Hadia Tajik knuser Morken og Horn

Hadia Tajik knuser redaktør Johannes Morken og forsker, lege og humanist Morten Andreas Horn

Først: France of course is the land of Voltaire, the 18th-century revolutionary writer whose views on free speech and tolerance were famously summarised (by his English biographer, Evelyn Beatrice Hall) as: ‘I disapprove of what you say, but I will fight to the death for your right to say it.’ By contrast, as I argued in my book Trigger Warning, published after the Charlie Hebdo massacre, ‘we are now living in the age of the reverse-Voltaires, whose slogan is “I know I will detest what you say, and I will fight to the end of free speech for my right to stop you saying it”’. Se her vår anmeldelse av TiggerWarning av Mick Hume, her

Så: Du skal beskytte mennesket mot diskriminering, men du kan ikke og skal ikke beskytte idéene deres. I det øyeblikk du beskytter en ide og setter den over andre ideer, blir tanke- og ytringsfriheten bare teoretisk. Hvis du ikke lenger kan latterliggjøre, kritisere eller vise forakt overfor visse typer ideer, da er du heller ikke lenger fri til å mene og si hva du vil. (Salam Rushdie til Hadia Tajik i hennes nye bok av året).

For en vakker og dyp uttalelse fra Tajik og fra Salman, som hun har det fra!! Det setter skapet på plass. Og budskapet er så klar at til og med forstyrrede kan forstå det. Men neppe for forskeren, legen og humanisten Morten andreas Horn og den kristne redaktør Johannes Morken i Vårt Land, nå rdaktør i Stefanusalliansen. 

Tajik stiller seg her bak tanker og ideer som Vårt Land i «godhetens» tjeneste forakter, og sensurerer bort, (her basert på en fortelling som for så vidt står isolert, men som likevel illustrere grunnholdningen i mye av det avisen flagger med og den fanen de flagger det under), samtidig som man ikke nøler med å utvise en aktør på livstid, en aktør som tok seg det han trodde var frihet til å kommentere og kritisere, på saklig grunnlag: En avis som altså kaller seg kristen!

Vårt Land fronter en tilbakeføring til en mørk middelalder; avisen vil ha oss frem til noe som burde være forgangent tankegods i Europa og Vesten. Et godt eksempel er den sanne historien om redaktør Johannes Morken og Morten Andreas Horn i Vårt land som kastet ut en kommentator til en artikkel av Tajik for 4 år siden, på livstid, helt uten nåde og forstand og helt uten rasjonell begrunnelse.

Hva ville Rushdie ha fortalt disse mørkemenn av noen emosjonelt korrekte – eller forstyrrede - despoter? De trodde de ville beskytte Tajik ved å utestenge saklig islamkritikk, i form av kommentarer til den artikkelen Tajik selv skrev og som er blitt omtalt som Tajiks julekronikk. Det viste seg at disse to menneskene i tandem var ulver i mørk og lodden humanismeham, hypemagikere og (objektivt sett) svorene fiender av en ytringsfrihet de ellers hyllet, eller forega å hylle. I sannheten var dette et stort hykleri og en tale med minst to falske tunger – fire tunger til sammen. (De tror fremdeles at deres grunnholdninger og ideer veier tungt i debattene! Og innbiller seg at de står høyet hevet over all kritikk, en kritikk de kan kommentere slik: Saken var jo bare slik jeg følte det, der og da, og derfor kan ingen kritisere meg, for hvem kan være så diabolsk at han kritisere andre for å ha – ekte – følelse,  - inkludert lettfornærmede muslimers følelser og til og med muslimer som vi selv antar må ha de og de følelsene, for at vi kan få vist vår «godhet på dem?).

 Det store begredelige i dette er at ingen til nå har til nå kunne stille dem til ansvar. Ingen har turt og villet. (Bortsett fra Nei til islam, se linker).

Det viser en feighet eller uvitenhet og mangel på forstand i befolkningen som bare kan føre tankene inn på det som skjedde her i landet da vi ble angrepet av de tyske nazistene. Ingen har løftet en finger for å påpeke deres oikofobiske kulde og svik mot demokratiet og våre tradisjoner.

De to nevnte Herrer har gjort seg til «omvendte Voltairer», (se ingress), og dermed til løpergutter for ekstrem islam, i den falske overbevisning at de har bidratt til det gode for demokratiet, et demokrati det viser seg de både frykter og hater, i praksis. Og dette stikk motsatt av hva Tajik selv gjør, hun de altså ville «forsvare» ved å bli blindt autoritære, for ikke å si totalitære. At de ikke skammer seg, kunne være gjenstand for en større avhandling. Her får jeg nøye meg med å henge visse ting opp på de riktige knaggene.

De har ikke engang fått Tajiks støtte for sin falske godhet, for Tajik har gjennomskuet dem for lengst. Men hva hjelper det? De to Herrer sitter på stor makt i Maktmedia, og det er dette denne artikkelen skal handle om, i hvert fall delvis, knyttet til mange andre forbindelseslinjer og forsøk på å se en sammenheng, i dette mitt konkrete anliggende, som blir noe begrenset her, det må jeg innrømme. Håpet er få ut og inn i hvert fall noen poenger, poenger som ikke affiserer Herrene det minste – et fenomen som viser deres manglende innsikt, dømmekraft og tilslørte eller av dem selv opportunistisk og emosjonelt korrekte og fullstendig skrudde moralske kompass. Jeg innstiller dem ikke akkurat til prisen for godt, fremtidig omdømme, om noen skulle være tvil om det.

Morken og Horn - dummere enn du tror og Om Horn og Morken som "myncher" og hypermagikere,

 her og Og se her sitatene som viser Vestens diabolske dilemma, og se har om Morken og Horn Revisited - hele saken med Hajiks innlegg og kritkken av innlegget og dokumenter etc

Jeg siterer nå fra en annen opplysende artikkel: French President Emmanuel Macron described the murder as an “attack [on] the republic and its values’, stating that “one of our fellow citizens was assassinated today because he was teaching… pupils about freedom of expression.”

But not all reactions were equally measured. Sadly, some prominent voices have spoken out in defence of Paty’s attacker who was later shot dead by French police.

An editor of a Muslim news outlet in Britain, Roshan Salih, called Charlie Hebdo a “racist, Islamophobic rag” and demanded that it be “shut down immediately”.

Likewise, academic Dana Nawzar Jaf from the University of Durham condemned the police, calling their response a “brutal senseless murder of a Muslim suspect.” He called on President Macron to “explain to the public what was the need for the use of the disproportionate force against someone suspected of knife crime”.

British columnist Rakib Ehsan penned a timely rebuttal to this madness:

To reframe the police’s response to this gruesome Islamist terror attack as an example of anti-Muslim police brutality is an especially egregious form of victimhood politics.

Those who struggle to condemn the beheading of a schoolteacher, or feel that he ‘had it coming’ for showing pictures of the Prophet Muhammad, ought to consider whether liberal Western Europe is the right place for them.

Even the New York Times was called out by observers when it opted for slanted framing in its report on the event. “French Police Fatally Shoot Man Who Beheaded Teacher on the Street,” read the headline, obviously tapping into anti-police sentiment that has brewed in the U.S. through 2020.

Not only did the New York Times choose to centre the shooting by the police over the act of the murderer; it also provided a misleading sub headline—the first sentence of which read, “The victim was immediately depicted as a martyr to freedom of expression.” Depicted?

Kommentar og advarsel: Se på de uttalelsene som blir formulert i forbindelse med det siste drapet i Paris. Se på dem, reflekter på dem, ta det inn over deg: Her har vi med en ny form form for fascisme å gjøre, en servil form for fascisme som i mangel på fascisme støtter en annen form for fascisme, den som dreper ytringer og mennesker som elsker hva Charlie Hebdo står for, nemlig ytringsfriheten, og som har tillatt seg å karikere Profeten, du vet, han som enhver muslim måt beskytte mot det de selv enkeltvis kan og vil og må finner det beleilig å forgude ved å hate alt som de selv finner kan støte ham i par med deres egen samvittighet, vemmelse eller fintfølelse, påtatt eller ikke, falske eller ikke, - det spiller ingen rolle: Den som fornærmer Profeten skal drepes og den som fornærmer Profeten skal anses som en frafallen eller apostat, som også skal drepes. Skal si de har en lettfornærmelig profet! Skal si de gjør seg lettfornærmelige! Og så kan de bruke fornærmelsen til å oppnå nær sagt ethvert mål, bare det kan sies å være i tråd med islam og islamistens ærend.  Se denne om krenkelse og mennskerverd i islam og hatefulle ytringer?

 Hovedbolk i denne artikkelen, hvor jeg knytter an til Middelalderen og vårt forhold til makt og ord i dag:

Hva er makt? Vel, folk har ikke peil, eller de har veldig stor peil, alt etter situasjon og personlighet.

Hva med Stortingets makt? Vel noen vil si at tinget har all makt, mens andre vi si at Stortinget er mer maktesløst enn hva folk tror. Disse finner ofte begrunnelser på sin påstand i matteoretiske eller filosofisk anlagte maktteorier, og her vil man kunne lære mye. De fleste vil styre og ikke bli styrt; allerede her bør man sperre opp øyene og spørre seg: Hvem styrer og hvem blir styrt? Blir jeg styrt, eller er det krefter og påtrykk som styrer meg?

Dette er fundamentale spørsmål som angår vår eksistens, på kropp og sjel. Vi slipper ikke unna. Ikke en eneste en.

Jeg skal til poenget i denne sammenhengen: Når vi angripes av en fremmed makt, med voldelig midler, enten disse midlene er av mental eller materiell art, av em makt med en fremmed ideologi, et fremmed og truende tankesett og en ideologi som tar sikte på å endre tankeforutsetningene våre, våre følelser og emosjoner og grunnleggende forandre vår holdninger, vår innsikt og erkjennelsesmuligheter, vel, og dessuten vårt verdensbilde og virkelighetsoppfatning for øvrig, og da via en politikk og visse kulturelle målsettinger og metoder som strider mot våre grunnleggende verdier og vår grunnleggende estetikk, kort sagt vår «felles personlighet eller vår identitet, og vårt land, i det store og hele, og alt vi derfor holder kjært og bevaringsverdig, skjønner alle at vi må kjempe imot, med «adekvate» midler og metoder, selv om det skulle koste oss dyrt. Noe annet er feigt, idiotisk og moralsk forkastelig (fordi vi samtidig tilstår andre den samme retten til forsvar).

Poenget er nå, i vår aktuelle og generelle situasjon, innvaders av «oss selv», av indre krefter som ikke vil oss vel. Vi ser at dette skjer fordi ytringsfriheten forsøkes begrenset, ja, til og med tankefriheten skal begrenses, selv om vi hører at dette ikke er tilfelle, at dette selvsagt ikke er intensjonen. Ytringsfriheten begrenses like vel i praksis og et «forbud mot mer - og mer frimodig – ytringsfrihet» ligges som et usynlig munnbind ikke bare over våre øyne og ører, men også vårt indre, mentale liv. Det ligger ingen overdrivelse i å tro at dette har store ringvirkninger og kan være svært skadelig både på kort og lang sikt, både individuelt og kollektivt. Vi ser kanskje hersketeknikker i sving, - det dreier seg om makt og avmakt - men våger ikke å påpeke det selvinnlysende. For det vil medføre sanksjoner i form av alt fra gruppepress til selvpålagt indre sensur. Noen blir svært overrasket når man merker at man ikke blir forstått, at de andre ikke ser hva man selv ser, og her i dette feltet, på denne arenaen, ser  «maktmenneskenes» sitt snitt til å manipulere, både med gode og dårlige intensjoner og med mer eller mindre skjulte motiver. Det er ofte svært vanskelig og svært enerverende å oppleve at mennesker begrunner seg med helt irrasjonelle og fullstendig irrelevante argumenter; og slik jeg ser det, lar altfor mange seg lede og styre av servilt betingede, emosjonelt korrekte forestillinger om egen uangripelighet, og fullstendig utopiske drømmer om å få andre mennesker til å tenke og føle akkurat på samme måte som de selv gjør, både i øyeblikket, der og da, og inn i de større sammenhengene – og da blir «de korrekte emosjonene» ofte ideologisk funderte, hvorpå «partene» låser seg og går i skyttergravene. Og fra skyttergravene avfyres så de best egnede prosjektiler, dvs de mest dødbringende tanker, påstander og beskyldninger. I seg selv ser dette ut til å gjøre seg gjeldende nær sagt universelt, og her kan det snakke f eks om «et sammenstøt mellom sivilisasjoner», hvilket – med oppklarende virkning - kan omskrives til en vedvarende krig mellom religioner, dvs gudstroer. I våre dager pågår det etter min mening en religionskrig, selv om aller fleste vil vegre seg sterkt mot å hevde noe slikt, antakelig i frykt for å kunne komme til å såre noen. Vi konstruerer da grupper med spesielle beskyttelsesbehov, vi trekker oss inn i oss selv, og vi får påstander om mikroaggresjon, krav om «safe-spaces» etc. ser her om "borettslaget" og sammenlign med vår forrige postering islamske angrep på Vesten?

Hvor om allting er: Vi har det jo så trygt og godt, sies det, og sant er det, men er det alt vi har? Hva skal vi egentlig kjempe mot og med hvilke våpen?

Vi er blitt helt fremmed for tanken på at vi kan bli angrepet utenfra, den er grei, men mer fremmed er vi blitt overfor det faktum at vi faktisk står under angrep fra det jeg vil kalle Maktmedia, et medium som kan være både symptom og årsak). Og her er angrepet blitt så tilsnikende at vi kan begynne å snakke om kollektiv hjernevask og bevisste forsøk på massiv påvirkning, ved «god gammeldags» suggesjon, hvorpå folk lar seg lure og bedra – det gjelder bare å se det og ta det for det det er, nemlig forsøk på tankestyrende dominans bygget på er frykt som ennå ikke er kommet til overflatene, men som fortsetter ufortrødent sitt «indre liv» uten at noen ser noen symptomer i denne prosessen det hele tatt. Og det er her man finner den sterkeste overbevisning om at «vi har det så godt og trygt, at … «.  Og det er her vi finner den smaleste toleransen, for «gud nåde» den som forsøker å slå hull på byllen. Man kan være for varslere og varsling, men i praksis ser vi at at de som f eks varsler om «den islamske fare», da får pipen en annen lyd og varslerne blir så forsøkt utfrosset fra det gode selskap. Og her er eksemplene mange, utrolig mange, og ufine. Men «de prektige» fortsetter som de stevner. Ikke rat da at ytringsfriheten blir begrenset bare mer og mer, nærmest i det skjulte, og uten at noen hver stemmen, - i den innbilte gode saks tjeneste. Vi ser dette manifistere seg tydelig i det jeg kaller en slags agensiell hypermagi innenfor det jeg betegner som SAP-paradigme, se ande steder på bloggen, det er flust av innlegg å ta fatt i, for den som tør.

Det hele er blitt så doxologisk at det er blitt toxologisk. Betent, ampert og farlig forvirrende. De fleste velger å stole kun på sine emosjoner eller følelser; rasjonalitet er et oppgitt område av sjelen. Den har ingen praktisk virkning lenger, den er «skrotet». Den har ikke lenger noe ord med i laget, (bortsett fra de, selvsagt, som ennå sitter på de intellektuelle posisjoner og derfor i kraft av stillingen fremdeles kan utøve en viss innflytelse og makt, og de som sitter allvitende i redaksjonene rundt omkring). Vi ser ikke at metastaseringen er i full blomst, som «liket i en knupp, som Ibsen snakker om. Vi tar blodprøver for sikker hets skyld, men finner intet «åndelig» virus, for vi vet ikke engang hva metafysikk og ånd er i dag, (bortsett fra i de få miljøer). Vi har skrudd av radaren i den søte tro at vi kan gjøre oss usynlige for angrep. Og skulle noen rope ulv, med de best grunner, «skyter» vi heller ulven enn galskapen. Ordene, i sitt vesen, som ord, som det viktigste vi har, angår oss ikke lenger og vi lar oss ikke bekymre om de smuldrer eller blir identiske med tidens absurditeter.

Hvis noen skulle våge seg til å sette opp en liste over hva en viss tro sier i sine skrifter, gjengitt i klare ordelag og ikke til å misforstå, oppfattes dette som en trussel eller som en faktisk hatefull rasisme, og da bør man skjønne at noe er virkelig galt fatt, med mange, i mange miljøer.

Og grunnen til at det er slik, er at vi ikke lenger tar ord for ord, men for noe annet, f eks emosjoner.

Begreper finnes ikke lenger, annet i form av termer, som det kalles. Vi henviser på en side ordene til et sted utenfor oss selv, samtidig som vi kompenserer dem med følelser eller forestillinger, i den tro, gjerne, at vi ser særs kreative nå. Vi henviser til og med de ord andre bruker og holder kjære til et sted utenfor de som anvender dem, og som forsøker å formidle noe seriøst med dem. Vi ser hverken ordene i oss slev eller andre. Vi henviser både oss selv og andre til en tilskuerplass i forhold til ordene. Vi fratar dem alvor og mening i den tro at mening først skapes i mellomværende som egentlig bør være helt frie for ord og begreper. Vi tror vi skal løse konfliktene med pedagogisk korrekt konsensusbygging, en totalisering av «ad-hoc» tilnærmingen og et eksempel her er det som Stefanasalliansen driver med, slik vi har omtalt flere ganger tidligere her på bloggen. Et slikt klima er skummelt, fordi det oppfordrer til vi kaller hypermagi, en magi som benytter seg av en slags hundefløyte-strategi hvor ingen ser marionettens «tråder» i maskineriet, men hvor alle lystrer «the puppetmaster» som skjuler alle sine lyssky hensikter, og som driver et skuespill hvis eneste hensikt er å fremheve hypermagikeren selv som «den gode» og edle ridder som kommer til hjelp til og med for dem som hverken har bedt om hjelp og som heller ikke trenger hjelp, men som hypermagikeren må hjelpe like vel, slik at hans egen fromhet, korrekthet og makt overfor andre generelt vil øke til fordel for hans eget image, uten at forstår at han gjør den han «hjelper» til et offer for hans egen megalomani. Han forstår ikke at hjelpen holder mottakeren i en offerrolle som så hypermagikeren kan forføye over, eller eie, for slik å kunne fremstå som moralsk uklanderlig og dermed forbilledlig.

Her betyr ord null og korrekte emosjoner alt – for en servil og opportunistisk, ja, nihilistisk innstilling og for et uhyrlig forhold til mennesker generelt. Her betyr makt alt, ikke nødvendig vis fysisk makt, men magisk makt. Der respekten for ordet reduseres, der reduser selvsagt også menneskeverdet.

Mister man respekten for ordet, mister man også selvrespekten på sikt. Skjønner man ikke at «ordet gjør det det sier», skjønner man det ikke når mennesket mener hva det sier. Ordene er som menneskene: De skal respekteres og kritiseres, jfr Tajik og Rushdie-sitatet over. De skal lyttes til i det dypeste alvor. Der emosjoner og følelser – og rent uuttalt, men likevel åpenbart maktbegjær ligger under – tar ordenes plass, tar snart makten og følelsene og emosjonenes plass.

Skal man ta seg selv høytidelig? Vel, her jeg sitter og skriver, bruker jeg en masse ord, ja, til og med bare ord, vil noen si, kun ord og ingen essens for oss. Jeg får med andre ord ikke si noe som helst, kan man mene. Men det var jo litt vel ordrikt sagt, vil jeg da svare.

En ting kan med fordel bite oss fast i: Visse tekster er så dumme at man blir forferdet når man tar dem på ordet – og her syndes det mye. Vi tar dem nemlig ikke på ordet, i tråd med det jeg skriver over.  Tar man ikke profetordet på ordet, undergraver man seg selv.  Noen tekster tar sikte på å beskytte folk mot å bli fornærmet; i seg selv får ordet her en voldsom makt over sinnene, og «the hearts and minds» i folk. Slike tekster kan brukes for å etablere makt og forsterke den makt man har over folk, både troende og ikke troende. Beskyttelsesbehovet hjelper de rett-troende innad og svekker de ikke-troendes posisjon utad. Man synes da å være beskyttet i et tilsynelatende win-win spill der det gjelder om å fremmedgjøre og støte ut – ja, forakte og hate - alle som ikke føler seg fornærmet, men som, helt legitimt ut fra gjeldende lovverk, kan komme med fornærmende ord, (mot de som trenger beskyttelse mot fornærmelser fordi skriftene og teksten sier det, uten videre og uten nærmere begrunnelse). Det sier seg selv at dette gjør de troende mindre robuste intellektuelt sett og derfor svakere, ikke sterkere. Men hyermagikernes adferd- og tankemønstre ser ikke dette; de er interessert i å holde de svake svake og nede, for bare slik kan magien virke etter sin hensikt. De sitter i saksa, uten å forstå det. Hvor mye skal det til og hvor langt skal dette gå, for de plutselig en dag innser at denne strategien til sist slår tilbake på dem selv?  Jeg kunne sagt mye mer om dette, men ser at denne artikkelen like vel blir litt for lang. Noen må man jo gjøre for å holde på leserens oppmerksomhet, hvis mulig. 

Jeg nærmer meg en interessant slutt:  

Vi er uvitende om at vi lider av symptomer og kan derfor heller ikke se årsaken.  Media oppleves som en mektig makt i samfunnet. Media trenger inn over alt og påvirker både hjerte og hjerne.

Media spiller på alle de strenger du er av et menneske. Ikke en tanke, ikke en drøm ikke en følelse unnslipper media. Vi er mer predestinert av Media enn av Gud. Media har tilranet seg en slags allmakt, den er allestedsnærværende. Den følger deg fra frokost til kvelds. Den er altseende, og urokkelig. For de som ikke tror på den kristne Gud, er Media som gud betraktet en gud man kan kjenne seg igjen i: Gud er fjern og upåvirkelig. Gud presenterer fakta og overlater deg deretter til din egen skjebne, slik omstendighetene måtte forme deg, til enhver tid, i enhver situasjon overfor ethvert menneske, over dine politikere, overfor din statsminister, overfor dine foreldre, dine søsken, dine sekretærer. Joda, vi jobber hardt og lenge på kontorene, i bakeriene, på kjøkkenet – overalt – og vi får god lønn, akkurat som husmennene i sin tid gjorde som tok seg «jobb på jernbanen» og fikk laks til middag tre ganger i uken, uten at det gjorde dem noe lykkeligere, snarere tvert imot. Vi er blitt syndfrie, synden og dermed skylden eksisterer ikke, akkurat som den var fraværende for stoikerne i sin tid, bare at vi mangler motet og motivasjonskraften til å utholde lidelsene, kort sagt skjebnen, slik stoikerne så det. Vi lever våre livegne liv i gedigne stor-concern som gjør oss sorgenfrie, uten større bekymringer, kort sagt «without concern». (Vi tror vi sitter utenfor concernet, mens vi i virkeligheten sitter godt fast i det – vi bryr oss særlig om barn som drukner i Middelhavet fordi foreldrene «tar sjansen». Slike ting er blitt et stor-concern for oss, et kollektivt anliggende for hypermagikere og spesielt emosjonelt utrustede, og til et svært altoppslukende totem og dermed et høyst magisk betinget prosjekt, et stor-concern, altså).

Vi kan gå og reise hvor vi vil, ingen tvinges til å være «bufast». Og vi synes fornøyde med det. Tingenes tilstand kan ikke være beder; nye optimalpunkter på kurvene ligger utenfor vår horisont, og vår fantasi.

«Vi» - jeg bruker flertallsformen av første person , fordi jeg-formen aldri opererer i et låst vacuum  -  er kanskje de meste trygge mennesker som har levd i hele verdenshistorien og dette er faktisk det mest foruroligende vi kan tenke, fordi vi slakker på «guarden». Og mange går inn i solnedgangen på dop, ett eller annet slag dop. (Men det er ikke kristendom). Egentlig har vi gitt opp før det har begynt. Vi stoler på at lensherrene skal fortsette med å gi oss litt brød for litt mye arbeid. Stor-concernet, som styrer eller herser omtrent like mildt og usynlig som tyngdekraften, tar godt vare på oss, for det viser Statistikkbyråene tall, diagrammer og kurver. Men vi har ingen Marx i dag, ingen Hegel, ingen Rousseau, ingen Hobbes og heldig vis bare få av dem som tror at vi tilhører en overlegen rase eller tror at bare én ideologi gir svaret. Men så har vi heller ingen Kristus. Vi har parkert dem alle sammen, alle de onde og alt ondt …

Concernet tar og overtar concernet for oss og intet skal her være uprøvd, ingen millimeter av oss skal kunne overses, bagatelliseres eller glemmes. Vi kan ikke bekymre oss mindre. Men concernet tar også concernet fra oss, uten at vi vil la oss merke med det. (Jeg tenker med bred pensel her, «vær ikke bange»).

Du er enten med eller mot den nye orden, den nye guden: Media. Maktmedia. Hun – for bare kvinner har anledning til å tale i forsamlingene i dag - har bind for øynene, og terapeutiske sverd i begge hendene og dypt inn mot hjerteroten din, vel, denne forestilling legges på vektskålen: Er hjertet ditt bra nok? Føler du riktig nok? Har du nok sympati og empati?» «Do you feel good», fordi du tilhører det nye adelskapet, dvs emosjonelt betinget servilt korrekte, de jeg kaller «hypermagikere», de som lissom er mer primitive enn de primitive, og fattigere enn noen fattig – fordi man gjør seg avhengig av særegne eller livegne forestillinger og bruk av magi, intet mindre.

Få er i dag klar over hvor mye magi de føler seg avhengig av å bruke. Hypermagi går ikke inn i noe leksikon over psykiatriske diagnoser eller begreper. Betegnelsen hypermagi er helt ny; den innebærer ny innsikt, ny erkjennelse, nye utfordringer. (Termen er for øvrig en neologisme skapt av meg selv). Men få tar hintene. De setter nesen i sky. Blir vi klar over vårt «misbruk» av magi, en magi vi altså bruker helt uten å være klar over det, - antakelig i frykt for å bli avslør som eksistensielle sjarlataner, - kan vi imidlertid – og bare kanskje - ha muligheten for å fri oss fra de meste primitive og fullstendig forkastelige forestillinger. Vi kan «risikere» å bi hele, blir frelste. Vi har faktisk fortsatt en mulighet for å bli fri, og bli fri til å bli mer menneske, ikke mindre. Mer kreativ. Mer intelligent. Mer empatisk. Men ikke mange i dag oppfatter denne – abstrakte - muligheten i dag, den som kan bryte den onde sirkelen, den største trussel menneskeheten noen gang har stått overfor, den som vi innbiller oss er frihet, men som ikke kan stå lenger fra selve friheten.    

Media vil ha dominansen over din kropp, de vil ha autoritet over din sjel og din ånd. Her dreier det seg om åndskrefter og åndskamp

Media – med alle dens journalister – er fanget inn i seg selv; media er incurvitas se; innkrøkt i seg selv – Media er ikke bare en synder, Media er synden selv, kan vi si. Men samtidig er maktmedia en funksjon av noe større, noe usannsynlig eller usynlig og lydløst mye større. Maktmedia klarer ikke å se utenfor den boksen de selv har skapt og som de fortsatt skaper. Maktmedia er livredd for å tenke utenfor boksen, (og da tenker jeg også på skriftestolen, som det het i gamle dager), den samme  boksen de forsøker å sperre alle inne i. (For å bevare den kollektive fred, kos og ro). Det dreier seg om maktbegjær – det gjelder for lærling som for sjef i bransjen. Men de er ikke klar over det, selv om noen aner ugler i mosen, for å si det søtt. De nyter sin egen vrangforestilling om egne og andres bidrag til det de aller fleste kaller «det gode». Media serverer oss fakta, ikke for at vi skal lære av fakta, men for å bli mer avhengig av fakta, mer fakta, mer dramaturgi. Mer såpe. Mer «reality». Sik klarer media å holde en hel sivilisasjon nede i skamfølelse, frykt for å bli avslørt og i irrasjonell skyldfølelse, men helt uten disse begrepene innabords.  

Offisiell medstrømsmedia i landet gjør seg stadig mer og mer breial på anstendighet. De gjør seg høye på «korrekthet», dvs snillhet, fordragelighet og «toleranse». Media befolkes av folk som vil berolige. Faktum er at media sluker sitt publikum, før publikum får slukt nyhetene og drømmene, de gjør alt for å dra oss inn i stille farvann, der lydigheten og serviliteten antas å ha best vekstvilkår - det synes å være medas viktigste oppgave og mening «med livet». Publikum skal på død og liv behandles som barn, ja, hvis man forutsatte et voksent og modent publikum, vil media smuldre innenfra, og bli betydingsløst. Derfor må det produseres stadig flere barn, helt til alle blir barn igjen. Som om det skulle la seg gjøre å bli født på nytt, fordi Maktmedia vil det. (At så mange barn blir tatt bort i mødres liv, bekymrer ikke Maktmedia). Man skal ikke tåle det voksne, det reflekterte, det intelligente. Er du intelligent og kjenner deg selv og dine verdier, er du f eks bevisst patriot, kan du regne med å bli mistenkt for å være en potensiell trussel, mot Maktmedias selvbilde – og funksjon, slik media selv definerer sin funksjon, både materiellt og formelt sett.

Legg merke til at media alltid inntar en nøytral posisjon. Leg merke til at enhver sak nå skal ha sin kommentator, spesielt i det politisk-kulturelle bilde. Media klarer seg ikke uten kommentatorer, kommentatorene sørger for å få balanse og harmoni ut at av de motstridende verdier og interesser som presenterer seg i det virkelige livet, og på den politiske arenaen. Ikke det at kommentatorene, teaterkritikere og bok- og kunstanmelderne er dårlige, til den jobben de er satt til å gjøre, slett ikke, problemet er at de er for gode selv om de kan stå «til truandes» aldri så mye, selv om de presenterer aldri så mange gode nye innfallsvinkler, nye innsikter i ting og tang og selv om de gir oss aldri så mange bekreftelse på at livet like vel er verdt å leve, og vel så det. Etter et par døgns lytting «på eteren» og «skjermen», sitter man igjen med en god smak i munnen, man førsøker å beholde den gode ettersmaken så lenge som mulig. Ikke sant?

Jo, det er sant, men det er et stort men, for å si det kjedelig, vi må ta et forbehold: Alle stiller med full rett spørsmålet: Er det virkeligheten vi her har å gjøre med, kan vi være sikker på at vi har møtt virkeligheten ved f eks å være ett eller to døgn på nette og på skjermen?

Svaret er nei og grunnen er at Maktmedia – vår underbevisste og konstituelle agens - gjør seg breiale på anstendighet og anstendigheten i dag betyr å sluke opp i seg all engstelse, all uro, all ubekvemhet, alle dypere spørsmål, - alt fremmedlegemer som forblir ubesvarte av media. Så hvorfor? Hvor er motstandskraften? (Vi tror visst at litt vel mye skall med litt for lite fordrives). Jo, fordi media serviliserer seg under anstendigheten, (assosier Nord-Korea, please, så ser du serviliteten uten omsvøp, og uten mulighet for å le lol).

Maktmedia tar mål av seg å presentere et så bredt mulig perspektiv på virkeligheten som mulig. (Men tør ikke gå under toppen av isfjellet). Og jo mer fargerikt livet og omgivelsene blir, jo tryggere skal man føle seg på at – ja, nemlig også en selv, som publikum, nettopp er anstendig - at man blir stadig mer anstendig nettopp av å «underlegge seg» eller la seg sluke opp av «det medstrøms». Man sikrer sin utmerkede integritet nettopp ved å flyte med strømmen, for å gå mot strømmen, er å bli uanstendig, klam, flau og farlig. Det er ikke til å komme forbi. Det foregår systematiske forsøk på å fortelle oss at vi er trygge, og at vi ikke er under angrep, fordi ingen «ser» angrepet; det kan – for sikkerhets skyld – ikke måles, og blir følgelig dermed empirisk fastslått: Vi trues ikke av noe, (ikke engang av covid, som i seg selv er en fjern analogi til visse deler av islam i par med vår eget identitetsfravær, (for hva er vel norsk?); vi trumfes av islamske svisker, avhengig av hvor du er, hvem du er og hvor klart eller mindre klart du ser, - og føler. (Føøøler – føleri følera - er løsenordet her, men vi må videre … que cera).

 Medstrøms media er en sann fristelse, man lokkes til å tro at her farer man med sannhet og «det ekte», det autentiske, det som gir livet mening og karisma; og sannheten er en syntese av alle «vinkler» og «meninger». Vi er sannelig sammensatte, ja, flerkulturelle. Vi fødes liksom ovenfra og ned inn i det. Det blir en del av oss. Vi blir ett med skjøgen, sier Paulus. Og jo flere vinkler og meninger som presenterer – innenfor det anstendige, do – jo mer virkelig bli liksom virkeligheten. Det vi ikke informeres om er at virkeligheten faktisk er noen langt mer, farligere og illusjonsskapende enn den virkeligheten vi får servert, og lar oss servere.

Anstendighetsmedia er selvsagt fullt bevisst at de har makt, ikke bare til å formidle eller beskrive virkeligheten, men også til å skape eller forme virkeligheten, ut fra medias egne verdipreferanser, eget livssyn og egen ideologi, men de skjuler en underliggende verdensanskuelse, under dekke av påstander om å være nøytrale eller objektive, noe de innrømmer og vet at de ikke kan unngå å innrømme, absolutt ikke kan unnslå seg.  Selv sier de gjerne at de nettopp ikke er nøytrale eller objektive, men det skjer bare ved sjeldne, høytidelige anledninger, og på universitetene og høyskolene. Eller i søndagsskolene, som nesten ikke finnes mer.

Media har ingen reklameplakater eller ingresser som forsikrer publikum om at de er objektive og nøytrale og at de og de alene presenterer sannheten. Ja, til og med publikum er klar over dette, og en del av publikum er glad for at media slik sett er menneskelige og kan begå feil, som vi alle kan. Man frikjenner media altså allerede i utgangspunktet og finner oss i medias virkelighetsproduksjon, som om den skulle være den mest naturlig og selvstendige av verden, å si, tenke og mene. Vi har fått oss til å innbille oss selv – med sterk drahjelp fra media selv – at virkeligheten nå en gang er slik og slik og at vi ikke kan gjøre noe med det, eller den.

 Og poenget? Jo, at vi velger dovenhet fremfor årvåkenhet, medløperi fremfor protest og genuin kritikk osv – rett og slett fordi vi ikke makter mer. Vi har ikke heist det hvite flagget, tegnet på overgivelse, å nei, vi vet ikke at dette flagget eksisterer, som en mulighet! Vi lar oss med andre ord sluke opp av anstendighetsmedia, som har fått oss til å innbille oss at tingene skal være slik, fordi de ikke kan og bør være annerledes. Vi har underlagt oss Maktmedias store Amen, uten å skjønne hva Amen betyr.

Slik går vi inn i passiv motstand mot virkeligheten, det som virkelig skjer, sannheten om virkeligheten og Sannheten. Fordi det må være sånn. Intet beroligende middel kan konkurrere mot det middel mot oppvåkning som anstendighetsmedia gir oss, -til den høyeste pris, nemlig: Frihetens pris.

Vi foretrekker bedageligheten, vi synes at breialmedia er nødvendig, at utbredelsen av breialheten er av det ubetinget gode, skal vi kunne beholde og dyrke den offisielle psykiatris definisjon av sunn tro og emosjonelt betinget korrekte emosjoner, som sies å vise vår mentale balanse. Vi betaler for indre fred og for å kunne opprettholde falske forestillinger om egen merverdi, med vår frihet. Vi lar oss overtale og lokke, nyte og la oss sluke opp av medias anstendighet, og av den ustoppelige presentasjon av fakta på alle samfunnsområder, som nettopp Maktmedia så foraktelig formidles til oss, i den tro at det er Maktmedia som skal frelse oss. Hvilken hårreisende ironi! 

 Media er bitt en enevoldshersker som hersker ved Gud nåde, (tilsynelatende by default. Vi kommer tilbake til dette under). For media eksistere ikke Gud og Gud kan derfor aldri levere. Media har tilranet seg rollene både som fakta-sanker og dommer i siste instans, men ikke bare det: Media er blitt overdommer over alle påtalemyndigheter, og alle sensurinstanser, og alle landsmøter som hyller seg selv og jubler over at de kan vedta at de er bedre enn andre, fordi de på andres bekostning kan bevilge større kvoter og fler midlet til de «innreisende». Media bestemme hva som er relevante fakta er, hvilke standarder fakta skal vurderes ut fra og hvilken rettskraftig dom som skal gjelde, - for alle. Media er blitt et monster av en puppetmaster, en master som er blitt et monster mer virkelig og mer produktiv enn de fleste er villig til å ta inn over seg. Vi har ingen anelse om at vi er gjort til marionetter av egen fri vilje, (så langt den har rukket, altså).  

Media i dag er mektigere enn noen despot av en konge av Guds nåde noen gang var og noen gang kommer til å være. Media styrer alle reseptorer i hjernen og hjertene våre. Media bestemmer faktisk hva vi skal spise og hvor mye måltidet skal koste, og bestå av. Media vet at de skal arbeide for mangfold og fremstiller seg som veldig pluralistiske, tolerante og empatiske. Media er alltid på den riktige siden, siden media tilsynelatende aldri velger side, og fordi de alltid er gode, noe media sirkelbeviser ved å hevde med én stemme som overdøver alle andre stemmer at «vi jo er nøytrale, vi presenterer jo hele spekteret, (- for det er jo den måten vi tjener til brød og salt på nå). Vi er uskyldige, det er ikke noe galt i å formidle fakta og komme med kommentarer. Det er slik det skal være og annerledes kan det ikke være. Se bare på hvor gode vi er blitt til å sensurere eller stoppe  kommentarfelter og utestenge personer som driver saklig islamkritikk!

Allmakten sitter ikke lenger hos Gud, vil noen forså seg med. Norges konge har ingen makt og politikerne er slaver under makten, som fins utenfor Stortinget. (Og dette er noe marxister har hevdet lenge, særlig av svært unge marxister som har mye å lære fortsatt, både den gang og nå, og fremover).

Stortinget har ikke lenger noen reell makt, ikke engang den reelle formelle eller formale makt. Makten befinner seg utenfor «denne sal», det vil si ikke i Stortingssalen, og ikke i representantenes hoder og hjerter heller. Den befinner seg ikke heller hos kapitalistene, for kapitalens makt er begrenset; vi overstyres av åndskrefter, men tilstår oss hverken rett og plikt «to discriminate» eller for «discerment». (På engelsk har disse begrepene en herlig realitetssans over seg, men ikke i Norge).

Men enevoldsmakten – den eksiterende makt - er ikke borte, den har antatt nytt navn, ny form, men dens makt er større enn noen sinne, enda den for de fleste er helt fraværende eller usynlig.

Den har nå større makt enn noen keiser, konge og pave noen gang har hatt. Og den er vanskeligere å få ram på og stille til doms, enn si avsette, nå enn det noen gang har vært.

Makten har alle maktmidler til forføyning, de kan straffe mer effektivt enn noen pave eller verdslig noensinne har kunnet det, og mer tragisk enn noe sivilsamfunn har kunnet det; Machiavelli blir bare for smågutt å regne; machia-velli-media har mer makt enn noen keiser osv noen gang har hatt. (Joda, jeg går med på mafia-velli-media).

 Media er kapitalen og kapitalen er makten og den er helt avhengig av de som er helt avhengig av nettopp media. Makten og media i dag er imidlertid mer metafysisk enn fysisk. Makten hentes ovenfra, fra media og media henter makten ovenfra. De er avhengig av noe høyere enn dem selv, men de vet ikke lenger hva dette «høyere» er, derfor er denne makten og dette gjensidige avhengighetsforholdet livsfarlig, fordi vi innbiller oss at makten fremdeles er tredelt mellom regjering, storting og domstoler. Vi tror fremdeles av vi styres av et salig og rettferdig triumverat av

institusjonell maktfordeling. (Det er blitt et skjult ris bak speilt). Denne innbillingen medfører så ansvarsfraskrivelse, kollektiv ansvarsfraskrivelse, vi sitter alle i samme båt og ror all i motsatt retning, og er fornøyde med det, fordi det føles så bra og fordi det jo styrker selvbildet og muligheten for selvrealisasjon!

Vi opplevet bare tilsynelatende pulverisering, segmentering, kompartimentalisering, you name it. Makten har glippet for oss, den fins, men fins ikke, og vi vet ikke hva vi skal gjøre med de usynlige maktfaktorene, som vi ikke tror eksiterer, for vi kan ikke være foruten. Vi er underlag SAP og er blitt hypemagikere uten å skjønne hvilken makt denne ubevisste og virkelig primitive og gudsforlatte magien har. Uten TV-kanaler, aviser, ukeblader, magasiner, tidsskrifter, radio og «nett», ville Norge og sivilisasjon ikke bare har stoppet opp, den ville også ha falt sammen, samtidig med at en uro som vil overgå enhver forstand ville slå ut i opptøyer, med bruk av vold i alle former, og med en intensitet som vil forbause de mest hardbarkede «lovers of crime»; de som elsker grøssere og som sitter trygt i stuene eller på barneværelsene. Og håper så inderlig vel på at en eller annen donor skal komme med velvillige råd, som kan gi en viss ny utsikt, men neppe noen fruktbar innsikt. De vil alle bli rykket opp i en annen dimensjon av virkeligheten og virkeligheten vil da overgår virkeligheten.

Men den viktigste erkjennelsen oppi alt dette er: Over Media og makten finnes det «noe», som nevnt over. Men vi vet ikke hva det er. Ikke engang Media vet hva dette er. Det nevnes aldri, spørsmålet og problemet – for ikke å si: svarene - tas aldri opp – fordi det å ta det opp ville avsløre at systemet er en kjempe på leirføtter, en papirtiger, hvilket er eufemismer, fordi systemet faktisk blir farligere jo mer «kjempe» og jo mer «tiger» man er. Men hvorfor? Jo, nettopp fordi de ikke finnes noen moralske standarder hverken over eller under systemet og strukturene som følger systemet og som ligger under og konstituerer «spillet». Det fins ingen etiske kriterier. Det fins ingen instans over Media og Makten. Intet holdepunkt. Alt er faktisk bygd på Intet, intet mindre. På intet! (Hvem skal sette grensen for hvor umenneskelig tortur skal ligge?)

Tenk over det. Tre fjerdedeler minst av journalistene stemmer på venstresiden og den er ateistisk i sine grunnvoller, ja, i sine innvoller. Stortinget i sin helhet er ikke bedre stilt. Heller ikke byråkratiet, skolene, politiet – vi kan her gå legio, no problem. Og det er dette som er skremmende.

Pave Gregor 7 og Bonifacius VIII hadde Gud over seg; de kunne hjemle sine disposisjoner under Skriften, tradisjonen og Gud. Kirken kunne ikke ta feil: I dag kan alle ta feil, ja, man sikrer seg mot å ta feil ved at man innrømmer feil, alle feil, alt fra faktafeil til uheldige fremstillinger av sakene, en æreskrenkelse her og der, et «stykke» som kunne ha vært formulert annerledes der, en uttalelse som falt uheldig ut der – alle trøster seg med at man kan ta feil og at det er feil ikke å tilgi alle som gjør feil. Ja, man sanksjonerer nå også alle feil som vil kunne skje, ikke bare de som har skjedd. (Hvor går grensen for hva Kirken vil beklage av tidligere tiders overgrep?) Vi har med andre ord gjort oss prinsipielt feilfrie ved å innrømme oss så mye feil at det ikke er flere feil å påpeke og kritisere noen eller noen for, fundamentalt sett. Men hvorfor?

Jo, fordi det ikke finnes noe «over eller under» som kan dømme oss ut fra klare standarder, klare «frelsekrav», klare konsepter og forestillinger gitt, naturlig og derfor fritt, «en gang for all». Vi lever i et samfunn hvor alt og all befinner seg innenfor domstolens verdslige myndighet. Men over denne domstolen fins ingen Høyesterett og ingen kan derfor sitte i denne retten. Alt er horisontalisert. Vi er dermed fanget i en frihet som sier at alt er tillatt. Vi har ingen vertikal domstol med vertikal fundert autoritet. Vi har faktisk intet fundament i det hele tatt. Vi kan derfor beslutte hva vi vil, om det skjer helt vilkårlig og helt uavhengig av all moral og anstendighet overhodet. Den som har flertall, har makta og den som har makta har media. Det er ikke til å komme forbi. Pavene i middelalderen hadde en instans over seg, selv om pavene ofte trodde at de kunne gjøre som de ville, fordi de var Guds representanter på jord. Men de hadde altså Gud over seg. Ingen kunne påstå noe annet, ja, det var umulig å påstå noe annet. I Middelalderen trodde man virkelig på at synden virkelig var til og at Skjærsilden var et faktum ingen kunne betvile. Det var da noe, for å si det slik.

I dag er det imidlertid umulig å påstå at makten og media har «noe» eller noen over seg». Det er umulig å si det. Det er umulig å mene noe annet. Makten og media er derfor selvrådende og kan være så vilkårlig som den vil. Makten og media er blitt allmektige sammen. De utgjør to uadskillelige sverd på en og samme trone og de kan ikke skilles fra hverandre, hverken i teori eller praksis. Vi befinner oss langt inne i et komplett lukket system, et «system» vi har trådt inn i, uten å vite og forstå at vi befinner oss i Dantes Inferno, det sted hvor ingen som trår inn kan finne veien ut av. Noen har lurt oss. Men ingen har anstendighet og vett nok til å føle seg snurt.

Den makten vi snakker om, er ikke enehersker, den er alt annet enn konge av Guds nåde, tror vi, fordi media jo representerer en slag pluralistisk makt; medias makt er fordelt på et uhyre stort antall tilbydere, aktører som hver for seg ikke utgjør noe trussel, men som gjensidig holder hverandre i sjakk, i et slags maktfordelingsprinsipp, men som like vel samlet utgjør den største trussel, fordi vi er helt avhengig av den, ytringsfriheten er dermed blitt vår Gud, bedre: avgud. (I forbindelse med den første karikaturstriden, kunne man høre muslimske stemmer i eteren, som ingen la merke til, si, at «vi» her i Vesten holder ytringsfriheten for hellig). Makten kommer ikke og bryter inn døren din og legger deg i håndjern, tror vi. (Men politistyrker kan rykke ut mot noen som mistenkes for islamofobi og hatprat og dette blir gjort). Makten overlater til sine underordnede organer – tilbydere og brukere – å være og fungere som utøvende, dømmende og lovgivende makt, en makt som bare strør sand på makten og medias uuttalte, underforståtte og stilltiende maktapparat, som står over dem alle, inkludert alle institusjoner, alle organisasjoner – alle som lever og dør på anstendighets-media’s premisser og «nåde», og da på «fake grace», som jeg tenker. «Anstendighetsmedia» har faktisk i dag større makt enn Gud har hatt, noen sinne, og mens medias makt og innflytelsesmuligheter stadig har økt, har Guds allmakt blitt mer og mer avmektig. Media har gått fra avmakt til allmakt og Stortinget har mistet både absolutt og relativ makt.

Vi har følgende paradigme:

Mediamakten – heretter bare kalt «media» - skal ikke fortelle sannheten – bl a fordi sannheten er relativ og fordi ingen har enerett på å kjenne sannheten, bortsett fra media

Media kan ikke være sannferdig – fordi det å være sannferdig forutsetter at noen andre enn media kan kjenne sannheten

Media skal fordreier virkeligheten – fordi virkeligheten er skapt av et urettferdig politisk system og en undertrykkende ideologi, som f eks kaptalismen, eller sosialdemokratier eller …

Media skal skape ny virkelighet – fordi bare det i seg selv kan tjene «de svakes» interesser

Media skal skape rettferdighet – fordi rettferdighet er spesielt noe de svakeste alltid søker å oppnå

media skal ta rosen for at de har skapt – eller er på god vei til  å skape - en «ny verdensorden», selv om media vet at denne utopien  bygger på illusjoner – kun.

Media skal ikke tolke, de skal forandre – fordi det sa Marx at marxister skal gjøre (og fordi «metafysikk» og tro er skadelig for folket og allmennviljen, (Rousseau)

Media skal undergrave innenfra – fordi dette antas å være en ny forberedelse for «den endelige løsningen», som er Revolusjon, med eler uten bruk av vold

Media skal være partisk – fordi det moralsk forkastelig å støtte de som kommer uheldig ut i livskampen og i kampen om verdens gode og tilbud

Media skal alltid foregi å ta parti med den svakere part i en større konflikt mellom nasjonene, kommunene, kooperasjonene, etc - ikke bare overfor individene universelt – fordi bare slik kan media rettferdiggjøre sine umoralske grunnholdninger og generelle orienteringfokus, som de kan legitimere ut fra det faktum at makt gir rett og fordi det ikke fins noen makt over dem, kall det gjerne: I det metafysiske. Metafysisk forankring og virkelighet finnes ikke, kort og godt, og derfor heler ingen transcendentale standarder eller moral

Media skal alltid fremme de svakes side fordi de selvdefinert svake alltid har rett – fordi media selv styrker sin sak, sin inntjening og sin maktposisjon på den måten

Media skal alltid oppsøke ofre for at folk skal «feel good»

Media skal alltid sette de korrekte emosjoner og den korrekte servilitet først, fremfor å formidle genuin innsikt, fremme anvendelse av god og rimelig og lett gjenkjennelig og selvinnlysende fornuft og saklige perspektiver på tingene og problemene generelt

Media og dermed makten er tuftet på Den allmektige media-makts makt selv og den alene.

Bare mediamakten kan påberope seg å være universelt legitim. Det fins bare et universelt imperativ: Medaiamakten.

Bare mediamakt kan avsette eller gjeninnsette politikere, kulturpersoner osv.

Mediamakten står over alle institusjoner og organisasjoner av lavere grad, og ingen kan avskjedige eller tilintetgjøre noen hvis ikke mediamakten aksepterer eller godkjenner det.

Mediamakten styrer hvem som kan bruke de ulike politiske verdighetstegn av ulike slag og betydning

Alle skal kysse bare mediamaktens føtter.

Det som ikke tjener mediamaktens interesser, skal neglisjeres av mediamakten i media.

Det er medias plikt å avsette eventuelle oppkomlinger eller «keisere» og fordømme politikere som ikke støtter media og følger medias anbefalinger.

Intet politisk- kulturelt organ og ingen religion kan kalles universell uten at media godkjenner dem som sådanne.

Ingen ytringer kan ansees som rettsgyldige eller oppnå konsensus uten medias godkjennelse.

Medias dommer/avgjørelser kan ikke oppheves av noen, og bare media kan oppheve egne eller andres ytringer (også om det skjer helt vilkårlig og kun fordi media vil det, uten annen begrunnelse).

Media kan ikke selv dømmes av noen andre enn media selv.

Alle viktige saker skal fremlegges for medias sensur og selvsensur.

Media kan aldri ta feil og vil alltid ha og få rett.

Gregor VII valgte en stille dag i mars 1075 å sammenfatte sitt program og sitt opphøyde syn på paveverdigheten i noen korte setninger, senere kalt Dictatus Papae (pavens diktat), som formulerte den universalistiske paveoppfatning i fullt omfang. Målet for denne 27-punkts listen var å rive løs Kirken fra verdslig formynderskap og rense den for alle laster. Her heter det blant annet:

    At den romerske Kirke alene er grunnlagt av Herren alene.

    At bare den romerske biskop med rette kan kalles universell, (katolsk eller overaltgjeldende).

    At han alene kan avsette eller gjeninnsette biskoper.

    At hans legater i et kirkemøte, selv om de er av lavere grad, står over alle biskoper og kan avsi avskjedsdom over dem.

    At han alene kan bruke de keiserlige verdighetstegn.

    At alle fyrster skal kysse bare pavens føtter.

    At bare hans navn skal fremsies i kirkene.

    At dette navn er enestående i verden.

    At det er tillatt for ham å avsette keisere.

    At intet kirkemøte kan kalles universelt uten hans påbud.

    At ikke et kapittel, ikke en bok kan ansees som kanonisk (rettsgyldig) uten ved hans bestemmelse.

    At hans dom ikke kan oppheves av noen, og at bare han kan oppheve alle andres dommer.

    At han selv ikke kan dømmes av noen.

    At ingen våger å dømme en som appellerer til Den apostoliske Stol.

    At enhver kirkes viktigere saker skal bringes frem for den.

    At den romerske Kirke aldri har feilet og i følge Skriftens ord aldri i evighet vil feile.

http://www.katolsk.no/biografier/historisk/gregor7

https://media.snl.no/system/images/36819/standard_Leviathan_by_Thomas_Hobbes.jpg

En annen pave, av verdslig format og kun med pennen som maktmiddel, sa det slik, etter at paveveldet var en saga blott i England: The sovereign has twelve principal rights:[9]

    Because a successive covenant cannot override a prior one, the subjects cannot (lawfully) change the form of government.

    Because the covenant forming the commonwealth results from subjects giving to the sovereign the right to act for them, the sovereign cannot possibly breach the covenant; and therefore the subjects can never argue to be freed from the covenant because of the actions of the sovereign.

    The sovereign exists because the majority has consented to his rule; the minority have agreed to abide by this arrangement and must then assent to the sovereign's actions.

    Every subject is author of the acts of the sovereign: hence the sovereign cannot injure any of his subjects and cannot be accused of injustice.

    Following this, the sovereign cannot justly be put to death by the subjects.

    Because the purpose of the commonwealth is peace, and the sovereign has the right to do whatever he thinks necessary for the preserving of peace and security and prevention of discord. Therefore, the sovereign may judge what opinions and doctrines are averse, who shall be allowed to speak to multitudes, and who shall examine the doctrines of all books before they are published.

    To prescribe the rules of civil law and property.

    To be judge in all cases.

    To make war and peace as he sees fit and to command the army.

    To choose counsellors, ministers, magistrates and officers.

    To reward with riches and honour or to punish with corporal or pecuniary punishment or ignominy.

    To establish laws about honour and a scale of worth.

Hobbes explicitly rejects the idea of Separation of Powers. In item 6 Hobbes is explicitly in favour of censorship of the press and restrictions on the rights of free speech should they be considered desirable by the sovereign to promote order. https://en.wikipedia.org/wiki/Leviathan_(Hobbes_book)

Se om Leviathan, Hobbes, juridico-religio, de lege ferenda religion, Hilde Frafjord Johnsen

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/hater-eller-frykter-hilde-frafjor.html

Norsk islam – fact or fake? Om Rana, Leviathan, Rosseau, Hobbes, Lock:

https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/norsk-islam-fact-or-fake.html

For å forstå hvorfor noen aviser blir som de er, bør man ha hatt minst én fot innenfor i miljøene. De fleste lesere har ikke det og kan derfor vanskelig gjennomskue hva som skjer og hvilke drivkrefter det er som former avisenes image og ideologisk-redaksjonelle ståsted. De drives selvsagt av egeninteresser, av hvilke den høyeste er profitt; profitt er med andre or «prima, donna».

De fleste lesere vet ingenting hva som foregår bak forhenget, at det forgår korrupsjon over en flat sko, at man lar seg presse, at man bryter egne retningslinjer og at saker som burde bli offentligheten tilgjengelig forties og tauses bort eller gjemmes bort i skuffer og skap i f eks Pressens faglige utvalg, fordi sakene f eks blir for omfattende og lite "breaking news" eller tabloide bondefangere. Det fins mange eksempler her, og i sum bygger det seg nå opp en større misnøye mot redaksjoner og stab i disse miljøene vi neppe tidligere har vært vitne til. Folk stoler ikke på mainstrem-media lenger, er det vanlige inntrykket man får; man vet at det som kommer på trykk bare er halvsannheter eller halvløgner og at frykten for å havne i landskap av upassende holdninger, slik pressen selv definerer disse og seg selv, dominerer mentalitetene inntil margen. (Redaktøren i VG, Hanne Skartveit, skryter til og med på NRK av at hun ikke leser steder som f eks Document).

Og var det ikke nylig Lars Akerhaug – nå en av redaktørene i Resett - f eks som forteller fra sin karriere som ung mann i en redaksjon i Akersgata at han ikke fikk lov til å skrive om en hendelse og et tema som rullet opp foran en slik at alle kunne se, men altså ikke røre, fordi det hadde med innvandring og islam å gjøre og altså var en sak som ikke falt helt heldig ut for en viss gruppe mennesker hvordan man å enn forsøkte å skru og vri på det?

Det fins mange slik eksempler, og eksempler på hvordan media selv forsøker å skjule sine mistak og ting for offentligheten, ting som de vet ville sette dem i vanry og blamere de journalister, redaktører og moderatorer som har vært involvert, hvis de ble kjent.

Det fins folk i disse miljøene som ikke dyr seg for å lyve og bedra og som fordreier sannheten til det ugjenkjennelige og alltid slik at det bare tjener dem selv, tror de. De lar seg villig korrumpere for å fremme helt konkrete saker og holdninger de selv er mer enn villige til å forme og påvirke, ikke minst for å kunne ta æren av liksom å stå på den riktige siden, men da helt uten evne til å lytte, se og justerer seg i takt med virkeligheten og menneskene rundt dem selv.

De er villige til å gå svært langt for å demonisere og isolere folk og de står på agendaen sin med et sneversyn de bare kan forsvare med ytterligere forsøk på selvforherligelse, og da forherligelser av de helt kvalme slaget, og forsøk som et vanlig menneske gjennomskuer for hva det er, gjennom en påtatt retorikk som primært er nedlatende, ikke opplysende og vennlig eller service-innstilt. De er spesialister på å skape skiller mellom "vi" og "dem" og føler seg kronisk fullstendig uangripelige. De bader gjerne i sin egen urin hvis dette bare kan gi dem en slags garanti for suksess. Og spør du om hvilke virkemidler de er villig til å ta i bruk, så kan du trygt gå ut fra at her helliger målet ethvert virkemiddel, bare det tjener deres egen moralsk oppblåsthet og mangel på ydmykhet, det være seg om de kaller seg kristne eller ei. De er alle like ille, like uforstandige og de likes nå av stadig færre og færre mennesker, enten det nå er i utelivet, mer familiært, i foreninger og lag eller i godt lag, presumptivt, - men det vil ikke se og forstå dette selv, i frykt for å miste all selvrespekt og anerkjennelse, selvsagt, feige som de er og forblindet på egen fortreffelighet, en egenskap det selvsagt ikke finnes den ringeste empiri for å kunne påstå at de har.

Aftenposten er blitt den "best mulige" representanten for det mest useriøse og egosentriske i vår kultur i dag, tett fulgt av Vårt Land, og flere andre, som vi kan gå forbi i taushet, for de har ingenting å fortelle oss om tingene sett i en litt større og dypere sammenheng, og heller ikke på det personlig planet.

De er tidens døgnfluer, som ser hvert tiår som en dag de kan sole seg i, i egenrettferdighetens lys, helt uanstrengt og helt uansvarlig i forhold til de problemene vi som kontinent står overfor, og da snakker vi ikke forskjønnende om "utfordringer", som om disse utfordringene kunne rokke den grunnleggende serviliteten vi nå har underlagt oss og som vi bestyres av bare mer og mer for hver dag som går og ingenting vesentlig og av betydning bli gjort.

De tror de som uangripelig journalisme bare avspeiler virkeligheten, og så kan andre gjøre seg opp sin egen private mening og eller la skuta seile sin egen sjø, samtidig som de skummer fløten av forbryteres og subversive ideologisters og andre serviles virksomhet i Middelhavet og gud vet hvor ikke, og dette tjener de flott og stort på, og helt uten egentlige bekymringer, sannhetsforvrengere og illusjonister som de er. De gjør det lett for seg. De toer sine hender. De lar bøller gå fri og retter en moralsk pekefinger mot de uskyldige.

"Kos" er alt det disse folka vil ha, og derfor må de fremstille seg selv som kosebamser, eller myke menn og kvinner som bruker barn som skjold mot kritikk mot deres egen pill-råttenhet, som de riktig nok fremfører med moralsk harmdirrende voksenstemme, i ny og ne, for å kunne opprettholde sin moralsk fordervede posisjon, mens velstanden og livskvaliteten renner ut i vann og tåke og hvor ingen stilles til ansvar for noe, ikke engang det groveste.

For et skuespill alt dette er. Vi trodde en gang at opplysning og folkedannelse skulle redde oss ut fra de snevre ideologiers vold og fremgangen sikres. Men slik gikk det ikke. I dag forveksles bevaring og styrking av demokratiet med undergraving av det samme og dette skjer, ikke på den fjerde nattevakt, men på høylys dag uten at de som burde vite å skamme seg skammer seg, ikke det minste, (fordi de også forveksler servilitet med sannhet og godhet uten kvalifikasjoner og fordi de tror at det de føler til enhver tid, og hva publikum ut fra dette bør føle, i journalismens eget bilde, det er – lissom det objektivt gode, dvs deres narsissisme).