Når Gud - i Dagen - blir din sekundant

Greit nok at man bruker bilder, metaforer, aforismer, allegorier, parabler i andakter og i alle misjon for øvrig. Jesus var intet unntak i så måte. Men man må velge bilder som best samsvarer med virkeligheten og realitetene, både Guds virkelighet, dvs Jesus identitet, og vår egen virkelighet. Vi kan også bruke vitser, hvis de er noen vits i. Matematisk bevisføringen, kan på samme måte være godt å ha på lur. Men en sekundant? Her smaker det av magiske forestillinger. Og hypermagi, som jeg har skrevet så mange ganger om tidligere her på bloggen.

Men vi må ikke skape Gud i vårt bilde, - da er Gudsbildet i oss tapt og Evangeliet gjort til intet. Da har vi skapt vårt eget avbilde, vi har gjort Den Hellige Ånd til en husgud vi har skaffet oss for beleilighets skyld eller som en fetish eller en trofé vi kan skilte med, vise fem og sole oss i. En «tamagoshi» som vi kan stelle og tukle med», ved behov. Å ha Den Hellige Ånd konkret til stede i stue og sinn, - som en eller annen godt betalt levende og høyst føyelig og servilt betinget emosjonelt korrekt, gjerne idrettslig lettpåkledd stumtjener, kanskje - kan ikke garantere noen frelse og heller ikke kan noen la seg rettlede av en sik gud. Og da bør vi ta tilflukt helt ander steder – enn til f eks i Dagen.

Vi bør fly Dagen og Tarjei Gilje som skriver en andakt i avisen lørdag 30. mai 2020. Han sammenligner nemlig Den Hellige Ånd med «en sekundant» og kaller dette bildet «helt fantastisk». Det står til bruk for alle som kan kalle seg kristne, ifølge Giljes kall.

Gilje bruker altså «sekundant» om Talsmannen, trøsteren, den som forsvarer oss, ja, Talsmannen er faktisk Gud selv, og så synes Gilje at det er fantastisk med en sekundant, som et lødig bilde på Den Hellige Ånd! Joda, ja men sa jeg fantastisk. Jeg tenker på et fantom, en nifs illusjon, kanskje i form av en høyst legemlig sekundant. En hjelper, en beundrer. En endimensjonal homo adorans.

Og så tenker jeg: Trenger Gilje en som står der og teller sekundene for ham og heier ham frem fra sidelinjen? Vel, i så tilfelle: Fantastisk. Gilje tenker vel helst at det er andre som trener sekundanter, ikke ham selv, selv om noen burde ta mot til seg å hjelpe ham litt frem, mot et høyere mål enn å skaffe seg en sekundant, en som bistår ved dueller, og som helst ser sin helt bli et offer, fordi jo offeret selv valgte å bli et – mulig – offer.

Har du en sekundant, trenger du ikke Den Hellige Ånd, Parakleten, selve hjelperen, nåde-begunstigeren. Her trår Gilje inn som en høyst uelegant, frekk og nærmeste bevisstløs sekundant, kanskje i selvpåført sjokk, for anledningen, et sjokk han antakelig opplever som et kall, fra sin sekundant. Han mener også at du trenger en sekundant, men trenger du Den Hellige Ånd?

En sekundant er en funksjonær, en "som du venter deg alt godt av, i all nød", - slik Luther besvarer spørsmålet: Hva vil det si å ha en Gud? - men en sekundant kan ikke måle seg med Gud. Gilje må i tillegg til alt dette kanskje tro at Allah er Gud. At Allah like godt som Jesus kan «hjelpe i all nød», og en gud som du venter deg alt godt av.

Gjør man Gud til sekundant, flytter man Gud ut fra sitt indre. Ja, da flytter nok også Gud helt frivillig ut. Men Han vil ikke bli stående på sidelinjen med stoppeklokke i hånd og med hes stemme, eller halse videre i full beundring for "idrettsmannen" som svetter videre, og som en annen tilskuer. 

Vil Gilje at vi heller ber til Den Hellige Ånd, heller enn til en sekundant? Ser ikke sånn ut skal man følge disippel Gilje. Her trenger vi et nytt navn på Den Hellige Ånd, lissom. Gilje tror at ordet eller navnet Den hellige Ånd er for skremmende, for krevende. Navnet er blitt som en politibil som må farges i skånsomme eller douce farver, fordi barna bli skremt av politibiler som er sortfarget.

Vi ser for oss en orienteringsløper i «første divisjon». Han legger i vei, forvisst om at sekundanten skal sekundere ham rett til mål. Men hva hvis sekundanten har feil kart, at det foreligger uforsettlig trykkfeil på kartet? Hvor blir så målet av – blir løpet forgjeves? Både kart og sekundant kan ta feil, det er poenget. Den Hellige Ånd kan derimot ikke ta feil, og dessuten er det ikke Den Hellige Ånds oppgave å sekundere noen. Det burde være hovedpoenget. Men Gilje har rett: Det er underlig og rart å kalle Den Hellige Ånd en sekundant. Det er uvanlig, det bygger på en illusjon å kalle Den Hellige Ånd en sekundant. (Det nærmer seg majestetsfornærmelse, en forbrytelse, vil jeg si, muligens). Og det er nettopp dette siste som betyr «fantastisk», som Gilje griper så inderlig til, i håp å kunne hjelpe noen, som kanskje ikke er så fantastiske som han selv tror han er. Fyren er altfor selvhøytidelig til å bli tatt alvorlig.

Man sitter igjen med flere spørsmål: Hvilket kjønn har denne sekundanten? Hunkjønn eller hankjønn, hen eller «hin»? På arameisk er ånd et hunkjønnspronomen, på gresk et hankjønnsord, grammatikalsk, men intetkjønn rent «etymologisk» eller semantisk. Eller vil Gilje foretrekke en «mannlig» eller en «kvinnelig» sekundant? Populære oversettelser av «til mann og kvinne skapte Gud dem» er blitt «til mannlig og kvinnelig» skapte han dem. 

Vil Gije ha et pronomen eller et adjektiv som «egentlig» navn og vesensbetydning på Talsmannen eller Den hellig Ånd? 

Vl han foretrekke en godt betalt hermafroditt, et «intet-vesen»?

Og hva hvis nå noen som trenger en sekundant plutselig en dag finner ut at «naboen» har en bedre sekundant enn ham selv? Skal man så begynne å konkurrere om sekundantens gunst og kvitte seg med den man har hatt til nå? Og har ikke – egentlig – alle et krav på en like godt kvalifisert sekundant? Og i så fall: Hvem skal velge og bestemme kriterier, måle resultater og minutter og mil?

Kan en sekundant noen gang bli autentisk og uprofesjonelt vred? Kan sekundanter bli hellige - og hellig vrede - på vår befaling, ut fra våre egne nykker og behov? Kan vi appellere til sekundanten med vår mykhet, våre myke verdier og våre korrekte emosjoner?

Før eller siden kommer vi til å innbille oss at det lar seg gjøre å korrumpere sekundanter rundt omkring. Synden er ikke sekundantenes domene.

Hva med en sekundant for bryting og en annen for skyting eller fektning? Når finner man det nødvendig å betale for sekundantens tjenester, slik at «han» ikke mister entusiasmen?

Vel, en sekundant kan være god å ha til å skylde på! Du kan gjerne klandre sekundanten hvis han ba dg ta «syv-mils-støvlene» på, og det hindret deg i nå målstreken. Sekundanten kan be deg løfte en stadig større stein i et «brura-lyfte», som man sa i gamle dager. Ta du den minste, tar du den neste og tar du den, så tar du den største og alle tyngste, hvis du er så heldig ikke å ødelegge ryggen først.

Hvorfor ikke bytte ut sekundanten med en bamse eller en teddybjørn? Den kan vel ikke gjøre stor skade. Bare det at da er man normativt langt inne i barnestadiet og på et stadium en voksen person som Gilje ikke bør befinne seg i.

 Gilje er en svært middelmådig redaktør og en enda mer middelmådig skribent. Noen korn er det riktig nok å finne, av og til, men stort sett må man manne seg opp for å lese ham, om ikke for noen annet, så for å finne noe som er så skrømtaktig talentløst, at man får seg en aldri så liten latter, i ny og ne. Som oftest må man nøye seg med et lite smil, som når man ser et barn begynne å gå, for første gang. Her ser man imidlertid ingen progresjon. Her er det beste man kan komme «på stedet hvil». Det er rart hva det lesende kristenfolk kan finne seg av kroniske serieplattheter. Gilje roter seg mer og mer bort fra sentralbudskapet: Den Hellige Ånd er Gud, og ikke en sekundant han kan prakke på hvileløse sjeler på jakt etter frelse. Man kan frykte at Gilje selv vil påta seg stillingen som sekundant; for alt jeg vet er det det han er utdannet til.

Sekundanten er fantastisk ja, hvis man mener uvirkelig, som er hva fantastisk betyr. Dette ser ikke ut for å uroe Gilje det minste. Det sier det meste, om han selv, ikke om Den Hellige Ånd, som er allvitende og som aldri kan ta feil. Den Hellige Ånd teller ikke sekunder.

Giljes metode minner svært mye om de karismatiskere som går rundt og «tar autoritet» over folk og områder, og så befaler ånder å fare ut av mennesker, blant annet. Den hellige ånd anses å stå på pinne for den troende, som er født på nytt, i Ånden. Ånden påstås å gi disse menneskene ekstraordinære evner, både til å profetere og helbrede. Man kan bli rik av så, dvs høste mer enn det man sår, i form av minibankuttak der og da. Gilje er mer måteholden eller forsiktig: Han håper på at en sekundant skal bringe høsten i favn. Da får man i hvert fall et resultat etter mange gode gjerninger på sikt! Gilje tror han på den måten kan unngå beskyldninger om å være grådig eller hovmodig. Han plumper dermed inn i forestillinger om egen fromhet som kamufleres med fornuftig terapi og støtte.

Sekundanter skal være støttekontakter, en idrettsterapeut – og hvem kan vel klandre noen for å oppfordre til rasjonell bruk av metoder for å oppnå sunnhet og helse?

Så hvem er Den Hellige Ånd? Ord kan ikke fange ham, og den blåser hvor den vil, ikke hvor sekundanter vil at den skal blåse, men her er noen antydninger:

Den Hellige Ånd er ett med Faderen og Sønnen. Han er evig ikke noen upersonlig sekundant. Han skal lære oss alle ting. (Joh 14, 26).

Han er: Ånden (Matt 4, 1), Guds Ånd (1 Mos 1, 2; 1 Kor 2, 11), Guds gode Ånd, Herrens Ånd, Faderens Ånd, Kristi Ånd, Sønnens Ånd, Livets Ånd, Nådens Ånd, Bønnens Ånd, Barnekårets Ånd, Visdoms Ånd, Råds Ånd, Styrkes Ånd, Forstands Ånd, Sannhets Ånd, Åpenbarings Ånd, Doms Ånd, Renselses Ånd, Herlighetens Ånd, En evig Ånd og Den høyestes kraft.

Hvilken sekundant kan måle seg her? Gilje og Dagen p t?

Moral: Vi skal ikke sette ved Guds side noe eller noen som ikke er Gud verdig. Vi skal ikke uverdige oss til å tro at vi kan verdige oss en sekundant en plass ved Guds høyre hånd. Vi skal ha høytid og respekt og dette dreier seg ikke om idrettskonkurranser og sekunder. Det dreier seg om det evige livet som ikke kan måles i sekunder av en sekunda sekundant.

Gilje skriver i sin artikkel:

«Min favorittillustrasjon for å forklare dette var det Rolf Kjøde som leverte i podkasten Table Talks i fjor. Vi nordmenn er jo glade i vintersport, og vi har både sett og hørt sekundantene som løper ved siden av utøverne. De oppmuntrer dem og sier «du ligger bare tre sekunder bak verdensrekorden. Kom igjen!», eller «du har full kontroll på svenskene, bare hold tempoet oppe!» Eller: «kom igjen, du er i ferd med å gjøre ditt livs løp!» Noen ganger kan man kanskje få inntrykk av at intensiteten er større hos sekundanten enn hos den slitne utøveren mot slutten av femmilen, for eksempel. Men for et fantastisk bilde på Den hellige ånd! En som støtter og oppmuntrer, som rettleder og utfordrer, en som minner oss om veien til målet. En som går ved siden av oss og har vårt beste for øye. En slik talsmann kunne vi trenge alle som en».

Noe mer er det vel ikke å si.

Merete Hodne, våre domtstoler, våre advokater, vårt publikum og vårt demokrati

Hvis Allah ikke er politikk, er dommen i Merete-Hodne-saken riktig. Hvis Allah er politikk, er dommen mot henne feil og dommen et justismord. Dommen er urettferdig og uhjemlet og er ikke vesentlig bygget på lov, men på illusjoner.

Norsk politikk og norsk juss – slik vi ser disse utfoldet i dommen mot Merete Hodne – lever på den illusjon og den villfarelse at Allah ikke er politikk og at islam ikke er politisk. Det har blitt et aksiom i norsk politikk og følgeriktig i norsk juss å se Allah og islam som religiøse agenser som ikke har noe med politikk å gjøre. Nærværende lovverk forutsetter imidlertid at islam er religion, dvs kun relatert til gudstro, ikke til politikk og ideologi. (Spesifikke definisjoner av «religion» er legio, men de lar vi ligge her).

Norske rettsforståelse bygger pro tempo på den feilaktige forestilling at Gud og Allah er identiske «størrelser». (Det ikke snakk om ulike personer). Så godt som hele befolkningen synes å være skjønt enig om dette, dvs denne underliggende konsensusoppfatningen. Og denne konsensusen legges så til grunn nær sagt i alt hva skoleverk, byråkrati, fagforeningsvirksomhet, media og næringsliv foretar seg, eller unnlater å foreta seg. Den gjennomsyrer alle forestillinger og er blitt en urokkelig trossetning, et totem som ingen kan betvile eller stille spørsmålstegn ved, og som snarere skal fryktes med livet som innsats, heller enn å forså for alt det dette totemet egentlig er verdt, eller ikke verdt, alt etter som. Vi lever nemlig u hypermagiske tider -   se her og her  om hypermagi, emosjoner, følelser etc, og den nye hypermagikeren ).  

At Gud og Allah er identiske er - på sett og vis - blitt en del av vår konstitusjon, dvs vår Grunnlov, uten at dette er formalisert eksplisitt, samtidig som funksjonen av denne gudsforestillingen er blitt høyest reell. (Forestillingen eller vrangforestillingen er med andre ord blitt vår nye kollektive og mentale «grunnlov», blant høy så vel som lav).

 Selve forestillingen gjelder dermed som både mental og juridisk formell hjemmel i de fleste relasjoner, og dermed som lov, eller «lov», alt etter som.

Forestillingen og konsensusen lever med andre ord sitt stille og usynlige liv som en implisitt premiss under all lovgivning og i alle sosiale relasjoner på dette området. Vi ser det tydelig i diskrimineringsloven som forutsetter at islam er religion og ikke politikk. Denne «sekulære trossetningen» er blitt et – tilsynelatende, aksiom, men da et falsk aksiom som ingen kan eller bør stille spørsmål ved uten å risikere å bli dratt inn for både de formelle og sosial domstolene og dømt der, på hypemagisk grunnlag, (ikke på at «med lov skal landet byggjast). Et bedre og mer talende eksempel på hva det er snakk om enn Merete Hodne-saken finnes knapt.  

Premisset om at islam er religion og ikke politikk eller ideologi, er blitt gjeldende rett, et absolutt rettsprinsipp eller en ufravikelig rettskilde, uten at lovgiverne eller våre politikere har forstått hva de har begitt seg inn på.

Norsk rett bygger dessuten ikke lenger på konsensus, men på tvang eller makt. (Fordi Hodne jo kunne straffes). Dette innebærer at forestillingen om at Allah og Gud er identiske er blitt absoluttert eller integrert inn i norsk lovgivning og dermed uadskillelig fra den; den fremstår da og fungerer som et uomtvistelig eller «bevist» faktum, som et – foreløpig ubevisst, men like vel virksomt ellr høyst «legalt» - legitimitetsprinsipp og et doxologisk felt, i selve rettspleien.

I prinsippet betyr dette at norsk rett har bøyd seg for og integrert i seg et totalitært livssyn som krever regulering av nær sagt alle dagliglivets gjøren og laden. Det har neppe vært lovgivernes hensikt, men resultatet avtegner seg allerede i praksis, som f eks i Merete Hodne-saken: Her dikterer forestillingen om at Allah ikke er politikk en frisørs daglige drift og generelle policy og forretningsdrift. (Staten har uten skjellig grunn påført henne en negativ og svært skadelig renommé og fortegnet hennes eventuelle forsøk på å markedsføre seg på markedet som frisør på en god måte). Dette tvinger henne til å avstå sin rett – en rett som faktisk er gjeldende rett – til å protestere mot Allah og profeten betraktet som uavkortet politikk, og ikke primært som religion eller isolert som en helt privat tro på et metafysisk fundament. (Det fins ingen «personlig muslim» slik vi snakker om «en personlig kristen»).  

Å betrakte Allah som politikk – for å si det slik - er med andre ord blitt forbudt og derfor ulovlig og en overtredelse, ut fra diskrimineringsloven, kan derfor i seg selv utløse store erstatningskrav. Diskrimineringslovens totalitære karakter fremkommer ved at den faktisk hjemler detaljstyring av en fagpersons administrering av egen daglige bedrift. Slikt finner man ellers bare eksempler på i diktaturer og totalitære stater, og knapt nok der engang.    

I praksis er nåværende diskrimineringslov et positivt eller aktivt bidrag til den rett islam gir sine troende til å innkreve en særskatt for alle ikke-muslimer som bor i områder erobret av islam. En erobring ifølge islamsk rett gir islam en uforanderlig og guddommelig rett til å innkreve en slik skatt, og en tilsvarende plikt for vantro ikke-muslimer til å betale, hvis man ikke omvender seg. Vår lovgivningen er derfor en bekreftelse på lovformeligheten eller legitimiteten av den islamske loven som går på jizyia, selv om landet vårt på ingen måte er erobret av islam, (en situasjon som automatisk ville ha utløst skatten uten vår hjelp, hvis ikke islam per se gjennomgikk en radikal reformasjon, hvilket er usannsynlig, både på kort og lang sikt). Dette «i prinsippet».

For å si det på en annen måte: Vi har gjort det legalt i Norge for muslimer å innkreve jizia med «vår» hjelp og støtte, på vegne av muslimene, i og med diskrimineringsloven: Det skal gjelde en lov for Loke og en annen for Tor, dvs én for muslimene og en annen for den ikke-muslimske befolkningen.

Vi har kommet i skade for å gi islam ufortjent incitament og gitt muslimene et spesialvern. Å fornærme islam eller en troendemuslim utløser automatisk en plikt til å betale erstatning, kall det gjerne en ekstraskatt, dvs jizyia, dette sagt for å få frem et poeng.

Riktig nok skjer dette ikke i stort eller systematisk omfang, i hvert fall ikke ennå. Hvis det nærmere seg en virkelig stor krise med sterke motsetningsforhold i befolkningen, vil den muslimske påståeligheten på dette området og behovet for en strengere håndhevelse av loven øke snarere enn avta. Det hele foregår imidlertid foreløpig bare på «det mentale, uformelle plant». Det «formelle kan komme etter hvert og snarere enn vi liker å tro.

Det vil antakelig ta lang tid før det går opp for Herr Hvermannsen og politikerne flest hva som egentlig er i ferd med å skje, nemlig at vi gir inntrykk av at muslimene ut fra Allahs lover, forbud og påbud – og muligheter dette gir for stor eller liten, hard eller myk imperialisme og misjon, dawa, faktisk har en guddommelig rett nå, i det dagsaktuelle og blant alle myriader av detaljer og omskifteligheter, i følge norsk lov vedtatt av norske ikke-muslimske politikere og administrert av foreløpig ikke-muslimske norske domstoler faktisk er forpliktet til å gi islam spesialbeskyttelse i Allah og profetens navn på andres bekostning.  

At denne ekstraskatten dreier seg om politikk i høyeste grad er tydelig for alle bortsett fra de som forsvarer loven, for også dette forsvaret er i høy grad uttrykk for politikk, og absolutt ikke for det vi normalt mener med religion, «tro» eller gudsforestilling. «Vi» har for så vidt forutsatt en helt annen gud enn Allah, eller ingen gud i det hele tatt, men underlegger oss like vel under islamsk erobringsrett, en rett og en plikt forordnet av Allah – ikke Gud - en rett som er gitt en gang for Allah ut fra Allahs høyst diskriminerende og klart dualistiske utvelgende nåde.

Vi kan for så vidt si at vi i dag styres av to guder i Norge, men hvor Allah styrer som «konge av guds nåde» i et parallelt system der Allahs lover likevel ikke bare tangerer vårt rettssystem, men tiltar seg med «vår» velsignelse retten til å etablere seg med en helt spesifikk egen jurisdiksjon langt inne på  «vårt» område, dvs under det som burde være «vår» jurisdiksjon.

Bildet er derfor komplisert, men like vel enkelt: Det vi har tillatt og fremelsket, er at det i realiteten er to guder som styrer i Norge i dag, Allah og Gud. Lovgiverne og lovgivernes treller opererer dermed i et dilemma man ikke helt har forstått at man befinner seg i; og i et paradoks der man på den ene siden sier, tenker og forholder seg etter den forestilling eller illusjon både om at Allah ikke er Gud og samtidig at Allah er Gud. I stedet for å forholde seg prinsipielt, velger man å leve i et paradoks som bare vil forsterke seg og skape mer og mer eksistensiell forvirring og et reelt dilemma som det til slutt ikke finnes noe valg ut fra.

Vi lever dermed kollektiv med indre spenninger som på sikt kan slå ut i regelrett kaos eller generell handlingslammelse, eller – uheldig vis - det motsatte, sett i et større samfunnsperspektiv, ved at «the clash of civilisations» bare blir mer tydelig og mer og påtrengende å «få løst» jo fortere tiden går, på en eller annen måte.      

Hvorfor er det så umulig for politikere og andre diskurs-aktører å se og erkjenne at Allah er politikk og ikke primært en religiøs tro? Jo, som nevnt, det må bero på at «vi» forestiller oss Gud som Allah. Vi tror at Allah er like tolerant, nøytral, relativistisk og demokratisk som «vår» gud, (en gud som i dag frister tilværelsen primært som illusjon, som fullkomment fraværende eller kun som en politisk meget beleilig hypotese). Og slik vi ser på «vår egen gud», slik ser vi da også i praksis via «naturlig projeksjon», også på «de andres gud», dvs på Koranens Allah og hans profets Gud, nemlig Allah. De to kan vanskelig å adskilles).

Disse to guder betraktes så – i mangel av genuin gudstro - med andre ord som like avmektige, men likevel som «vår egen gud», (mens muslimene jo har en helt annen oppfatning, en helt annen gudstro tro og dermed en helt annen religion, hvilket oversees totalt i dagens klima).

Lovgivingen bygger på den illusjon at Allah og gud er illusjoner. Ikke rart da at rettstilstanden kan oppleves som porøs og prinsipielt utydelig og at rettsfølelsen i befolkningen lider av forvirring.  

Det utrolig skjer da at vi når mer enn kanskje noen gang tidligere tenker at vi egentlig ikke har noe å frykte; det hele er kokt ned til eller kan kokes ned til et spørsmål om «formaliteter». God tro. Nøytralitet. Objektivitet. Korrekt distanse osv. Tror man. Og joda, «vi tror virkelig at alle skal med (AP),  og at alt skal gå seg til, (tidl Ap’s partisekretær).

At dette like vel ikke dreier seg om illusjoner eller formaliteter, viser seg – ufrivillig - i dommen mot Merete Hodne, hvor hun altså ble dømt for å diskriminere mot noens religion og for ikke å ha presisert tydelig nok at grunnen til at hun nektet den angjeldende hijabkvinnen –  -Bayan , som hun het den gangen - hårpleie på rent politisk grunnlag og ikke på religiøst grunnlag. Domstolen var enig med aktoratet: Islam eller Allah og profeten er ikke politikk, men religion. Og religion skal altså beskyttes fremfor politikk, og ikke bare det: Hvis en fornærmet sier han blir diskriminert på religiøst grunnlag, - i h t den omvendte bevisbyrde - så skal domstolen bøye kne for denne påstanden og dermed indirekte sperre muligheten ytterlige for muligheten for å betrakte Allah og profeten som politikk. At lovgivere, politiker og andre «aktører» ikke har sett – eller «blindfully» ikke har våget å se - konsekvensen av dette, viser kortsiktigheten og overflatiskheten i det hele med store, lysende overskrifter. Problematikken er sammensatt i seg selv, ok, men den blir ikke mindre viktig å ta fatt i og gjennomtenke av den grunn.   

Og dermed fikk vi et justismord i Norge som «fiffen» gladelig har akseptert og ingen protester mot. Ja, man har so gar gjort seg moralsk høye og overlegne nettopp på å støtte hijabkvinnen ved å fordømme Merete Hodne desto sterkere, ikke bare i rettslig forstand, men også sosialt, i og med at Merete Hodne faktisk ble dømt for en og samme »forbrytelse» to ganger, i og med at – det komiske - Løngnaslaget i en annen rettsak fikk medhold i at det ikke var ærekrenkende eller ulovlig å kalle Merete Hodne en «nazifrisør» en nidvise som gikk rundt land og strand.

Dommen mot Merete Hodne bygget på flere sviktende grunnlag. Den la til grunn en helt feilaktig gudsforestilling, en utilstrekkelig virkelighetsoppfatning generelt, og et menneskesyn som i praksis – politisk - favoriserer en gruppe mennesker tro på bekostning av andre gruppers tro og livssyn. Dommen var en dom på et rent politisk-sekulært grunnlag som gjorde en spesifikk religion mer beskyttelsesverdig enn et annet trosgrunnlag eller et annet livssyn. Samtidig forutsatte domstolen at religion står over poltikk, hva angår beskyttelsesbehov, i seg selv en kontradiksjon eller indre logiske motsetning domstolen godtok aksiomatisk som en premiss den i tillegg ikke en gang så seg interessert i å drøfte, (og som den faktisk ikke hadde legal rent juridisk adgang til å drøfte). Loven er tydelig på at religion skal være gjenstand for positiv diskriminering.

Slik sett kan man trygt si at domstolene – og dermed implisitt også loven – tragisk-ironisk nok implisitt favoriserte islam på religiøst grunnlag, ikke primært på juridisk grunnlag. Samtidig som den sa at islam, Allah og profeten ikke er en politisk «størrelse», nettopp på et politisk grunnlag, og var tvunget til det, fordi lovgivningen her merkelig nok er prinsipielt fornuftsstridig i og med at den nettopp er tydelig politisk bestemt på dette området.

Loven antas videre å være nøytral, men er det hverken de facto eller de jure ikke. I bakgrunnen romsterer det et håp om at man kan skjelne og skille mellom politisk islam og islam som sådan, dvs islam som religion og islam som ideologi eller politikk. Dette er i seg selv imidlertid en fåfengt oppgave i og med at islam flyter av ett og samme ontologiske grunnlag, fra et og samme juridiske, politiske og religiøse grunnlag, nemlig i Allah selv, en gud som er monolittiske og absolutt simpel, en monade, dvs et i fra evighet til evighet udelelig vesen. Allah er faktisk en gud som bestemmer like mye over all politikk som alle relasjoner mellom godt og ondt.

Samtidig innbiller lovgiverne og politikerne seg altså at de selv kan fraskrevet den tunge oppgaven det er å skille mellom politikk og religion. Dermed skyver de litt av lovgivningsansvaret over på domstolene og dommerne. Spørsmålet er hvor lang tid det vil ta før denne toleranseleken kan fortsette ufortredent og før den gjennomskues og tas for det den er: Et uttrykk for feighet og manglende evne til å se virkeligheten inn i øynene. (Domstolene, som følg av angjeldende lov, har kjørt seg selv inn i «relativismens jerngrep».  

Skiller man mellom politisk islam og annen islam, begår man faktisk en majestetsfornærmelse både mot Allah og profeten og gjør islam til et flerguderi, et prosjekt det er dødsstraff å begi seg inn på innen islam proper.   

Dommen bygget på en underliggende ideologisk tvetydighet som tjener mer til å fordekke enn avklare hva som egentlig er norsk lov og hvem som skal stå under beskyttelse av denne loven eller hvem som ikke skal det. Den tjener mer til å øke spenningene i samfunnet heller enn å dempe motsetningene mellom troene og gruppene og den svekker helt kart det som gjerne kalles den judeokristne tradisjon, inkludert den humanistiske tradisjon, som jo Grunnloven selv bygger på. Det kan virkelig stilles spørsmål om legitimiteten av selve diskrimineringsloven som dommen bygger på, siden den er så lite spesifikk angående selve hovedproblemet her: Er det i realiteten politikk eller er det religion det her grunnleggende spørsmålet dreier seg om? Om dette er loven tilnærmet taus. Den forutsetter at domstolen her i praksis kan gjør seg til lovgiver, noen som neppe har væt tilsiktet, en oppgave som grunnlovsmessig tilhører Stortinget og ingen andre. Loven pålegger dermed aktor, dommere og forsvarere en i prinsippet umulig oppgave både funksjonelt og rettskildemessig. (Domstolen har i tillegg pålagt seg rollen som normerende religionsvitenskap og dette i seg selv er uttrykk for en slags normativ ekstremisme, kall det gjerne et hovmod, i en rolle politikerne umulig kan ha tiltenkt domstolene å smykke seg selv med. Ja, man kan si at domstolene har blitt tvunget til - og samtidig pålagt seg selv - å la seg fange inn i den absolutte relativismes fangarmer, se her om relativisme og toleranse).     

Merete Hodne burde derfor ha vært frifunnet og tilkjent erstatning for tapt ære og all tort og svie for lengst. Domstolene burde ha avvist saken i utgangspunktet og nektet å behandle den. Ved å unnlate dette, har domstolene – nærmest i vanvare - selv påtatt seg et politisk ansvar som etter gjelden rett er forbeholdt politikerne alene. Når så domstolene gjør et dårlig arbeid, bør ikke politikerne toe sine hender: De er sammen nå blitt like mye ansvarlige eller like lite ansvarlige for utviklingen fremover. I praksis betyr det at både domstolene og politikerne virkelig tror de kan styre land og kultur ut fra et totalt sekulært ideologisk grunnlag uten til sist selv å bli innfanget i totalitære krefter som kan komme til å overstyre dem begge, ikke nødvendig vis med fredelige midler, og helt utenfor den reelle maktens eller avmaktens sentrum som kanskje allerede nå ligger i løypa bak og som nå ser en mulighet for å avløse det trygge systemet vi i dag tross alt har, nemlig demokratiet.     

https://neitilislam.blogspot.com/2020/05/merete-hodne-og-bayan-med-nytt-navn-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/03/kulakk-moral-og-manglende-bevissthet-i.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/09/straff-for-hijab-nekt-betyr-kt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/09/hodne-marcuse-og-fugelli.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/01/hodne-tapte-bayan-vant.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/07/gladnytt-for-hodne-saken-jawohl.html

http://neitilislam.blogspot.com/2016/11/hodne-saken-er-islam-et-politisk-parti.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/03/boten-er-yitzia-skatt-til-umma-de.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/10/hodne-saken-er-islam-en-religion.html