mandag 15. mars 2021

Emosjonelle dramatikere uten sans for drama og tragedie

 Innledning, for Ã¥ gÃ¥ rett pÃ¥ sak, og for Ã¥ utfordre de utÃ¥lmodige, og for alle dem som har forstÃ¥tt noe pÃ¥ forhÃ¥nd:

For ikke mange Ã¥r siden kunne man se akademisk anerkjente, etiske teoretikere sette opp følgende skjema, omtrentlig formet og formulert slik, med pÃ¥stand – A og B - først og sÃ¥ begrunnelse. (Skjemaet er utfylt med noen tillegg, spissformuleringer eller «flyers» fra min side):

A er (sant) godt; jeg liker A.

A er (sant) godt; Jeg roper Sieg Heil eller Hurra for A!

A er (sant) godt; A fremmer menneskehetens interesser

B er sant og riktig; jeg ønsker å gjøre B

B er sant og riktig; Gjør B! «Go for it», «stÃ¥ pÃ¥ krava» - krisemaksimer om nødvendig

B er sant og riktig; B fører til et mye større gode for flere og for flest mulig mennesker

I dag gjelder følgende skjema, (ifølge mine teorier om hypermagi, det jurdico-religico mennesket og «de servilt betingede korrekte emosjoner pluss hypermagi):

A er en god følelse og gir gode emosjoner; jeg liker A, men jeg liker ikke at andre påstår at de har bedre emosjoner enn jeg har (klart å skape eller lært og tilegnet meg)

A er en god følelse og gir gode emosjoner; Jeg roper Sieg Heil eller Hurra for A!

A er en god følelse og gir gode emosjoner; A fremmer menneskehetens interesser

B er en god følelse og gir gode korrekte emosjoner; jeg ønsker Ã¥ gjøre B til «mitt eget» eller til en viktig og integrert del av meg selv. Jeg bør derfor konstruere de mest korrekte emosjoner (og følelser, der dette er mulig).

B er en god følelse og gir gode korrekte emosjoner; Alle bør være korrekte og søke og tilegne seg B og omskape seg selv i B’s bilde ved Ã¥ omvende seg eller omskape seg til Ã¥ bli mest mulig lik B og primært bedre emosjonelt korrekt enn mine «konkurrenter»!

B er en god følelse og gir gode korrekte emosjoner; B fører til et større gode for flest mulig mennesker fordi det er bedre Ã¥ være korrekt, enn inkorrekt, selv om dette i seg selv røper en servilitet – og en falskhet eller et hykleri - som setter et dypt preg pÃ¥ din personlighet, dine verdivalg, din virkelighetsoppfatning og ditt selvbilde og dine sjelsevner, inkludert ditt (nÃ¥ korrekt emosjonelle) menneskesyn.

Det er hit vi er kommet når det gjelder å begrunne etikk og moral og spørsmålet om noe i seg selv er universelt eller bare lokalt rett eller galt. Jeg overlater til leseren å gjøre seg opp sine egne konsepter eller forestillinger og korrigere eller supplere av hjertens lyst. Men først, kanskje, sjekk: litt om islamsk logikk og alle troer like tolerante? Og Om korrekt "moderne" logikk i modus ponens og modus tollens. Og se denne virkelige tankeknekker her: Psykotisk og derfor ukyldig for Allah?

Og: "Stanghelles" paradoks Og:  Mest tilbøyelig for terrorisme`og Tanker om Listhaug og trygghet

Og ikke minst denne som faktisk beskriver et forsøk pÃ¥ revolusjon i Egypt før den sÃ¥kalte «islamske vÃ¥ren» og hvordan det gikk med dette forsøket – basert pÃ¥ «religionen»: Terrorister slÃ¥r til - mot Stortinget?

Vi ser at emosjoner og spesielt «de korrekte emosjoner» – en term jeg «fyller» med sann og nødvendig ironi og tilnærmet satire -  nÃ¥ til dags oppfattes som konkrete aktiva og som en slags gullbeholdning som man frykter man kan miste hvis man ikke «skjerper» seg og forsøker Ã¥ øke, ved Ã¥ anstrenge seg stadig mer. Vi ser et forsøk pÃ¥ selvfrelsing via gjerninger, ikke via gratis og ufortjent nÃ¥de. Vi har reifisert emosjonene samtidig som vi har detronisert Gud. Vi har objektivert emosjonslivet vÃ¥rt og gjort emosjonene til husguder eller moter innlosjert i vitriner eller overdÃ¥dig synlige og glorete billboard-streamers rundt omkring. Og enda verre: Vi har gjort dem til varer som kan markedsføres og selges og kjøpes pÃ¥ markeder og torv, og pÃ¥ gater og i smug, og overalt i vÃ¥r «globale og akk sÃ¥ fargerike «multi-lands-bygd».

Vi forsøker Ã¥ realisere oss via emosjoner brukt som instrumenter i primært det godes tjeneste, ikke i det sannes tjeneste, kanskje fordi jo ingen kan være mer eller mindre sann …. Det er lettere Ã¥ være bedre eller «godere» enn, enn sannere enn … Det er bedre Ã¥ emovere mer enn Ã¥ leve mest mulig i sannhet og pÃ¥ tro pÃ¥ og i full tillit til G-d.

Vi søker ikke først og fremst Ã¥ realisere oss selv, nei, vi forsøker nÃ¥ Ã¥ realisere vÃ¥re korrekte emosjoner, emosjonsmarkedets nye bit-coins. Vi innser ikke at «Ã¥ realisere» noe faktisk betyr Ã¥ selge – til mer eller mindre høystbydende eller lavtbydende, pÃ¥ det Ã¥pne marked. Vi sÃ¥ for inntil ikke mange Ã¥r siden muligheten for og imperativet til selvrealisasjon som et ubetinget gode og noe som bÃ¥de mÃ¥l og middel flest mulig burde søke – ja, nettopp - Ã¥ fÃ¥ realisert, ut fra fellesinteressene! Vestens selvrealiseringsideal og islams knipetak pÃ¥ kvinner 

Litt mer av problemet, gåten, knuten eller paradokset er dette: Du er enig i at fornuft bør komme foran rene følelsesmessige reaksjoner, særlig hvis det her dreier seg om større konsekvenser ikke bare for deg selv, men for samfunnet sett som helhet (hvis mulig). Og slik har det vært, stort sett, inntil i dag. I dag har man et annet utgangspunkt: Du tar utgangspunkt ikke bare i dine emosjoner, men i de korrekte emosjoner, emosjoner som kan sies å være tillært, enten fordi du selv ønsker det sterkt og bevisst, eller fordi du er mer eller mindre tvunget til det. Vi kan da snakke om mer eller mindre konstruerte følelser, dvs korrekte emosjoner, (hvis følelsene så å si følger deg og danner et mønster i din personlighet).

Jeg sier her intet om hvorvidt «de korrekte emosjoner» er riktige moralsk og politisk eller ikke. Og dessuten: Det kan fungere bedre Ã¥ ha «korrekte emosjoner» enn ikke Ã¥ ha noen emosjoner eller følelser i det hele tatt. «De korrekte emosjoner» - eller de sosiale ringvirkningene av dem - , kan godt vise seg Ã¥ være av det ubetinget gode, og dette kan til en viss grad etterprøves og mÃ¥les, i form av f eks øket økonomisk eller mentalt Brutto nasjonalprodukt e l. «Ren fornuft» har historisk vist seg Ã¥ være et kontraproduktivt element, men akkurat denne vinkelen lar vi her ligge, fordi den ikke er relevant for vÃ¥rt anliggende.

NÃ¥r du treffer en beslutning eller tar et verdivalg og gjør dette konsekvent og konsistent, og hvor  ringvirkningene pÃ¥ forhÃ¥nd lar seg noenlunde presist bekreftes i fakta, og i møte med tall, statistikk og sannsynlighetsberegninger, og du gjør disse valgene pÃ¥ grunnlag av dine korrekte emosjoner, er du ille ute  kjøre.  (Tenk: Konsekvensetikk).

Du mener imidlertid at fornuften mÃ¥ komme først, sÃ¥ kan emosjonene begynne Ã¥ spille inn eller pÃ¥virke beslutningen sÃ¥ Ã¥ si i etterkant, kronologisk, altsÃ¥. De lar med andre ord emosjonene overstyre fornuften, og dette kan du gjøre med de aller beste hensikter, eller snevert kun fordi du vil please – og til og med hjelpe - ikke bare din bekjentskapskrets, men ogsÃ¥ den rÃ¥dende ideologi pÃ¥ prinsipielt grunnlag, fordi du alltid vil være pÃ¥ den siden som hjelper dem som uforskyldt har det verre enn de kunne ha hatt det hvis din politiske linje og dine holdninger var dominerende og satt pÃ¥ hegemoniet. Du arbeider med andre ord for Ã¥ komme pÃ¥ toppen, og for Ã¥ kunne befinne deg pÃ¥ toppen blant toppene, for Ã¥ fÃ¥ mer og bedre gjennomslag og for Ã¥ kunne utvise mer solidaritet, empati – og, ja, de korrekte emosjoner, ikke nødvendigvis de mest rasjonelle argumentene. SÃ¥ hva gjør man ikke for Ã¥ oppnÃ¥ anerkjennelse, bli støttet og beundret? Hvordan best, mest opportunt og mest optimalt servilisere seg?

Jo, man trøster seg med at fornuften tross alt kommer foran og begrunner det med at dette ikke er spørsmål om kronologi. Man sier så at følelser og fornuft er komplementære størrelser og virker sammen til det felles beste. Og da har man jo sikret seg på alle bauer og kanter, eller ikke?

Hvis dette skulle være selve utgangspunktet eller grunnlaget for moralen, stÃ¥r vi overfor gedigne problemer, for hvem vil begrunne sine valg og beslutninger med at de er bÃ¥de følelsesmessig mer riktige og dessuten mer fornuftsmessig eller rasjonelt riktige? Vil man ikke da automatisk utsette seg for en mistanke om at noe skurrer her? En mistanke om at «mine følelser» er mer verdt enn «dine følelser». Har man ikke sagt at ens egne følelser – og de korrekte emosjoner – faktisk er bedre enn andres følelser og rasjonelle resonnementer og begrunnelser?

Det sier seg selv at i et slikt klima vil kampen om makten bi en kamp om hvem som er mest emosjonelt korrekte. Løgnen vil da mÃ¥tte bli systematisk og organisert og dette blir da det første steget imot det absolutte prinsipp at «might makes rght». Og da har vi «urtilstanden». Alles kamp mo alle og hvor de som er flinkest til Ã¥ organisere seg og de som retorisk har overtak f eks i form av kontroll av media, vinne. Først med ord, altsÃ¥, sÃ¥ med fysiske maktmidler – vold. Det synes ingen vei utenom. Om Leviathan her og Norsk islam - illusjon eller mulighet for de korrekte?  Og om Middelalder, makt og media i dag og om tankeforutsetninger og" det jurdico - religico mennsket"

Og om Homo Oeconomicus i dag og Sosialøkonomiske teser om den tragiske godhet 

Bemerkning: At noen vil fronte seg selv enten indirekte eller direkte med at han er bedre emosjonelt utrustet enn andre, er i seg selv uforstÃ¥elig og irrasjonelt. Men det er dette som nÃ¥ gjøres i diskursen, som det heter, og dette skjer systemisk, ja og sÃ¥ intenst at ytringsfriheten selv kan være truet. Angrepene pÃ¥ det fri ord er mer utbredt nÃ¥ enn pÃ¥ mange hundre Ã¥r og alt skjer under dekke av Ã¥ ha «de mest korrekte emosjoner». Og de som ikke deler disse emosjonene, er vÃ¥re fiender, tenker de emosjonelt korrekte. Disse er i stor grad tekstløse mennesker: De bryr seg ikke om hva som stÃ¥r i hellige tekster, de ser pÃ¥ seg selv som mer hellige enn samtlige hellige tekster, fordi ingenting egentlig er hellig for dem, bortsett fra de servilt betinget korrekte emosjoner de mÃ¥tte ha, og som de kan breier seg med, uten at noen ander den minte urÃ¥d. Disse menneskene er ikke bare tekstdøve, de er mer eller mindre selvbevisst valt blitt kognitiv nedsløvede og likegyldige. De overlever godt pÃ¥ Ã¥ psykologisere alle andre, ta f eks termen «islamofobi», denne kvasimedisinske termen avgjør nÃ¥ hvem som er godtatt eller ikke, hvem som bør isoleres eller ikke og hvem som fortjener mest mulig sosial forargelse og fordømmelse. (Jeg kommer tilbake til dette sett i perspektiv av det Austin kalte «talehandlinger» om litt).

Tenk deg nÃ¥ at du er en ubeskrevet tavle og at du kan skrive hva du vil pÃ¥ tavlen og at alt du skriver – hvis det er noe viktig du skriver og noe som berører ikke bare deg selv, men alle, universelt.

Hva ville du ha skrevet? (Du er, bokstavelig talt, billedlig, en blank tavle, bien sure, samtidig som du vet at du faktisk er født med et helt sett av naturlige fordommer og emosjonelle disposisjoner for emosjonell konstruksjon, How emotions are made ).

(Eller burde jeg snarere spørre: Hvem ville du helst skulle skrive pÃ¥ din blanke tavle, som nÃ¥ altsÃ¥ er du? Du burde tenke: Tankevekkende, om dette … ).

Tenk deg at du er et helt nytt menneske for hvert sekund som flyter eller flyr forbi. At ditt liv er her og nå og at du faktisk lever i et tomrom uavhengig av fortid, men kun innstilt på og åpen for fremtiden, som du for så vidt er helt uavhengig og fri fra, fordi du kan gjøre, tenke og føle som du vil, og fordi du har plikt til dette, skal du oppfylle det frihetskravet som påligger deg, og som du ikke kan komme bort fra, fordi alle rundt deg ser det slik, og fordi dette å se deg selv og andre som fullstendig tomme, dvs fri for alle fordommer, er en kategori i din tankeverden som trumfer alle andre kategorier.

Friheten er da blitt absolutt for deg og den som krenker din frihet kan – i prinsippet straffes – ved f eks utfrysing, fordi du er blitt et hÃ¥r i suppa og fordi du pÃ¥ en mÃ¥te har fÃ¥tt diagnosen ufri, bundet og full av forutinntatte meninger, meninger som du mÃ¥ forandre, kontinuerlig, med den begrunnelse at du jo er fri og at Ã¥ angripe eller gÃ¥ imot friheten anse for direkte farlig undergravingsarbeid, ja, revolusjonært eller reaksjonært. Poenget er at du da stiller deg kontrært pÃ¥ den høyeste verdi, nemlig din og alles frihet fra alt slaveri og alle tendenser mot faktisk Ã¥ ha behov for Ã¥ være en slave, i visse ting og relasjoner.

Hva hvis du ikke vil ha denne friheten? Og hva hvis du skulle hevde at du ville være mer bundet av din samvittighet enn av din frihet – til Ã¥ være bundet av et tomrom, av absurditeten?

Vel, du ville fremdeles kunne føle deg fri. Men altsÃ¥ ikke fri fra samvittigheten – det ligger derfor i menneskets natur og vesen at det er bÃ¥de fritt og bundet og at en harmoni her er idealt, og at det er dette idealet du og alle andre bør arbeide for Ã¥ bevare og fremme, for all fremtid. Se om det moderne postmoderne mennsket og bl a samvittigheten her

Men tenk deg at du er et tekstuavhengig menneske og at dette Ã¥ være tekstuavhengig nettopp er idealet? Du er da ikke bundet av hverken Koranen eller Bibelen, du er for sÃ¥ vidt bare avhengig av de lover som for tiden gjelder i landet og i den kultur. Du mÃ¥ følge normer og regler, forskrifter og lover og det er helt greit for deg, fordi du vet at alle disse kategorien kan endres, sÃ¥ Ã¥ si ved neste vindkast, dvs neste valg. Alle forteller deg nÃ¥ at du er pÃ¥ det frieste, at du er et fritt, selvstendig og uavhengig menneske, ja, en rollemodell for alle mennesker overalt til enhver tid og pÃ¥ ethvert sted …

Men du er altsÃ¥ tekstuavhengig og du tror muslimer flest er akkurat som deg, nemlig tekstuavhengige, fordi det er det mest korrekte Ã¥ være og føle, og det sannsynlig vis mest faktariktige: Ord er bare ord, tomme lyder, fulle av frykt og trusler, ja vel, men ord er fortsatt bare ord. Det gjelder derfor Ã¥ ta et ord for et ord: Ikke noe Ã¥ bekymre seg over, ikke engang om ord oppfattes som brennende piler og anklagende vibrasjoner. Du lever da sannsynlig vis pÃ¥ en grov illusjon og stÃ¥r i ferd med Ã¥ lure ikke bare deg selv, men ogsÃ¥ de du sÃ¥ sÃ¥rt ønsker Ã¥ frelse – eh, - jeg mener hjelpe.

Du utvikler da en kullsviertro pÃ¥ at alt skal ordene seg uten ord; du tror at melk og brød pÃ¥ bordet vil sørge for at alle behov blir dekket; du lager et samfunn som ikke trenger ord, men bare dette Ã¥ tilfredsstille behov, konkrete, følbare, sansbare behov, behov som faktisk kan mÃ¥les. Du har da gjort deg til en «tingest» hvis alle ting kan mÃ¥les pÃ¥ og ut fra. Du er blitt et metermÃ¥l og intet annet, absolutt intet annet. Men OK; du er fortsatt noe, kan du trøste deg med, du har da fortsatt behov, men bare ikke for ord og fortsatt tror du at ord bare er ord og luft, akkurat som deg selv … sÃ¥ der ligger du, som du reder, men fortsatt er ord bare ord og ord kan fortsatt ikke utrette noe. Det som mÃ¥ til er lønnforhøyeleser, pensjonspoeng, litmusbarometre, penismÃ¥lere – hvem kan tallfeste lykke?

Hvis du er et slikt menneske, vil du aldri bekymre deg over hva som f eks sÃ¥r i Bibelen eller i Koranen, for disse bøkene bestÃ¥r bare av ord og tom luft. Du vet riktig nok at mange mennesker over hele kloden lar seg styre av de ordene som stÃ¥r i disse bøkene, men du tror fullt og fast pÃ¥ at disse bøkene egentlig bare er ord, som ingen virkelig tror pÃ¥, og at disse ordene derfor bÃ¥e er og bør være egentlig helt uvirksomme, at de skaper illusjoner og falsk trøst – det er det eneste de duger til. De vedkommer deg ikke. Du kan derfor stille deg helt likegyldig til det ordene utsier og hva meningen i og med der. Og du mener at muslimer flest bÃ¥de kan og vil begi seg inn i samme prosjekt (og eksperiment, hvis du tenker langt og dypt nok).

Du har derfor opparbeidet er klokkertro pÃ¥ at ditt eget ordløse univers skal løse flokene og skape fred pÃ¥ jord. Bare du fÃ¥r fortalt mange nok at bøkene bare er ord, sÃ¥ tror du at flokene snart er en saga blott. Du tror at jo mer du bagatellisere ordene, jo bedre, for alle. Og du tror fast pÃ¥ dette, det er ditt aksiom, ditt teorem, ditt universelle prinsipp, et prinsipp med gyldighet for alle til alle tider: Du er da blitt en perfekt globalist, et taust menneske, riktig nok, men et bygdisk menneske, siden du nÃ¥ lever i den største bygda menneskeheten noen gang har vokst opp i; de er da per definisjon et godt menneske som kjenner forskjellen pÃ¥ godt og ondt. De er blitt prinsipielt uangripelige. Selv om dette er ubegripelig, selvsagt, men du tar sjansen: Bort med ordene, her gjelder det faktiske kompromiss som det siste ord, konsensus som det eneste evige som blir stÃ¥ende. 

Blant de ordene de ikke enser på og som ikke affiserer dem, er f eks følgende:

The fact that men are a superior to their female counterparts is evident in the following Quranic verses: 

  • “Your wives are as a tilth unto you; so approach your tilth when or how ye will…” —Sura 2, 223
  • And it is for the women to act as they (the husbands) act by them, in all fairness; but the men are a step above them. —Sura 2, 228
  • “Marry women of your choice, two or three or four.” —Sura 4, 3
  • Men have authority over women because Allah has made the one superior to the other. —Sura 4, 34
  • And of His signs is that He created for you, of yourselves, spouses, that you may repose in them. —Sura 30, 21

Apologists point to verses, such as “As for those who lead a righteous life, male or female. While believing, they enter paradise; without the slightest injustice” (Sura 4, 124), se FF - se her

Jeg vil bare innskyte: I flere muslimske land har kvinnen eller kona plikt til Ã¥ ligge med mannen nÃ¥r han mÃ¥tte ønske det og at det er straff Ã¥ nekte ham hans rett i sÃ¥ mÃ¥te. (PÃ¥ godt norsk kaller vi vel dette lovlig voldtekt, eller hva?). Kvinnen har bare plikt; mannen har sin fulle rett – og det er altsÃ¥ bestemt av Allah – en guddom slike som deg – hypotetisk - ikke nøler med Ã¥ kalle Gud og som faktisk elsker den forvirring dette skaper i kropp og sinn, og den frustrasjon dette sÃ¥ skaper i bÃ¥de unge og gamle hjerter over det ganske land. 

Hvis du sier til deg selv og forkynner det overfor andre, hvem det nå måtte være, greker eller fri, jøde eller kristen, araber eller hindu at dette skal vi fikse på litt lengre sikt, hvis vi bare får endret livsvilkårene til det bedre i de områder noen lar seg styre av disse ordene, så er du på full fart inn i galskapen. I den tekstløse galskap, den som forteller og formaner deg til å tro at ord er bare ord og at dette å endre de materielle vilkårene for folk er langt viktigere enn noen ord. Jeg må bare fortelle deg: Det forhold du har til ordet, har du også til din gud. Ved å forakte ordet, forakter du Gud og hever deg tilsvarende, i hovmod.

(NÃ¥r jeg trekker frem «hjemlene» fra Koranen over, kan ordene i seg selv fÃ¥ en helt annen valør og betydning – spesielt for de emotive – hvis folk ser ordene satt ut i praksis, selvsagt. Ordene fÃ¥r kanskje større betydning og alvor i og over seg jo nærmere man kommer de helt konkrete utslagene, sett og tatt pÃ¥, nær sagt, og dette er elementært. Jeg snakker har primært om forhold til ord – konsepter og hjemler.

I seg selv burde de fÃ¥ hÃ¥rene pÃ¥ hodet til Ã¥ reise seg, men dette skjer jo bare sÃ¥ altfor sjelden, dessverre nok. Vi har pÃ¥ en mÃ¥te glemt at ordene er agenser i seg selv, ladet med «magiske» krefter, og ikke bare avbilder eller mer eller mindre antydende eller kokret sansbare vibber. Vi synes Ã¥ ha glemt at ordene helt kontekstuavhengig angÃ¥r oss inntil sjeledypet fordi de faktisk – burde – komme fra vÃ¥rt og de andres indre, og at de rettes til oss, for oss og mot oss, hver enkelt, personlig og til ethvert tomt – og sultent - rom i hjernen og hjertets tommer rom og reseptorstrukturer og nervebiologi.

Ord av den karakter og i den kategori jeg her snakker om, er faktisk substanser, gestalter og ikke bare assosiasjonsprodusenter beregnet for feel-good og mer eller mindre godhjertet humor, ironi og kreativ fantasi, en fantasi som vi liksom nøyer oss med for godt. 

De er begreper og ikke bare termer. De er «res» og ikke bare «nomina». De beskriver og former og de slipper oss ikke sÃ¥ lett, selv om vi tar lett pÃ¥ meste, ogsÃ¥ de virkelig store tragediene og lidelsene. Vi haster fra lidelse til lidelse, fra urettferdighet til urettferdighet, fra ødeleggelse til ødeleggelse og destruksjon – og brudd pÃ¥ den loven som er skrevet pÃ¥ vÃ¥re hjerter. VÃ¥r taushet vil da gjøre oss medansvarlig, og vÃ¥r manglende evne til Ã¥ ta inn over oss ordene og hjemlene kommer til Ã¥ undergrave oss, vÃ¥r selvrespekt og vÃ¥re harmoniske eller trygge selvbilder. VÃ¥r samvittighet forflates eller fortrenges 

gjennom media og tror at alt skal gÃ¥ over eller gÃ¥ seg til. Slik gÃ¥r det med oss, ordene sammen med bildene fører oss bort fra virkeligheten ikke inn og frem til den. Derfor intet alvor, derfor egentlig heller ingen ord; bildene overtar og de er jo som alle vet ganske tause i seg selv, selv om vi forskrekkes av skrikene og skriker selv, i frykt og vÃ¥nde, eller stikker hodet i sanden av bare sjokk og forferdelse. 

Vårt forrykte forhold til ord skader oss mer enn vi tror; de avstumper oss. Vi ser ikke at vi bør være ett med våre ord, at vi aktivt bør søke det gode, som ordene kaller oss til og bønnfaller oss om; at bare den som er ett med sine ord kan stå stødig, realisere sine potenser og blomstre.

Ordene er ikke bare betegnelser; de er forutsetningene for de gode emosjoner og de genuint varme følelser. De er ikke bare agenser og gestalter eller substanser; de kan være «levende vann», legende Ã¥nd.

De gode, sanne, dype og inderlige emosjoner består i og livnærer seg av sindige refleksjoner; de er tilstrekkelig distanserte, ja, til og med avmålte, men alltid slik at vi ikke overrumples av nykker og lar oss forvirre av mer eller mindre påtatt og instrumentalt hysteri.

De sanne, gode og fruktbare emosjoner lar seg gjenkjenne av ordene pÃ¥ dypnivÃ¥et og disse emosjoner gjenkjenner ordene betydning og mening, at de angÃ¥r oss, at de kan trenge seg pÃ¥ unødig, det er nÃ¥ sÃ¥, men ogsÃ¥ gjenkjenner de ordene som ikke bare opplysende, men sant veiledende. Der emosjonene blir «korrekte», er det et symptom pÃ¥ forpestende og smittsomt hykleri i stor og dyp forstand, for ikke Ã¥ si et sikkert tegn pÃ¥ at uforstanden har grepet en; hykleriet kan være helt ubevisst selvsagt, de kan være en funksjon av subliminal pÃ¥virkning, men det blir ikke sublime eller opphøyde og opplysende av den grunn; tvert imot.

 

De sanne og gode emosjoner tilhører mennesker og personer som – av en eller annen naturlig grunn - er hele personer og personer i god kontakt med seg selv. De har smakt pÃ¥ frihet og smaken er god og preskreptiv.

De stabiliserer de mer eller mindre flyktige, kaotiske og overflatiske følelser. Korrekte emosjoner og korrekte følelser kan regjere side ved side, men aller skjønner umiddelbart at da er det fare pÃ¥ ferde og personene er i ferd med Ã¥ miste seg selv. Derfor søker da ogsÃ¥ mange mennesker etter sine ord og emosjoner og dras mot de idéer som ligger der i et velgjørende oceanet utenfor og over oss, og delvis ogsÃ¥ inni oss. Vi dras av disse rene idéene ut av oss selv mot et ideal som kan være mer eller mindre klart manifistert i sinnet og i hjertene og som derfor riktig nok vil manifisterer seg pÃ¥ ulikt vis. En sjel og et sinn som ser og forstÃ¥r dette, vil hÃ¥pe pÃ¥ at vi kan avlære oss det falske a-moralske og tilsynelatende sÃ¥ nøytrale og ufarlige og akk sÃ¥ godhjerta, men likegyldighetsproduserende  - kompasset som nÃ¥ de siste 50 Ã¥rene har fÃ¥tt fotfeste i oss og som vi har sÃ¥ vanskelig for Ã¥ se, fordi vi har mistet kontakten ikke bare med ordene og begrepene og i stedet latt oss dominere av betegnelsene og de sÃ¥kalte gode assosiasjoner, men hvor vi ogsÃ¥ stÃ¥r i fare med Ã¥ miste oss selv. (Fordi trykket fra de servilt betinget emosjonelt korrekte hyklere blir sÃ¥ overveldende).  

Et vis eller en mental metode er dette Ã¥ gjøre emosjonene til noe servilt betinget, sentimentalt og emosjonelt korrekt. Og der denne prosess fÃ¥r festet seg og dette blir et utbredt fenomen, som river i sjelene og formørker pÃ¥ en mÃ¥te som fÃ¥r folk til Ã¥ oppfatte dette mørke som berikende, der har populasjonen eller kollektivet trÃ¥dt feil og det vil falle og gÃ¥ i oppløsning, til len høy pris, betalt ikke bare av de fÃ¥, men av alle).  

Joda, vi kan alle ble stående igjen litt tafatte når vi møter tidsånden og opplever den som fullstendig åndsløs og fullstendig uforstående til tidens dramaer og eksistensens grunnleggende dramatikk:

Jeg anbefaler på det varmeste å lese følgende postering her på bloggen:

Den evige og fatale ....

Jeg kan fortelle deg at folk sier «ja, og hva sÃ¥» og ser ut som noen store spørsmÃ¥ltegn nÃ¥r de leser det som stÃ¥r der. De tror kanskje at alt dette dreier seg om en slags fundamentalistisk «anekdotisk historieskriving» eller mytiske vinkler Ã¥ gjøre, ord, kort og godt, som ikke har noe med virkelighetens rot i ren, lødig, fruktbar og vitenskapelig empiri Ã¥ gjøre.

De kan ikke fatte at dette dreier seg om store og viktige ting, selv om selve teksten jo bestÃ¥r av «bare» ord. Noen vil si at «dette var biblisistisk» idet man vender seg bort for Ã¥ spy. Andre mener virkelig at dette var «bare ord» helt bokstavelig – sorte prikker pÃ¥ blanke ark - og helt uten ironi og helt uten sjel, spirit og glimt i øyet.

En annen reaksjon fÃ¥r jeg nÃ¥r jeg viser enkelte følgende «livssyn» formulert pÃ¥ en kort og lettfattet mÃ¥te:

 Nr 1: «Say unto thine own heart: I am mine own redeemer»

Nir 2: «Do what thou wilt shall be the whole of the Law»

Du vil kanskje finne det merkelig nÃ¥r jeg forteller at samtlige i en viss bekjentskapskrets umiddelbart nikker gjenkjennende og godkjennende til disse «verdisynene». De er frigjørende sier de uten Ã¥ blunke. Hadde bare alle tenkt slik!

Jeg har forsikret meg om at de ikke vet hvem som stÃ¥r bak disse «verdisynene»; hadde de visste det, hadde de kanskje blitt litt forundret eller fortvilet over seg selv, men jeg tviler.

Verdisynene promoteres av følgende: I Anton Szandor LaVeys bok The Satanic Bible fra 1969.

I samme ånd formulerer den moderne satanismens far Aleister Crowley seg, med sitt Thelema.

For å dramatiser enda litt mer: Se på følgende bilde og spør deg: hvilket drama, om drama overhodet, er det bildet, som er et bokomslag, vil fortelle? Hva består det dramatiske og urovekkende i?

Du vil kanskje si: Dette viser «white man’s supremacy»? White men have to go – ho, ho, ho?

Vel, jeg vet ikke med deg, men en mann høyt oppe i akademia tok et megetsigende blikk på omslaget, og mer ble det ikke sagt om dette. Se her:

https://www.bookdepository.com/search?searchTerm=david+g.+green+we%27re+nearly+all+victims+now&search=Find+book

For nÃ¥ Ã¥ nøste tilbake for Ã¥ kunne nøste litt mer opp og frem her i trÃ¥den: 

Hvis du sÃ¥ er klar over at disse ordene – de islamske hjemlene om menns forhold til kvinner i islam nevnt over - har vært normative eller preskriptive i den muslimske verden i 1400 Ã¥r, hva vil en slik «erkjennelse» av fakta fortelle deg? At Gud ikke er inne i bilde, fordi han jo ikke i ditt hode kan eksistere, og fordi Allah jo bare er et ord, og at Allah’s ord derfor bare er ord? Vi noen forsøke Ã¥ fortelle deg at disse ordene faktisk ikke er preskriptivt ekstremistiske?

Kan du forstille deg at det på grunnlag av de hjemler islam gir angående kvinner, som sitert over, har ført til en så stor urett mot kvinner at denne uretten i seg selv ikke kan måles hverken i ord eller tall, fordi uretten blir tatt som en selvfølge og som en unik og hellig rett for menn, gitt dem av Allah?

Forstår du at et ord fra Allah er viktigere for noen muslim enn bare ord fra mennesker, retorikere, demagoger og poeter? Forstår du at det er umulig å kompromisse eller forhandle om de ordene som kommer fra Allah? Forstår du i det hele tatt hva gudstro er?

Er du klar over at det ikke finnes noen statistikk over alle de overgrep som er begÃ¥tt mot kvinner i den muslimske historie frem til i dag – en historie som vil fortsette?

Er du klar over at dette er et forsømt forskningsfelt i Vesten i dag, og har alltid vært det? Skulle en islamtroende ektemann kanskje ha avlagt rapport til sine myndigheter over hvor mange ganger han har banket kona på grunn av ulydighet? Skulle en dhimmi i Spania under muslimene ha rapportert om overtramp og urettferdig behandling til sine muslimske herrer? Anmeldelse av bok om Andalusia og Karen Armstrong illusjoner og Armstrong om profeten - fler illusjoner og Armstrong om Allah og - lydbildet - Allah bare et ord?

Ikke noen vitenskapelig litteratur tar opp den samlede historiske eller virkelig begåtte vold som har skjedd i hjemmene over hele den islamske verden, og da i sammenheng med på hjemler for vold som finnes i islamske tekster gitt av Allah. Feltet ligger dermed i totalt mørke, man kan bare skimte eller ane omfanget, eller dedusere seg frem til det. Kvinnenes skjebne i hjemmene kommer ikke frem i dagen, det fins rett og slett ikke grunnlag i empiri for å si og se noe. Kvinnene i den islamske verden har dermed ikke noen stemme i det historiske dramaet.

Opp mot dette kan vi si at problemet ikke eksisterer, fordi det altså ikke samlet eksisterer i noen allment kjent akademis lektyre eller på noe universitets store bibliotek, i hvert fall ikke her i landet.

Dette «scenarioe»t er katastrofalt og vitner om kommende katastrofer og her nytter det ikke Ã¥ flykte fra «tilværelsens uutholdelige letthet». Du kan selvsagt hevde og begrunne i fakta at voldtekter begÃ¥s i alle kulturer og helt uavhengig av hvilke guder man tror pÃ¥; hvis du imidlertid trøster deg med at dette er den viktigste sannheten – empirien, altsÃ¥ - oppi alt dette, skjønner du lite, og antakelig er du ikke interessert i Ã¥ forstÃ¥ og forklare noe mer og komme med noen mer lødige, forstandige, sanne, kloke og vise kommentarer.

Det jeg mener: Hvis du lukker øyne og øre for at det er forskjell pÃ¥ voldtekter begÃ¥tt i en kultur hvor g-d Ã¥pner for at det er tillatt Ã¥ voldta og en kultur hvor g-d’en forbyr dette pÃ¥ det sterkeste, sÃ¥ er du moralsk og etisk helt forblÃ¥st og ikke fullt og helt menneskelig. Du er da snarere halvt dyrisk, halvt borger, halvt individ, halv person og halvt borger, pÃ¥ det beste, og litt avhengig av kontekst, selvsagt.

Dessverre fins det altfor mange altfor forblÃ¥ste mennesker i dag, bÃ¥de i akademia, i fagforeningene, i de politiske partiene, i mange kirker og skolestyrer, blant artister og kunstnere av ulike slag og blant kapitalister eller renteister eller blant arbeidere født pÃ¥ «gulvet».

Forskere i vesten går so gar ut fra at den samlede vold i kristendommen har vært langt mer omfattende enn i islam. Å tro dette er blitt et aksiom, derfor nevner jeg det her, for at man skal være klar over at volden i islam er grovt underkommunisert. Og hva er det altså som har institusjonalisert denne volden? Er det ikke ordene, - ordene fra Allah. Kanskje bedre: Ordrene, ikke bare ordene, fra Allah og profeten?

Du må huske på at når en muslim ber til Allah, ber han med like stort alvor som en kristen ber til Gud, ja, kanskje med større alvor. Og om du ikke vet det: Bare mennesker som opplever ikke bare tilværelsens uutholdelige letthet, men også livets grunnleggende alvor, og at det virkelig handler om et enten eller, om en frelse eller ingen, om et intet eller alt, har kontakt sitt virkelige selv og idealet om hvordan det er og burde være å være og fungere som menneske, nemlig levende og i pakt med Gud, bygget på hans fullstendig ufortjente nåde. Hvis du forstår dette, forstår du kanskje at ord ikke er luft eller bare en funksjon av materie og biologi.

Forstår du at ordenes betydning ikke har noe med decibel å gjøre? Synes du det er helt greit at muezzinen får ropt ut sin innkalling til moskeen via høytalere hvis bare ikke decibel-grensene overholdes? Se her om den islamske trosbekjennelse - og ikke den vei de vantro går på ... og se:

… the Islamic call to prayer was broadcast over loudspeakers “in many cases with massive disapproval from the affected non-Muslim population, who saw the muezzin call as an expression of Islamic dominance and a violation of their own religious and cultural identity.”

The Hessian state government brushed such concerns aside and implied that the questioners were bigoted even just for raising such concerns: “In a society that gives room to different beliefs, there is no right to be spared from contact with deviating statements of faith or religious symbols, even under the aspect of so-called negative religious freedom.” FPM Spencer

Vet du f eks at muslimer begår 91% av alle æresdrap i verden på kvinner? Og tror du du vet at dette ikke har noe med ord å gjøre og at de ikke bør være vår første prioritet frem de materielle behov og vekstvilkår? Religion of Peace - Portella

Du – generelt ment - gir meg ikke mange muligheter for Ã¥ anta at du evner Ã¥ forstÃ¥ hva gudstro er, hva den vil innebære for den troende og hvilken innvirkning det vil ha pÃ¥ deg at du tror pÃ¥ en spesifikk gud som f eks Allah. Har du ikke en eller annen dyp, indre tro i ditt hjerte, vil du sannsynlig vis aldri forstÃ¥ dette, hva det dreier seg, og hva det hele bør dreie seg om. Du kjenner ikke ordenes vesen og grunnbetydning, at Verden faktisk ble skapt av Loges, selve ordet, at livet ble talt inn til eksistens, liv, blomstring og frodighet, ikke til ulykke, tomhet, slaveri og det absurde intet, som faktisk voldtar.  

Du har ikke peil hvis du ikke skjønner dybdene i dette og da vil du ogsÃ¥ innbille deg at de surene jeg nettopp siterte fra Koranen faktisk er «gud»’s ord til den troende muslim, mann som kvinne, og at dette stÃ¥r fast, at de ikke kan endres, at de derfor skal og mÃ¥ gjelde for all tid, pÃ¥ ethvert sted – og, ja, faktisk for alle, inkludert deg selv, eller dine etterkommer, hvis det skulle skje at Allha’s ord innhentet deg en gang i fremtiden, hvor du nÃ¥ enn er og hvem du nÃ¥ enn er. Og hva du nÃ¥ enn mÃ¥tte mene om ordet og ordene.

Se her om en norsk imam som uttaler seg om kvinner stilling:

https://resett.no/2021/03/10/norsk-imam-om-kvinners-plass-det-er-allah-som-lager-reglene/

Julie Dahle i HRS nærmer seg problematikken slik:

https://www.rights.no/2021/03/imam-vold-driver-alle-med/

Pakistan fordømmer Kvinnedagen:

https://www.jihadwatch.org/2021/03/pakistan-muslims-denounce-international-womens-day-march-as-un-islamic

Trues med dødsstraff for Ã¥ nekte bruk av hijab – i Canada:

https://www.jihadwatch.org/2021/03/canada-muslim-migrant-repeatedly-threatens-to-murder-his-daughters-for-not-wearing-the-hijab

Sveits forsøker å forby heldekkende, men blir beskyldt for islamofobi:

https://www.jihadwatch.org/2021/03/switzerland-bans-face-coverings-amid-charges-of-sexism-and-islamophobia

Og se her hva som foregår i FN:

https://www.gjenstridig.no/glemske-statsledere-og-hvor-er-faktisk-no-nar-man-trenger-dem/?fbclid=IwAR3nHrgT6vsKbVOx_Xt0S2W0JbMOuWTcqP5VCf0yuYjW_qyVwILgiEYnq2c

Et lite nødvendig appendix her, nÃ¥. Det kan kaste et visst supplerende lys over hva som er i ferd med Ã¥ skje og hva som dikterer den «kollektive psyke» eller «kollektive syk», alt etter som.

Om talehandlinger og emosjoner; emosjoner som identiske med «egne» solipsistiske tekster:

«Emosjonelt korrekt» som betegnelse eller begrep kan betraktes som en beskrivelse, men ogsÃ¥ som en kommando eller som et «bør» i form at et absolutt bud som ikke kan overskrides uten at det medfører en eller annen form for straff. Emosjoner er med andre ord handlinger, tillatelser, avgreninger, begrensninger, pÃ¥bud og forbud, sanksjoner og motsanksjoner, erklæringer og moterklæringer. Disse utgjør i praksis avvisninger og fordømmelser som begge resulterer enten i inkludering eller forvisning. De er selvsagt ogsÃ¥ invitasjoner og avvisninger, pluss oppfordringer, men mest av alt er de kommandoer og maktmidler; bevis pÃ¥ ydmykhet for noen, vitnesbyrd om maktbrynde og hovmod for andre.

De utgjør akklamasjoner og fordømmelser. De kan forbindes med frykt og beven, ja, til og med lykke og fremgang. De omslutter oss, oppsluker oss og frigjør oss, til en viss grad. Noen vil si at emosjonene frelser, forløser og forsoner. De kan være symptomer; de kan være fetisjer, adgangstegn, symboler, amuletter og talismaner. De kan ogsÃ¥ være shiboletter, pass, passord eller andre identifikasjonsdokumenter; de kan ogsÃ¥ være sibolett eller shibolett – om du uttaler ordet korrekt eller ikke, medfører frikjennelse eller  dødsdom, en dom du da faktisk avsier over deg selv, enten fordi du vet eller fordi du ikke vet pÃ¥ grunn av f eks uvitenhet, glemsel eller slurv, eller fordi du har eller ikke har de riktige forbindelsene, som alle da mÃ¥ ha «de korrekte emosjoner» seg imellom, og da som en absolutt verdi, en størrelse det er umulig Ã¥ forhandle om. Uttaler du formelen korrekt, er du med oss; sier du feil, legger du hodet pÃ¥ blokken. 

I det følgende bygger jeg pÃ¥ Austins teorier om og forskning pÃ¥ de sÃ¥kalte «talehandlinger». Austin blandet ikke inn emosjoner i sine analyser; bildet han tegner blir derfor noe trangt og de bør etter min mening suppleres med fremstillinger som inkluderer emosjonene i sine «ligninger».

Utsagnet eller pÃ¥standen emosjonelt korrekt har sin locution I dette at noe sies og menes eller føles.  Utsagnet emosjonelt korrekt har sin illocution I og med at man faktisk gjør noe eller utfører noe nÃ¥r pÃ¥standen eller utsagnet foreligger og fremlegges for noen. Utsagnet eller pÃ¥standen sier noe om hva som skjer eller blir gjort, det ligger ikke i ro eller i passivitet, det er høyst aktivt og er ment Ã¥ være det, selv om det av mange oppfattes som taust eller fullstendig likegyldig. Utsagnet er i realiteten bÃ¥de emosjon og tekst, bÃ¥de aktivt og et passivt. I seg selv gir dette den emosjonelt korrekte et enormt aktivum han kan bruke for Ã¥ styrke sin maktposisjon. Den mer tekst og fornuftsstyrte vil ha vanske med Ã¥ takle presset og han trekker seg derfor tilbake og overlater manesjen til «de emosjonelt korrekte», som da faktisk «roper høyest» og ser og erfarer at det lønner seg bedre Ã¥ rope stadig høyere enn Ã¥ ta til fornuften og den hellige teksten …

Utsagnet emosjonelt korrekt har sin perlocution I og med hva som skjer, hva som bør skje og hva som ikke bør skje som et resultat av at utsagnet på en eller annen måte fremsies.

Slik jeg ser det, er de korrekte emosjoner i dag blitt til hellige tekster, (og de har formalisert og institusjonalisert seg; de er derfor høyst rigide og oppfordrer til mental og kollektivt ubevisst inertia, basert på frykt).

I seg selv innebærer dette at individualismen har vunnet og mennesket som art og vesen tapt. Vi har fÃ¥tt en mer eller mindre solipsistisk kultur. Det universelle element er til stede kun i den angstpregede og angstfremkalte tilstand at man trøster seg med andre som er – eller som man tror og innbiller seg er– likeartet eller identisk emosjonelt korrekt som en selv, ut fra rene egeninteresser og uten hensyn til samfunnet eller kollektivet sett som helhet. Felleskulturen baserer seg med andre ord pÃ¥ emosjoner, ikke pÃ¥ fornuft og tekst, (annet enn som selektivt personalisert korrekt emosjon). 

De servilt betingede korrekte emosjoner kan i tillegg med fordel ses i sammenheng med Wittgensteins sprÃ¥kfilosofi som sier at ordene verdi og betydning avgjøres av bruken av dem; det er sÃ¥ Ã¥ si miljøet som alltid bestemmer meningen. I min analyse fungerer emosjoner som det nye betalingsmiddel, og det som – ifølge de emosjonelt korrekte - gjør hele saken relevant. De tekstavhengige menneskene mÃ¥ i dette kyniske og bedragerske spillet ser seg slÃ¥tt nærmest pÃ¥ hjemmebane. Det kan ta tid før illusjonene «oppfanges og oppdages», slik at vi fÃ¥r opprettet noe av de rusavhengige feilene som vi gjorde i fjor i dag.

Jeg legger her ut noen bakgrunnstekster tatt fra Store norske leksikon og Wikipedia:

When somebody says "Is there any salt?" at the dinner table, the illocutionary act is a request: "please give me some salt" even though the locutionary act (the literal sentence) was to ask a question about the presence of salt.

In Austin's framework, locution is what was said and meant, illocution is what was done, and perlocution is what happened as a result.

When somebody says "Is there any salt?" at the dinner table, the illocutionary act is a request: "please give me some salt" even though the locutionary act (the literal sentence) was to ask a question about the presence of salt.

Ã… tale et sprÃ¥k er ifølge Searle Ã¥ utføre talehandlinger, det vil si fremsette pÃ¥stander, gi beskrivelser, gi ordrer, stille spørsmÃ¥l, gi løfter og sÃ¥ videre. Mer abstrakte typer av talehandlinger ved bruk av sprÃ¥klige uttrykk er Ã¥ referere til noe («Jeg mener den benken som stÃ¥r til høyre for treet») eller Ã¥ tilskrive noe egenskaper («Ja, den brune benken»), alt i samsvar med visse regler.

Austin utviklet sine teorier som en kritikk av det nærmest enerådende syn i samtiden at hovedhensikten, og det filosofisk og logisk betydningsfulle, med språk var fremsettelser av påstander som er enten sanne eller usanne, altså det syn at språket først og fremst har en beskrivende funksjon. For Austin var dette kun en av mange forskjellige bruksmåter ved språket, og den har ikke noen privilegert plass fremfor for eksempel det å analysere og forstå hva det vil si å be noen om å gjøre noe, eller hvilke forpliktelser man får ved å avlegge et løfte.

Begrepet står helt sentralt i pragmatikk, moderne semantikk og språkfilosofi. Talehandlingen, og da spesielt i Searles utforming, har også hatt innflytelse innen en rekke andre disipliner, både innen humaniora og samfunnsvitenskapene.

https://snl.no/talehandling

Talehandling kan best beskrives som «nÃ¥r vi sier noe, gjør vi noe», slik som nÃ¥r en prest sier jeg erklærer dere herved for rette ektefolk Ã¥ være eller som en handling utført ved hjelp av sprÃ¥ket, for eksempel Ã¥ beskrive noe (det snør), stille et spørsmÃ¥l (snør det?), be om noe eller gi en ordre (kan du sende saltet?, slipp vÃ¥penet, ellers skyter jeg deg) eller Ã¥ gi et løfte (Jeg lover Ã¥ gi det tilbake). Andre vanlige eksempler pÃ¥ talehandlinger er Ã¥ hilse, Ã¥ unnskylde (seg) eller Ã¥ fornærme (noen).

 … Ã¥ bli mer oppmerksomme pÃ¥ hvordan sprÃ¥ket brukes i dagligdagse aktiviteter. Hans student John Searle videreutviklet denne tilnærmingen. Det første systematiske arbeidet med talehandlinger ble gjort lenge før, av fenomenologen Adolf Reinach i 1913.

Austin skiller mellom illokusjonære og perlokusjonære talehandlinger. En interessant type talehandling er performativer, altså uttrykk som for eksempel Jeg utnevner Jon til statsminister, Jeg dømmer deg til ti års fengsel eller Jeg lover å betale det tilbake. I disse uttrykkene blir handlingen som setningen beskriver (utnevnelse, dom og løfte) utført ved setningen selv; talehandlingen er den handlingen setningen uttfører. Som en kontrast til dette har vi perlokusjonære handlinger som forårsaker handlinger som ikke er de samme som uttalelsen,...

The concept of illocutionary acts was introduced into linguistics by the philosopher J. L. Austin in his investigation of the various aspects of speech acts.

In Austin's framework, locution is what was said and meant, illocution is what was done, and perlocution is what happened as a result.

When somebody says "Is there any salt?" at the dinner table, the illocutionary act is a request: "please give me some salt" even though the locutionary act (the literal sentence) was to ask a question about the presence of salt.

The perlocutionary act (the actual effect), might be to cause somebody to pass the salt.

https://en.wikipedia.org/wiki/Illocutionary_act

Talehandling, sprÃ¥khandling, er begrep hos den britiske filosof J. L. Austin, og senere utviklet av J. R. Searle og andre. Ã… tale et sprÃ¥k er ifølge Searle Ã¥ utføre talehandlinger, det vil si fremsette pÃ¥stander, gi beskrivelser, gi ordrer, stille spørsmÃ¥l, gi løfter og sÃ¥ videre. Mer abstrakte typer av talehandlinger ved bruk av sprÃ¥klige uttrykk er Ã¥ referere til noe («Jeg mener den benken som stÃ¥r til høyre for treet») eller Ã¥ tilskrive noe egenskaper («Ja, den brune benken»), alt i samsvar med visse regler.

Faktaboks

Austin utviklet sine teorier som en kritikk av det nærmest enerådende syn i samtiden at hovedhensikten, og det filosofisk og logisk betydningsfulle, med språk var fremsettelser av påstander som er enten sanne eller usanne, altså det syn at språket først og fremst har en beskrivende funksjon. For Austin var dette kun en av mange forskjellige bruksmåter ved språket, og den har ikke noen privilegert plass fremfor for eksempel det å analysere og forstå hva det vil si å be noen om å gjøre noe, eller hvilke forpliktelser man får ved å avlegge et løfte.

Begrepet står helt sentralt i pragmatikk, moderne semantikk og språkfilosofi. Talehandlingen, og da spesielt i Searles utforming, har også hatt innflytelse innen en rekke andre disipliner, både innen humaniora og samfunnsvitenskapene.

https://snl.no/talehandling

Talehandling: Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

… kan best beskrives som «nÃ¥r vi sier noe, gjør vi noe», slik som nÃ¥r en prest sier jeg erklærer dere herved for rette ektefolk Ã¥ være eller som en handling utført ved hjelp av sprÃ¥ket, for eksempel Ã¥ beskrive noe (det snør), stille et spørsmÃ¥l (snør det?), be om noe eller gi en ordre (kan du sende saltet?, slipp vÃ¥penet, ellers skyter jeg deg) eller Ã¥ gi et løfte (Jeg lover Ã¥ gi det tilbake). Andre vanlige eksempler pÃ¥ talehandlinger er Ã¥ hilse, Ã¥ unnskylde (seg) eller Ã¥ fornærme (noen).

I store deler av lingvistikkens og språkfilosofiens historie har språk primært blitt sett på som en måte å bekrefte fakta, og det har vært tendenser til å ignorere de andre bruksmåtene språket har. Men arbeidet til J. L.Austin førte til at filosofer begynte å bli mer oppmerksomme på hvordan språket brukes i dagligdagse aktiviteter. Hans student John Searle videreutviklet denne tilnærmingen. Det første systematiske arbeidet med talehandlinger ble gjort lenge før, av fenomenologen Adolf Reinach i 1913.

Austin skiller mellom illokusjonære og perlokusjonære talehandlinger. En interessant type talehandling er performativer, altså uttrykk som for eksempel Jeg utnevner Jon til statsminister, Jeg dømmer deg til ti års fengsel eller Jeg lover å betale det tilbake. I disse uttrykkene blir handlingen som setningen beskriver (utnevnelse, dom og løfte) utført ved setningen selv; talehandlingen er den handlingen setningen uttfører. Som en kontrast til dette har vi perlokusjonære handlinger som forårsaker handlinger som ikke er de samme som uttalelsen,

Studiet av talehandlinger utgjør en del av pragmatikk, som igjen er en del av lingvistikken.

I filosofi, særlig i etikk og juridisk filosofi, blir talehandlingsteori relatert til studiet av normer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Talehandling

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar