Vi skal i dag fremlegge noen helt forskrekkelig tall, men
tall som da på infernalsk vis ikke anfekter en sjel på «høyt» plan i dagens
Norge, hvis vi da fremdeles har noen «sjeler» her i landet.
Men først må vi innom noen omveier eller snarveier til
større innsikt og stier som forhåpentlig kan bidra til å gi oss større
intellektuelt frimodighet her i landet, ledsaget av et større mot til å se
virkeligheten som den er, og en større og mer edel frimodighet. Jeg forutsetter
under veis at skapningen er skapt med en viss guddommelig telos henimot en eller annen form for coincidentia oppositorum, et sammenfall av radikale motsetninger,
både på det praktiske, religiøse og politiske, kulturelle og metafysiske
planet. Jeg vil imidlertid på ingen måte gå inn for eller legge til rette for
større religiøs synkretisme, hverken her i landet eller i Vesten for øvrig. Noe
av grunnen skalle fremgå av det følgende.
Hva har kong Ødipus
med oss og dagens situasjon å gjøre? Kan «stykket» om kong Ødipus lære oss noe om oss selv - og hvorfor i dag?
Spørsmålet er om noen overhodet er interessert i og i stand til å lære noe som
helst. «Klassisk» visdom i form av klassiske tragedier synes å være forduftet.
Man tror ikke at man kan lære noe vesentlig oss om selv og samfunnet vårt i
dag, ved å lytte til den klassiske visdom som nettopp finnes i de gamle greske
tragedier.
Den østeuropeiske forfatteren og dissidenten som skrev Tilværelsens Uutholdelig letthet, har et
poeng som faktisk er lett å fatte, ja, kanskje for lett å fatte, i sin dybde: «The case Kundera makes is that a
lack of knowledge concerning one’s actions does not absolve you from
responsibility for them. The same case though can also be made about the
freedom with which one chooses to perform one’s actions».
For å si det kort:
Det Kundera her ga uttrykk for, ble ikke tålt av de kommunistiske myndighetene
i daværende Tsjekkoslovakia. Ødipus ble for dyp, for dem, ja, så dyp at de
begynte å frykte Kundera – altå budbæreren, mer enn «kompoisten» - og fratok ham en del rettigheter vi i Vesten
trodde var så selvinnlysende, at vi på en måte ikke brydde oss, og ikke ville
forstå.
I våre dager vil Kundera og Ødipus fortsatt har noe viktig å
fortelle oss. Det spørs bare om hvor lang tid det vil ta før også våre egne
myndigheter i dag begynner å sette munnbind på noen og enhver, som tør å
begynne å snakke om ansvar for de siste decenniers politikk. Prosessen er
allerede i gang.
Har du prøvd «test
deg selv-bøker»? Vel, mange har, det spørs om det har hjulpet så mye, men
bare en liten forbedring, kan være nok til at de fleste av oss føler oss litt
bedre, og at vi har fått en ny innsikt, et nytt fundament og nye krefter, til å
takle våre moralske dilemmaer. Det spørs om våre dagers elite er interessert i
selvhjelpsbøker og om de ser behovet for selv-testing. De er mer interessert å
gi hjelp til helt andre enn seg sel og de mennesker som ofte setter sin lit til
dem og stoler på dem, som om de nærmest var perfekte på ett eller annet vis,
eller i hvert fall dyktigere og mer erfarne enn folk flest.
Jeg tenker en del på kong Ødipus. Han voks opp som adoptert
av mektige foreldre, for ingen visste hvem mor og far til gutten var, av en
aller annen grunn.
Gutten fikk en høvisk oppdragelse, en oppvekst alle kunne
misunne ham og selv oppfylte han alle krav til all naturgitt og guddomsgitt
etikk og moral. Alle forventet noe stort av ham. Han ble hyllet som leder. Han
hadde offentlig uttalt at han var mot at et guttebarn fikk gifte seg med sin
mor og han ville aldri ha kunnet tenke seg å drepe sin far.
Det virket som undersåttene her hadde fått en naturlig leder
med naturlig etisk teft, de beste intensjoner og et alvor som ville støtte dem
og arbeide or deres rettigheter og sørge for deres trygghet. Et umoralsk vesen
på troen vil alltid være en ulykke for folket, en ulykke som måtte unngås, så å
si koste hva det koste ville.
Så inntrer det uforutsette,
det uforutsatte, det ukalkulerbart og uforutsigbart utenkelige, men like fullt
helt ut uavvendelige og på forhånd allerede gitte, sett i et visst
«overjordisk» lys, nemlig :
Det tragiske:
Det viser seg at hans mor, som hadde adoptert ham, i
virkeligheten virkelig var hans mor. Det viste seg også at farene, som jo hadde
adoptert ham sammen med sin kone, i virkeligheten også virkelig var hans biologiske
far. Bare det at han fikk vite dette etter at han hadde drept dem begge. (Om
drapene skjedde i selvforsvar eller under andre formidlende omstendigheter er
her irrelevant).
Måtte kong Ødipus bøte for sin «synd»? Kunne han forsones
med folket? Hva var i så fall løsepengen? Hadde Ødipus et objektivt ansvar for sine
overtredelser? Måtte folkedomstolen dømme ham selv om handlingene hans bare ble
gjort «i uaktsomhet» og med andre ord ikke forsettlig?
Jeg overlater til lesere å teste seg selv opp mot de
problemer etikken her kan reise.
Ødipus har alltid fascinert meg. Her har vi å gjøre med en
staut, raus mann, et forbilledlig menneske. Og så kommer altså «skjebnen» inn
og rammer alt og alle, både gode og onde.
Ødipus ville det gode, sanne og skjønne. Det er slikt som
gjør «mannen».
(NB: Vi kommer til å
behandle tragedien senere og da sett i relasjon til Jesus Kristus og sendebudet
Muhammed, under etikettene «Synden og syndene i kristendommen og islam» her på
bloggen).
Men hva med Europa i
dag? Jo, også hun vil også gjøre det sanne, gode og skjønne. Og hun gjør
det i våre dager «til gagns». men neppe uaktsomt. Vi kommer tilbake til hva hun
gjør underveis, - se eksemplene under. Spørsmålet nå er: Vet hun hva hun gjør?
Vet hun – for å spørre ironisk - hva hun på lenger sikt fra nå skal og bør gjøre
med den plattform av «selvbevisst» og
fundamental godhet hun utviser i dag? Hvordan kan den lunefulle «skjebnen» komme
henne til unnsetning, eller bedre: Hvordan skal hun kunne forsikre seg om at
skjebnen ikke vil ramme henne, så det «svir», og unngå at hun dermed blir fratatt og fradømt
sin selvbevisste og fundamentale godhet?
Hva om Europa plutselig en dag av skjebnen, konsensusen, folkemeningen og
etikken selv blir fratatt sin egendefinerte forståelse av hva godhet er? Hva om
historien dømmer Europa for å ha utvist ekstrem
selvgodhet, på bekostning av og til fortrengsel for den judeokristne
tradisjon som Europa har stått i i 2000 år nå, og at Europa har satt sin
selvgodhet i stedet for Guds kjærlighet? (EU vedtok for bare få år siden å
stryke alle henvisninger til Gud fra sin «grunnlov»).
De fleste vil si at Europa ingen sjanse har til «å slippe
unna» og at prisen vil bli høy og ubehagelig inntil til marerittet i
marerittenes mareritt. Europa vil fortsatt det gode, men vi vil ikke nødvendig
vis bære kostnadene. Vi overlater kostnadene til fremtidige generasjoner. Like
fullt holder vi på at vi er gode, at vi er sanne og ekte, ærlige, etisk
forsvarlige, moralsk uangripelige, og at vi i bunn og grunn er «skjønne»,
uansett pletter på oss selv, ikke minst påført oss levende av i dag selv, av en
imperialistisk historie, som ikke vil gro. Våre representanter pukker med stadig
større iver og bestrebelse på at vi faktisk, objektivt og for alltid, ikke bare
er gode for øyeblikket, nei, men at vi er det for all fremtid, til evig tid. Vi
tror vi er den beste generasjon både moralsk og materielt verden noen gang har
sett. Og vi kan ikke slippe taket her, forestillingen og livsløgnen er kommet
for å bli.
Analogt tenker vi akkurat som kong Ødipus, vi er faktisk i
samme situasjon. Ingen ting kan gå galt og vi gjør nesten hva som helst for å
skjule at vi er kommet hit vi er ved å «skjule» sannheten, enda sannheten lyser
oss på den mest utvetydige måte. (Detter er bare én tolkning blant flere like
gode forklaringer, vil mange si, harmdirrende, blant dem ansvarsløst tilhører
«de gode»).
Vår evne til å se det tragiske, at tragedier faktisk finnes,
er i ferd med å forsvinne. Mennesker som ser og forstår hva en tragedie som sådan
er, mistenkeliggjøres og hundses med ord som f eks «islmofobi.
Og dette skjer organisert og med makter og myndigheters
støtte, velvillighet og oppfordring. Vi har en statsminister i landet som
dertil går ut på staten Norges offisielle nettside og ønsker alle muslimer god
«og ei/id». Og som om dette ikke skulle være nok: Erkebiskopen av Canterbury i
England går ut og gjøre det samme, met et smil. Begge formaner de dermed sine
borgere til å akte det som eid eller id-feiringen innebærer med alt av teologi islam
står for, men dette synes ikke å affisere dem det minste. Se
vår statsminister her og se
erkebiskopen av Canterbury her eller hans lykkeønske i
form av ønskedrømmer her.
Vi tar med at nå er det Høyres egen Facebook-side som fylles
opp av «hatefulle ytringer». Bakgrunnen er at Høyre ønsket sine muslimske følgere på Facebook lykke til med ramadan, da
den muslimske fastemåneden startet søndag. Dette førte til en flom av negative
kommentarer.her,
resett, dagbladet
(Høyre må
bestå av en god del filologisk analfabeter. vil jeg si. Vi sier ikke: Til lykke
med jul. Eller: Til lykke med påske. Og da kan vi ikke si «til lykke med id/eid».
Det ligger i sakens filosofiske og religiøse natur. Det ligger i selve
språkfølelsen at vi ikke uttrykker oss på den måten. Det betyr ikke
«skitt-fiske» eller noe sånt. Til lykke med dagen, ja, men ikke lykke til med
dagen. Hvis ikke Høyre forstår at å formulere seg sånn, så er hele partiet på
bånn. Og bør bli der. En fornærmelse mot både islam og muslimer. Eller så har
de ikke forstått noe som helst).
De forveksler i godhetens navn julefeiringen med eid- eller
id-feiringen. De mener helt åpenbart at Allah kan være Gud, eller at Allah kan
være like mye Gud som Gud. De fornekter dermed at «Gud er kjærlighet», en
umulig setning eller tese i islam. (Allah kan ikke la seg binde av kjærlighet,
det ville stride mot hans karakter og vesen).
Det statsministeren og erkebiskopen sier er, at «Kjærlighet
er Gud», en umulig setning i kristentroen. Det de forutsetter er at det er dem
selv som er kjærlighet eller representerer denne på den mest adekvate måt, (si
gjerne: korrekte måte). Deres tese tjener dermed til å erstatte Guds kjærlighet
med deres egen. Det impliserer et krav om å bli aktet, priset og dyrket – for
deres egenkjærlighet, en kjærlighet de mener borgerne skal bøye seg for og
lystre.
Noe uttrykk for større hovmod, skal man lete lenge etter.
Det faller dem ikke inn at Hovmod står for fall, som de gamle sa. De vet ikke
at hovmodet i kristen tradisjon er den største synd.
Vi er verre ute
enn kong Ødipus. For Ødipus ville ikke skjule den historiske sannheten, den lå
utenfor hans rekkevidde. Vi derimot,
kan ikke skjule den historie som faktisk har utfoldet seg og som kan bevises at
vi skjulte, nettopp for å virke
skjønne, gode og sanne.
Vår selvbestaltede og selvpåførte godhet hviler med andre
ord på et bedrag, vår skjønnhet og sannhet likeså. Det viser seg på den måten
at vi ga slipp på den individuelle moral og heller underla oss moralske
forestillinger og illusjoner om at godhet ikke først og fremt skapes av
personlig moral og moralsk reisning, men av samfunnet og samfunnets «korrekte»,
kollektive moral.
Kort fortalt: Vi trodde at summum bonum kunne oppnås raskere, mer empatisk, solidarisk og mer
emosjonelt korrekt og mer rettferdig ved
å se bort fra den individuelle moral. Fra
den enkeltes samvittighet og det menneskeverd som skapt i guds bilde og likhet.
Disse lederne ser ikke spor av
den lov Gud selv har skrevet på alle menneskers hjerte.
Enkelt sagt, for å konkretisere og for å si det typisk: Ble
det problemer med vold og forfall i en bydel, var det bare å bevilge mer penger
til fritidstiltak og overføre midler fra de rikere bydelene til de «utsatte
områdene». Dette ville garantere forandring – til det bedre. (De røde var helt
overbevist om dette og ingen våget å si imot, og med seg hadde de hele bunten,
brunten og «eliten»). Det hele er så enkelt og så lett å se at det gjør vondt i
skrotten når folk ikke ser det horribelt tragiske i det, det – hadde jeg nær
sagt - nødvendig tragiske i dette paradigme.
Heldig vis er det fortsatt noen som ser det, men de er få, og de er på vikende
front. De er i ferd med å tape, før tapstallene foreligger, for å si det tørt.
(Noen tall foreligger, vi presenterer her bare «toppen av isberget».
Vi stjal på denne måten fra de rike og ga til de fattige,
som om dette skulle garantere for godheten og oppveie for all urettferdig
fordeling i alle bydelene til samme. Vi
anvendte et magisk formular, en talisman,
vi sa om oss selv som det ble sagt om Robin Hood, han tok fra de rike og ga til
de fattige, helt uten bevissthet om at dette gjorde oss til selvbedragere, alter ego-bedragere, og hypermagikere.
Like vel fortsatte vi å tro at vi virkelig, objektivt,
urokkelig, sant og ekte virkelig var og er gode, for all fremtid! Vi forholdt
oss til virkeligheten som Ødipus – helt uforskyldt - forholdt seg til
virkeligheten, - til en viss grad - den virkelighet som altså rommet mer av fakta enn de fakta Ødipus og noe
rundt ham – inkludert far og mor - kunne
skue og fatte. Ødipus var egentlig uskyldig, mens vi «i gjerningsøyeblikkene» og
i våre politiske disposisjoner faktisk var bevist eller beviselig skyldige, dvs
forsettlig ansvarlige, til og med ene og alene sett ut fra tallene og
statistikkenes – mer eller mindre – klare tale.
Vi fratok tallene tragisk relevans, i den hensikt å ville
hjelpe andre for enhver pris. Vi isolerte dem liksom fra virkeligheten selv. De
fikk leve sine egne liv som ikke egentlig angikk våre egne liv, våre innerste
eksistens. Tall var noe som bare var gyldige og virksomme i «de fattiges» liv, i
alle de land, folk og kulturer vi som europeere hadde utbyttet og forsøkt å
ødelegge, intolerante som vi europeere blir betraktet, intolerante gjerne av
natur og essens.
Tallene ble ensidig brukt mot oss: Jo mer vi brukte på
«flyktningene», jo tydelige viste og fastslo dette den elendighet flyktningene
kom fra og den elendighet vi anså oss «guddommelig» eller semi-guddommelige som
absolutt og uten forbehold forpliktet til å avhjelpe, kollektivt, gjennom våre hypermagiske representanter som satt på
bevilgningsmakten.
Faktaene talte oss altså – i seg selv - direkte oss selv imot,
til vår ulempe, som «pure» argumenter i seg selv, men vi hadde hypnotisert oss
til å se alt annet enn fakta. Vi så illusjonenes fakta, ja, men ikke fakta
selv. Vi maktet ikke, torde ikke og ville ikke, for virkeligheten var for
«slem» for oss og vi i vårt vesen altfor for suverene til å innberegne eget
hovmod og mennesket som menneske en synder, i radikalt behov for nåde og frelse
i den eneste som kan tilfredsstille dette. Vi så ikke at vårt forhold til
tallene i seg selv var og virket kronisk selforstekende og i en hermeneutisk
ond sirkel som da er synergisk selvinkrimerende
i sitt vesen og karakter. (See om konkrete tall og statistisk materiale som
man kan få frysninger av nedenfor).
Vi trodde at vi kunne solidarisere oss med en fremmed gud,
at vi kunne stagge denne fremmede gudens vrede mot synden, dvs det vi selv
definerte som synd, ikke det den Gud som er kjærlighet definerte som synd.
Vi satte den kristne
Gud, ikke bare i parentes, men primært på nivå med den islamske guden, Allah.
Det vi gjorde, var, i eget navn og på egne vegne, å forlange at Gud skulle bøye
seg for Allah og hans budbringer – ikke profet - slik at vi alle skulle gå
rundt og ønske alle verdens muslimer «god» id/eid eller til lykke eller lykke
til med eid/id, (slik det så komisk, naivt og utrolig uforstandig lød fra
Høyres partikontor. Har de vett i det hele tatt?).
Og det som farlig var, var at vi ikke så og ikke ville
erkjenne muligheten for at muslimene på sin side og på sin måte og ut fra deres
egen tro faktisk kunne oppfatte dette scenarioet som høyst krenkende. Å sette
noen eller noe ved siden av Allah, regnes for blasfemi, en hån mot Allah og en
synd som bare kan bøtes ved dødsstraff. Selvsagt kan muslimene ikke akseptere
en slik gudsnivellering, en slik likestilling, en likestilling som
faktisk innebærer en forkleinelse av begge guddommene og ingen opphøyning av
noen av dem. Og dette er da selvforherligelsens synd, det mest eklatante
eksempel på selvapoteose, dette å
gjøre seg selv guddommelig, ja, til Gud eller gudserstatning selv
Men: Alle Ødipus’s disposisjoner bygget faktisk på en praktisk løgn, dvs på noe han ikke kunne vite. I dag vet vi bedre, like vel
holder vi hodet høyt og tror at vi er uangripelige. Vi vet imidlertid at immigrasjonspolitikken
vår – i vårt Europa, et Europa som faktisk er vi, og vi Europa - bygger på
flere grove løgner og forestillinger, illusjoner, som er reelle og faktisk
foreliggende.
En grunn til at disse løgnene ikke er kommet til overflaten
er, at vi har en elite i media, på universitetene, i poltikken og i
fagforeningene osv som ikke tør å beskjeftige seg med dem eller bekrefte dem, som
altså ikke for alt i verden leter dem opp, studerer dem fordomsfritt og
analysere dem på en intellektuell redelig måte og med de rette innfallsvinkler
og metoder. De vet nemlig at det gjelder om holde løgnene og forestillingene
levende og gående. (Selvforherligelsen bekrefter seg selv, selv om den benektes
og spesielt der den benektes).
Det er som om vi lever etter et kategorisk imperativ som
ikke tillater oss å tro noe annet enn at vi – og for enhver pris – er og skal
være gode, og at det vi gjorde virkelig var av det gode, skjønne og sanne uten
forbehold og uten at noen form for skepsis her var tillatt. Ingen skulle komme
her å ta fra oss livsløgnen, ingen i hele verden, ikke engang i kosmos, for løgnene,
den ville vi ha, selv om den etter hvert ble det eneste vi hadde. Noen tok det for gitt at jo høyere antall
flyktninger og asylsøkere vi mottok, jo bedre, «godere» og sannere var vi.
Samtid skulle det koste oss å være så
fortreffelige og jo mer det kostet, jo bedre og mer uangripelige ble vi.
Imperativet var at det skulle koste, koste hva det koste ville, skulle vi ha
håp om å bli vist – nåde. Men hvem skulle vise oss denne nåde, når alt kom til
alt? Gud? Glem det. Vi har for lengst fortrengt Gud fra bokholderiet. Gjenstår
bare en godhet hvor de bare de Godeste revisorer reviderer de Godeste. Det
ligger an til tragedie.
Et moment som
forsterker tragedien kommer til syne når vi tenker på og vet at Ødipus’s
tragedie var en høyst personlig tragedie, men en tragedie som selvsagt ikke er
vår tragedie. Poenget er at vår tragedie er og blir langt større enn Ødipus’s
tragedie. Hvis det hadde kommet ut den gang at Ødipus faktisk visste at han
giftet seg med sin kjødelige or og drepte sin egen kjødelig far, ville Ødipus
ha fått en skjebne verre enn døden. Han vill umiddelbart ha blitt betraktet som
en kynisk opportunist, et moralsk fordervet menneske, en psykopat, en
usurpator, en manipulator og tyrann. Han ville på stedet ha mistet enhver
beundring, enhver autoritet. Han ville på flekken ha blitt erklært fredløs og
fritt vilt for enhver. Han ville selvsagt ha blitt stilt overfor dommerne og
dødsdommen ville ha vært uten forbehold og han ville ikke ha opplevd noen form
for nåde.
For Europas vedkommende så er det forhold vi har som
europeere til migranter av ulike slag og av ulike troer ikke personlig. De er
og blir fremmede, like vel behandler vi dem personlig, som personlig relevante, ja, i visse tilfeller som mer personlig
relevante enn vi anser våre naboer for å være, mer personlige, mer omsorgstrengende,
personlige vesener, personer i høyeste potens som er like personlig gode som vi
selv er.
Vi har et mer intimt forhold til immigranter enn til alle de
som ikke er det, ja, vi har ofte er mer raust og liberalt syn nettopp på
immigrantene enn vi har til oss selv. (Det er en mild, bisarr form for sadomascochisme eller selvhat og oikofobi). Spesielt det mest utsatte,
eller de vi tror er mest utsatte, plasseres høyt oppe på rangstigen over de vi
helst vil hjelpe og støtte, det i seg selv verner mot kritikk og mistenksomhet
og sikrer «hjelperen» en høy – fortrinnsvis innbilt - moralsk og overlegen
«legitim» etisk posisjon og plattform.
Vi ser altså at Europas eller vår synd er langt større en Ødipus’s synd, eller skyld. Ødipus
kunne ikke vite, vi kunne. Ødipus ble i tragedien riktig nok straffet, selv om
det kan høres urettferdig ut. Han straffet faktisk seg selv ved å stikke ut
egne øyne. Han ble som vi sier i dag straffet på objektivt grunnlag, for
uaktsomhet, ved å straffe seg selv. Han trodde at denne straffen ville bli
akseptert av gudene som reel soning. Han var fri for forsett, men måtte likevel
bøte. Vi tror - på vår side- at ingen straff kan ramme oss, vi tror jo ikke
engang på skjebnen i dag, og heller ikke på Guds forsyn, vi har heler ingen Gud
over oss som ser alt, og en Gud som faktisk er kjærlighet, (hva det nå måtte
bety for de gudløse).
Det vi opplever er imidlertid ingen tragedie i
litteraturkritisk forstand og terminologi, og grunne er at vi visste eller
kunne vite, og i tillegg dette at ingen sa, forlangte eller påla oss å finne ut
om vi i virkeligheten faktisk og virkelig burde vite og ha visst. Derfor står
vi – i dagens terminologi og forstand - ikke
midt oppi en stor tragedie som før eller siden vil møte oss med full kraft.
Vi evner ikke å tenke tragisk, vi tenker hypermagisk.
Vi tenker ikke på en juridico-religico
måte, vi savner rett og denne
innfallsvinkelen til selve eksistensen og de dypere eksistensielle tilnærmingene,
og mest tragisk av alt: Vi har fratatt oss – og vil frat andre - disse
dimensjonene selv, i det skjønne, gode og sannes navn, helt og komplett og
totalt og uten forbehold uten eksistensiell
hjemmel, uten hjemmel i det som burde være vår gudstro. Uten hjemmel i ånd
og sannhet. Se
om hypermagikeren og det juridico-religico mennesket her på bloggen.
Se også omtale av Sindre Bangstad her,
anmeldelse av bok
Vi ser imidlertid ikke at «vår» tragedie er mindre verdt enn
den typisk antikke greske tragedie, de gamle grekere hadde en annen forståelse
av hva en tragedie er. Vi mangle enhver form for forståelse av hva en sann tragedie
er, og for det tragiske som en integrert og eksistensielt og metafysisk så vel
som fysisk ufrakommelig del i vår eksistens.
Men hvorfor, har vi eksempler? Jo, ta for eksempel ulykker
av ulike slag, generelt, ulykker som rammer oss av og til og hvor ingen skyld
foreligger og hvor årsaksrekkene er uklare. Vi kaller en trafikkulykke tragisk, spesielt der hvor mye har
lidelse kan bekreftes, eller vi ser det selv med egne tårevåte øyne på tv, men
det tragiske er faktisk at vi ikke ser at dette ikke er en tragedie. Det er
hovmodet som legger opp til ulykken som er det genuint tragiske, et poeng de
fleste i dag ikke engang makter å reflektere over, jeg har erfaring med dette.
Spørsmålet oppfattes som en fornærmelse mer som en
oppfordring til refleksjon. Sier man at en trafikkulykke eller en større
naturkatastrofe ikke er tragisk,
eller ikke en tragedie, er man ille ute. Å si slikt mottas som en fornærmelse
og et bevis på at den som stiller spørsmålet er «ond», eller verre.
Konklusjonen er at
immigrasjonen ikke er en tragedie, på folkemunne, så å si, den er i stedet
– slik folk flest ser det – en velsignelse, fordi den har gitt oss en nesten
utrolig fordelaktig anledning til å vist verden hvor utrolig, uten forbehold og
komplett autentisk skjønne, gode og sanne vi er.
Noen vil også legge til: Se på oss, forgud oss, se hvor
intelligente og kreative vi er. Og ikke forlanger vi noe som gjenytelse for det «gode» hjelpearbeidet
heller, for det ville automatisk plassere oss blant de tvilsomme moralsk sett,
personer det er verdt å bekjempe, i stedet for å forsøke å forstå. (Når Sylvi
Listhaug på tv i en enquete på gata blir
kalt ond, skjønner vi hvor landet ligger).
Vi forlanger oppi alt dette også at verden for øvrig skal se
på oss og forholde seg til oss som noble forbilder, noen å etterligne, noen å
beundre, og noen å hylle. Vi ser på oss slev og vår rolle som et botemiddel, en
magisk formel, et magisk instrument. Vi har gjort oss selv til hypermagikere, helt uten å være oss
dette bevisst. For så vidt er vi uskyldige, tror vi, vi kan ikke fordømmes av
ettertiden for noe vi ikke var oss bevisst. Det er nå så. Men vi kan dømmes
fordi vi ikke gjorde nok for å gjennomskue oss selv. Vi kan dømmes fordi noen lot
oss dulle oss inn i oss selv, fordi noen var interessert i å øke narsissismens
fristende herjinger med oss, i den tro at dette i seg selv skulle skape mer
godhet, mer skjønnhet og mer sannhet. Vi hadde imidlertid en elite som burde ha
visst bedre, men som bedro seg selv og alle andre, hele Europa, i den tro at de
selv var urokkelig rettferdige, moralsk uangripelige og etisk mer høyverdige
som mennesker enn noen andre mennesker i historien noen gang hadde vært.
Og i dette ligger vår tragedie: Vi visste og burde vite,
like vel gjorde vi det utenkelige, nemlig å gjøre det objektiv sett komplett umoralske, - ved å lyve oss til å tro at
vi hadde et personlig forhold til de vi ønsket å hjelpe, mens de vi hjalp hadde
helt andre forestillinger om oss enn vi selv hadde. Vi sa imidlertid ikke at vi
ikke visste, for vi visste - i
overført betydning eller som i en analogi - at vi giftet oss med vår egen mor. Vi sa at vi
aldri ville drepe vår far – hvis han skulle dukke opp, og selv om vi med rette
kunne drepe ham fors forsømmelse og svik – men i stedet drepte vi oss selv ved å påta
oss en oppgave vi visste vi ikke ville makte å håndtere.
Hvordan skal vi
straffes for det vi har gjort og unnlatt å gjøre? Er det overhodet mulig for
oss å tenke at vi, som den mest unnfallende sivilisasjon verden har sett,
faktisk fortjener straff både på objektiv og subjektiv juridisk og religiøst
grunnlag? ER det overhode mulig å tenke seg at «vi» selv pålegger oss den
straffen «faktisk» mener vi fortjener?
Vel, den totalitære kommunisme i Øst kollapset mer eller
mindre av seg selv og nesten uten blodsutgydelser, (hvis man ikke regner med de
ca 80 millioner ofre under Lenin og Stalin). Milan Kundera, med sin roman som vi nevnte over, bidro med sine
innsikter og ved å konfrontere kommunistene med Ødipus bidro med sitt.
Kommunistene hatet ham for det; de så antakelig hvilke avsløringer som lå i
tragedien. Avsløringer de måtte fortrenge ved å undertrykke enhver motstand.
Svarer vi ja på
spørsmålene over, hvem skal da utmåle straffen, hvem vil og kan eksekvere dommen
og hva skal straffen bestå i? Ved aktiv og notorisk og formelt formulert tilgivelse
som man kan håpe på vil stå seg overfor historiens dom? Via sannhetskomiteer
eller sannhetsserum? Via sedativer utdelt kronisk en masse?
Det vi med sikkerhet kan påstå er at eliten som må bære skylden
alene med alle midler vil forsøke å kneble ytringsfriheten. Jeg tror vi allerede
nå, men ikke ennå, kan regne dette som et objektiv og absolutt faktum, ikke en
objektiv fastslått usikkerhet eller se det som bare som en fjern mulighet.
Straffen vil komme,
men i hvilken konkret form er umulig å si. Noe
må veie opp for den selektivt villede ignoranse og mangel på behov av
erkjennelse ikke bare bygget på fakta, men også på troens fundament og en
forankring i det apodiktiske og den metafysiske virkeligheten, og derav
viljes-styrte mangel på åndskraft, forstand og innsiktsvilje, et perspektiv som
synes forlatt av Den norske kirke og dens «fremtoninger» av i dag. Samfunnet ligger i forvirring og ubalanse.
Samtidig ligger der et behov for justering under, behov for kursendring og
avbalansering. Eksistensen og selv skaperverket søker naturlig etter
harmonisering og likevekt. Men hverken kriken eller «eliten» med
kulturpersonligheter, politikere og mediafolk i samme bås og kategori vil være
i stand til å se problemet, antakelig ikke før det er for sent og prisen for
friheten i seg selv blir for høy å betale.
Vi skal i fortsettelsen ta for oss et
eksempel som mange i utgangspunktet vil si er et nokså uskyldig og lite
relevant spørsmål for tingenes tilstand i dag. Men ser en litt nøyere etter,
vil vi kanskje ane at problematikken som eksempelet avslører på et dypere nivå,
er høyst både relevant og dagsaktuelt, og vil være det fremover, i stadig
høyere grad og da med en alvorlighetsgrad som vil forsterke seg. Det kan derfor
«lønne seg» både for de mennesker og personligheter som så å si i fra «naturens
side» tenker religico-juridico så vel for de som
ikke har dette perspektivet eller har mistet evnen til nye tilnærminger til
tingene og til den forstand som skal
til for å se hva som foregår og eventuelt hva vi i så fall bør gjøre med det
hele. Vi begynner med en i utgangspunktet «forstanding» professor:
Professoren som fikk et tilbud han
kanskje – kanskje ikke – kunne motstå, fordi det var forståelig, empati-innbydende
og egentlig ikke spilte noe rolle i det store og hele, kanskje snarere tvert i
imot, hvis man bare kunne lempe litt på tradisjonelle forestillinger om
moralens ontologiske nødvendighet:
Nedenfor serverer vi en «reell»
metafor eller historie fra virkeligheten, som kan brukes analogt på mange
«settinger» og personer i dag, i alle de ulike aspektene av livet, i arbeidsliv
så vel som i politikk og kultur. Historien vil kaste lys over hvilke
utfordringer Vesten står overfor, Vestens moralske dilemma, ikke på godt og
ondt, men på ondt, kun, fordi historien knuser «det konstruerte og
selvkonstruerte barnet» i en, den moralske grunnforståelse som «eliten» eller
etablissementet har implantert eller forsøkt individuert i oss, idet vi i dag overlater all moral til «snillhetsideologien»
og de store talls materialistisk-nihilistisk betingede og djevelsk forførende
«frelsesvei» for alle «gode mennsker», dvs antatt syndefrie mennesker, hvor de
nå en gang kommer fra og hvor de nå øsker å gå:
For å få et vitnemål med gode nok resultater til å komme inn
på medisinstudiet, trengte en student enten A eller B i et av professorens fag.
Når så eksamenen er unnagjort og professoren skal fastsette karakteren, viser
det seg, ifølge professoren, at kandidaten bør få en C.
Studenten oppsøker nå professoren på hans kontor og ber ham
om å forandre karakteren fordi kandidaten mener at professoren ikke har lest
kandidatens besvarelse grundig nok.
Professoren leser da besvarelsen en gang til og i tillegg
leser han en del andre besvarelser for å kunne danne seg et sikrere og bedre
bilde av saken.
Etter ny gjennomlesning er professoren overbevist om at
kandidaten ikke fortjener noen bedre karakter enn den han hadde satt første
gang. Karakteren kunne tvert imot ha vært satt lavere.
Professoren forteller kandidaten hva han har kommet frem
til, men kandidaten deler fortsatt ikke professorens mening. Han sier at han
vet at han ikke fortjener bedre karakter enn C. Han ber innstendig professoren,
som det humane menneske han nå engang er, likevel å endre karakteren, for hvis
ikke, kommer han jo ikke inn på medisinstudiet, noe som er veldig viktig og noe
som stadig blir viktigere for kandidaten.
Professoren minner da kandidaten om at eksamenskarakterer
fastsettes på grunnlag av prestasjoner og ikke på intensjoner eller behov,
eller på verdien av kandidatens fremtidsplaner. Kandidaten svarer: Jeg vet at
det er uetisk å endre på karakterer når studentene ikke fortjener bedre. Men
jeg ber deg om å gjøre et unntak for denne ene gangs skyld. Og før professoren
rekker å svare, fortsetter kandidaten: Jeg appellerer til Dem som utilitarist. Deres mål er jo størst
mulig lykke for flest mulig, ikke? Hvis De gir meg karakterer ut fra det jeg
fortjener, hvem blir da lykkeligere av det? Ikke jeg, i hvert fall, det er
sikkert. Kanskje vil De professor, personlig, bli det, for en liten stund, men
De har hundrevis av studenter og de glemmer snart denne lille saken. Og jeg
kommer til å bli så uendelig mye lykkeligere over å ha kommet inn på studiet og
hvor jeg kan utdanne meg akkurat slik jeg alltid har ønsket. Det stemmer at jeg
ikke har jobbet så my i det emnet du har undervist meg, men jeg innser feilen
og vil legge meg skikkelig i selen fra nå av. Hvorom allting er, burde De,
kjære professor, i Deres moralske
overveielser, se mer fremover og ikke bakover i tid og dessuten er det ikke
tvilsomt at De vil være årsaken til mye større lykke hvis De bare ga meg et
bedre resultat, selv om jeg ikke fortjener det …
Professoren fastholder like vel karakteren og sier at det ikke er riktig å endre karakteren til
det bedre og at dette er hans overbevisning. Kanskje er de enig, kanskje ikke,
men hvis du er enig med meg, sier professoren, og du dessuten også er
utilitarist, hvordan får du til å gå opp med utilitarismen? Anta at resultatet
skulle bli lykke i størst mulig omfang, hvis jeg endrer karakteren, hvorfor
skulle jeg da ikke endre den?
Det er klart, at hvis jeg endrer karakteren og løp rundt og
fortalte om det til folk rundtomkring, så ville dette kunne ha en negativ
effekt på hele det nåværende karaktersystemet, et system som har vist seg å
være et godt system i alle de ulike emnene. Men det er klart, at hvis jeg ikke
forteller det til noen, så får jo ingen vite det og da kan ikke min handling gi
et dårlig eksempel for andre. Men dette i seg selv reiser et interessant
spørsmål: Hvis det er uriktig av meg å foreta en handling i åpenhet overfor
andre, er det så mindre urett om jeg gjør det i hemmelighet? (Eksemplet bygger
på: John Hospers, Human conduct). Moral:
Vi ser har at regler om sannhet og rettferdighet ikke uten videre kan
motiveres ut fra utilitaristiske kriterier. s 34 i Etiska problem, Holte, Hof, Hember og Jeffner. 1970.
Eksemplet ovenfor
reiser selvsagt noen svært interessante etiske problemstillinger. Det ble
tatt opp i en lærebok i etikk på det teologiske fakultet bl a på Universitetet
i Oslo fra rundt 1970. Siden den gang har samfunnet antatt en form som er
ganske så ulik den form det hadde den gang.
Vi står i dag overfor helt andre utfordringer å nær sagt
alle områder. Grunnleggende etiske problemer består i sin «evne til konstans»
på det etiske området, som jeg vil kalle det.
Vi har hatt en
utvikling mot at diskursen nå dreier seg mer om meta-etikk enn etikk.
Fokuset er ikke lenger på spørsmål om det f eks er galt å skulke jobben, men om
hva som - samfunnet - best eller dårligst kan gjøre for at folk nettopp ikke
skulker jobben. Etikken forventes da å skulle løse de grunnleggende etiske
spørsmål ved å unngå dem, by default,
altså. (Om dette har bl a Nina Karin
Monsen skrevet en del, jeg kan imidlertid ikke gå nærmere inn på dette
her).
Eksemplet innbyr til å bruke fantasien, sett på bakgrunn av
hva som generelt har skjedd siden rundt 1970. Studenter som studerte den gang,
ville ganske sikkert se for seg to hvite
personer som aktører i denne etiske drøftingen, altså en hvit, yngre
student og en mer erfaren hvit, antakelig borgerlig, professor. Forfatteren av
eksempelet ville også være en hvit, heller godt «satt» hvit mann. Eksemplet
illustrerer derfor en relativt «lett» kontekst og rammeverk, og representerer
på en måte et «lukket» og dermed et lett analyserbart fenomen, eller system.
Etisk sett burde det
derfor være interessant å supplere problemstillingen med ny informasjon og nye
aktører. Man kan spørre: Hva ville professoren ha gjort hvis studenten var
sort? Hva ville han ha gjort hvis studenten var en sort minoritetskvinne? Og
hva ville rofessoren gjort hvis studenten var hvit, men kom fra et svært fattig
og utsatt miljø?
Og hva ville ha skjedd hvis professoren var veldig politisk
interessert og aktivt arbeidet for å styrke minoritetsgruppenes stilling ved
universitetene, fordi han var overbevist om at verden i rettferdighetens navn
var bedre tjent med at å motarbeide, redusere eller ganske enkelt kvitte seg med
«white power», eller «white male power, enn det
motsatte
Ville endringen i forholdet «på bakken» kunne
rettferdiggjøre å ta i bruk helt nye virkemidler i etikken generelt, slik at
«samfunnet» ble mer rettferdig og mindre diskriminerende, i etterpåklokskapens
ånd, så å si?
Rett ressurs- og maktfordeling og rettferdighet fordeling –
to ur-slagord og i dag oppfattet som fruktbare og derfor legitime universelle
appeller - av goder og «onder» har vel i menneskehistoriens gang alltid vært på
programmet, et mål å arbeide mot for alle tider, alle klasser, alle
minoriteter. Til og med mer eller mindre legitime majoriteter under dagens
kapitalistiske materialisme, vil arbeide for å kunne fungere henimot
realisering av disse slagordene, disse målsettingene. Dette krever maktanalyser
og en «ny etikk». Ikke gammel vin i nye «vinsekker».
Den nye etikken retter seg ikke primært – prima facie - imot den enkelte, men mot
samfunnet og strukturene. Man vil skape rett for den enkelte ved utjevning og
positiv diskriminering styrt ovenfra, i ideologiens perspektiv. (Man tror man
ser det i fugleperspektiv, hvilket bare er et annet ord for «det guddommelige
perspektiv»). De uten makt, bør gis mer
makt, med «full-scale innsats», slik at det kan etableres et balansepunkt, en
harmoni «sett ovenfra». Den ene gruppe settes opp mot den andre, den sterke
gruppen må ved bruk av en eller annen form for tvangsregulering - gi fra seg reelt
og strukturelt betingede privilegier, for ikke å nevne rent personlige
kvaliteter.
Et privilegium kan være mer eller mindre konstruert, som f
eks når hvitfarve i seg selv «borger» for et privilegium som den som er hvit så
– ifølge «etikken» - må gi fra seg, eller
ofre, for at «rettferdighet» skal skje fyllest. Begrepet rasisme kommer da gjerne
i fokus nærmest som en tvangsforestilling som legges til grunn - normativt eller preskriptivt - for alle strategier, alle relasjoner, alle
verdivalg, alle preferanser og beslutninger og alle uttrykk som kan true disse
tvangsforestillingene blir møtt med alt fra mistenksomhet til voldsbruk som
mottrekk og ledd i en bevisst planlagt organisert pedagogisering både liminalt og subliminalt - for strømlinjeforming
av alle holdninger og all relasjonsbygging, eller rettere sagt: nedbygging
eller avvikling, i håp om at det nye og frelsende for menneskeheten skal komme
dalende ned av seg selv.
Begrepet rasisme kan da brukes både kynisk og naivt som et kaldt
og såkalt nøytraltinstrument i kampen om det som til enhver tid regnes for hegemoni og som premiss for enhver
konsensus. En kamp som vil anta stadig mer intense former, ja, destruktive
former, et perspektiv som er fullstendig ukjent og skremmende for folk som på
død og liv må sette emosjonene i sentrum for all tanke, all holdningsdannelse
og alle kulturelle eller politiske strategier. Rasisme – opprinnelig sett som
et avgjørende erkjennelsesinstrument – blir da absoluttert som et nødvendig, uavhendelig politisk virkemiddel, ja,
en «selvinnlysende» og eneste saliggjørende metode som brukes for å målbinde eller
kvele alle motforestillinger og metode-preferanser.
Brukt ekstremt kan grunnforestillingene her anvendes så
snevert, manisk, hysterisk og uklokt, intenst og fordomsfullt, at man kan
snakke om virkelig hatefull «omvendt rasisme». Det dreier seg fortsatt om Marcuse:
Toleranse bør brukes – i praksis: Ja,
Skal brukes - som et repressivt middel, dvs undertrykkende middel.
Det man konstruerer opp som - eller det man forestiller seg - er ganske enkelt den fiende som skal
bekjempes, med repressiv toleranse. Resultatet eller konsekvensen av denne
militante måte å tenke på er at fienden skal bekjempes med enda grovere middel
enn det fienden slev faktisk kan forføye over, gitt kontekst og systembetingede
rammeverk.
Disproporsjonalitet sees det her «elegant» bort fra,
egentlig innebærer dette, for å ta en analogi fra boksesporten, at tungvekteren
skal tvinges til å bokse mot to eller tre motstandere på en og samme tid i en
og samme ring for å unne gjøre krav på tittelen. Den beste bokseren skal alltid
møte større motstand enn det de svakere bokserne forventes å skulle, og jo
bedre du er, jo flere skal du som antatt og fordomsfullt er
privilegert, måtte bokse mot på en og samme tid. Alle
skjønner at dette er galskap, likevel er det dette som analogt skjer der andre
enn hvite elever får gratis ekstrapoeng slik at de kan komme inn på f eks
universiteter og slik kunne fortrenge hvite studenter. Professoren i vårt
eksempel over er beseiret en gang for alle. Og han makter ikke å reise seg.
Eller rettere: Han tør ikke reise seg.
Noen «campus-smarte» professorer gikk da også inn for å
betrakte rasisme som «fordommer pluss
«makt»: Prejudice plus power is a
stipulative definition of racism often used by anti-racist educators, including
the American pastor Joseph Barndt.[1] The definition was first proposed by
Patricia Bidol, who, in a 1970 book, defined it as "prejudice plus
institutional power."[2, her
Det sier seg selv at dette slagordet ble brukt mot alt som het hvithet. Hvit i seg selv
ble undertrykkende, generelt. Hvit var klassefiende, hvit var rasisme i seg
selv. Det utrolige er at mange både hvite og svarte tok slagordet som uttrykk
for en absolutt, faktisk sannhet, og da et svært uakseptabelt faktum som det
var om å gjøre å tilintetgjøre, med alle midler, fordi disse konstruerte «fakta»
i seg selv representerte det motsatte av «godhet», og ja, lykke, om man vil, se
sosialøkonomiske teser om godhet.
For en professor som var overbevist om at kapitalismen hadde
frembrakt situasjoner og kroniske tilstander der folk strukturelt og derfor
«systematisk» ble behandlet uverdig eller urettferdig, ville det antakelig være
svært lett å finne en løsning som ikke gikk til roten av det etiske
grunnproblemet, «face en face», individ til individ, person til person. Se og
vår artikkel Homo
oeconomicus i dag ...
Individets «moral»
blir mer eller mindre irrelevant. Det moralske «imperativ» ble å hjelpe flest
mulig ved å differensiere mellom grupper og støtte de grupper som var «mest ut
å kjøre» og som led av urettferdig, strukturell
- u-moral. (Dette står for meg som det jeg vil kalles maxime-moral, et uttrykk jeg kanskje kan behandle annetsteds).
Politikere, universitetslærere, kulturpersonligheter,
mediafolk, prester og kapitalister stilte seg mer enn gjerne og gjerne helt uten
forbehold og helt åpen overfor denne ny-moral, som altså neppe er moral i det
hele tatt.
Man stilte seg i den tro at man ikke lenger kunne møte noen
fristelse nettopp overfor den fristelsen som betrakte «massens» fortrinn fremfor
– eller på bekostning – av den enkelte. Den enkelte bli gitt prioritet bare i
den grad vedkmmende tilhørte en gruppe, og dette er utslaget av drømmen om det
multikulturelle, evigvarende, «overskudd» på velstand og godhet.
Det gjaldt f eks da å si og presse andre til å tro og tenke,
at ingen grupper hadde krav på å representere sannheten – og sannheten alene,
en gang for alle. Å hjelpe gruppen først, ble da et absolutt credo, en ufravikelig norm, en uangripelig forestilling. Å
hjelpe flere, og stadig flere, ble ansett som bedre enn å hjelpe færre,
individuelt. (I norske politikk for ikke mange år siden uttrykker en SV’er at
vi er ikke er kommet til komiteen for å diskutere norske verdier, når
spørsmålet om afghanerbarna kom på bordet. Det var universelle verdier som
skulle legges til grunn, verdier da sett på som rettigheter på statskassen). I
praksis er dette utilitarisme: Størst lykke for flere, bare at man i dag helle
vil si: Mest godhet til de fleste
og mest mulig godhet fra de beste – en besynderlig forestilling for
folk som tenker mer tradisjonell etikk.
I denne prosessen ble det da raskt og paradoksalt nok et
hovedmål å styrke visse gruppers ontologiske eller varige og «uavhendelige» status
og statusmakt i sosiale forhandlinger, og politiske, kulturelle og «ideelle» pressgrupper
fikk en nærmest religiøs eller filosofisk legitimitet. Natur-retten, i
motsetning til den positive eller menneskeskapte retten, hadde alle glemt, den
var i høyden aktuell for akterutseilte katolikker!)
Det ble et absolutt moralsk og etisk krav om å støtte de riktige gruppene, de som i
utgangspunktet da ble definert som mer trengende enn andre grupper, mer
trengende, kollektivt, enn f eks «den hvite gruppen». (I praksis vil folk med
fornuft forsøke å moderere motsetningene og innse og rette seg etter den
erkjennelse at det alltid vil foreligge et visst spenningsforhold mellom «det
kollektive» og «det indviduelle», mellom fellesinteresser og individuell
interesser, mellom den éne og de mange, at det alltid vil eksistere gnisninger
og motsetninger på tvers av fellesinteressene, og dette «ontologiske
paradokset» neppe noen gang vil la seg løse ved at det går opp i en historisk,
stor, syntese en gang for alle).
Med dette foreløpig som et bakgrunnsteppe, var det nesten
naturgitt av begrepet rasisme etter hvert fikk et nytt innhold i forhold til
den tradisjonelle oppfatning av begrepet: Rasisme
ble ikke lenger knyttet til biologi, men til kultur. Man fikk i den
store konsensusoppbygging på dette feltet innført termen - eller den funksjonelle
definisjonen - «kulturell rasisme».
Den «kulturelle rasismen» ble fort gjort til en gullstandard som alle gode og mindre
gode ting og forhold skulle dømmes ut fra. Ja, om du var god eller ikke-god,
eller ikke såååå god, ble bestemt av
denne standarden. Og i bakgrunnen spøkte lovverket og straffebestemmelsene.
Folkets holdninger skulle med andre ord «pedagogiseres», styres og formes, - det
var ingen vei tilbake, eller rundt, det fikk koste hva det koste ville, det lå ingen
angrefrist under «godheten», ingen mulighet for noen «opprørsparagraf» mot den
– falske - godheten skulle inn i «lovverket», kort sagt: Det fins ingen pardong for overtredelse av «normativ
kulturell rasisme». Men heller ingen prøveløslatelse for normale tanker og
normal, forstandig oppførsel, hverken i kirken eller i barhavene.
Befolkningen en masse
skulle oppdras, koste hva det koste ville, til anti-rasisme, til å bli perfekt gode mennesker. Det perfekt gode
menneske ble dermed gjort til mål og middel i kampen for «det gjennom gode
samfunn», dvs det syndfrie samfunn, målt med gullstandardens eller «den gode antirasismens universelt gode og
høyverdige telos og meter». Anti-rasisme ble det faste punkt man kunne
bevege verden på. Man hadde endelig funnet løsningen. Vi hadde kvadratisert
sirkelen og sirkeliggjort kvadratet. Vi var ikke bare verdens navle, men også
verdens «lovgivende» domstol og – bøddel.
De gode jobbet da ofte helt uten å være klar over det for
innføring av det St. Augustin på 300-tallet e Kr kalte «Gudsstaten», misforstått
og på helt feil grunnlag, men dog.
Gudsstaten forblir et fjernt ideal for kristen så vel som for
ateist eller hedning. (Politikk som sådan kan sies å være hedenskap pr
definisjon).
Gudsstaten, ja: Et prosjekt også deterministen John Calvin
jobbet for å realisere, i Sveits. Han mislyktes selvsagt grådig med dette – i
hvert fall sett i ettertid og med våre høymoralske eller hypermagiske lakse, porøse eller
slappe standarder - allerede før han hadde satt i gang.
Calvin trodde antakelig at der Gud ikke strakk til, var han den rette mannen som nettopp kunne
strekke til, på vegne av Gud. Hans «velde» i Bern i Sveits ble et skrekkvelde,
«revolusjonen spiser sine barn», kan man «ihukomme». Man kan med en viss rett
kalle Calvin for en «hypermagiker»,
som alltid jobber på vegne av andres ve og vel, for i større eller mindre grad
forsøker å skjule sine egentlig egoistiske tilbøyeligheter, se her
om hypermagi og emosjoner mm
Vår professor – som vi møtte ovenfor - vil ha funnet en
annen måte å relatere til problemet på enn den måten han ovenfor i innledningen
nærmet seg studenten på. Overfor studenten ville han selvsagt i utgangspunktet
fremhevet at studenten kom med et umoralsk forslag som han ikke kunne støtte.
Studenten ville ikke vinne frem med å referer til professorens eller andres
«lykkekalkyle», se på
bloggen her. Professoren
ville ha nektet å gi den hvite studenten bedre karakterer på et rent utilitaristisk
grunnlag, (tradisjonell moral ville ha trumfet «lykken»). Han ville sannsynlig
vis - i stedet for å konfrontere
studenten direkte med å beskylde ham for å komme med uetiske krav, heller kanskje
ha begynt å arbeide for en eller annen form for positiv diskriminering, ut fra Marcuses
lære som altså gikk ut på at det var etisk riktig å treffe tiltak eller fatte
vedtak som helt åpent var intolerante, (og det ikke bare på universitetene). Professoren
vill uansett ikke ha forstått at han sto på garn mitt i det nye paradigme. Han
ville ikke ha klart å gjennomskue den strategien Marcus hadde forsøkt å smugle
inn, til og med ved å være helt åpen om den repressive toleransen han forkynte
og selv la premissene for skulle erobre universitetene først, og siden
byråkratiet og deretter all vestlig politikk overhodet, helt i tråd med hva Gramsci
hadde sett og håpet på skulle la seg realisere: «Arbeidernes lange, men
seierrike gang gjennom korridorene», se Verdinihilisme,
ekteskap osv
Marxisten Marcuse
kalte altså denne form for intoleranse for «Repressiv
tolerance». Han var innflytelsesrik og fikk en enorm makt over
studentbevegelsene på universitetene fra 1968 og fremover i tiår på tiår. Hans legitimering av intoleranse
gjelder fortsatt både på universitetene og de fleste andre samfunnsområder og det
ser ikke ut for at denne retningen innen etikken skal begynne å dabbe av og få
mindre innflytelse med det første, snarere tvert imot.
Vår professor over, ville aldri under fire øyne ha fortalt
studenten at han, fordi han regnet seg som et godt menneske, i stedet for å
beskylde studenten for dårlig moral, ville forsøke å få innført ordninger eller
opptaksvilkårene ved universitetet ad omveier, slik at studenten like vel kunne
begynne på medisinstudiet. Professoren ville imidlertid kanskje ha begynt å
engasjere seg i utvalg og råd for på lengre sikt å påvirke universitetsmiljøet
og professorkollegaene til å endre inntakskriteriene, slik at studenten likevel
fikk aksept for begynne på medisinerstudiet.
Professoren vil da i etterkant – hvis prosjektet lyktes - ha
god grunn til å føle seg litt lettere til sinns, vil noen si. Han ville dessuten
lett kunne innbille seg selv at han nå plutselig i sinn og skinn var et «bedre
menneske» - objektivt sett, ikke bare relativt sett. Han hadde gjort rett ved å
nekte denne enkelte student bedre karakterer ved å jukse, men nå ville han oppnå en større rett, i sum, en
større godhet, en større lykke – godhet - for flere. Som et etisk høyverdig og
forbilledlig etisk individ selv, hadde
han hatt mot til å avvise students forslag. Og mot er jo «av det gode». Men professoren ville bli - og ha - del av
et større gode: Han ville redusere inntakskravene på generelt grunnlag. Det
skulle bli lettere for alle å studere medisin. For hadde han ikke i sin ungdom
selv vært mot karakterer overhodet? Professorens større gode ville altså avhenge av i hvilken grad han selv
kunne hjelpe flest mulig, selv om det skjedde via klare brudd på den naturlige
moral, og den naturlige rett og de plikter den impliserer, (og den lov Gud har
skrevet på alles hjerter, men som riktig nok er formørket inntil en viss grad.
Det fins fortsatt noe man kan kalle dyp eller dypere samvittighet,
se her om bla Kierkegaard og Abraham som vill ofre sin eneste sønn Isak: her
og her
om synteresis eller synderesis bl a).
Det eneste reelle mentale forbeholdet professoren ville ha
gått og slitt med, var at dét kunne hende, at det ville bli en katastrofe for
mange å la studenten slippe til på studiet. At konsekvensene ville bli katastrofale
for mange flere nå etter nyordningen og ny-moralen og et stort minus i lykke-regnskapet,
idet minus ville trumfe pluss, hvis man skulle gjennomgå legenes praksis over
tid, en praksis som jo var tilstått legene på sviktende moralsk grunnlag.
Å produsere dårligere leger,
leger ingen store, kroniske sår på
samfunnslegemet, sår som var en direkte konsekvens av å hente inn dårligere
kandidater over en lav sko til medisinstudiet, kan man si. I lengden ville
dette tære alvorlig på Brutto Nasjonalproduktet og i siste omgang føre til
opprør og varig splid, særlig hvis det gikk opp for folk at god gammeldags
moral som bygget på individets frihet, individets begrensninger og individets
verd og verdighet som ansvarlig menneske og som en guds skapning med sitt
medfødte gudsbilde in takt, i hvert fall i noen grad.
I praksis ville det ha vært sannsynlig – den gang – at professoren
virkelig tok konsekvensen av at studenten objektiv ikke var skikket til å bli
lege og at de dårlige karakterene hans mer enn tydelig nok viste at han nettopp
ikke var oppgaven verken verdig eller voksen. Professoren ville da føle at det
var best for alle at han ikke ga etter for studentens krav. Men som vi har
forsøkt å vise, ville det bli svært vanskelig for professoren å la være å gi
etter for «godhetspresset».
Men ville professoren like vel, – til tross for moralske
betenkeligheter - , virkelig ha lagt seg i sælen for å få alt dette til?
Jeg tillater meg å tvile, og grunnen har er at professoren i
vårt tilfelle hadde å gjøre med en hvit student, ikke enn sort student, eller
en student som tilhørte en annen minoritetsgruppe, en student som i oven i kjøpet
kom fra en god familie med god råd, og med råd og anledning til å søke seg inn
på legestudiet på et helt annet universitet på et helt annet sted, der
inntakskravene var satt lavere.
Slik ville han kunne hjelpe studenten indirekte til å komme
inn ved for eksempel at inntakskravene ble forsøkt senket andre steder. Han
ville kanskje foreslå at siden han i stedet for å si det dirkete til studenten,
fortalte og forsikret ham seriøst at han for sin del ville arbeide aktivt for å
endre vilkårene for visse studentgrupper på sikt, et arbeide som på tross av
umoralen i det ville geleide studenten til studentens eget mål om å komme inn
på medisinstudiet. Slik ville professoren uanfektet kunne gå inn i hypermagikerens
rolle, uten selv å være klar over det. Fordi han var for feig til å
gjennomskue sitt sanne ego og som et menneske som kunne la seg friste, og hans megalomane
behov for å manipulere folk til å oppfatte at han tilhørte «de gode, de sanne
og skjønne».
Nå til de forskrekkelige tallene som jeg lovet i starten av denne artikkelen. Så
hva sier så tallene? Og hva forteller den likegyldighet disse tallene blir møtt
med fra politikernes og de ansvarlige om vårt pro tempo «moralske godhetsparadigme»? Jeg vil si: Vi bryr oss
egentlig ikke, vi overlater alt til de andre, til de som steller med slikt, til
– ironisk nok – «de gode», bedre karakterisert som «hypermagikerne». Vi har
begynt å tro på magi, i stor skala, uten å vite om det, det kan blir vår bane
som nasjon og for Vesten som sivilisasjon, (se andre artikler om dette her på
bloggen, noen av dem linkes det til i denne artikkelen).
Hanni Afsar
skriver på sin facebook-side:
Bare i Oslo er det 157.000 ikke-vestlige innvandrere og barn
av innvandrere. Samtlige minoritetsgrupper fra MENA har svært lav
yrkesdeltagelse og høyt trygdeforbruk. Blant somaliere er for eksempel bare 36
prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene i inntektsgivende arbeid. (SSB
regner én times lønnet arbeid i uken som «sysselsetting».) Innvandrere mottar
60 prosent av landets samlede sosialbidrag og betaler 40 prosent mindre skatt.
Offisielt spanderer regjeringen 50 milliarder kroner på innvandring og
integrering hvert år. Den ligger selvsagt langt høyere. Et sted mellom 100-250
milliarder kr per år. Vi snakker om antall arbeidsledige innvandrere på
størrelse med Drammen.
Det er en kjensgjerning at hundretusener av norske
arbeidsplasser vil automatiseres og forsvinne i løpet av noen tiår, som vil
endre arbeidslivet fundamentalt, særlig for ufaglært arbeidskraft. Men
herregud, kjør på med suksessoppskriften "hurtigsporet". Nå har Norge
funnet nøkkelen til integrering. 😂Fake-Dagbladet
-
Løgnene om lønnsom innvandring
Listen over profilerte politikere, akademikere og
journalister som har villedet nordmenn over tid er fryktelig lang. Husker dere
økonomi professor Victor D. Norman: Vi kan uten vanskeligheter ta imot 100 000
flyktninger. Det er ikke i tvil om at innvandring er bra for Norges økonomi.
Kristin Clemet (H): invandringen er en berikelse for
velferdssamfunnet som gjør Norge til et rikere land.
Thomas Hylland Eriksen: (sosialantropolog og forsker) Norge
bør ta inn 1,5 millioner innvandrere frem til 2050 som bør etablere seg i Oslo.
Innvandring er lønnsomt og nødvendig.
Thomas Liebig: (OECD) Innvandrerne bidrar positivt til
statskassen.
Majoran Vivekananthan (Redaktør Utrop) Innvandrere bruker
mye mindre av velferdsbudsjettet enn det nordmenn gjør. Innvandring lønner seg.
Bare noen eksempler. Altså løgn og bedrag som har villedet
nordmenn. Nå sitter vi med fasiten, eller den har vi sittet med lenge.
Vestlig arbeidsinnvandring som svensker og polakker er
vinn-vinn. De kommer til Norge i en begrenset tidsperiode for å jobbe siden
reiser de fleste hjem.
Derimot innvandrere fra Somalia (40 000) Pakistan (37 400),
Irak (34 000), Syria (30 000) og Eritrea (26 000) flytter ikke hjem når det er
trygt i hjemlandet. Samtlige grupper har lav yrkesdeltagelse og høyt
trygdeforbruk. Kostnadene er astronomiske og voksende og har skapt sosiale
problemer i Norge. (Lånt fra Gjenstridig, nettavisen til Nina Hjerseth-Østlie).
JAN BØHLER ER BEKYMRET: Det handler om mer enn hudfarge
skriver Jan Bøhler i Dagbladet.
Når du leser Jan Bøhler kronikk er det ikke vanskelig å bli
pessimist. Han ber om mange tiltak for å kunne snu trenden i Groruddalen.
1. På 14 grunnskoler i Oslo snakker femti prosent av elevene
så dårlig norsk at de ikke klarer å følge undervisningen.
2. Andelen som forsatt ikke har fullført videregående når de
er 29 år i utsatte områder er mellom 35-48 prosent.
3. Kriminelle gjengangere er voksende. I Oslo har vi de tre
siste åra hatt en utvikling fra 88 gjengangere (under 18 år) i 2015 til 182
stykker i 2018.
4. Vi har en urovekkende økning i trusler, krenkelser, vold
og steinkasting mot politi og politibiler.
5. Det er urovekkende høye tall for utbredelsen av sosial
kontroll.
6. En stor andel av innvandrerne lever av passive stønader.
Groruddalssatsingen er et prestisje prosjekt hvor Oslo
kommunes og staten prøver å skape varige forbedringer i Groruddalen. Det kan
virke som prosjektet ikke har båret frukt. Snarere tvert imot.
Lykke til videre. Og til dere kortenkte politikere og
journalister. Nå er asylankomstene historisk lave. La oss hente flere
kvoteflyktninger med charterfly
fra Midtøsten, slik at vi er sikre på at velferdsstaten
synker på dypt vann en gang for alle.
-
Fra en artikkel av
Jan Simonsen på Resett:
Berlin: Bare 0,7 prosent av asylsøkere har rett til politisk
asyl, skriver Jan Simonsen -15. mai 2019:
Antall avviste asylsøkere i Tyskland stiger og stiger. Men
de forlater ikke landet og blir ikke deportert, hevder den tyske avisen Bild
Zeitung.
Tyske politikere mener at innvandringskrisen fra 2015 er
over, men er det riktig, spør Bild? Tallene gir et helt annet bilde enn at
problemet er løst. I Berlin søker 31 personer om asyl per dag. Ingen vet
nøyaktig hvordan de kom til Berlin.
I første kvartal 2019 ble totalt 2818 nye asylsøknader
behandlet i den tyske hovedstaden. Men bare 0,7 prosent av søkere fikk politisk
asyl. 30,3 prosent ble anerkjent som flyktninger fra krig og vold, og 36,8
prosent av søknadene ble avvist.
Bild Zeitung konkluderer med at bare en tredjedel av
innvandrerne som søker asyl har rett til beskyttelse, om lag to tredjedeler har
det ikke. Og kun en brøkdel er politisk forfulgt.
Ønsker du å bidra til å holde Resett gående? Det har vist
seg vanskelig å få avviste asylsøkere ut av Tyskland. De må reise hjem, men
gjør det sjelden. Hvis de ikke forlater Tyskland frivillig, skal de deporteres
ved lov. Men det skjer bare i unntakstilfeller.
I første kvartal 2019 ble 293 avviste asylsøkere deportert
og bare to alvorlige lovbrytere eller tydelig mistenkte terrorister.Det er
Berlins byrådsleder for innenrikssaker Andreas Geisel (SPD) som har
offentliggjort tallene etter forespørsel fra Alternativ for Tyskland.
Tallene tyder på at de som er kommet inn i landet i de
fleste tilfeller ikke vil gå tilbake og ikke bli deportert, selv om de ikke har
rett til å bli. Den tyske avisen mener det undergraver asylinstituttet og
belaster sosialutgiftene uberettiget.
https://resett.no/2019/05/15/berlin-bare-07-prosent-av-asylsokere-har-rett-til-politisk-asyl/
Per Steinar Runde,
facebook 25.05.19:
Det er gammalt nytt at mange somaliske menn driv systematisk
fleirkoneri på skattebetalarane si rekning. Både norsk-somaliske Amel Aden og
fleire andre (sjå under) har uttalt seg kritisk, men verken stat eller kommune
har gripe inn. Når sønene deira no endar som gjengkriminelle, er det på høg tid
at samfunnet kartlegg omfanget og set eit stoppar for denne
ansvarsfråskrivinga. (fra Document.no)
Thor Dag Halvorsen på
face:
"Stjeleren" er et nytt ord for meg. Den som
stjeler er en tyv. Og det er rent tyveri mange somaliere bedriver når de
regelrett raner vår velferdskasse ved å utnytte systemet.
"Hvor er statistikkene over somaliske familieforhold:
Hvor mange er gift, hvor mange er separert eller skilt, hvor mange er enslige
forsørgere (les: mødre) og mottar dobbel barnetrygd for x antall barn? Hvor
mange fedre har barn med flere somaliske kvinner? Hvor mange somaliske barn har
uoppgitt far? Dersom ikke mange nok våkner opp av dvalen og krever at disse
statistikkene legges på bordet, vil oljeformuen fort få preg av Norges siste
olje."
Hannis Afsar,
facebook, ca 220519: Fucking assholes.
Bare i 2015 kom det 25000 unge menn fra 12 ulike muslimske
land til Norge. De aller fleste hadde ikke noe grunnlag for asyl. Så hva gjør
de her?
Bare i Olso er det 157 000 ikke-vestlige innvandrere og barn
av innvandrere. Av disse bor 50 000 i tre bydeler i Groruddalen i Oslo. De har
skapt masse trøbbel.
Sikkerhetstjenestene i Skandinavia rapporterer år etter år
at terrortrusselen er størst fra muslimske miljøer. Ja, selvsagt, vi snakker om
unge muslimske men. Alikevel fortsetter myndighetene å slippe inn nettopp unge
muslimske menn i hopetall hvert eneste år.
Forstå det den som kan. De ansvarlige må kunne
karakteriseres som fucking assholes, eller bedre, landssvikere.
Hjerpset-Østlie, på
Gjenstridig:
Men er ikke innvandringen blitt mye mindre, slik både den
politiske ledelsen, Statistisk sentralbyrå (SSB) og mediene forsøker å gi
inntrykk av? Den har riktignok gått noe ned, men nettoinnvandringen (innvandring
minus utvandring) er fortsatt enorm. Faktum er at vi har en årlig tilvekst på
en mellomstor by i året.
I rekordårene 2011
og 2012 fikk vi to helt nye Moss (47 000 innbyggere x 2).
I 2013 et helt
nytt Bodø (40 000).
I 2014 et helt
nytt Tønsberg (38 000).
I 2015 et helt
nytt Haugesund (31 600).
I 2016 et helt
nytt Kongsberg (26 000).
I 2017 et helt
nytt Lillehammer (21 300).
I 2018 et helt
nytt Jessheim (18 000).
Men helt uten det gamle Moss´, Bodøs, Tønsbergs, Haugesunds,
Kongsbergs, Lillehammers og Jessheims produktivitet og skatteevne.
En så enorm vekst krever like enorme investeringer i
infrastruktur; alt fra veinett og boliger til sykehus og skoler. Hvert eneste
år. Dette koster, og det finansieres definitivt ikke av innvandringen.
Konklusjon og moral: Vi lever kollektiv under selvskapte «ødipale»
tilstander, men er ikke villig til under noen omstendigheter å ta på oss
straffen for våre synder, vår «hamartia», (se mer om dette i fremtidige
posteringer under etikettene Synden og syndene i kristendom og islam).
Vi har allerede på forhånd avskrevet ansvaret vi burde ha
blitt stilt til regnskap for og vi er ikke villig til å blinde oss selv for å
gjøre opp for det objektive ansvar vi har pådratt oss, forsettlig eller
uaktsomt. Vi befinner oss imidlertid da i en situasjon som kommunistpartiene i
Øst befant seg før kollapsen i 1989. Kommunistene ville ikke høre hverken på de
sannheter som Milan Kundera pekte på, eller som Ødipus-tragedien forteller oss
om.
Vi har tidligere skrevet om Havel, frihetshelten som alle burde
kjenne, her: V
Havel, SIAN og Kristiansand, uthulingen av demokrati og ytringsfriheten
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar