Mer om det moderne postmoderne mennesket – noen store filosofer

 Se for all del denne om Treenigheten og Vestens forstand:Vestens forstand. Augustin "hjemler" treenigheten ved å gå inn i vårt sinn, se under ... 

Sitater og notater kan ofte gi mer kunnskap og større innsikt enn lengre akademisk korrekte utlegninger. Dette er kort summering og et slikt notat, som forhåpentlig kan supplere litt av det jeg ellers har skrevet om her på bloggen:

Tre utrolig innflytelsesrike, vestlige filosofer i et nøtteskall: Hobbes tenkte primært orden, Rousseau tenkte primært likhet og Lock tenkte frihet. (Hunter Baker).

Platon: Sjelen består av tre elementer: Fornuft, vilje og appetitt (behov og sans), eller begjær, fornuft og vilje. Fornuften må styre appetitten. Viljen må kontrollere de lavere begjær.

Thomas Aquinas: Den naturlige loven er det guddommelige lyset som er ”innskrevet» – imprinted – i oss. Uten rettferdighet, ingen lov. Se her om Budzi og loven som er skrevet på våre hjerter og om treenigheten som Vestens nøkkel.

Denne posteringen kan betraktes som et tillegg til posteringen: Om det postmoderne moderne mennsket - Sokrates m fl

Augustin: En urettferdig lov er ikke noen lov i det hele tatt.

Sokrates: Rettferdigheten finnes (ikke-materielt). Det er først når sjelen ødelegges, at de virkelig personlige tragediene inntreffer. Ingen gjør noe galt – uetisk? – med fullt overlegg. Rett handling krever kunnskap – gnosis? Ser på den personlige integritet som en plikt overfor seg selv.

Den moderne filosofen Bryan Magee sier: I det praktiske liv må vi styre midt mellom kravet om en sikkerhet vi aldri kan få og troen på at alle muligheter er likeverdige, hvilket de ikke er.

Filosofen Hume: … pekte på at det å leve betyr at vi alltid må treffe beslutninger og at dette tvinger oss til å formulere dommer om hvordan tingene er, enten vi liker det eller ikke.

Stoikerne trodde at følelsene var dommere og derfor av kognitiv art: De er former for kunnskaper, enten de er sanne eller falske. Naturen er bestemt av rasjonelle prinsipper; det fins grunner for alt. Vi kan ikke forandre det og heller ikke skulle vi forsøke på det. Vi bør akseptere døden. Gjør vi opprør mot dette, er følelsene gale …

Augustin tror som Platon at det er det åndelig som har egentlig og selvstendig eksistens. Dette ligner på stoisisme: Gjennom fornuften har den enkelte del i en fullkommen verden over naturen.

Det grunnleggende menneskelige fellesskapet fins ikke i bystaten eller nasjonalstaten, men i et samfunn av mennesker fra alle land og samfunn og klasser.

Augustin var enig med Sokrates i at målet for menneskene lå i dette å søke den fullkomne lykke, i eudaimonia.

Men Augustin svarte annerledes enn mainstreamfilosofene den gang: Denne høyeste lykke kan overhodet ikke realiseres i dette livet. Mennesket kan aldri være sikker på at lykken skal vare. Fullkommen ro oppnår ingen. Dygdens kamp mot begjær og vonde lyster tar aldri slutt her i denne verden. Stoikerne motsier seg selv når de hevder at alt det som kalles onde ting egentlig ikke er onde fordi de samtidig sier at et menneske kan eller bør ta sitt eget liv hvis det ikke kan motstå motgangen. Den fullkomne lykke fins ikke i denne verden. Det fullkomment gode er det evige livet. Augustin er uenig med Sokrates og Platon når det gjelder hvordan man kan nå den fullkomne lykken; det er ikke slik at sann eller rett kunnskap fører til rett handling og lykke. «Det onde er i oss, og vi er i det onde» sier Augustin. Livet er en slagmark mellom ulike viljesimpulser. Det blir da viktigere ikke å leve dydig, men ved Guds nåde og miskunn.

  Om bl a triumvirater og angsten for ytrigsfrihet og Godhet, kabbala og livets tre og makt, magi, trigoner, ethos, pathos etc

Augustin opererer med en viss trigonom anskuelse: Minne, forståelse (kunnskap) og vilje.

Han kan også si: Herre, gjør meg kysk, men ikke ennå. (Se om kabbala og livets tre i linken over).

Og: Hvis ingen spør meg (hva tid er for noe), vet jeg; men hvis de spør meg om hva tid er, vet jeg ikke.

Hvert enkelt individ er en borger av to ulike samfunn samtidig: På den ene side guds rike som er evig og uforanderlig og basert på sanne verdier. På den annen side de høyst forgjengelige kongedømmer av denne verden som kommer og går og som er basert på falske verdier. Arne Helge Teigen har en god oppklaring: Det er helt umulig å tenke seg at kjærligheten kan være alene.

Det må være et evig subjekt og et evig objekt – Gud, Sønn og Hellig Ånd. Vi har noe som ligner Guds treenighet i mennesket og evnen til selvrefleksjon.  

Augustin: Subjekt og objekt finnes i det samme enhetlige vesen. Så også i sjelslivet: Tre elementer står i nødvendighetsrelasjon til hverandre: Formålet – eller tingen - som iakttas, (res), selve synet eller seendet, (visio), og viljens oppmerksomhet, (intention voluntatis) – tanke, vilje og intellekt. Og memoria, interna visio og voluntas.

Sjelen kjenner seg selv, har kunnskap om og elsker seg selv; den har som objekt noe innenfor seg selv; den er samtidig subjekt og objekt.

Må bare nevne at under eller ved siden av eller over finner vi Livets Tre, se linker over. Det består av 10 sefirot eller guds- og livsattributter fra 1 Krønikebok 29.11. Yesod, Malkuth, Keter, Binah, Hesede, Deen, Tipheret, Netza og Hod.

Europeisk sivilisasjon og kultur har så avgjort vært preget av disse sefirotene, men det var kabbalistene som satte læren om dem i system i Middelalderen. De er archetyper som så å si har festet seg i det kollektive underbevisste, som fortsatt «virker» og som vi fortsatt burde ha interesse av å integrere i våre livssyn eller gudsdtro. Etter min mening bør de på en eller annen måte inngå i filosofipensumene på de ulike læreanstalter i landet.