Kjenner du Job? Er du mer kristen enn du tror? Og minde muslim?

Føler du at du er Vestlig? At du europeer? At du ikke hører hjemme i andre kulturer eller sivilisasjoner?

Eller er du hjemløs, i universet, så å si? Har du en gudstro? Vet du hvilken Gud du tror på? Vet du om det fins andre guder enn akkurat den gud du tror på, eller skulle ønske du kunne tro på?

Kan du forestille deg at du faktisk er mer kristen enn du tror, ja, at nesten alt du tenker og gjør, alle de holdninger du legger for dagen og agere på faktisk er kristne, i sitt utspring, og at denne kilden faktisk ikke er helt uttørret i deg, selv om du skulle tro og forfekte akkurat dette?

Kan du i det hele tatt få deg til å innse at du er mer avhengig av Jesus enn du tror? Og forstår du at dette gjelder, at det faktisk er en sannhet du ikke kan løpe fra enda så mye du prøver og vil, og helt uavhengig av hva du måtte si om saken – i godt lag og helt frie omstendigheter og situasjoner?

Vel, det fins faktisk mange mennesker som ikke er så helt ulik deg selv, og det er mange av dem i Vesten. I sin forestillingsverden lever de helt fritt fra alt som kan kalles gudstro. De tror dette er en avleggs tro, ja, at det ikke sømmer seg å tro på Gud, at det er dumt å tro på Gud, og at fornuftige folk jo ikke går rundt i forvirring og innbiller seg ting. Og du er altså ikke alene om dette.

Men kan det hende at ditt underbevisste spiller deg et puss? At sannheten om deg selv faktisk er at du er mer «diktert» av Gud, slik han fremstilles og oppfattes i kristentroen, enn du tror?

Mange tror dette. Og med god grunn. Som den bestselgende historiske forfatteren Tom Holland.

Han er ikke kristen, men har «ser» at han ikke hadde vært seg selv, hvis han ikke var «diktert» av nettopp kristendommen. Han mener med andre ord at han er en slags halvt kristen, han er bevisst at han er avhengig, men han er ikke troende. Han deler dermed seg opp i to deler, en dom ikke tror, og en annen som faktisk tenker og oppfører som om han skulle tro.

Jeg har en test som kanskje kan hjelpe deg til å fornemme eller forstå – eller befeste - hvor du hører hjemme eller ikke. Jeg skal gå rett på sak, og spør: Kjenner du deg igjen i denne skildringen?

Det er alltid en trøst å vite at andre har gjennomgått nettopp det som vi gjennomgår. Jakobs brev – i NT - minner sine lesere om at profetene og de store Guds menn aldri hadde kunnet utføre det de gjorde og forkynt ordet så overbevisende om de ikke hadde vært tålmodige når de måtte lide ondt. Han minnet om at Jesus selv hadde sagt at den som holdt ut helt til slutt, skulle bli frelst, Matt 24. 13.

Han trekker fram Job som et eksempel:

Job var en mann de ofte hadde hørt om i synagogene. Vi taler vanlig vis om Jobs tålmodighet. Men dette er et altfor passivt ord. På en måte var Job alt annet enn tålmodig. Når vi leser den dramatiske beretningen om hans livsdrama, ser vi at han lidenskapelig motsetter seg det som skjer med ham, han stille heftige spørsmål til de vanlige argumentene hans såkalte venner bruker, han gjennomgår fryktelige kvaler ved den forferdelige tanke at Gud kanskje hadde forlatt ham. Det er få mennesker som har brukt så følelsesladde ord som han. Men det store ved ham er at til tross for alle nagende spørsmål som plager hans hjerte, mistet han aldri tilliten til Gud. «Jeg venter på ham som vil drepe meg, Job 13. 15. «Jeg har da mitt vitne i himmelen, en som taler min sak i det høye, Job 16. 19. «Men jeg vet at min gjenløser lever», Job 19. 25. Det er ikke en underkastelse. Han kjemper og spør, noen ganger til og med i tross. Men hans tros flamme ble aldri kvalt.

Det ordet som ble brukt om ham er det omfattende ordet hypomone, som beskriver, ikke en passiv tålmodighetsånd, men den tapre ånd som kan stå seg imot både sorgens og ulykkens og tvilens bølgende angrep, og komme ut av prøvelsene med en enda sterkere tro. Det finnes tro som aldri knurrer eller stiller spørsmål. Men enda større er den tro som blir pint og plaget av spørsmål og enda holder fast. Det var den tro som holdt fast gjennom alle prøvelser som førte Job ut på den andre siden av tunnelen, for «fra nå av velsignet Herren Job enda mer enn før, Job 14. 12.

Det vil komme øyeblikk i livet da vi tror at Gud har glemt oss, men hvis vi klynger oss fast til den vesle tro som fines i oss, vil også vi til slutt får se at Gud er «rik på medlidenhet og miskunn».

William Barclay, Den daglige studiebibel, Korinterbrevene, Ansgar forlag, 1991, s 148 ff

Kommentar: Slik jeg ser det, er det realistisk å tro at du kjenner deg igjen i Job, at du har følt og tenk noenlunde på samme måten som han. Konklusjonen er da at du «har mye» kristendom i seg og, som du vet, så er Job hentet direkte fra Bibelen, den bok som utgjør selve fundamentet for Vesten og som ingen kan løpe fra eller bortforklare som den viktigste faktoren som har bidratt til å forme et Vesten slik Vesten var for bar 100 år siden og slik Vesten faktisk er i dag.

Det har alltid vært livsviktig å stille spørsmål innen kristentroen, og like viktig å bli stilt spørsmål. Vesten og du selv hadde ikke vært som Vesten og du selv faktisk er i dag, uten at det objektivt sett var livsviktig å stille spørsmål, selv om spørsmålene ikke gir fasitsvar, men tvert imot spørsmål som fikk deg til ikke bare å stille spørsmål selv, men også svare på spørsmål – ut fra det grunnlag Vesten og du selv altså fundamenteres i, nemlig i Bibelen.

http://neitilislam.blogspot.com/2021/12/var-muhammed-muslim.html

Hva med muslimer, eller den islamske verden? Kjenner de seg igjen i Job? Vel, det står ikke mye om Job i Koranen og det som står er noe helt annet, enn det som står i Bibelen. Det er derfor rimelig å anta den islamske verden i dag ikke kan mye om Job, sett med kristne og jødisk øyne.

Så vil jeg legge inn visse uttalelser fra Tom Holland.

Jeg legger nå først inn en viss informasjon om Job og islam, før jeg kommer med en kommentar hvor jeg henter frem direkte fra Koranen og hvor det viser seg at islam må ha et underlig eller unnvikende forhold til nettopp Job.

Hva forteller det om mange muslimer verden over, hva sier det om hva de tenker og føler, og agerer?

Det er selvsagt ikke godt å si, ut fra informasjonen i seg selv. Kanskje muslimer flest er mer lik oss enn vi liker å tro og at Koranen derfor har mindre innflytelse enn noen av oss frykter?

Vel, først til «informasjonen» og så kommer jeg til en annen «kostelig» informasjon:

https://www.thespiritofislam.com/bible-quran/31-quran-bible-comparision/the-great-people-of-the-bible/129-the-affliction-of-job.html

 COMMENTARY, In the Qur’an:

1. Job asked God to help him in his affliction. God responded to him: “…Strike with thy foot: here is (water) wherein to wash, cool and refreshing, and  (water) to drink…”. It is unclear why Job should strike something ( his wife?) “And take in thy hand a little grass, and strike therewith: and break not (thy oath)...”.

2. After Job’s ordeal, God “…gave him (back) his people, and doubled their number…”.

In the Bible:

1. The beginning of the book of Job states that Satan argued with God about the faithfulness of Job. God gave Satan permission to “touch” Job. However, even after losing all his wealth and family, excluding his wife, and became a leper, Job praised God and “…did not sin with his lips…”. Along with four of his friends, Job tried to figure out why such evil had happened to him. He had insisted that he did not commit any sin worthy of such punishment, while his friends were sure that God would not have sent His wrath upon a righteous person, therefore Job must have inadvertently committed sin against God. After a lengthy discussion, God explained to them that no man can comprehend a full knowledge of God. All of them judged God’s involvement wrongly, consequently “…My wrath is kindled against thee, and against thy two friends: for ye have not spoken of me the thing that is right, as my servant Job hath…”. Then Job repented of what he had spoken about God. This book of the Bible is about God, who is in full control, and without His permission even Satan can do nothing. The attitude of Job was to praise and trust God no matter the circumstances in life.

2. In the end, God restored to Job his possessions, giving him “…twice as much as he had before…”, and replaced his family with the exact same number as he had before: seven sons and three daughters.

CONCLUSION: It is difficult to compare the story as recorded in the Qur’an and in the Bible, for there are only a few common issues, such as:

a) the name of the person ( Job),

b) the fact that he was afflicted,

c) God increased Job’s possessions two-fold.

There is no explanation why the Qur’an says that God told Job to use the grass that was in his hand and to strike the ground with his foot in order to release a water fountain. In the Bible, we see a beautiful story of the man who trusted God even if it meant his own death.

Min kommentar:

I vers 44 I sure 38, om Job, finner vi følgende kommentar: “Ibn Kathir explains that ”Job got angry with his wife and was upset about something she had done, so he swore an oath that if Allah healed him, he would strike her with one hundred blows. When Allah healed him, how could her service, mercy, compassion and kindness be repaid by a beating so Allah showed him a way out, which was to take a bundle of thin grass, with one hundred stems, and hit her with it once. Thus he fulfilled his oath and avoided breaking his vow”. s 318 I The Critical Qur’an, 2001, red Robert Spencer.

Fortellingen om da Gud skapte mennesket i Koranen er ganske annerledes enn den man finner i Bibelen. I Koranen nekter Iblis, Satan, (som er en engel), å bøye seg for Adam, enda Allah befaler ham til å gjøre det, sure 2.30-39, 7. 11-25 og 15. 28-42.

Ideen om at englene skulle bøye seg for et menneske er en «arv» fra den bibelske idé at mennesket er skapt i Guds bilde. Denne idéen fremkommer imidlertid ikke i islam eller Koranen, (R. Spencer i kommentar til vers 71).

Så til Tom Holland, men se først vår anmeldelse av den kanskje aller viktigste av hans mange bøker her:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/dominion-av-tom-holland.html

Se også:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/tom-holland-og-robert-spencer-i-klinsch.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/10/allah-og-gud-pa-urix.html

Mer om kostelig islamsk fromhet og en av de første kalifene her:

https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html

Vi avslutter i denne omgang med å sitere Holand nesten fullt ut:

Tom Holland: Why I was wrong about Christianity

It took me a long time to realise my morals are not Greek or Roman, but thoroughly, and proudly, Christian. By Tom Holland

When I was a boy, my upbringing as a Christian was forever being weathered by the gale force of my enthusiasms. First, there were dinosaurs. I vividly remember my shock when, at Sunday school one day, I opened a children’s Bible and found an illustration on its first page of Adam and Eve with a brachiosaur. Six years old I may have been, but of one thing – to my regret – I was rock-solid certain: no human being had ever seen a sauropod. That the teacher seemed not to care about this error only compounded my sense of outrage and bewilderment. A faint shadow of doubt, for the first time, had been brought to darken my Christian faith.

With time, it darkened further still. My obsession with dinosaurs – glamorous, ­ferocious, extinct – evolved seamlessly into an obsession with ancient empires. When I read the Bible, the focus of my fascination was less the children of Israel or Jesus and his disciples than their adversaries: the Egyptians, the Assyrians, the Romans. In a similar manner, although I vaguely continued to believe in God, I found Him infinitely less charismatic than my favourite Olympians: Apollo, Athena, Dionysus. Rather than lay down laws and condemn other deities as demons, they preferred to enjoy themselves. And if they were vain, selfish and cruel, that only served to endow them with the allure of rock stars.

By the time I came to read Edward Gibbon and the other great writers of the Enlightenment, I was more than ready to accept their interpretation of history: that the triumph of Christianity had ushered in an “age of superstition and credulity”, and that modernity was founded on the dusting down of long-forgotten classical values. My childhood instinct to think of the biblical God as the po-faced enemy of liberty and fun was rationalised. The defeat of paganism had ushered in the reign of Nobodaddy, and of all the crusaders, inquisitors and black-hatted puritans who had served as his acolytes. Colour and excitement had been drained from the world. “Thou hast conquered, O pale Galilean,” Swinburne wrote, echoing the apocryphal lament of Julian the Apostate, the last pagan emperor of Rome. “The world has grown grey from thy breath.” Instinctively, I agreed.

So, perhaps it was no surprise that I should have continued to cherish classical antiquity as the period that most stirred and inspired me. When I came to write my first work of history, Rubicon, I chose a subject that had been particularly close to the hearts of the philosophes: the age of Cicero. The theme of my second, Persian Fire, was one that even in the 21st century was serving Hollywood, as it had served Montaigne and Byron, as an archetype of the triumph of liberty over despotism: the Persian invasions of Greece.

The years I spent writing these studies of the classical world – living intimately in the company of Leonidas and of Julius Caesar, of the hoplites who had died at Thermopylae and of the legionaries who had triumphed at Alesia – only confirmed me in my fascination: for Sparta and Rome, even when subjected to the minutest historical inquiry, did not cease to seem possessed of the qualities of an apex predator. They continued to stalk my imaginings as they had always done – like a tyrannosaur.

Yet giant carnivores, however wondrous, are by their nature terrifying. The longer I spent immersed in the study of classical antiquity, the more alien and unsettling I came to find it. The values of Leonidas, whose people had practised a peculiarly murderous form of eugenics, and trained their young to kill uppity Untermenschen by night, were nothing that I recognised as my own; nor were those of Caesar, who was reported to have killed a million Gauls and enslaved a million more. It was not just the extremes of callousness that I came to find shocking, but the lack of a sense that the poor or the weak might have any intrinsic value. As such, the founding conviction of the Enlightenment – that it owed nothing to the faith into which most of its greatest figures had been born – increasingly came to seem to me unsustainable.

“Every sensible man,” Voltaire wrote, “every honourable man, must hold the Christian sect in horror.” Rather than acknowledge that his ethical principles might owe anything to Christianity, he preferred to derive them from a range of other sources – not just classical literature, but Chinese philosophy and his own powers of reason. Yet Voltaire, in his concern for the weak and ­oppressed, was marked more enduringly by the stamp of biblical ethics than he cared to admit. His defiance of the Christian God, in a paradox that was certainly not unique to him, drew on motivations that were, in part at least, recognisably Christian.