Frelsesarméen - ny info, ny vudrering

På den ene side: En familie fikk tak i – eller ble tildelt - en leilighet som egentlig tilhørte en annen familie. På den annen side: En helt annen familie - sammen med mange andre – mistet den samme leiligheten. Denne familien ble så sammen med mange andre familier gasset i hjel. Familien som fikk leiligheten, ble etter krigen sosialt «utesteng» - sett i vid mening - på livstid. Selv om de juridisk sett ikke hadde gjort noe galt. 

Hvor er proporsjonaliteten i dette? Hvordan ekvivalere eller få forsont dette? Denne sanne historien er et faktum, den kan ikke gjøres ugjort. Man kan trygt si at den ene familien led mer enn den andre, i og med at de ble drept fordi de var jøder. De aller aller fleste vil være enig i at det her ble gjort en stor urett og en stor og uforglemmelig forbrytelse. En urett vi som samfunn gjør rett i å minnes. Hvilket da også gjøres. Men ikke på red Johannes Morkens premisser. Han er ute etter større rettferdighet, mer ekvivalens, en ekvivalens hvor nok aldri blir nok, for de nye moralister. 

At det ligger et stort alvor bak når folk blir utestengt fra sosial relasjon på livstid, sier seg selv. De fleste vil tenke at vedkommende som blir utestengt på livstid må har gjort seg skyldig i noe fryktelig galt og fortjener å bli utestengt.

Å havne i gasskammeret ikke fordi man har gjort noe fryktelig galt, men fordi hvem man er, er en urettferdighet som er vanskelig å beskrive. Man kan ikke unnskylde drap på uskyldige. Slike drap kan selvsagt heller ikke kalles «utestengelse».

En utestengelse fra et debattforum i dag, på livstid, kan ikke sammenlignes med å bli drept i en konsentrasjonsleir. Den er ikke det samme som å få konfiskert sin bopel eller å bli fratatt sitt lønnede arbeid. 

Frelsesarmeen reagerte i takt med folkemoralen og folkes rettsfølelse like etter krigen når de utestengte den familien som «fikk» leiligheten. For dette utestengte Arméen familien på livstid, en familie som hadde lukrert helt konkret på quislingregjeringens deportasjon av en an annen familie til konsentrasjonsleir og den sikre død under krigen. Foreldrene i denne familien var ikke nazister, men de hadde to sønner som var det. Og dette var nok til å utestenge hele familien fra Frelsesarméen på livstid. Man skulle kanskje dermed tro at saken var ferig oppgjort. Men den gang ei. Se forrige postering om dette: http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/nar-frelsesarmeen-anklages-for.html

Det kom lørdag frem visse nye opplysninger som krever at jeg behandler saken på dette grunnlg i det følgende.

Det fantes mange familier som led samme skjebne som den familien som ble fratatt sin leilighet. De var jøder, og ble deportert fordi de var jøder og dermed ansett som en risiko for riktes sikkerhet, og vi vet hvilket «rike» dette dreide seg om: Hitlers nye tusenårsrike.

Fakta rundt alt dette er ikke til å tro, men det er sant like vel, og like avskyelig som sant. Slikt må ikke skje igjen.

At familien som urettmessige, men ikke straffbart, senere og etter krigen og i forbindelse med rettsoppgjøret etter krigen ble utestengt fra Frelsesarméen på livstid, forteller oss noe om alvorlighetsgraden i dette bare å kunne bli assosiert med Hitler, hans folk og hans ideologi. Assosiasjonen i seg selv ga grunn for utestengelse på livstid. (Hva foreldrene ellers hadde gjort eller unnlatt å gjøre, vites ikke).

Å bli utestengt på livstid fra et kristens debattforum for å ha kommet med islamkritikk, er selvsagt ikke av en like stor alvorlighetsgrad som i eksempelet over. Islamkritikere risikerer hverken liv eller levebrød, og en slik utestengelsen av dem, står ikke i forhold til den utestengelsen» den jødiske familien opplevde, da den ble sent ut med Donau, som kveg. Vi snakker her om to ulike kategorier, men kategorier som like vel bærer så mange fellestrekk, at de faktisk kan sammenlignes, til en viss grad. (Og dessuten: Hvordan skal man tallfeste verdien på menneskeliv? Skal øye for øye gjelde i dag som for lenge siden? Forsikringsbransjen verdsetter villig vekk verdien på liv, i forhold til det de regner vil gi økonomisk kompensasjon, så en viss tallfestet kompensasjon må sies å kunne bringe en slags rettferdighet, innenfor rimelighetens grenser – men disse filosofiske spørsmålene må jeg i det følgende la ligge).

Frelsesarméen forsto alvoret og handlet umiddelbart og med rette, selv om straffen kunne oppleves som veldig streng for familien som mistet både et for øvrig mulig godt rykte og i tillegg sin mulighet for å leve et normalt liv etterpå.

Det sier seg også selv i dag at et hvilket som helst «fritt» debattforum kan utestenge visse personer, også på livstid, helt ut fra forumets egen, isolerte, ønske. Men det sier seg også selv at en utestengelse på grunn av – saklig – islamkritikk, av mange vil bli sett på som så alvorlig at mange vil tro at islamkritikere har gjort noe sterkt klanderverdig eller uverdig og spesielt ondskapsfullt og klart umoralsk. Islamkritikere, slik assosiert og slik sett, fortjener derfor å bli utestengt, på samme måte som den familien ble «utestengt» fra arméen på livstid. (Sammenligningen halter litt, men for argumentets skyld, går vi videre).

De fleste mennesker opplever før eller senere å støte på folk som aldri vil innrømme eller forstå at de har gjort noe galt, at de har handlet urettferdig og kanskje til og med fortsetter å handle urett, når de så blir gjort oppmerksomme på dette, men like vel ikke forstår, og ikke lar seg «korrigere» eller ønsker å beklage og rette opp feilen de har gjort. Slike uforbederlige mennesker vil ofte med god grunn assosieres med psykopater, forståelig nok. Psykopati fordrer som alle vet at psykopaten aldri erkjenner sine feil. Han forvrenger, bortforklarer og fortegner og legger skylden på andre. Han er spesialist på fortrengning og rasjonalisering og jo mer berettiget kritikk han blir gjenstand for, jo mer føler han at akkurat han/hun eller hen har retten på sin side. Han tror han vokser på kritikken og ser intet behov for ydmykhet. Og jo sintere han blir, jo større betydning tror han han har og jo større VIP blir han i egne øyne. 

Poenget er at «utestengt på livstid» med nødvendighet innebærer visse assosiasjoner. Den som utestenger på livstid må mene at den som blir utestengt har forbrutt seg både mot rettsfølelse og moral. En utestengelse på livstid uttrykker sterkt forakt for den utestengte, den avspeiler en grunnleggende holdning hos den som utestenger, og den som utestenger må mene at han har moralen og rettsfølelsen på sin side, og at det ikke fins tvil om dette. Holdningen viser også at utestengeren mener at han er moralsk overlegen den som blir utestengt, ellers var det jo ingen vits i utestengelsen og den ville bli oppfattet som absurd, ja, ondsinnet absurd; den ville kun innebære en markering for markeringens egen del.

En annen sak er det når noen blir utestengt av på grunn av ren politisk uenighet. Ingen nett-forumseier eller nettavis har noen plikt på seg for å la politiske meningsmotstandere uttrykke seg på forumets egne sider (selv om dette forumet i prinsippet nettopp inviterer til åpen debatt).

Å utestenge noen på livstid, må derfor være et uttrykk for den ytterste forakt ikke bare for personenes meninger, men også for hvem han er eller hvem han kan assosieres med. En strengere dom over en aktør på den verdensvide nettet i dag, kan man vanskelig forestille seg. Særlig fordi utestengelsen også dreier seg om et navn, som ligger åpent for alle som vil se. Utestengelsen kan derfor også sees som et ledd i en større strategi, og som en ledd i en kampanje mot personen, en kampanje som lett kan sees på som et forsøk på å sverte den utestengte på den mest effektive og mest brutale måte utestengeren eller den som har ansvaret for redigeringen på forumet har til rådighet, og som han villig bruker.

Man kan bare forestille seg hvilke reaksjoner utestengeren ville ha tatt i bruk, hvis vedkommende hadde hatt myndighetenes støtte og kunne regne med den varmeste støtte for utestengelsen fra myndighetens – for eksempel et diktaturs - side (og hvor myndighetene selv driver en mer eller mindre tydelig organisert jakt på fiender av rikts sikkerhet).

Da vi kommenterte en artikkel som var utlagt i Vårt Land her:

http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/nar-frelsesarmeen-anklages-for.html

var det en del ting der vi ikke var klar over.

Ut fra Morkens opprinnelige artikkel, får leseren ikke med seg alvorlighetsgraden i det oppgjøret Frelsesarméen faktisk tok med sine egne, nærmest samtidig med det større statlige rettsoppgjøret som foregikk parallelt like etter krigen. Faktum beskrives slik av arméens sjef i dag: 

«Frelsesarmeen tok et tydelig oppgjør med flere sentrale personer med tilknytning til Nasjonal Samling allerede rett etter krigens slutt. Blant annet ble daværende toppleder avsatt:

«Joachim Myklebust og hans kone hadde sønner som var fremtredende i NS-regimet. Selv om ekteparet selv ikke ble dømt for landssvik, var det opprør og sterke stemmer i Frelsesarmeens offiserskorps som ved krigens slutt førte til at de ble fjernet fra sine lederposisjoner. Ekteparet Myklebust mistet ikke bare sine posisjoner; de ble også utestengt fra Frelsesarmeen på livstid».

Dette kommer altså nå frem i et intervju med en av arméens toppledere i avisen Dagen 29.01.22.

Morken mener at «… Frelsesarmeen trygla til seg husværet deira etter arrestasjonen, viser behovet for eit tydeleg oppgjer med krigshistoria – også om forholdet til jødane». Han mener altså at det bør foretas et oppgjør i dag for ting og forhold som skjedde for 75 år siden, et oppgjør som den gang altså ble foretatt.

Morken gjør seg altså til talsmann for, ja, initiativtaker til, å foreta dette oppgjøret på nytt, et oppgjør Frelsesarméen altså tok ganske umiddelbart like etter krigen og hvor reaksjonen var ganske kontant og svært tydelig begrunnet. Hva Morken mener med «oppgjer» i dag, blir ikke presisert. utenlatelsen kan selvfølgelig være svært opportunt begrunnet.

I seg selv skulle dette tyde på at det først og fremst er Morkens egen følte harme og egne emosjoner som står i sentrum. Det er disse han legger til grunn; og disse blir så den høyst relativistiske og subjektive moralske standard som alle ting nå skal måles og veies ut fra. Morken ser ut til å føle seg omgitt av nazister eller potensielle nazister på alle kanter. Mottoet synes å være: Føler du ikke korrekt og på samme måte og med samme intensitet som Morken, skal du tvinges eller presses til det og vise at du virkelig lystrer Morkens kommando i praksis, på «ein tydeleg måte». 

Morken mener at dette oppgjøret den gang ikke holder – i dag. Ikke bare skal Frelsesarméen i dag dømmes eller fordømmes på nytt, (for merkelig nok å ha tatt et manglende oppgjør med seg selv, noe som jo strider mot fakta), også de navngitte personene fra den gang skal ifølge Morken fordømmes og dømmes på nytt, ikke bare Frelsesarméen som juridisk person. Ett oppgjør er altså ikke nok for Morken. Det skal enda et oppgjør til, og denne gangen med Morken selv som (moralsk) lovgiver, påtalemakt, aktor, dommer og eksekutør eller utøver og kommandør, dvs den som virkelig tar oppgjøret, i motsetning til mange andre, og den som virkelig utfører instruksen, ordren eller befalingen, som han gir seg selv, i hvert fall i teorien, og som han forventer skal realiseres i praksis av dem han like fullt overlater til andre å være aktivt medansvarlig for skal bli effektuert på videst mulig samfunnsmessig skala.

I praksis forlanger Morken empati av de han ønsker skal ta opp hansken og følge ham. Men forstår han at man ikke kan kreve empatien av noen? Forstår han urimeligheten i dette å kreve sympati eller vennskap med noen? Forstår han at et krav om empati og sympati med nødvendighet impliserer forstillelse? (Vel, bare å stille dette spørsmålet synes allerede i utgangspunktet å være fåfengt, men det er en annen sak).

At Morken med sitt utspill her får kringkastet seg og sitt til alle lesere og bekreftet overfor seg selv at han har den politisk og emosjonelt korrekte holdningen, kan det herske liten tvil om. Han må føle at Frelsesarméens manglende oppgjør med seg selv nå, er et angrep på hans personlige rettsfølelse og emosjoner. Denne følelsen berettiger ham så til å føle seg som et offer for arméens eventuelle manglende oppgjør mot seg selv. Samtidig gir denne følelsen ham rett til å være arméens bøddel. Og joda, det fins virkelig mennesker som må produsere ofre, som de selv så kan bruke for egen vinnings skyld, spesielt mentalt, selv om disse ofrene ikke betrakter seg selv som ofre, snarere tvert imot. Disse «ofrene» blir med andre ord gjort til ofre for den som vil fremstille dem som ofre, for at bøddelen her kan fremstille seg som spesielt from og mer-verdig andre, som ikke er like god å forstille seg.

Når så en av Frelsesarméens ledere nå går ut og sier følgende - se fortsettelsen her - , forteller det mye om vår tid og behovet for å utestenge noen og behovet for å underlegge seg en ny tidsånd, en tidsånd som ikke a priori og helt uforbeholdent bør forutsettes å ha en høyere moral enn alle tidligere tiders menneskers moral:

Arméens svar: Tydelig er det for oss at det er viktig å ta et fortsatt og fornyet oppgjør med vår egen krigshistorie; også i lys av dette brevet som var nytt for oss og som vi leser med stort ubehag.»

Det skriver Bente S. Gundersen – sjefsekretær og nestleder i Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene – som respons på en episode der Frelsesarmeen utbyttet en jødisk familie under andre verdenskrig». Dagen 290122.

Gundersens uttalelse, ja, beklagelse, må sies å være ganske tidstypisk og symptomatisk for vår tid.

Morken kan i så måte innkassere hele æren for nå å ha påtalt arméens «unnfallenhet». Men: Det virker som om uttalelsen fremkommer under press og derfor bunner i frykt, frykt for å bli utsatt for anklager om å ikke ha de korrekte emosjoner, den riktige holdning og innstillingen, den som tiden krever og som Morken her står som selve inkarnasjonen av. Det foruroligende i dette er hvor raskt og villig sjefen for arméen underlegger seg Morkens – eller bedre: tidsåndens - «autoritet». Ikke bare opptrer sjefen her som en som gjør seg «servilt betinget emosjonelt korrekt», men også som en sjef som i og med svaret faktisk legger en stor byrde på alle sine ansatte, også i dag, og ikke bare på sine fortidige ansatte, hvoriblant noen vil føle at de må gjøre en ekstrainnsats ved å delta på en ekstra tydelig måte i den prosess Morken nå har innledet mot organisasjonen, på Morkens hypermagiske og manikéiske side. De vil da gjøre seg til det jeg ellers kaller servilt betinget emosjonelt korrekte ansatte. De forutsettes å lystre og føye seg, ellers …  

Både Gundersen og Morken mener at det ikke var nok med ett oppgjør. Det emosjonelt korrekte må da ligge i å ta det samme oppgjøret på nytt. Det gjelder om å få bekreftet at det første oppgjøret faktisk ikke var godt nok, hverken moralsk, emosjonelt eller rettslig, fordi det ikke tilfredsstiller vår tids krav og vår tids menneskers krav. (Det var ikke noen sann ekvivalens mellom liv og kompensasjon).

Det gjelder med andre ord om å få bekreftet egen moralske overlegenhet. Det gjelder ikke primært om å innta en rasjonell holdning til dette oppgjøret, for det rasjonelt begrunnede oppgjøret er jo allerede foretatt – inkludert det følelsesmessige grunnlaget. Alt er allerede foretatt. Det oppgjøret Morken og Gundersen nå vil ha, i tillegg, og som en ekstrastraff, er derfor kun emosjonelt begrunnet og kan ikke forankres i noe annet enn ren og skjær emotivisme, et grunnlag en rettsstat ikke kan begrunne hverken sin moral eller sin rett på, og dette i seg selv da som et selvinnlysende fakta og domsgrunnlag for de aller fleste renhårige og frimodige mennesker i dette land.

Kravet om nytt oppgjør vitner om en grunnleggende mistenksomhet overfor Norges befolkning generelt. Man tillegger folk meninger og holdninger de ikke har, og som aller aller fleste – hvis de engang hadde disse holdningene - har lagt bak seg for all fremtid. Morken er tydelig ute etter en ny kollektiv syndsbekjennelse eller selvbekreftelse på syndig adferd. Folket skal på ny føle seg skyldig, føle på sin skyld, og nå få betale enda en bot, for å oppnå større ekvivalens. Fordi folket muligens ikke føler nok på at de er skyldige.

Det viktigste for Morkens synes å være at skylden skal henge ved, på livstid og lenger. I seg selv er dette en form for utestengelse på livstid som vitner om et sterkt behov for å hevne en urett han ikke slev har opplevd. Morken synes manisk opptatt av at folk skal lide, selv om oppgjøret er foretatt og synden sonet.  

Ikke bare skal de direkte partene i denne saken fordømmes på nytt, nei, her skal folket selv – alle lesere eller publikummere - utsettes for et dilemma som i seg selv er et falsk dilemma: Du er enten mot oss, eller så er du for. Noen mellomposisjon finnes ikke.

Under et slikt falsk dilemma, må det romstere sterke manikéiske forestillinger i bakgrunnen, forestillinger som ikke akkurat er kristne, snarere det motsatte.

Hele fremstøtet fra Morkens side ligner på et stort og grundig planlagt utpresningsforsøk, om et sterkt behov for å drive følelsesmessig utpressing og forsøk på manipulering og skyldmanipulering.

Bare slik kan den som har dette behovet få overføre på seg selv en merverdi som bare det virkelige offeret kan besørge. Den som krever et nytt oppgjør, er derfor det jeg kaller en hypermagiker, han er ikke bare hypermoralsk, han er i tillegg en klassisk magiker, (tragiske nok i en tid som selv innbiller seg at den har gjort seg av med alle former for magi og blindt forutsetter at rasjonell vitenskap en gang for alle har gjort all magi overflødig). Morken agerer derfor ikke på moralsk grunnlag, men til fordel for seg selv og sitt eget image. Morken eier ingen moral her, han er uforbeholdent umoralsk og sterkt etisk klanderverdig, fordi han underlegger seg magi.

Du skal føle skyld, selv om du ingen skyld har. Folket – eller den antatte delen av det - skal føle skyld, selv om oppgjøret er tatt for lengst. Vi skal aldri bli ferdige med det. Vi skal lide av kollektiv skyld og betale for det til evig tid. I praksis: Her gjelder det utestenge fra det moralsk høyverdige selskap, det selskap «vi» emosjonelt korrekte tilhører – én gang for alle - og som vi former ut fra våre ekte og mer høyverdige emosjoner.

Den skyldige, som «vi» emosjonelt korrekte selekterer, skal derfor måtte erlegge sitt sonoffer ikke én gang for alltid, men kontinuerlig, og uten opphold. I regi av Morken, ble jeg fristet til å si.

Var det noen ideologi som var mer opptatt med å fremme «de korrekte emosjoner», så var det nazismen selv. Å ha de korrekte emosjoner, var det sentralt religiøse fundament i nazismen. Fornuft og rasjonalitet ble for så vidt utestengt på livstid, fra toppen og ned. De korrekte emosjoner skulle tvinges på folket og dyrkes frem med list og tvang, ja, undertrykking, utdrivelse, erobring, krig og alle former for brutalitet man kan tenke seg. 

Og hvis noen her skulle sammenligne med det arbeidet Holocaustsenteret gjør og f eks alt det arbeidet som Simon Wiesentahl har gjort, så er det fullstendig å bomme på målet. Se vår tidligere artikkel liket til over. Morken ønsker tydelig vis å overgå Holocaustsenteret i dette å ha og utvise «de korrekte emosjoner». (Hitler ville i et slikt perspektiv kanskje ha frydet seg storlig).

Det ikke bare bisarre i dette, men også tragikomiske, i tillegg til det heslige og det faktisk moralsk blinde i alt dette, blir det når Morken selv utestenger et menneske fra et debattforum han selv modererte i Vårt Land for noen år siden. Bakgrunnen for denne utestengelsen var islamkritikk, saklig islamkritikk, en kritikk Morken selv i utgangspunktet mente lå «innafor», men som han lot seg presse av en utenforstående til å slette, med ledsagende utestengelse på livstid, se lenkene under, med fyldig fremstilling og dokumentasjon.

Det helt absurde opplever man når man så kritiserer Morkens maniske opptatthet av trosfrihet og toleranse rundt omkring, i hele verden – på sviktende grunnlag - og man selv blir kritisert for å være manisk. Spesielt er dette ille, for det er jo Morkens virke som redaktør i seg selv som hver eneste gang ligger til grunn for den kritikken av ham som jeg har fremført i nesen utallige posteringer nå. Så hvem er det da som er manisk? Den som serverer det faktiske grunnlaget og selve utgangspunktet for kritikken, eller den som kritiserer?

Se disse:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/lillemor-og-satan-pa-corny-spikers.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/04/spikers-corner-fordummende-sekt-eller.html

Og se denne noe skjematiske, men like vel informative:

http://neitilislam.blogspot.com/2010/12/islams-rasjonalitet.html

Partileder i KrF, Olaug Bollestad skriver om toleranse:

Skal vi klare å leve side om side må vi tåle andres rett til å mene det vi selv er sterkt uenig i. Det er det toleranse handler om. …

Trosfriheten gir det enkelte menneske rett til å tro det man vil, og ikke minst utøve den slik man vil. … Skal vi klare å leve side om side må vi tåle andres rett til å mene det vi selv er sterkt uenig i.

Ytringsfrihet er ikke friheten til å si det som er «innafor» eller det de fleste er enig i.

Ytringsfriheten er friheten til å si også det som krenker og provoserer andre. (Dagen 280122).

Kommentar: Dett er mentalt og moralsk sunne setninger og utrykk for et sinn innstilt på å se virkeligheten og sannheten i øynene. Det som sies her er uttrykk for en realisme bygget på fornuft, og ikke på emosjoner ment for å trenge seg på og diktere hva folk skal mene og føle. Det ligger et høyst legitimt frihets- og rettskrav i dem og ikke et ønske om være «servilt betinget emosjonelt korrekt» eller manipulerende.

https://www.rights.no/2022/01/rabiate-moskeer-far-okonomisk-stotte-men-ikke-jehovas-vitner/

https://www.rights.no/2022/01/taliban-skal-ikke-ha-en-eneste-krone-med-seg-fra-oslo/

https://www.rights.no/2022/01/vi-ma-minnes-grusomhetene-for-a-gjenkjenne-dem/

https://www.rights.no/2022/01/terrorister-og-halal-kanapeer-det-storste-sviket/

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/dipus-den-kollektive-slavemoral.html

http://neitilislam.blogspot.com/2016/03/pabud-tenke-rasistisk-how-come-sant-tro.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/om-hvordan-vi-fler-og-mulig-tenker.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html