fleste forbanner Israel, (som nå i øyeblikket ikke lider nok) og forbanner de som holder med Israel, sett på bakgrunn av hva Hamas gjorde, og hva deres tekster sier og byr). Her betyr historien i det større perspektivet ikke noe som helst. Her er det umiddelbar tilfredsstillelse (for vi som ser på og de som konkret opplever der og da) som er i fokus. Virkelighetsforfalskning? Bevisst politisk, fanatisk og kynisk manipulering?).
Våger noen seg på å stille disse store dramaene under en annen lupe enn den som er skapt og gjengs nå, en oppfatning som er skapt eller konstruert, for at vi skal … og hvis ikke, så … ?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar